Nødvendigheten av å være enkel

 I et dagboksnotat mandag 19.august 1985 skriver Henri Nouwen (bildet) følgende, her i min oversettelse: 'I kveld føler jeg for å be om at livet mitt må bli så enkelt at jeg er i stand til å si 'ja', når Jesus ser på meg i kjærlighet og inviterer meg til å legge alt bak meg og følge ham.'

Det er en bønn jeg også gjerne ber. Vi binder oss til så mye her i livet, så mye blir så komplisert. Det er ikke lett å rive seg løs. Jeg tenker ofte på de første disiplene som møtte Jesus langs Galileasjøen. "Kom, følg meg", sa Jesus. Så brøt de opp og fulgte ham.

Var det virkelig så enkelt? Et møte med Jesus forandrer alt. Ingen ting kan måle seg med ham. Han har en egen dragningskraft. Det vet man når man har møtt ham.

I dag tar vi med oss ordene fra 2.Kor 11,3: "Men jeg frykter for at likesom slangen dåret Eva med sin list, slik skal også deres tanker bli fordervet og vende bort fra den enkle og rene troskap mot Kristus."

Den frihet som kommer av nøysomhet og enkelhet, del 2

Nåtidig kultur er hjemsøkt av en lidenskap etter å eie. Vi lever etter livsmottoet: 'Mer er bedre'. Illusjonen er at det er definisjonen på det gode liv. Ofte aksepterer vi dette utsagnet uten å stille spørsmål. Resultatet av denne lysten etter velstand i samtidens vestlige samfunn er, ikke bare en fremmedgjøring, men en nærmest fullstendig fravær av en berørig av realitetene i det virkelige livet. Dette jaget etter å eie skaper en følelse av fragmentering. Vi føler oss anstrengte, rastløse og pusten bliir overfladisk. 

Kompleksiteten ved det å stadig måtte skynde oss, jage fremover, truer med å overvelde oss, og det syynes ikke som det finnes noen måte å komme seg unna dette rotteracet på. 

Kristen nøysomhet og enkelhet frir oss fra denne moderne formen for mani. Et bibelord som passer til vår tid, men som sjeldent løftes fram er 1.Tim 6,6: "Ja, gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning."

Nøysomhet bringer sunnhet og er en tilregnelighetssjekk til vår tvangsmessige ekstravaganse, og fred til vår rastløse sjel. Den tillater oss å se materielle ting for hva de er - goder til å omfavne livet med, ikke for å undertrykke livet. Når det skjer blir mennesker igjen viktige for oss, og vennskap viktigere enn eiendom. Nøysomhet og enkelhet gjør det mulig å leve et liv i integrtet, og ikke på bekostning av andre, ansikt til ansikt med den forferdelige realiteten den globale landsbyen representerer.

Kristen nøysomhet og det enkle liv er ikke et kjipt forsøk på å respondere på deet økologiske holocaust som truer med å oppsluke oss. Den er heller ikke født ut av frustrasjon over en økende teknologisk fremmedgjøring, men er djupt og solid fundamentert i både Det gamle- og Det nye testamente. Ikke minst er det personifisert gjennom det liv Jesus levde.

fortsettes

Den frihet som kommer av nøysomhet og enkelhet, del 1

En gammel kvekerhymne har levd sitt eget liv i meg den siste tiden. Jeg kjenner ikke melodien, men ordene er så sterke og utfordrende. Her er hymnen i min oversettelse: "Det er en gave å være enkel. Det er en gave å være fri. Det er en gave å befinne seg der man burde være. Og når vi ser oss selv på en måte som er riktig, kommer vi til å leve i en dal av kjærlighet og glede." Det andre verset lyder slik: "Når virkelig enkelhet er oppnådd, kommer vi ikke til å skjemmes for å leve og vise kjærlighet. Å le og synge vil være vår glede, for gjennom latter og sang kommer vi rett fram."                                           

Vi lever i en tid her i det vestlige samfunnt som mer og mer aksepterer tomme materialistiske vurderinger som definisjon på et godt liv og innretter mer og mer våre liv på å konsumere enn på å leve et skapende liv. Fordi vi setter likhetstegn mellom levestandard og konsumentsnivå, arbeider vi hardere og hardere for å produsere stadig mer, men til tross for dette finner vi ingen ro. Vi har for mye av alt. Det er en djup fattigdom i all overfloden.

