søndag, september 26, 2021

Alt i Jesus


 Du har ingen ting før Han er alt du har.

De valgte å følge Jesus - ukjent vekkelseshistorie fra Österbotten

I dag har jeg tenkt på Kaisa Beata Månsus. Navnet sier deg kanskje ingen ting. Men hun var bestemor til den ikke ukjente Harry Månsus, baptistpastoren som har satt djupe spor etter seg i Norden, med sitt sterke miljøengasjement og sin vektlegging av vår vekkelsesarv. Kaisa kom fra en liten bygd i finske Österbotten, nærmere bestemt i Norra Vörå. Der var hun og mannen småbrukere. Harry Månsus skriver om dette bygdesamfunnet i sin selvbiografi og karakteriserer det på følgende måte: "där svälten aldrig är långt borta". 

Slekten Månsus skulle bli blant de første som "brøt opp fra den lutherske enhetskirkens grep og som forener seg med en ny vekkelsesbevegelse som nettopp hadde nådd Österbotten", for i sitere Harry Månsus i selvbiografien "Min resa", som utkom i 2008.  Kaisa ble en av baptismens pionerer i Norra Vörå. 

Men for bestefar til Harry Månsus leder kontakten med baptistene til en katastrofe. Kaisa, hans unge hustru, gir skyss til skjærgårdsbyen Oxkangar, til tross for at hun er syk og kjenner hvordan feberen herjer med kroppen. Hun ber om å få snu halvveis, med predikanten insisterer på at de skal fortsette. Kommet vel hjem, forverrer tilstanden hennes seg og hun dør kort tid etterpå. 

På det tidspunktet var han som skulle bli far til Harry Månus fire år gammel. Hans lillesøster elleve måneder. 

Far til Harry, Helge, vokser opp under knapphetens kår. Som tenåring forsørget han seg gjennom å tjene hos bygdas bønder. Blant annet hos en bonde som var baptist. Han har et eneste barn, en datter. Til tross for at hun var nesten dobbelt så gammel som Helge, blir datteren kjær i Helge. Hun drømmer om at de to skal ta over sin fars bondegård. Helge derimot har andre planer. Det kommer som et bombenedslag når det blir kjent at Helge skal gifte seg med en annen kvinne - i samme by og i samme forsamling. Kvinnen heter Effie. Hun har ingen bondegård å tilby, men har to tomme hender, som Helge. De elsker hverandre.

Det er under et besøk hos slektninger i Kvimo att Effie kommer frem til en levende tro på Jesus i "det varme vekkelsesmiljø som har sitt sentrum i misjonshuset i Vörå", for å sitere biografien til  Harry Månsus. Følgende sommer foordjupes hennes åndelige liv under en vekkelse i skjærgårdsbyen Oxkanger der lekmannspredikanten Gunnar Bergström holder bibeltimer.  Han er kjent som 'smeden på Karmel'. Han er smed i Kyrkslätt nær Helsingfors. Der har han bygd et 'bønnehus for alt Guds folk'. 

"En vakker sommerdag døper Bengtström min mor og sytten andre ungdommer på en friluftsmøte på stranden. Ingen vet på forhånd hvordan livets tråder veves sammen. Min livskamerat Lea er et av Bengtströms barnebarn, og bønnehuset Karmel i Kyrkslätt er familiens møtested", sier Harry Månsus i sin biografi.

Effie trives i den varme strømmen i Missionsförbundet, som ble påvirket av evangelisten Frank Mangs vekkelser i Kvevlax vinteren 1919-1920 og i Vörå våren 1928. Hun deltar i bibelkurs med en sterk åndelig atmosfære. Senere deltar hun i to evangelistkurs i Örebro og blir antatt som evangelist innen Örebromissionen med det svensktalende Finland som virksomhetsområde.

Mor til Harry Månsus kjente ingen dragning til den dominerende åndelige strømmen i Vöråbygden, den evangeliske bevegelsen i den lutherske kirke. Hun dras heller ikke mot fromheten i baptistkapellet på hjemstedet. Glad i sitt sinn sykler hun forbi baptistene til misjonshuset en mil unna inntil hun en natt får en oppskakende opplevelse. I en drøm møter hun Frelseren som sier: 'Kan du ikke, for min skyld, gå inn i den forsamling som etter beste evne utfører mitt verk i disse omkringliggende byer?' Det er en høytidsdag i den lille baptistforsamlingen når tre kvinner kan hilses velkommen som medlemmer - Effie, den ubestemte Ida og storbondens datter.

Fra biografien til Harry Månsus:

"Effie virker som sangevangelist i sin hjemmemenighet og på ulike steder i det svensktalende Finland. Sammen med Hilda Rönnholm er hun pioner som kvinnelig evangelist blant baptistene. En dag utfordrer hun bevegelsen med et djervt initiativ. Hun søker om å bli opptatt som elev ved baptistenes predikantskole i Vasa. Hun har sondert blant Baptistsamfunnets leder om en kvinne kan bli opptatt som elev og får til svar at hennes overbevisende evangelistgjerning overbeviser dem. De stiller ingen spørsmålstegn. Så en dag får hun et brev som skulle gi henne et sår for resten av livet. I brevet står det at å mange brødre har søkt predikantskolen denne høsten at hun som kvinne ikke kunne tas opp."

Kart: Wikipedia

lørdag, september 25, 2021

Takknemlig for menigheten min


I dag kjenner jeg på en djup takknemlighet for menigheten jeg er pastor for og medlem av: Brumunddal baptistmenighet. Som mine lesere vet har jeg store utfordringer med helsen. Ikke minst setter Parkinson noen begrensninger, i tillegg har jeg utfordringer med hjerte og lunger og diabetes. Sannsynligheten for at noen har bruk for deg er ikke akkurat stor da. Men i Brumunddal baptistmenighet er det plass for slike som meg, og det er også plass for meg som en av menighetens pastorer. Det har menigheten tilrettelagt for. Forbilledlig, spør du meg! Det gir håp for andre som sliter med livet.

Brumunddal baptistmenighet er en flerkulturell menighet. Ulike nasjonaliteeter kommer sammen for å feire gudstjeneste. Her er jeg pastor sammen med Olivier Matata. Sterkt å kunne dele pastortjenesten med ham. Norsk og afrikansk kultur blandet sammen! Herlig!

Den svenske frilansjournalisten og filmskaperen Fredrik Linde er i ferd med å lage en film om frikirkelighetens historie i Sverige. Den ble påbegynt i 2020 og i traileren til denne spennende filmen, fremkommer det blant annet følgende opplysninger:

"Når den første baptistforsamlingen ble grunnlagt i Sverige i 1848 i Vallersvik så er det den første plassen gutter og jenter, og helt vanlige arbeidere, fikk stemmerett. Ett medlem, en stemme! Mange tenker ikke på det, men frikirkeligheten er demokratiets vugge i Norden."   

Filmen til Linde er straks ferdig og lanseres i løpet av høsten.                                             

I disse sammenhengene kunne en smed, en industriarbeider, en uskolert, bli forstander og lede en forsamling. Det var uhørt på den tiden. Det samme med at kvinner hadde stemmerett. 

Men det betyr ikke at ting var enkelt for de første pionerene for demokrati og frihet i vårt naboland: 

"Fremveksten av frie, selvstendige menigheter ble likevel en trussel mot majoritetssamfunnet. Man ødela de første baptistenes hjem, man avbrøt deres møter og gudstjenester..." 

Det samme var tilfellet i Norge. 

Vi må ikke glemme hvor vi kommer fra. De første frimenighetene i Norge bestod av mennesker fra arbeiderklassen. Hos dem var det plass for alle. Kvinner og menn var like. Sosial bakgrunn var ikke tema. De hadde en enkel tro på evangeliet, og evangeliets forvandlende kraft. Slik er det fremdeles i Brumunddal baptistmenighet. Der er det en plass for alle. Ung og gammel. Rik eller fattig. Nordmann eller fra et annet land. Skolert eller uskolert. God helse eller dårlig helse. 

Billedtekst: Maleriet 'Baptisterna' ble malt av Gustav Cederström i 1886 og viser troende dåp.

Spenningen mellom nærvær og fravær


Et av livets mysterier er at hukommelse ofte kan bringe oss nærmere hverandre enn fysisk tilstedeværelse. Fysisk tilstedeværelse inviterer ikke bare til, men blokkerer også kommunikasjon. I vår tilstand før oppstandelsen skjuler kroppene våre seg så mye som de avslører. Mange av våre skuffelser og frustrasjoner i livet er faktisk knyttet til det faktum at det å se og røre hverandre ikke alltid skaper den nærheten vi søker. Jo mer livserfaring vi har, jo mer føler vi at nærhet vokser i det kontinuerlige samspillet mellom nærvær og fravær.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

fredag, september 24, 2021

Jeg tilhører Ham før noe eller noen andre


Vel er månen vakker, men den er sekundær til solen. Solen - Sønnen, må igjen bli det sentrale i våre liv. Alt annet blir sekundært, ubetydelig. Den første kjærligheten må vekkes

Det er en setning som finnes i noe av det materialet jeg har oversatt av Henri Nouwen de siste dagene, som ikke vil slippe taket i meg: "Jeg tilhører Ham før noe eller noen andre". Så sant det er. Han har kjøpt meg med sitt dyrebare blod. Jeg er Hans, og evig Hans. Har Han førsteplassen i livet mitt? Har Han min prioritering? Fortrekker jeg å være sammen med Ham? 

