Viser innlegg med etiketten Guds skaperverk. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Guds skaperverk. Vis alle innlegg

mandag, juli 04, 2022

Alt er virkelig godt


Jeg har nettopp kommet tilbake fra en tur gjennom den mørke skogen. Det var kjølig og det blåste, men alt snakket om deg. Alt: skyene, trærne, det våte gresset, dalen med sine fjerne lys, lyden av vinden. De talte alle om din oppstandelse; de gjorde meg alle oppmerksom på at alt virkelig er bra. I deg er alt skapt godt, og ved deg blir hele skapelsen fornyet og brakt til en enda større herlighet enn den hadde i begynnelsen.

Herre, jeg vet nå at det er i stillhet, i et stille øyeblikk, i et glemt hjørne at du vil møte meg, kalle meg ved navn og tale et fredsord til meg. Det er i min stilleste time du blir den oppstandne Herre for meg.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

mandag, mai 25, 2020

Guds ansikt vendt mot oss

'Hvor vi enn vender oss, der er ansiktet Ditt, Gud. I månelyset og stjernenes gang, i de hellige fjellenes kløfter og i eldgamle lunder, i mektige hav og havdjupenes skapninger.

Hvor vi enn vender oss, der er ansiktet Ditt, Gud. I lyset fra øynene vi elsker, i saltsmaken til tårene vi har smakt, i forvitrede ansikter øst og vest, i barnets mjuke hud over alt

Hvor vi enn vender oss, der er ansiktet Ditt, Gud, der er ansiktet Ditt, i blant oss.'

- John Philip Newell i Celtic Daily Prayer, Volume 2, side 901-902

torsdag, mai 14, 2020

Livets under

Se! Se! sier vi, når vi ser en regnbue, som om vi ikke har sett noen før. Regnbuer kommer alltid overraskende.

Og godt er det. Vi kan så lett bli blasserte. Alt er en selvfølge.

Når du har vært innendørs noen uker, og tilbrakt dagevis i en sykehusseng, og du endelig kommer ut og får se deg omkring, da, da er det ingen ting som er selfølgelig lenger.

Slik ble turen fra huset vårt til fastlegen i går. Det var første gangen i år jeg har sett enger av hvitveis. Gud, så vakkert!

Jeg har jo sett det før, men når du blir fratatt muligheten til å se det og så får se det igjen, er det fenomenalt sterkt. Måtte det aldri bli noe selvsagt. Måtte jeg, så lenge jeg forunnes livet ha evnen til å forundres, overraskes og fylles med glede og takknemlighet. Takk Gud for skjønnheten og sanseligheten. Gud kommer ikke bare til oss gjennom ord, men gjennom brød og vin, gjennom alt det skjønne Gud har skapt.

'Vær takknemlige', lyder Guds ord. Det ordet skal jeg øve på i dag.

søndag, august 05, 2018

En bedende munk jeg virkelig har sans for

Alle som kjenner meg vet at jeg elsker trær. Så i dag skal jeg la deg få møte en mann som var like glad i dem, som jeg er. Han er død for lenge siden, men jeg har virkelig sans for ham.

Hans navn er Nikeforos, og kom fra den greske øya Chios, en ganske så karrig klippeøy i Egeerhavet, omtrent syv kilometer fra kysten av Lilleasia. Øya er skilt fra Tyrkia av Chiosstredet. Øya er 910 kvadratkilometer og i dag bor det omlag 52.000 mennesker her.

Nikeforos ble født her og døde her. Som barn ble han alvorlig syk, og foreldrene lovte Gud mens de ba at dersom sønnen ble frisk, ville de la ham tjene i et kloster som var i nærheten. Sønnen ble frisk og foreldrene holdt sitt løfte. Nikeoforos ble oppdratt i det ortodokse klosteret, og han begynte etterhvert på øyas presteseminar, ble viet til diakon og siden lærer på seminaret.

Han fikk etterhvert stadig flere ansvarsfulle oppgaver. Men det skulle vise seg at han ikke var særlig flink til å utføre administrative oppgaver som fulgte med disse oppdragene.

Nikeforos bar nemlig på en helt annen lengsel enn å bli sittende bak et skrivebord. Han lengtet etter å leve i Guds nærhet og tok etterhvert tilflukt i en eremittcelle i nærheten av en kirke i byen Resta på øya. Her levde han i bønn, studier og arbeid med liturgien.

