torsdag, juni 30, 2022

Du er mottaker av lys


 Det er virkelig oppgaven til alle som bryr seg om å hindre mennesker – unge, middelaldrende og gamle – fra å klamre seg til falske forventninger og fra å bygge sine liv på falske antagelser. Hvis det er sant at folk eldes slik de lever, er vår første oppgave å hjelpe folk til å oppdage livsstilen deres der «å være» ikke identifiseres med «å ha», selvtillit er ikke avhengig av suksess, og godhet er ikke det samme som popularitet. Omsorg for aldring betyr en vedvarende avvisning av å legge noen form for ultimat betydning til karakterer, grader, stillinger, forfremmelser eller belønninger og den modige innsatsen for å holde menn og kvinner i kontakt med sitt indre, hvor de kan oppleve sin egen ensomhet og stillhet som potensielle mottakere av lys. Når man ikke har oppdaget og erfart lyset som er kjærlighet, fred, tilgivelse, mildhet, vennlighet og djup glede i de første årene, hvordan kan man forvente å gjenkjenne det i alderdommen?                                                                                                                                

Som Siraks bok sier: "Hvis du ikke har samlet noe i din ungdom, hvordan kan du finne noe i din alderdom?" (Sirak 25:3–4). Det gjelder ikke bare penger og materielle goder, men også fred og hjertets renhet.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

onsdag, juni 29, 2022

En bekjennelse av de verdiene jeg ønsker å formidle


Jeg har aldri forstått behovet for å krenke andre mennesker. Jeg tror grunnleggende at alle mennesker uten unntak er skapt i Guds bilde, og elsket av Gud. Uansett etnisk opprinnelse, hudfarge, religiøs bakgrunn eller seksuell legning. Hvert menneske må få lov til å ta frie valg, uten å bli trakasert, utsatt for hat, vold, krenkelser eller forfølgelse. Jeg respekterer at andre tar andre valg enn meg, tror annerledes enn meg, har andre meninger enn meg. Jeg har ikke alle svarene, jeg er feilbarlig, jeg håper at jeg utvikler meg, og jeg vet at jeg har både skrevet og sagt mye dumt, og ukjærlig og ubetenktsomt. Dette beklager jeg, og ber om tilgivelse for. 

Dette er grunnleggende verdier for meg, basert på min tro og overbevisning, som har sine røtter i baptismen. 

I et pluralistisk samfunn som vårt håper jeg at det også er plass for meg, som tror at ekteskapet er for en mann og en kvinne, som ikke er enig i Pride-ideologien, men jeg respekterer at andre ser dette annerledes og gir dem rett til å leve livene sine slik de vil. Jeg tar fullstendig avtand fra all vold og trakassering av homofile, lesbiske og transpersoner. 

Jeg håper det er plass for slike som meg som vil verne barnet i mors liv, og mener at livet begynner ved unnfangelsen og at livet er hellig. For meg er det utenkelig å drepe et annet menneske. På samme måte er jeg også imot aktiv dødshjelp, og kjemper for en verdig livshjelp. Abort må bekjempes med å bedre kvinners kår på alle områder, derfor ønsker jeg å se en endring av samfunnet slik at fattigdom, sosial urett, marginalisering av funksjonshemmede og uføre settes på dagsorden og aktivt endres til det bedre. 

Homofile, lesbiske og transpersoner har vært og er fremdeles utsatt for hat, vold og trakassering. Det kan vi ikke finne oss i. Det må vi stå opp mot. Et slikt samfunn vil jeg ikke ha. Men jeg ønsker heller ikke et samfunn hvor de som mener noe annet enn Pride-ideologien trakasseres og forfølges for å gi uttrykk for det klassisk kristne synet på ekteskapet som har fulgt kirken i 2000 år. Enkelte gir nå uttrykk for at mennesker som hevder et annet syn på ekteskap, kjønnsidentitet, seksuell legning enn flertallet, bør straffeforfølges og fratas jobbene sine. Et slikt samfunn ønsker jeg meg ikke. Respekt og toleranse bør gå begge veier.

Jeg ønsker ikke et samfunn hvor man kan krenke andres tro, og overbevisning, men respektere at andre tror og mener annerledes enn meg. Derfor er jeg også sterkt imot at noen vil brenne andre menneskers skrifter, som er hellige for dem. Å se kristne ta del i brenning av Koranen er for meg utenkelig og bare trist..

La oss baske i Guds kjærlighet


Det er ikke stoltheten som er det åndelige livets verste fiende. Det er selvforakten. Den får oss til å tenke små tanker om oss selv, og alle de andre som også er skapt i Guds bilde. For det er vi alle uten unntak. Det er derfor vi alle flere ganger i livet må baske i Guds kjærlighet, la den fylle oss til randen, slik at det renner over.

"Bli i Guds kjærllighet", skrev den aldrende kjærlighetens apostel Johannes.

Det var vel fordi han gjennom et langt liv hadde gjort seg erfaringer med at man kan tre ut av den, og gi seg selv i selvforaktens klamme hender og øve vold mot seg selv.

Baske betyr blant annet å velte seg, vri seg, flakse, rulle rundt. 

Bli komfortabel med vår egen aldring


Omsorg er først en vei til vårt eget aldrende selv, hvor vi kan finne de helbredende kreftene for alle de som deler den menneskelige tilstanden. Ingen gjest vil noensinne føle seg velkommen når verten ikke er hjemme i sitt eget hus. Ingen gammel mann eller kvinne vil noen gang føle seg fri til å avsløre hans eller hennes skjulte bekymringer eller djupere ønsker når de bare utløser urolige følelser hos de som prøver å lytte. Det er ingen hemmelighet at mange av våre forslag, råd, formaninger og gode ord ofte tilbys for å holde avstand i stedet for å tillate nærhet. Når vi først og fremst er opptatt av å gi gamle mennesker noe å gjøre, tilby dem underholdning og distraksjoner, kan vi unngå den smertefulle erkjennelsen av at folk flest ikke ønsker å bli distrahert, men hørt, ikke underholdt.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

tirsdag, juni 28, 2022

Fare for nye terrorhandlinger - la oss øke bønnetrykket for Norge


Det gjør et sterkt inntrykk når sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste (PST), Roger Berg, i forbindelse den grusomme terrorhandlingen i Oslo, sa følgende: "Det er mange personer i Norge som har ekstreme ideer om å bruke vold for å nå pølitiske mål. Et stort antall personer er villige til å gjøre det," 

Ikke bare 'mange', men 'svært mange'. 

Og det er heller ingen tvil om hvem Politiets Sikkerhetstjeneste sikter til: ekstreme islamister. 

Ikke det at dette kommer som noen overraskelse, men det er likevel sterkt å høre PST-sjefen være så tydelig. Og i dag sier PST at de ikke har kontroll på alle disse, og at flere har gått under radaren. PST mener Norge kan stå overfor nye terrorangrep, og vet ikke hvor lenge Norge må være i unntakstilstand på grunn av terrortrusselen. Inntil videre gjelder generell bevæpning for politiet.

Og terrorforsker ved Forsvarets forskingsinstitutt, Petter Nesser, sier til VGs nettutgave i dag, at "med forbehold om at gjerningsmannens psykiske tilstand tilsier at han har handlet irrasjonelt, så var dette trlig en islamistisk terrorhandling." Det tyder både modus, våpen og mål på. Er dette tilfelle, er det i så fall det første gjennomførte islamistiske terrorangrepet i Norge. De andre terrorangrepene har vært utført av høyreekstremister.

La oss ta PST-sjefens advarsel som en oppfordring til å be for Norge! Be for Kongen og hans hus, Storting og Regjering, Politiet og alle i høye og ledende stillinger. La oss be for de som planlegger terrorangrep, at de overraskes og overveldes av Guds kjærlighet og omvender seg fra sine onde veier. La dem drømme drømmer om Jesus!

Og la oss fortsette å be for våre grenser, til lands og til havs. Måtte Gud sende ut sine stridsengler til vern om land og folk.                                                        

Åpenbaringens fire ryttere og geopolitikk


Dette er en svært interessant artikkel med en god tidsanalyse skrevet av Vas Shenoy, og burde interessere alle som er opptatt av Bibelens profetiske ord og tiden vi lever i. Artikkelen, som er gjengitt i The Jerusalem Post 25.juni i år gir et perspektiv på Apokalypsens fire ryttere. Vas Shenoy er president for Glocal Cities. Han er politisk forsker, konsulent og gründer, og har jobbet i Europa, Midtøsten og Afrika i to tiår. Han har samhandlet med ledere og beslutningstakere, og har jobbet tett med mennesker fra alle samfunnslag over hele Midtøsten. Selv om artikkelen, som står for forfatterens egen regning, er lang, har jeg valgt å ikke dele den opp. Her er min oversettelse:

"Vi nærmer oss det gamle geopolitiske systemets død og av den verdensorden som har gjentatt seg selv fra middelalderen av.

Det sterke gammeltestamentlige bildet av apokalypsens fire ryttere har gjentatte ganger blitt tatt frem i diskusjonen når menneskeheten har møtt fare og krig. Esekiel og Sakarja har ofte blitt tolket som en beskrivelse hvor de fire ryttere representerer pest, krig, hungersnød og til slutt død.

Da jeg våknet denne siste uken om morgenen etter at det hadde gått 120 dager etter Russlands president Vladimir Putins krig i Ukraina, slo det meg at vi nærmet oss døden: Døden for det gamle geopolitiske systemet og av verdensordenen som har gjentatt seg siden middelalderen. 

Til tross for mye som har skjedd, har Europa og Russland reist seg som makter og deretter smuldret opp gjentatte ganger. Det ser endelig ut til at denne syklusen av pest, krig og hungersnød vil være den siste av vestlig hegemoni og fødselen av en ny verdensorden, en ny verdensorden som sannsynligvis vil bringe tilbake maktbalansen til Asia og Afrika, som var sentrene for global rikdom og makt lenge før den industrielle revolusjonen.

PUTINS PUSLESPILL 

CNN og andre nyhetskanaler fortettet nylig Putins sluttspill i Ukraina som gjenopprettelsen av Russlands imperiale, nasjonalistiske identitet. Ukraina-krigen ser imidlertid ut til å være et skritt i Putins plan for global dominans. Vestlige etterretningsbyråer har ofte uttalt at Putin er dødssyk og ikke har noe å tape.

Mens krig i Ukraina kan forklares som en døende manns desperate forsøk på å utskjære seg en arv, er ikke de faktiske handlingene ekte med denne desperasjonen. Til tross for at han mistet menn, våpen, generaler og er under ekstreme sanksjoner, fortsetter Putin som soldat.

Spørsmålet må stilles, hva om Ukraina ikke er sluttspillet, hva om Ukraina er en lang kamp for å svekke Vesten? Når vi analyserer bibelske spådommer, bør vi også analysere mange 'hva-hvis'.

