lørdag, juni 19, 2021

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 8


Noe av det som karakteriserer apostelen Paulus fra første stund etter hans dramatiske omvendelse på vei til Damaskus i Syria, er dette: "For se, han ber." (Apg 9,11b) Flere av hans brever inneholder da også ikke bare oppfordringer om å be, men også hans egne bønner, så også det brevet vi studerer: Filipperbrevet. Ved siden av å være hellig tekst, forteller også disse bønnene oss ikke bare om hvordan Paulus ba og hva han ba om, men de gir oss også glimt av hans egen vandring med Gud.

La oss se nærmere på den bønnen han ba for den kristne forsamlingen i Filippi: 

"Og dette ber jeg om, at deres kjærlighet må bli mer og mer rik på kunnskap og innsikt..." (Fil 1,9)

Det er ingen form for sentimental kjærlighet Paulus ber om. Han ber om at filipperne må innsikt og dømmekraft, slik at de kann skjelne mellom det som er rett og galt. Et ord som stadig trekkes frem i vår egen tid, og som mange tror er et bibelsitat, er dette: 'Størst av alt er kjærligheten'. Men det er ikke hva Paulus sier i 1.Kor 13, som mange kaller Bibelens kjærlighetskapittel. Der skriver Paulus: "Men nå blir de stående disse tre: tro, håp og kjærlighet. Men størst BLANT DEM er kjærligheten." (1.Kor 13,13) Uthevelsen er min. Kjærligheten kan nemlig ikke løsrives fra sannheten. Den "gleder seg ved sannhet" (1.Kor 13,6) 

Det er derfor Paulus ber for filipperne om at de både får kunnskap og innsikt så de ikke så lett vippes av pinnen. For kjærligheten er alltid veien til kunnskap. Når vi elsker noen vil vi så gjerne vite mer om vedkommende. Slik er det også med Jesus. Hvis vi elsker Ham, vil vi gjerne vite mer om Ham! Og hvis vi virkelig elsker Jesus vil vi være følsomme overfor Hans vilje og Hans følelser.  Apostelen Johannes gjengir Jesu egne ord: "Dersom dere elsker meg, da holder dere fast på mine bud." (Joh 14,15) Og: "Den som har mine bud og holder fast på dem, han er den som elsker meg. Og den som elsker meg, skal bli elsket av min Far, Og jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham." (v.21) Den samme Johannes skriver i sitt første brev: "For dette er kjærligheten til Gud at vi holder fast på hans bud. Og hans bud er ikke tunge." (1.Joh 5,3)

Hvorfor ber Paulus om Åndens kunnskap og innsikt? Han gir svaret i neste vers: "slik at dere kan dømme om hva som er rett i de forskjellige spørsmål, for at dere kan stå rene og uten lyte til Kristi dag..." (Fil 1,10)

Når Paulus ber om at filipperne må være i stand til å dømme om hva som er rett, bruker han det greske ordet 'dokimazein', som er ordet som brukes om å prøve et metall for å se om det er rent. For ekte kjærlighet er ikke blind. Den vil sette oss i stand til å se forskjellen mellom det falske og det ekte.

fortsettes

fredag, juni 18, 2021

Minner fra Russland, del 1


 Jeg elsker Russland, og har gjort det siden tenårene. Kjærligheten til landet og folket kom med lesningen av Leo Tolstoj og Fjodor Dostojevskij. Er det et språk jeg skulle ønske å beherske ved siden av hebraisk så er det russisk. Språket er som musikk i r mine ører. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for at jeg har vært så heldig å få besøke Russland flere ganger, og da særlig byen Pskov med omegn. Ikke minst kjenner jeg på gleden av å ha besøkt en rekke byer og små tettsteder i Pskov oblast eller fylke. Her hadde jeg gleden av sammen med familien og gode venner å besøke små evangeliske forsamlinger tilhørende den nordvestlige pinseunionen. 

I tankene mine og bønnene mine er jeg stadig tilbake og ser for meg mennesker jeg har møtt, og menigheter jeg har besøkt i Nevel, Opochka, Ostrov, Palkino, Pechory, Porkhov, Pytalovo, Strugi Kransnye, Velikiye Luki,  - bare for å nevne noen. Jeg har talt i nedlagte kinolokaler, kirker, på husmøter, i fengsler. Et sted var det så trangt om plassen at jeg og tolken sto tett inntil veggen i husets stue, og hadde folk helt innpå oss. Det satt ikke folk bare i stua, men på kjøkkenet og i gangen. 

I et kinolokale holdt jeg en dag på å bli arrestert. Den lokale menigheten hadde leid dette lokalet og innhentet alle tillatelser som trengtes fra myndighetene. Etter at jeg hadde talt, skulle vi be for de som var kommet fram for å søke Herren. Jeg gikk rundt i salen og ba for folk, da jeg kjente en hånd på skulderen min. Jeg snudde meg og der sto to uniformerte politimenn! De ba meg om å følge med dem ut av lokalet. Jeg fikk med meg tolken min, og den ene av politimennene kunne fortelle at jeg var arrestert. For hva da, spurte jeg? Vi har jo alle tillatelsene som trengtes for å knne holde dette offentlige møtet.

Da kom det for dagen at det var den ortodokse biskopen i området som hadde henvendt seg til politisjefen og hadde bedt dem om å stanse møtet. Biskopen hadde jeg aldri møtt. Politisjefen, som var mannen som førte ordet, var bekymret for de som var kommet frem til forbønn. De kunne få problemer med den lokale ortodokse kirken, for eksempel når de skulle gifte seg eller om de skulle dø og måtte ha en kristen begravelse! Jeg forsøkte å si at det var jo ikke sikkert at de som hadde kommet frem til forbønn var ortodokse kristne i det hele tatt, og at vi ikke var ute etter å skape problemer for noen. Jeg berømmet politisjefen, som var synlig beruset, for at han hadde en slik rørende omsorg for landsbyens innbyggere, og da endret han plutselig karakter til å bli svært vennlig. Det var ikke snakk om at jeg, som mente har en slik fremragende politimann, skulle arresteres! Så den angstrengte situasjonen ble løst uten videre problemer. 

Jeg er ganske sikker på at et eller annet sted i Norge var det noen som ba inderlig til Gud for meg.

fortsettes

Billedtekst: Katedralen i Pskov. Foto: Wikipedia.

Å skape den nye, fremtidige verden


 Et bønnens menneske er, til syvende og sist, det mennesket som kan oppdage Messias' ansikt hos andre, som synliggjør det skjulte og som berører det som var utenfor rekkevidde. Et bønnens menneske er en leder nettopp fordi han gjennom å sette ord på Guds verk i sitt indre kan lede andre ut av forvirringen og mot klarhet, gjennom sin medlidenhet kan han lede dem ut av klikkens stengte sirkler og inn i menneskehetens vide verden, og gjennom sin kontemlative og reflekterte kritikk kan han har forvandle deres ødeleggende opprør til kreativt arbeid for å fremme den nye verden. 

- Henri Nouwen: Du er elsket. Luther 2019, side 187.

torsdag, juni 17, 2021

Medfølelse og bønn


Medfølelse ligger i hjertet av vår bønn for våre medmennesker. Når jeg ber for verden, blir jeg verden; når jeg ber for millioner av endeløse behov, utvides sjelen min og vil omfavne dem alle og bringe dem inn i Guds nærvær. Men midt i denne opplevelsen innser jeg at medfølelsen ikke er min, men Guds gave til meg. Jeg kan ikke omfavne verden, men Gud kan. Jeg kan ikke be, men Gud kan be i meg. Da Gud ble som vi er, det vil si da Gud tillot oss alle å gå inn i hans intime liv, ble det mulig for oss å få del i hans uendelige medfølelse.

Når jeg ber for andre, mister jeg meg selv og blir den andre, bare for å bli funnet av den guddommelige kjærligheten som holder hele menneskeheten i en medfølende omfavnelse.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Lykkelig over Guds lykke


 Du ville ikke søke Gud hvis du ikke allerede var blitt funnet av ham. I det øyeblikket Gud skapte deg, tok han sin bolig i deg, og det er hans nærvær som lokker deg til å komme til ham.

Du er Treenighetens tempel. Du er uendelig rik, og du kan glede deg over skatten din. Faderen, Sønnen og Ånden lever i deg. Livet ditt kan bli en himmel på jorden hvis du er oppmerksom på dette mysteriet. De tre guddommelige personenes stadige kjærlighetsutveksling foregår i ditt eget indre. 

Kanskje finner du ingen grunn til glede i din egen livssituasjon. Likevel kan du alltid glede deg over den Guds glede og lykke som du alltid bærer dypt inne i deg. 

Den reneste og mest opphøyde glede er gleden over at Gud er den han er og at han er uendelig lykkelig. Da er du ikke først og fremst glad for at Gud er god mot deg, men du er glad for hans egen herlighet.

Troen lærer deg at Gud alltid er nærværende overalt. Du trenger aldri tvile på at han er hos deg. I deg selv bærer du ham som er selve gleen og lykken. Hva som enn skjer og hvordan du enn føler deg, så kan du alltid være lykkelig for Guds lykke.

Det å kunne glede seg over en annens glede, det er et tegn på åndelig modenhet. Guds glede er ubegrenset. Hvis du har lært deg å være glad for det han er i seg selv, da har du funnet en utømmelig kilde til glede.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 179

onsdag, juni 16, 2021

Ånden faller over 'tynne steder'


 Jeg skulle vikariere for Loren Cunningham - som tydeligvis ikke falt i smak for  menigheten. For første gang skulle jeg tale på en søndagsgudstjeneste. Selv om det var en liten kirke i en landens by med ikke mer enn fem tusen mennesker, var jeg nervøs!

Loren hadde invitert meg til å reise til noen få kirker i Midtvesten i USA, men etter litt mer enn en uke informerte han meg om at han hadde to forpliktelser for neste søndag, en i Chicago og en i en liten by i Iowa. Han foreslo at jeg skulle dra til Iowa og deretter "se hva som åpner seg etter det". Så det ble slutten på mine reiser med Loren!

Jeg gjorde mitt beste for å preke godt den morgenen, men uten trening og ingen tidligere erfaring visste jeg at det ikke gikk bra. Etter det ene søndagsmøtet hadde jeg ikke noe sted å gå og ingen penger å reise for, så mandag morgen spurte jeg pastoren om jeg kunne holde meg der en stund. Selv om han ikke var så begeistret over ideen, gikk han med på det og foreslo at vi skulle holde et kveldsmøte for ungdommen i kirken hans og i Metodistkirken kvelden etter.