Og her kunne han virkelig hengi seg til det han elsket så høyt: naturen og trærne. Han var ikke vanskelig å be når det trengtes å ta i et tak med jordbruket på øya. Han var den som kanskje arbeidet hardest ute på markene. Og han ville gi den karrige øya liv. Derfor ville han plante trær: oliventrær, fikentrær, cypresser og pinjer. Når mennesker kom for å skrifte gjorde han noe genialt! Han påla dem å plante trær som bot!

onsdag, februar 21, 2018

Skaperverket og mennesket

"Kristendom, og da særlig protestantisk kristendom, har konsentrert seg nesten eksklusivt om det enkelte menneskets frelse, i stedet for de undertryktes frigjørelse og velvære. Da tenker jeg ikke bare på undertrykte mennesker, men også en undertrykt jord med alle sine livsformer.

Gud er inkarnert i verden ... av dette forstår vi at Gud er åndepustet eller ånd som gir liv til milliarder kropper som utgjør Guds kropp."

- Sallie McFague. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

"Herre, vår Herre! Hvor herlig ditt navn er over hele jorden, du som har utbredt din prakt over himmelen! ... Når jeg ser din himmel, dine fingres verk, månen og stjernene som du har satt der - hva er da et menneske at du kommer ham i hu, en menneskesønn at du ser til ham!" (Salme 8,1 og v.4)

onsdag, oktober 04, 2017

Bror Frans og de menneskeskapte klimaendringene

Det kunne ikke ha vært en bedre tid på året enn høsten for å feire Frans av Assisi - og han er virkelig en viktig person for vår tid på så mange måter.

Høsten kler seg i sin fineste skrud disse dagene, og trubaduren fra Assisi, hjelper oss til å se Skaperen bak alt det vidunderlig skapte. 3. oktober 1226 møtte han henne han kalte "vår søster, den legemlige død."

I en tid hvor de menneskeskapte klimaendringene virkelig herjer med "søster Jorden", for å bli i den vidunderlige vakre 'Solsangen' som bror Frans skrev, blir Frans av Assisis forhold til skaperverket så viktig. Det finnes mange legender som forteller om forholdet Frans hadde til naturen, til dyrene. Fuglene ble spesielt tiltrukket av stemmen til Frans, og de satt stille når Frans talte til dem.

Når man ser de menneskeskapte miljøødeleggelsene vi opplever i dag - også i Norge - tenker jeg på ordene i Åp 11,18 om at det kommer en tid når Herren skal "ødelegge de som ødelegger jorden."

Og Paulus forteller om et skaperverk som "sukker og stønner" over forgjengeligheten, og lengter etter forløsningen. La oss følge eksemplet Frans la igjen etter seg, og ta vare på alt det skapte, enten det er nyttevekster, blomster, bier, dyr - og takke Gud for dem.

Mangt og mye kunne ha vært skrevet om Frans på hans minnedag, men i år vil jeg stanse ved nettopp det jeg har skrevet om forholdet til naturen.

Hver vår pleier en venn av meg å takke Gud for at Linerla har kommet. Det griper meg like sterkt hver gang han gjør det, og har åpnet øynene mine for alt det fantastiske Gud har skapt rundt oss. La oss ikke ta det for noe selvfølgelig.

lørdag, august 05, 2017

Munken som elsket trær: Hvis du ikke elsker trær, kan du ikke elske Gud!

Alle som kjenner meg vet at jeg elsker trær. Så i dag skal jeg la deg få møte en mann som var like glad i dem, som jeg er. Han er død for lenge siden, men jeg har virkelig sans for ham.

Hans navn er Nikeforos, og kom fra den greske øya Chios, en ganske så karrig klippeøy i Egeerhavet, omtrent syv kilometer fra kysten av Lilleasia. Øya er skilt fra Tyrkia av Chiosstredet. Øya er 910 kvadratkilometer og i dag bor det omlag 52.000 mennesker her.

Nikeforos ble født her og døde her. Som barn ble han alvorlig syk, og foreldrene lovte Gud mens de ba at dersom sønnen ble frisk, ville de la ham tjene i et kloster som var i nærheten. Sønnen ble frisk og foreldrene holdt sitt løfte. Nikeoforos ble oppdratt i det ortodokse klosteret, og han begynte etterhvert på øyas presteseminar, ble viet til diakon og siden lærer på seminaret.