Vanligvis er disse 'hva-hvis' en farlig sport som leder deg nedover stier som er glatte og ofte uten grunnleggende logikk. Det er imidlertid lettere å lese tarotkort eller teblader enn å lese intensjonene til en mann som Vladimir Putin. Denne mannen er en veteranspion, tidligere sjef for et av verdens mest målbevisste og ressurssterke spionbyråer, som ikke bare har brakt Russland tilbake til makten fra sine dager under Jeltsin, men også vært feltoperativ under sovjettiden.

Før Russlands Ukraina-invasjon hadde Putins Russland fylt hullene i konflikter over hele verden og nesten blitt en global dommer i viktige geopolitiske teatre der USA hadde mistet kontrollen.

Afghanistan, Syria, Iran, Mali, Tsjad og Libya: Putins Russland ble regnet som en stemme som ble hørt nårr alle viktige beslutninger skulle tas. Russland var også blitt storebror og prøvde å spille rollen som fredsstifter i Sør-Asia, mellom India-Pakistan og Kina. Uker før Ukraina-invasjonen hadde Russland grepet inn i et bisarrt kuppforsøk i Kasakhstan og hjulpet den kasakhiske regjeringen med å stille et opprør.

Så det som har skjedd de siste ukene og månedene som plutselig fikk Putin til å risikere all den kapitalen som er bygget opp i løpet av de siste 20 årene for å ta Ukraina - er det nasjonal stolthet eller er det en langsiktig strategi mot Vesten?

DRAGEBJØRNEN: ALLIANSEN KINA-RUSSLAND 

Dragebjørnalliansen, som består av den kinesiske dragen og den russiske bjørnen, har ikke alltid vært et kjærlighetsforhold. Historisk sett har Russland alltid støttet India framfor Kina, og det har vært sterk fiendskap mellom disse naboene, som deler en 4250 km. landegrense.

Henry Kissingers strategi for å styrke Kina var faktisk å svekke Russland, og nå ser det ut til at dette etter 50 år kan ha skapt et beist: en dragebjørn som USA kanskje ikke er sterk nok til å kontrollere.

Siden Kinas president Xi Jinpings styre har den kinesiske sterke mannen og den russiske autokraten utviklet et sterkt bånd. Både Kina og Russland har mislikt USAs dominans i globale anliggender, og under tidligere president Donald Trumps styre feiret Russland det faktum at Kina bar hovedtyngden av den uberegnelige presidentens harme. Trumps tilbaketrekning fra den internasjonale arenaen tillot Russlands og Kinas globale makt å vokse ukontrollert.

Så kom den første rytteren, pesten. Den raske spredningen av COVID-19 til en global pandemi kan tilskrives Kinas uaktsomhet, mangel på åpenhet og vilje til å dekke over. Det brakte også frem i lyset Kinas kontroll over internasjonale organisasjoner, som Verdens helseorganisasjon (WHO), som var like mye skyld i tildekkingen og spredningen som den kinesiske regjeringen var.

Vestlige demokratier led langt mer økonomisk og sosialt enn Kina, et enkeltpartikontrollert diktatur. Mens vestlige markeder ble desimert av offentlig oppfatning, brukte Kina denne tiden til å ta fast kontroll over Hong Kong, eliminere løftet om ett land-to-system og ødelegge makten til milliardærer som hadde begynt å utfordre Xi Jinpings autoritet.

Mens Vesten kjempet med vaksinasjoner og prøvde å balansere demokratiet og dets borgeres friheter med behovet for å beskytte livene til sine borgere, holdt Kina seg til en plan for nedstengning og oppnå fullstendig politisk og sosial kontroll over det kinesiske samfunnet.

Hvilken skade COVID gjorde på Kina, får vi aldri vite. Hvor mange forkjempere for frihet som forsvant, hvor mange mennesker som virkelig døde og hva som egentlig skjedde, vil trolig være et mysterium i generasjoner fremover.

4. februar møttes to menn under paraplyen av vinter-OL i Beijing. Putin og Xi annonserte et vennskap uten grenser mellom de to landene deres. Akkurat da Europa hadde oppnådd en form for kontroll på pandemien og da inflasjonen økte, regnet russiske missiler over Kyiv.

Mens Mario Draghi og kollegene hans i Europa hadde erklært «hva som skal til» for å redde den europeiske økonomien, ser det ut til at Putin hadde erklært «hva som helst som skal til» for å ødelegge den. Oljeprisen nådde et historisk høydepunkt og inflasjonen ble enda brattere. Børsene globalt, som nettopp hadde begynt å komme seg til nivåer før pandemien, begynte å krasje igjen. Den andre rytteren, krig, hadde markert seg.

HUNGERSNØD OG DØD 

I oktober 2021, mens statsoverhoder møttes i Roma, på G20-leverandørkjeden ble motstandskraft ofte diskutert som et nøkkelpunkt for å bekjempe kinesisk aggresjon. De fleste statsoverhoder var bekymret for elektronikk og brikker, som var Kinas domene.

Ingen var bekymret for mat, bortsett fra Food and Agriculture Organization (FAO) og World Food Programme (WFP) ignorerte ofte advarsler om tørke og hungersnød i Afghanistan, Jemen og Afrikas horn. Vi er nesten ved den tredje rytteren, hungersnød. Verden og Europa står på randen av trolig den tøffeste sommeren de har møtt på generasjoner.

Russland vant mot Nazi-Tyskland ved å bruke en 'brent jord-politikk'. Det ser ut til at Putins strategi for å temme Europa er lik. Merkelig nok har kineserne kjøpt korn og lagret mat siden 2021. I følge rapporten fra Al Jazeera fra februar 2022 produserer Russland og Ukraina sammen over 25 % av verdens hvete. Mesteparten av produksjonen av fjorårets hvete er enten under russisk kontroll eller utenfor Ukrainas evne til å eksportere. I tillegg hamstrer Kina mais, soya og andre kaloriavlinger, mens forsyningslinjene med mat til Europa er begrenset.

Et annet bekymringsfullt faktum er at selv om sult kan påvirke Europa relativt mindre, på grunn av EUs økonomiske motstandskraft, er det en stor risiko for at sult i Afrika vil tvinge frem økt massemigrasjon til Europa sjøveien. Enten mat er tilgjengelig i Afrika eller ikke, vil økende kostnader skape økonomisk eller naturlig hungersnød i det som allerede ser ut til å være en veldig varm sommer, og tvinge afrikanere til å reise til Europa i enestående antall.

Mellom Kina og Russland kontrollerer begge afrikansk politikk nok til å stimulere dette. Den afrikanske unions president Senegals Macky Sall appellerte til Vesten etter møtet med Putin i begynnelsen av april om å oppheve sanksjonene for å lette eksporten av hvete og gjødsel. 

Avhengig av hvordan denne sommeren vil utvikle seg, kan sanksjonene mot Russland måtte svekkes for å redusere presset på olje- og gassprisene for å redusere inflasjonen og for å forhindre at Sør-Europas regjeringer kollapser fra ukontrollert migrasjon fra Afrika på grunn av sult.

Putin kan, med sin venn Xi, oppnå global dominans gjennom en relativt liten krig i Ukraina.

DØD OG EN NY VERDENSORDEN

Ukraina ser ut til å være det første kapittelet i den gamle verdensordenens død. Russland virker overbevist om at de vil bringe Vesten i kne ved å gjøre olje dyrere i en varm sommer hvor hetebølger vil gjøre det umulig å holde klimaanlegget av. Hvis det ikke er nok, vil det ved å presse Afrika til å handle på deres vegne ved å skape sult. Tross alt, hvis demokratiene ikke kan kontrollere inflasjonen og håndheve grensesikkerhet, vil regjeringer i Sør-Europa kollapse.

Russland mangler ikke politiske allierte det har utviklet i europeiske land, som kan komme tilbake til makten på plattformen ulovlig migrasjon, ukontrollerte prisstigninger, sikkerhet og arbeidsledighet.

"Og jeg så, og se en blek hest, og hans navn som satt på ham var Døden, og helvete fulgte med ham." Selv om vi kan være forberedt på døden, er det vi nå trenger å forstå hvordan vi takler helvetet som følger.

Oversatt til norsk av:. Bjørn Olav Hansen (c)

Billedtekst: Four Horsemen of the Apocalypse , et maleri fra 1887 av Viktor Vasnetsov. Fra venstre til høyre er død, hungersnød, krig og erobring; Lammet er på toppen. (kreditt: Wikimedia Commons)

Kristi vanære


Kristi vanære. Jeg har tenkt mye på de ordene de siste dagene. I hvilken grad har jeg hatt del i Kristi vanære? Eller har jeg for det meste seilt under bekvemmelighetsflagg, hvor selve etterfølgelsen ikke har hatt noen omkostninger i det hele tatt? Jeg må med skam si at det nok er mest det siste jeg har gjort. 

Livet består av mange valg og mange muligheter. Jeg har tenkt på Moses som sto overfor et veikryss i sitt liv, da han måtte velge hvilken retning livet hans skulle ha. Hebreerbrevets forfatter skriver om dette i det som kalles 'troskapitlet' i Bibelen: "Ved tro nektet Moses, da han var blitt stor, å kalles sønn av faros datter. Han valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarlig nytelse av synden. Han aktet Kristi vanære for en større rikdom enn skattene in Egypt for han så frem til lønnen." (Hebr 11,24-26)

Som faraos datters sønn hadde Moses alt han trengte. Livet i Faraos palass ga han tilgang til rikdom og anseelse - likevel: velger han noe annet som har større verdi! 

Ordet som norsk oversettes med 'akte' er det greske ordet 'hegeomai' som innebærer at man gjør en nøye vurdering, ikke en lettvint bestemmelse, men man veier for og imot. Moses hadde Faraos timelige rikdommer, opp mot Kristi vanvære, "for han så frem til lønnen', det vil si den himmelske belønningen! Det er noe som venter oss der hjemme når livsløpet er endt, om vi har aktet Kristi vanære som større enn all annen rikdom og heller lidt ondt sammen med resten av Guds folk.

Hva er så Kristi vanære? Det er korset. Vanærens fremte symbol. Å dø på et kors ble i samtiden  holdt for å være den største vanære av dem alle. 

"Kristi vanære", leser vi i Studiebibelen Ressurs "uttrykket viser til den skam som følger med når noen tror på Kristus og oppfyllelsen av Guds løfter i GT. På samme måten måtte Moses bære den samme vanæren da han trodde på de løftene som ennå ikke var oppfylt...

Hebreerbrevets forfatter gjentar dette som har med Kristi vanære å gjøre i kapittel 13: "La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære." (v.13) Å holde seg utenfor leiren eller porten ble i jødisk konteksr sett på som en vanære, for da stod man utenfor fellesskapet. Når fellesskapet velger kompromissets vei, kan det være nødvendig å gå ut utenfor leiren om man skal ha del i Kristi lidelsessamfunn. 

