Dagsretreat med Erling Rimehaug

Lørdag 2.november kl.12.00 inviterer Kristi himmelfartskapellet i nært samarbeide med Toten frikirke på Raufoss til dagsretreat med forfatteren og samfunnsredaktøren Erling Rimehaug. Tema er 'døden'. Dette er dagen før Allhelgenssøndag, så tema passer godt. Dagsretreaten holdes i Toten frikirke.

I invitasjonen heter det:

"Våre dager er talte. Høsten minner oaa om det vi vet, men helst ikke tenker på: Vi skal alle dø. Bibelen sier at vi får visdom i hjertet av å telle våre dager. Denne dagen skal vi sammen reflektere over døden og se på om det kan gi oss både visdom og håp."

Ellers medvirker: Kurt Urholt, Finn Rune Stabell, Ivar Johnsen og Bjørn Olav Hansen.

Vi inviterer til en dag i stillhet og refleksjon, lyrikk, billedkunst. Vi avslutter dagen med gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet.

Ta med matpakke.Vi serverer kaffe og te.

Vi minner også om dagsretreaten Kristi himmelfartsdag 2020 - 21.mai - med PETER HALLDORF og dagretreaten lørdag 7.november 2020 med ASLAUG ESPE som tar oss med inn i Jean Vaniers liv og forfatterskap. Tema for Peter Halldorfs retreat er ikke fastsatt ennå.

For en søndag!

s

For en søndag det ble! Først nattverdgudstjeneste i Toten frikirke med markering av 95 års dagen til et kjært menighetsmedlem og en god venn, Kåre Aandalen. Jeg talte om tre gamle menn, som hver på sin måte fikk et løfte fra Gud og som fikk se det oppfylt: Abraham, gamle Simeon i Tempelet og Kåre. Poenget mitt var å understeke Guds trofasthet og at Gud bruker oss i alle aldre, også når vi blir gamle. Mænsing satte sitt gode preg på en festgudstjeneste.

Så bar det til Oslo, til Oslo Misjonskirke Betlehem, til en gudstjeneste hvor jeg hadde fått et tema: Bønn for syke,

Det ble en stillferdig, vakker, liturgisk bønnegudstjeneste, også her med feiring av Herrens måltid. Jeg snakket om hvordan vi bør møte mennesker med livsutfordringer som sykdom kan være, og hvordan vi kan be for dem.

Før nattverdfeiringen ble det gitt anledning til å bli salvet og bedt for, og flere benyttet anledningen til det.

Så takknemlig for å få være med på alt dette, og få treffe og snakke med så mange flotte mennesker, få be sammen med dem. feire Herrens måltid sammen og få dele Guds ord - selv om kroppen skjelver og smertene er store. Gud være lovet! All ære til Herrens navn.

Billedtekst: Sammen med pastor Erik Andreassen etter møtet i Oslo Misjonskirke. En ære å få være der. En stor takk for at May Sissel og jeg ble invitert.

Fullsatt i Toten frikirke i formiddag

Toten frikirke på Raufoss var fullsatt i formiddag da jeg talte om betydningen av å sette punktum. Om disse mellomfasene mellom en periode av våre liv, og neste, som tilsynelatende er så lite fruktbærende og hvor vi kjenner på usikkerhet for fremtiden. Jeg snakket om Guds evige kjærlighet, og om det faktum at Han som har begynt en god gjerning i våre liv skal fullføre den. Som du ser av bilder hadde jeg med meg min egen prekestol!

Jeg kjenner på en djup takknemlighet til alle de menighetene som er så rause og modige at de inviterer en person med fysiske begrensninger som meg, på grunn av min Parkinsons sykdom. Det er ingen selvfølge. Det er de menighetene som ikke inviterer meg mer.

I forbindelse med dagens gudstjeneste så sang også mannskoret Mænsing. Det er alltid en god og sterk opplevelse. De synger med stor glede og innlevelse, og sanger som berører og bringer sjelelig legedom. Tenk at jeg skulle få oppleve dette enda en gang! Hvilken velsignelse.

Nå roer jeg ned før jeg skal tale i Brumunddal baptistkirke i ettermiddag. Så skal May Sissel og jeg være sammen med gode kurdiske venner. Det gleder vi oss veldig til.

Gudstjeneste i Toten frikirke søndag

I morgen, søndag 5. august kl.11.00, taler jeg i Toten frikirke på Raufoss, over temaet: Gud velger det som ingenting er.

Er du i nærheten hadde det vært hyggelig å få hilse på deg.