Vi har polske arbeidere i borettslaget hvor vi bor. De jobber med å rehabilitere de 52 boligene borettslaget vårt består av, og gjør en fenomenal god jobb. Når vi spør dem om noe svarer de, med smil om munnen og latter i stemmen: 'Ikke stress, vi fikser!' De har vel skjønt at er det noe vi nordmenn gjør, så er det at vi stresser. Apologeten og den kristne forfatteren C.S Lewis sa ved en anledning at: 'stress kommr ikke fra djevelen. Det er djevelen!'

Enkelhet er likevel ikke noe enkelt! Å motstå presset fra samfunnet krever stadig kamp og disiplin. Men på den andre siden: koble av! Du kan likevel ikke fremtvinge enkelhet. Prøv ikke å være noe du ikke er. Enkelheten er en gave. En gave fra Gud, som vi må ta imot som vi gjør med alle andre gaver.

fortsettes

Et liv i enkelhet og radikal etterfølgelse av Kristus

I forbindelse med gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet i går kveld leste vi om kvekeren John Woolman (1720-1772) fra Synaxariet vårt. Det slo meg hvor tidsaktuell Woolman er! Hans radikale oppbrudd fra et liv som fremgangsrik forretningsmann, med en voksende formue, til et radikalt liv i Kristi etterfølgelse står det ikke bare djup respekt av, men utfordrer oss til å gjøre likedanne valg i 2022. 

Dt handler ikke bare om et oppbrudd fra et materialistisk liv og tankesett, men om et valg til å leve enklere og en mer fokusert tidsbruk. 

John Woolman skulle sette djupe spor etter seg. Han levde et liv i bønn, og forankringen i en djup erfaring av Guds kjærlighet la grunnen til det sterke sosiale engasjementet han er så kjent for. John Woolman ble an av de fremste forkjemperne mot slaveriet. Han engasjerte seg også sterkt i fredsarbeid og i kampen for en mer rettferdig fordeling av samfunnets ressurser. 

Å leve enkelt, følge sin samvittighet og tjene sin neste var viktige veivisere i hans liv. Måtte det bli slik for oss også!

Et enklere bønnespråk

Hvorfor er vi så redd og forlegne for enkelheten? Det gjelder også bønnen. Hellige Birgitta av Vadstena har sagt det slik: "Jo nærmere vi kommer Gud, jo enklere blir vi." Det tror jeg er sant også når det gjelder bønnen. I Forynnerens bok finner vi disse ordene: "Vær ikke for snar med din munn, og la ikke ditt hjerte haste seg med å bære fram et ord for Guds åsyn! For Gud er er i himmelen og du på jorden, la derfor dine ord være få." (For 5,1)                                                                                                      

Den enkle bønnen, bønnen med få ord er synonymt med den modne bederen. 

Den enkle bønnen er også en del av den undervisningen Jesus selv gir om bønnen: "Når dere ber, skal dere ikke ramse opp mange ord likesom hedningene, for de tror at de blir bønnhørt når de bruker mange ord." (Matt 6,7)

Derfor er det ingen grunn til å kjenne forlegenhet om du har et enkelt bønnespråk og ber korte bønner! Tvert imot. Sannsynlig har du bedre kontakt med hjertet ditt.

Tau-korset, Frans av Assisi og samtalen med legen

I går fikk jeg en uventet anledning til å vitne for en lege om Jesus. Samtalen begynte med at legen spurte hva slags kors jeg gikk med. Jeg forklarte at det var 'Tau-korset", et kors formet som en T, hvor den ene korsarmen mangler. Korset har også et annet nevn, nemlig "De spedalskes kors', og stammer fra den tiden hvor Frans av Assisi begynte å ta seg av de spedalske. Dermed var den gode samtalen i gang. Om den manglende korsarmen. 

Jeg bærer mitt kors i en enkel lærsnoren rundt halsen. Lærsnoren har tre knuter. De skal minne meg om mine tre forpliktelser som min personlige livsregel inneholder. Disse er er: 

ENKELHET

SÅRBARHET

TILGJENGELIGHET 

Jeg ønsker å leve et liv i enkelhet, våge å vise sårbarhet og være tilgjengelig for andre. Og på denne måten, med mitt levde liv, være et vitnesbyrd om Jesus, for andre. I går hjalp Tau-korset mitt meg til å snakke med en lege om Frans av Assisi og om Ham min sjel elsker, Jesus! Det ble en god samtale.