For meg personlig er disse ordene til apostelen Peter blitt så alvorlige, slik vi finner dem i 1.Pet 4,13-19: 

"Men i samme grad som dere har del i Kristi lidelser, skal dere glede dere, for at dere også kan juble i glede når hans herlighet blir åpenbart. Om dere blir spottet for Kristi navns skyld, er dere salige, for herlighetens og Guds Ånd hviler over dere. For ingen av dere må lide som en drapsmann eller tyv eller ugjerningsmann, eller en som blander seg i andres saker. Men lider han som en kristen, da skal han ikke skamme seg, men prise Gud for dette navn. For tiden er kommet da dommen skal begynne med Guds hus. Men begynner den med oss, hvordan skal det da ende med dem som ikke vil tro Guds evangelium? Og er det med nød og neppe den rettferdige blir frelst, hvordan skal det da gå med den ugudelige og synderen? Derfor skal også de som etter Guds vilje må lide, overgi sine sjeler til den trofaste Skaper, idet de gjør det gode."

mandag, juni 27, 2022

Om å skremmes til taushet


De siste ukene har jeg stadig hørt ordet 'intimidation' når jeg har bedt. Hvorfor jeg hører det på engelsk vet jeg ikke, men til norsk kan det oversettes 'true' eller 'skremme', 'gjøre liten'. Ordet brukes om å skremme eller true et vitne til taushet. Det er jo hva vår sjelefiende vil. Få oss til å tie. Gjøre oss forlegne. 

Det har alltid kostet noe å være en kristen! For mange kristne har det å være en kristen vært ensbetydende med det å bli martyr. Faktisk er ordet 'vitne' og 'martyr' synonyme. Å være en som etterfølger Kristus kan innebære å ta stilling i upopulære spørsmål i tiden, og måtte gå motstrøms.        

Et ord vi sjeldent hører prekener over er Jesu ord slik de er gjengitt i Luk 6,26: "Ve dere, når alle mennesker taler vel om dere, for det gjorde også deres fedre med de falske profetene." Men det er ikke mindre aktuellt for det. Tvert om. 

Det er så lett å gi etter for fristelsen til å skygge unna tidens kontroversielle temaer, gi etter for press, skremsler. Samfunnet blir mer og mer intollerant overfor kristne som står for klassisk kristen tro, og som står på bibelsk grunn når det gjelder abort, ekteskapsforståelse, samlivsetikk, bare for å nevne noe, mens det kreves toleranse fra vår side for deres syn. 

Tro krever troskap! "Troløse som dere er! Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Den som vil være verdens venn, blir Guds fiende." (Jak 4,4)

Måtte ikke forlegenhet hindre oss i å være frimodige kristne! Kanskje er vi så forsiktige for ikke å støte noen, såre noen, at vi aldri får avlagt vårt vitnesbyrd? Budskapet om Kristi kors er og blir dårskap og vil bli motsagt og skape kontrovers og motstand. Vi skal være vise, og vise klokskap, men vi må ikke la oss skremme til taushet. La oss ikke gå kompromissets vei, men heller tåle å bli foraktet.

Se og hør!


I naturlig forstand, hvis vi ønsker å kjenne fremtiden, må vi undersøke fortiden. Historien gjentar seg i en annen kontekst og med forskjellige aktører mens den utspiller seg, men den forblir den samme fordi den gjengir noe naturlig.

Hvis vi ønsker å forstå fremtiden fra Guds perspektiv, må vi åpne våre øyne og ører for profetisk åpenbaring. Bare Gud kan avbryte den naturlige flyten av menneskets historie og avsløre utfoldelsen av noe nytt og ikke sett i historien.

Det er mange profeter som taler i dette øyeblikket i historien. Ikke la overfloden av profetiske ord skape forvirring eller få deg til å distansere deg i frustrasjon fra alt som blir åpenbart. Se etter den skarlagenrøde tråden som går gjennom alle autentiske profetiske ord. Hvert ord vil inneholde en tråd som er en del av et større ord Gud åpenbarer. Når de er vevd sammen, vil de gi oss større klarhet i hva som er i ferd med å skje i vår verden som vil endre løpet av naturlige historien.

"For Herren Herren gjør ikke noe uten at han har åpenbart sine skjulte råd for sine tjenere profetene." (Amos 3,7)

- Garris Elkins/Norsk ovrsettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

søndag, juni 26, 2022

Hva de første kristne lærte om abort


 "Du skal ikke drepe et foster ved abort, heller ikke skal du drepe et nyfødt barn."

Didache eller De 12 apostlers lære. Dateres vanligvis til år 100 e.Kr, men kan stamme fra ca år 40-60. Skriftet er dermed samtidig med flere av de 12 apostlene.

Livet er en gave som skal deles


Hva er da omsorg? Ordet omsorg finner sin opprinnelse i ordet kara, som betyr «å klage, å sørge, å delta i lidelse, å dele i smerte». Å bry seg er å rope ut sammen med de som er syke, forvirrede, ensomme, isolerte og glemte, og å gjenkjenne deres smerter i vårt eget hjerte. Å bry seg er å gå inn i verden til de som bare blir berørt av fiendtlige hender, lytte oppmerksomt til de hvis ord bare høres av grådige ører, og snakke forsiktig med dem som er vant til harde ordrer og utålmodige forespørsler. Å bry seg er å være tilstede for de som lider og å være tilstede selv når ingenting kan gjøres for å endre situasjonen deres. Å bry seg er å være medfølende og dermed danne et fellesskap av mennesker som ærlig møter den smertefulle virkeligheten av vår begrensede eksistens.                                                                       

Å bry seg er den mest menneskelige gesten, der den modige bekjennelsen av vår felles brudd ikke fører til lammelse, men til fellesskap. Når den ydmyke bekjennelsen av vår grunnleggende menneskelige sønderknusthet danner grunnen som all dyktig helbredelse kommer ut fra, så kan kur velkommen ikke som en eiendom man kan kreve, men som en gave man kan dele i takknemlighet.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

lørdag, juni 25, 2022

- I dag har livet vunnet


 "I dag har livet vunnet," skrev tidligere visepresident Mike Pence på Twitter, da det ble kjent at USAs høyeterett fjerner den føderale retten til abort. I en 6-3 avgjørelse i går - fredag - opphevet Høyesterett  Roe versus Wade, den skjellsettende kjennelsen som etablerte den konstitusjonelle retten til abort i USA i 1973. Abortforkjemperne er rasende.
 
Dette er frukten av flere tiår med inderlig bønn fra amerikanske forbedere, og vi feirer med rette at abortgiganten er blitt styrtet i Amerika, i det minste midlertidig. Men abortkampen i USA er slett ikke over. Vi må ikke la oss bli bedratt, men fortsette å våke og be! Liberale lovgivere har allerede tenkt gjennom planer for å minimere virkningen av den amerikanske høyesteretts beslutning. Lørdag melder NTB at en rekke store amerikanske selskaper i underholdningsbransjen vil betale reisen for ansatte som trenger å reise til andre delstater hvor det vil være lovlig å ta abort. Dette dreier seg om selskaper som Walt Disney, Netflix, Sony Pictures og Paramount Pictures.

Men avgjørelsen som ble tatt fredag er historisk. Endelig ble kjennelsen fra 1973 satt til side - også kjent som Roe vs Wade. Fosteret i mors liv har fått sine rettigheter. Dette er virkelig et gjennombrudd for fosterets rettsvern og en anerkjennelse av at det ikke bare er en part, men minst to parter i spørsmålet om abort.

Nå er det viktig at amerikanske kristne slutter rekkene og står i frontlinjen for å hjelpe mødre som trenger det til å bære barnet frem! Ved å yte praktisk og økonomisk hjelp, ved siden av forbønn. De bør skaffe til veie barneklær, barnevogner, barnemat samt sitte barnevakt til alle de som trenger dette! Men også det amerikanske samfunnet har en vei å gå! Hvorfor tar amerikanske kvinner abort? Hvodan kan mødres økonomiske situasjon bedres?

La oss fortsette å be for USA.

Gud har noe på gang i Norge!


I dag gleder jeg meg over det Gud gjør i Norge. 8000 ungdommer samles i Telenor Arena for å hylle Jesus. Det er fantastisk. Jeg skulle så gjerne vært der, men jeg og mange med meg er med i bønn. Men det er mer å glede seg over! 30 kristne organisasjoner står bak, fra mange ulike kirkesamfunn. Arrangementet er derfor også et sterkt vitnesbyrd om kristen enhet. Dette er også et arrangement hvor generasjonene møtes, hvor makelig kristenliv utfordres, hvor mennesker vil oppleve kall til misjon.

Jeg gleder meg også over at over 800 kristne ungdommer har drevet gateevangelisering i Oslo i forkant av The Send i hele 35 team. 200 av disse kommer fra Brasil og land i Europa. Team fra Ungdom i Oppdrag har møtt 20.000 ungdommer ansikt til ansikt i Norges landstrakte land i forkant av The Send arrangementet. 

Så det er virkelig mye å takke Gud for og glede seg over! Gud har noe på gang i Norge!

Dette er et mektig svar på inderlig bønn for Norge fra Norges bedende menn og kvinner1

Mar Musa klosteret gjenåpnes - ønsker pilegrimer og besøkende velkommen

Etter år med isolasjon på grunn av krig og pandemi, tar kommuniteten grunnlagt av fader Dall'Oglio igjen imot pilegrimer og besøkende. For abbeden, Bror Jihad Youssef er klosteret «en åndelig oase av fred og vennskap» i en fortsatt tøff kontekst.

Av Chiara Zappa/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Milano (AsiaNews) – Etter år med isolasjon på grunn av krig og COVID-19, har Syrias Deir Mar Musa Al Habashi-kloster gjenåpnet dørene for pilegrimer og besøkende.

På 1990-tallet gjorde jesuittpresten Paolo Dall'Oglio den eldgamle klosterbygningen som ligger mellom fjellene og ørkenen, nesten hundre kilometer nord for Damaskus, til et senter for dialog mellom islam og kristendom.

"Dette er et viktig tegn," sa Abbed Bror Jihad Youssef. "For mange syrere representerer klosteret en åndelig oase av fred og vennskap for mennesker med ulik religiøs bakgrunn."

Klosteret er et av de eldste i Syria, med dyrebare fresker og bevarte vegginskripsjoner på arabisk, syrisk og gresk samt en kirke fra 1000-tallet.

Etter at borgerkrigen brøt ut i 2011, pågikk det harde kamper mellom opposisjonsgrupper og regjeringsstyrker i den nærliggende byen al-Nabek. Mellom 2015 og 2017 tok den islamske staten kontroll over en nærliggende region, som ble fulgt av en bølge av kidnappinger av kristne innbyggere.

For lokale kristne kom imidlertid det hardeste slaget med forsvinningen i 2013, av fader Dall'Oglio som ble savnet i det jihadisk-kontrollerte Raqqa-området. Det har ikke vært livstegn fra presten siden den gang.