Det som fulgte var langt utover det jeg kunne forestille meg. Mot slutten av den ungdomskvelden falt Den hellige ånd forsiktig på de titalls unge som var igjen, og de ble alle klar over at de trengte en frelser. Det ble etterfulgt av individuell anger og deretter en gledelig bevissthet om at de var tilgitt og at de var “rene” i Guds øyne.

Neste dag kom ungdommene tilbake til det lille huset der vi hadde vært kvelden før, og de hadde med seg venner. Det samme skjedde igjen! Og så dukket det opp et mønster. De kom til lunsj igjen og igjen etter skoletid, og deretter igjen om kveldene, og hver gang ville Guds nærvær gripe dem og spesielt vennene de hadde med seg. Byens prester og pastorer møtte meg og ba om at kveldsmøtene skulle holdes i kirkene og roterte fra den ene til den neste hver kveld. Så det var det vi gjorde, men Den hellige ånd ville komme over ungdommen når de kom tilbake til det lille huset etter møtene i kirkene.

I løpet av en periode på tre uker kom flere hundre unge til tro. De dro inn fra byer rundt i regionen mens nyheten spredte seg via jungeltelegrafen og gjennom lokalavisen.

Jeg hadde snublet over et "tynt sted", et bestemt sted der den florlette hinnen mellom himmel og jord har blitt "tynn".

Jeg hadde hørt at dette hadde skjedd før, fordi Duncan Campbell, som var 'katalysatorpredikant ' for vekkelsen på øyene i  Hebridene, hadde vært lærer på skolen for evangelisering noen måneder tidligere. Fra hans undervisning og etterfølgende lesing om vekkelser visste jeg at noen steder måtte noen ha bedt til sløret var tynnet ut. Men jeg møtte aldri den personen.

Cirka 25 år senere leste jeg en bok om åndelige gaver av C. Peter Wagner, og han oppførte "forbønn" som en av manifestasjonene til Den hellige ånd. Han ga et eksempel på en person som utøvde gaven og nevnte at hun bodde i den samme lille Iowa-byen! Jeg ble overrasket over tilfeldigheten, men gledet meg også over å fylle ut bildet av det som hadde skjedd der, fordi jeg visste at jeg måtte høste en høst som jeg ikke hadde forberedt.

Etter ytterligere 15 år, og med utviklingen av sosiale medier, fikk jeg en henvendelse. “Er du den Lynn Green som var i denne byen i Iowa for 40 år siden? Hvis du er det, vil du komme tilbake til 40-årsjubileet for denne Guds gjerning?"

Marti og jeg tok turen tilbake til Iowa og møtte noen av de "unge menneskene", nå i 50-60-årene. De var mennesker hvis liv ble snudd med den rette side opp fire tiår tidligere. Det var spennende å høre historiene til dem som hadde gått videre som pioner for nye kristne tjenester eller hadde tjent i lokale bystyrer  eller innenfor utdanning eller andre samfunnsområder.

FORBEDERE PÅ HEBRIDENE 

Jeg tror ikke "tynne steder" utvikler seg på en vilkårlig måte. For eksempel før Hebrides-vekkelsen, kjempet to eldre damer inderlig i bønn til de mottok en forsikring fra himmelen om at et gjennombrudd var sikret. Da ankom Duncan Campbell, og Guds nærvær ble kraftig og folk ble spontant omvendt. Det ble rapportert at fiskere som kom til havn opplevde syndenød da de nærmet seg øya.

På den dagen for førtiårsjubileet i den lille byen i Iowa oppdaget vi at det var en dame på et sykehjem som var en forbeder. Hun led av multippel sklerose, men de unge i byen kjente henne fordi hun uopphørlig oppmuntret og ønsket velkommen alle som ville besøke henne. Jesu lys strålte fra henne. De fortalte oss at hun ba sykepleierne vekke henne tidlig hver dag, slik at hun kunne komme seg gjennom den daglige bønnelisten. Hun var damen som Peter Wagner skrev om i sin bok om forbønn.

Vi elsker sikkert alle ideen om et "tynt sted", et sted hvor Guds nærvær er så sterk at menneskers liv endres bare ved å være der. Men jeg er fortsatt overbevist om at disse tingene ikke skjer på grunn av en vilkårlig og mystisk guddommelig beslutning. Jesus ba oss om og om igjen i evangeliene om å fortsette å be; å ikke gi opp; å gråte dag og natt; å faste og be til våre bønner blir besvart.

Jesus ba oss be: “Komme Ditt rike ...” og hva kan være et tydeligere uttrykk for Riket enn mangedoblingen av “tynne steder”? Er det mulig at noen som leser denne artikkelen kan bli kalt til å forberede Herrens vei gjennom inderlig bønn til Gud til hans nærvær metter byen din, kirken eller nasjonen? Kan det være deg?

- Lynn Green (bildet)/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Ånden forvandler alt

Når Den Hellige Ånd kommer inn i livet ditt, blir alt annerledes. Han forandrer ikke forholdene du lever under. Han forvandler ikke miljøet ditt, landet ditt eller byen din, men han forvandler hjertet ditt. Han er Livgiveren. Alt som var dødt, blir levende når han kommer inn i deg. 

Du har kanskje noen trossannheter som du har kunnet utenat i mange år og har sagt fram i kirken søndag etter søndag. Når du åpner deg for Den Hellige Ånd, blir de fylt av lys, liv og kraft. Det som du før hadde i hodet, synker ned i hjertet og blir til en brennende ild. En kristen som er fylt av Den Hellige Ånd, vet at Gud aldri er langt borte. 

Så lenge du ikke har tatt imot Den Hellige Ånd, kan ikke Jesu ord være levende for deg. Men hvis Ånden får være like nær deg som luften du puster inn, blir vært Jesusord en frisk kilde som du stadig kan drikke av uten noen gang å få nok. I lyset fra Den Hellige Ånd får evangeliene en dyp dimensjon som gjør at du stadig kan nå lenger inn i dem og utforske dem uten stans. Overalt vil du finne en innbydelse til å komme, i personlig kontakt med Gud. Bønnen blir fundamentet i ditt livet, siden Ånden i ditt hjerte stadig hvisker sitt 'Abba! Far!' (Gal.4,6). Ånden forvandler deg til et menneske som er fylt av guddommelig liv.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 181

tirsdag, juni 15, 2021

Stor økning i antall besøkende på bloggen


Bloggen jeg skriver daglig har de de siste ukene opplevd en stor økning i antall besøkende.  En av dagene hadde jeg 3300 besøkende. Det tror jeg er en foreløpig rekord. Besøkstallet ligget et sted mellom 800-2500 daglig. Normalt besøkstall ligger på rundt 25.000.30.000 i måneden. De fleste av bloggartiklene publiseres også på min Facebook-side, hvor man må være 'venn' med meg for å lese, men langt fra alle. Jeg får mange positive tilbakemeldinger, og det er jeg veldig takknemlig for. Mange skriver for å fortelle at de leser denne bloggen hver dag, og mange gjør det som det første de leser hver dag. Jeg har holdt på siden 2006 og skrevet stort sett hver eneste dag, opptil tre innlegg om dagen. Det er blitt til over 15.000 artikler. Alt i alt har nærmere 2,5 million besøkt bloggen siden starten.

En annen blogg, som jeg nå av og til publiserer artikler på: Monastisk, har hatt 90.000 besøkende siden starten i 2011.

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 7


 "... for dere står sammen med meg i nåden..."(Fil 1,7) - er ikke det en fantastisk flott beskrivelse av den kristne tjenesten? Finnes det noe større å stå sammen om? Neppe. Det er veldig interessant at apostelen Paulus setter dette begrepet i sammenheng med at han faktisk er 'i lenker' når han skriver disse linjene. Han er ikke utenfor Guds vilje med sitt liv selv om han er fengslet, for Han er fengslet for Jesu Kristi skyld: "Det er nemlig blitt kjent for hele livvakten og for alle de andre at det er for Kristi skyld jeg er i lenker." (Fil 1,13) Paulus er en fange for Jesu skyld, og fengselsoppholdet er en del av det å dele Kristi lidelsesfellesskap: "... så jeg kan få kjenne ham ... og samfunnet med hans lidelser..." (Fil 3,10)

Lidelsen var en del av kallsbrevet til apostelen Paulus. Til disippelen Ananias sier Jesus dette om Paulus: "Gå av sted! For et utvalgt redskap er han for meg, til å bære mitt navn fram for hedningefolk og konger og for Israels barn. For jeg skal vise ham for mye han må lide for mitt navns skyld." (Apg 9,15-16) Når Paulus møter de eldste fra forsamlingen i Efesos er også 'samfunnet med Kristi lidelser' et tema: "Og se, bundet av Ånden drar jeg nå til Jerusalem, og vet ikke hva som skal møte meg der. Jeg vet bare at Den Hellige Ånd i by etter by vitner for meg og sier at lenker og trengsler venter meg." (Apg 20,22-23)

Jeg merker meg at Jesus i samtalen med disippelen Ananias sa: "For jeg skal vise ham hvor mye han må lide for mitt navns skyld." Det er det Paulus vitner om skjer i vitnesbyrdet han avlegger for de eldste fra Efesos. Den Hellige Ånd vitner for ham. Lidelse var ikke til å unngå om han ville følge Jesus der Jesus ville han skulle gå! 

Dette er ganske annerledes enn en herlighetsteologi. Men det er en korsteologi. 

Selv om vi er forskjellige som mennesker er det visse ting de kristne har felles. William Barclay peker på noen slike fellestrekk i sin kommentar til 'Brevet til filipperne'. Han sammenfatter dem slik: 

"I) De kristne er felles i nåden. De står sammen i gjeld til Guds nåde. 

II) De kristne er felles i arbeidet for evangeliet. Kristne har ikke bare en felles gave, men de har en felles oppgave. Denne oppgaven er å fremme evangeliet. Paulus brukte to ord for å uttrykke det kristne arbeidet i evangeliets tjeneste. Han taler om å forsvare og stadfeste evangeliet. Forsvaret (apologia) av evangeliet betyr forsvar mot angrep som kommer utenfra. Den kristne må være rede til å forsvare troen og grunngi det håp som bor i ham. Stadfestelsen (bebaiosis) av evangeliet er oppbyggingen av styrken innenfra, den kristne oppbyggelse. Den som er kristen må fremme evangeliet ved å forsvare det mot angrep fra dets fiender og ved å bygge opp troen og inderligheten hos dets venner. 

III) De kristne er felles i lidelsen for evangeliet. Når den kristne blir kalt til å lide for evangeliets skyld, må han hente styrke og trøst i minnet om at han er med i et stort fellesskap til alle tider i enhver generasjon og i ethvert land som heller har lidd for Kristus enn fornektet sin tro.

