tirsdag, mai 26, 2020

Kyrie eleison, Norge

Det er et ord som er passende for denne dagen i norsk historie: Kyrie eleison!

Norge har med avstemningen i Stortinget åpnet for sorteringssamfunnet. Ikke mange politikere som, når det virkelig gjelder, stiller opp for annerledesheten, det sårbare, men vi som har bedt, har merket oss navnene. De tapte i Stortingssalen, men de har vunnet våre hjerter, fordi de er de røstene som teller når det gjelder.

Mer enn noensinne trenger vi kristne som vil gi støtte, også praktisk, til de som våger å bære frem et barn med Downs eller som har fysiske eller psykiske utfordringer. Foreldre som tror at vi alle er skapt i Guds bilde, og like mye verdt, og som betyr like mye som alle andre. Hvem av oss som er funksjonshemmet er det jo grunn til å spørre seg!

I dag tenker jeg på flere jeg kjenner med Downs. De har beriket mitt liv. Jeg ville ikke ha vært dem foruten. Så mye kjærlighet, så mye nærhet, så mye glede og tilstedeværelse. Takk til deres mødre og deres fedre, som valgte livet! Vi heier på dere.

I dag tenker jeg på ordene fra profeten Joel:

'Mellom forhallen og alteret skal prestene, Herrens tjenere, stå gråtende og si: Herre, spar ditt folk! Overgi ikke din arv til vanære, så hedningene får herske over den! Hvorfor skal de si blant folkene: Hvor er deres Gud?' Joel 2,17.

Det eneste attråverdige å lengte etter

De rene av hjertet skal se Gud. Det å se Ham vil bli tegnet på at vi er lik Ham, for bare ved å være lik Ham kan vi se Ham som Han er.

Men når vi skal bli i stand til å se inn i Hans ansikr, er det bare Gud som vet.

Det er dette mitt hjerte håper på om dagen, og som jeg drømmer om på natten.

Å skue Jjesu ansikt synes for meg å være det eneste attråverdige å lengte etter.

- Forfatteren George MacDonald
Norsk oversettele: Bjørn Olav Hansen (c)

Det er i dag det gjelder

Så er dagen her, dagen som vil avgjøre om det er en plass for alle i Norge. Dramatikken finner sted i Stortinget, og utfallet er ikke gitt. Frem til i dag har 'sorteringssmfunnet' bare vært et ord, men etter at Fremskrittspartiet inngikk forlik med Arbeiderpartiet, og Sosialistisk Venstreparti, er det det vi kan få. Nå viser det seg at det bare var en sommerflørt, når Fremskrittspartiet fridde til kristne velgere ved forrige Stortingsvalg, og ville ha dem til gi sin stemme til dem. Det nytter ikke å fri til kristenfolket neste år. Med denne saken har Fremskrittspartiet avslørt at de slett ikke er en garantist for kristne verdier. Da hadde de kjempet for en plass for alle, ikke minst de mest sårbare. Får FrP, Ap og SV det som de vil i dag, er det et tydelig varsel om et kaldere samfunn.

Jeg grøsser når jeg tenker på bildene fra Ukraina for bare noen få dager siden. Fra en surrogatklinikk hvor babyer lå på rekke og rad. Produsert for å bli hentet. Som pakker.

Vi står foran et samfunn hvor far er blitt mer og mer devalueet, enda vi sitter benket rundt TV program som 'Tore på sporet' eller 'Sporløs', og gråter fordi vi blir så beveget over et menneske som leter etter faren sin i et eller annet fremmed land.

Så hva kan vi gjøre i dag?

Vi kan be!

Om at Gud må se i nåde til oss arme syndige mennesker, som har parkert gudfrykten og ærefrykten for livet. La oss folde våre hender i dag, og be om at et mirakel kan skje på Stortinget.

mandag, mai 25, 2020

Profetisk verdenshistorie: Det jødiske Exodus fra Irak til Israel, del 3

Det som skjedde i Irak ble en stor utfordring for Israels statsminister David Ben Gurion (bildet). den israelske regjeringen og ikke minst Jewish Agency var overbevist om at de først måtte sørge for å ta imot de jødiske immigrantene fra Polen og Romania. De fryktet - og frykten var berettiget - for at disse landenes grenser skulle lukkes igjen. Samtidig presset den irakiske statsministeren, Nuri as-Saide på å løse problemene med de manmge jødene som nå hadde frsagt seg sitt irakiske statsborgerskap.

Statsminister Nuri as-Saide gjorde to mislykkede forsøk på å overtale kong Abdullah av Jordan til å gi sitt samtykke til at irakiske jøder kunne 0l å passere jordansk territorium for så å bli skysset over den israelske grensen. Han forsøkte også å få med seg Storbritannia og USA til å løse dilemmaet, men lykkes ikke.

Et attentatforsøk skulle derimot endre det hele. 14. januar 1951 ble det kastet en bombe mot Mas'uda Shemtov-synagogen . Det førte til at Israel ble direkte involvert. Tre dager senere kunngjorde den irakiske regjeringen at deadline var satt for jødenes avreise, nemlig den 31.mai 1951. Den irakiske regjeringen godkjente en direkte flyryte mellom Bagdad og Lydda i Israel. Nå kunne operasjonen som gikk under navnet Ali Baba fullføres. Det ble også brukt andre navn om den, som Operasjon Esra og Nehemja.

Men problemene var ikke løst med dette. Den irakiske regjeringen offentliggjorde en ny lov som frøs alle de nasjonaliserte jødenes eiendommer, og 80.000 jøder ble over natten nødlidende. De ble fratatt alt de eide. Det hører med til historien at mange jøder klarte å smugle verdier ut av landet til en samlet verdi av 10 millioner pund.

Luftbroen mellom Bagdad og Lydda, flyplassen i Tel Aviv, er den største i historien. Den begynte i mai 1950 og varte til august 1951 og fraktet 120.000 jøder Det lovede land.

Billedtekst: Israels statsminister David Ben Gurion. Foto: Wikipedia.

Bønnesvar i Sverige

En reportasje i Søndagsrevyen i går gjorde meg glad og takknemlig. Noe positivt er på gang i Sverige, og det er et bønnesvar. Nå fortsetter jeg å be om at det samme må skje i vårt eget land.

Koronakrisen har de siste månedene ført til at svenskene mer og mer forstår at rike industrisamfunn må kunne ta vare på seg selv under krisetider. Svenskene snakker ikke lenger nedsettende om bonden. Faktisk vil den svenske regjeringen investere milliarder av kroner i landbruket, for å øøke selbforsyningsgrade betraktelig.

For 25 år siden, da Sverige ble medlem av EU, hadde vårt nabland en selvforsyningsgrad på 75-90 prosent. Nå er den under 50, og Sverige kan bare forsyne seg selv med mat i noen få uker, om krisen skulle ramme. Svenskene ha som nordmennene satset på å lgge ne egne gårdsbruk og få maten importert fra utlandet.

 Men nå våkner Sverige. Når skal vi ristes løs fra søvnen?

Vi har en selvforsyningsgrad som slett ikke er noe bedre enn Sveriges.

Den svenske landbruksministeren, Jannie Nilsson, mener at koronakrisen har vist hvor viktig det er med større matproduksjon. Til Søndagsrevyen sier hun:

'Det er viktig at vi identifiserer vår sårbarhet. Vi må analysere denne krisen og lære av den. Hva er det vi produserer? Pproduserer vi riktig? Kan vi enkelt kunne trappe opp matproduksjonen hvis det skulle bli behov for det?'

Den svenske landbruksministeren er opptatt av at svenske gårdsbruk skal være lønnsomme. Bøndene skal kunne leve av dem. Akseptable årsinntekter skal bedre rekrutteringen.

Og så kommer det oppsiktsvekkende: Statsråden forteller for åpen mikrofon at det er et mål for den svenske regjeringen å skape liv i bygder som har opplevd fraflytting. Forlatte gårsbruk skal igjen få lys i vinduene.

- Folk vil ha mat som er produsert i nærmiljøet. Det betyr at vi i større grad må ta i bruk hele landet, sier hun til Søndagsrevyen.

I reportasjen møter vi også ordføreren i Hagfors kommune i Värmland. Der vil politierne i kommunen at maten i butikkene helst skal være produsert innenfor kommunegrensen!

La oss be om at det samme må skje i Norge.

Guds ansikt vendt mot oss

'Hvor vi enn vender oss, der er ansiktet Ditt, Gud. I månelyset og stjernenes gang, i de hellige fjellenes kløfter og i eldgamle lunder, i mektige hav og havdjupenes skapninger.

Hvor vi enn vender oss, der er ansiktet Ditt, Gud. I lyset fra øynene vi elsker, i saltsmaken til tårene vi har smakt, i forvitrede ansikter øst og vest, i barnets mjuke hud over alt

Hvor vi enn vender oss, der er ansiktet Ditt, Gud, der er ansiktet Ditt, i blant oss.'

- John Philip Newell i Celtic Daily Prayer, Volume 2, side 901-902

søndag, mai 24, 2020

Det er nok å be spørsmålene

'Det er nok å be ens spørsmål og hvile stille i mulighetene. Livet mitt er for lite for alle svarene, og livet mitt har vært plaget med et alt for stort behov for sikkerhet.'

- Macrina Wiedekehr i Celtic Daily Prayer. Book 2, side 1486.Norsk oversettelse: Bjørn Olav  Hansen (c)

Profetisk verdenshistorie: Det jødiske Exodus fra Irak til Israel, del 2

Irak ble formelt løsrevet fra Storbritannia i 1934, men allerede to år tidligere startet for alvor trengselstiden for den jødiske befolkningen i landet. Jødene fikk for eksempel ikke lenger lov til å undervise på hebraisk. Jøder i offentlige stillinger mistet jobbene sine, og i 1941 ble det innført en ekstraskatt ene og alene fordi man var født jøde.

Samme år fant det sted et voldelig angrep på den jødiske ghettoen i Bagdad. 175 jøder ble drept, hundrevis såret og 14500 jødiske familier ble frastjålet sine eiendommer. I pinsen samme år ble 180 jøder myrdet under en pogrom.