På et slikt sted med brorskap mellom trosretninger og mennesker, er det 2ingen internettforbindelse," sa abbed Youssef. "Våre gjester kan nyte en pause fra det hektiske livet i byen, og vie seg til møtet med Gud, med seg selv og med oss, i et klima av vennskap som overvinner religiøse forskjeller," forklarte han.

Her er en "profeti om et globalt vennskap" spesielt gripende midt i en fortsatt tøff daglig virkelighet. Kampene kan ha opphørt, men "mennesker her overlever i stedet for å leve. Vi går gjennom en djup økonomisk krise, valutaen vår er ikke lenger verdt noe , arbeidet er usikkert og dårlig betalt, og prisene på alt skyter i været.»

Likevel, til tross for en atmosfære av stor motløshet, har lokalbefolkningen hilst med stor glede nyheten om at klosteret skulle gjenåpnes for besøkende utenfra.

«I noen tid hadde mange venner spurt oss når vi skulle begynne å ta imot besøkende igjen. De sa til oss: 'Vi trenger dere, for å be, for å hvile, for å tenke på naturen og gå i fjellet.»

Fra begynnelsen representerer båndene mellom skapelsen og omsorg for miljøet en av Deir Mar Musas særegenheter. Munkene og nonnene arbeider på landsbygda og følger opp prosjekter for å styrke det lokale biologiske mangfoldet, mens gjestene kan ta del i det manuelle arbeidet mens de finner tid til å reflektere og dra nytte av det store biblioteket.

De siste årene har kommuniteten vært tett involvert i å hjelpe de fordrevne og de fattige, i og rundt al-Nabek samt guvernementet Homs, hvor klosteret Mar Elian ligger. Islamister ødela delvis sistnevnte sommeren 2015 og kidnappet fader Jacques Mourad og holdt ham fanget i fem måneder.

For en tid siden kunngjorde fader Mourad at klosteret skulle gjenoppbygges og dets vingårder og olivenlunder gjenplantes. Nå, med Deir Mar Musas gjenåpning, er det håp på nytt.

«Grupper er tilbake. Vi hadde 110 personer på en enkelt dag, mens en prest fra Aleppo fulgte 35 kvinner fra en av byens menigheter på en retreat. Rundt 30 unge mennesker kom også, bemerket Bror Jihad. "Vår agenda for de kommende månedene er allerede full."

De fleste pilegrimer er syrere. Det er ikke lett for utlendinger å få visum for å besøke landet, men «alle er velkomne», sier abbeden. «For oss er gjestfrihet en hellig plikt. Alle som kommer kommer for å besøke Herren og vi, ved å ønske ham velkommen, ønsker Jesus velkommen, og i Jesu navn. Det er alltid Gud som mottar og som blir mottatt."

fredag, juni 24, 2022

Jeg takker Gud for huset vårt

For mange år siden leste jeg en bok av den danske presten Johannes Møllehave. 'Huset vi bor i' fascinerte meg veldig. Jeg kom til å tenke på den her om dagen, da jeg gikk rundt med en lykke over å ha et hus å bo i. Det er ingen selvfølge. 

Vi har bodd i det huset vi nå bor i siden 1988. Et enkelt borettslagshus med en deilig hage, og med en storslått utsikt over Mjøsa. Det har skjedd mye på 34 år. Ikke minst mange reiser, men hele tiden har vi vendt tilbake til huset vårt. Tryggheten, stedet hvor vi kan senke skuldrene, slappe av, være oss selv. Det betyr ikke minst mye med den utryggheten Parkinson skaper. Vi håper å kunne bo her i mange år ennå. Vi tenker at huset kan tilpasses etter hvert som sykdommen utvikler seg. 

Her om dagen ble huset plutselig utrygt. Et uventet besøk skapte en svært vanskelig situasjon. Plutselig var idyllen omgjort til noe skremmende. Jeg går ikke inn på hva det var, men i min sårbarhet opplevdes det som om en grense ble overskredet når en person tråkker over grensene for hva du kan tillate deg overfor et menneske som er preget av alvorlig sykdom. Det er første gangen jeg har bedt et menneske om å gå.

For huset vårt har vært et gjestfrihetens hus. Her har mange bodd gjennom årenes løp. Slik håper vi det fortsatt skal være. Her er rom for latter og tårer, lek og alvor. Og privatlivets fred.

Jeg har begynt å takke Gud for huset vårt. For hagen vår. For kjøkkenet, stua og soverommene. For at vi har mat på bordet, klær å kle oss med, en seng å sove i, stoler å sitte på. For gode naboer, For venner. For omsorg og kjærlighet, for de som ber for oss og de som har hjulpet oss økonomisk i vanskelige tider,

Venner, det er ingen selvfølge.

Forbønnsopprop! Be for den spente situasjonen mellom Litauen og Russland

Jeg ber våre bedende venner fokusere på å be for Litauen for tiden! Situasjonen mellom Litauen og Russland er svært spent, etter at Litauen har lagt sterke begrensninger på trafikk inn og ut av den russiske enklaven Kaliningrad. 

Det var i helgen at den litauiske jernbanen gjorde det klart at den ikke lenger vil tillate transittrafikk til og fra Kaliningrad av varer som er omfattet av EUs sanksjoner mot Russland. Dette er varer som utgjør 40-50 prosent av alle varer som fraktes med jernbane gjennom Litauen til og fra Russland og vil føre til at Kaliningrad-enklaven blir mer og mer isolert. Litauen har på sin side forsvart tiltakene med at de er helt i tråd med de sanksjonene som EU har innført mot Russland og Litauen har fått full støtte fra EU i dette spørsmålet. 

Hvordan reagerer så Russland på dette? Svaret på det spørsmålet kom fra pressetalskvinnen fra Det russiske utenriksdepartementet, Maria Zakharova onsdag: 'Et av de viktigste spørsmålene har vært om vårt svar på de litauiske tiltakene vil være bare diplomatiske. Svaret på dette er nei.'

Hva som ligger i dette er helt åpent og usikkert. Det har vært spekulert på om Russland gjennom et lynangrep fra Belarus, tidligere Hvite-Russland og Kaliningrad, vil forsøke å opprette en landveis forbindelse til sitt isolerte landområde i vest. Skjer det trekkes NATO inn, da Artikkel 5 i NATO-pakten forplikter NATO til å forsvare et NATO-land som blir angrepet.

Det er nå det trengs forbønn!! Målrettet, konkret forbønn. Be Hærskarenes Herre sende ut sine mektige stridsengler til beskyttelse av liv og eiendom og grenser. Be om kloke politiske beslutninger, om visdom til å håndtere dette på en måte som ikke fører til at den spente situasjonen eskalerer.

torsdag, juni 23, 2022

Profetisk syn for Sverige, Norge og Norden!


Det kom en sterk og hellig ærefrykt over meg natt til 23.juni 2022 da jeg oversatte dette profetiske synet. Dette tror jeg er et ord fra Herren for de nordiske landene for vår tid. Jeg har oversatt det fra nettsiden til våre venner i Sverigebönen:

Her er synet Gösta Bergkvist "sameprofeten" fikk angående bønnnøden Herren vil sende over sitt folk i Norden. Det kom til ham tre ganger, tydeligere for hver gang. 

Her er Göstas egne ord:

Synet jeg så handler om den bønnenød som kvinner måtte bære gjennom tårer over de nordiske landene, så vel som over Kolahalvøya og Karelen. 

Jeg så tre kvinner på Treriksröset, der de nordiske landene møtes. Den svenske kvinnen sto i midten, den norske kvinnen sto vendt mot landet sitt og den finske kvinnen sto vendt mot landet sitt. På Island var det en kvinne og på Grønland en inuittkvinne. På Kolahalvøya sto en samisk kvinne. Alle kvinnene hadde tomme skåler i hendene.

Så så jeg en hånd, som jeg oppfatter som Guds hånd, som holder et beger med teksten "tårer". Denne hånden helte tårer i skålene som kvinnene på Treriksröset holdt. En stemme ba dem drikke opp tårevannet. Da de hadde drukket tårevannet, kom en nød over dem og de begynte å gråte tårene i skålene. Det bare rant over av tårer.

Så så jeg hvordan den norske kvinnen ble ført i ånden til Island.

Hun helte det tårefylte vannet i skålen til den islandske kvinnen, og oppfordret henne til å drikke av det tårevåte vannet i bollen. Så gråt hun skålen sin full av tårer, fylt av den samme nøden for sitt land.

Så ble hun ført til Grønland, til inuittkvinnen. Hun fylte skålen med tårer, og oppfordret henne også til å drikke av tårenes vann. Da ble hun også grepet av behovet for landet sitt og ropte bollen full av tårer. Den finske kvinnen ble ført til Kolahalvøya til den samiske kvinnen. Hun helte tårevann fra skålen sin og fylte skålen til den samiske kvinnen, som igjen ble grepet av den samme nøden etter å ha drukket vannet, og ropte ut sin nød over landet hennes.

Det spredte seg over hele Karelen, ned til Ladoga.

Ting begynte å skje over hele Sverige. Jeg fikk se rad på rad med mennesker over hele landet vårt, menn og kvinner, yngre og eldre mennesker. De tre kvinnene på Treriksröset snudde seg mot første rekke med mennesker og helte over det tårevåte vannet til sine åpne hender. Disse menneskene snudde seg og gikk videre til neste linje, alle gråt og alle ble grepet av bønnnød for landet vårt. Dette fortsatte nedover over hele landet.

Samtidig skjedde det samme i Norge og Finland, Island og Grønland, Kolahalvøya og Karelen ned til Ladoga. Fra begynnelsen var alle landene dekket med noe som lignet et moseteppe. Den ble gjennomvåt av alle tårene og så rullet den bort, fra toppen av landet og ned. Under mosedekket lå et hvitt klede, som dekket alle disse landene. Da det ble synlig ropte hele folket i hvert land om nåde og frelse for sitt land.

Tårene rant nedover Öreund. Så kom inuittkvinnen dit og tømte det tårevåte vannet sitt av Öresund, som var blandet med det tårevåte vannet fra Sveriges land. Tårevannet lå som krem, solid blankt og gjennomsiktig, og fløt som krem ​​på toppen av vannet.

I Danmark gikk en kvinne på stranden. Da hun så noe komme og flyte på vannet, ble hun nysgjerrig og lurte på hva det var. Hun tok den opp med hånden og kjente den mellom fingrene. Da hun kom i kontakt med tårevannet ble hun grepet av det samme behovet for landet sitt, og det samme skjedde i Danmark, som skjedde i de andre landene.

Da så jeg at den hvite duken ble dratt vekk fra land etter land. Nedenfor var det modne kornåkre.

Det var tid for innhøsting!