Han fikk etterhvert stadig flere ansvarsfulle oppgaver. Men det skulle vise seg at han ikke var særlig flink til å utføre administrative oppgaver som fulgte med disse oppdragene.

Nikeforos bar nemlig på en helt annen lengsel enn å bli sittende bak et skrivebord. Han lengtet etter å leve i Guds nærhet og tok etterhvert tilflukt i en eremittcelle i nærheten av en kirke i byen Resta på øya. Her levde han i bønn, studier og arbeid med liturgien.

Og her kunne han virkelig hengi seg til det han elsket så høyt: naturen og trærne. Han var ikke vanskelig å be når det trengtes å ta i et tak med jordbruket på øya. Han var den som kanskje arbeidet hardest ute på markene. Og han ville gi den karrige øya liv. Derfor ville han plante trær: oliventrær, fikentrær, cypresser og pinjer. Når mennesker kom for å skrifte gjorde han noe genialt! Han påla dem å plante trær som bot!


Billedtekst: Chios

Nikoforos sa det slik: "Hvis du ikke elsker trær, kan du ikke elske Gud!"

Jeg er helt enig i at det henger sammen!

Nikeforos døde på sin elskede øy sommeren 1821 og ble begravet i kirken ved eremittboligen i Resta. Han ble forøvrig født i 1750.


Nikeforos er munken til venstre på bildet.

fredag, august 04, 2017

En grønn perle, ekstremvarme og klimaendringene

Jeg tenker mye på de som plages og lider av den kolossale varmen som har rammet den sørlige delen av Europa de siste ukene. Alle syke, gamle, som må holde ut dag etter dag i en varme som er så utmattende og slitsom. Jeg har bedt for dem. Tror ikke jeg selv hadde klart å utstå en slik varme på grunn av min sykdom.

Jeg tenker også på klimaendringene vi nå virkelig begynner å merke følgene av. Mer ekstremvær. De store ødeleggelsene.

Når Kristuskransen kunne feire sitt 20 års jubileum i 2015 ble det lagt til en ny perle - den grønne. Det kjennes veldig riktig ut. Miljøbevissthet hører med til den kristne tro! Vi må ta vare på skaperverket. I Åpenbaringsboken heter det:

"Hedningefolkene ble harme, men nå er din vredesdag kommet. Nå er tiden da de døde skal dømmes, nå skal du lønne dine tjenere profetene, de hellige og de som frykter ditt navn, små og store, og ødelegge dem som ødelegger jorden." (Åp 11,18)

Herren vil stille dem til ansvar som ødelegger Hans skaperverk.

Når jeg tar frem Kristuskransen stanser jeg i disse dager ved den grønne perlen og takker Gud for alt det vakre, skjønne i skaperverket: skogene, havet, blomstene, fuglene, dyrene, himmelen, menneskene Han har skapt i sitt bilde - og så ber jeg for Skaperverket. At Gud skal velsigne det, bevare det og beskytte det mot grådigheten, materialismen, miljøødeleggelsene.

fredag, april 01, 2016

Et brennende hjerte

Den kristne eneboeren Isak Syreren stilte en gang på 600-tallet spørsmålet: Hva er renhet? Han svarte selv: 'Det er, kort sagt, å ha et hjerte som kjenner med hele den skapte naturen'.

Videre sa han: 'Hva er et hjerte fylt av medfølelse?' Han svarte:

'Det er et hjerte som brenner for hele skapelsen, for menneskene, for fuglene, for alle dyr, for demonene og alle skapninger som finnes. Når den som eier et slikt hjerte tenker på dem og når han ser dem, feller han tårer. Hans medfølelse er så sterk og så voldsom og hans utholdenhet så stor, at hans hjerte strupes sammen og han utholder ikke å se eller høre noe ondt eller noen sorg i skapelsen.

Derfor ber han hele dagen under tårer for dyrene, for fiendene av sannheten og for alle som skader henne, slik at Gud må bevare og tilgi dem. I sitt hjertes grenseløse medfølelse, som Guds avbilde, ber han til og med for ormene.'

fredag, november 23, 2012

Hvor stor er ikke Guds makt!

Jeg ble stående på trammen utenfor Kristi himmelfartskapellet i går kveld og skue opp mot det stjernestrødde himmelhvelvet. Det er mektig.

Jeg kom til å tenke på noen ord av Hl.Clement av Aleksandria:

'Hvordan skal jeg kunne fortelle hva Gud skaper? Se, hele universet! Det er Hans arbeid; det og himmelen, solen og englene, og mennesket - et verk av Hans fingre. Hvor stor er ikke Guds makt!'