Og verre skulle det bli. II 1946 og 1947 forsøkte mange jøder å forlate Irak. Det skjedde etter mange voldelige angrep på jøder flere steder i Irak. I 1947 truet Iraks utenriksminister med å hevne seg på landets jøder om staten Israel skulle bli opprettet. Det skjedde på talerstolen i FN.

Forholdende ble for alvor forverret etter at den moderne staten Israel ble opprettet i 1948. Irakiske myndigheter innførte nye restriksjonrer før jøder, som også ble utsatt for diskriminering og undertrykkelse. Ingen jøder kunne nå inneha offentlige stillinger.

I september 1948 ble den jødiske millionæren, Shafiq Ades, hengt. Det vakte internasjonal oppmerksomhet fordi han var offisiell representant for bilfabrikken Ford. Samme måned erklærte irakiske myndigheter Sionismen som en forbrytelse og jødisk innvandring til Israel ble forbudt.

Men dette er slett ikke hele bildet, for i kulissene skjedde det noe. Den sionistiske undergrunnsbevegelsen ble dannet i Irak i juni 1941. Sionistene klarte å bygge opp en effektiv organisasjon med celler over hele landet. De iverksatte en rekke ting, blant annet organiserte de streiker. Et voksende antall jøder klarte også å flykte fra Irak.

Men først og fremst satset sionistene på skolering av sine egne. Målet var klart og tydelig: jødene skulle hjem til Israel.

I mai 1951 kom tilbakeslaget. Irakiske myndigheter avslørte den sionistiske bevegelsen. Da hadde den fått operert i landet i ti år. Avsløringen av våpendepoer førte til at to av bevegelsens medlemmer ble henrettet.

Men året før, nærmere bestemt 8.mars 1950, skjer det noe uventet og svært positivt for den jødiske befolkningen i Irak. Regjeringen til Tawfiq as Suweym vedtok da en lov som gjorde det mulig for irakiske jøder å forlate landet. Haken ved det hele, var at de måtte frasi seg sitt irakiske statsborgerskap, og med det miste alle sie rettigheter og sine eiendommer. I løpet av åtte måneder lot 85.000 jøder seg registrere under den nye loven.

I Israel var det kaos. Etter etableringen av staten Israel i mai 1948 ble landet overstrømmet av jøder som ville bosette seg der. Ikke bare fra Irak, men særlig fra Polen og Romania.

De irakiske myndighetene kunne ikke forsone seg med ar et så stort antall jøder, som frivillig hadde gitt avkall på sitt statsborgerskap, fremdeles oppholdt seg i Irak. Noe måtte gjøres, og det måtte skje raskt. Mer om dette i neste artikkel.

fortsettes

Billedtekst: Irakiske jøder på vei ut av Irak til Israel.

Gud skaper rom for oss i trengselen

Jeg er ikke glad for trange rom, men desto mer i åpne landskap. Et vers fra Salme 4 ble derfor så levende for meg her om dagen:

'I trengsel har du gjort rom for meg.' (Salme 4,2/Norsk Bibel 88/07)

Rom nok for å bevege meg, for tårene, for spørsmålene, for undringen, for å være menneske.

Trengsler kommer vi ikke utenom: 'Vi må gå inn i Guds rike gjennomm mange trengsler.' (Apg 14,22)  Når aposotelen Paulus, sto foran reisen til Jerusalem, hadde han fått et profetisk forvarsel: 'Jeg vet bare at Den Hellige Ånd i by etter by vitner for meg og sier at lenker og trengsler venter meg.' (Apg 20,23) Så trengsler og prøvelser hører med til det normale kristenlivet.

Men midt i disse trengslene er Gud. Om vi føler det eller ikke. Og Han skaper rom, plass, for oss. Han tar aldri kvelertak på noen. Det er det en annen som gjør. I trengselen får jeg være meg selv, sårbar, liten, svak. Jeg må ikke spille en rolle av å være noe mer eller annet enn det jeg er. Et menneske.

lørdag, mai 23, 2020

Profetisk verdenshistorie: Det jødiske Exodus fra Irak til Israel, del 1

Onsdag denne uken var det ganske nøyaktig 70 år siden verden var vitne til at profetisk historie ble oppfylt rett foran deres øyne. Vi snakker om et moderne jødisk Exodus, denne gangen fra Irak til Israel. Tilsammen 120.000 jøder vendte hjem, de fleste av dem luftveien.

20.mai 1950 klokken 14.00 var startskuddet på historiens inntil da største luftbro.

Hos profeten Jesaja leser vi: 'Hvem er disse som kommer flyvende som skyer, som duer til sine dueslag? Jo, fjerne kyster venter på meg. Fremst seiler Tarsis-skipene og fører dine barn hit fra det fjerne, deres sølv og gull kommer med dem - for Herrens, din Guds navns skyld, for Israels Helliges skyld, for han herliggjør deg.' (Jes 60,8-9)

Dette moderne Exodus gikk under navnet Operasjon Ali Baba. Den jødiske masseutvandringen fra Irak i årene 1949-1951 danner avslutningen på et av de eldste jødiske samfunnene i det som omtales som den jødiske diasporaen. Fra mai 1950 til august 1951 immigrerte mer enn 120.000 irakiske jøder til Løfteslandet. Den irakiske regjeringen insisterte på at El Al-flygningene ikke skulle skje direkte til eller fra Israel, så i begge retninger landet alle flyene på Kypros.

Vi må langt tilbake i tid for virkelig å forstå betydningen av det som skjedde for 70 år siden. Det hele begynner med Nebukadnesars erobring av Jerusalem i år 586 før Kristus. Jødene ble da fordrevet til det landet som i dag går under navnet Irak, men somm på bibelsk tid gikk under navnet Babylon.. Salme 137 beskriver hvordan jødene hadde det i Babylon:

'Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu. På vidjene der hengte vi våre harper, for der krevde våre fangevoktere sanger av oss. De som plaget oss, krevde av oss at vi skulle være glade: Syng for oss av Sions sanger! Hvordan skulle vi kunne synge Herrens sang på fremmed jord...' (v.1-4)

Da perserkongen Kyrios erobret Babylon i år 539 før Kristus erklærte han året etter at jødene kunne få vende tilbake til Israel og gjenoppbygge Jerusalem. Det var imidlertid bare et mindretall som dro. De fleste ble igjen i Babylon, som skulle bli et av jødenes fremste sentrum. I de følgende århundrer utgjorde jødene en stor befolkningsgruppe i landet mellom Eufrat og Tigris. Det er het den babylonske Talmud blir til, og en hel rekke jødiske høyskoler. Det er kanskje herfra vi har fått den jøsisle tidebønnstradisjonen, med å be Salmenes bok.

Men når den irakiske staten grunnlegges i 1920, skjer det endringer som skulle få store konsekvenser for det jødiske samfunnet landet. Mer om det i neste artikkel.

fortsettes

Kaster jeg bor tiden min?

Djevelen har det alltid travelt når vi ber. Når vi søker Abba, hviler i Hans nærvær, og det har gått cirka 40 minutter, vil vanligvis fienden hviske til deg: 'Du kaster bort tiden din!'

Du vet selvfølgelig at du ikke gjør det, men når du har nådd dette punktet, undrer du deg over hvorfor ikke noe skjer. Du vet at Hans nærvær er der, men du føler ingen ting, og du begynner å tenke: Kanskje jeg bare kaster bort tiden min.

Men  tro ikke på denne løgnen fra Satan fordi, idet du blir værende og holder rett kurs, tillater du ditt hjerte å løpe etter Ham. Under denne jakten, forvandles du og du vokser enten du ser det eller ikke. Er ikke det forunderlig?

Ingen tid brukt i Hans nærvær er bortkastet!

Sannheten er at det er en veldig god investering. Forsøk å se det på denne måten: Hver gang du soler deg i Hans nærvær, investerer du - hver gang!

- Steve Porter
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

De første kristnes påske- og pinsefeiring

I forbindelse med min personlige forberedelse til årets pinse, kom jeg over noe veldig interessant i Illustrert Bibelleksikon, som pinsevennen Thoralf Gilbranr var hovedredaktør for. Artikkelen viser at de første kristne begynte å feire påsken tidlig, og den har noe viktig å si oss om det tidlige kristne menighetslivet i tiden mellom påske og pinse. Her er sitatet:

"Pinse i 1.Kor 16,8 og Apg 20,16 vil rimeligvis si den jødiske pinsefest, da en kristen pinsefeiring ennå neppe har begynt. (Derimot synes ifølge 1.Kor 5,6-8 en kristen påskefest allerede å være et faktum) Den nytestamentlige menighet kom imidlertid etter hvert til å feire pinse i takknemlighet for den Hellige Ånds komme.

I den eldste kirke ble med ordet 'pentekoste' beregnet hele den 50 dager lange gledestid som begynte med nattverdgangen påskeaften (Vitnesbyrd om dete fra ca år 150). I denne tidsperiode, som ble ansett som en sammenhengende festdag, jublet de troende over at Jesus var oppstanden og ville skjenke sin kirke Åndens gave.

I denne tid fastet de ikke og ba ikke knelende, men stående.

Hele menighetens blikk var denne tiden rettet fremad.

Katekumenene ble døpt. En ventet at Herren,som i denne tid var faret opp til himmelen, i denne tid også ville komme igjen fra himmelen. Derfor var det en tid da de kristne lillike særlig rettet sine tanker mor oppstandelsen. Pentekoste-tiden ble forstått som forvarsel om himmelrikets gledes- og fredstid.

Først senere fikk den siste dag, den femtiende, selvstendig betydning. Derved blir den, som i jødedommen og NT, igjen forstått som pinsefestens dag, nå som minne om Åndens utgytelse og løst fra sammenhengen med påsken."

(Illustrert bibelleksikon, bind 5, side 272)

fredag, mai 22, 2020

Velkommen hjem!

Jeg ble så glad når jeg så denne tegningen i dag! Det jublet både inni meg og boblet over i kroppen min. Tegningen forteller historien om hvordan den kristne apologeten Ravi Zacharias ble tatt imot av Jesus i himmelen, da han døde tirsdag.