Bibelsteder jeg fikk i forbindelse med synet: 

"Hur skulle jag kunna lära dig bedja om icke genom nöd?"
Job. 36:19 ( 1917 års översättning )
"De som sår med tårar, ska skörda med jubel. Gråtande går de och bär sitt utsäde, jublande kommer de och bär sina kärvar."
Ps.126:5-6
"Samla mina tårar i ditt kärl." Ps 56:9b
"Du har låtit dem äta tårars bröd och dricka tårar i fullt mått."
Ps. 80:6

Oversatt til norsk av Bjørn Olav Hansen (c)

onsdag, juni 22, 2022

Retten til eget liv


Ingen har rett til å invadere ditt private liv, selv om de påstår at 'Gud har sendt dem' aldri så mye. Du har rett til å beskytte din private sfære, spesielt når du er alvorlig syk. Et menneske som ikke respekterer at du er alvorlig syk, og buser frem på 'Herrens vegne' og overkjører deg, drives ikke av Kristi sinnelag.

Din lidelse er min lidelse


Medfølelse betyr å komme nær den som lider. Men vi kan komme nær en annen person bare når vi er villige til å bli sårbare selv. En medfølende person sier: «Jeg er din bror; Jeg er søsteren din; Jeg er menneskelig, skjør og dødelig, akkurat som deg. Jeg er ikke skandalisert av tårene dine, og heller ikke redd for smerten din. Jeg har også grått. Jeg har også kjent smerte.» Vi kan bare være sammen med den andre når den andre slutter å være "andre" og blir som oss.

Dette er kanskje hovedårsaken til at vi noen ganger har lettere for å vise medlidenhet enn medfølelse. Den lidende kaller oss til å bli bevisst vår egen lidelse. Hvordan kan jeg reagere på noens ensomhet med mindre jeg er i kontakt med min egen opplevelse av ensomhet? Hvordan kan jeg være nær funksjonshemmede når jeg nekter å anerkjenne mine egne handikap? Hvordan kan jeg være sammen med de fattige når jeg ikke er villig til å bekjenne min egen fattigdom?

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse Bjørn Olav Hansenn (c)

tirsdag, juni 21, 2022

Mørke skyer og Åndens utøselse


Jordens nasjoner er inne i en sesong med akselerasjon mot både den største utgytelsen av Den Hellige Ånd og den største presstimen i verdenshistorien. Jesaja gjorde det klart at både mørket og Guds herlighet vil øke til uante nivåer sammen i generasjonen som Jesus kommer tilbake: «For mørket skal dekke jorden og det dype mørke folkene [nasjonene]; men Herren skal reise seg over deg, og hans herlighet skal sees over deg” (Jesaja 60:2, MEV).

Ja, en tid med djupt mørke kommer, men samtidig vil Guds herlighet bli sett over hans folk i et enestående mål. I hovedsak profeterte Haggai det samme, og erklærte at Herren vil ryste himmel og jord, havet og alle nasjonene. I sammenheng med denne globale rystelsen, vil mengder komme til Jesus, som vil bli sett på som «Alle nasjoners lengsel».

For så sier Herren, hærskarenes Gud: Jeg vil ryste himmel og jord, havet og det tørre; og jeg vil ryste alle nasjoner, og de skal komme til alle folkeslags [Jesus] lengsel” (Haggai 2:6–7).

Med andre ord, den største høsten av sjeler kommer i sammenheng med endetidens rystelser av nasjonene. Denne ristingen vil være som en "perfekt storm", som påvirker mange områder av livet - økonomisk, politisk, samfunnsmessig, åndelig, militært og mer. Det er i denne sammenhengen at Guds herlighet vil bli sett og forstørret i nasjonene.

Herren er nådig med å gi sitt folk profetisk informasjon om generasjonen som skal leve før hans gjenkomst, omtalt som "tidens tegn". Tidens bibelske tegn inkluderer hendelser og trender som er forutsagt av Jesus, apostlene eller profetene i Det gamle testamente - disse tegnene vil varsle Guds folk (som er i live i generasjonen før Jesu gjenkomst) om hans snartlige gjenkomst.

I Matteus 24 og Lukas 21 identifiserte Jesus 22 tegn på den tiden. Nå, for første gang i historien, øker de fleste av disse tegnene og skaper globale overskrifter. Når alle tegn akselererer på samme tid, så skal Guds folk «kjenne» at de lever i generasjonen før Kristi gjenkomst. Faktisk befalte Jesus én generasjon å vite at hans gjenkomst var nær. Denne befalingen var for generasjonen som lever når alle de 22 tegnene som er profetert i Matteus 24 og Lukas 21 forekommer.

Åtte forskjellige ganger ba Jesus og apostlene, relatert til endetiden, om å våke og be. Når han sa «Se på», menes det faktisk å åpne øynene og se på. Se hva som skjer ettersom det korrelerer med det Bibelen sier. Se. Det er ikke en mystisk ting. Det er faktisk bare å se hva som skjer i nyhetene, bli kjent med hva Jesus og profetene sa, og trekke konklusjonene. La tro og hast oppstå som trekker deg tilbake til alvoret og hastverket og herligheten til den guddommelige historien som utspiller seg i denne timehistorien.

Det er avgjørende at kirken lærer å samarbeide med det Herren gjør i denne timen og i timen som kommer. Væpnet med kunnskap og forståelse av hva Bibelen sier om endetiden, kan vi be i tråd med Guds endetidsplan og gå i forbønn med et evig perspektiv.

- Mike Bickle (bildet), grunnlegger av International House of Prayer/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Medfølende solidaritet


Når vi tenker på menneskene som har gitt oss håp og har økt sjelens styrke, kan vi oppdage at de ikke var rådgivere, advarslere eller moralister, men de få som var i stand til å artikulere den menneskelige tilstanden i ord og handlinger. der vi deltar og som oppmuntret oss til å møte livets realiteter. . . . De som ikke flykter fra våre smerter, men berører dem med medfølelse, bringer helbredelse og ny styrke. Paradokset er faktisk at begynnelsen på helbredelse finnes i solidariteten med smerten. I vårt løsningsorienterte samfunn er det viktigere enn noen gang å innse at det å ønske å lindre smerte, uten å dele det er som å ville redde et barn fra et brennende hus uten å risikere å bli såret. Det er i ensomheten denne medfølende solidariteten tar form.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

mandag, juni 20, 2022

Ferske rapporter fra menighetsplantingsarbeidet i Ukraina


Nesten tre måneder har gått siden den russiske invasjonen av Ukraina. Massemediene leverer hver dag nyheter fra krigføringen. Det er millioner av ukrainske flyktninger i mange forskjellige land. Et stort antall kristne kirker og humanitære organisasjoner fra hele verden gir nødhjelp til krigsofre. Alle kirker og menighetsplantninger i Ukraina er aktivt involvert i å hjelpe trengende. Her er en kort rapport fra noen av kirkeplanterne som samarbeider med Den europeiske baptistføderasjonen.

Menighetsplanteren Valerij bodde i Luhansk før krigen og måtte flytte til Kyiv i 2014 da krigen brøt ut. Senere startet han en ny menighet «Guds Familie». Han skrev nylig:

«Etter den russiske invasjonen (24. februar 2022) sendte vi alle mødrene med små barn i kirken vår ut av landet vårt. Etter hvert er rundt 30 personer nå i Tyskland, og senere ble mer enn 40 flyktninger fra forskjellige regioner i Ukraina med dem. Vi er i kontakt med dem og vet at de er trygge.

I løpet av de to første månedene av krigen tjenestegjorde min kone og jeg i et flyktningsenter i det vestlige Ukraina. Min kone lagde mat og ledet møter for kvinner. Jeg organiserte humanitær bistand, ledet bønnesamlinger og forkynte i forskjellige kirker. Senere flyttet vi til Mukachevo i sør for å ta oss av de sårede soldatene.

I mellomtiden har brødrene fra kirken vår organisert et frivilligsenter i byen Vinnytsia hvor de betjener flyktningene fra Donbas. De har kjøpt et gatekjøkken hvor de kan lage mat til 70 personer om gangen. De utfører også humanitær hjelp til folk fra de bombede landsbyene.»

Her er en annen rapport, fra menighetsplanteren Yuri som bor i Zolotonosha, Cherkasy-regionen: 

«Da krigen brøt ut var det mange som forlot Zolotonosha, og jeg vurderte også å sende min kone og barn vestover. Men til slutt, etter mye bønn, bestemte vi oss for å bli hjemme fordi vi trodde at Gud ville at vi skulle tjene folket her. Jeg vet at mange andre fulgte vårt eksempel.

Krigen forandret vårt land og vår menighet veldig mye. Flere menn ble trukket inn i hæren, og noen mødre med små barn fant tilflukt i utlandet eller i Vest-Ukraina, men de fleste ble igjen i hjembyene. Vi begynte umiddelbart å betjene flyktningene. Folket vårt drar regelmessig til Kharkiv, Chernihiv og Sumy for å bringe humanitær hjelp og evakuere folk fra disse regionene til byen vår hvor vi fortsetter å hjelpe dem videre. Jeg tror at dette er vår mulighet til å betjene mennesker som nå har et stort behov for beskyttelse.

I løpet av de første to ukene av krigen samlet vi oss hver dag for å be for Ukraina, lese Guds Ord og oppmuntre hverandre. Dette var en spesiell tid da medlemmer av menigheten vår ble veldig nær hverandre, og dette gjorde oss sterkere. Vi fortsetter våre søndagsgudstjenester og nye mennesker – soldater og flyktninger besøker kirken vår hver uke.

Menighetsplanteren Andrij har plantet «New Community Bible Church» i Irpin. Dette er rapporten hans:

«Den siste gudstjenesten denne vinteren hadde vi 20. februar. På tidspunktet for den russiske invasjonen (24. februar) var jeg i utlandet på forretningsreise. Jeg planla å returnere til Irpin den 25. februar, men dette skjedde aldri... I stedet ble jeg invitert til Tsjekkia hvor jeg begynte å organisere så mye nødvendig hjelp for krigsflyktningene. Jeg kontaktet også kirkemedlemmer og fant ut at 12 personer bestemte seg for å bli i Ukraina til tross for krigen. Men 22 andre ble spredt til forskjellige naboland. Jeg sammen med 6 familier organiserte en hjemmebibelgruppe, og vi fortsetter å jobbe blant andre fordrevne i Praha.

Victor, medpastoren i New Community Bible Church, ble i Irpin til 7. mars og forkynte og ba sammen med de som var der. Til slutt måtte han forlate Irpin sammen med familien og flykte fra russiske soldaters terror. Det store flertallet av Irpin-innbyggerne stakk av for å redde livet. Victor kom igjen tilbake til Irpin 27. mars, fortsatt under den russiske okkupasjonen. Han fant der flere kirkemedlemmer som opplevde et dypt traume, men Petro ble skadet av et bombefragment. En diakon, Hennadii, overlevde også den russiske okkupasjonen, men begravde moren og noen naboer som ble drept av de grusomme okkupantene.