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 15


Kol 2,4-5: Guds ord advarer stadig mot at vi kan bli forført. Den som ikke tror at han eller henne ikke kan bli forført - at det skjer alle andre, men ikke en selv - er allerede forført! Definisjonen på forførelse er 'å overtale noen til ulydighet eller manglende lojalitet'. Det handler om lojaliteten til Kristus og til den overleverte apostoliske troen. Alle kan bli førtført. Absolutt alle. Derfor må vi være på vakt. 

Den kristne forsamlingen i Kolossai var intet unntak: "Dette sier jeg for at ingen skal lure dere med sine overtalelseskunster." (Kol 2,4)

'Lokkende ord' - det er det greske ordet 'pitanologia' som apostelen Paulus bruker, og som oversettelsen av 2005 korrekt oversetter med 'overtalelseskunster'. Dette var et ord brukt i en juridisk sammenheng, og ble brukt om overtalelseskraften i en jurists argumenter, noe som kunne føre til at en forbryter kunne slippe unna sin den rettferdige straff. En menighet skulle være så forankret i Guds ord og derned sannheten at den ikke skulle la seg drive med av forførende argumenter. Dette gjaldt ikke minst samtidens vranglærere representert gjennom de ulike gnostiske sektene.

Apostelen Paulus uttrykker glede over den orden og fasthet i troen som preger den unge kirken i Kolossai, jfr Kol 2,5. Her henter Paulus to ord fra militærspråket. Ordet som oversettes til norsk med 'orden', er det greske ordet 'taxis', som betyr 'oppstilling' eller 'et ordnet arrangement'. Menigheten skulle være ordnet som en hær, hvor hvert medlem har sin faste plass, og var ferdig til å lyde ordre. Paulus utdyper dette bildet av menigheten som en hær i sitt andre brev til sin disippel Timoteus:

"Bær du også lidelsene, som en god stridsmann for Kristus Jesus! Ingen soldat lar seg hindre av dagliglivets gjøremål, for han vil gjøre som hærføreren vil." (2.Tim 2,3-4)

Ordet som på norsk oversettes med 'fasthet' er det greske ordet 'stereoma'. Dette ordet brukes om en 'solid mur', en mur som er urokkelig. Dette greske ordet beskriver en hær som er stilt opp i en ubrytelig firkant, fullstendig urokkelig mot fiendens harde angrep .

Når det gjelder vranglære skulle ikke menigheten så lett la seg drive med og la seg forføre av tidsåden, av overtalende mennesker, men stå fast i den tro den en gang for alle er blitt overlevert.

fortsettes

torsdag, september 23, 2021

Gode nyheter: Afghanere kommer til tro på Jesus


"Selv om situasjonen i Afghanistan er fryktelig, er Gud fortsatt på jobb. De siste ukene har vi hørt sterke historier om hvordan Han beveger seg i hjertet til afghanske flyktninger:

En menighet har rapportert om dåp av åtte afghanske flyktninger som har kommet til tro på Kristus.
En afghansk gutt i en flyktningleir som nylig kom til Kristus, har lest gjennom en barne Bibel flere ganger allerede. Hans afghanske foreldre er nå evangelister.

I flyktningleirer rundt om i verden finner iranske troende muligheter til å dele Jesus med afghanere på sitt persiske språk, som mange afghanere forstår.

Og midt i uroen vi ser i Iran -regionen, er nye troende - både iranske og afghanske - fortsatt ivrige etter å bli opplært og utstyrt i sin tro. En av våre trenere beskrev elevene på denne måten: 'Deres ønske, lidenskap, kjærlighet er uten sidestykke.'

Etter hvert som det fortsetter å foregå tre-måneders og to-ukers opplæringskurs, blir flere og flere troende opplært til å dele Jesu evangelium.

Selv om verden gir oss mange grunner til å miste motet, kan vi ta mot til oss fordi Gud skriver fortsatt på en historie om håp og forløsning for Iran -regionen.

La oss be:

For de mange afghanske flyktningene rundt om i verden, at Herren ville møte dem i deres nød.
At iranske troende vil fortsette å nå ut til de mange afghanske flyktninger som trenger Kristi håp.
At de vi trener vil vokse i visdom og dyktighet når de fungerer som evangelister eller menighetsplantere i hele Iran -regionen."

David Yeghnazar, leder for ELAM Ministries/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Gjenfunnet paradis


Jeg vet at det faktum at jeg alltid søker etter Gud, alltid sliter med å oppdage kjærlighetens fylde, alltid lengter etter den fullstendige sannheten, forteller meg at jeg allerede har fått en smak av Gud, kjærlighet og sannhet. Jeg kan bare se etter noe jeg til en viss grad allerede har funnet. Hvordan kan jeg søke etter skjønnhet og sannhet med mindre den skjønnheten og sannheten allerede er kjent for meg i djupet av mitt hjerte? Det ser ut til at vi alle mennesker har dype indre minner om paradiset vi har mistet. Kanskje ordet uskyld er bedre enn ordet paradis. Vi var uskyldige før vi begynte å føle skyld; vi var i lyset før vi gikk inn i mørket; vi var hjemme før vi begynte å søke etter et hjem. Djupt inne i våre tanker og hjerter er det skjult skatten vi søker. Vi kjenner dens dyrebarhet, og vi vet at den inneholder den gaven vi ønsker oss mest: et liv sterkere enn døden.

Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

onsdag, september 22, 2021

Ved 25 års dagen for en medvandrers bortgang


Ikledd hudløs ærlighet og sårbarhet. Omtrent slik vil jeg beskrive en som, har vært min medvandrer, støtte og inspirator i mange år nå og som har hatt avgjørende betydning for mitt eget åndelige liv. Jeg snakker selvsagt om hollendern Henri Nouwen (bildet), som døde brått 21. september 1996, bare 64 år gammel. I går var det 25 år siden. Jeg husker den vemodige dagen som om det var i dag det skjedde.

Få, om noen har hjulpet meg til å se og oppleve Faderens kjærlighet, at Han ser på oss "som Den elskede, i hvem jeg har min glede." Få, om noen har hjulpet meg til å oppdage min egen sårbarhet, og hjelpe meg til å være åpen med den. Få, om noen har hjulpet meg til å se Jesus, som nettopp Henri Nouwen. I en av de første biografiene som utkom etter Nouwens død, fremkommer det opplysninger om Nouwens homoseksuelle orientering. Det er likevel intet som tyder på at han levde ut sin homoseksualitet, men at han var tro mot sitt sølibatære kall livet ut. De som har lest hans bøker, i sær de som han skrev de siste årene, har nok ant det samme som BBC-journalisten nå er åpen med i sin biografi. Både gjennom Nouwens egne bøker, og gjennom denne og andre biografier som er utkommet om ham, møter vi et hudløst ærlig menneske, sårbar, og raus. Nouwen kunne ringe noen av sine mange venner midt på natten for å fortelle dem hvor ensom han følte seg. Og hvordan han slet med avvisning, fremkommer ikke minst gjennom hans offentliggjorde dagbøker. Her kan vi også lese om hans angst, og depresjoner som kom og gikk. Men Nouwen var også den kontemplative, en bønnens mann, som levde i evangeliene og delte med alle det han oppdaget der. Til tross for at han var romersk-katolsk prest, delte han nattverden med alle som ønsket å ta del i den. Som kjent får jo ingen som ikke er romersk-katolsk del i eukaristin.

Henri Nouwen lærte meg betydningen av å se min egen svakhet og sårbarhet, og den totale avhengigheten av Jesus. På mange måter kroppsliggjorde Nouwen det som går under navnet 'svakhetens teologi'. Han våget å være bånn ærlig med sin angst, sin redsel for avvisning, sin tvil. Samtidig pekte han på den alttilstrekkelige Jesus, som elsker oss som vi er. Jeg husker jeg leste hans bok: Life of the Beloved, mens tårene rant. Først fordi det gikk hull på en verkebyll i eget liv. Dernest fordi jeg fikk gjøre meg en erfaring av å 'være den elskede'.

"Selvforakten," skriver Henri Nouwen i denne boken, "er det åndelige livets verste fiende, for den taler mot den røst som sier at vi er den elskede. Å være Den elskede er å ha funnet den djupeste sannheten om tilværelsen."

Med 'den elskede' sikter Nouwen til Faderens ord til Sønnen ved to helt avgjørende faser av Jesu liv: ved Hans dåp, altså ved begynnelsen til Jesu gjerning på jord, og når Han er oppe på Forklarelsens berg, ved begynnelsen til den veien som skulle føre til så mye lidelse og til Hans død. I den sammenhengen sier Faderen til Sønnen:

"Dette er min Sønn, den elskede, i ham har jeg min glede."

Det er ikke bare Sønnen som trenger å høre disse ordene, skriver Nouwen, men også vi - og flere ganger i livet, særlig ved avgjørende veikryss.

Den andre boken som fikk avgjørende betydning for mitt åndelige liv var: "Den bortkomne sønnen vender hjem", om Jesu lignelse i Luk 15. Verbum forlag har utgitt den i flere opplag. Det er i denne boken Nouwen lanserer en ny overskrift på denne lignelsen: Den handler ikke om den bortkomne sønnen, heller ikke om den hjemmeværende sønnen, men om den ventende faren! Med ett får vi et helt annet perspektiv på lignelsen.