Min livsregel, del 3: enkelhet

Det tredje nøkkelordet i min personlige livsregel er dette:

enkelhet

Det passer godt i et samfunn og i hverdager som blir mer og mer kompliserte. Krevende. Så mye som skal tilfredsstilles. Vi strør om oss med en uendelighet av ting, som om lykken lå i tingene. Det daglige stresset spiser oss opp.  'Enkelhet er frihet,' skriver kvekeren Richard Foster, og legger til: 'Dobbelhet er bundethet. Enkelhet gir glede og harmoni. Dobbelhet gir bekymring og frykt.'

Foster fortsetter: 'Den kristne enkelheten er en indre realitet som fører til en ytre livsstil. De indre og ytre aspektene er like viktige. Vi bedrar oss selv dersom vi tror at vi kan få del i den indre enkelheten uten at den har en dyptgripende virkning på vår levemåte. Og forsøk på å tilegne seg en ytre, enkel livsstil uten å ha grepet den indre siden av den, fører bare til dødelig loviskhet.'

Kristus kaller oss til et liv i forsakelse og overgivelse.

Det snakkes det lite om i vår tid. Etterfølgelsen er krevende. Den koster oss alt. Det er et liv motstrøms.

Jeg ber Kristus om at Han må lære meg hva det vil si å leve enkelt.
Hva trenger jeg? Hva trenger jeg ikke?
Hva er det som stjeler freden fra mitt liv?
Hvordan kan jeg forenkle livet - og hverdagene?

Francois Fenelon har sagt følgende:

"Når vi virkelig har oppnådd denne indre enkelheten, blir hele vår væremåte mer oppriktig og naturlig. Den gjør oss bevisste på egen åpenhet, vennlighet, uskyldighet, glede og fred. Det er herlig stadig å se dette på nært hold, med et rent blikk. Å, hvor elskelig er ikke denne enkelheten! Hvem vil gi den til meg? Jeg forlater alt for dens skyld. Den er evangeliets perle."

For å oppnå denne enkelheten er det helt avgjørende at vi har det Thomas Kelly kaller 'et guddommelig sentrum.' Fordi vi mangler et guddommelig sentrum, har vårt grunnleggende behov for trygghet ført oss inn i en avhengighet av ting.  Vi trenger derfor et fokus som våre liv kan orientere oss ut fra.

Jesus utfordrer oss når Han sier: 'Vi kan ikke tjene både Gud og Mammon.'

Vi må velge hvem vi vil tjene. Hvem som er vårt sentrum.

Kirkegaard fanget opp selve kjernen i kristen enkelhet med den djupe boktittelen:. 'Et rent hjerte er å ville en ting.'

fortsettes

Å leve et enkelt liv

Dette fortelles om den hellige Columba av Iona:

En dag fikk han besøk av en pilgrim mens han oppholdt seg i cellen sin på Iona. Pilgrimen så seg om i den sparsomme rommet og utbrøt:

'Hvor er møblene dine?'

Den hellige Columba svarte: 'Hvor er dine?'

'Å, jeg kan ikke ha med meg møbler, jeg er jo på reise,' sa den besøkende.

'Det er jeg også,' svarte Columba.

Behovet for forenkling

'Det er blitt sagt at den lengste reisen begynner med det første steget. Slik er det også med forenkling. Det finnes ikke noe bedre sted når det gjelder det å forenkle, enn å begynne med å forenkle våre ønsker.

Både våre følelsesmessige behov for ting og våre faktiske fysiske behov kan forenkles. Da må vi lære å forstå forskjellen mellom virkelige følelsesmessige behov og avhengighet.

Kompleksiteten i våre liv er direkte forbundet med våre materielle ønsker. Men våre virkelige behov er åndelige, slik som mening, hensikt og vennskap. Ved å forenkle våre materielle ønsker vil livene våre bære færre byrder.'

- Arthur Gish (bildet), 1939-2010, amerikansk fredsaktivist, forkynner, forfatter og bonde. Tilhørte Church of the Brethren.

... som brød

"Noen mennesker har en gave til å snakke til hele fellesskapet, andre til mindre grupper. 

De som føler seg ute av stand til å tale i det hele tatt tror ofte at det å tale krever stor kompetanse og et vell av ideer.

Men folk blir berørt av de enkleste ord - de som kommer med ydmykhet, sannhet og kjærlighet.