Ja, slik er det! Slik er velkomsten hjemme hos Gud, når sølvsnoren som binder tid og evighet sammen, slites over, og det settes punktum for levd liv på jorda. Da fortsetter det inn i evigheten.

Slik var det for Ravi Zacharias, for Egil Grandhagen, for David Pawson - tre som de siste dagene har kjempet ferdig den gode strid, fullendt løpet og som er hjemme hos Gud.

Vår himmelske Far løper oss i møte.

Å gå fra livet til døden er den store omfavnelsen! For da er ikke døden mer. Da fortsetter livet hos Gud.

Bibellæreren David Pawson forfremmet til herligheten

Den vel ansette bibellæreren David Pawson (bildet), ble forfremmet til herligheten på Kristi himmelfartsdag. Han rakk å bli 90 år gammel.

Jeg var så heldig å få treffe David Pawson personlig tre genger. To ganger i Israel, og en gang i Norge. Han var opprinnelig metodist, men ble baptist på grunn av dåpssynet.

David Pawson var det jeg vil kslle en ordentlig engelskmann. Pertentlig, velkledd, ordentlig på alle måter, grundig og velskolert - og ikke minst vennlig. Han hadde en klippefast tro på at Bibelen var Guds evige, uforanderlige, autoritative ord og levde og forkynte deretter. De som har hatt gleden av å sitte under hans talertol, også digitalt, vitner om en sjelden grundighet og lys over Guds ord. David Pawson kompromisset ikke. I en lengre samtale jeg hadde med ham i  Norge, spurte jeg ham om hans teologi ikke kunne sammenlignes med de tidlige radikale anabaptistenes? Da smilte han godt og sa: 'Du tar meg på kornet!'

David Pawsons forfedre var alle bønder - og metodistpredikanter. Det går en ubrutt linje tilbake til John Pawson, som var venn av John Wesley. Hans far, Henry Cecil Pawson (1897-1978), ledet i sin tid jordbruksutdannelsen ved universitetet i Durham og vise-presidenten for Metodistenes årskonferanse. Det var forventet at sønnen David skulle bli bonde, men Gud ville det annerledes. Gud kalte ham til en fulltidstjeneste i Guds rike.

Sin teologiske utdannelse fikk han ved Wesley House ved universitetet i Cambridge, og ble deretter kapellan i Royal Air Force. Etter å ha avtjent sin militærtjeneste ble han pastor innen Metodistkirken. Men han kjempet med dåpssynet, og kjente en stadig større uro over spebarnsdåpen. Han lot seg døpe på bekjennelsen av sin tro, og ble baptist. Rett etter dette mottok han et kall om å bli pastor for Good
Hill Baptist Church i Buckinghanshire. Senere skulle han bli pastor for Guildford Baptist Church. Under hans tid som  pastor der, skulle denne menigheten vokse til å bli en av Storbritannias største baptistmenigheter.

I 1979 ble han omreisende predikant. Da begynner for alvor hans tjeneste som en internasjonal bibellærer. Han besøker Asia, Australia, Afrika, Storbritannia, USA og Europa med sine bibelseminarer. Over alt blir han godt tatt imot. Millioner av eksemplarer av hans bibelundervisning på kassetter og CD'er er spredt i mer enn 120 land.

Han hadde en spesiell forkjærlighet for Israel og det profetiske ord, og var ofte en mye benyttet taler på møter i regi av Internasjonale kristne ambassade Jerusalem.

David Pawson trakk seg tilbake fra sin offentlige tjeneste 89 år gammel. Nå er hans sobre røst stille, men undervisningen lever videre i bøker og ikke minst digitalt. Jeg lyser fred over hans gode minne.

Profetisk: Vekk opp, vekk opp den slumrende bruden, del 2

Her er andre og siste del av det profetiske budskapet jeg publiserte første del av onsdag 20.mai:

'Intimitet med Kristus er noe helt vitalt, men er utilskrekkelig uten handling. Intimitet med Kristus vil forårsake problemer med verden når vi bestemmer oss for å komme oss ut av rommene hvor vi slumrer. Jeg ser så mange i kirkene som forsvarer seg selv, og angriper andre i stedet for å jage etter Ham. Dere hellige, dere er ikke helt våkne!

Vi har trodd at så lenge vårt sinn, vår vilje og våre følelser er våkne, så er det alene nok, mens vi har falt i åndelig søvn. Er vi villige til å få sand mellom tærne, og ta på oss vår kledning når Han banker på?  Er vi villige til å våkne og jage etter Hsm mens vi lider i hendene på dem som ikke jager etter Ham? Når vi er fullt ut våkne, jager vi etter Ham, koste hva det koste vil. Vi vil fortelle andre at vi er syk av kjærlighet til Ham, uansett hva som vil måtte komme av angrep fra mennesker eller fra vår fiende. Vi lengter etter at andre skal lære Ham å kjenne slik vi kjenner Ham.

Hver gang Gud taler til oss, er det som en utvidet invitasjon til å lære Ham bedre å kjenne og til å tilbe Ham i ånd og sannhet. Dette kallet krever mer av oss enn vi er villige til å betale mange ganger. Men det er et kall til å våkne opp og ikke miste denne sterke kjærlighetslengselen etter Ham. Rundt oss i våre hverdager finnes det mennesker som er åndelig døde, selv om de har en fysisk puls, de lider av åndelige hjerterytmeforstyrrelser. De har en hjerterytme som ikke er synkron med Faderens hjerterytme. Hva godt er det når hjerterytmen resonerer mer av verden enn med Guds hjerteslag?

Vi må våkne! Vi står foran store utfordringer, og det krever av oss at vi har full oppmerksomhet. Tenk deg ikke om to ganger med å komme deg ut av senga når Han banker på! Ta på deg din kledning, og løp etter Ham! Frykt ikke forfølgelser eller prøvelser fordi du jager etter Kristus og bekjenner deg til Ham. Kompromiss ikke når det gjelder din kjærlighet til Kristus.

Våkne opp, våkne opp, du slumrende brud! Vær ikke fornøyd med å være halvt våken eller slumre, når Han banker på hjertedøren din, idet Han kaller deg til intimitet med Ham og oppholde deg i  Hans nærvær. Ikke kompromiss fordi du vil ha det behagelig.

La oss være våkne!'

torsdag, mai 21, 2020

Høyst personlig til de som er interessert i vår tjeneste

Dette er noe av det mest personlige jeg har skrevet på lenge. Det er nå drøyt tre uker siden bypass-operasjonen, og jeg har vært ute på min tredje rullator-tur. Det går med andre ord sakte fremover! På grunn av at jeg ikke har fått fysioterapi på flere uker har Parkinsons sykdommen utviklet seg en del, og jeg har utfordring med rigiditet, skjelvinger og smerter. Det er også en del smerter etter operasjonen. Det fører til at det er så som så med søvnen.

Hva nå med den tjenesten vi står i? Hvordan skal den fortsette?

Både på grunn av den nåværende korona-krisen og på grunn av min helsesituasjon, har alle møter, seminarer, gudstjenester blitt kansellert etter utsatt . Det har igjen ført til store endringer i vår økonomiske situasjon. Utgiftene er jo de samme. Vi skulle ønske vi kan fortsette å bo der hvor vi bor i lang tid fremover. Det håper vi at vi kan. Så har vår kjære firbeinte venn, Poirot, slitt av korsbåndet i det ene beinet etter at fall i trappa, og må opereres. Heldigvis dekker forsikringen mye av de utgidtene, men det er egenandeler som skal dekkes.Dette er utfordrende. Hunden vår betyr mye i behandlingen av min Parkinson. Den får musklene mine til å slappe av, når jeg får spasmer, og jeg klapper den. Alternativet er at den må avlives.

En ting er i hvert fall sikkert: bønnetjenesten May Sissel og jeg står i fortsetter. Så snart helsesituasjonen er bedre og rekomvalisenttiden er over, vil jeg fortsette med å holde seminarer, møter og gudstjenester til en viss grad. Men jeg arbeider også med en ny digital plattform, hvor folk kan melde seg på et zoom-møte eller webinar og få del i den bønne- og bibelundervisningen jeg gir. Det vil være en form for interaksjon, slik ar deltagerne kan stille spørsmål og samtale sammen. Vi kunne gjerne kalle det en bønneretreat på nett. Planen er også å starte opp med podkast-sendinger fra og med høsten. Dette krever også at vi får inn noen penger, for å kunne realisere dette.

Jeg har undret meg mye over hva Gud sier til oss i den situasjonen vi nå befinner oss i. Jeg husker jeg undret meg mye over Mike Bickle, som i fjor annonserte at han og ledelsen for Det internasjonale bønnehuset i Kansas la ned ONE THING konferansen, som samlet så mange mennesker. Kunne det virkelig være rett? Mike Bickle følte behov for å nullstille alt. Lytte til Gud. Oppgi egen agenda.

Med ett ble verden rystet av noe ingen av oss forutså. og jeg tror Mickle Bicle hørte fra Herren, så underlig det enn hørtes ut som.

Med pandemien har vi fått en sjelden anledning til å stanse opp, søke stillheten, søke Herren for Hans egen skyld. Lytte til Hans stemme. Dette har jeg følt er Herrens spesielle kall for vår tjeneste. Har du tro på en slik tjeneste? En som stillferdig søker Gud for Hans egen skyld? Som ikke er så synlig, men som går bønneveien? Som våger seg på stillheten, og som kan trekke seg tilbake og lytte til Guds stemme? Vårt spesielle kall er å vekke Kristi brud for å høre Brudgommens stemme og bygge bro mellom kristne.

Om du kunne tenke deg å støtte oss og dette arrbeidet og har tro på vår visjon, kan du VIPPSE din gave til:  99621281 eller gi din gave til 1604.04.04345.

onsdag, mai 20, 2020

Svenske helsemyndigheter: Yngre i dårlig forfatning kan prioriteres bort

I dag ble jeg forferdet! Avisen Eskilstunakyrien i Sverige avslører at personer som ikke klarer å utføre hverdagslige gjøremål kan bli nektet behandling på svenske sykehus. Svenske Sosialstyrelsen sier det slik: 'Yngre som er i dårlig forfatning kan prioriteres bort.'

