Inderlig takk - og farvel

Så kom dagen og stunda! Dette ble en usedvvanlig tung dag. Noen uker nå er hunden vår Poirot blitt gradvis dårligere, og i dag klarte han ikke å reise seg mer. Til tross for en utrolig kampvilje ville ikke beina bære. Vi hadde derfor ikke noe annet valg enn å la ham slippe. Håpet var at han skulle dø 'gammel og mett av dage', men slik ble det ikke. 

Vi gråter bøttevis. Det er så trist. Jeg var veldig knyttet til hunden vår, og spesielt etter ar jeg begynte å skjelve på grunn av Parkinson, var det å klappe Poirot så beroligende. Hvordan skal jeg klare meg videre?

Vi har bare gode - og mange - minner fra et hundeliv som varte i 15 år og seks måneder. Jeg kommer aldri til å glemme ham som liten, da han kom løpende etter meg, og bokstavelig talt fløy gjennom løfta av pur lykke eller de gangene du satte deg ved siden av meg, og la labben på brystet mitt, etter at jeg ble liggende på gulvet i sterke angina-smerter til May Sissel kom hjem - eller reddet livet mitt da jeg fikk føling om natta.

Nå er livet bare tungt, Jeg er så lei meg.

Farvel, gode medvandrer!