Det er ingenting i intellektuelt komplekse prekener som gir næring til hjerter; de kommer fra hodet og er sterile."

Jean Vanier i Community and Growth, side 175. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Den vei du har gått

Dette bildet av den gamle munken har fulgt meg en god stund nå. Jeg vet ikke hvem han er. Men bildet sier meg mye om levd liv - enkelhet, ydmykhet, trofasthet. erfaringsbasert tro, forsakelser. Et stille liv.

Det gir meg mot til å fortsette på veien.

Selv om den av og til er krevende.

For tiden lever jeg med sangene til Hilde Svela. De gir meg så mye trøst. Og blant alle de vakre sangene på hennes nye CD stanser jeg med en aldeles nydelig sang skrevet av Sigurd Svela, hennes mann. Selv om den er skrevet til farmor, passer den så godt til bildet av denne ukjente munken, ja, teksten passer til alle enkle Herrens vandringsmenn og kvinner, som levde det stille livet.

Den vei du har gått

Den vei du har gått, fulgte slektens spor mot himmelen
De steiner som du la, har du bygget her med trofasthetens hånd. Den vei du har gått, ledet vår fot gjennom vrimlen. De bønner du ba, lot oss vandre i Hans ånd.

Den vei du har gått, var en lovsang i det stille.
De dager du gav, fulgte stiene langs troskapshetens vei.
Den vei har gått, løftet det Navn du har hyllet
Det vitne du var, gav oss lys og mot fra deg.

Du har speilet himlens slott i våre hjerter
Ditt liv har plantet troens spire, dype spor
Du har tegnet Jesu ansikt på vår panne
Velsignet dine søsken her på jord.

Det mål du har nådd, takk vil omslutte ditt minne.
Din dag er nå slutt, nå skal hjertet ditt få hvile i hans fang.
Ditt mål har du nådd, en evighet har du vunnet.
Den troen du bar, gav oss toner til vår sang.

Er det ikke vakkert? Og så sant. Om manges levde liv i det stille. Jeg skulle ønske at mange oppdaget skatten i Hilde Svelas CD: Ver hos meg. CD'en er utgitt i samarbeide med Skjærgårdssang. Hilde Svela har en egen webside hvor CD'en kan bestilles: www.hildesvela.com

Et liv levd i etterfølgelse og enkelhet, del 1

Å leve enkelt behøver ikke være radikalt for at det skal være forvandlende!

De som følger denne praksisen sier at det kan være like enkelt som å kvitte seg med klær du ikke har brukt. Men uansett hvor enkelt det kan sees ut, så vil det forvandle hvordan individer og samfunn relaterer seg til Gud gjennom bønn og lovprisning.

Dette synspunktene fremkommer i en artikkel skrevet av Jeff Brumley skrevet for Associated Baptist Press. Han har sett nærmere på den Nymonastiske bevegelsen og dens evne og vilje til å leve radikalt etter Guds rikes prinsipper slik vi finner dem beskrevet i Bergpreken.

En av de han har intervjuet er Joshua Hearne, som er leder for Third Chance Ministries, og abbed for Grace and Main Fellowship, som sier det slik:

'Å leve enkelt er ikke mer komplisert enn å forplikte seg å fjerne det overflødige fra livet ditt og erkjenne hvor mange av dine eiendeler som er overflødige'.

Grace and Main Fellowship er en nymonastisk kommunitet i Danville i Virginia, USA.

Joshua Hearne mener en enkel livsstil kan bli praktisert av alle og enhver, uansett kontekst.

'Det kan dreie seg om å se gjennom det du eier, og se hva du kan kvitte deg med, og se hvordan du kan klare deg med mindre'.

Nymonastisisme
Den nymonastiske bevegelsen fikk sin offisielle start i juni 2004 i forbindelse med en konferanse i Durham, North Carolina. Det handler om små kommuniteter, som lever etter en bestemt regel. Kommunitetene ble modellert etter kristne tenkere fra vår egen tid, blant annet den lutherske teologen Dietrich Bonhoeffer, og tok i bruk begrepet 'nymonastisisme', første gang brukt i boken: 'Living faithfully in a fragmented world' av Jonathan R. Wilson, svigerfar til den kanskje mer kjente Jonathan Wilson-Hartgrove.