Retningslinjene er kun tenkt å brukes om helsevesenet trenger å prioritere, men i følge Eskilstunakyrien velges pasienter bort hele tiden.

Det er den kristne avisen Världen idag som skriver dette. Denne avisen har tidligere fortalt om leger i Stockholm som har rappotert om at eldre prioriteres bort fra intensivpleie til tross for at det finnes ledige plasser.

Men tilfellene i Stockholm er ikke enestående. I følge svenske medier skal dette ha skjedd en rekke steder i landet.

Dette er skremmende og sier ikke så rent lite om menneskeverdet.

I følge et dokument fra Region Stockholm skal eldre personer som tilhører de mest sårbare gruppene - personer som ikke klarer å spise, lage mat, dusje, handlemed mer - ikke få akutthjelp annet enn ved behov for operasjon, om sykehusene må prioritere.

I følge en lege som ønsker å være anonym, gjelder ikke dette bare eldre pasienter, men også yngre, som trenger ekstra hjelp.

Om samme prioriteringer gjøres i Norge vet jeg ikke.

Forfremmet til herligheten

Den stillfarne forkynneren, sjelsesørgeren og veilederen og tidligere generalsekretæren i Misjonssambandet, Egil Gtandhagen (bildet) er død, 72 år gammel. Med Grandhagens død har kristen-Norge mistet en av sine mest markante skikkelser.  Han stakk seg aldri fram, men gjennom levd liv, bar han med seg en atmosfære som fikk folk rundt ham til å føle seg vel, sett og bekreftet og på en så stillferdig måte bar han med seg vitnesbyrdet om Kristus, korsfestet og oppstanden.

Jeg fikk lære ham å kjenne gjennom tidebønnene på den gamle husmannsplassen Bringen, som lå undersmåbruket han og hans kone hadde kjøpt i Søndre Land. Site gangen jeg feiret gudstjeneste sammen med Solveig og Egil, insisterte han på å hente meg med firehjulingen sin, nede ved veien og kjøre meg til husmannsplassen. Da var han synluig svekket av sykdom, men han synes det var for galt at en Parkinsons-pasient skulle gå veien over jordene. Da gudstjenesten var over, kjørte han meg tilbake til bilen. Vi omfavnet hverandre, takket Gud for hverandre og sa at vi skulle fortsette å be for hverandre. Han kjørte et lite stykke bortover veien, før han snudde seg og vinket. Det er det siste minnet jeg har av denne flotte mannen.

De siste årene var preget av sykdom, og hans helse ble stadig mer svekket. I denne utfordrende situasjonen sto ham frem ærlig og sann med livet, noe som ble til stor hjelp for meg. Her var ingen overåndelighet, men en trygg forvissning om at selv om vi ikke alltid forstår Gud, så er vi elsket. Egil Grandhagen var et overgitt menneske, en lysende skikkelse som alltid pekte på Kristus - både med sine ord, men ikke inst gjennom sitt levde liv. Han vil bli djupt avnet.

Billedtekst: Egil Grandhagen er død. Foto: Fjellhaug skoler.

Profetisk: Vekk opp, vekk opp den slumrende Bruden, del 1

Dette profetiske budskapet ble skrevet ned 11.desember i 2018, av Lovesickscribe, og jeg har oversatt det til norsk fordi jeg opplever det som Herrens tiltale - i hvert fall for mitt vedkommende - til oss i dag. Andre del publiseres i morgen.

'Jeg sover, men hjertet våker. Hør, min kjæreste banker på.' Høy 5,2

Det er noe som haster. noe av særdeles stor viktighet, akkurat nå. Jeg har kjent dette i min ånd over en tid nå, og denne enkle sannheten har skapt en byrde for meg når det gjelder Kristi kropp. Det er rundt oss på alle kanter hver eneste dag, og det er blitt tydeligere for meg idet jeg våknet opp denne morgenen, og Herren minnet meg om Salomos Høysang kapittel 5. Når vi tenker på Salomos Høysang, tenker vi vel umidddelbart på en romanse og djup intimitet representert mellom kongen og hans brud. Men - akkurat dette skriftstedet henledet min oppmerksomhet på den tiden da bruden sov, men hennes hjerte var våkent. Jeg ønsker å oppmuntre med å si at vi trenger å være våkne på alle områder av Kristi kropp. At det finnes et bevis på at det er en puls er ikke nok. Jeg tror Gud kaller oss til å våkne opp av søvnen og bli en aktiv brud.

I Høysangen kapittel fem hører bruden hennes elskede banker, og idet hun hører ham, er det en pause så hun er i stand til å ta på seg sin kledning og vaske sine skitne føtter, en tid for at Bruden kan komme seg ut av sin seng, åpne døren og besvare hans lengsel etter nærhet. Mens jeg selv døset og tenkte over dette, sa Den Hellige Ånd:

'Dette er hva kirken er komfortabel med akkurat nå. Den hører Brudgommens kall, men dens ønske er å fortsette å slumre og ha det godt.'

Dette er er et tankevekkende sktiftsted for mitt vedkommende fordi jeg tror at Kristi brud er tilfreds med å slumre samtidig som hun opprettholder noen bevis for at hun er i live. Det er ikke nok å ha kraftfulle samlinger iblant oss så lenge verden ikke gjenkjenner Hans nærvær når vi er fysisk nærværende blant dem. Når vi leser det femte kapitlet i Høysangen finner vi at Bruden ønsker å stå opp av sengen, og svare på bankingen på døren, bare for å finne at Brudgommen allerede var gått. Hun går da for å lete etter ham, og blir banket opp og får skader etter å ha blitt angrepet av vektere i byen. Bruden proklamerer:

'Jeg ber dere, Jerusalems døtre, om dere finner min kjæreste, fortell ham at jeg er syk av kjærlighet.' (Høy 5,8)

fortsettes

tirsdag, mai 19, 2020

SISTE: Ravi Zacharias er død

Den verdenskjente kristne apologeten Ravi Zacharias (bildet), døde i dag i sitt hjem i Atlanta, Georgia, USA,  74 år gammel etter en tids kmp mot en sjelden form for kreft.

Ravi Zacharias, opprinnelig fra India, grunnla sin internasjonale tjeneste, RZIM, i 1984. Han var anerkjent i de fleste kristne sammenhenger og ansett for å være an av verdens fremste evangelikale bibellærere.

Skjebnedag for Norge 26.mai

Norske forbedere har akkurat en uke på seg fra og med i dag, til å be om at Gud beskytter vårt land mot å bli et sorteringssamfunn. Tirsdag 26. mai skal Stortinget stemme over om eggdonasjon, assistrert befruktning for enslige og ja til tidlig ultralyd skal bli lovlig.

Forslagene det skal stemmes over er resultatet av et forlik mellom Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti. I utgangspunktet har FrP, Ap og SV flertall på Stortinget og kan dermed overkjøre regjeringen i så mange saker de vil, dersom ingen av deres representanter stemmer imot. Tilsammen har de 87 av 169 representanter. De er avhengige av at minst 85 stemmer for å få flertall.

Det jobbes nå hardt i kulisssene med å få noen av stortingsrepresentantene til Fremskrittspartiet til å snu i saken. Men det er også en viss mulighet for at Frp-ere som vil stemme mot bio-forlik kan bli byttet ut.

Bioteknologitådet hadde nylig et ekstraordinært rådsmøte og uttaler at de er kritisk til en såkalt KUB-test til alle gravide, det vil si en tidlig ultralyd kombinert me en blodprøve. Kritiske røster har pekt på at en slik testing først og fremst kan avdekke kromosomavvik som Downs syndrom.

Hans brud hører ham banke og forstår hvorfor Han kommer

'Jeg sover, men hjertet våker. Hør, min kjæreste banker på. Lukk opp for meg, min søster; min elskede, min due, min fullkomne. Mitt hode er dekket av dugg, hårlokkene av nattens dråper.' Høy 5,2

Når du hører noen banker på døren, vet du ikke alltid hvem det er. Du står opp, åpner døren og svarer den som kaller på deg.

Bankingen er ment å skulle fange din oppmerksomhet slik at du vil gi et gjensvar. Hva om du skulle høre noen banke midt på natten? Tenk om det var en varsom banking som fikk hjertet dittt til å hoppe. fordi du visste hvem det var? Ikke bare vissste du hvem det var, men du visste også hvorfor det ble ropt på deg så sent

SE, Brudgommen Jesus, kommer for å ha samfunn med sin elskede Brud"! Han holdet lampen sin i hånden og går så varsomt mot døren. Han håper at Hans brud har gjort seg rede og gjort seg klar for Hans besøk. Hans hjerte lengter etter dette nære fellesskap. Hans hjerte banker for Hans brud. Bruden Hans hører Ham banke og forstår hvorfor Han kommer. Hun kan til og med høre hans milde fottrinn utenfor døren. Hun sover, men hennes hjerte våker.'

- Steve Porter
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

mandag, mai 18, 2020

Menighetsliv blir aldri som før

Avisen Dagen gjengir i dag synspunktene til kristne fremtidsforskere og analytikere i både Storbritannia og USA som mener at pandemien vi nå opplever vil endre kirke- og menighetsliv for alltid.

Det gjenstår å se selvsagt, men det er klokskap i å forberede seg på store endringer. Jeg tror de aller fleste av oss tenker som så, at med det samme vi har fått bukt med viruset, så er vi tilbake i normale rutiner og former.

Men for mange pastorers vedkommende, eksisterer ikke lenger deres virksomhet, og vil kanskje aldri komme til å gjøre det. Hvordan skal vi tenke nytt? Ikke bare om ti år frem i tid, men nå?

Omstillingene er alllerede i gang, ikke minst når det gjelder bruken av sosiale medier. Stadig flere streamer og overfører gudstjenester, og mange er de som har tatt i bruk disse digitale løsningene. Forrige søndag streamet 58.000 kirker sine gudstjenester live bare i Storbritannis. Hvor mange menigheter som gjør dette i Norge vet jeg ikke, men det er mange.