Russerne trakk seg ut av Irpin 29. mars, og bombet tidligere vår del av byen. En av bombene ødela taket på kirkebygningen vår fullstendig og forårsaket brann i øverste etasje. Alle våre tekniske installasjoner og musikkinstrumenter ble fullstendig ødelagt.

Kirken kan fortsatt bruke første etasje, og siden midten av april begynte våre folk å betjene naboer med måltider, matpakker og annen humanitær hjelp. New Bible Community Church startet gudstjenester på nytt 1. mai og inviterte de krigsoverlevende til å være med. Menigheten ledes nå av Victor som samler inn penger for å reparere den ødelagte kirkebygningen.»

Baptistene i Ukraina siden 1990 opplevde en imponerende vekst etter å ha gjenvunnet uavhengighet fra Sovjetunionen. Før den nåværende krigen var det rundt 2270 lokale baptistmenigheter som inkluderte omtrent 110 tusen medlemmer. Det er også flere hundre kirkeanlegg.

Dine bønner om fred og suksess for det utfordrende baptistmisjonsarbeidet i Ukraina, samt økonomiske gaver til den humanitære hjelpen, er høyt verdsatt!

Planter nye menigheter sammen! Til Guds ære!

Daniel Trusiewicz, koordinator for EBF Mission. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Tidens slutt er en sang - de første kristnes sangskatt


For å forberede Kristi gjenkomst og fullendelsen av alle ting, sang de første kristne.

I dagene før Russlands invasjon av Ukraina, idet frykt bygde seg opp i nyhetsreportasjer, militære prognoser og NGO-forberedelser, skjedde noe merkelig: folk begynte å samles, ofte offentlig, for å synge. I en video tatt opp for verden å se, sto en mengde ukrainske kristne i en t-baneinngang i Kiev og sang ut den åndelige hymnen «Prayer for Ukraine» mens andre passerte i et hektisk rush før krigen rammet byen. De av oss som ser på på avstand kan ha registrert kognitiv dissonans mellom varsler om katastrofe og den merkelig fredelige mengden, tilsynelatende upåvirket av kaoset rundt dem. Men for de ukrainske kristne i t-banen var sang mer enn bare katarsis eller distraksjon. Det var en inngang til en holdning av forventning og håp, et engasjement med en praksis fra den tidlige kirken som mange av oss har glemt: troen på at hele den skapte orden er laget av musikk, og at å synge er å forberede seg på verdens undergang.

Tidlige kristne forventet at Kristus snart skulle komme tilbake og gjenopprette verden. Inkarnasjonen initierte et nytt forhold mellom verden og Gud, og i Kristi påskeoffer på korset ble forhenget til templet revet i stykker. Ritualene som var reservert for det aller helligste sivet nå ut i verden, og enhver aktivitet i skapelsen, fra bønnens mønstre til solens og månens bevegelse, ble gjennomsyret av liturgisk betydning. Robert Taft skriver at i tilbedelsen hos den tidlige kirken, "er hele skapelsen et kosmisk sakrament for vår frelsende Gud. … For den kristne kan alt, inkludert morgenen og kvelden, dagen og natten, solen og dens nedgang, være et middel for kommunikasjon med Gud.»

For å forberede seg på at Kristus skal komme tilbake og fullføre alle ting, sang de første kristne. Noen av de tidligste salmene gjenspeiler dette kosmiske motivet. Et eksempel på dette er Oxyrhynchus-salmen fra slutten av det tredje århundre, den tidligste forekomsten av kristen hymnodi med tilhørende musikalsk notasjon. Selv om teksten kun har blitt opprettholdt i fragmenter på grunn av manuskriptets fillete kvalitet, er den overlevende passasjen slående: "... alle Guds strålende skapninger... må ikke tie, eller skal de lysbærende stjernene forbli bak... Alle bølger av tordnende bekker skal prise vår Fader og Sønn, og Den Hellige Ånd, alle krefter skal slutte seg til... " For Kristi første etterfølgere ble hele skaperverket et kall til lovprisning, og hver lovprisningshandling ble en deltakelse i Parousia, det annet komme . Selv da de første kristne innså at Kristi gjenkomst ikke nødvendigvis ville skje i deres egen levetid, beholdt de en følelse av at det andre komme ikke ville skje på et fremtidig tidspunkt, men var en pågående begivenhet her og nå. Jesus kom raskt; selv skaperverket stønnet i forventning, som Romerne 8:22 sier. Å synge var å stønne med det.

Og det var grunn til å stønne. Kristne møtte konstant trussel om forfølgelse og død, og var smertelig klar over at livet var flyktig og tiden knapp. Enten Kristus vendte tilbake, eller de plutselig befant seg i hans nærhet på grunn av martyrdøden, for disse første troende var den nåværende tidsalder, med alle dens trengsler, forbi, og rikets tid var nær. Naturen ble en levende metafor for denne overgangen fra en tidsalder til den neste, og utviklingen av naturlig lys ved daggry og skumring fikk en eskatologisk styrke. Cyprian, en biskop av Kartago fra det tredje århundre som ble martyr under keiser Valerian, gjør denne forbindelsen i sin 'Traktat om Herrens bønn', og instruerer kristne om nødvendigheten av å be ved daggry og skumring:

For siden Kristus er den sanne sol og den sanne dag, når solen og verdens dag går tilbake, når vi ber og begjærer at lyset skal komme over oss igjen, ber vi om Kristi komme for å gi oss nåden til evig lys.

Et eksempel på denne praksisen er en av de mest berømte salmene i kristen tradisjon, og en av dens tidligste: "Gloria in excelsis Deo." Med utgangspunkt i englesangen til hyrdene i Lukas 2:14, begynte denne livlige akklamasjonen, som med tiden ble en integrert del av gudstjenesten, som en sang som lovpriste Gud for det stigende lys ved daggry. Midt i skyggene av lidelse og til og med tilintetgjørelse, pekte disse bønnmønstrene, fremført i sang og mettet med betydningen av skapende belysning, til ham som håpet virkelig kan være lokalisert i.

Det fjerde århundre introduserte en ny, kompliserende dimensjon i kristenlivet. Med ediktet av Milano i 313 e.Kr., tok kristendommen ut i det ukjente farvannet med utbredt samfunnsmessig aksept. Etter tiår med den mest intense forfølgelsen i kirkens historie, var plutselig kristendommen ikke bare lovlig, men også ønskelig som en religiøs identitet. Kristen tro ble mainstream, og med den gjennomgikk alle mønstrene for eskatologisk håp et seismisk skifte. Ikke lenger eksisterte den tidligere forventningen, utløst av forfølgelse og død, for å presse kristne til forventningsfull bønn. I stedet kom en ny fare: passivitetens stillhet. Hvordan skulle kirken innpode forventningen som ble gjort så virkelig i den daglige bønnen i de tre første århundrene?

Ett svar kom i spredningen av klostersamfunn, som tok i bruk en asketisk livsstil, ofte i avsidesliggende områder, og dannet «leveregler». Disse samfunnene fortsatte praktiseringen av daglig bønn som en disiplin av sine løfter, under påvirkning av monastisismens fedre og mødre som Anthonios den store, hvis liv ble kjent i den vestlige kirken gjennom Athanasius 'Life of Saint Anthony; og Basil den store, hvis klosterbosetning i Kappadokia etablerte en presedens for samfunnsliv, bønn og mystikk fortsatte til i dag, spesielt i øst. For det store flertallet av kristne ville imidlertid dette unike kallet forbli utenfor rekkevidde. Hvordan skulle kirken svare på utfordringene ved å leve i et imperium fylt med verdslige laster og materielle utskeielser?

Ved siden av klosterpraksis har nyere forskning identifisert en annen tradisjon som lærde som Taft kaller et "katedralkontor" for bønn, som ville vært ment for lekfolk. I motsetning til monastisisme, som etablerte et mønster av obligatorisk bønn til faste tider gjennom dagen, var dette katedralkontoret sentrert om daggry og skumring. I likhet med sine forløpere, engasjerte den seg i daglig bønn som forventning til Kristus, og så ham tilstede i tegnet på den stigende og nedgående solen. Vesper, kveldsliturgien, uttrykte dette på en unik måte. I skumringen, mens skyggene satte inn, ble en lampe brakt inn i menigheten for å bli velsignet. Praksisen, kalt Lucernarium, var en lenge etablert skikk i hele middelhavsverdenen, i forskjellige religiøse og kulturelle overbevisninger. Og likevel forvandlet kristne konvensjonen til et kraftig tegn på tilbedelse: i den flammen anerkjente de Kristus, verdens sanne lys, hvis lys med tiden ville erstatte til og med selve solen. Og svaret på det tegnet, måten kristne kan delta i det lyset og gjøre dets mening virkelig med i livet deres, var å synge.

Det vanligste eksemplet på dette var hymnen om lampebelysning i øst, Phos hilaron, som fortsatt er i bruk i ortodoks vesperliturgi i dag:

O gledelige lys fra den udødelige Faders hellige herlighet, den himmelske, hellige, velsignede Jesus Kristus. Nå som vi har nådd solnedgangen og ser kveldslyset, synger vi for Gud: Fader, Sønn og Hellig Ånd. Det passer til enhver tid å prise deg med muntre stemmer, O Guds Sønn, livets Giver. Se, verden synger din ære.

Ved å synge denne salmen, gjorde kristne seg selv til en del av det levende tegnet til Lucernarium-lampelyset, og gikk inn i det nå-og-snart-å-være av dets eskatologiske håp.

Kristus lyser opp veien ikke bare i forfølgelse og i trøst, men også i døden. I et klimaktisk øyeblikk i sin biografi om sin elskede søster, Macrina, beskriver Gregor av Nyssa henne ved sengen hennes, hvor hun, selv når hun går inn i skumringen av livet sitt, ser og reagerer på Lucernarium:

I mellomtiden var kvelden kommet og en lampe ble hentet inn. Med en gang åpnet hun øyene og så mot lyset, og ønsket å gjenta takksigelsen sunget ved tenningen av lampene. Men stemmen hennes sviktet og hun oppfylte sin hensikt i hjertet og ved å bevege hendene, mens leppene hennes rørte i sympati med hennes indre begjær.

For Macrina, ser det ut til at Gregor sier, salmen om lampetenning, fremsagt i skumringen, forbereder henne til å gå inn i begynnelsen av hennes oppstandelse i himmelen.

Fra den andre siden av Middelhavet kommer en slående lik historie fra en annen elsket helgen, denne gangen om 'Deus skaperen omnium', en populær vestlig vesperalsalme fra det fjerde århundre som kan sammenlignes med Phos hilaron, skrevet av Ambrosius. I sine tilståelser forteller Augustin sin intensjon om ikke offentlig å sørge over moren Monicas død, selv om tristheten gjør at han føler seg knust. I denne uroen minner Augustin om Ambrosus salme:

Bitterheten i min sorg kom ikke fra hjertet mitt. Så sov jeg, og da jeg våknet, ble min sorg ikke så lite mildnet; og mens jeg lå alene på sengen min, kom det inn i mitt sinn de sanne versene fra din Ambrosius, for du er -

Når han husker disse ordene, gråter Augustin til slutt, og faller inn i Guds trøstende og medfølende armer. Når han reflekterer over vespersalmen, er Augustin i stand til å akseptere sorg som det rette svaret på døden, og ser på Gud som den der alle avslutninger i skapningens skumring, inkludert døden, ikke er virkelige avslutninger.