Neste søndag, søndag 12.00 august kl.11.00 taler jeg i Brumunddal baptistkirke.

Strålende bibelformidling og påskeglede!

I dag hadde May Sissel og jeg den store gleden av å høre bibelfortelleren, forfatteren og pilegrimsvandreren Anne Kristin Aasmundtveit i Toten frikirke. Med djup innlevelse, troverdighet, varme og várhet formidlet hun fortellingen om påskens store drama: Jesu lidelse, død og oppstandelse. Det var en sterk opplevelse. Jeg satt å tenkte på at det kanskje var slik de første generasjoners kristne fikk del i evangeliene. Ikke som skreven tekst, men som muntlig formidling. Anne Kristin's mann, forfatteren og ikonmaleren Sven Aasmundtveit medvirket også. Han sang kjente og kjære salmer mellom de ulike 'aktene' i Anne Kristin's formidling. Disse to betyr så mye for meg.

Det var godt å være tilbake i Toten frikirke og feire gudstjeneste denne søndagen. Spesielt hyggelig var det å få dele gleden med iraneren Afshin Hosseini og tyske Thekla Holmes som ble vigslet som diakoner. De er virkelig rette personer til denne tjenesten. Toten frikirke er sannelig blitt en flerkulturell menighet.

Godt var det også å få feire Herrens måltid sammen. Det er alltid godt. Kirken var fullsatt, så det tok sin tid, men hva gjør vel det når man samles rundt Herrens bord!

Mot slutten av gudstjenesten var det barnevelsignelse, en heller sjelden begivenhet i en menighet som praktiserer barnedåp. Et etiopisk barn og dennes foreldre ble bedt for og velsignet. Og etter gudstjenesten var det kirkekaffe, før en gruppe iranere fikk bibelundervisning i kirkesalen, og en gruppe etiopiske kvinner fikk bibelundervisning i kjelleren.

Seminar om våre keltiske røtter på bønnekonferansen i dag

Når disse linjene skrives er det like før jeg setter meg i bilen for å kjøre til Grimerud for å delta på Den nasjonale bønnekonferansen som holdes der denne helgen. Jeg gleder meg til å møte bederne igjen.

I ettermiddag skal jeg også ha et seminar med tittelen: "Norske bønnehus med keltiske røtter - hvordan leve et liv i bønnens rytme". Det gleder jeg meg veldig til. Takk til alle dere som vil be for meg.

Søndag taler jeg i Toten frikirke på Raufoss. Er du i nærheten hadde det vært hyggelig å få hilse på deg.

Gud grep inn på mirakuløst vis i Etiopia som svar på bønn

Vår Gud er virkelig miraklenes Gud og en Gud som svarer på bønn! Det har våre bedende trossøsken i Karssa i Etiopia fått oppleve.

Toten frikirke på Raufoss er vennskapsmenighet med Mekane Yesu kirken i Karssa i Etiopia. Denne uken ble menighetens tidligere pastor en telefon fra pastor Danboba i Karssa som kunne fortelle at tidligere i sommer ble hele området angrepet en av ny type skadeinsekter. Skadeinsektene var en reell trussel. De kunne spise opp alt grønt og alle avlinger, noe som betyr liv eller død for de som bor her. Ingen ante hvordan disse larvene i milliontall skulle kunne bekjempes.

Pastor Danboba kunne fortelle at de kristne i området bestemte seg for å innvie seg for en periode i intensiv bønn. Da skjedde underet! Etter kort tid ankom enorme flokker med fugler som spiste opp alle larvene. Ikke noe sprøytemiddel ble brukt.

Så nå står maishøsten og annet som er sådd modent og klar for innhøsting!

La oss glede oss og fryde oss over bønnesvaret sammen med våre lutherske venner i Karssa og på Toten!

1. juledags preken

I formiddag talte jeg i Toten frikirke på Raufoss. Her er prekenen:

No er det fødd ein Frelsar og natti vart til dag!

Året er 1925, og det nærmer seg jul. I ødemarken øst for innsjøen Myvatn på Island traver en gruppe menn gjennom den tunge snøen. De er på eftirleit - de jakter på sauer som ennå ikke har blitt funnet og hentet hjem på høsten. Snøfallet er tett og været dårlig. En etter en gir mennene opp og vender hjem. Til slutt er det bare en mann igjen på fjellet, den gamle gjeteren Benedikt Sigurjonsson. Med seg har han sine to trofaste følgesvenner, væren Eitill og hunden Leo. “Treenigheten” blir de kalt på folkemunne.