Spørsmålet er om de store menighetenes og de store samlingenes tid er forbi?

Mot slutten av artikkelen peker en av intervjuobjektene på følgende:

'Vi kommer ikke tilbake til den gamle normalen. Den nye normalen kan kreve samlinger på ikke mer enn ti. Og seks fots avstand mellom mennesker.'

Det vil skape store utfordringer. Dette gir meg en fornyet tro på små kommuniteter, hvor troen leves ut i hverdagslivet.

Vi må huske at menigheten aldri har vært en bygning, men mennesker.

Når bekymring vil ta meg fangen

En strofe fra en av salmene til Lina Sandell er noe av det første som møter meg denne vakre mai-dagen:. 'Skulle da bekymring ta meg fangen ...' Bare de ordene.

Men jeg kjenner innholdet av dem så alt for godt. Bekymringer kan virkelig FANGE oss. Gjøre oss forkrøblet, innelåste i oss selv. Og det er nok å bekymre seg for. Mest for det som aldri kommer til å skje. Når det settes punktum for levd liv her på jorda, kommer vi nok til å oppdage at mye av det vi bekymret oss for, aldri fant sted.

'Bykymring er som en motor som går på tomgang,' skriver Corrie ten Boom, og så legger hun til: ''Du forbruker energi, men du kommer ingen steder, det er ingen drivkraft.' (Corrie ten Boom: Gi deg ikke - gi deg over. Ansgar forlag 1979, side 12)

Corrie ten Boom har også sagt:

'Når vi har bekymring bærer vi morgendagens byrde med dagens krefter; vi bærer to dager samtidig. Vi har begynt på morgendagen før tiden.' (side 43)

Jeg bekymrer meg. Akkurat nå fordi smertenivået er ganske høyt, og jeg har problemer med å sove. Det skyldes både operasjonssårene og rigiditeten fra Parkinsons. Det er veldig slitsomme netter. Selv om jeg får tid til å be mye, fordi jeg er våken, blir jeg trett og av og til mismodig. Jeg kjenner meg igjen i Lina Sandells ord om 'min forsakte ånd'.

Men så forsetter Lina Sandell å synge:

'allting hviler i min Faders hånd...'

Der er tryggheten, der er hvilen - i overgivelsen.

Da ber jeg:

'Hjelp meg da og hvile trygt og stille
blott i dine løfter herre kjær
og ei troens rike trøst forspille
som i livets ord meg lovet er.
Hjelp meg Gud å nynne på den sangen
så mitt hjerte mer og mer den kan
blott en dag et øyeblikk om gangen
til jeg når ditt gode land.'

Målet om å be for Sverige 24/7 i 365 dager er nådd

På mindre enn syv måneder har hele Sverige blitt dekket av bønn! Dag og natt.

Bønneinitiativet 'Sverige 365' så dagens lys i september i fjor. Navnet tilsier at det var et meningen at det skulle bes gjennom et helt år, og at man i løpet av dette året skulle dekke hver by, bygd og tettsted med bønn. Det målet har man nådd. Bønneengasjementet i vårt naboland er stort. Det vil si at det er bare seks uker som står udekket pr. dags dato. Disse ukene håper man nå ulike husmenigheter vil ta ansvaret for.

Til sommeren finnes det en plan om å fordele bønnen på fire regioner i Sverige, der nord, sør, øst og vest får ansvaret for hver sin uke.

Det bes på ulike måter: i hjemmene, i ulike forsamlinger som har tatt på deg et bønneansvar, gjennom bønnevandringer i byer og nabolag, bare for å nevne noe.

søndag, mai 17, 2020

På nasjonaldagen: Nasjonene og Det nye Jerusalem

I dag - på Norges nasjonaldag - har jeg tenkt på et forunderlig vers i Åpenbaringsboken, hvor vi leser om Det Nye erusalem. Der kan vi lese: 'Folkene skal vandre i lyset fra byen, og jordens konger skal føre sine rikdommer dit.' (Åp 21,24)

Folkeslagenes historie begynner med 1.Mosebok kapittel 10. I vers 5 leser vi: 'Fra dem har folkeslaagene på fjerne kyster bredt seg ut i sine land, hvert med sitt språk, slekt for slekt, folkeslag etter folkeslag.'

Når apostelen Paulus står frem på Areopagos, og taler til grekerne og athenerne, sier han:

'Av ett menneske har han skapt allle folkeslag. Han lot dem bo over hele jorden, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder.' (Apg 17,26)

Alle nasjoner og folkeslag er unike. De har alle fått sine særegne gaver og talenter fra Gud. Derfor er hver nasjon en gave, og en dag, når Den nye himmel og Det nye Jerusalem etableres, kommer de som representerer sin nasjon, til å bringe hver unike nasjons gave, inn i Det  Nye Jerusalem. Er ikke det fantastisk.

 Norge har da sin forløsningsgave å gi Kongenes Konge og Herrenes Herre. Hver nasjon kommer en dag til å bøye kne, hver konge, hver statsleder, for Han som alene er verdig vår lov og pris og ære.

I mens er vi borgere av et land, og vi som bor i dette lander - Norge - og hører med til de korsmerkede nasjonene - har uendelig mye å takke Gud for på denne dagen. Vi har fått del i så mange av Guds velsignelser, derfor påhviler det et stort ansvar for verdens fattige, de marginaliserte og undertrykte. En dag kommer Gud tikl å spørre hva vi gjorde med våre ressurser for de fattige, de syke, de fengslede, de nakne og hjemløse.

Gratulerer med 17.mai.

Billedtekst: Det nye Jerusalem som stiger ned fra himmelen.

Min personlige bønn

For tiden ber jeg disse to bønnene daglig:

'Herre Jesus, gjør meg til ett med Ditt offer. Ta mitt liv i Dine hender, og skap av det et drikkoffer for Gud og menneskene. Fyll meg i Ditt beger som vin.

Gjør meg til et brød, som brytes av Dine hender, som Dine hender holder i, som Dine hender gir ut."

- Fader Lev Gillet (bildet), kjent under pseudonymet: En munk fra Østkirken.

'Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke skal bli til skamme i noe, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne ved min kropp, enten jeg skal leve eller dø.' 

-Apostelen Paulus i Fil 1,20

lørdag, mai 16, 2020

Unge svenske pinsepastorer orker ikke mer

Både den svenske kristne avisen Dagen og avisen Världen idag viser til en ny undersøkelse som viser at hver andre pinsepastor avslutter tjenesten sin tidlig, og at hel 88 prosent av de som slutter gjør det etter bare et tjenestested.

Det store majorieten som slutter tidlig er i alderen 20-35 år.

Nå settes det inn mottiltak for å hindre denne store pastorflukten. Blant annet et obligatorisk mentorprogram. Samtidig forsterker arbeidet med konfliktløsning og forandringsprosesser i menighetene.

Den jødiske parashah-praksisen, del 2

De historiske kirkene har tatt vare på en nytestamentlig praksis, som er blitt borte eller kanskje aldri har vært der, i de frikirkelige, nemlig praksisen med opplesningen av Skriften.

De historiske kirkene følger kirkeåret, hvor man har lesninger fra Det gamle testamente, evangeliene og brevene. Prekenteksten er som regel hentet fra evangeliene, mens de to andre tekstene er lesetekster som vanligvis ikke kommenteres. I frikirkelige sammenhenger har man gjerne innledning, hvor det leses en bibeltekst, og som man kommenterer, og utgjør en liten preken i seg selv. Bibelteksten får ikke stå alene. Den skal kommenteres.

I sin praktiske undervisning av gudstjenestelivet overfor sin unge medarbeider Timoteus, nevner apostelen Paulus:

"Ta vare på opplesningen av Skriften..." (1.Tim 4,13/Bibelen Guds Ord/Bibelforlaget)

Det er noe eget når Den Hellige Skrift leses høyt. Det gir rom for tanken og refleksjonen hos den som lytter. Det er et skapende øyeblikk, At alt som leses hele tiden skal kommenteres, er forstyrrende. Da legges menneskelige tanker til det guddommelige Ordet. Bibelordene tåler å bli stående alene. De trenger, strengt talt, ingen utleggelse. I motsetning til våre egne ord, er Skriften innåndet av Den Hellige Ånd.

'Ta deg særlig av skriftlesningen,' heter det i 2011-oversettelsen.

For det moderne mennesket, er det lett å tenke på den personlige lesningen av Skriften, når en leser dette. Men da må vi ikke glemme at dette er skrevet på en tid hvor det ikke fantes personlige Bibler. Guds ord ble lest høyt fra skriftruller i templet, synagoger og i de første kristne huskirkene. Evangeliene ble fortalt for de første kristne. Vi snakker om en muntlig tradisjon, hvor Guds ord gjenfortelles.

Legg merke til hvor sterkt apostelen undertreker betydningen av opplesningen av Skriften: 'Ta vare på' eller 'Ta deg særlig av...'

I frykten av å bli 'for kirkelig' og liturgisk, har dessverre mange frikirker kastet barnet ut med badevannet.

På Jesu tid, som er tiden for Det andre tempelet, var en tre og et halvt år syklus av skriftlesningen i bruk. Den ukentlige Torah-lesningen som stammer fra tiden med Moses, Esra og Nehemja, som også hører med til den tidlige kristne praksisen.

"For Moses har fra uminnelige tider hatt noen som forkynner ham i alle byer, og han blir opplest i synagogene hver sabbat." (Apg 15,21

En annen variant av Jesusbønnen

Jesusbønnen: 'Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, forbarm Deg over meg, en synder', er den bønnen som jeg stadig vender tilbake til. Jeg ber den hver dag, flere ganger om dagen. Den er min livspust.

I går be jeg kjent med en omskrivelse, om jeg synes er så vakker at jeg valgte å oversette den
til norsk. Jeg kommmer til å bruke den også, når jeg bruker mitt bønnereip:

'Herre Jesus Kristus, vidunderlige Guds Sønn, forbarm Deg over meg, Din Elskede.'

fredag, mai 15, 2020

Den jødiske parashah-praksisen, del 1

Jeg har gått rundt i huset og nynnet på en salmetekst: 'Guds ord, det er vårt arvegods, det våre barns skal være.' Det er en salme av Grundtvig fra 1817. Det har sammenheng med at jeg nylig har lest en artikkel om jødenes lange historie om det å studere og granske Guds ord. Er det noe vårt land trenger, så er det en bibelvekkelse.