Henri Nouwen er historien om den lærde teologiske professoren og psykologen, som brøt med det akadmiske miljøet, og ble prest for psykisk utviklingshemmede i Canada. Å komme til dem var som å komme hjem, forteller han. Her ble han elsket for hvem han var, ikke for hva han gjorde. Nouwen fikk spesielt ansvar for en multihandikapet ung mann ved navn Adam, som han gav mat, vasket og delte hverdagen med. Senere skrev han bok om Adam, med den karakteristiske tittelen: Adam, God's beloved. Det skulle komme mange bøker fra Nouwen, noen av dem oversatt til norsk. Her finnes det åndelig mat for noen og enhver, og jeg skulle ønske at mange av bloggens lesere fant skattene som Nouwen gravde fram. Selv var han dypt påvirket av ørkenfedrene og den ortodokse kirke.

Fremfor alt er Henri Nouwen en medvandrer i troen. En som gjennom sin egen sårbarhet er med på å lege andre. Så heter da også en av hans bøker: A wounded healer. Det er sant dette at det er bare gjennom vår egen sårbarhet at vi kan bringe legedom til andre.

Betyr dette at jeg går god for alt det Henri Nouwen har skrevet eller sagt? Slett ikke. Men han har mye å lære meg, selv om jeg ikke er katolikk, som Nouwen.

Et nytt syn på modenhet


Jeg befinner meg i de samme gamle kampene hver gang jeg er i et nytt og ukjent miljø. Spesielt kommer opplevelsen av isolasjon tilbake, ikke i en avtagende men i økende grad. Å bli eldre gjør opplevelsen av isolasjon mye mer kjent - kanskje bare på grunn av ren gjentakelse - men ikke mindre smertefullt.

Så kanskje er spørsmålet ikke hvordan jeg skal klare meg bedre, men hvor sakte jeg skal tillate min uforanderlige karakter å bli en mulighet for ydmykhet og overgivelse til Gud. Når jeg kjenner igjen frykten min for å bli alene og mitt ønske om tilhørighet, kan jeg gradvis gi opp mine forsøk på å fylle min ensomhet og være klar til med mitt hjerte å kjenne igjen at Gud er Emmanuel, "Gud-med-oss", og at jeg tilhører Ham før noe eller noen andre.

Og slik kan en ny visjon om modenhet dukke opp; ikke en visjon der jeg mer og mer er i stand til å håndtere mine egne smerter, men en der jeg er mer villig til å la min Herre håndtere dem. Tross alt er modning i åndelig forstand en voksende vilje til å strekke ut armene mine, få satt et belte rundt meg og bli ledet dit jeg helst ikke vil (Johannes 21:18).

Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

tirsdag, september 21, 2021

De vandrer i lyset fra Ditt ansikt


Under Laudes i morgentimene i dag ba jeg Salme 89, og merket meg disse ordene: "Salig er det folket som kan rope med jubel. De vandrer i lyset fra ditt ansikt, Herre."

Det har vært noen utfordrende dager med mye smerter i forbindelse med et utbrudd av herpes zoster (Helvetesild), som også har satt seg på magen og med utfordringene etter sprøytestikket i venstre øye. Smertene i øyet har avtatt, men jeg er ganske utslått av 'ilden'. Dette har likevel vært en forunderlig tid hvor Herren har kjentes nær, og jeg har kjent en glede over å få leve. Det er ikke noe i meg selv eller i min skrøpelige livssituasjon som skaper denne gleden eller jubelen, men dette: jeg vandrer i lyset fra ditt ansikt, Herre.

Den forunderlige gleden har sin bakgrunn i at Herrens ansikt lyser over livet mitt og gir meg fred. Ikke slik at jeg ikke kjenner på uro innimellom. Nei, Mr. Parkinson har med seg mye uro, ikke minst kroppslig uro, men midt i uroen kan jeg oppleve fred. Guds fred. 

Guds lys er forunderlig. Det skinner i mørket. Lyset fra den tomme graven, påskelyset, er det mest forunderlige av alt.

Plutselig blir en vegg til en port


Døden er en del av en mye større og mye djupere hendelse, hvis fylde vi ikke kan fatte, men som vi vet er en livsbringende hendelse. . . . Det som så ut til å være slutten viste seg å være begynnelsen; det som så ut til å være årsak til frykt viste seg å være en grunn til mot; det som syntes å være nederlag viste seg å være seier; og det som så ut til å være grunnlaget for fortvilelse viste seg å være grunnlaget for håp. Plutselig blir en vegg til en port, og selv om vi ikke klarer å si med stor klarhet eller presisjon hva som ligger utenfor porten, endres tonen i alt vi gjør og sier på vei til porten drastisk.

Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

"Og når dette forgjengelige er kledd i uforgjengelighet og dette dødelige er kledd i udødelighet, da oppfylles det som står skrevet: Døden er oppslukt, seieren vunnet." (1.Kor 15,54)

mandag, september 20, 2021

Erdogan bygger enormt halvmåneformet forsvarssenter

Tyrkias president vil bygge et halvmåneformet forsvarssenter som 'skal skape frykt hos våre fiender'. Det militære hovedkvarteret skal huse forsvarsdepartementet, ulike militærkommandoer og generalstabssjefen under ett tak, kunngjorde president Recep Tayyip Erdoğan i slutten av august. 

Det er den tyrkiske statskanalen Anadolu News Agency som melder dette. Planen er at det enorme forsvarsenteret skal stå ferdig på hundreårsdagen for grunnleggelsen av Republikken Tyrkia 29. oktober 2023.

Komplekset vil sysselsette rundt 15 000 ansatte på 900 000 kvadratmeter innendørs, sa den tyrkiske presidenten og bemerket at prosjektet spenner over et areal på totalt 12,6 millioner kvadratmeter.

Flere profetigranskere mener Tyrkia vil spille en viktig rolle i tiden før Jesu gjenkomst. Erdogans store drøm er å gjenreise det ottomanske kalifatet.

Foto: Pixabuy.

Kjent amerikansk forkynnner og vaksinemotstander døde av Covid-19


Den amerikanske pastoren R.Loren Sandford (billdet) er død. Sandford, som er sønn av John og Paula Sandford, kjent for sine bøker om den profetiske tjenesten og indre helbredelse, døde i går av COVID-19. R.Loren Sandford var selv en anerkjent røst innen den karismatiske bevegelsen og har også skrevet en rekke bøker om profetisk tjeneste.

Men han er også kjent for sin vaksinemotstand mot Covid-19 og for restriksjonene fra myndighetenes side. I månedene forut for sin død publiserte han en rekke kritiske innlegg på sin Facebook-side mot vaksiner og restriksjoner fra amerikanske myndigheter. 

I det siste innlegget han selv publiserte på sin Facebook-profil, datert 25. august i år, forteller han at menigheten han var pastor for i Denver i Colorado, er rammet av et smitteutbrudd av Covid-19. Han skriver:

"Selv er jeg ekstremt syk. Det er også nesten hele staben vår... for å beskytte alle stenger jeg nå kirken for en uke i den hensikt å stanse utbruddet."

Så langt kom ikke R.Loren Sandford. Den siste tiden måtte han ha hjelp til å puste, men livet sto ikke til å redde. Han døde av Covid-19.

Dagen kommer ut av natten


Spørsmålet om tiden og evigheten opptar mine tanker denne høstmåneden. "Alt har sin tid", sier vismannen som skrev boken som har fått navnet Forkynneren, og som er en del av Bibelens kanoniske skrifter. "Det er en tid for alt som skjer under himmelen." 

Våre norske kristenrøtter er keltiske, og for de keltiske kristne begynte den nye dagen ved solens nedgang eller ved natt . Der lignet de på jødene. Den nye dagen kommer ut av natten. Det er noe profetisk over dette. Lyset kommer ut av mørket. Allerede på Bibelens første blad heter det: "Jorden var øde og tom, mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet. Da sa Gud: Det bli lys! Og det ble lys. Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket. Gud kalte lyset dag, og mørket kalte han natt. Og det ble kveld, og det ble morgen, første dag." (1.Mos 1,2-5)

Ifølge den samme tankegangen, om at dagen kom ut av natten, begynte også årstidene med mørke, og dermed ble vinteren starten på det nye året for kelterne. Dagene, årstidene og året ble sterke symboler som handler on at vår pilegrimsreise går gjennom mørke til lys. 

Derfor grunner jeg mye på disse ordene fra profeten Jesaja disse dagene:

"Jeg gir deg skatter som er skjult i mørket, og rikdommer gjemt på hemmelige steder, for at du skal kjenne at jeg er Herren som kaller deg ved navn, Israels Gud." (Jes 45,3)

Det aner meg at det er noen brådjup i dette verset.

søndag, september 19, 2021

Høstens påskedag


17.søndag i Treenighetstiden er blitt kalt 'Høstens påskedag' - og med rette! Teksten denne søndagen handler om en enke som har mistet sitt eneste barn, en sønn. Hvilken forferdelig tragedie! Alle som har mistet et kjært familiemedlem, en venn, en kjæreste, kan ane noe av denne enkens sorg og fortvilelse. Døden kan være brutal og skremmende, og frarøve oss det kjæreste vi har. 