IV) De kristne er felles med Kristus. I vers 8 bruker Paulus et meget livaktig uttrykk. Den bokstavlige oversettelsen lyder: 'Jeg lengter etter dere alle med Jesu Kristi innvoller.' Det greske ordet for innvoller er splagchna. Dette ordet betegnet de øvre innvoller, som for eksempel hjertet, leveren og lungene. Grekerne trodde at dette var setet for følelser og lidenskaper. Dermed sier Paulus: 'jeg lengter etter dere med den samme lidenskap som Jesus Kristus selv. Jeg elsker dere slik som Jesus Kristus gjør det.' Den kjærlighet som Paulus har for sine kristne venner er ikke annet enn Kristi kjærlighet. Når J.B.Lightfoot skriver om dette avsnittet sier han: 'Den troende har ingen annen lengsel enn det hans Herre har. Hans hjertelag er Kristi hjertelag.' Når vi virkelig er ett med Jesus, er det hans kjærlighet som strømmer gjennom oss til vår neste som han elsker og som han har dødd for. Kristne er felles i Kristi kjærlighet." (William Barclay: Din daglige studiebibel. Brevet til Filipperne. Ansgar Forlag 1990, side 31-32)

fortsettes

mandag, juni 14, 2021

Når det virkelig gjelder


Når man blir alvorlig syk er det mange ting som ikke betyr noe lenger. Ting får et annet perspektiv, en annen dybde. En dag skal jeg stå for Guds ansikt. Det er det som betyr noe. Hva kan mennesker gjøre meg? Mye. Men det som virkelig teller er om jeg frykter Gud. Jesus sier det slik: "Frykt ikke for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete." (Matt 10,28) Nå snakker jeg ikke om en usunn gudsfrykt, men om ærefrykten for den tre ganger hellige Gud. 

Menneskefrykten er en virkelig snare. Den kan paralysere oss, slik at vi er villige til å kompromisse med Guds ord for å tekkes mennesker. Så menneskefrykten er ingen liten ting i et kristent menneskes liv. 

"Hva skulle et menneske kunne gjøre meg?" Ordene er hentet fra Salme 118. Det står mer der, og sammenhengen dette ordet står i er vesentlig: "Herren er med meg, jeg frykter ikke. Hva skulle et menneske kunne gjøre meg? Herren er med meg, han er den som hjelper meg, jeg kan rolig se på dem som hater meg. Det er bedre å ta sin tilflukt til Herren enn å stole på mennesker. Det er bedre å ta sin tilflukt til Herren  enn å stole på fyrster." (v.5-9)

Det at Herren er med oss er det helt essensielle. For, som apostelen Paulus skriver i Rom 8,31: "Hva skal vi da si til dette? Er da Gud for oss, hvem er da imot oss?" Hvem er Gud redd for? Videre: "Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør." (v.33)

En annen dumpskap enn menneskefrykten handler om at man stoler for mye på seg selv. I Ord 3,5-8 leser vi: "Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand! Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette. Vær ikke vis i egne øyne, frykt Herren og vik fra det onde! Det skal være helsebot for din kropp og gi ny styrke til dine ben." Og: "Ser du en mann som er vis i egne øyne - det er mer håp for dåren enn for ham." (Ordspr.26,12)

Når man en dag skal stå for Kristi domstol betyr det jo ingen ting hva mennesker har sagt, eller ment om meg eller deg, men om du har vært tro mot Kristus og Hans ord. Så kan vi alle svikte, men da trenger vi å ydmyke oss og be Herren om tilgivelse og la Herrenn begynne arbeidet på dreieskiven på nytt. Med Gud er det alltid en ny begynnelse.

Det som virkelig betyr noe når alt kommer til alt er Guds nåde og Hans barmhjertighet - og å være elsket. Det som virkelig betyr noe er hva vi bygde vårt liv på. Som kristne skal vi ikke for Guds domstol, men for Kristi domsstol. Der gjelder helt andre ting: 

"For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus. Men om noen på denne grunnvollen bygger med gull, sølv, kostbare stener, eller med tre, høy, strå, da skal det verk enhver har utført bli åpenbart. Dagen skal vise det, for den åpenbares med ild. Hvordan det verket er som hver enkelt har utført, det skal ilden prøve. Om det byggverket som en har reist, blir stående, da skal han få lønn. Brenner hans verk opp, da skal han miste lønnen. Men selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild."

La oss bygge våre liv på det som holder ildprøven. 

Kanskje burde vi også finne frem igjen denne gamle sangen, jeg tror dens innhold er profetisk.

VÅG Å STÅ SOM DANIEL

Sett deg for et hellig mål,
åpent det bekjenn!
Stå i rekken fast som stål
og kjemp som Daniels menn.

Kor: Våg å stå som Daniel,
hjelp fra himlen vent!
Fatt som han et hellig forsett,
gjør det fritt bekjent.

Feige sjeler mistet har
håp om himmelen.
De ei korsets banner bar
og stred som Daniels menn.

Stolte kjemper styrtet om,
falt i døden hen
om dem rett i møte kom
en flokk av Daniels menn.

Tross da Satan og hans makt,
løft ditt banner venn!
Seirens krone er henlagt
til alle Daniels menn.

Sang og melodi av Philip Paul Bliss (1873). Oversatt til norsk to år senere.

Den ild som brenner


Gud er en ild som varmer og tenner hjertet og hele vårt indre. Derfor, om vi føler at hjertet vårt blir kaldt, hvilket er dra djevelen, fordi djevelen er kald, - la oss påkalle Herren, og Han vil komme for å varme våre hjerter med en fullkommen kjærlighet ikke bare for Ham, men også for vår neste.

Og fra dette Nærværets varme vil kulden fra den som hater det gode bli drevet bort.

- Hellige Serafim av Sarov (1759-1833)/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

søndag, juni 13, 2021

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 6


Det er ikke noe vagt og usikkert over Guds løfter. Han som er 'Alfa og Omega' - 'han som er, og som var og som kommer' - selve begynnelsen og enden - Jesus Kristus, 'Han som begynte en god gjerning vil fullføre den...' (Fil 1,6) Det er ingen tvil hos Paulus. Han er ikke bare 'litt sikker', han er helt overbevist, uten tvil: 'Jeg er blitt fullt viss på ...'

Herren Gud begynner ikke på et halvhjertet prosjekt, og Han begynner ikke på noe Han ikke fullfører! Det er det noe veldig trøstefullt over. Gud lar seg heller ikke skremme, blir overrasket i den forstand at Han ikke ser det som kommee og Han er på ingen måte nervøs. Han ler av sine fiender og den makt de representerer. Skulle noe være for vanskelig for Herren? Absolutt ikke! Han er ikke en del av skaperverket, Han ER Skaperen. 

Det er alltid Guds initiativ. Det er Han som begynner. Ikke jeg. Det er ikke engang jeg som tar initiativ til å søke Gud, det er Gud som har lagt ned i meg Gudslengelsen. Allerede før jeg søker Gud har Han søkt meg! Allerede før jeg begynner å be har Han formet tanker hos meg og skapt en lengsel etter å be. Han er Alfa - BEGYNNELSEN. Men Han er også Omega - SLUTTEN.

Så selv om det ser vanskelig ut, ja, nesten håpløst fullfører Herren det Han har begynt på! 

Og Han gjør det helt frem til 'Jesu Kristi dag' - det vil si: dagen da Han kommerigjen for å hente sine'. Vi kan bli fortvilet, vi kan bli redde, men det Herren har begynt på i våre liv, se det, det vil Han fulllføre og så henter Han oss hjem! 

Årsaken til dette utdyper apostelen Paulus i Filipperbrevet kap.2,13: 'For Gud er den som virker i dllere både å ville og å virke til hans behag.' 

Gud har en egen evne til å bevare sine! Judas hilser de som 'er kalt, de som er elsket i Gud Fader og bevart for Jesus Kristus' (Jud v.1). Hvordan det skjer? Det er opp til Gud. Det er Hans oppgave. Han er den som fullfører det Han har påbegynt. Han er pottemakeren som gjør leirkrukken ferdig. Av og til må Han begynne på nytt igjen, men Han vraker den ikke. Han former og danner den til Han er ferdig. Vi blir 'berget i havn' selv om seilasen kan være stormfull. Ingen kan rive noen ut av Fars hender, sier Jesus: 'Og jeg gir dem evig liv, de skal aldri i evighet gå fortapt, og ingen skal rive dem ut av min hånd. Min Far, som har gitt meg dem , er større enn alle, og ingen kan rive dem ut av min Fars hånd.' (Joh.10,28-29)

Som Emilia Lindberg synger: 'Han er med meg på høyden, Han skal være med deg i dalen, så om motgang deg møter , da vil Han deg hjelpe, din Gud, for den Gud som finnes i medgang , Han er den samme i motgang, dag eller natt, ja det er samme Gud'. 

fortsettes

Bønnen modner


 Det finnes to måter å be på. Det ene er å ville få noe av Gud. Det er å be, insistere og 'kjempe' med Gud for å få ønskene oppfylt.

Lignelsen om enken og dommeren er et eksempel på en slik bønn (Luk.18,1-8). Enken ber dommeren om å få sin rett. Dommeren vegrer seg til å begynne med, men siden enken er så utholdende, gir han etter til slutt. Og Jesus legger til: "Skulle så ikke Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen til å hjelpe dem? Jeg sier dere: Han skal sørge for at de får sin rett, og det snart." 

Meningen med denne lignelsen er ikke at vi skal mase så iherdig at Gud til slutt oppfyller vår bønn fordi han så å si blir 'beseiret' av oss. Gud er ikke som dommeren. Han gir oss snart vår rett når vi ber ham. Han svarer på alle bønner. Han oppfyller alltid behovene til den som ber. 

Men en dag innser du kanskje at ønskene dine ikke gjelder de virkelige behovene dine, du bør forandre på ønskene dine.

Den første formen for bønn et menneske lærer, er vanligvis det å be om noe. Du vender deg til Gud i nød og ber om hjelp. Det er utmerket. Gud vil jo hjelpe deg. 

Men bønnen din modner og vokser til. Etter hvert forskyver tungdepunktet mer og mer bort fra ditt eget jeg og til Gud.

Bønnen blir en måte å være på. Den blir å være stille hos Gud, se på ham, beundre ham, lytte og være åpen for å ta imot. Bønnen blir en måte å la seg elske på.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 215.

lørdag, juni 12, 2021

Vanskelige dager - og en oppmuntring


Det er tøffe dager nå. Så mye smerter, tårer. Parkinsons er lei med meg. Stive muskler gir svimmelhet og kvalme. Jeg er ustø. Fredag var jeg hos kiropraktor. Det hjalp litt, men jeg stivner fort til igjen. Vanskeligheter med å sove og det er få krefter, så jeg klarer ikke være ute. Det er også for varmt for meg. 