Guds ord har alltid vært dyrebart for våre jødiske trossøsken. Slik burde det også være for oaa. Torahen De fem Mosebøkene) er spesielt dyrebare, og de fokuserer da også ukentlig på dem gjennom hele året. Faktum er at det jødiske samfunnet leser seg igjennom de fem Mosebøkene, hvert år gjennom en form for stadardisert syklus. De fem Mosebøkene deles opp i ukenrlige porsjoner kjent som 'den ukentlige parashah', og den er vanligvis fire til fem kapitler lang.

Dette gjøres av jøder over hele verden. De leser samme skriftavsnitt, samme skriftdel uke etter uke. Det gir jo en fantastisk mulighet til å samtale om det skriftavsnittet de leser. Og alle involveres. I familiene, studerer de samme skriftavsnitt, tilpasset deres aldersnivå. Barna lærer om innholdet på skolene. På fredag kveld under det ukentlige sabbatsmåltidet, erdet vanlig at far i familien å spørre de som sitter rundt bordet om hva de har lært denne uken fra de skriftavsnittet de har lest. Vanligvis vil han også ha en kort undervisning om det samme, ofte med en praktisk tilnærming.

Når begynte så denne tradisjonen med å lese de 5.Mosebøkene en gang i året? Man daterer den tilbake til den tiden da Moses levde. I 5.Mos 31,9-13 heter det:

'Moses skrev ned denne loven og ga den til prestene, Levi-sønnene, som bar Herrens paktkiste, og til alle de eldste i Israel. Og Moses ga dem dette påbudet: Hvert sjuende år, i ettergivelsesåret, under løvhyttefesten, når hele Israel kommer og trer frem for Herren sin Guds ansikt på det stedet han velger seg ut, skal du lese opp denne loven foran hele Israel, slik at de hører det. Kall folket sammen, men, kvinner og barn, og innflytterne som bor i byene dine, slik at de hører og kan lære å frykte Herren deres Gud og trofast følge hvert ord i denne loven. Også barna deres, som ennå ikke kjenner den, så de lærer å frykte Herren deres Gud så lenge dere får leve i det landet dere skal legge under dere når dere går over Jordan.'

Ordene fra %.Mos.31 viser oss at Torahen skulle leses for hele nasjonen hvert syvende år under Sukkot - løvhyttefesten. Dette er første gang i Skriften vi finner en befaling om at Guds Ord skulle leses sammen offentlig.

Men dessverre dette budet ble ikke alltid fulgt gjennom Israels historie. I 2.Kong.23, 1-2 lærer vi at mange generasjoner senere, måtte kong Josia (641-610 f.Kr.) måtte gjeninnføre praksisen med den offentlige lesningen av Skriften. Gjennom det babylonske eksilet, som starte i år 586 f.Kr. ble denne praksisen nok en gang forsømt. Når jødene vendte tilbake til Israel rundt 70 år senere - omkring 450 år f.Kr. - leser vi at Esra og Nehemja samlet folket sammen for å lese. Esra begynte å lese fra Torahen tidlig om morgenen og fortsatte å lese til middagstid (Nehemja 8,1-4)

Esra og Nehemja visste at folket trengte å høre Herrens Ord på regulær basis slik at de visste hvordan de skulle tjene ham, men det var umulig for folk flest å ha sine egne kopier av Skriften å lese fra. Håndskrevne Skriftruller var svært kostbart. Dermed ble det etablert et system for offentlig lesning av Skriften, som eksisterer den dag i dag i de fleste ortodokse synagoger, hvor deler av Torahen leses offentlig om morgenen tirsdager og torsdager. Og hver sabbatsdag,leses hele avsnittet av Torahen for inneværende uke.

Hva så med den nytestamentlige forsamlingen? Det skal vi se nærmere på i neste artikkel.

fortsettesD

Så mye vi vet - og likevel ikke vet - om Gud

Når man vandrer med Gud er det en ting som blir tydeligere med årene: man oppdager hvor lite man egentlig har forstått av Guds veier, og hvor mye man har å lære. Til å begynne med tror man at man har forstått det meste. Man har laget seg teologiske systemer og forklaringsmodeller, for å kunne gi svar ofte på de mest kompliserte tingene ved livet.

Men så modnes man.

'Du lille menneske,' skriver Isak Syreren, 'vil du finne livet? Bevar troen og ydmykheten inne i deg; i dem skal du finne Guds barmhjertighet, hans hjelp og de ord han taler i ditt hjerte; du skal finne ham som bevarer deg og er deg synlig og usynlig nær..'

Så legger Isak til:

'Når du kommer til Gud i bønnen, se for deg at du er en maur som kryper på marken, et stammende barn, og tal ikke til ham som om du visste noe, men nærme deg Gud med et barns hjerte.'

Av og til kan ordene bli for mange når vi ber. Av og til kommer de i veien for å kunne kommunisere. Av og til og oftere enn vi tror, er det best å la ordene være få - og heller lytte.

torsdag, mai 14, 2020

Guds kraft gjennom våre bønner, del 2

Eller la oss betrakte den forunderlige forvandlingen som fant sted i Jerusalem under Nehemjas-tid. Helt i begynnelsen er situasjonen særdeles alvorlig:

'De som har sluppet unna fangenskapet der i provinsen, er i stor ulykke og vanære. Muren rundt Jerusalem er brutt ned, og portene er brent opp.' (Neh 1,3)

Men mot slutten av boken, er muren bygd opp igjen og folket fryder seg i stor glede; '... og de var glade, for Gud hadde gitt dem en stor glede. Jerusalems glede kunne høres langt borte.' (Neh 12,43) Hva var det som hadde skjedd som forårsaket denne dramatiske endringen av begivenhetenes gang? Det var Guds kraft som ble forløst som et gjensvar på bønnene til Nehemja og de andre, se Neh 1,5-11.

Eller hva med Hanna? Hennes historie starter med elendighet og bitterhet på grunn av årelang ufruktbarhet, inntil hun 'ba til Herren og grått i djup smerte' og utøst sin sjel for Herren. Herren svarte på hennes bønn og ga henne en sønn som fikk navnet Samuel: 'for jeg har bedt Herren om ham.' (1.Sam 1,20)

Hennes djupe fortvilelse ble vendt til stor jubel til Herren, se 1.Sam 2,1-10, og det enda hun ikke ante den fulle betydningen av sine bønner og den rolle Samuel skulle spille som en profet i Israel.

Nok en gang: resultatet at vi ber ligger utenfor rekkevidden av menneskelige muligheter.

fortsettes

Be for utviklingen av en vaksine mot covid-19

EU's medisinske råd (EMA) melder i dag at en vaksine mot covid-19 kan være klar om et års tid. La oss forene oss i bønn om at dette måtte være mulig. Israelske forskere har vært tidlig ute med å utvikle en type vaksine, men en rekke andre land er også med i kappløpet om å være først ute.

Det har vært spekulert om at en vaksine kan være ferdig uttestet og i produksjon allerede i september, men EU's medisinske råd anser nå dette som for tidlig.

La oss be for alle forskere som arbeider med å finne frem til en vaksine som virker, la oss be for de som arbeider med å utvikle den, for økonomien som trengs og at den gjøres tilgjengelig for alle land.

Livets under

Se! Se! sier vi, når vi ser en regnbue, som om vi ikke har sett noen før. Regnbuer kommer alltid overraskende.

Og godt er det. Vi kan så lett bli blasserte. Alt er en selvfølge.

Når du har vært innendørs noen uker, og tilbrakt dagevis i en sykehusseng, og du endelig kommer ut og får se deg omkring, da, da er det ingen ting som er selfølgelig lenger.

Slik ble turen fra huset vårt til fastlegen i går. Det var første gangen i år jeg har sett enger av hvitveis. Gud, så vakkert!

Jeg har jo sett det før, men når du blir fratatt muligheten til å se det og så får se det igjen, er det fenomenalt sterkt. Måtte det aldri bli noe selvsagt. Måtte jeg, så lenge jeg forunnes livet ha evnen til å forundres, overraskes og fylles med glede og takknemlighet. Takk Gud for skjønnheten og sanseligheten. Gud kommer ikke bare til oss gjennom ord, men gjennom brød og vin, gjennom alt det skjønne Gud har skapt.

'Vær takknemlige', lyder Guds ord. Det ordet skal jeg øve på i dag.

onsdag, mai 13, 2020

En oppdatering

Nettopp kommet hjem fra fastlegen, nyter jeg gode vafler som min kone har laget. Nå er de siste stingene etter bypass-operasjonen tatt. Operasjonssårene på brystet og den ene leggen ser veldig fine ut og er tørre. Det er mye å takke Gud for.

På grunn av noen medisiner jeg tar hoster jeg en del. Det er ikke godt, det skal jeg love dere! Be gjerne om at hosten forsvinner, og at smertene avtar. Nå er det det en lengre rekonvalisenstid foran meg.

Noen av dere husker kanskje at jeg ble utsatt for en svært ubehagelig hendelse rett etter at jeg var overført fra Ullevål til mitt lokalsykehus. En svensk 'profet' og 'bønneleder' skrev da en epost til meg, og sa rett ut at jeg kom til å dø. Denne meldingen kom mens jeg var nyoperert og svært sårbar. Etter oppfordring fra flere leger, har jeg vært i kontakt med politiet som ser svært alvorlig på saken. Det vil bli opprettet en mappe på vedkommende, i tilfelle det skulle komme mer fra samme hold eller at vedkommende gjør slik med flere.

Takk til dere som fortsetter å be for May Sissel og meg og vår lille familie. Jeg kommer tilbake med flere oppdateringer når det er naturlig. Livet er vidunderlig og sårbart.