Nain lå omtrent en mil sørøst for Nasaret, og et par dagsreiser fra Kapernaum. Lukas er alene om å fortelle denne historien. De andre evangelieforfatterne har den ikke med. Den er en frukt av det store granskningsarbeidet Lukas hadde satt seg fore å utføre. I prologen til sitt evangelium skriver legen og evangelisten Lukas: "Nå har jeg bestemt meg for å gå nøye gjennom alt fra begynnelsen av..." (Luk 1,3)

Scenen er så typisk jødisk og orientalsk," skriver biskop Bo Giertz i sin kommentar over teksten og legger til: "Den døde ble som regel begraavet samme dag. Vedkommene ble gravlagt utenfor byen. Følget drar altså ut gjennom byporten."

Tragedien var blitt allment kjent i Nain: en enke som hadde mistet sitt eneste barn. Den triste beskjeden gikk nok fra hus til hus, og folk møtte tallrikt opp dagen da gutten skulle begraves. Lukas beskriver det sliik: "Sammen med henne kom et stort følge fra byen." Men denne folkehopen fra Nain er ikke alene.  Lukas forteller at "en stor folkemengde dro sammen med" Jesus og hans disipler. Det er med andre ord mye folk i Nain denne dagen, og de blir alle vitne til det som nå er i ferd med å skje, det de omtaler som at "Gud har gjestet sitt folk." (Luk 7,16) 

Når Jesus ser enken "fylles han av inderlig medfølelse med henne". Slik er Jesus. Inderlig medfølelse er et av hans karaktertrekk. Vi ser dette flere steder i evangeliene, blant annet hos Matteus: "Og da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for var var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter." (Matt 9,36) 

Historien om Jesus som reiser enkens sønn opp fra de døde og gir ham livet tilbake, foregriper påskens store gledesemne: Med døden trampet Jesus ned døden og seiret over den. Det er ikke djevelen, men det er Jesus som har nøklene til døden og dødsriket. "Frykt ikke! Jeg er den første og den siste, og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og jeg har nøklene til døden og dødsriket." (Åp 1,18.                                                                                                                                                          

Det at Jesus vekker enkens sønn opp igjen fra de døde er et tegn på at Guds rike er nær. Slik oppfattet også de som var vitne til dette det som skjedde. Vi lever våre liv i påskelyset: Kristi seier over dødens velde. Døden er for en kristen aldri det siste. 

Døden har ikke det siste ordet. Nåden har det siste ordet. Guds nåde.  Det har jeg lært av en god venn, ikonmaleren, forfatteren og forkynneren Sven Aasmundtveit, som i et av sine  vakre dikt skriver:

Velsignet være dere som
på jorden feller tårer,
som venter på den dag som gryr
da ingen lenger sårer.

Velsignet være dere som
selv åpner andres hender
for Herrens nåde som forblir
når dette livet ender.

lørdag, september 18, 2021

Viktig å huske og omsette i praksis


 "Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, det skal også dere gjøre mot dem. For dette er loven og profetene." 

- Jesus 

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 14


 Kol 2,2-3: "... så de kan fatte Guds mysterium, som er Kristus..." Den som tror en kan lodde djupene og har sett alle sidene av Kristus og Hans forsoning på korset, forstår ikke hvor overfladisk han eller hun er. Vi blir aldri ferdig med korset. Det er ikke et første stadium på troens vei, og så kan vi gå videre til noe annet. Korset er universets midtpunkt. Og vi må stadig vende tilbake til dette sentrum. Det er når vi beveger oss i periferien av det at vi får problemer. Derfor skriver Paulus til den kristne forsamlingen i Korint at han hadde "bestemt at jeg ikke ville vite noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet." (1.Kor 2,2) Paulus uttrykker faktisk bekymret for at de kristne skulle så opptatt av "talekunst og visdom", slik at "Kristi kors skulle miste sin kraft", eller "tømmes for kraft" (1.Kor 1,17). "For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft." (1.Kor 1,18)

For flere år siden leste jeg noe evangelist Reinhard Bonnke skrev, som ikke har sluppet taket i meg: "En blodsdråpe av Kristi blod er nok til å knuse djevelen." Det er nok kraft i Jesu blod til å vaske ren en synder både i fortiden, nåtiden og fremtiden! 

"For i ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede." (Kol 2,3)

Det høres kanskje klisjeaktig ut, men det er likevel en djup, djup sannhet: Kristus er Guds svar! Han er Guds ett og alt. Når Gud svarer på vårt hjertes djupeste lengsel gjør Han ikke det ved å gi oss ulike ting. Han gir oss Kristus - alltid mer av Kristus. Dette er noe vi må lære oss gjentatte ganger i livet. Guds svar på rastløsheten i våre liv er Kristus. Det er bare Han og Han alene som kan tilfredsstille våre djupeste behov. All visdom vi trenger, all kunnskap vi trenger, får vi jo mer vi kjenner Kristus! 

Til den kristne forsamlingen i Korint, skriver Paulus: "Kristus er Guds kraft og Guds visdom." (1.Kor 1,24) Guds kraft og Guds visdom er med andre ord en PERSON! Ikke en ting, men kkraften og visdommen vi trenger er personifisert. Så det vi trenger, mer enn noe annet, er altså Kristus.

Vi finner det samme i 1.Kor 1,30: "... han som er vår visdom fra Gud..."

Profeten Jesaja profeterer om rikdommene som er gjemt for oss: "Jeg vil gi deg rikdommer i mørket og skatter som er gjemt på mørke steder, så du kan vite at jeg er Herren, som kalt deg ved navn, Israels Gud." (45,3) Jeg merker meg at disse rikdommene og disse skattene befinner seg på 'mørke steder'. De er altå tilgjengelige, men det krever noe av oss å få tak i dem. De fås i lidelsesfellesskapet med Kristus. "... samfunnet med hans lidelser..." (Fil 3,10) og bes frem.

fortsettes

fredag, september 17, 2021

Kjell Ingof Ropstad og barmhjertige og nådefulle mennesker


Jeg har lest mange indignerte og samtidig selvrettferdige kommentarer i dag, om KrF's leder Kjell Ingolf Ropstad. Jeg skal ikke kommentere saken, bare minne om at vi alle er syndere. Spørsålet jeg vil løfte frem er hvordan vi møter et menneske som faller og har det vondt. Husker dere fariseeren som slo seg for brystet og mente at han ikke var som andre mennesker, og mannen som slo øynene ned og sa: Gud, vær meg synder nådig. Hvem ligner vi? 

Når jeg faller håper jeg inderlig at mennesker er rause, fulle av nåde og barmhjertighet. Jeg vet at jeg har gjort mye dumt gjennom mitt snart 63 årige liv, og jeg kommer garantert til å gjøre flere dumheter. Derfor ber jeg daglig: Gud, vær meg synder nådig.

Rastløshet - og Guds fred


De siste dagene har jeg tenkt en del på hvilket grep rastløsheten har på oss. Jeg tror faktisk dette er et større problem, enn det mange vil innrømme at det er. Det må skje noe hele tiden.

Som en stille protest mot den moderne rastløsheten taler de første ordene i prologen til Benedikts klosterregel. Der heter det: "Lytt, min sønn, til mesterens ord, bøy ditt hjertes øre hen, ta imot din kjærlige fars formaning, og omsett den i handling."

"Lytt - med ditt hjertes øre..." Ikke bare med hjerne og intellekt, men med hele meg, mine følelser og forestillinger. Lærer jeg å lytte, blir jeg trukket inn i et "gi og motta". Hos den hellige Benedikt heter det videre: "Og med øynene åpne mot Guds lys, la oss lytte med vaktsomt øre til det daglige kall fra Guds stemme: 'I dag', heter det, 'i dag om dere hører hans stemme, forherd ikke deres hjerter.' Og videre: 'Den som har ører, hør hva Ånden sier til menighetene.' Og hva sier Ånden: 'Kom, mine barn, og lytt til meg; jeg skal lære dere Herrens frykt. Løp, så lenge dere har livets lys, så ikke dødens mørke får dere i sin vold."

Skal vi komme dit hen at vi kan lytte, slik den hellige Benedikt anbefaler oss, ja da må Gud gjøre noe med rastløsheten vår. En av Åndens frukter er "fred". I Rom 14,17 leser vi at "Guds rike består i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd." Det greske ordet som er benyttet i Gal 5,22 hvor den Åndens frukt som heter fred nevnes, er ordet eirenè (uttales irenè). Ordet er brukt i betydningen fred i sinnet, det vil si at sinnet er fritt fra begjær og følelsenes innvirkning. Når jeg leser dette kjenner jeg virkelig på behovet i mitt eget liv for å be om at mitt sinn fylles med Guds fred! Vi har jo fått et eget løfte om dette i Fil 4,7: "Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og tanker i Kristus Jesus." Men er det en virkelig erfaring i mitt liv? Her kjenner jeg virkelig at Gud må gjøre sitt verk i mitt liv på et enda dypere plan.

"For han er vår fred..." (Ef 2,14) Jeg leser disse ordene og tenker: Jeg skal feste blikket på Jesus, og tillate at Hans fred som overgår all forstand, får strømme over meg, slik at Han kan gjøre noe med min rastløshet.