De ordene stemmer godt overens med ordene fra Salme 145:

Stor er Herren og verdig lov og pris, hans storhet kan ingen granske'. (v.3)

onsdag, februar 09, 2011

En hyllest til Gud Skaperen - av Kyrill av Jerusalem


I dag vil jeg gjerne dele noen ord med deg som er skrevet av biskop Kyrill av Jerusalem (315-386). Biskop Kyrill var en fornyer av det liturgiske livet i kirken og fremholdt kirkeårets betydning. Det var han som utviklet bruken med å feire gudstjeneste på steder som var forbundet med Jesu liv, og det var han som innførte "den stille uke" med palmesøndag, skjærtorsdag og langfredag. Det jeg vil dele med bloggens lesere i dag er en hyllest til Gud Skaperen:

Hvem er regnets far? Hvem former duggdråpene? Hvem holder skyene sammen og hindrer regnet fra å strømme over jorden?

Av og til lar Han gullkantede skyer komme farende sørfra. Noen ganger gir Han dem en fast form, andre ganger lar Han formen forvandres fra time til time. De rommer store vannemengder og brister likevel ikke; fredfylt svever de over himmelen inntil Han slipper vindene løs over verden.

Hvem skaper iskrystaller av vannet? Isen kjennes har som sten, men er likevel vann. Noen ganger blir vannet til snø og ligner ull. Andre ganger bruker Han det til å få tåken til å lette. Og våren smelter klippene og vannet raser nedover fjellsidene.

Vannet forblir alltid vann, men det har mange forskjellige egenskaper. I vingårdene blir vannet til 'vinen som gjør menneskene glade. Du lar ansiktene skinne av olje, og gir brød som styrker menneskene.'

Stilt overfor alle disse underverk, hvem kan da unngå å tilbe sin Skaper?

fredag, september 03, 2010

Menneskets dårskap

Den britiske astrofysikeren og matematikeren Stephen Hawling, er en av verdens mest berømte vitenskapsmenn. Det skyldes ikke minst en rekke TV-opptredener, populærvitenskapelige bøker og masse presse-oppslag.

Slik Norges nest største avis, VG, gir ham i dag. Her hevder Hawking at Universet ikke ble skapt av Gud. Det skal visstnok være skapt av tyngdeloven.

Det er mulig noen mener at dette er klokskap, men det er ikke annet en dårskap. Oppstod tyngdekraften av seg selv? Sånn helt plutselig - likssom? Jeg har sagt det før, og jeg gjentar det gjerne: Det skal virkelig stor tro for å tro noe slikt! Og "vitenskaps"-menn er virkelig troende til litt av hvert. Som det å benekte at det finnes noen Gud.

Gud selv har sagt hva Han mener om dette:

"Dåren har sagt i sitt hjerte: Det er ingen Gud." (Salme 14,1)

Og i Salme 2 beskrives det menneskelige opprøret mot Gud, slik:

"Jordens konger stiller seg opp, og fyrstene rådslår med hverandre mot Herren og mot Hans Salvede. Og de sier: La oss rive Deres bånd i stykker og kaste Deres rep av oss!." (v.2)

Hva svarer Herren på denne dårskapen?

"Han som troner i himlene, ler. Herren spotter dem. Så skal Han tale til dem i sin vrede, og i sin dype harme skal Han slå dem med angst. Men Jeg, Jeg har innsatt Min Konge på Sion, Mitt hellige berg." (v.4-6)

En dag er Stephen Hawking bare et navn i en historiebok. Han skriver seg inn i rekken av dårer som har forkastet Gud. Mens Hans navn forblir til evig tid, Han som skapte himmel og jord.

Se

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/artikkel.php?artid=10036009

torsdag, juni 25, 2009

Eden - og andre hager



For en del år siden var dattera vår på en misjonreise til Filippinene. Der kjøpte hun en gave til meg som jeg er blitt så glad i. Det er en bibelstudiebok om menn i Bibelen. For tiden leser jeg om Adam.

Adam og Eva - de to første menneskene på jorda oppholdt seg i en hage. Eden. Jeg har tenkt mye på det de siste dagene.