Guds kraft gjennom våre bønner, del 1

Redaktøren for vekkelses- og oppbyggelsesbladet Herold of His Coming, Rich Carmiichael (bildet), skriver i en artikkel som nylig ble publisert i dette bladet, at han nettopp var kommet over et sitat av bederen E.M Bunds, som handler om potensialet som finnes i bønn:

'Dens resultater ligger utenfor området de menneskelige mulighetene utgjør... de er begrenset kun av en ting: Guds allmakt.'

Her er artikklen til Rich Carmichael i min oversettelse:

"Lever vi ikke i en tid hvor vi desperat trenger svar som ligger utenfor de menneskelige mulighetene?Er det ikke sant at vi trenger å se Guds allmakt i arbeid i våre egne liv, våre familier, våre menigheter, våre samfunn og i våre nasjoner? Når vi søker Herren i bønn for Hans visdom, Hans ressurser og Hans kraft, kan vi forvente at ulike situasjoner kan endres på forunderlig vis. Akkurat slik apostelen sier det:

'Han som virker i oss med sin kraft og kan gjøre uendelig mye mer enn det vi ber om eller forstår.' (Ef 3,20)

Bibelen er full av eksempler på hvordan Herren arbeider med dramatisk kraft gjennom bønn. Se for eksempel for deg det som hendte med Josjafat, hvor hæravdelinger hadde slått seg sammen - 'en svær mengde' - og som truet med å overvelde, og beseire Juda-folket (se 2. Krønikebok 20). Fra menneskelig side sett var situasjonen helt håpløs. Men Josjafat samlet folket for å søke Herren i faste og bønn. Helt åpent erkjente kongen maktesløshet i hvordan de skulle håndtere denne situasjonen: 'Vår Gud, du skal dømme dem. For vi står maktesløse overfor denne store styrken som kommer mot oss. Vi vet ikke hva vi skal gjøre; men våre øyne er vendt mot deg.' (".Krøn.20,12)

Herren svarte på deres bønn utfra hans ubegrensede makt, i det han overvant enhver av disse fiendene på en overnaturlig måte som folket aldri ville ha oppnådd.

fortsettes


tirsdag, mai 12, 2020

Katolske biskoper i Tyskland erkjenner å ha støttet nazistene

Romersk-katolske biskoper fra Tyskland erkjenner at Den romersk-katolske kirken aktivt støttet nazistene under 2.verdenskrig og senere hjalp dem med å unnslippe. Det skulle ta 75 år før denne erkjennelsn kom.

Dette fremkommer i en rapport skrevet i anledning 75 års markeringen av slutten av 2.verdenskrig. Rapporten er skrevet av Den tyske konferansen for katolske biskoper.

Det er det nasjonale nyhetsbyrået i Israel som skriver dette i dag. Artikkelforfatteren Dr.Manfeld Garstenfeld skriver: 'Man trenger bare å sitere noen få linjer fra denne rapporten for å forstå hva dagens biskoper tenker om sine kolleger fra krigen.'

I rapporten heter det blant annet:

'Den katolske kirken i Tyskland var del av det verst tenkelige samfunn. Den kaotiske villigheten til å mobilisere materialet, både kirkens personell og åndelige ressurser, til bruk i krigen, forble ubrutt helt til krigens slutt,'

'Verken i september 1939 eller i tiden som fulgte var det ingen åpen protester fra de tyske biskopene mot nasjonalsosialismens utryddelseskrig.'

Det var heller ingen offentlig protest mot 'den utrolige forbrytelsen mot jødene, den hadde knapt en stemme...'

Rapporten skal beskrive en rekke tilfeller hvor Den katolske kirke i Tyskland aktivt støttet nazistene i deres angrep på og forfølgelsen av jødene.

Den tar også for seg de forhold Den katolske kirke i Tyskland gjorde seg skyldig i i tiden rett etter Den 2.verdenskrigs slutt. Da hjalp ddenne kirken nazistiske krigsforbrytere, som var skyldige i uhyrligheter, med å flykte til LLatin-Amerika. Flere katolske prester var med på dette.

Synoden for Evangeliske kirker innrømmet sitt svik mot jødene under 2.verdenskrig under en konferanse i Rhineland i 1980. Det skulle ta ytterligere 40 år før Den katolske kirke i Tyskland erkjente sin synd og skyld.

Et ord til vår tid

'Det er ingen selvfølge for en kristen at han får lov til å leve blant kristne,' skriver den lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer. Så smertefullt sant dette er. At kristne kan møtes og leve sammen, utøve sin tro sammen, feire gudstjenester er nåde.En stor gave.

Ifølge en nytestamentlig forklaring på hva en kristen menighet er for noe, kan det sies enkelt: den er en forsamling som er kalt ut av verden, for å utgjøre en kropp.

For å holde meg til Bomhoeffer:

'...Vi er sammenføyd alene i Jesus Kristus. Spredt blant de vantro ibfjerne land, er de blitt ett ved at de kalles Hans. Når kristne allerede her, i tiden mellom Kristi død og den ytterste dag, får lov til å leve i et synlig fellesskap med andre kristne, er det en  nådig foregripelse av de siste ting. Det er Guds nåde at en menighet får samle seg synlig i denne verden om Guds ord og sakrament...' (Dietrich Bonhoeffer: Et liv i fellesskap)

Dette er ikke minst tabkevekkende i disse koronatider.

Det er et ord fra Apostlenes gjerninger som er blitt veldig levende for meg i det siste, og som har etterlatt seg uten spørsmål, jeg ikke har funnet svar på.

Helt i begynnelsen av Apostlenes gjerninger fortelles historien om pinsefestens dag, hvor 3000 mennesker kommer til tro og blir lagt til den menigheten som alleredes finnes der, de 120 Jesusdisiplene. Nå er de altså 3120 mennesker som har ett hjerte og en sjel. Slik varer det ved en god stund. Men så - i Apg 8 - leser vi:

'Samme dag brøt det løs en kraftig forfølgelse mot menigheten i Jerusalem. Alle unntatt apostlene ble spredt omkring i Judea og Samaria.' (v.1)

Menigheten av de som var kalt ut for å leve samme, var over natten blitt menigheten av de spredte. Rykket opp med rot. Deres hverdager snudd fullstendig på hodet. De måtte finne nye måter å overleve på, nye måter å samles på. Ligner dette på noe vi selv opplever om dagen?

Det er noe naturstridig dette: at de som er kalt ut, for å leve sammen som et fellesskap, blir spredt. Det var på grunn av forfølgelse dette. Vi opplever det på grunn av en pest.

Men menigheten er likevel menigheten - Kristi kropp, når de spredte settes sammen til et hele. Menigheten har aldri vært kirkebygget. Menigheten er mennesker. De som er født på ny til et levende håp.

mandag, mai 11, 2020

Antisemittismen vokser i Tyskland - norske kristne sprer høyreekstrem propaganda

Den tyske storavisen 'Welt am Sonntag' melder at antall antisemittiske overgrep i Tyskland økte med med 13 prosent i fjor.  I Norge fortsetter Isaelvenner å spre artikler fra nettstedet 'Frihetskamp', til tross for at dette nettstedet driftes av den nynazistiske og antisemittiske organisasjonen 'Den nordiske motstandsbevegelsen'. Uten å sjekke kildene sprer man artikkelen: '3000 angrep mot kristne mål i Europa i løpet av 2019'. Artikkelen er ledsaget av bilde av en kirke som brenner.

Om man bare hadde gått inn på siden ville man finne en sterk hyllest til nasjonalsosialismen, og utilslørt hat mot jødene og staten Israel. Men denne bakgrunnsjekken er det få som tar seg tid til. Bare i helgen er dette innlegget spredd videre 17 ganger fra en Facebook-side til en lektor i den videregående skolen i Sandnes.

Hva Tyskland angår ble det i fjor registrert rundt 2000 handlinger som ble begått mot jøder og jødiske institusjoner i 1019. Året før var det registrert 1799. Alt i alt ble det begått 41.000 politisk motiverte forbrytelser i fjor. Det er en økning på 14 prosent fra 36.062 året før. Rundt 22.000 handlinger ble begått av høyreekstreme, mens 10.000 sto venstreekstreme for.

Det er tragisk når norske Israelvenner sprer videre artikler fra høyreekstreme nettsider, som inneholder jødehat. Dermed er de med på å ufarliggjøre nasjonalsosialismen, den som kostet seks millioner jøder livet.

Neste gang du ser artikkeln med den brennende kirken, tenk deg om!

Maisnø og Helligåndens gjerning i vår tid, del 2

Her er andre del av artikkelen til Emil Gustafson (bildet)

1. Graven fuktes av tårer.
I denne jammerdal er det bedre å gråte enn å le. Men hvorfor gråter du? Kjærligheten er varmest når den gråter. 'Da nå de jøder som var hos henne i huset og trøstet henne, så at Maria stod hastig opp og gikk ut, fulgte de med henne; de tenkte at hun gikk bort til graven for å gråte der.' Maria, den lille barnesjelen tok Jesu hjerte med det samme. Maria gråt, og Jesus gråt. Å, kjære gråt ut! I denne åndsforlatte verden har jeg aldri funnet noe bedre skjønnhetsmiddel for den solbrente Sulamit enn varme tårestrømmer. Intet gjør hennes ansikt lysere enn at det bades i tårer hver morgen. Blasse øyne klarner, om de fuktes av tårer. Davids harpe får en skjær og klangfull melodi, om hans hjerte knuses. Har du, herlige frelste sjel, noensinne tenkt på at den Helliges bolig er en ydmyk og sønderknust ånd? Jesaja 57,15

Det finnes enkelte triumferende sjeler, som sikkert ville ha etterlatt seg dypere inntrykk om de hadde felt Jesu tårer eller kjent Paulus' sorg. 'Synger hun bra?' spurte en mann so skulle lære opp en operasangerinne. 'Fortreffelig,' lød svaret, 'men skulle jeg føre henne fram til fullkommenhet, måtte vi først knuse hennes hjerte.' Den som aldri har blitt brutt ned ved en eller annen sorg, kan ikke slå an de fineste strengene i et menneskeliv. Hva maisnøen betyr for en tidlig vår, er uventede sorger for Guds barn. De bidrar til å gjøre det kristne livet mer fruktbærende. Alt som knuser mitt hjerte er en pløying for ny sæd. Det er aldri Herrens måte å så ugress blant torner. Lasarus må dø.