Det skal jeg gjøre i dagene som kommer. Jeg skal sette meg på fanget til Gud, bikke hodet mitt inn til Hans bryst, og hvile hos Ham. Akkurat det trenger jeg.

Disse ordene av Esther de Waal, en legkvinne som har levd etter Benedikts-regel i mange år, rinner meg i hu:

Å søke Gud betyr først av alt å la deg selv bli funnet av Ham. Han er Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Han er Jesu Kristi Gud. Han er din Gud, ikke fordi Han er din, men fordi du er Hans. Å velge Gud, er å fatte at du er kjent og elsket på en måte som overgår alt du kan forestille deg, lenge før noen hadde tenkt på deg eller sagt ditt navn.

torsdag, september 16, 2021

Profetisk: Et syn om Israel og Kina på Yom Kippur


 Jeg ønsker å dele med deg dette viktige synet som den arabiske bønnekvinnen Rania Sayegh hadde den 10. september. Hun så en ørn fly i sirkler over Israel, den dekket og beskyttet landet. Så ble hun tatt med Ånden til Kina hvor hun så kartet over Kina, som er i form av en hane, bli en faktisk hane og begynne å gale. Vennligst les hele synet nedenfor. Bønnehuset HÅP i Nasaret vil slutte seg til troende i Kina for å be på Yom Kippur, vi ber instendig om dine bønner for å dekke dette spesielle kallet.

Ranias syn om ørnen og hanen - en oppfordring til bønn på Yom Kippur

"Så våk da! For dere vet ikke når husets herre kommer, enten det blir om kvelden, midt på natten, ved hanegal eller om morgenen." (Mark 13,35)

Mens jeg tok meg tid med Herren den 10. september om morgenen, fikk jeg en byrde om å be for Midtøsten. Jeg begynte å be for situasjonene i Afghanistan og Israel, spesielt med terroristene som hadde rømt fra fengselet.

Jeg begynte å se i Ånden en ørn som svevde og fløy over Israel fra nord til sør og fra øst til vest. Den gikk i sirkler og så med sine brennende øyne iherdig over landet og gjorde seg klar til å lande for et angrep på byttet dens. Da jeg så dette, begynte jeg å be om at ørnens øyne skulle åpnes for å beskytte og dekke landet. Jeg visste at denne ørnen var Herren som dekket landet, og at han kom til å vende en seier etter et planlagt skjult oppdrag av fienden. Han så på for å frigjøre sine engler for et angrep.

Så ble jeg ført til Kina i synet mitt der jeg så at kartet over Kina ser ut som en hane. Hele området begynte å bli levende som om det hadde blitt en ekte hane! Hanen begynte å gale, og så hørte jeg uttalelsen: "Når hanen galer, kaller ørnen." Så begynte jeg å se hanen som gol og lyden begynte å resonere fra øst, så fortsatte hanen å gale og flyttet hodet mot nord og deretter mot sør. Da dette skjedde, da det vendte seg mot Vesten, begynte hodet og hele kroppen å forvandle seg til en ørn. Da det begynte å forvandle seg, så jeg fjærene hans skifte og nebbet og ansiktet og øynene stikkende, så begynte det å reise seg fra landet og ta av. Da denne enorme ørnen tok av andre mindre ørner fra nord, begynte øst og sør å bli med ham, alle på vei mot vestsiden av landet som en hær forberedt på kamp. Da de nådde den vestlige porten til nasjonen, var den vestlige porten de nærmet seg, en enorm gammel gullport som jeg så var lett sprukket opp. Da hele denne ørnehæren begynte å skrike, nærmet de seg den gylne porten og kraften i vibrasjonen fra lyden begynte å skyve porten mer og mer til i det øyeblikket ørnene nådde porten, porten åpnet seg og alle disse ørnene bryte gjennom porten ut mot Silkeveien. I det øyeblikket ørnen brøt gjennom porten, så jeg en elv av vann begynne å strømme fra denne gamle porten mot silkeveien og vaske og fjerne steinene fra hovedveien!

Jeg føler at dette er et kall innfor midnattstimen for å slippe kråken på hanen ved fjerde vakt i begynnelsen av en ny dag. Jeg føler at Herren gir oss en strategi for å forene sammen med Kina, USA og Israel på Yom Kippur for å slippe løs et rop ved midnatt som nærmer seg nådestolen for en vending når hæren reiser seg for kamp om Midtøsten, Kina og USA. Vi vil frigjøre lyden av frihet og helbredelse til landene og appellere til himmelen av hensyn til Guds pakt som skal etableres i disse landene når ørnene samles og slipper seiersropet for en tid som denne.

"Men ved midnatt lød det et rop: Brudgommen kommer! Gå og møt ham" (Matt 25,6)

"Moses sa: Så sier Herren: Ved midnattstid vil jeg gå gjennom Egypt." (2.Mos 11,4)

"Fra Sion rekker Herren ut sitt mektige septer. Du skal herske blant dine fiender! Folket ditt møter villig fram den dagen du viser din kraft. Din ungdoms dugg kommer til deg i hellig prakt, fra morenrødens fang." (Salme 110,2-3)

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Å møte stormen på vei til stillhet


 'Å være alene er ikke alltid det samme som å oppleve stillhet og fred. Et ensomt sted kan også være stedet der uroen begynner, der vi møter vår egen smerte, der vi angripes av tvil, ser hvor lite vi betyr og oppdager hva vi mangler av helhet og indre renhet.


Stormen raser og fienden spotter oss slik at vi kan føle enda mer skyld, frykt og skam. Det ensomme stedet blir en slagmark.

Men det kan også bli stedet for nye muligheter og forvandling. Henri Nouwen minner oss om at 'ensomhet er smeltedigelen forvandlingen skjer i'. Men dette kan bare skje hvis tvilen overvinnes, skylden løftes bort, fienden kastes ut, smerten erkjennes, selvmedlidenheten oppgis og frykten forsvinner.

Da kan vi i ensomheten erfare stillhet etter stormen, fred etter at uroen har lagt seg. Denne freden er ingen tilpasningsdyktig ro er der vi overlates til oss selv og våre illusjoner. Den er ikke fred for enhver pris mens vi undertrykker de smertefulle sidene ved livet. Denne freden vinnes ved åpenhet og ærlighet. Den er en stillhet som fødes ved forvandling. Den er en ro som vokser fram av tilgivelse. Den er en indre stillfarenhet, en gave fra den Gud som elsker oss og bærer oss over avgrunnen med sin nåde og kraft'.

(Charles Rigma: Den indre rytmen under Henri Nouwens veiledning. Genesis forlag 1997)

onsdag, september 15, 2021

I dag feirer jødene Yom Kippur - den store forsoningsdagen


Yom Kippur- betyr bokstavelig talt "dagen for dekning".

I Det gamle testamente ville ypperstepresten ofre et sonende blodoffer som skulle dekke Israels synd for det året. Men det var den gang- og dette er nå.

Gjennom Jesus har vi en ny og bedre pakt basert på bedre løfter. Jesus tjente ikke bare som vår yppersteprest, men var også soningsoffer som ofret sitt eget blod som ikke bare dekket Israels synd i et år - men for alltid slettet verdens synder- fortid, nåtid og fremtid. Wow! 

Dette er grunnen til at de kaller det "gode nyheter" eller evangeliet.

Da synden kom mellom oss og Gud tilbake i Eden- var vår Abbas kjærlighet til oss så sjalu at det ikke var noen måte at han skulle la synden skille oss. Så sendte han Yeshua Jesus for å være det perfekte en gang for alle sonende offer.

Nå har separasjonssløret blitt revet og døren er vidt åpen. Ingenting kan skille oss fra Hans kjærlighet - unntatt oss. Han har ikke bare gitt oss total tilgang, slik at vi frimodig kan komme til Hans trone, men også gitt oss vår frie vilje til å velge Ham- for det er da det er sant.

Så la oss ta imot ham og gå tilbake til ham- for kanskje første gang- eller på nytt i våre hjerter i dag! Det er Hans kjærlighet som får våre hjerter til å vende tilbake til Ham.

"For DETTE er kjærlighet- ikke at vi elsket Gud- men at han elsket oss og sendte sin sønn for å være soningsoffer for våre synder." 1.Johannes 4:10

I hans hvile,

Christine Vales/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Stillhetens betydning


 Kontemplative mennesker er mennesker som aktivt søker stillhet, og som mer enn noe annet setter pris på stillheten. En utvikling som fører til større intimitet med Gud betyr en utvikling fram mot større stillhet i ens liv.

En disippel til den hellige Antonios, ørkenens store mester, Ammonas sa: "Jeg har vist deg styrken i stillheten, hvordan den helbreder og hvor tilfredstillende den er for Gud. Husk at det er gjennom stillhet, at de hellige vokser, at det var på grunn av stillhet at Guds kraft hvilte i dem, og at det var på grunn av stillhet, at de ble kjent med Guds mysterier."

Stillhet er en betingelse for å kunne be riktig. Stillheten er også en frukt av bønnen, for jo mer du ber, jo større blir stillheten i deg. det er min erfaring etter å ha gått i bønnens skole i mer enn 30 år.