Nå skal det sies at vi ikke har noen særlig flott hage, men jeg er blitt mer og mer glad i den lille hagen vi har. Og det å kunne drive i hagen, handler om å finne en hvilepuls. På oversiden av huset vårt har vi en liten skog. Den er blitt mindre og mindre med årene, etter hvert som trær er blitt felt. Jeg stortrives med de trærne som er igjen. Av to årsaker: for det første gir de skygge. Det er betydningsfullt fordi jeg tåler veldig dårlig varme. For det andre fordi de huser mange slags fugler, og det finnes vel neppe noen lyd som er mer harmonisk og nydelig enn fuglekvitter. Det måtte i såfall være en bekk som klukker.

Men det var dette med hager. Og da særlig den første. Så forunderlig det må ha vært, dette fellesskapet de første menneskene hadde med Skaperen, og så stort det må ha vært å vandre rundt i denne hagen - før syndefallet. Da alt var harmonisk.

I går gravde jeg i jorda. Å kjenne solvarm jord mellom fingrene, gjøre den porøs, slik at man kan så noe som skal gro. Noe finere vet ikke jeg om en junidag.

Jeg tror jeg aner noe om hvorfor Gud lot de første menneskene oppholde seg i en hage. Den er en liten verden i seg selv. Selv om man ikke kan komme seg så langt, er det underlig hvor mye en får med seg av livet selv i en liten hage.

I dagene som kommer skal vi plante, jeg skal stelle med mine tomatplanter, og jeg tror jammen vi skal skaffe oss noen urter.

mandag, januar 26, 2009

Jesu bønn og lengsel etter enhet, del 5



Johannes 17 inneholder et særdeles viktig punkt i den kristne tro, nemlig det som kalles for Kristi preeksistens. I den nikenske trosbekjennelsen uttrykkes dette slik:

"Jeg tror på .... èn Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til."

Her i Johannes 17 ber Jesus selv om at Han blir herliggjort "med den herlighet jeg hadde hos deg før verden ble til." (v.5)

Tidligere i Johannes evangeliet kommer Han med en bekjennelse som nok sjokkerte Hans tilhørere. Han sa:

"Sannelig, sannelig sier jeg dere: Jeg er før Abraham ble til." (Joh 8,58)

Begge disse skriftstedene avviser at Jesus bare var et menneske. De viser til fulle Hans guddommelighet. Det er en som er hevet endog over selve tiden som taler her, Han som er Gud åpenbart i kjød, det evige Ordet som var fra begynnelsen, og som selv er begynnelsen til alt som er blitt til.

Vi finner det samme i det som kalles Johannes prologen:

"I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til." (Joh 1,1-3)

Når Johannes skriver sitt første brev så understreker han også i den sammenhengen Kristi preeksistens i den han skriver om både Kristi preeksistens og inkarnasjonen, når han skriver:

"... livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenbart hos oss." (1.Joh 1,2)

I prologen viser også Johannes at det er Kristus alt handler om. Det kommer så tydelig frem i vers tre: "Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til." Om Jesus bare var et menneske, så ville Han jo ikke ha vært opphavet til skapelsen. Da ville Han ikke ha eksistert før unnfangelsen og fødelsen i Betlehemsgrotten. Men Han var før Abraham ble til.

I brevet til den kristne forsamlingen i Kolossæ er apostelen Paulus veldig tydelig når han skriver om nettopp Kristi preeksistens:

"Han er et bilde av den usynlige Gud, den førstefødte fremfor enhver skapning. For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, enten det er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter. Alt er det skapt ved ham og til ham. Han er før alle ting og alt består ved ham." (Kol 1,15-17)

At Kristus er Gud, kommet i kjød ser vi også veldig klart i det Hebreerbrevets forfatter skriver:

"Men om Sønnen sier han: Din trone, Gud, står i all evighet, og rettferds stav er ditt rikes kongestav. Du elsker rettferd og hatet urett. Derfor, Gud, har din Gud, salvet deg med gledens olje fremfor dine medbrødre. Og: Du, Herre, la i begynnelsen jordens grunnvoll, og himlene er dine henders verk." (Hebr 1,8-10)

torsdag, oktober 16, 2008

Brev fra patriark Bartolomeos om å ta vare på skaperverket



Patriark Bartolomeos har skrevet brev i forbindelse med det kirkelige nyttår, hvor han legger vekt på vårt ansvar for å ta vare på skaperverket. Flere norske aviser har referert til dette brevet, men ikke gjengitt brevet i helhet. Innholdet synes jeg er så viktig at jeg formidler det videre til bloggens lesere. Leserne vil forstå at det ikke er uten grunn at Patriark Bartolomeos er kalt "den grønne patriarken":

Encyclia (prot.no.1091) fra Patriark Bartolomeos av Konstantinopel. + Bartolomeos, ved Guds nåde erkebiskop av Konstantinopel, Det Nye Roma, og Økumenisk Patriark

Til hele Kirken: Nåde og fred fra vår Herre og Gud og Frelser Jesus Kristus, Skaper av hele universet.