Nøkkelord i denne sammenhengen er: leve blant de fattige, delt økonomi, freds- og forsoningsarbeid og en bevissthet om å ta vare på skaperverket. Andre viktige nøkkelord er disippelskap og et liv levd i enkelhet og i gjestfrihet. Medlemmene av de ulike kommunitetene kommer gjerne fra ulike kirkesamfunn. Joshua Hearne har sin bakgrunn fra Cooperative Baptist Fellowship.

(fortsettes)

Den viktige forenklingen

En av de aller første tingene Jesus sier, slik det er gjengitt i evangeliene er: 'Salige er de som er fattige i ånden'

'Ja, lykkelige er de som går i retning av enkelhet, hjertets enkelhet og livets enkelhet,' skriver Bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize, i boken 'Glimmers of Happiness', utgitt i 2007.

Så legger han til: 'Et enkelt (enfoldig) hjerte streber etter å leve i øyeblikket, etter å ønske hver dag velkommen som Guds idag'.

Gjennom noen måneder har jeg fulgt en bok av Sabine Laplane, som beskriver Bror Rogers bønneveiledning. Her er det så mye å lære, så praktisk  Han var bare 18 år gammel da han begynte å søke de få ordene i Skriften som han ønsket å gjøre til sine, og som han kunne leve etter. Han inviterer oss til å gjøre det samme.

Problemet er bare det at vi vil få med oss så mye. Kanskje på grunn av mengden får vi ingenting til å fungere.

Uavbrutt mediterte bror Roger over disse ordene. Han gjorde dem til sine egne. Han skrev dem om, forenklet dem, gjorde det mulig å leve dem.

Kanskje en ide for deg også?
Slik vil jeg leve.

Kallet til et enklere liv og en enklere livsstil

Jeg holder på å lese en svært utfordrende bok for tiden: "Beyond the Rat Race" av Arthur G. Gish (bildet). Den ble oversatt til svensk for mange år siden med tittelen: "Ut or ekorrhjulet". Dessverre finnes det ingen oversettelse til norsk.

Boken handler om den enkle livsstilen som et alternativ som kan befri mennesker fra konkurranse- og karrieretenkning i dagens komplekse samfunn. Forfatteren blottlegger tomheten og den åndelige fattigdommen i vårt vestlige velferdssamfunn og presenterer et radikalt alternativ basert på Guds ord, ikke minst gjennom den undervisningen Jesus gir om Guds rike i Bergprekenen. Boken er skrevet for mange år siden, men innholdet er langt forut for sin tid. Det er nå den trengs, og burde leses av alle som vil leve radikalt for Jesus.

Forfatteren Arthur G. Gish er nok ukjent her i Norge. Men i mange land har han og kona Peggy, satt djupe spor etter seg i manges liv. Det gjelder ikke minst i land preget av stor urett begått mot ulike folkegrupper, og i land hvor krig herjer.

Church of the Brethren

Arthur - eller Art - som han ble kalt, ble født i Lancaster County i Pennsylvannia, USA, og vokste opp på en bondegård. Oppveksten på gård skulle følge ham livet ut. Han elsket å se ting gro og vokse, særlig dyrking av organiske produkter som asparges. Han ble en av de som grunnla Athens Farmers Market, hvor bøndene kunne få solgt det de produserte. I to år - fra 1958 til 1960 - arbeidet Art i Europa for å hjelpe funksjonshemmede barn.

Art Gish hadde sin bakgrunn hos en anabaptistisk gruppe som kalles Church of the Brethren, som er en av de historiske fredskirkene med anabaptistiske og pietistiske røtter i Schwarzenau an der Eder, Tyskland (Nord Rhein-Westfalen). I denne sammenhengen var han ordinert pastor. Church of the Brethren er nokså lik de mer kjente mennonitene. Det som særpreger dem er at de døper med full neddykkelse tre ganger, i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. De praktiserer det urkristne kjærlighetsmåltidet, som består av fotvasking og fellesmåltidet, og som en del av dette måltidet feirer de nattverden. De legger også sterk vekt på fellesskapet mellom de troende, og at de troende skal være atskilt fra verden, på ikke-vold og at kristne ikke skal avlegge ed.

Kommuniteten i Ohio

Et fellesskap av troende vokste fram på gården der Peggy og Art levde sine liv. Med utgangspunkt i dette fellesskapet var de begge svært aktive i fredsarbeid både i Israel og Irak.