Men en oppmuntring! Jeg lurer på om vi har hatt englebesøk. Et keltisk kors jeg er så glad i, som jeg fikk i gave av noen ortodokse nonner fra Hvite-Russland, og som jeg har brukt i mange år ble sporløst borte, Både May Sissel og jeg husket godt hvor vi så det sist, men der var det ikke. Vi lette høyt og lavt og ga til slutt opp. Underveis ba vi til Herren om at vi måtte finne igjen korset.  Det første May sissel gjorde da hun sto opp var å gå til den benken hvor vi sist hadde sett det. Og der lå det! På benken. Der hadde vi sett mange ganger. Men det var ikke der. Det er vi begge 100 prosent sike på. Likevvel, det var der det lå, Oppå benken, ikke tildekket. Kunne det være en engel som hadde lagt det der? Hvor var det i mellomtiden? Jeg vet ikke. Jeg tror absolutt det var et riktig Guds under.

Men nå trenger jeg ett til! Et under som gjør at svimmelheten gir seg, at kvalmen blir borte, så jeg kan få i meg mat og få sove. Vil du be for meg?

'Se å pell deg vekk og kom ikke tilbake!'


Guds ord vekker motstand! Også blant kristne. Det kan både forårsake raseri og fullstendig avvisning. 'Det er utdatert', sies det. 'Det passer ikke inn!' Dette er helt naturlig. Korset vekker anstøt. Alltid. Så sa da også Jesus: "Ve dere når alle mennesker taler vel om dere, for det gjorde også deres fedre med de falske profetene." (Luk 6,26) Guds ord "er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver både sjel og ånd, ledd og marg og er dommer over hjertets tanker og motiver." (Hebr 4,12/Bibelforlaget)

Det er underlig å tenke på hvor høy anseelse metodismens grunnlegger har i dag, når vi vet hvordan han ble behandlet i sin samtid. Her er et lite utdrag fra hans dagbøker fra 1739 og 1742, her i min oversettelse:

1739:

Søndag 7 mai: forkynt i St. Lawrence’s, ble bedt om å ikke komme tilbake lenger.

Søndag 7. mai forkynte i St. Katherine Cree kirke. Diakoner sa: “Se å pell deg vekk og kom ikke tilbake."

Søndag, 14. mai, forkynte jeg i St. Ann, kan ikke dra tilbake dit heller.

Søndag ettermiddag, 21. mai, forkynte i St. John's, sparket ut igjen.

Søndag kveld, 21. mai, forkynte det på St. noen andres, kanskje Bennets, diakoner innkalte til spesiell møte og sa at jeg ikke kunne komme tilbake.

1742,

Fredag 10. mars forkynte på på en eng, jaget ut av enga mens en okse ble sluppet løs under gudstjenestene.

Så langt Wesley. 

Den som vil forkynne Guds ord må være villige til å ta omkostningene: "Lid ondt med meg som en god Kristi Jesu stridsmann!" (2.Tim 2,3)

Å forkynne Guds ord handler aldri om å bli populær, verdsatt, aktet og respektert. Vi må leve med godt rykte og ondt rykte. Om man vil være tro.

Å bli seende


 Da vi ble født inn i denne underlige, gåtefulle verden, famlet vi i mørket. Vi visste ikke hvor vi kom fra og hvor vi skulle. Men evangeliet lærer oss at til og med blindfødte kan få et klart syn. Og meningen med livet er nettopp at vi skal bli seende. 

I det niende kapittelet i Johannesevangeliet kan vi lese om en som var født blind. Han ber ikke om å bli helbredet, initiativet ligger hos Jesus, som er kommet til verden for å gjøre blinde seende. Vi trenger ikke bønnfalle ham med kamp og møye om å helbrede oss, akkurat som vi ikke trenger å be solen om å lyse. Å lyse er solens vesen, og det å gi blinde synet igjen, det er Jesu vesen. Den som lar ham gjøre som han vil, blir helbredet for blindheten litt etter litt. 

Det er naturligvis ikke feil å bønnfalle Jesus om hjelp og om å bli befridd for all vår elendighet. Men det er feil å tro at Jesus ikke legger merke til oss hvis vi ikke roper på ham. Det Jesus vil vise i fortellingen om den blindfødte, er ikke at Jesus svarer når vi roper, men at han er verdens lys. Ingen særlige prestasjoner er nødvendige for at vi skal bli opplyst av dette lyset. Det eneste nødvendige er å ikke avvise lyset, å ikke gjøre motstand.

Den blindfødte satte ikke opp noen hinder mot lyset som ville trenge inn i ham. Men er det ikke det vi ofte gjør? Vi binder et tørkle for øynene, og så blir vi irritert fordi vi ikke ser. 

Hvis du vil bli seende, må du slutte å beskytte deg mot det lyset som vil opplyse deg innenfra.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 238.

fredag, juni 11, 2021

Himlenes rike


 Den største opponenten til at Himlenes rike skal komme til jorda er organisert religion! 

- Samuel Brassfield

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 5


Apostelen Paulus er full av takknemlighet når han tenker på den kristne forsamlingen i Filippi. Da er det helt naturlig at også hans bønner er fulle av takksigelser. Det er lett for at bønnene våre blir fulle av 'akk' i stedet for 'takk'. Derfor er det mye visdom i å finne noe å takke for, og for Paulus var ikke det vanskelig når det kom til vennene i Filippi. Hver gang han tenkte på dem, skriver han, takket han Gud for dem! 

"Alltid når jeg ber for dere, gjør jeg min bønn for dere alle med glede." (Fil 1,4)

Ikke bare for noen, men for alle. Det finnes alltid noe i hvert eneste menneske som man kan takke Gud for. Det gjelder å finne det. Det er så lett å fokusere på det negative. Så let etter noe du kan takke for og velsigne selv de menneskene som synes vriene og vanskelige. Takksigelse gjør det mye vanskeligere å manipulere når vi ber.                                                                                                                             

Men dette med takksigelse er ikke så enkelt som det høres ut som! Vi er jo så ivrige etter å be for ting, at det å takke er vanskeligere. Jeg har prøvd med en 'takksigelses-stund' på noen av mine bønneseminarer som jeg har holdt i ulike menigheter. Etter å ha bedt for ulike ting, så har vi avsatt tid til til at vi bare skal takke og ikke komme frem med bønnebegjæringer til Herren. Det går bra noen få minutter, men så skjer det som ikke skulle skje: under takksigelsesstunden er det noen som begynner å be for et eller annet. Ikke det at det er noe galt i å komme frem med våre bønnebegjæringer for Gud, men tiden var jo avsatt til å takke! Kanskje må vi øve oss i å takke, for jo mer vi takker, jo mer blir takksigelsen en del av bønnespråket vårt. 

Det andre apostelen Paulus holder frem er gleden han har når han minnes filipperne: "Alltid når jeg ber, gjør jeg min bønn med glede." (Fil 1,4)

Takknemlighet skaper glede! "Et glad hjerte gir god legedom, men en motløs ånd tar margen fra benene." (Ord 17,22) og "Et glad hjerte gjør ansiktet lyst, men hjertesorg bryter ånden ned." (Ord 15,13) Jo mer vi takker, jo gladere blir vi.

Hva er det Paulus takker for og gleder seg over når han tenker på den kristne forsamlingen i Filippi? Det er først og fremst dette: "For fra første dag og like til nå har dere hatt samfunn med meg i arbeidet for evangeliet." (Fil 1,5) Det er dette som virkelig betyr noe: arbeidet for evangeliet. 'Evangelion' er et gresk ord som betyr: 'gode nyheter'. Gode nyheter om hva da? Om Guds rike, De gode nyhetene apostlene forkynte, alle som en, var de gode nyhetene om Guds rike. Den kristne forsamlingen i Filippi brukte all sin tid og alle sine ressurser på å spre de gode nyhetene om Guds rike. Dette Riket var diamentralt motsatt av det romersk imperiet, og hadde helt andre verdier og lover.

fortsettes 

torsdag, juni 10, 2021

'Der ventar han deg ...' en sunnmøring i himmelkoret


I dag er det ganske nøyaktig ni år siden pater Arnfinn Haram gikk jeg til Gud. Jeg har tenkt på ham de siste dagene. Dominikanermunken som var fast skribent for Klassekampen satte djupe spor etter seg. Selv ble jeg kraftig berørt av hans liv gjennom en personlig korrespondanse av sjelesørgrisk art. Hans råd ble til hjelp for meg den gang, og har også vært det siden.  Her er det jeg skrev om bror Arnfinn i fjor: 

 'Ein dag - ein som kan vere når som helst - skal eg stå for min Skapar, sa Arnfinn Haram i sin siste preken. Få timer senere var han hjemme hos Herren. Dagen var 10.juni 2012, og den markeres i den kommuniteten jeg tilhører denne dagen i oktober. Bror Arnfinn døde i liene ovenfor Tyrifjorden, på vei fra kirken på sykkel til gode venner. Så kom 'vår søster den legemlige død,' som Frans av Assisi kalte døden. Bror Arnfinn ble funnet i den graskledte vegkanten. Han ble bare 64 år gammel.

Den siste dagen, den siste stunda kan komme brått. Få kjenner tida da den tynne hinna mellom jorda og evigheten brister og vi blir tatt imot av de evige armer. Det er noe av Guds barmhjertighet at vi ikke kjenner timen, tenker jeg. 

'Ikkje song av elv,

ikkje sus av skog

berre ei mjuk togn

av uendeleg

tolmod',

skrev Arnfinn Haram i et av sine dikt. Diktet heter 'Stille kveld' og sier det meste om Arnfinn Harams eget liv. Stillferdig tro og  liv, men med så mange brådjup, vis som få, en bærer av Gudsnærværet. 

Vi snakker lite om han, døden. Nevnes knapt. Fortsatt er han tabu. Vi skifter fort samtalemne når han kommer på banen. Men 'ein dag skal eg stå for min Skapar' -'ein dag, som kan vera når som helst.' Er jeg forberedt på det? 

Jeg liker å tenke på at jeg skal hjem, og at jeg følger en som kan hjemveien og at når jeg kommer hjem blir jeg tatt imot av en som venter. Det er blitt døden for meg. Slik har det ikke alltid vært for meg.  Jeg fryktet han, men Arnfinn Haram hjalp meg til å se han som en venn. 