I løpet av mindre enn to århundrer ville stabiliteten som ble vunnet i de tidlige tiårene av det fjerde århundre bli revet i filler: imperiet, som synker i forfall, ville bli ødelagt, Roma ville bli plyndret, og nok en gang ville kristne bli tvunget til å tenke på skygger av nåtiden og håpet om Kristi gjenkomst. Når vi ser tilbake, er det klart hvor viktig det ville være for de kristne å holde det håpet i live.

Også i vår tid lurer fortsatt skyggene av krig og sykdom og urettferdighet i hjørnene, selv når skapninger, teknologiske fremskritt og velstand prøver å distrahere oss og gjøre oss selvtilfredse. Hvordan skal vi forbli våkne og klare for Kristi komme?

Hvis vi stiller ørene våre, kan vi høre det i sangen fra de tidligste kristne, som synger salmer mens de ble ført til martyrdøden; vi kan høre det i salmen om lampe-belysning sunget av Kappadokierne i løpet av det fjerde århundre; og vi kan høre det i vår egen tid i ukrainere som synger sin bønnsang i møte med en forestående ulykke. Å synge som en kristen er ikke å fornekte eller unngå verdens falne realiteter i en slags eskapisme; snarere er det å gå inn iblant dem og forkynne at selv om mørket kan virke sterkt, skinner et lys i mørket som mørket ikke kan fatte (Joh 1:5), og som i tidens fylde, vil forvise mørket for godt. Gjennom sang fortsetter tegnene på Kristi komme å skinne klart for de som har øyne å se, ører å høre og lunger å synge.

- Joel Clarkson, komponist gjengitt i tidsskriftet The Plough/Summer 2022, utgitt av Bruderhof-kommuniteten. Til norsk ved Bjørn Olav Hansen (c)

Billedtekst: Bedende kvinne, Katakomben av Priscilla, Roma 200–400 e.Kr

søndag, juni 19, 2022

Ukraina nå: Baptister døper stadig nye, yter praktisk hjelp og sees på med andre øyne


Dette er et utdrag fra en  nylig publisert rapport utarbeidet av Den europeiske baptistføderasjonen angående situasjonen i Ukraina: Mange menigheter holder dåpsgudstjenester, nye mennesker kommer til tro, baptistmenigheter yter praktisk hjelp og lokalbefolkningen er blitt mer vennlig innstilt til baptister og andre evangelikale kirker.

Det ukrainske baptistunions koordineringssenter fortsetter å distribuere bistand over hele Ukraina, til tross for missiler som faller i områdene rundt Lviv. I en rapport fra 21. mai skrev personalet: "Fokus i den mangesidige tjenesten i våre kirker i dag handler om å hjelpe folk i nød. Baptistunionen prøver å svare på utfordringer som er i stadig endring. Vi er fokusert på det praktiske manifestasjon av Kristi kjærlighet og effektiviteten i evangeliet."

I russisk-okkuperte områder er rapporteres det om mange vanskeligheter. Sivilbefolkningen er terrorisert og ofte fratatt muligheten til å reise til de ukrainsk-kontrollerte områdene. Ettersom vannforsyningslinjer har blitt avskåret i en rekke byer i okkuperte og beleirede områder, går kirker inn og drar opp vann fra kirkebrønner for å distribuere vann til lokalsamfunnene deres. I Mykolayiv begynner den lokale kirken å bore en ny brønn for å sørge for sitt lokalsamfunn. 

Lysychansk, en liten by i Luhansk fylke i Ukraina, er ett eksempel på de mange lokalsamfunnene som er isolert av krigen der det ikke er strøm, vann, kommunikasjon, medisiner eller mat. Regionale pastorer prøver å holde kontakten med kirker i slike samfunn og besøker dem når det er mulig for å sikre at de ikke blir glemt og føler seg forlatt.

Dusinvis av kirker har holdt dåpsgudstjenester de siste ukene, og krigen har ikke stilnet den evangeliske gløden til baptistene i Ukraina. Mange begynner å se lokalsamfunnene deres skifte syn på lokale kirker, spesielt ettersom kirker utrettelig gir hjelp og praktisk støtte. En kirke arrangerte et førstehjelpskurs og bemerket: "Folk begynner å se mer og mer at evangekale kristne ikke er sekter forent av en viss fanatisk idé, men det er virkelig mennesker som praktiserer tingene de lærer."

Minst to baptistkirker til er ødelagt av beskytning.

Ukrainske baptister står ikke alene. Baptister i Polen, Ungarn, Romania, Moldova og Slovakia har kommet sine trossøsken til unnsetning: 

POLEN: Polske baptister tilpasser seg utfordringene og gledene som følger med at så mange gjester fortsatt er igjen. Tre nye ukrainske kirker er plantet og den største baptistkirken i Polen er nå en ukrainsk menighet i Warszawa. Baptister fortsetter å være vertskap for hundrevis, tjener tusenvis av flyktninger og sender hjelp tilbake til Ukraina.

UNGARN: Baptister i Ungarn samarbeider med 'Den ungarske baptisthjelpen' og fortsetter å dekke hjelpebehov i Ukraina (leverer allerede 200 tonn) samtidig som de imøtekommer behovene til flyktninger i Ungarn. Allerede ser de utfordringene med den forestående globale matmangelen som et resultat av krigen. Mange kirker oversette tilr ukrainsk under gudstjenestene, og noen få nye ukrainske kirker har blitt dannet.

ROMANIA: Kirker over hele Romania fortsetter å gi praktisk og åndelig støtte til flyktninger, i tillegg til å sende humanitære forsyninger til Ukraina. Dusinvis av kirker oversetter vanlige gudstjenester til ukrainsk. Kirker innlemmer flyktninger og deres barn i det normale livet, feirer 17-årsdagen til en ukrainsk tenåring og bruker fritidsaktiviteter, som ettermiddager ved et lokalt basseng, som en mulighet til å få kontakt med familier og la dem hvile. Mange flyktninger ønsker å flytte videre fra Romania til andre land.

MOLDOVA:  Baptister i Moldova fortsetter å drive et krisesenter for flyktninger i nød. Forsyningskjedeproblemer og begrensede forsyninger på grunn av krigen gjør det vanskelig å skaffe livsnødvendigheter, og sengetøy til senteret og et pålitelig kjøretøy for å overføre livsnødvendigheter og flyktninger fra ett sted til et annet.

SLOVAKIA: Mange flyktninger har bestemt seg for å reise tilbake til de vestlige regionene i Ukraina, men minst 75 000 er fortsatt i Slovakia. Baptister ser på måtene til å best ta vare på de traumatiserte og møte de psykologiske behovene til enslige foreldre med barn som er fordrevet fra hjemmene sine.

Baptister over hele Europa fortsetter å hjelpe på konkrete måter, og deler Kristi gjestfrihet. Spania, Portugal, Storbritannia, Tyskland, Østerrike, Tsjekkia, Bulgaria, Italia og mange andre sammenhenger har gitt sjenerøst og huser flyktninger hos kirkefamilier.

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

De som kommer i ly av nattemørket


2.søndag i Treenighetstiden/Prekentekst: Joh 3,1-13

Jeg tenker på de mange som våger å komme til Jesus i ly av nattemørket. Som Nikodemus. De åndelig søkende. Det er mange av de i Norge. Vi lever i en tid med så mye åndelig lengsel. Har vi tid for den gode samtalen? Jeg har stor tro på den! Ikke på prekenen - selv om den har sin plass i gudstjenesten - men på samtalen. Ikke på monologen, men dialogen. På å lytte, uten å ha alle svarene. Som medvandrer. 

Edin Løvås var sorgfull mot slutten av livet. Han syntes retreatbevegelsen hadde forsømt den gode samtalen. Den hadde lykkes med å hjelpe mennesker til å finne ro i stillheten, finne hvile hos Kristus, men mislykkes i å skape rom for samtalen. Dette gjaldt ikke minst i evangeliseringsarbeidet, mente Edin. Skape rom for å samtale, lytte, søke sammen.

Nikodemus var ingen hvemsomhelst. Han var medlem av 'Sanhedrin', 'Det høye råd'. Rådet besto av 71 medlemmer og ble ledet av ypperstepresten. De øvrige rådsmedlemmene var overprester, eldste og skriftlærde. Selv om den romerske okkupasjonsmakten satt med den styrende makten, hadde jødene et visst selvstyre. Rådet tok seg av lokale og religiøse spørsmål. "Rabbinerne lærte at Rådet hadde eksistert helt siden Mose tid og at dets første medlemmer hadde vært de 70 eldste." (David Hedegård. Aapeli Sarisalo: Bibelsk oppslagsbok. Lunde forlag 1975, side 810)

Nikodeus var en skolert mann, men samtalen mellom de to dreide seg likevel ikke om abstrakte filosofiske spørsmål. Jesus dreier samtalen inn på menneskets største behov: behovet for å bli født på ny! 

Den internaasjonalt anerkjente bibelæreren og baptistpastoren David Pawson, som nå er hjemme hos Herren, skrev i 1989 en bok med tittelen: 'The Normal Christian Birth - How to Give New Believers a Proper Start in Life". David Pawson, som jeg hadde gleden av å møte personlig flere ganger, blant annet i Israel, ga meg et eksemplar av denne viktige boken, hvor han blant annet hevder at mange kristne aldri er blitt født på ny! "De er dårlig forløst", skriver han og legger vekt på at den nye fødsel består av fire elementer, i en bestemt rekkefølge: 

1. Omvendelse - i retning Gud. 2. Tro på Herren Jesus. 3. Dåp i vann. 4. Mottagelsen av Den Hellige Ånd.

Mange av våre problemer i kristenlivet skyldes, ifølge David Pawson, at vi har snudd opp ned på rekkefølgen eller at vi har hoppet over en av forutsetningene!

"Ingen". sier Jesus, "komme inn i Guds rike, uten at en blir født av vann og Ånd". Vi kan heller ikke 2SE Guds rike", jfr Joh 3,5 og v.3. 