”Skapningen ble jo lagt under forgjengelighet – ikke godvillig, men etter hans vilje som la den derunder - … For vi vet at hele skapningen til sammen sukker og er til sammen i smerte inntil nå ” (Rom 8: 20,22)

Kjære brødre og søstre i Herren,
Atter en gang er det kirkelig nyttår og vi kalles til med fornyet åndelig intensitet i Kristus og med særlig oppmerksomhet å tenke over tilstanden til denne vår skjønne planet, og til å be spesielt om beskyttelse for hele naturens verden.

Mange ting har endret seg siden vår forgjenger patriark Dimitrios for to tiår siden bestemte at 1. september skulle brukes til å be om vern for Guds vakre skaperverk. Ved å ta dette initiativet gav den tidligere Økumeniske Patriarken også en advarsel om de nedbrytende følgene av å skade miljøet. Han understreket at til forskjell fra alle andre former for menneskelig misbruk og skadeverk, har forurensing av miljøet mulighet til å forvolde skade og ødeleggelse som ikke kan repareres, ja det kan ende med tilintetgjørelse av alle former for liv på kloden.

På den tiden kunne selvfølgelig denne advarselen ha virket overdreven for skeptiske ører. Men i lys av hva vi vet nå, må vi si at dette helt klart var profetiske ord. I dag understreker vitenskapsfolk på miljøområdet at de registrerte klimaendringene har mulighet til å bryte ned og ødelegge hele økosystemet, som ikke bare er nødvendig for menneskehetens fortsettelse, men for hele den vidunderlige dyr- og plante-verden, som alt er avhengig av hverandre som i en lenke. Det er valgene og handlingene til det som ellers er siviliserte og moderne mennesker som har ledet til denne tragiske situasjonen, og i sin kjerne er dette først og fremst et moralsk og åndelig problemkompleks, slik også den gudinspirerte apostelen Paulus fremstiller det i fargerike bilder i sitt brev til romerne for nitten hundre år siden. ”Skapningen ble jo lagt under forgjengelighet – ikke godvillig, men etter hans vilje som la den derunder - … For vi vet at hele skapningen til sammen sukker og er til sammen i smerte inntil nå ” (Rom 8: 20,22)

Her må vi konstatere at denne moralske og åndelige dimensjonen av miljøproblemet også i dag, ja kanskje mer nå enn tidligere, står klart i bevisstheten til alle mennesker, og i særdeleshet unge mennesker, som er klar over det faktum at alle mennesker er i samme båt. Et økende antall mennesker forstår at nettopp deres overdrevne forbruk , deres personlige deltakelse i produksjonen av visse varer eller deres forkastelse av andre – at det ikke bare har etisk, men likefrem eskatologisk betydning. Et økende antall mennesker forstår at det irrasjonelle forbruk av naturressurser og det ukontrollerte energiforbruket bidrar til klimaendringer med konsekvenser for livet og overlevelsesmuligheten for menneskeheten som er skapt i Guds bilde, og at dette derfor er likeverd med synd. Et økende antall mennesker karakteriserer dem som behandler den skapte naturen fornuftig som gode og dem som behandler den ufornuftig som dårlige.

Uansett, av samme årsak, selv om folks oppmerksomhet på at den miljømessige krisen vokser, så er uheldigvis bildet av vår klode i dag det motsatte. Særlig foruroligende er det faktum at det er de fattigste og mest sårbare medlemmer av menneskeslekten som er utsatt for miljøproblemene som det ikke er de selv som har skapt. Fra Australia til Afrikas Horn ser vi områder som utsettes for langvarige tørkeperioder, noe som resulterer i ørkenspredning til tidligere fruktbare og produktive områder, hvor lokalbefolkningen lider av sult og tørst. Fra Latin-Amerika til hjertet av Eurasia hører vi om isbreer som smelter, og dermed truer vannforsyningene til millioner av mennesker.