Et annet dikt av bror Arnfinn som passer så godt inn i denne sammenhengen er diktet som bærer tittelen Fred:

Fred,

kvar kom du frå?

du kom

ikkje som sum

av mine tankar

ikkje som nei 

til mine lengsler

ikkje som ja

til mine rop

ikkje som trøyst 

til min fortviling

eller som eit ljos

i mørkret

du berre kom

som ein stor fugleveng

og dekte meg

bar meg

inn i eit høgare rom

inn i noko anna

som ingen kan nå

eller skiple

er det

Du?

Jeg savner bror Arnfinn. Han døde i tjeneste for den Herre han hadde valgt å tjene med hele sitt liv. På vei til gode venner, etter å ha feiret gudstjeneste i klosterkommuniteten han levde i.


Nei, jeg er ikke en del av den romersk-katolske kirke, som pater Arnfinn Haram var, men Arnfinns død er et smertelig tap, ikke bare for denne kirken, men for hele kristen-Norge. Vi følte vel at Arnfinn Haram også var litt 'vår', vi som sogner til den frikirkelige grenen av kirkefamilien.

Jeg savner hans poetiske språk, både når han skrev sine dikt på margfullt nynorsk, eller i form av homilier eller samfunnskritiske artikler i Klassekampen. Med Arnfinn Haram som skribent ble til og med Klassekampen en avis man leste med stor interesse!

Jeg savner hans åndelige veiledning. En tydelighet i en utydelig tid. Norge har ikke for mange som viser profetisk mot. Jeg holdt på å si: tale paven midt i mot, men retter det til å si: pavene! Alle disse småkongene på de ulike haugene som roper, men som ikke har så mye levd liv å vise til.

Jeg savner en munk med islenderen utenpå munkekutten og med grove raggsokker i sandalene! Raus nok til også å være noe for en sjel med lengsel tilbake til originalen, og med tretthet i kroppen etter å ha stiftet bekjentskap med alle kopiene.

Men jeg vet at himmelen er blitt rikere, det var kanskje derfor Gud hentet Arnfinn hjem så tidlig. Kanskje han trengte en sunnmøring i lovsangskoret?

Det er spesielt et dikt av Arnfinn Haram som har fått stor betyning for meg, og som jeg stadig vender tilbake til på utfordrende sykdomsdager:

Fred
Kvile over deg min ven
som eg takkar
for at eg har funne veg
til menneske i meg
den einaste vegen
til Gud

lett er det ikkje
å gå han
lett ei heller
å gå saman

endå er vi ikkje framme
endå reiser bakkane seg
opnar kløftene seg

no er det freden din
som er ropet mitt
bøna mi

Krist røre ved panna di
stryke deg over håret
stå stille
ved sida di
opne døra
til ljoset

der ventar han deg

Kontemplasjon er å møte Guds blikk


 Noen lurer på hvorfor enkelte kristne snakker om kontemplasjon og mystikk når Bibelen selv ikke sier et ord om det. Svaret er at Bibelen sier mye om kontemplasjon. Lengsel etter at Gud skal vise seg er st stadig tilbakevendende tema i Bibelen. 

'La dit ansikt lyse over din tjener' (Sal.119,135). 'Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når kan jeg få komme å tre fram for hans åsyn?' (Sal.42,3). Eller den vidunderlige dialogen i Salme 27: 'Jeg minnes du har sagt: Dere skal søke mitt åsyn! Herre, nå søker jeg ditt åsyn. Skjul ikke ditt ansikt for meg!' (Sal.27,8-9). Alle disse tekstene uttrykker lengsel etter å få betrakte Gud, kontemplere Gud. I Det nye testamente lover Jesus at han skal vise seg for den som elsker ham og holder hans bud (Joh.14,21).

Det ligger i kjærlighetens natur at man vil se, oppleve å være intimt nær den man elsker. Hvis denne lengselen ikke er der, kan man undre seg over om kjærligheten noen gang er blitt tent. 

Himmelen skal være en evig kontemplasjon av Gud, et klart skue. Men for den som lever et liv i bønn, er det mulig å få smake noe av kontemplasjonens lykke allerede i dette livet.

Det viktigste er likevel at vi får betrakte Gud. Gud har sett oss og latt sitt ansikt lyse over oss lenge før vi i det hele tatt kunne tenke på hva det er å se ham.

Kontemplasjonens gave er ikke noe annet enn at vi får åpnet øynene for å møte Guds blikk, det som hviler på oss fra evighet til evighet.

- Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 214.

onsdag, juni 09, 2021

Pusteøvelse - en bønn


Herre Gud, fyll meg med din hellige Ånd:

Jeg mottar din kjærlighet - jeg slipper tak i usikkerhet

Jeg mottar din glede - jeg slipper tak i min sørgmodighet 

Jeg mottar din fred - jeg slipper tak i min engstelse

Jeg mottar din tålmodighet - jeg slipper tak i min rastløshet 

Jeg mottar din godhet - jeg slipper tak i min ugudelighet 

Jeg mottar din trofasthet - jeg slipper tak i min troløshet 

Jeg mottar din ømhet - jeg slipper tak i min dysterhet 

Jeg mottar din selvkontroll - jeg slipper tak i min selvtilit

- Sheridan Voysey/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

USAs åndelige arv


Det har vært mye kontrovers i det siste om når, hvordan og av hvem denne nasjonen ble grunnlagt. Vi vet at Herren sendte troende til våre breddegrader for å etablere sin vilje og plan her. Det at omskriving av Amerikas historie er så viktig for venstresiden er talende. Deres vilje til å se Guds innflytelse - og skjebnen han ga oss - slettet fra vår fortid, burde være nok til å advare oss. Satan står bak denne revisjonen fordi han vet at røtter - spesielt paktsrøtter - har stor betydning. I boken min 'An Appeal to Heaven' skriver jeg om synergien i tidene som forklarer kraften i å få kontakt med rettferdige mennesker og hendelser fra fortiden. Ordet "patriot" kommer egentlig fra det greske ordet 'pater' som betyr "far." Patriotisme er å koble til og omfavne arven vi har fra fedrene våre. Hvis det ikke er røtter i naturen, er det ingen frukt. Det samme gjelder åndelig. Vi må ALDRI la Amerikas gudfryktige røtter bli stjålet - de inneholder vårt kall.

Stephen McDowell, grunnleggeren av Providence Foundation, er en som har studert Amerikas historiske tilknytning til Gud. Gå til nettsiden hans og se støtten han har samlet for å sikkerhetskopiere fakta - Amerikas røtter er virkelig kristne. En av tingene McDowell har sett på er uttalelser som flere av grunnleggerne våre har kommet med i deres siste vilje og testamente. Dette er en veldig interessant og overbevisende kilde. Ordene disse grunnleggerne ønsket at ettertiden deres skulle huske dem for, var det ingen tvil om at de var modne kristne.

Her er noen av sitatene han inkluderer:

“John Smith, leder i det tidlige Virginia, uttalte i sitt testamente: 'Først gir jeg min sjel i hendene til den allmektige Gud, min skaper, og håper gjennom Kristi Jesu, min Forløsers fortjeneste, å motta full tilgivelse for alle mine synder, og å arve et sted i det evige rike."

"Mary, moren til George Washington, uttalte i testamentet sitt:" Jeg, Mary Washington,. . . gjør og publiser dette, min siste vilje, og anbefaler min sjel i hendene til min Skaper, i håp om tilgivelse for alle mine synder gjennom Jesu Kristi, menneskehetens Frelsers fortjeneste og formidling.”

“Samuel Adams (1722-1803) Undertegneren av erklæringen, revolusjonens far, guvernør i Massachusetts: 'Hovedsakelig og først og fremst ber jeg min sjel til det allmektige vesenet som ga det, og kroppen min forplikter jeg meg til støvet, stoler jeg på Jesu Kristi på fortjeneste for tilgivelse for alle mine synder."

“Richard Stockton (1731-1781) Undertegner av erklæringen, New Jersey: 'Og ettersom barna mine ofte vil lese dette instrumentet, og kanskje sannsynligvis være spesielt imponert over de siste ordene til faren deres, synes jeg det er riktig her ikke bare for å abonnere på hele troen på de store og ledende læresetningene i den kristne troen, slik som Guds vesen ... personligheten og fullstendigheten av forløsningen kjøpt av den velsignede frelseren, nødvendigheten av handlingene til den guddommelige Ånd; av guddommelig tro, ledsaget av et vanlig dydig liv og den guddommelige forsynets universalitet, men også ... å formane og legge inn over dem om at frykten for Gud er begynnelsen på visdom, at livsstilen grunner seg i Det kristne systemet  og er beregnet for den mest komplette lykke som kan nytes i denne dødelige tilstanden ... "

“Patrick Henry (1736-1799) Revolusjonsorator, første kontinentale kongress, guvernør Virginia [etter fordeling av sine eiendeler]:“ Dette er all arv jeg kan gi til min kjære familie. Kristi religion kan gi dem en [en arv] som virkelig vil gjøre dem rike. ’” 

“John Dickinson (1732-1808), undertegner av grunnloven, revolusjonær general, fra Delaware: 'Takk til min skaper for min eksistens og stasjon blant hans verk, for min fødsel i et land opplyst av evangeliet og hvor jeg nyter frihet, og for all hans godhet, trer jeg tilbake fra meg selv, ydmykt i hans godhet og i hans barmhjertighet gjennom Jesus Kristus, for evighetens begivenheter. '”

Og vurder denne fantastiske uttalelsen fra vår første høyesteretts overrettsdommer:

“John Jay (1745-1829) Medlem av First and other Continental Congresses, First Supreme Court Chief Justice, forfatter av The Federalist, New York: 'Til ham som er forfatter og giver av alt godt, takker jeg oppriktig og ydmyk for Hans mangfoldige og ufortjente velsignelser, og spesielt for vår forløsning og frelse gjennom hans elskede Sønn. Han har vært glad for å velsigne meg med gode foreldre, med en god kone og med verdige barn. Hans beskyttelse har fulgt meg gjennom mange begivenhetsrike år, trofast ansatt i mitt lands tjeneste; og hans forsyn har ikke bare ført meg til denne fredelige tilstanden, men også gitt meg rikelig grunn til å være fornøyd og takknemlig. Velsignet være hans hellige navn. Mens barna mine beklager min bortgang, la dem huske at når jeg gjorde dem godt, var jeg bare agent for deres himmelske Fader, og at han aldri trekker tilbake sin omsorg og trøst fra de som flittig søker ham." 