Den kristne tro er ingen intellektuell øvelse. Vi slutter oss ikke til den tankemessig. Den kristne tro handler en en person og relasjonen til Ham, og for å bli en del av det rike, den kongsmakt denne personen representerer, må en bli født på ny. Noen annen måte finnes ikke. Det er dette dilemmaet Nikodemus blir presentert for. 

lørdag, juni 18, 2022

Guds omsorg i sykdom og nød

Posteringene til Sally McClung, kona til den nå avdøde forkynneren og misjonslederen Floyd MacClung, er noe av det mest oppbyggelige jeg leser på Facebook. Hennes ærlighet og sårbarhet i møte med sykdom og lidelse gjør sterkt inntrykk. Som denne, som jeg har valgt å oversette til norsk: 

"Kjære bedende venner,

I løpet av de åtte årene jeg kjempet mot kreft, var det så mange ganger jeg trengte Herrens hjelp og nærvær. Da jeg først ble diagnostisert med kreft og fikk kirurgi og cellegift, var Floyd med meg for å hjelpe, oppmuntre og støtte meg. Så ble han syk. For resten av operasjonene og cellegiftbehandlingene mine måtte jeg klare meg alene. Heldigvis hadde jeg sønnen min som flyttet hit for å hjelpe oss da faren hans ble syk og mange kjære venner som brydde seg om og støttet meg. Jeg er så takknemlig for all deres kjærlighet og omsorg.

Men det var fortsatt mange ganger jeg følte meg alene. Jeg visste sannheten i Ordet at Gud var med meg, men jeg kunne ikke alltid "føle" hans nærvær. Gang på gang ropte jeg til Herren, og i hans ømme barmhjertighet og nåde – kom han i sin kraft og overveldet meg med en bevissthet om hans nærvær. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det, men det var en håndgripelig bevissthet om at han var her hos meg. Jeg "følte" ham! Jeg visste at han brydde seg om meg.

Sannheten er at han er med oss ​​enten vi føler det eller ikke, men jeg har vært takknemlig for de gangene jeg kunne føle hans nærvær. Andre ganger klamrer jeg meg fast til løftet om at Han er med meg.

Jeg har et familiemedlem som ganske ofte ser engler. Jeg har aldri sett en (som jeg vet om!) - men jeg tror at engler passer på meg i mange situasjoner også.

Enten vi ser eller føler disse tingene, kan vi være trygge på at Gud er med oss ​​når vi går gjennom de vanskelige tingene i livet. Han forlater oss aldri og forlater oss aldri. Det er klippen vi står stødig på når vi går gjennom livets prøvelser.

«Da Jakob våknet av søvnen, tenkte han: «Sannelig, Herren er på dette stedet, og jeg var ikke klar over det.» "1 Mosebok 28:16

"Og han sa: 'Mitt nærvær vil gå med deg, og jeg vil gi deg hvile.' "2 Mosebok 33:14

"Du gjør meg kjent for meg livets vei, i ditt nærvær er det full glede." Salme 16:11

"Jeg vil aldri forlate deg eller forlate deg." Hebreerne 13:5

"Hvor skal jeg gå fra din ånd? Eller hvor skal jeg flykte fra ditt åsyn?" Salme 139:7

"Selv om jeg går gjennom dødsskyggens dal, vil jeg ikke frykte noe ondt, for du er med meg." Salme 23:4

"La oss da med frimodighet nærme oss nådens trone, så vi kan motta barmhjertighet og finne nåde til hjelp i nødens tid." Hebreerne 4:16

Gud er nærmere enn luften vi puster inn. Vi kan ikke se luften rundt oss, men den er der. Vi kan ikke alltid føle Guds nærvær med oss, men Han er der! Måtte Gud hjelpe oss å være klar over hans konstante tilstedeværelse rett hos oss. Når vi fullt ut forstår at han er MED oss, kan vi møte hva som helst. Han er så flink!

I kjærlighet,

Sally

fredag, juni 17, 2022

Engler, altere og Den Hellige Ånds ild - det er på tide å buldre!


Tim Sheets, bror til den amerikanske forbederen Dutch Sheets, kom nylig med et oppmuntrende profetisk ord for vår tid vedrørende betydningen av pinsen, som jeg har valgt å oversette til norsk: 

«Pinsen var en dag i kirkehistorien som startet et nytt og unikt samarbeid mellom Den Hellige Ånd og menneskeheten. Han omringet ikke bare dem i det øvre rommet med sitt nærvær, han fylte dem med det. Det var en dag som ga identitet og formål til selve kirkens eksistens; kongens Ekklesia ble født (se Apg 2). Den Hellige Ånd og hans engler satte rommet i brann med ilden fra Hans nærvær og falt på dette øvre roms 'alter'.

Engler var til stede på Øvresalen for å holde himmelen åpen, slik at kraft kunne falle fra himmelen over bønnekrigerne som var samlet. Englene var også der for å sette fyr på en ny bevegelse på jorden. En ny æra var i ferd med å begynne.

Når Den Hellige Ånd beveger seg, er Han alltid ledsaget av et enormt antall engler. De hjelper til med å betjene ilden av Guds herlighet til resten. Engler er bærere av den Hellige Ånds herlighetsild og de bistår Guds bevegelser og utøselser på jorden.

Jeg tror vi går inn i en super pinsetid, en frisk utgøselse av Hellig Ånd som gjør oss i stand til å ta evangeliet til hele verden med tegn, under og mirakler. Når vi feirer den store utøselsen på det første nytestamentlige alteret og gleder oss over det Gud gjorde gjennom den tidlige kirken, forventer vi også at Hellig Ånds ild vil falle på altrene våre bønner har bygget i dag.

Ild representerer ofte Guds nærvær. I Apostlenes gjerninger 2, da Den Hellige Ånd kom inn i rommet og tente alteret, brøt herligheten ut i rommet. Ildflammer dukket opp over hver troende og herlighetens engler dukket opp i flammene. De administrerte frisk ild og hjalp Den Hellige Ånds nye kampanje.

Engler dukker ofte opp som ildtunger i Skriften. Vi vet at engler ikke dør. Jeg sier ofte: ‘Det er ingen englekirkegårder.’ Hver engel som nevnes i Skriften lever fortsatt og arbeider i dag. De jobber nå med Den Hellige Ånd i en annen 'ny æra-kampanje', større enn det som skjedde i Apostlenes gjerninger 2. Guds løfte er at en bevegelse kommer i de siste tider, større enn det som skjedde i tidligere dager.

Hva vil skje når Den Hellige Ånd tenner frisk ild i alle Ekklesias - kirker som forstår og og beveger seg i Kristi Matteus 16:18-19 mandat - samtidig? Faktisk vil det være en super pinse, en bølgende, verdensomspennende pinse. Dette har begynt. En strålende Ekklesia reiser seg i makt, en som helvetes porter ikke kan overvinne.

Apostlenes gjerninger 2:2 sier: 'De hørte en lyd fra himmelen som en mektig brusende vind ...'

I Esekiel 3 og 4 leser vi at når kjerubene fløy, ga vingene deres en brusende eller svevende lyd. Denne lyden har også blitt beskrevet av teologer som en voldsom type flagring, en trommelyd, bruset fra en rivende elv eller lyden av galopperende hester. Englene produserte en lyd som buldret. I Apostlenes gjerninger 2 (pinse) gikk Den Hellige Ånd inn i det øvre rommet og kunngjorde til verden og hans dannede Ekklesia: 'Det er på tide å buldre!'

"Jeg har hørt dette i ånden - en oppfordring til å buldre. Hver gang jeg hører demonisk lære bli spydd ut, stiger et rop fra djupet inni meg og sier: «Det er på tide å buldre.» Når jeg hører de korrupte stemmene til Akabs og Jesabel, tenker jeg: «Det er på tide å buldre.» Jeg er høre en dristig lyd som kommer fra en bestemt, fryktløs og uforferdet kirke.

Jeg hører lyden av brølende bål, som brenner av 'Ekklesia-altere.' Jeg hører lyden av en annen brusende, mektig vind og stemmen til vår tordnende konge, hvis øyne blinker som ildflammer og har herlighet flammende fra Hans tilstedeværelse. Messias, Bryteren, kommer for å ta et frimodig standpunkt på jorden og svare på spørsmålet om hans relevans.

Politikere, gudsfornektere, vitenskapsløgnere, avgudsdyrkere, urettferdige dommere og korrupte embetsmenn vil forstå at selv om de kan stille spørsmål ved hans relevans, gjør han det ikke. Hans herlighet øker. Spenningen og kraften i Hans rike øker. Jeg hører en oppfordring til den regjerende kirken om å engasjere seg i kjempende troserklæringer med dristig autoritet.

Jeg hører en mektig, brusende elv og lyden av vekkelsesbranner som begynner å rulle over planeten. Denne store utøselsen vil brenne den og være som en snøball som går nedover en bakke, og vokser seg større og større til den ruller over helvetes porter. Det vil dampe ut over demoniske høyborger, urettferdige systemer, pretensiøs religion, demoners lære, antikrists styresystemer, korrupte medier, ugudelig utdanning og filosofiske festningsverker.

Jeg hører kong Davids lyd av marsjering i morbærtrærne. Jeg hører lyden av gjenværende krigere oppstilt til kamp. Jeg hører den rytmiske drønnen av engler som flyr i formasjon, som kommer med lysets hastighet for å hjelpe Kongens Ekklesia. Jeg hører ropet fra Kongen som stiger i intensitet, forkynner Hans ord gjennom Hans rest og Hans englehærer. Jeg hører himmelens seierstrommer. Jeg hører vogner av ild som ruller på plass og raslingen av tørre bein. Jeg hører låser som brytes, murer som faller og en stor og mektig hær begynner å marsjere. Jeg hører ild-tornadoer som snurrer av Guds altere for å gå og ødelegge festninger. Jeg hører demoner som skriker: ‘Det skjer igjen.’ (2 Samuel 5:24; 4. Mosebok 23:21; 2 Kongebok 6:8-23; Esekiel 37)

Vi går nå videre inn i en fantastisk ny æra planlagt av Den Hellige Ånd. En ny æra betegner dramatisk endring. Vi kommer til å se raske fremskritt og nye mulighetsdører i en atmosfære av herlighetsbølger.

Pinsen i Apostlenes gjerninger var virkelig fantastisk, men vi har blitt lovet at den vil skje igjen på et nytt og høyere nivå. Vi beveger oss inn i et nivå av utstrømning som vi aldri har sett før. Engler åpner himmelen over Ekklesia-altrene. Tegn, under og mirakler vil øke. Rikets evangelium vil bli presentert med kraft og vekkelsesilder vil dukke opp, oppblåst av en ny pinsevind. Ildkuler av herlighet, som kometer fra himmelen, vil eksplodere midt iblant oss.

Jeg mottok nylig et syn fra Herren, der 'Jeg så herlighetens engler, kledd i off-white, med strålende hvite bånd. Jeg så da en stor jordklode som ble til en klokke. Mens jeg så på, plasserte Den Hellige Ånd seg selv i sentrum og ble klokkens visere. Deretter begynte han å aktivere mengder av "herlighetsengler" i retning av hvert tall. Jeg så mange engler bevege seg i retning av tallet tolv. Andre beveget seg mot en, to, tre og så videre, inntil engler hadde blitt sendt til hvert nummer på klokken. Jeg hørte Den Hellige Ånd si: "Det er på tide å erklære frigjøringen av herlighetsengler til hele jorden."