Kristi Hellige og Store Kirke her følger i fotsporene til den tidligere Økumeniske Patriarken Dimitrios og arbeider utrettelig for å vekke oppmerksomheten ikke bare hos vanlige mennesker, men like mye hos de ansvarlige lederne i verden. Dette skjer via organisering av Økologiske Symposier som behandler spørsmål knyttet til klimaendring og vannforsyning. Den endelige hensikt med dette arbeidet er å utforske den gjensidige avhengighet mellom verdens økosystemer og undersøke hvordan den globale oppvarmingen og dens menneskeskapte følger kommer til uttrykk. Gjennom disse akademiske samlingene med deltakere fra forskjellige kristne samfunn og andre religioner, så vel som forskjellige vitenskapsgrener, streber Det Økumeniske Patriarkat etter å bygge en holdbar og nyskapende allianse mellom religion og vitenskap, basert på det fundamentale prinsippet at for å nå målet og bevare det naturlige miljøet, så må begge sider vise godvilje, gjensidig respekt og samarbeid. Samarbeidet mellom vitenskap og religion på disse symposiene som er organisert forskjellige steder på kloden, vil bidra til å utvikle en miljø-etikk, og denne understreker at bruken av verden og nytelsen av de materielle goder må skje på Eukaristisk vis, med takksigelse til Gud. På samme vis er det med skadingen av miljøet og forbruket av den uten referanse til Gud, det er synd både i forhold til Skaperen og i forhold til menneskeheten som Hans skapelse.

Kjære brødre og søstre i Herren, vi vet at hele skapningen ble berørt da Adam falt fra den opprinnelige godhet, og som følge av det sukker og stønner den tillike. Enn mer, vi vet at menneskets overforbruk, avvik, vold og hovmod leder til ødeleggelse av den lidende naturen som også er underlagt forgjengelsen. Til slutt, vi vet også at denne ødeleggelsen medfører selv-destruksjon. Derfor inviterer vi dere alle, uansett stilling og yrke, til å holde dere til den naturlige bruk av Guds skaperverk og oppsende takk til Gud, som har skapt verden og gitt oss alt.

For Ham tilkommer all ære og makt i evighet. Amen.

Deres bror i Kristus som alltid ber for dere til Gud +Bartolomeos Erkebiskop av Konstantinopel, Det Nye Roma, og Økumenisk Patriark

(Kilde: http://www.ortodoks.com/)

lørdag, september 27, 2008

Å fryde seg over helheten og skaperverket



Hvert vår og hver høst får vi som bor her på Gjøvik en himmelsendt gave. Grågåstoget pløyer seg vei, enten nordover eller sørover. Ei natt i måneskinn bare for noen få dager siden hørte jeg villmarkskriket første gangen. Det var underlig å ligge i senga og høre de snakket til hverandre disse flotte fuglene, høyt over hodene våre, og utpå dagen i går, mens jeg var innendørs, hørte jeg et voldsomt leven utenfor. Og ganske riktig - rett over hustakene våre gikk grågåstoget sørover. Jeg blir så fascinert av hvordan Gud har skapt alt dette og at Han har skapt oss til helhet. Våre keltiske søsken har forstått dette bedre enn mange andre. De deler ikke verden opp i en åndelig og i en materiell verden. Alt er en helhet. Akkurat som vi er sammensatt: ånd, sjel og kropp, til èn uadskillelig del. Vi hører jorden og himmelen til. Gud skapte begge deler, og de to hører sammen. "Jorden hører Herren til, og alt som fyller den," sier David i Salme 24,1.

Og alt er skapt til Guds pris. I Salme 98 bryter salmisten ut i poetisk begeistring: "La havet buldre med alt som fyller det, verden og de som bor i den! La elvene klappe i hendene! La fjellene sammen juble for Herrens åsyn." (v.7-8) Forut for dette har den samme salmisten beskrevet ulike musikkinstrumenter som kan brukes for å prise Skaperen: "Rop av fryd for Herren, hele jorden! Bryt ut i sang, juble og syng lovsanger! Lovsyng Herren til lyre, med lyre og salmesang, med trompeter og lyden av basun! Rop av fryd for Herren, Kongens åsyn!" (.4-6)

La oss fryde oss over Guds skaperverk akkurat nå: Fargene, lydene, fuglene, dyrene i skogen og takke Gud for at vi er til - midt oppe i alle disse undrene. Det er virkelig miraklenes tid!