“George Mason (1725-1792) Konstitusjonell konvensjon, far til rettighetsboken, Virginia: 'Min sjel, jeg legger meg i hendene på min allmektige skaper, hvis ømme barmhjertighet er over hans gjerninger, som ikke hater noe han har skapt, og til rettferdighet og visdom hvis dispensasjoner jeg villig og muntert underkaster meg, ydmykt håper på hans ubegrensede barmhjertighet og velvilje gjennom fortjenesten til min velsignede frelser, til forlatelse for mine synder. "

Det er mange flere eksempler i hele McDowells dokument, som jeg oppfordrer deg til å lese i sin helhet. De som etablerte Amerika og dets regjering visste hvem som førte dem til det, og de tjente ham godt til slutt. Vi skal være evig takknemlige og må aldri la verden glemme eller omskrive amerikansk historie.

"Ja, jeg vil minnes Herrens gjerninger, jeg minnes de under du gjorde før. Jeg vil tenke på alt ditt verk, og på dine store gjerninger vil jeg grunne." Salme 77,12-13/Norsk Bibel

- Dutch Sheets/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Den virkelige gleden


 Gleden som Jesus tilbyr disiplene, er hans egen glede, som strømmer fra hans intime samfunn med den som sendte ham. Det er en glede som ikke skiller lykkelige dager fra triste dager, vellykkede øyeblikk fra øyeblikk av fiasko, opplevelser av ære fra opplevelser av vanære, lidenskap fra oppstandelse. Denne gleden er en guddommelig gave som ikke forlater oss i tider med sykdom, fattigdom, undertrykkelse eller forfølgelse. Den er til stede selv når verden ler eller torturerer, raner eller lemlester, kjemper eller dreper. Den er virkelig ekstatisk, og flytter oss alltid bort fra fryktens hus til kjærlighetens hus, og forkynner alltid at døden ikke lenger har det siste ordet, selv om lyden forblir høy og ødeleggelsen synlig. Gleden ved Jesus løfter opp livet som skal feires.

- Henri J. M. Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

tirsdag, juni 08, 2021

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengelstider, del 4


Den kristne forsamlingen er ikke uten lederskap. I Filippi fantes det "tilsynsmenn og menighetstjenere" (Fil 1,1) eller "diakoner". Når apostler og evangelister hadde grunnlagt en menighet var urkirkens praksis å innsette eldste så raskt det lot seg gjøre. Vi ser dette blant annet i det brevet Paulus skriver til Titus: "Jeg lot deg bli igjen på Kreta for at du skulle ordne det som ennå sto igjen, og innsette eldste i hver by, slik jeg påla deg." (Tit 1,5) I urkirken fantes det to tjenester gitt til den lokale forsamlingen: eldste og diakoner. I Oldkirken skulle de to bli til tre: Biskop, presbyter (eldste) og diakon (menighetstjener).

Vi merker oss allerede nå at ordet 'menighetstjener' står i flertallsform i Fil 1,1: menighetstjenere. Det er ikke uten betydning. En menghetstjener sto ikke alene. Det var alltid flere. Rollen som en slags 'superpastor', som styrer alt, var den nytestamentlige forsamlingen fremmed. For den saks skyld fantes det heller ikke noe menighetsråd. Kun eldste og diakoner. 

Professor i kirkehistorie, Gunnar Westin, skriver om dette i boken: 'I urkristen tid', med undertittelen: 'Menighet, dåp og nattverd, tjenester til år 200 e.Kristus', utgitt av Norsk Litteraturselskap: 

"I menighetene fantes det eldste (presbyteroi), en betegnelse som er lånt fra jødedommen for ledende menn. Det fantes således en krets styresmenn. Disse ble kalt episkoper (episkopoi) f.eks i Apg 20,28 og Fil 1,1. I første tilfelle er det Paulus som har kalt til seg de eldste i menigheten i Efesus og sier til dem at Den Hellige Ånd hadde satt dem til episkoper ( Episkopous ) i hjorden. Eldste og episkoper er altså her det samme, og det fornorskede ordet biskop betyr egentlig tilsynsmann. Uttrykket i Apg.20,28 sier altså hvilken oppgave de eldste hadde i menigheten. Hverken eldste eller biskop er en kultisk-sakral betegnelse. I Fil.1,1 tales det også om episkoper ( Flere ) i menigheten. I vår oversettelse kalles de tilsynsmenn. Eldste nevnes ikke. Noe som må innebære at biskoper og eldste var en og samme ting liksom i Efesus. I brevene til Timoteus og Titus synes ordet biskop å ha samme betydning som eldste. I 1.Tim.3,2 kalles episkopos i den norske oversettelse tilsynsmann. I samme brevs kapitel 5,12 er de eldste kalt forstandere. I Titus 1,17 er ordet episkopos stadig oversatt med tilsynsmann og i vers 5 i samme kapitel synes eldste å være brukt i betydningen forstander. Det finnes ikke noen hentydning til at disse eldste eller biskoper skulle ha inntatt en sakral stilling i likhet med kultprestene. De er forstandere, ledere, tilsynsmenn. Men naturligvis har de hatt hånd om dåp og nattverdfeiringen. I hvertfall har de vært ansvarlig for disse ting i menigheten. Likeledes var de autoriteter i lærespørsmål og når det gjaldt menighetens disiplin. Se Apg.14,23 og Tit.1,5.

Ved siden av denne tjeneste som var den fornemste i menighetn finner vi også en annen oppgave. Det var diakonens. Ordet diakon ( Diakonos ) betyr ganske enkelt tjener. Slik er ordet oversatt i evangeliene, i alminnelighet også i brevene. Som menighetstjeneste har ordet fått et bestemt innhold. Eiendommelig nok forekommer det ikke i denne mening i Apg. hvor vi i kap.6 leser om opprettelsen av denne tjenesten, diakonia. Saken er altså der allerede i den første menigheten i Jerusalem, og oppgaven er også beskrevet. Det var spærsmål om understøttelse og hjelp til de trengende i menigheten, om 'å hjøre tjeneste ved bordene'. Senere syntes de også å ha fått hånd om en del andre, praktiske oppgaver i forbindelse med dåp og nattverdsfeingen. Av Stefanus' eksempel ser vi at diakonene også opptrådte som predikanter og åndelige ledere. Dette bestyrkes også av Filips virksomhet. Apg.6,5 og 8,5. Selve ordet diakonos som betegnelse for denne tjenesten forekommer bare noen få ganger i Det nye testamente."

Så langt professor Westin.

Apg.20,28 gir oss et godt eksempel på hva som er de eldstes oppgave i menigheten: "Så gi da akt på dere selv og på hele hjorden, som Den Hellige Ånd har satt dere som tilsynsmenn for, for at dere skulle vokte Guds menighet, som han vant seg med sitt eget blod."

Fortsettes

Gud og min tale


 "Bring Gud inn i alt du gjør. Spør Gud foran ethvert ord du sier: 'Herre, åpne mine lepper, og min munn skal forkynne din pris'. La Gud være den som åpner munnen din"

- Pave Shenouda III (1923-2012)/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

mandag, juni 07, 2021

Guds tempel


I dette Guds tempel, i denne guddommelige bolig, gleder Gud seg alene med sjelen i den djupeste stillheten. Det er ingen grunn for intellektet til å røre eller søke noe, for Herren som skapte det, ønsker å gi det ro her.

Den hellige Teresa av Avila (1515-1582)/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Alle har vi behov for litt trøst


I går fant Poirot 'Tigergutt' - kosedyret sitt, og gikk opp i senga for å slappe av. Han trengte rett og slett litt trøst. Dagene er i varmeste laget for pelskledde dyr - og for mennesker som sliter med sykdom. Han hadde ligget ganske lenge på soverommet, lenger enn han vanligvis gjør, og når May Sissel skulle gå den vanlige morgenturen med ham sa han stopp rett etter at han hadde kommet seg ut. Han ville inn igjen med det samme, la seg i senga si med 'Tigergutt', et kosedyr som han har hatt et forhold til i mesteparten av sine 14 år. 

Slik tilbrakte vi mye av søndagen vi to. Han i senga, jeg på sofaen. Beina vil ikke bære meg for tiden. Vi lå der og snakket sammen, vi to. Om livet. Og så fortalte jeg hvor glad jeg var i ham, og hvor mye han betyr for meg - og så blunket han til meg. Jeg kjente meg sett og elsket, og det gjorde Poirot. 

Når kvelden kom gikk han på soverommet for å legge seg. Jeg takket for dagen, og for at han hadde passet så godt på meg. Så blunket han til svar.

Slik er også forholdet mitt til Gud.

Vi to snakker sammen. Om livet.

Vi lytter til hverandre.

Vi elsker hverandre.

Jeg takker for dagen.

Og til slutt ønsker vi hverandre god natt.

Jeg har lært Ham å kjenne som 'all trøsts Gud'.

søndag, juni 06, 2021

Litauiske pinseledere bekymret for utviklingen i Finland - anklager Finland for å forfølge kristne


Pinseledere i Lituauen er bekymret for utviklingen i Finland. De fremmer nå krav om at Riksåklagaren i Finland legger vekk anklagene mot den finske parlamentarikeren Päivi Räsänen. Räsänen har gitt uttrykk for Bibelens syn på ekteskapet og på homoseksualitet og er anklaget for hets mot en folkegruppe. Jeg har omtalt den spesielle saken flere ganger her på bloggen, og var en av de aller første, om ikke den første, som omtalte saken her i Norge. 

"Det er ikke bare fru Räsänens frihet som står på spill. Det er alles frihet," skriver de litauiske pinselederne i et offentlig brev til finske myndigheter.

Dette er mildt sagt oppsiktsvekkende. Finland har en lang tradisjon, vi snakker om århundrer, preget av kristen tro, og hvis grunnvoll og rettslige systemer og prinsipper er basert på kristen tro. Dette påpeker da også de litauiske pinselederne i sitt brev, og de finner det ubegripelig at misbruk av religions- og ytringsfriheten finner sted i nettopp Finland. Selv har de en annen historie. I brevet konstaterer de at finske kristne under Sovjettiden ba for Litauens frihet og forsvarte litauiske kristnes frihet til å tro og leve ut sin overbevisning under den kommunistiske og ateistiske undertrykkelsen. 

I tiltalen mot Päivi Räsänen, som representerer Kristdemokratene i den finske Riksdagen, heter det at Räsänen har krenket homofiles menneskeverd og det påstås at hun har overskredet grensene for ytrings- og religionsfriheten. 