Det er ikke første gang Fjalla-Bensi, som Benedikt ble kalt, er på eftirleit. Men det blir kanskje den siste. Han går seg vill i snøen og finner ikke veien hjem. Benedikt er ikke lenger noen ungdom, han er gammel og sliten. Han går tom for mat og søker tilflukt i en jordhule der han holder varmen med væren og hunden ved sin side. Først 2. juledag, to uker etter at han la ut på turen, kommer Fjalla-Bensi ned fra fjellet, mer død enn levende, jagende med en flokk sauer foran seg.

Historien om Fjalla-Bensi er en islandsk heltesaga fra virkeligheten. Den ble skrevet ned i 1930 i det islandske tidsskriftet Eimreidin. Der forteller gjeteren på kledelig beskjedent islandsk vis at dette var da så lite, og at han minst to ganger har vært ute for verre turer i fjellet.

Historien om Fjalla-Bensi er egentlig evangeliet i et nøtteskall. Evangeliet er de gode nyhetene om at Gud leter etter mennesker som har gått seg vill, for å bringe dem tilbake til Farshuset. Julen handler jo om at den andre personen i Treenigheten gir avkall på all himmelens herlighet, blir menneske og starter letingen etter alle sauene som har gått seg vill.

Jesus rammer inn hele evangeliet når Han forteller denne historien: “Dersom en av dere eier hundre sauer og mister en av dem, lar han ikke da de nittini bli værende igjen ute i ødemarken og leter etter den som er kommet bort, til han finner den? Og når han har funnet den, blir han glad og legger den på skuldrene sine. Straks han kommer hjem, kaller han sammen venner og naboer og sier til dem: Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen den sauen som var kommet bort. Jeg sier dere: På samme måte blir det større glede i himmelen over en synder som vender om, enn over nittini rettferdige som ikke trenger omvendelse.” (Luk 15,4-7)

Det skal gå fire hundre lange år fra profeten Malaki uttaler den sterke profetien i det aller siste verset i Det gamle testamente: “Han skal vende fedrenes hjerte til barna, og barnas hjerte til fedrene”, før Herren på nytt taler. 400 år hvor Gud er taus.

Før det hadde det vært mange profetiske røster, som opp gjennom hele historien hadde talt om en Frelser som skulle komme.                                             

Patriarken Jakob profeterer om denne Messias. slik: “Kongespir skal ikke vike fra Juda, ikke herskerstav fra hans føtter, inntil fredsfyrsten kommer og folkene blir ham lydige.” (1.Mos 49,11)

Mange andre profetiske røster skulle følge, som talte Guds ord til trøst for lengtende mennesker.

En av disse som fikk del i profetiske syner er Bileam, Beors sønn. Fra 4.Mosebok, 24,16-17, leser vi:

“Så sier han som hører ord fra Gud og har kunnskap fra Den Høyeste. Han som skuer syner fra Den Allmektige, sunket til jorden med opplatt øye. Jeg ser ham, men ikke nå. Jeg skuer ham, men ikke nær. En stjerne stiger høyt av Jakob, et spir løfter seg fra Israel.”

“Jeg ser ham, men ikke nå. Jeg skuer ham, men ikke nær,” profeterer Bileam. Men det skulle gå lang tid før Messias stod fram - 1400-1500 år.

Men det er andre røster. Moses er en av dem. I 5.Mos 18,15 leser vi: “En profet av din midte, av dine brødre, likesom meg, skal Herren din Gud reise opp for deg. På ham skal dere høre.”

For de som gransket profetiene på denne tiden, begynte nå å kunne danne seg et bilde av hvem Messias var. Men det var vagt. Det var ikke noe utfyllende bilde. De visste at Han, når Han kom, skulle være av deres egne, og Han skulle ha kongeverdighet,                                                                         

En av dem var Jesaja, to av hans profetier har vi lest innledningsvis. Men Jesaja har flere av dem. Han er julens profet fremfor noen. “Men det skal ikke alltid være mørke i det landet hvor det nå er trengsel… Det folket som vandrer i mørket, skal se et stort lys. De som sitter i dødsskyggens land, over dem skal lyset stråle… For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skulder, og han skal få navnet Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste. Så skal herredømmet bli stort og freden bli uten ende over Davids trone og hans kongerike.”