Vi lever i en tid med så mange inntrykk, så mange ord å forholde seg til. All støyen, stresset, aktivitetsjaget, har gjort oss fremmede for Guds stemme. Dette samtidig med at så mange av oss lengter med smerte, og med en stor grad av desperasjon etter å høre fra Gud, ikke bare om Gud. Mer enn noe annet trenger vi derfor å søke stillheten.

Det tar tid å bli kjent med Gud. Derfor er daglig stillhet, en uunngåelig øvelse i åndelig utvikling. Jeg finner det utfordrende og tankevekkende at vi ikke finner ett ord av Jesus, før Han fylte 30 år. Og når Han talte fattet Han seg i korthet. Stadig søkte Han seg ut i ødemarken, for å pleie sitt fellesskap med sin Far. Jesu ord kommer fra stillheten, de er født i omgangen med Hans Far. Det er interessant å merke seg at da Jesus begynner sin offentlige tjeneste, innleder Han den med 40 dagers taushet.

Det fortelles om fader Pambo, som en dag ble bedt om å si noe oppbyggelig til patriarken av Aleksandria. Den gamle munken svarte: "Blir han ikke oppbygget av min taushet, vil han slett ikke bli det av min tale."

På Athos-fjellet i Hellas fantes det på begynnelsen av 1900-tallet en åndelig veileder, som gikk under navnet, fader Siluan. Han var en ulærd russisk bonde, som kom til det hellige munkefjellet i 1892, og som døde i 1938. Fader Siluan var en forunderlig skikkelse. En mann som levde så nær Herren, at han var nærmest gjennomskinnelig av Guds herlighet. For fader Siluan var den kristne tro ikke en eller annen spekulativ utfoldelse, eller kun en intellektuell kunnskap, men i følge fader Siluan: "en levende erfaring av fellesskap med Gud." I de skriftene som ble funnet igjen etter hans død, skriver han:

"Guds nåde gir kraft til å elske Den Elskede, og sjelen dras stadig til bønnen og kan ikke glemme Herren et eneste øyeblikk."

Dette er kontemplasjon.

tirsdag, september 14, 2021

Dagen etter Stortingsvalget


Dagen etter valget kommer disse ordene klokkeklart til meg når jeg våkner: "... men vi forkynner Kristus". Det er vårt kall. Det var de førstne kristnes kall, og dette kallet har ikke forandret seg. Vi forkynner Hans død og Hans seierrike oppstandelse og himmelfart. Vi trøster, lindrer, gir mat til de som sulter, kler de nakne, besøker de syke og de fengslede og forkynner De gode nyhetene om Guds rike. Vi ber for alle i høye stillinger og for alle mennesker. Vi velsigner, og forbanner ikke. Vi har en Herre, og ingen annen. 

Kolosserbrevet: Himmelvendt og jordnær, del 13


Fil 2,2-7: Apostelen Paulus forteller de kristne i Kolossai hva som ligger på hans hjerte når han ber for dem. Det lærer oss noe om hva vi også bør legge vekt på når vi ber for våre medsøsken i troen. 

Det første han ber om er at de troende i Kolossai og i området rundt byen må 'få nytt mot i hjertet'. Det er mye som kan tynge et menneske, og som stjeler motet og frimodigheten fra oss. Vi trenger at noen oppmuntrer oss og setter mot i oss, for: "Gud ga oss ikke en ånd som gjør motløs, vi fikk Ånden som gir kraft, kjærlighet og visdom." (2.Tim 1,7) Det er interessant å merke seg at forfulgte kristne i Kina ikke ber oss om å be om at forfølgelsen opphører, når de svarer på hva de vil at vi skal be om for dem, men at de skal være djerve og trofaste. Paulus bruker det greske ordet 'parakalein'. Dette ordet kan oversettes på flere måter. Noen ganger oversettes dette ordet med 'å trøste', andre ganger brukes ordet om 'å formane', men uansett ordvalg ligger det en ide bak: 'å sette et menneske i stand til å å møte en situasjon med tillit og mot.'

William Barclay nevner i sin bibelkommentar at en av de greske historikerne bruker dette ordet på en svært intereessant og tankevekkende måte. Han forteller om et gresk regiment som hadde mistet motet og var fullstendig nedtrykt. Da sendte hærføreren til dem en mann som skulle snakke med dem slik at de skulle få tilbake motet og kampviljen. Det er i den betydningen det greske ordet 'parakalein' brukes her. Paulus ber altså om at de kristne i Kolossai skulle bli fylt med et mot som gjør at de står fast i enhver situasjon. 

Det andre han ber om er at de kristne i Kolossai blir "knyttet sammen i kjærlighet". Uten kjærlighet er vi ingenting. Det er som Paulus skriver i 1.Kor 13,1: "Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg bare drønnende melm eller en klingende bjelle." Uten kjærlighet finnes det ingen sann menighet. Da er det bare tomme ritualer igjen. Når kjærligheten dør, dør også menigheten.

Det tredje bønneemnet Paulus har for menigheten i Kolossai er at den må "få hele rikdommen av overbevisning og innsikt..." Her bruker Paulus forskjellige ord for visdom: 

1) Det første ordet han bruker er det greske ordet 'sunesis'. Det er evnen til å bedømme enhver situasjon og avgjøre hvilke praktiske tiltak som må settes inn.

2) Det andre ordet er 'sophia', som oversettes med visdom og det andre ordet er 'gnosis'. Disse to ordene betyr ikke det samme. 'Gnosis' er den kraft, nesten intuitiv, som kan gripe sannheten når vi ser den og hører den. 'Sophia' er evnen til å bekrefte og anbefale sannheten med vise og intelligente argumenter så snart den rent intuitivt er tatt imot. 'Gnosis' er altså det som et menneske griper sannheten med. 'Sophia' er det som gjør et menneske i stand til å grunngi det håp som er i ham.

fortsettes

mandag, september 13, 2021

Bønn på valgdagen


Da er valgdagen kommet. La oss be for alle som skal stemme i dag, at de velger rett for landet vårt. Mennesker har fri vilje, samtidig blir vi påvirket av omgivelsene i våre valg. La oss be om himmelsk påvirkning over landet vårt i dag. "Kongens hjerte er rennende vann i Herrens hånd; han leder det dit han vil" (Ord 21,1).


Sammensetningen av Stortinget avgjøres gjennom valget. Så starter jobben med å danne en regjering på bakgrunn av valgresultatet. La oss dekke denne prosessen i bønn i dagene og ukene som kommer. Det er ikke likegyldig hvem som skal sitte i de ulike ministerpostene og hvilke partier som sitter med hånden på rattet.

Regjeringen dannes gjennom forhandlinger om en regjeringsplattform. Det vil være ulike partier som skal danne en koalisjon, uansett hvilken side av politikken som får flertall. La oss be om at kristne verdier får prege regjeringsplattformen. La oss få en regjering som gir folk hjelp til å leve og som forsvarer livets ukrenkelighet, enten det gjelder spørsmål om bioteknologi, ufødte barn, gamle eller syke. Vi ber om politikk som styrker familiene, så barna kan få oppleve det nære fellesskap med mor og far.

Det vil være mange saker som skal opp til behandling i Stortinget de neste årene. Det er vårt privilegium å dekke myndighetene våre i bønn. "Bevar oss fra det onde"! Tenk gjennom hvordan du og din sammenheng kan være med i forbønn for Storting og regjering de neste fire årene.

"Jeg formaner dere framfor alt til å bære fram bønn og påkallelse, forbønn og takk for alle mennesker.  Be for konger og alle i ledende stillinger, så vi kan leve et stille og fredelig liv med gudsfrykt og verdighet i alt". 

Vennlig hilsen
Jon Steinar Kjøllesdal
leder Nasjonalt bønneråd

Billedtekst: Løvene som vokter Stortinget. Foto: Av Daderot – File:Stortingsbygningen IMG 8857.jpg, Offentlig eiendom, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=10627512

Tenk vekkelse! Tenk mirakler! Tenk ild!


Denne helgen var jeg i California med vennene våre, Jim og Andrea Lafferty, og forbedere fra hele staten. Gud har ikke gitt opp California. Jeg var der for å oppfylle noe av det Den hellige ånd har vist meg i de siste drømmene, hvorav en vil jeg dele om et øyeblikk.

Etter en mektig gudstjeneste i Costa Mesa dro jeg søndag morgen til Azusa Street for å fordjupe meg i det som skjedde da Den Hellige Ånd ble utøst der i 1906, som startet en ny æra med Rikets aktivitet på jorden. Jeg hedret det Han gjorde og de som han gjorde det gjennom, ba ham fordjupe meg i den varige kraften og herligheten og ble gjennomvåt av salvelsen av den fantastiske åndelige brønnen. Det var spesielt, og det var et forsøk på å frigjøre «tidens synergi».

Her er en del av drømmen jeg oppfylte, gitt til Gina Gholston i mars 2021:

“I en drøm så jeg først en løper plassert i startblokker, og så begynte han å løpe. Hans "startlinje" var på Interstate 40 ved grensen til North Carolina og Tennessee.

Løperen beveget seg i et overnaturlig tempo. Han løp over Amerika og gikk vestover på Interstate 40. Han løp så fort at føttene hans brant, og han etterlot seg et ildspor bak seg - og brannen slukket aldri.