Den som vil lære en fugl å synge, må dra ned gardinene og ta bort alle gjenstander som fengsler, så den bare hører sanglærerens stemme. Han tar bort alt det som tar vår oppmerksomhet bort fra ham selv og lokker den elskede ut i ørkenen, så vårt hjerte ikke kan oppfange den minste lyd fra denne verden eller deles av forskjellige interesser.

2. Guds Sønn skal bli æret. Tiden er avgjørende. Livet analyseres, kristendommen stilles innfor Pontius Pilatus. Hvem vil dø for å bevise at Jesus er oppstandelsen og livet? Lasarus måtte dø. Her avsløres kristendommens innhold. Den som mener seg å flytte fjell, kan ikke løfte moldvarpens haug. Tiden er så alvorlig at enhver reduseres til sin virkelige verdi, og en blir det en er. Jesabels skremsler avslører Elias' svakhet, at han var et menneske av samme natur som vi. Men bli ikke fortvilet, du anfektede sjel, om havets bunn kommer for dagen, om kjære forhåpninger går i grus!

Når en går over en aker, som nettopp er tilsådd, finner en såkorn som ikke er blitt begravd i jorden, og de ser jo ut til å ha det bedre enn de som ligger gjemt i jorden og smuldrer hen. Men når de fullmodne aks vaier i vinden, setter vi større pris på et eneste hvetekorn, som har gått gjennom døden for å bære megen frukt, enn på ti tusen andre, som tørket i solskinnet eller ble spist opp av fuglene. 'Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene korn; men hvis det dør, bærer det megen frukt.' Sæden kan ikke for bestandig bevares i magasinene, den må fornyes gjennom døden. Og vi må alltid bære Jesu død med oss i vårt legeme, om Jesu liv skal bli åpenbart i vårt dødelige kjød. 'Således er da døden virksom i oss, men livet i dere.' Menighetens behov er å få hyrder som gir sitt liv for fårene.

Det finnes nok høyder som aldri skjules av skuer og dyp som aldri opprøres, men en hver som vil føde andre på ny, må dø. Et liv som skal nære andre, må males, likesom hvete som knuses mellom steinene. Det har falt i den elskedes lodd gjennom døden å ære Guds Sønn. 'Denne sykdom er ikke til døden, men til Guds ære, for at Guds Sønn skal bli æret ved den.' Vi kan lett forstå og innse at fortidens hellige, som Abraham og Job med flere, har hatt den store og alvorlige oppgave å undersøke farvannet for kommende generasjoner. De måtte sette livet på spill og gå gjennom ild og vann for vår skyld, for at vi ved deres eksempel skulle ha en oppmuntring til å holde fast på det håp vi hadde. Abraham føres ved Abrahams prøvelser fram til Abrahams tro, for å være et forbilde for troens barn til alle tider, og virkningene av hans liv lever videre gjennom tildsaldrene. Josefs renhet har manet mangen ungdom til å slukke lidenskapenes brann og bevare sin uskyldighet, og hans prøvelser har rakt mangen sviktende, oppgitt sjel en brors hånd og ført stakkaren fra fengslet til den gylne trone.             

fortsettes                                                            

Om å gå Guds vei

Det finnes bare en vei til Gud, og den går gjennom Jesus Kristus. La det ikke herske noen tvil om det.

Men vi er alle kalt til å gå vår egen vei, og når vi legger hånden på plogen, skal vi ikke se oss tilbake. Noen ord av Isak Syreren har kommet til meg den siste tiden:

'Søk ikke råd av den som ikke lever samme liv som deg, hvor vis han enn måtte være. Det er bedre å betro seg til en enkel sjel uten utdannelse men som har erfaring, enn til en lærd filosof som taler om hva han har utforsket men som savner erfaring.'

Når vi går vår vei oppstår det gjerne misforståelser. Da må vi ikke glemme at det er Guds kall vi følger, ikke menneskers meninger.

søndag, mai 10, 2020

Maisnø og Helligåndens gjerning i våre liv, del 1

Få har fått prege mitt åndelige liv som den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson. Stadig vender jeg tilbake til hans "Samlede skrifter", og finner nye ting. Emil Gustafsons liv og gjerning hører med i Sveriges kristne historie på den senere del av 1800-tallet. Han var en av banebryterne for "Helgelsesförbundet", og innen denne bevegelse kom han til å bety mye. Hele hans livshistorie kan rammes inn mellom årstallene 1862 og 1900. Han var en mann som visste hva lidelse er, men ble en Guds røst i sin samtid, og om han kan det sies som det blir sagt om Abel: Ved sin tro taler han endog etter sin død.

Natt til i dag falt det snø der hvor vi bor. Det hender også i mai. Men det er ikke det jeg skal skrive om i dag. 'Mainø' er et begrep hos Emil Gustafson, og han har skrevet en egen artikkel om dette, som jeg gjerne vil dele med bloggens lesere. På grunn av lengden er den delt opp i flere mindre artikler. Les dem under bønn, dette er sjelden vare:

Fra Abels dager til Johannes Åpenbaring har den snøhvite sjelen gått inn i Guds rike gjennom store lidelser. Vanskelighetenes hav har ikke delt seg uten hjerterop, og den rike inngangen har alltid hatt en trang port og en smal vei. Trosheltene vinner ikke sin storhet i den naturskjønne dalen, de fostres i ørkenen, slik som Moses og døperen Johannes. Jakobs stige var reist på det mest ødslige sted, evighetens verden åpnet seg over Patmos. Den som har Lots ånd, slår ned teltpluggene ved Sodoma, men Abrahams barn blir åndelige adelsmenn ved den tro som holder stand i Abrahams prøvelser. Moria er stedet for den rette tilbedelse, og det ligger mye høyere enn Sodoma. Offerhandlingen løfter oss høyere enn Lots høyeste krav. Og bergets topp tilsvarer dalens dyp. Lasarus måtte dø.

Det synes å være stygt av gartneren å beskjære de frodige skuddene, som for den ukyndige ser så lovende ut, men hans interesse gjør at han ikke vil skåne dem. Det hender ofte at den store vingårdsmannen skjærer av rikdommens blader, for at kjærlighetens vindruer kan modnes i våre liv. Jo mer legen interesserer seg for pasienten, desto grundigere utfører han operasjonen. Glem ikke, du kjære Guds barn som lider, at du har vunnet Jesu hjerte på en slik måte at han vil fostre deg for himmelen. 'Den Herren elsker, den tukter han, og han hudstryker hver sønn som han tar seg av.'(Hebr 12,6) Et menneske som vi ikke står i særlig nært forhold til, bryr vi oss i alminnelighet ikke noe særlig om heller, men våre barn tukter vi, fordi vi elsker dem og kjenner ansvar for deres framtid.

Omhyllet av sorgens tåke kan vi ikke se den usynlige vennen, for våre øyne er tillukket, men hans nærvær gjør oss brennende, og når han bryter brødet for oss, rødmer vi av salig blygsel. Kjære barn, du som gråter, å, om jeg kunne tørke en eneste liten tåre fra ditt øye! Men jeg står selv med fuktede kinn på tidens strand! Lasarus måtte dø.

fortsettes

Tok initiativ til et bønnemøte 24/7 som varte i 100 år

Jeg har en drøm og en bønn: at vi må gjenoppdage hvilken betydning grev Nikolaus Ludwig von Zinzendorf (bildet) har spilt i europeisk kirke- og vekkelseshistorie. Blant mye annet er han den moderne bønnebevegelsens far. Selv om han bare skulle bli 59 år gammel, bærer hans liv gode frukter like inn i vår egen tid.

Zinzendorf tilhørte en tysk adelsfamilie. I år 1722 fikk han kontakt med noen flyktninger fra Böhmen, det som er det nåværende Tsjekkia. Han hadde på denne tiden kjøpt sin egen eiendom og tilbød disse flyktningene å slå seg ned der og bygge byen Herrnhut, som kan oversettes med 'Herrens vake'.Her ble det blant annet bygget et eget bønnetårn slik at man kunne be i alle himmelretninger. I Herrnhut ble det holdt kontinuerlig bønn 24 timer 7 dager i uken i 100 år. Ja, ikke bare det: i Herrnhut holdt Zinzendorf bibelstudier i hvert eneste hjem. Gjennom dette tok det form og vokste fram en overbevisning om at de som bodde her var kalt til å leve sammen som et samlet kristent fellesskap. En kommunitet vokste fram som skulle bli en bevegelse, og få navnet Herrnhutere. De som viet sine liv til bønn laget sin egen regel som man hvert år ga løfte om å etterfølge. Som et symbol på denne løftesavleggelsen bar man en egen ring. Det skulle minne dem som bar den at de hadde viet sitt liv til forbønnens tjeneste. Dette var et lekmannsfellesskap hvor også familier kunne være med. Bibelstudier og møter i små grupper var viktige innslag. I forbindelse med en nattverdgudstjeneste i år 1727 opplevde man et åndelig gjennombrudd, som i den herrnhutiske bevegelsen omtales som deres pinsedag.

Zinzendorf var med på å grunnlegge Den herrnhutiske brødremenighet i 1727. Dette var et evangelisk kirkesamfunn med lutherske og pietistiske røtter. Han ble deres første biskop. Denne pietistiske menigheten utviklet seg til å bli en internasjonal bevegelse som har påvirket kristen vekkelsesbevegelser siden. Ikke minst har de hatt en enorm betydning når det gjelder å sende ut misjonærer verden over. Dette var en frukt av det stadig pågående bønnearbeidet.

Jeg tror nosrk bønnebevegelse har mye å hente fra den bønnens ild som ble tent i Herrnhut, ikke minst fordi den har en luthersk kontekst, og Norge er et altoverveiende luthersk land.

Da Zinzendorf døde i 1760, overtok 'Brødrene' godset til Zinzendorf. Grev Zinzendorf er representert i Norsk Salmebok med salmen: 'Kristne, la oss søke sammen', oversatt til norsk av biskop Sigurd Lunde og biskop Johannes Smemo.