Hva har Räsänen gjort? Jo, i 2004 siterte hun noen bibelsteder i et skrift utgitt av den finske Lutherstiftelsen, og med utgangspunkt i dem ga hun uttrykk for sin overbevisning om at ekteskapet er for en mann og en kvinne i et livslangt forhold. For dette trues hun nå med en lang fengselsstraff. I Finland. Av alle steder. Finske myndigheter mener at skriftet inneholder "meningr og informasjon om er krenkende for homoseksuelle". Det Räsänen har gjort er å gi uttrykk for det tradisjonelle synet på ekteskapet for er forfektet av kirken i 2000 år. Det finnes også to andre anklagepunkter i tiltalen som handler om uttalelser Räsänen har kommet med i sosiale medier hvor hun beskriver homoseksualitet som 'en psykoseksuell forstyrrelse'. Dette har hun altså ikke lov å si.

Päivi Räsänen var finsk innenriksminister i årene 2011-2015 og saken mot henne har vakt stor internasjonal oppmerksomhet.

Så er spørsmålet: Når får vi en lignende sak i Norge? 

Filipperbrevet: Et gledens brev i trengselstider, del 3


Er det ikke fantastisk: Guds nåde gjør alminnelige og syndige mennesker hellige! Det er slk apostelen Paulus hilser medlemmene av den kristne forsamlingen i Filippi: "til alle de hellige i Kristus Jesus som er i Filippi..." (Fil 1,1) Slik hilsen apostelen de kristne i sine brev. Og han bruker det greske ordet 'hagios', som betyr: hellig, utskilt, innviet, satt til side. 

Guds folk er annerledes! Mennesket er "av naturen vredens barn" (Ef 2,3) og som sådanne fortapt. Så kom Jesus og kjøpte oss fri med sitt dyrebare blod: "For dere vet at det ikke var med forgjengelige ting, med sølv eller gull, dere  ble kjøpt fri fra den dårlige ferd som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyrebare blod, som blodet av et feilfritt og lyteløst lam..." (1.Pet 1,18-19) Vi merker oss uttrykket "kjøpt fri" - det vil si fra verden og fra synden. Paulus understreker det samme i sitt brev til den kristne forsamlingen i Korint: "Dere er dyrt kjøpt! La da kroppen være til ære for Gud." (1.Kor 6,20) Som apostelen understreker i verset foran: "Dere tilhører ikke lenger dere selv", men er et "tempel for Den Hellige Ånd."

Målet for en kristen er ikke å bli lik verden, men å bli likedannet med Kristus.

Ifølge 'Innsikt', som er studieutgaven til Det nye testamente, utgitt av Norsk Bibel, er grunntanken bak det greske ordet 'hagios' "atskillelse, innvielse, hengivelse til Gud og ha del i Guds renhet, mens man holder seg borte fra jordisk besmittelse." (s.718) Selve ordet 'hagios' har også moralsk betydning, imotsetning til rituell betydning. En slik form for hellighet får altså praktiske følger for ens liv. 

Floyd McClung skriver i boken: 'Hellighet og ånden i tiden' (Logos 1991) at 'den enkleste definisjonen på hellighet er at det vil si å være atskilt fra verden og dens synd." (s.13). I sin bok: 'The Practice of Godliness' (Gudflyktighet i praksis), skriver Jerry Bridges: 'Å være Gud lik i vår karakter, er altså først og fremst å være hellig. Gudfryktighet i praksis innebærer å jage etter hellighet, for Gud har sagt: 'Dere skal være hellige, for jeg er hellig.' (1.Pet 1,16) Paulus sier at vi er kalt til et hellig liv. Vi er blitt forsonet aav den grunn. Enhver kristen som ikke oppriktig jager etter hellighet på alle livets områder, flykter fra selve henskten med at Gud frelste dem.'

Floyd McClung skriver videre: 'Den verden vi lever i, er ikke hellig. Den er vanhellig. Og den kulturen som omgir oss, og som hver dag gjennomsyrer vår eksistens, blir ikke ledet av Den Hellige Ånd som bor i oss. Den domineres av en ånd som står imot hellighet og rettferdighet - den ånd som Bibelen kaller ånden i tiden.' (s.13) 

I Gal 1,4 snakker Paulus om 'den nåværende onde verden' og apostelen Johannes understreker at 'hele verden ligger i det onde' (1.Joh 5,19) Det er derfor Gud tar seg ut et folk og adskiller det fra verden og kaller sitt folk til hellighet.

På 1930-tallet holder Watchman Nee en dåpspreken i London. Han gaa den tittelen: 'En verden under vann'. Nee's poeng er at dåpen er det store - bokstavelige 'vannskille'. Den som lar seg døpe til Kristus, legger verden under vann, og reises opp igjen til et nytt liv adskilt fra verden.

Vi merker oss også i teksten vår at Paulus skriver til de som er 'hellige i Kristus Jesus'. Hellighet gis av Kristus, for "det er hans verk at dere er i Kristus Jesus, han som for oss er blitt visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning." (1.Kor 1,30)

fortsettes

lørdag, juni 05, 2021

Tenk om bønnebevegelsen er Sveriges Iron Dome


I morgen, 6.juni er Sveriges nasjonaldag. I anledning dagen har Olof Edsinger, generalsekretær for Den svenska Evangeliska Alliansen, skrevet en lederartikkel som er gjengitt i den kristne avisen Världen idag som er så god og strategisk viktig også for Norge. Med forfatterens velvillige tillatelse har jeg fått lov til å oversette den til norsk. Med dette ber jeg om at vårt kjære naboand får en velsignet nasjonaldag. 

Vårens militære konflikt mellom Israel og Hamas har igjen gitt oss muligheten til å være vitne til effektiviteten av Israels luftforsvarssystem. Systemet er et av verdens mest avanserte og kombinerer radarteknologi med detaljerte kart og algoritmer for om mulig å kunne nøytralisere rakettene som er avfyrt fra den Hamas-kontrollerte Gazastripen.

Et oppdrag som ifølge informasjon vanligvis lykkes i rundt 90 prosent av tilfellene.

Men imponerende som dette enn er, dette er ikke en tekst om konflikten mellom Israel og Hamas. I stedet er det en tekst om bønn - og om viktigheten av å be for Guds beskyttelse over vårt land. For hva om dette er hvordan vi skal tenke på de mange tilbedere som bærer vår nasjon dag og natt for Herren? At de er kristendommens usynlige helter, som med sine bønner kan sies å bygge en form for åndelig jernkuppel over vårt land?

I slike tilfeller er det et bilde som skal være både gjennomtenkt og som skaper takknemlighet.

I morgen er Sveriges nasjonaldag, og som tradisjonen tilsier, vil 'Sverigebönen' (svensk nasjonal bønnebevegelse, oversetterens merkad) invitere til bønnesamlinger i et stort antall svenske kommuner. De siste årene har det vært mer enn to hundre steder hvor de lokale kristne kommer sammen til bønnemøter med fokus på nasjonen så vel som på sin egen region.

Parallelt med dette er det også i år en koordinert innsats for å inkludere vårt lands hundre største steder i bønn, med spesielle datoer når folk drar ut og forteller Jesus om sine naboer og venner. Også her, med en rekke usynlige bønnekrigere bak seg.

Kombinasjonen av bønn og evangelisering er selvfølgelig helt riktig, og det er gledelig at initiativet "100 byer" har fått en så varm mottakelse i Kristi kropp. Bønn kan også sies å utføre flere funksjoner samtidig: den forener Guds folk, den beskytter oss i den åndelige kampen og den myker hjertene til vårt eget og andre mennesker for å bane vei for evangeliet og dets gjenopprettende kraft. .

I tillegg har Gud knyttet den kristne menighet til en form for vergemål, som handler om å bønnfallende gripe inn i forsvar i områder der evangeliet og sannheten er truet. Å, som Bibelen uttrykker det, "stå i gapet" for vårt land og vårt folk der det figurativt sett har oppstått sprekker i våre beskyttende murer (jf. Esek 23:30; Jes 58:12)

Også her kan det sies at den israelske Jernkuppelen kan tjene som forbilde. Hvordan bygger vi et "forsvarssystem" i dette landet som i den usynlige verden kan ha en lignende effekt som Jernkuppelen i Israel?

Kanskje handler det om de samme grunnleggende byggesteinene som de vi nevnte tidligere?

1) Radar-teknologi: evne til å profetisk lese hva som for tiden beveger seg i den usynlige verden og som er skadelig for vårt land og vårt folk.

2) Detaljerte kart: kunnskap om hvordan situasjonen "på bakken" faktisk ser ut. Det er først når vår virkelighetsbeskrivelse (diagnose) er riktig, at vi kan forskrive riktig medisin for hva som er skadene for forsamlingen og hele Sverige.

3) Avanserte algoritmer: en evne til å, som Iron Dome, bestemme hvilke prosjektiler som skal treffe strategisk viktige steder og hvilke som vil lande i et felt eller til sjøs. Med andre ord: hvilke kamper som er nødvendige å kjempe og hvilke som med fordel kan passere uten handling.

Herren vil til enhver tid søke et folk som er klar til å kjempe for det som er hans sak i denne verden. Noen er kalt til å synliggjøre dette - i ord og handling. Andre får et kall om å handle i det skjulte. Men det ene kan ikke forestilles uten det andre.

Hva om bønnebevegelsen er vårt eget lands store jernkuppel?

Billedtekst: Sveriges kongelige slott. Foto: Pixabuy

Olof Eidsinger. Foto: Twitter


Den Jesus jeg tror på


I går leste jeg et forord Pete Grieg (bildet), grunnleggeren av bønneinitiativet 24/7 skrev til en bok forfattet av nå nylig avdøde Floyd McClung. som grep meg så sterkt at jeg bare måtte få oversatt det til norsk. Det vil si, de delene hvor Pete Grieg forteller om sitt forhold til Jesus: 

"Jeg var 17 og slet med å få noe ut av troen min. Jeg vil tro jeg var på jakt etter et uttrykk for en kristen tro som var hakket farligere enn den Volvo-kjørende utgaven jeg levde med, søndag etter søndag, for å finne plassen min på de gamle benkeradene i min lokale sognekirke. Jeg søkte etter noe jeg kunne leve for og jeg hadde en sterk fornemmelse at det hadde noe med Jesus å gjøre. 

Jeg ønsket å finne den Jesus som trosset religiøs trangsynthet med morsomme relevante historier, som hang ute med folk med heller tvilsom bakgrunn, som om han ikke brydde seg om sitt gode navn og rykte, som hadde tre år på seg til å redde planeten og som likevel fant tid til å gå i selskap. Jeg var tiltrukket av den hysteriske ideen om Skaperguden hvis første mirakel som menneske var å lage mye vin. Jeg var imponert av pasifisten som gikk til tempelet og skapte bråk. 

Jeg var på jakt etter en revolusjonær rabbiner fra Nasaret, som (de beste bibelske forskere kan forsikre oss om) ikke kjørte Volvo. Jeg bestemte meg for, at om det var mulig å finne denne Jesus, så ville jeg følge ham. 

