Din vei gås sammen med andre

Din vei er din egen, men du må gå side om side med andre, med øm medfølelse med tilgjengelighet og sårbarhet som faklene dine. Hvis noe kreves, er det dette: seig ærlighet i din undersøkelse av liv og død; vilje til kontinuerlig vekst; og åpenhet for muligheten for at det vanlige er ekstraordinært og at gledene og sorgene dine har mening og mysterium.

- Jim Bailey/Northumbria Community/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen

Den rette veien

'Jeg tror at vi frykter å gå på den rette veien fordi det er ydmykhetens vei og litenhetens vei.

Så vi er alle fristet av det ekstraordinære, ved hvilket vi tror vil kurere oss på en måte som gjør at vi slipper å gi våre hjerter.

Og slik blir vi forført av det mystiske og mektige'.

Jean Vanier i Man Alive, CBC, mars 1992. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Jesus er veien - den hellige veien

3. søndag etter påske var prekenteksten hentet fra Johannes 14, der hvor Jesus blant annet sier: "Jeg er veien." Ikke en vei blant mange andre, men selve veien. Dette ordet vender jeg stadig tilbake til. Når vi leser evangeliene ser vi at Jesus bruker ulike bilder om seg selv, for å hjelpe oss til bedre å forstå. I Joh 10,9 snakker Han om seg selv som døren. "Jeg er døren. Om noen går inn gjennom meg, skal han bli frelst. Og han skal gå inn og gå ut og finne føde." Dette bildet av Jesus viser oss det grunnleggende i evangeliet. Evangeliet kaller oss ikke til til å prøve å bli lik Kristus i første omgang, men heller å komme gjennom Kristus. Vi stilles overfor en dør, ikke et eksempel. I brevene som apostelen Paulus skrev, finner vi gang på gang uttrykk som: "gjennom Jesus Kristus vår Herre..."

Det er når vi går gjennom den dør som er Kristus, at vi får del i Guds velsignelser. Men en dør leder jo som regel til noe, når vi åpner den. Og den dør som er Kristus, leder oss ut på veien som er Kristus! Til vandringen med Ham. Og mysteriet er dette: Han er både veien og målet! Kristus kaller oss til å bli vandringsmenn. I brevene i vårt Nye testamente finner vi igjen dette bildet: kristenlivet er en vandring. Vekten legges ikke på fortiden, men hele tiden på nåtiden; det viktige er ikke hva Kristus gjorde for meg for flere år siden, men hva Han er for meg i akkurat dette øyeblikket - og i det neste. Nettopp nå skal vi ha fred med Gud gjennom Ham. Og det levende fellesskapet med Ham skal fortsette i neste øyeblikk - og i det neste, og det som følger deretter. En vandring. Vi går en vei.

Når jeg tenker på denne veien kommer ordene fra profeten Jesaja for meg: "Det skal være en ryddet vei, og den skal kalles den hellige veien. Ingen uren skal gå på den, men den hører hans folk til. Ingen veifarende, ikke engang dårer, skal fare vill." (Norsk Bibel 88/07)

Hvilket vidunderlig løfte. Men legg merke til: dette er ingen vei for hvem som helst. Man må først ha gått igjennom døren, som leder ut på denne veien. Den døren er Kristus. Det er når vi går gjennom døren som er Kristus, at vi blir frelst, og det er bare når vi går gjennom den døren at vi kommer ut på den veistrekningen som kalles den hellige veien. Derfor var Kristus så tydelig når Han sa: "Gå inn gjennom den trange porten! For vid er den porten, og bred er den veien som fører til fortapelsen, og mange er de som gå inn gjennom den. For trang er den porten, og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den." (Matt 7,13-14. Norsk Bibel 88/07)