Han løp til slutten av I-40. Da han nådde California, tok han en venstresving og beveget seg ned til byen Los Angeles. Der, på et bestemt sted, snudde han. Det var da jeg kunne se at løperen var Dutch Sheets. Han hadde nummer 8 festet på brystet. " [Dutch's kommentar: 8 er tallet som representerer en ny begynnelse i Skriften.]

Den 'spesifikke' plasseringen Dutch hadde nådd var stedet for Azusa Street vekkelsen. På dette stedet var det en 'geysir' av både brann og vann som skjøt fra bakken og opp i luften. (Dette minnet meg om Red River Meeting House Dream.)

Dutch gikk bokstavelig talt inn i geysiren, ble mettet av vannet og bar også ilden over ham da han dukket opp. 

Da han kom ut av geysiren, bøyde Dutch seg litt, gjorde hendene om til en trakt og ropte av hele sin kraft et ord veldig langt og høyt: ‘ILD!’ Han erklærte dette over nasjonen.

Umiddelbart ble lyden Dutch utøste forsterket og rullet ut i bølge etter maktbølge som reiste over hele USA - alle femti delstater. (Jeg så ikke dette i alle delstatene, men jeg visste at det skjedde!)

Dutch tok seg deretter tilbake til Interstate 40 og begynte å løpe tilbake mot øst. Jeg kunne se at brannen fortsatt brant der han tidligere hadde løpt på den vestgående siden av I-40. Føttene hans brant fremdeles, og han etterlot igjen et ildspor bak seg. Han forlot nå også et spor etter vannet han hadde blitt mettet med på Azusa Street -stedet ... ”

Jeg vil dele resten av drømmen når den går i oppfyllelse. Og jeg VIL gjøre det!

Vekkelsesbrannene har allerede begynt å brenne i Amerika. Selv om de er små - de er bare begynnelsen - begynner de likevel. I en annen ny drøm sa Den Hellige Ånd at vekkelsen ville begynne med bønn, deretter tenne ledere, spre seg til nasjonene og bli en enestående utøselse av Den Hellige Ånd som inkluderte omvendelser, mirakler, utfrielser og sosial transformasjon. Hele jorden vil brenne med denne rensende, gjenopplivende ilden. Den Hellige Ånd har tydelig vist at dette er en synergistisk konvergens mellom tidligere vekkelser som nå er sluppet til jorden: Wales, Hebridene, First Great Awakening, Haystack, Tennent, Red River, Fulton Street, Cane Ridge, Second Great Awakening, Azusa Street og den karismatiske bevegelsen. De blir alle samlet i en stor strøm.

ILD kommer!

"Tenk annerledes!" Døperen Johannes sa i Matteus 3: 3 (bokstavelig oversettelse). "Himmeriket er nær." Han sa dette fordi Jesus vandret på jorden, her for å forløse planeten fra synden, syndefallet og dets forbannelser. Selv om vi er i en annen fase av planen, er det den samme forløsende prosessen. Kristus har til hensikt å frigjøre stor forløsning. Vi må tenke annerledes. Tenk vekkelse. Tenk mirakler. Tenk ild.

Ja, demoniske ledere og regjeringer prøver å stoppe dette, mørkets makter prøver febrilsk å motstå det. Men Kristus VIL vinne. Golgata garanterer seier og vil ikke bli reversert. En annen manifestasjon av seieren er i gang.

Gjør deg klar for brann! >Forbered deg på innhøsting og gjennombrudd. Ikke bli distrahert av noe satan gjør eller sier. Ikke la deg skremme av ugudelige ledere - Salme 2 er deres bestemte skjebne. La oss proklamere det sammen nå: 

"Hvorfor er hedningefolkene i opprør, og hvorfor planlegger nasjonene det som er nytteløst? Jordens konger stiller seg opp, og fyrster rådslår med hverandre mot Herren og Hans Salvede. Og de sier: La oss rive Deres bånd i stykker og kaste Deres rep av oss! Han som troner i himlene, ler. Herren spotter dem. Så skal Han tale til dem i sin vrede, og harmdirrende skal Han slå dem med angst. Men Jeg, Jeg har innsatt Min Konge på Sion, Mitt hellige berg. Jeg vil kunngjøre rådslutningen: Herren har sagt til Meg: Du er Min Sønn, Jeg har født Deg i dag. Be Meg, og Jeg skal gi Deg folkeslagene som Din arv, og jordens ender til eiendom. Du skal knuse dem med jernstav. Du skal slå dem i stykker som pottemakerens leirkar. Vær derfor kloke, dere konger! Ta imot advarsel, dere jordens dommere! Tjen Herren med ærefrykt og fryd dere med beven! Kyss Sønnen for at Han ikke skal bli vred og dere gå til grunne på veien når Hans vrede et øyeblikk blir opptent. Salige er alle de som søker tilflukt hos Ham." (Salme 2/Bibelen Guds Ord. Bibelforlaget. Revidert utgave 2017)

- Dutch Sheets/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Bønnesvar!


Stor takk til alle som har stått sammen med May Sissel og meg og som har bedt om at jeg måtte få en ny elektrisk og sammenleggbar rullestol. Den jeg har er tung å håndtere, og vi må bruke skinner som vi kjører den på for å få den opp i baggasjerommet på bilen. Skinnene er også tunge, og det er ikke plass i baggasjerommet til dem. De må derfor legges inn i bilen, og tar mye plass. Nå har jeg fått bønnesvar, og rullestolen er snart på plass! Det er Hjelpemiddelsentralen til NAV som låner den ut.

Rullestolen er så praktisk at den kan foldes sammen som en barnevogn og den kan dras med som en trillekoffert. Det gjør at jeg kan komme med meg ut. Det er det jeg håper på nå i høst. Så mye som mulig. Bare svimmelheten gir seg. Det er lov å håpe. Jeg fortsetter å gå bønneveien! Den fører fram!

Lojalitet til Guds ord


 "Dersom du med klarest stemme legger ut hele Guds råd, uten det lille området djevelen i øyeblikket angriper, da forkynner du ikke Kristus, selv om du bruker Hans navn. Det er hvor kampen raser soldatens lojalitet blir prøvet."

- Martin Luther

søndag, september 12, 2021

Noe gikk galt


Siden fredag har jeg opplevd noen smertefulle timer, og de er ikke over ennå. Fredag var jeg på sykehuset på Lillehammer for å få den sjette injeksjonen i øyeeplet. Hensikten er å redusere blødninger og væskeansamlinger jeg har i det venstre øyet, og dermed redde skarpsynet. Behandlingen har vist seg å være virksom. Fredag gikk noe galt. Jeg klarte ikke å åpne øyet nok, og vedkommende som skulle sette bedøvelsen kom dermed ikke skikkelig til. Når de så skulle sette sprøyten inn i øyet kjente jeg stikket veldig godt. Smertene ga seg ikke utover dagen, og etter hvert ble øyet tørt og vondt. Det er vondt å lukke det igjen, og det er vondt å ha det åpent. 

Jeg har også startet opp med medisiner mot Parkinsons, og kjenner på ubehaget med kvalme og brekkninger.

Nå bruker jeg tårevæske, for å holde øyet vått. Dette gjør at jeg dessverre ikke har fått svart på eposter eller sms eller svart på telefon disse dagene.

John Stott: Stans, studer og kjemp!


Det er i år 100 år siden den evangelikale verdens ubestridte leder i moderne tid og Lausanne-paktens forfatter, John Stott (bildet), ble født og 10 år siden han døde. I den anledning har det anerkjente tidsskriftet, Christianity Today, som forøvrig ble grunnlagt av Billy Graham, publisert følgende artikkel av studieassistenen til Stott, som jeg har oversatt til norsk:

John Stott ville at vi skulle stanse opp, studere og ta opp kampen! Som hans studieassistent så jeg hvordan den stadige lidelsen ved nøye tenkning resulterte i en balansert bibelsk kristen tro.

Det var en bitende kald januar ettermiddag og det regnet sideveis utenfor vinduene da John Stott kom ut av studierommet. Det var spisetid, og en stor gryte sto på den lille benken på kjøkkenkroken til The Hermitage, onkel Johns koselige boligkvarter i en av de gamle gårdsbygningene på Hookses, hans landlige tilfluktssted i Wales.

"Åh JY," sa en trøtt, John og gned seg i tinningene, "jeg har et forferdelig tilfelle av PIM." Akronymet hans stod for smerter i sinnet. Det var hans måte å beskrive hvordan det føltes å kjempe en kamp om et vanskelig skriveprosjekt eller et tilsynelatende umulig problem, og det var en setning jeg kjente godt etter 18 måneder som John som hans studieassistent.

Mellom 1977 og 2007 tjente 14 unge menn - for det meste amerikanere - onkel John (som vi kalte ham) i denne egenskapen. Arbeidet vårt var like omfattende som Johns eget liv, som var herlig mangesidig.

I løpet av årene som studieassistent fullførte jeg forskning for flere bøker; løp ærend; og tjente som livvakt, sjåfør og reisefølge, i tillegg til matlaging, rengjøring og venting på bord. John jobbet hånd i hånd med Frances Whitehead, hans makeløse sekretær, og omtalte oss som "det lykkelige triumviratet."

Frances var i London den kalde januar ettermiddagen da John og jeg var på Hookses. John hadde brukt dagen på å jobbe med revisjoner for en ny utgave av sin velkjente bok, Issues Facing Christians Today. Bortsett fra en liten lunsjpause og den vanlige middagsluren hans, hadde han vært ved skrivebordet sitt siden klokken 5:30 den morgenen. Etter en 15 minutters tepause, ville han gå tilbake til skrivebordet til kl. Ikke rart han var sliten.

Over te diskuterte vi fremgangen han hadde gjort den dagen og bakgrunnsarbeidet jeg hadde gjort for kapittelet han ville ta opp dagen etter. Vi unnet oss også småkaker (som var kjent for å være en effektiv behandling for PIM). Da han reiste seg for å komme tilbake på jobb, klappet han ned de hvite hårklumpene han hadde forstyrret ved tinningene og sa:

“JY, det er visse oppgaver som ikke kan utføres uten akutte smerter i sinnet. De er sjelden morsomme, men alltid verdt det. ”

Når vi feirer hundreårsjubileet for Johns fødsel denne uken, har jeg tenkt på smerter i sinnet. John var en utvilsomt strålende formidler, kjent for tydeligheten og konsistensen i tankene sine. Men hans naturlige gaver frigjorde ham ikke fra kampen med nøye studier og belastningen som kreves for å forstå Guds ord og anvende det i den moderne verden.

Et annet favoritt akronym for John's var BBC. Han gledet seg over å forklare at dette ikke sto for British Broadcasting Corporation, men for balansert bibelsk kristendom. John var ikke redd for å innta en upopulær holdning hvis Bibelen krever det. Men han hastet aldri inn i en mening. I sin søken etter en balansert og bibelsk kristendom jobbet han utrettelig for å forstå hvert perspektiv på et emne før han kom til en nøye gjennomtenkt dom forankret i Bibelen.

I en tid med lydbitt og Twitter -feeds er mange kristne ledere så opptatt av å prøve å følge med på nåværende hendelser at få av oss tar oss tid til å stoppe opp, studere og kjempe for å undervise Guds folk. Altfor ofte tar vi en side og holder oss til den uten disiplinen å lytte eller sette spørsmålstegn ved våre instinkter. Den tynne fineren av vårt disippelskap viser sprekker som et resultat.

I denne komplekse og stadig skiftende verden trenger vi ikke flere kommentarer. Vi trenger mer smerte i tankene. John var villig til å tåle denne smerten, ikke bare i stillheten i studiet, men også i selskap med andre. Han forsto at arbeidet med å forkynne og undervise krever den grundige lidelsen ved nøye tenkning.

Stuen i det lille hjemmet utenfor Nairobi, Kenya, var overfylt med et eklektisk utvalg av mennesker. En erkebiskop, ornitolog, seminarprofessor, unge studenter og noen få gamle venner hadde samlet seg for morgenkaffe og samtale med onkel John.

Det meste av morgenen ble John overøst med spørsmål om emner som spenner fra fugletitting til bibelsk tolkning. Under ebbe og flod engasjerte imidlertid John hver person individuelt, tegnet dem ut og ble kjent med dem han møtte for første gang. Studieassistentens jobb under disse samlingene var å lytte, lære hvert navn og ta nøye notater.

Den kvelden, før sengetid, møttes John og jeg på rommet hans for å gjennomgå dagen og be. Vi gikk gjennom notatene mine fra den morgenen og lagde en grundig liste over bøker han hadde lovet å sende, et referansebrev han hadde sagt ja til å skrive, et spørsmål han måtte tenke på for en venn og en spesialtang (brukt i båndfugler) som han hadde meldt seg frivillig til å spore opp i England og sende til Kenya. Under den tre uker lange turen til Øst-Afrika var det utallige samlinger som dette, hvorav mange resulterte i personlige forpliktelser for John.

Etter en sen retur til London en uke etterpå, var John tidlig oppe neste morgen og dikterte. Da Frances ankom kontoret, hadde hun 15 brev å skrive, og jeg hadde en lang liste med bøker å pakke og spesialartikler å handle for. Den fuglebåndstangen tok meg over hele London.

John var en sjenert og følelsesmessig bevoktet engelskmann, men han var ekstremt sjenerøs når det gjaldt vennskap. Han hadde en spesiell bekymring for de med få ressurser og de underprivilegierte, og en varig hengivenhet for unge kristne. Han ville delta i en måneder lang korrespondanse med en bachelor fra Burundi like raskt som han ville med erkebiskopen i Kenya.

Og han ville fortsette i disse vennskapene gjennom årene, og gledet seg da de gikk over til neste generasjon. Slik var historien om mitt eget forhold til John, som jeg først ble kjent med da jeg var en ung gutt, og han var en hyppig besøkende forkynner i min fars kirke.

Johns evne til ledelse var ekstraordinær. Virkningen av hans arbeid merkes over hele verden i dag og vil fortsette å merkes i mange tiår framover. Hans innflytelse strekker seg imidlertid langt utover institusjonene han grunnla og bevegelsene han formet. Det sees sterkest i relasjonene han fremmet.

I løpet av denne lange sesongen med isolasjon og separasjon forårsaket av pandemien, har jeg ofte tenkt på onkel Johns evne til personlige forhold og hans ustanselige engasjement for alle slags mennesker uavhengig av sosiale, kulturelle eller rasemessige barrierer. I kraft av sin raushet og standhaftighet i vennskap, skapte han et tykt fellesskap rundt seg selv av forbausende forskjellige mennesker forankret i Kristi nåde. Det er et fantastisk bilde av hva kirken kan være for en verden som er plaget av splittelse og likegyldighet.

Konferansen til International Fellowship of Evangelical Students i Marburg, Tyskland, trakk studenter fra alle hjørner av Europa og det tidligere Sovjetunionen. John var den viktigste bibellæreren for den fire dager lange samlingen, og snakket hver morgen i nesten en time, med samtidig oversettelse via hodetelefoner på over et dusin forskjellige språk.

Oversetterne var alle frivillige, studenter med liten erfaring som modig hadde gått frem for å hjelpe. Etter å ha erkjent hvilken utfordring det ville være for dem å oversette i farten, meldte John seg frivillig til å møte disse elevene hver ettermiddag for å gå gjennom foredraget sitt dagen etter.

Disse ettermiddagssesjonene ble ukens høydepunkt for studenter og lærer. De ivrige oversetterne ba om definisjoner og presiseringer, og lo ofte av Johns idiomatiske engelsk og tidvis uutslettelige overklasseaksent. John undret seg over energien og engasjementet og slet seg gladelig med å sørge for at de var like forberedt som han var. Når han talte hver morgen, bremset han tråkkfrekvensen og stoppet etter vanskelige setninger, slik at de nye disiplene fikk tid til å ta igjen.

Hver kveld inspirerte den andre hovedtaleren, en kjent evangelist, den store mengden studenter med fantastiske historier og utrolig energi. Engelsktalende ble transfiksert. Oversetterne ble imidlertid etterlatt og vridd tørre, og etterlot ikke-engelsktalende forvirret. Samtalene var en tour de force som ble forstått av mindre enn halvparten av de fremmøtte.

Mens mange ledere er kjent for sine egoer, blir John med rette husket for sin ydmykhet. Et av kjennetegnene ved den ydmykheten var hans dype følsomhet for andres behov og hans utrettelige engasjement for å ta vare på disse behovene. Uforstyrret av bekymring for seg selv, hadde han den mentale og følelsesmessige energien til å ta vare på de rundt ham.

Mens noen ledere søker etter glimt av seg selv i andres øyne, så John på andres øyne som vinduer i stedet for speil, for å få øye på deres hjerter og sinn.

Den siste formiddagen på påskekonferansen insisterte John på at de unge oversetterne skulle komme ut av lydisolerte bodene sine og bli med ham på scenen for å bli takket av sine jevnaldrende. Det var ukens høyeste jubel, der John gled stille ut av rampelyset.

På dette hundreårsdagen for hans fødsel ber jeg om at Gud vil gi kirken flere ledere som John Stott: ledere som forstår verdien av smerte i sinnet, som er sjenerøse i personlig vennskap, og som er ydmyke nok til ikke bare å dele søkelyset men å gå helt ut av den varme gløden for å gi arven etter guddommelig lederskap videre til neste generasjon.

- John Yates er rektor for Holy Trinity Anglican Church i Raleigh, North Carolina. Han fungerte som John Stotts studieassistent fra 1996 til 1999. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Hellig likegyldighet


 Jeg håper du holder deg nær Jesus midt i alt. Jesus er, som du vet, mye mer enn en historie. Han er en kilde til liv og er virkelig i stand til å berøre deg dypt, slik at du kan gå utover suksess-fiasko syndromet. Jeg tror virkelig at det er mulig for deg å utvikle et enkelt bønneliv som kan gi deg den "hellige likegyldigheten". Med det mener jeg stedet hvor du føler deg så virkelig trygg og så godt holdt at oppturer og nedturer i livet ditt ikke er i stand til å plage deg eller begeistre deg. Jeg har personlig funnet mye hjelp til å bruke litt tid hver dag på å bare gjenta en hellig tekst i mitt sinn, for eksempel hellige Frans av Assisis bønn: "Gjør meg til et redskap for din fred. . . . ” Når jeg lar disse ordene komme dypt inn i bevisstheten min, skjer det noe nytt i meg, og jeg beveges utover stedene der jubelen eller depresjonen bor.

Henri J. M. Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)