Min venn, Peter Hoover, som jeg har skrevet om flere ganger her på bloggen, og som leder den anabaptistiske kommuniteten Rocky Cape Christian Fellowship i Australia, forteller at han besøkte Art og Peggy Gish i januar i fjor. Ekteparet Gish bodde da på en skogkledd ås i Ohio med en blendende vakker utsikt til Hocking Hills og byen Athens. En del av hovedhuset er bygget i glass, og her fantes møtesalen og undervisningsrommene til den anabaptistiske kommuniteten New Covenant Fellowship. De store glassvinduene gav en utrolig flott utsikt til åskammene og dalen som omgir stedet. En peis gav varme til den kalde januardagen, hvor landskapet rundt huset var dekket av snø. Peter la merke til at det på veggen hang plankett fra Eberhard Arnold, grunnleggeren av den anabaptistiske kommuniteten Bruderhof. Her fantes også vakkert sangbøker for skolebarna. Kona til Art, Peggy, var i Irak som utsending for Christian Peacemaker Team.

Ulykken

Onsdag morgen, 28. juli 2010, gikk Art Gish ut for å arbeide i hagen med sin gamle traktor, da han kjørte for langt ut på en kurve slik at traktoren veltet, og Art havnet under den. En mann ved navn David som arbeidet på gården på denne tiden løp bort til traktoren for å forsøke å hjelpe Art, men begge innså at David alene kunne ikke klare å hjelpe Art som lå fastklemt under traktoren. David løp til hovedhuset for å ringe etter hjelp, men da han kom tilbake hadde tratoren begynt å brenne og Art hadde gått hjem til Gud. Peggy befant seg i Irak da dette skjedde.

Lørdag 7. august ble han gravlagt fra First United Methodist Church i Athens. Art Gish ble 70 år. En av de som kjente ham sa: "Han var den personen av alle jeg kjente som var mest lik Jesus!" Det er litt av en attest å få. Helt til det siste var han levende opptatt av å leve radikalt for Jesus

Spennende konferanse om det enkle liv i Jesu etterfølgelse

I juli neste år arrangeres det en spennende konferanse i USA. Det er selvsagt for langt unna for noen stor deltagelse fra Norge, men tematikken burde interessere. Tema er nemlig: Det enkle liv. Med undertittelen: Guds stille revolusjon bestående av kjærlighet, tilgivelse og enhet. Jeg kan ikke huske å ha sett noen konferanse med en tilsvarende tematikk her til lands. Innbyderne skriver blant annet:

"Gud sår såkorn til en stille revolusjon i nabolaget og bondegårds landskapet rundt om på jorda. Når det å elske hverandre, ønske den fremmede velkommen, tilgi hverandre, gjøre godt når ondskap skjer, dele gode med hverandre blir praktisert, skjer det en stille revolusjon.

Guds rikes stille revolusjon springer ikke frem stor og høy, og paraderer sin overlegenhet over alle andre kongedømmer på jorda. I stedet, lik planter hvis rotsystem sprer seg og trives under jorda, vokser det stillferdig..."

Det inviteres til interaktive bibelstudier, kulturelle analyser og teologiske diskusjoner, lovprisning og samtaler.

Årets taler er Jonathan Wilson-Hartgrove, forfatter og assisterende pastor ved St.John's Baptist Church - en av de historisk "svarte" baptistmenighetene. Han bor og lever i Rutba kommuniteten, som er en nymonastisk kommunitet hvor medlemmene lever, ber og spiser sammen og ønsker naboer og hjemløse velkommen.

Enn om vi fikk en slik konferanse i Norge også, men vi er nok ikke "der" riktig ennå. Først trenger vi å se kommuniteter vokse frem. Noen er allerede i startgropen.

Du kan finne mer om konferansen her:

http://www.missionalchurch.org/pages/convo.html

Enkelhetens hemmelighet: Hvor mye trenger vi?

Hvor mye skal vi eie før tingene eier oss?

Egentlig trenger man veldig lite for å leve et godt liv. Når man blir syk lærer man seg til å sette pris på små ting. Man verdsetter livet på en annen måte enn før. Kjenner på en djupere takknemlighet. Alt er nemlig ikke så selvsagt lenger. I fjor vinter måtte jeg holde meg innendørs i flere uker på grunn av at været var for kaldt. Beveget jeg meg utenfor døra fikk jeg så vondt i hjertet, at jeg måtte la det være. Da kjenner man en ekstra glede når sola begynner å varme igjen, og man kan gå utendørs. For andre var ikke dette et problem, heller ikke noe de reflekterte over. For dem var det selvsagt at de kunne gå ut, selv om det var kaldt.

