Intuitivt vet vi at det er viktig å tilbringe tid i alene. Vi begynner til og med å glede oss til denne merkelige perioden med ubrukelighet. Dette ønsket om ensomhet er ofte det første tegn på bønn, den første indikasjonen på at Guds Ånds nærvær ikke lenger forblir ubemerket. Når vi tømmer oss for våre mange bekymringer, oppdager vi ikke bare med tankene våre, men også med hjertet at vi aldri egentlig var alene, at Guds Ånd var med oss hele tiden. Slik forstår vi hva Paulus skriver til romerne: «Lidelse gir tålmodighet . . . og tålmodighet gir utholdenhet, og utholdenhet gir håp, og dette håpet er ikke villedende, fordi Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved Den Hellige Ånd som er gitt oss» (Rom 5:4-5). I ensomhet blir vi kjent med Ånden som allerede er gitt oss. Smerten og kampene vi møter i vår ensomhet blir dermed veien til håp, fordi vårt håp ikke er basert på noe som vil skje etter at våre lidelser er over, men på den virkelige tilstedeværelsen av Guds helbredende Ånd midt i disse lidelsene. Ensomhetsdisiplinen lar oss gradvis komme i kontakt med denne håpefulle Guds nærvær i våre liv, og lar oss også smake selv nå begynnelsen på gleden og freden som hører den nye himmelen og den nye jorden til.
- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar