Frø fra Russland brakte nytt liv i Canada

I landsbyen Neubergthal i det sørlige Manitoba i Canada finner du knudrete bomullstrær. Her, og i omkringliggende landsbyer, har de sin spesielle nostalgiske betydning for mennoniter. Trærne kommer fra frø og stiklinger fra Russland, som mennoniter som emigrerte på 1870-tallet tok med seg til Canada. Noen av dem ble plantet ved gravene til deres kjære.

Disse sterke følelsesmessige båndene mellom folk og planter har fascinert Susie Fisher så mye, at den 31 år gamle historikeren og botanikeren, har bestemt seg for å ta en doktorgrad på mennonitene og deres hager.

Historien hun er i ferd med å skrive handler om et landområde som innebefatter 17 småsteder vest for The Red River som mennonitene ble betrodd av canadiske myndigheter i 1876. Men når hun startet på oppgaven sin fikk hun problemer.

'Jeg begynte å forstå at mennoniter ikke snakker så lett om sine følelser,' forteller Susie Fisher til avisen Canadian Mennonite. Så legger hun til:

'Samtalene ble dreid mot veldig jordnære ting: trær, planter, hager, redskaper, sommerhager'.

Men Fisher forstod etter hvert at disse materielle tingene skjulte historiene hun var på jakt etter.

For ett år siden kjøpte Fisher et gammelt hus i byen Gretna og flyttet dermed inn i selve hjertet av det området hun nå skal arbeide med. Siden den gang har hun sittet i mangt et kjøkken, drukket kaffe og snakket med folk om hagene deres. Det er da historiene gjerne kommer, om gule rosebusker brakt med fra Russland og konfiskert av canadiske myndigheter, om frø som var sydd inn i sømmene på klærne de bar, eller om dukker stoppet med såkorn av hvete eller bønner. Emigrantene har sådd frø fra en 800 år gammel eik i Ukraina kjent som eika i Chortitza, som var en av de store mennonitiske bosetningene i Ukraina. Det samme med frø av meloner, plommer, blomster og mange slags planter som vokste i de russiske hagene.

Mennoniter som emigrete på slutten av 1800-tallet forlot vakre, vel kultiverte blomster- og frukthager, som har helt sentrale i det fellesskapet de levde i. Det var slett ikke uvanlig at de feiret et bryllup i sine hager, eller at det ble forrettet begravelser der. Når så mennonitene kom til Canada ville de gjenskape dette ute på prærien.

22 åring hjelper tidligere hjemløse med å dyrke deres egne grønnsaker

22 år gamle Stahl-Wert (bildet) arbeider hver uke side om side med beboerne av et bosenter i Tucson i Arizona, USA, for å hjelpe dem med hagearbeidet.  22-åringen koordinerer et prosjekt for å hjelpe tidligere hjemløse, med å skaffe seg egne hager der de kan dyrke poteter, gulerøtter, meloner, linser og annet, året rundt. Prosjektet er en del av frivillighetsarbeid drevet av Mennonite Mission Network program.

Mye av arbeidet til Stahl-Wert går ut på å lære de tidligere hjemløse, hvordan de kan sikre seg sin egen mat. Samtidig som de får tilgang på gode og sunne grønnsaker, som vil bedre deres helsesituasjon. Mange av dem som deltar i dette prosjektet har levd på gata i årevis.

Flere av dem var skeptiske til at dette ville kunne la seg gjøre, men etter hvert som de ser at det de har sådd vokser opp, så er gleden over å dyrke noe tatt over for mismotet. Til å begynne med var det bare en av de tidligere hjemløse som stilte opp når 22 åringen satte i gang prosjektet. Nå kommer kommer stadig flere til. De lager også av og til mat sammen, og blir dermed bedre kjent med hverandre.

Dette er kristen nestekjærlighet i praksis! Guds ord er ikke lenger bare en teori, men det settes ut i handling.

Eden - og andre hager

For en del år siden var dattera vår på en misjonreise til Filippinene. Der kjøpte hun en gave til meg som jeg er blitt så glad i. Det er en bibelstudiebok om menn i Bibelen. For tiden leser jeg om Adam.

Adam og Eva - de to første menneskene på jorda oppholdt seg i en hage. Eden. Jeg har tenkt mye på det de siste dagene.

Nå skal det sies at vi ikke har noen særlig flott hage, men jeg er blitt mer og mer glad i den lille hagen vi har. Og det å kunne drive i hagen, handler om å finne en hvilepuls. På oversiden av huset vårt har vi en liten skog. Den er blitt mindre og mindre med årene, etter hvert som trær er blitt felt. Jeg stortrives med de trærne som er igjen. Av to årsaker: for det første gir de skygge. Det er betydningsfullt fordi jeg tåler veldig dårlig varme. For det andre fordi de huser mange slags fugler, og det finnes vel neppe noen lyd som er mer harmonisk og nydelig enn fuglekvitter. Det måtte i såfall være en bekk som klukker.

Men det var dette med hager. Og da særlig den første. Så forunderlig det må ha vært, dette fellesskapet de første menneskene hadde med Skaperen, og så stort det må ha vært å vandre rundt i denne hagen - før syndefallet. Da alt var harmonisk.

I går gravde jeg i jorda. Å kjenne solvarm jord mellom fingrene, gjøre den porøs, slik at man kan så noe som skal gro. Noe finere vet ikke jeg om en junidag.

Jeg tror jeg aner noe om hvorfor Gud lot de første menneskene oppholde seg i en hage. Den er en liten verden i seg selv. Selv om man ikke kan komme seg så langt, er det underlig hvor mye en får med seg av livet selv i en liten hage.

I dagene som kommer skal vi plante, jeg skal stelle med mine tomatplanter, og jeg tror jammen vi skal skaffe oss noen urter.