Men om jeg ikke fant ham, hvis kristendommen viste seg å være en form for 'moralistisk, terapeutisk deisme', som en forfatter beskrev dn som, planla jeg hemmelig å gi opp hele kirka og heller ha det morsomt.

Gud hørte mitt rop ..."

Denne Jesus tror jeg også på!

fredag, juni 04, 2021

Dutch Sheets sterke og persomlige vitnesbyrd om å lære Gud å kjenne


 Da jeg ble født, var faren min en omreisende evangelist. Det var de dagene da mange evangeliske menigheter hadde årlige vekkelsesmøter med to ukers varighet. Far var en skikkelig svovelpredikant og forkynte mest om helvete. Det fungerte også. Forkynnelsen skremte folk til “sørgebenken”, navnet mange brukte den gangen på alteret eller 'knelebenken'. Far kunne beskrive helvetes flammer så godt at jeg begynte å svette.

På grunn av dette ble jeg frelst i veldig ung alder - flere ganger, bare i tilfelle! Jeg tror jeg kan ha blitt født på ny før jeg til og med ble født! På grunn av dette fryktbaserte evangeliet og den arbeidsbaserte livsstilen det genererte, var en religiøs tilværelse alt jeg kjente til i oppveksten. En kristen var det jeg var og å gå i kirken var det jeg gjorde, så jeg kunne en dag komme til himmelen. På spørsmål om jeg kjente Gud, var svaret et umiddelbart og utvetydig ja.

Det gjorde jeg ikke.

Jeg visste hvem Gud var, og jeg ble absolutt født på nytt. Ikke desto mindre kjente jeg ham ikke på en personlig måte de første 20 årene. Jeg deltok i "Guds hus", mens vi refererte til kirkebygningen, men jeg hadde aldri hatt forbindelse med "Guds hjerte;" tragisk nok hadde jeg kjent religionsutøvelsen, men aldri gleden av hans selskap. I min familie måtte man rett og slett være kristen. Min far var forkynner - jeg tjente min fars Gud. Punktum! 

Da far sluttet i tjenesten, forlot hjemmet, skilte seg mamma og giftet seg med noen andre, krasjet alle mine verdener: Familien min ble knust, min religiøse verden mistet all troverdighet, og min personlige verden hadde en frontkollisjon med kynisme og opprør. . De to tingene som hadde gitt meg identitet - tro og familie - ble revet vekk. Uten disse fortøyningene begynte jeg å drive i det mørke vannet av smerte, bitterhet og synd.

Når jeg ser tilbake, innser jeg at min personlige tro rett og slett ikke var sterk nok til å opprettholde meg under denne prøvelsen. Jeg kjente ikke Yahweh erfaringsmessig som min Gud; heller, han var min fars Gud. Følgelig, da far sviktet og forlot meg, gjorde også hans Gud det. En brukt, generasjonsfjernet Gud kan føre deg til himmelen, men han vil ikke få deg gjennom mye her på jorden. Når det blir tøft, må han være din Gud.

Gud er imidlertid ikke fornøyd med bare å være vår Gud. Hans endelige mål er å være vår far og venn, og gjennom dette forholdet tillate oss å samarbeide med ham for å føre tilsyn med vårt hjem, planeten jorden. Det er planen han startet i 1. Mosebok, og det er det Kristus gjenopprettet på korset. Hvis Gud hadde ønsket flere skapninger bare for å tjene ham, kunne han ha laget en milliard flere engler. Hans ønske var imidlertid en familie, så Herren skapte oss i sitt bilde og likhet, og pustet så inn sin Ånd og natur i oss.

Adams fall frarøvet oss dette familie- og venneforholdet til Gud. Og dessverre, selv på denne siden av korset, roter religion oss ofte det til for oss. Hvis noen hadde sagt til meg de første årene at jeg kunne være Guds venn og partner, ville jeg trodd de var vanvittige. Dessverre samarbeider de fleste kristne med en religion, ikke med Gud.

En av de store hebraiske patriarkene, Jacob, en sønnesønn av Abraham, er et stort bibelsk eksempel på en "Han er min fars Gud" type fyr. Også han hadde bare et overfladisk forhold til Yahweh de første årene. Det kan overraske deg å vite at Yahweh aldri ble omtalt som sin Gud i de første 40 årene av Jakobs liv. I løpet av denne tidsrammen ble Herren omtalt som «Abrahams og Isaks Gud». aldri som "Jakobs Gud."

Jacob, betyr "en som griper etter hælen", og en av dens billedlige betydninger er "å omgå, som om han holder på hælene; også for å holde igjen, som om du holder ved hælen. ” Jakob fikk dette navnet fordi han ble født og grep om hælen til tvillingbroren Esau. Dette humoristiske aspektet ved navnet hans, 'hæl-griperen' ble imidlertid mer enn bare et navn for Jacob. Det var faktisk et ordspill, et profetisk bilde av Adams fall, som manifesterte seg i Jakob som en medvirkende tendens til å holde tilbake eller ta fra andre for å fremme seg selv. (For alle dere som faktisk het Jakob, vær hjertelige. Problemet var ikke Jakobs navn, men hans natur. Jakob er et navn assosiert med ære og storhet i Guds og menneskers øyne. Til slutt valgte Yahweh å kalle seg «Abrahams, Isaks og Jakobs Gud.»)

Jakobs vandring med Herren begynner i 1. Mosebok 28, hvor Yahweh gir ham det samme paktstilbudet om velsignelse og partnerskap som han opprinnelig hadde gitt til sin bestefar, Abraham i 1. Mosebok 12. Da Yahweh kalte Abraham og ga ham sin drøm om familie og land , viser verset at også han hadde en drøm - og at hans og Abrahams drømmer var knyttet sammen. Også med den uforståelige evnen Gud har til å male og skjule bilder av fremtidige hendelser i menneskers liv, ville Abrahams drøm forestille seg hans. Guds drøm inkluderte også en familie - den han hadde mistet; og det involverte land - hele jorden. “Vi kommer til å være partnere, Abraham,” sa Herren, “og vil dele en lignende‘ drømmereise. ’Jeg vil velsigne deg med familie og land; du skal velsigne meg med Messias som vil gjenløse min familie tilbake til meg og gjenopprette sitt herredømme over jorden. ”

Essensielt ga Gud det samme løftet til Jakob i 1.Mos 28:

"Jakob tok av sted fra Be'er-seba og gav seg på vei til Karan. Og han kom til et sted hvor han ble natten over, for solen var gått ned. Han tok en av steinene der på stedet og la den under hodet, og så la han seg til å sove der. Da hadde han en drøm. Se, en stige var reist på jorden, og toppen nådde til himmelen. Og se, Guds engler steg opp og ned på den. Og se, Herren stod over den og sa: Jeg er Herren, din far Abrahams Gud og Isaks Gud. Det land hvor du nå ligger, vil jeg gi deg og din ætt. Din ætt som bli somk støvet på jorden. Du skal utbre deg mot vest og mot øst, mot nord og mot sør. Og i deg og i din ætt skal alle jordens slekter velsignes. Se, jeg er med deg og vil bevare deg hvor du går, og jeg vil føre deg tilbake til dette landet. For jeg vil ikke forlate deg før jeg har gjort det jeg har sagt deg. Da Jakob våknet av sin søvn, sa han: Sannelig, Herren er på dette sted, og jeg visste det ikke. Han ble grepet av frykt, og sa: Hvor fordelig er ikke dette sted! Her sannelig Guds hus, her er himmelens port. Jakob stod tidlig opp om morgenen, og han tok den steinen han hadde lagt under hodet, og reiste den opp som en minnestein. Han helte ut olje over toppen av steinen. Han gav stedet navnet Betel. Før hette byen Luz." (v. 10-19)

Utrolig, etter dette dramatiske drømmemøtet med Herren på Betel, "Guds hus", var Jakob fremdeles bare villig til å forholde seg til Yahweh som fars og bestefars Gud, ikke hans egen. Han fortalte faktisk Herren at han fremdeles ikke var sikker på om han skulle gjøre ham til sin Gud eller ikke. Han ville bestemme senere, basert på Yahwehs opptreden.

Da avgav Jakob et løfte og sa: "Dersom Gud vil være med meg og bevare meg på denne min ferd, og vil gi meg brød og ete og klær til å kle meg med, og jeg kommer tilbake til min fars hus i fred, så skal Herren være min Gud."

Kan du forestille deg en slik dristighet? "Hvis du gjør det bra nok,  Yahweh - gi meg rikdom, land, beskyttelse og gunst - velger jeg deg fremfor Ba'al og de andre gudene i Kana'an." Seks ganger i løpet av de neste tjue årene refereres Herren til i Jakobs liv, men blir alltid referert til som Jakobs fedres Gud; Han blir aldri kalt Jakobs Gud (se 1.Mosebok 28:13; 31: 5, 29, 42, 53; 32: 9.) Fantastisk!

Jakobs "Guds hus" (Betel) forhold til Herren var ikke nok. Selv etter at Jakob fikk et så kraftig møte med ham der, hadde han fremdeles ingen personlig omgang med eller forpliktelse til Yahweh, og et partnerskap med ham var ingen steder på hans radar. Og så langt som Guds drøm angår, hadde Jakob fremdeles ingen anelse om at den engang eksisterte.

Gudfryktige foreldre, guddommelige møter, englebesøk, overnaturlige drømmer og et besøk til "Guds hus" var ikke nok til å forvandle Jakobs overfladiske forhold til Herren til et hjerteforhold. Og de vil heller ikke være for oss. Hjertet kan bare transformeres gjennom forsettlige, personlige beslutninger og tid brukt med Gud. Jeg skjønner at selv om sammenhengen mellom Jacob og en gjenfødt kristen ikke kan være nøyaktig, tror jeg fortsatt at Gud tegnet et bilde for oss. Hvor mange kristne som går gjennom livet og som Jakob aldri blir fortrolig med Gud. Overflateforhold florerer i “Guds hus”. Tilbud som ligner på Jakobs kuttes hele tiden: "Du velsigner meg og tar meg til himmelen en dag - jeg blir kristen." Og så langt som å kjenne ham som far og samarbeide med ham for å redde verden, den tanken kommer aldri inn i deres sinn.

For en tragedie.

Likevel, for hver av oss som er villige, har Gud en plan om å frelse oss fra våre hælfangende måter å tekkkes religion og trekke oss inn i sitt hjerte. Det tok 20 år med Jacob - Gud er tålmodig - men det trenger ikke ta så lang tid. 

- Dutch Sheets, 4.juni 2021/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)