Vi har mye å lære av pilegrimen.

Han eller henne kan ikke pakke med seg mye når de legger ut på vandringen. Ryggsekken inneholder kun det som trengs for livsopphold. Ikke mer. Før man reiser må man pakke ordentlig. Da oppdager man at det er mye man tror man trenger, som man må legge igjen. Det er verken plass for det, eller egentlig behov. Og vekten blir for tung.

Åndelig sett tror jeg vi trenger å tenke igjennom hva vi trenger. Av og til trenger vi å rydde opp i ting, og kanskje også kvitte oss med det som tynger oss. Det er en tid for alt, sier Forkynneren, det er en tid for å kaste, og det er en ting for å samle.

Jeg har ryddet i eget bo i det siste. Noe er kastet, noe er lagt til side og noe har jeg tatt vare på. Det gjelder også mitt indre liv.

Lik en løk som skrelles, vil jeg gjerne nærme meg den kjernen som jeg har på djupet av meg selv, der mitt sanne jeg befinner seg.

Et liv i enkelhet og glede

Helt siden apostlenes, jomfru Marias og de første kristnes tid har det vært et kall å leve i stor enkelhet og dele med hverandre. En av de reneste gledene i evangeliet, er stadig å komme nærmere en indre enkelhet som leder til en enklere måte å leve på.

Å forenkle betyr aldri å velge en iskald moralisme, blottet for godhet og fylt av fordømmelse over dem som velger en annen vei.

Om et enkelt liv ble det samme som å leve et dystert liv, hvordan skulle det da lede oss til evangeliet?

Enkelhetens ånd skinner igjennom som en stille glede og som et sprudlende hjerte. Forenklingen inviterer oss til å la det lille vi har, finne sin plass i skapelsens enkle skjønnhet.

Bror Roger, grunnlegger av den økumeniske kommuniteten Taize, Frankrike

La oss elske Gud over alt

I de øde nordvestlige områdene av Kodiak arkipelaget i Alaska-gulfen, ligger Spruce Island. Øya er 46.066 kvadratkilometer, og i dag bor det 242 mennesker her, de fleste i byen Ouzinkie. Til denne øya kom den hellige Herman 24. september 1794. Herman var født i Serpukov i Russland i 1756 eller 1760, og var en av de første østlig-ortodokse misjonærene til Den nye verden. Hans fødenavn er ukjent. 16 år gammel ble han opptatt som munk i Treenigheten-Hl.Sergius klosteret som lå i nærheten av St.Petersburg. Senere kom han til Valamo-klosteret. Her ble han også ordinert prest. I Valamo-klosteret gikk han i åndelig veiledning hos abbed Nazarius, som betydde så mye for den åndelige oppvåkningen i Russland på den tiden. Mens han var her på Valamo ble han utpekt til å reise ut som misjonær til Alaska, sammen med syv andre munker. I Kodiak arkipelaget møtte de alt annet enn et enkelt og problemfritt liv. De ortodokse munkene tok nemlig raskt parti med de innfødte, og måtte utstå trussler, trakassering, forfølgelse, arrestasjoner, sykdom i tillegg til de harde værforholdene. Kun Herman overlevde, de syv andre døde enten som martyrer eller av naturlige årsaker.

Fader Herman ble svært godt likt av urbefolkningsgruppene som bodde her. De så på ham som sin beskytter og som deres forbeder.

I årene 1808 til 1818 levde fader Herman på Spruce Island. Denne øya er helt dekket av skog. Her bygget han opp et nytt kloster som han kalte Nye Valamo. Den første sommeren han bodde her laget han en hule som han levde i. Da han døde, 15. november 1837, ble han begravet i denne hulen.

