Kristi vanære

Kristi vanære. Jeg har tenkt mye på de ordene de siste dagene. I hvilken grad har jeg hatt del i Kristi vanære? Eller har jeg for det meste seilt under bekvemmelighetsflagg, hvor selve etterfølgelsen ikke har hatt noen omkostninger i det hele tatt? Jeg må med skam si at det nok er mest det siste jeg har gjort. 

Livet består av mange valg og mange muligheter. Jeg har tenkt på Moses som sto overfor et veikryss i sitt liv, da han måtte velge hvilken retning livet hans skulle ha. Hebreerbrevets forfatter skriver om dette i det som kalles 'troskapitlet' i Bibelen: "Ved tro nektet Moses, da han var blitt stor, å kalles sønn av faros datter. Han valgte heller å lide ondt sammen med Guds folk enn å ha en kortvarlig nytelse av synden. Han aktet Kristi vanære for en større rikdom enn skattene in Egypt for han så frem til lønnen." (Hebr 11,24-26)

Som faraos datters sønn hadde Moses alt han trengte. Livet i Faraos palass ga han tilgang til rikdom og anseelse - likevel: velger han noe annet som har større verdi! 

Ordet som norsk oversettes med 'akte' er det greske ordet 'hegeomai' som innebærer at man gjør en nøye vurdering, ikke en lettvint bestemmelse, men man veier for og imot. Moses hadde Faraos timelige rikdommer, opp mot Kristi vanvære, "for han så frem til lønnen', det vil si den himmelske belønningen! Det er noe som venter oss der hjemme når livsløpet er endt, om vi har aktet Kristi vanære som større enn all annen rikdom og heller lidt ondt sammen med resten av Guds folk.

Hva er så Kristi vanære? Det er korset. Vanærens fremte symbol. Å dø på et kors ble i samtiden  holdt for å være den største vanære av dem alle. 

"Kristi vanære", leser vi i Studiebibelen Ressurs "uttrykket viser til den skam som følger med når noen tror på Kristus og oppfyllelsen av Guds løfter i GT. På samme måten måtte Moses bære den samme vanæren da han trodde på de løftene som ennå ikke var oppfylt...

Hebreerbrevets forfatter gjentar dette som har med Kristi vanære å gjøre i kapittel 13: "La oss da gå ut til ham utenfor leiren og bære hans vanære." (v.13) Å holde seg utenfor leiren eller porten ble i jødisk konteksr sett på som en vanære, for da stod man utenfor fellesskapet. Når fellesskapet velger kompromissets vei, kan det være nødvendig å gå ut utenfor leiren om man skal ha del i Kristi lidelsessamfunn. 

For meg personlig er disse ordene til apostelen Peter blitt så alvorlige, slik vi finner dem i 1.Pet 4,13-19: 

"Men i samme grad som dere har del i Kristi lidelser, skal dere glede dere, for at dere også kan juble i glede når hans herlighet blir åpenbart. Om dere blir spottet for Kristi navns skyld, er dere salige, for herlighetens og Guds Ånd hviler over dere. For ingen av dere må lide som en drapsmann eller tyv eller ugjerningsmann, eller en som blander seg i andres saker. Men lider han som en kristen, da skal han ikke skamme seg, men prise Gud for dette navn. For tiden er kommet da dommen skal begynne med Guds hus. Men begynner den med oss, hvordan skal det da ende med dem som ikke vil tro Guds evangelium? Og er det med nød og neppe den rettferdige blir frelst, hvordan skal det da gå med den ugudelige og synderen? Derfor skal også de som etter Guds vilje må lide, overgi sine sjeler til den trofaste Skaper, idet de gjør det gode."