I 40 år levde han i sin enkle munkecelle her på denne avsidesliggende øya, for å be! Jeg blir litt overveldet når jeg tenker på det. For det er så lett å tenke på at skal vårt liv være fruktbart, må det bestå av noe som er målbart, i form av mennesker eller bygninger eller handlinger. Nå bygget riktignok fader Herman et kloster. Men hans gjerning var bønnens. I sin celle ba han Jesusbønnen, tidebønnene, de personlige forbønnene. Her levde han sitt stille liv, langt fra folk. Likevel satte han slike spor etter seg, at han snakkes om den dag i dag, og han ses på av ortodokse kristne som Amerikas helgen. Jeg synes dette har mye å si meg om hva som er viktig i livet: bønn og et liv i stillhet. DET bærer nemlig rik frukt. Det er den hellige Herman av Alaska et godt eksempel på. Det er en setning som fader Herman har sagt, som på en måte kunne vært et motto for hans liv, og som taler veldig til meg:

"Fra denne dagen av, fra denne timen av, fra dette øyeblikk av, la oss elske Gud over alt."

Å bringe Kirken tilbake til kirkene. De åndelige disipliner, del 10

Frem til nå har vi samtalt med hverandre om de indre disiplinene som meditasjon, bønn, faste og åndelig lesning. La oss se litt nærmere på det vi kaller de ytre disiplinene: enkelhet, tilbaketrukkethet, underordning og tjeneste. Vi begynner med den åndelige disiplinen som kalles enkelhet:

Vi lever i en veldig komplisert tid som margstjeler oss. Vi tappes for energi, titusentalls ting forsøker å fange vår oppmerksomhet. I det ene øyeblikket tar vi beslutninger ut fra fornuftig resonnement, i det neste på grunn av frykt for hva andre måtte tenke om oss. Richard Foster sier at "den moderne helten er den fattige gutten som målbevisst arbeider for å bli rik og ikke den rike gutten som frivillig blir fattig. Begjær får navnet ambisjon. Å samle lader kaller vi klokskap. Grådighet blir til driftighet."

Jeg har tenkt mye på dette etter at jeg ble syk: Vi måler menneskets verdi ut fra hvor mye det kan yte tilbake til samfunnet, fra hvor mye det produserer eller hvor mye man tjener. Å klare seg på en midlertidig uførepensjon gjør at man må forenkle hverdagen. Det gir en mange nye utfordringer.

Midt oppe i alt dette kaller Jesus oss til etterfølgelse. Hans liv var et liv i enkelhet. Ingen fast eiedom, ingen fast bolig, ingen ytre luksus, i Nasaret levde han de første 30 årene i fattigdom og tilbaketrukkethet. Han fant glede i å vandre i fjellet, Han så blomstenes skjønnhet, Han likte et ruskevær på Genesaretsjøen, Han søkte Gud ute i ødemarken.

Det står et interessant ord i Forkynneren i Det gamle testamente: "Gud skapte mennesket som det skulle være, men de har mange underlige ting for seg." (Fork 7,29)

Bibelen viser oss med all tydelighet den trelldomsånd som en ubibelsk binding til rikdom fører med seg. I Salme 62,11b kan vi lese disse ordene: "Når rikdommen vokser, så la ikke hjertet feste seg ved det!" Og i Det nye testamente finner vi denne velkjente advarselen:

"Men de som ønsker å bli rike, faller i fristelse og snarer og mange dårlige og skadelige lyster som drukner menneskene i ødeleggelse og fortapelse. For kjærligheten til penger er en rot til all slags ondskap. På grunn av denne har noen i sin griskhet kommet bort fra troen, og de har gjennomboret seg selv med mange plager." (1.Tim 6,9-11)

Det er derfor Guds ord formaner oss:

"Gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning." (1.Tim 6,9)

Etter hvert som man blir eldre, ser man hvor mye man har samlet, og samtidig hvor lite man trenger av alt det en eier. Kanskje kan det være lurt å kvitte seg med noe av det? Gjøre hverdagen enklere og mer praktisk.

"Har vi mat og klær, skal vi nøye oss med det." (1.Tim 6,8)

Problemet er at enkelte har veldig mye klær. De har klær i skapet de aldri bruker. Kanskje det er tid for en opprydding. Kanskje noen andre kunne få glede av noe av det du har, men som du ikke bruker. Her hvor jeg bor er vi så heldige at vi har et kjempestort bruktmarked. Her kjøper vi flesteparten av de klærne vi bruker til hverdags og fest. Mange av dem er like gode, selv om de er brukt. Og når vi kjøper noe her - hvert plagg koster kanskje ikke mer enn 20-50 kroner,så går pengene uavkortet til hjelpearbeid og misjon i mange andre land.

Bildet viser et av husene i en ortodoks kommunitet i Alaska.