Men nå er det stille. Ingen syner. Ingen profetiske budskap. Gud er taus og det er mørke over landet. Israel er okkupert av en grusom undertrykkende makt. Skattebyrdene er som ei tung, tung bør. Det finnes skatteinnkrevere over alt. Og de skåner ingen. Okkupasjonshæren og de som har befalet over den vet å vise sin makt. Det er som profeten Jesja hadde spådd om Sebolons land, over Naftalis land, om landet på den andre siden av Jordan, det som ble kalt hedningenes Galilea, at det lå i vanære. Men, profeten Jesaja, hadde også sagt at slik skulle det ikke alltid være. Jesaja hadde profetert: “men i framtiden skal han føre ære over det.”

Men nå var det mørkt.

Men jeg er sikker på at det i denne tiden fantes jøder som bar i seg forventningen om at de profetiske løftene en dag skulle gå i oppfyllelse. De gransket Skriftene. Slik profeten Daniel gransket profeten Jeremia og fant ut at det hadde gått ganske nøyaktig 70 år siden Jerusalem ble lagt i ruiner, og løftet om at når 70 år var gått skulle de få vende tilbake til Løfteslandet.

Disse som gransket de profetiske Skriftene ble kalt for Tsaddiker - eller Rettferdige. Fromme mennesker som levde for Herren og som drømte om Messias. Elisabeth og Sakarja, foreldrene til han som skulle bli døperen Johannes, var tsaddiker. Det samme var den gamle Simeon.

Apostelen Peter skriver i sitt andre brev om de profetiske skriftene:

“Og desto fastere har vi det profetiske ord, som dere gjør vel i å akte på. Det er som en lampe som lyser på et mørkt sted, inntil dagen lyser fram og morgenstjernen går opp i deres hjerter.” (2.Pet 1,19)

En lampe som lyser på et mørkt sted.

Da var mørkt nå. Gud var taus. Men lampen lyste. Og en dag skal dagen bryte fram!

Jeg er sikker på at disse tsaddikene hadde oppdaget at lys var i ferd med å bryte fram i mørket og splitte det. Fordrive det. Jeg sier det, fordi jeg aner at det er noe av det som ligger bak, når gamle Simeon sier det slik: “Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, for mine øyne har sett din frelse …”

Simeon hadde nok bedt, lengtet, gransket de profetiske Skriftene, og hadde nok hatt sine anelser om at nå nærmet det seg, nå var tiden profetisk svanger og så tror jeg Herren hadde talt til ham: ‘Simeon, min trofaste tjener. Du skal ikke dø før du har holdt Messias i dine hender og velsignet ham.’

Og der står han, den gamle Simeon, med barnet i sine hender, alle ordene som er talt profetisk over denne som skal komme, er nå kroppsliggjort i et lite barn og den gamle mannen kan endelig få fred. Hans øyne har sett Herrens frelse. Han har holdt selve Guds løfte i sine hender! Tenk det!

Under en gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet i begynnelsen på adventstiden i år, var et en strofe fra en av julesalmene som ble så levende for meg:

“No er det fødd ein frelsar og natti vart til dag.”

Det var dette disse fromme tsaddikene opplevde rett foran sine øyne. Natti vart til dag, eller for å bruke ordene til apostelen Peter: “morgenstjernen går opp i deres hjerter”.

Etter hvert som årene går kjenner jeg på en større og større glede og takknemlighet over at den Frelser vi tror på er verdens lys. Det er både noe godt og samtidig skremmende over mørke. For det finnes et godt mørke, et mørke vi kan hylle oss inn i når vi har det godt, men det finnes også et mørke som er ondt, som stjeler gleden fra oss, og sviser oss for livet. Det er dette siste mørket Frelseren, Jesus, er kommet for å fordrive.

De er så sterke og fulle av håp disse ordene vi leser i prologen til Evangeliet etter Johannes:

“I ham var liv, og livet var menneskenes lys. Og lyset skinner i mørket, og mørket tok ikke imot det… Det sanne lys, som opplyser hvert menneske, var i ferd med å komme til jorden…”

I den nye oversettelsen står det: “Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.”

Og takk og lov for det!

Mørket er en fiende av lyset. Lyset skinner i mørket, men mørket vil ikke ha noe med det å gjøre. Men dette mørket klarer ikke å overvinne det. Heldigvis.

Jesus sa: “Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket.” (Joh 8,12)

Uten Jesus kan ikke et menneske finne eller se veien. Han er som et menneske med bind foran øynene. Og uten Jesus Kristus går livet tapt. Det er Goethe som ropte: “Lys, mer lys!” Og det var en av de gamle skotske kristenlederne so sa til sine venner, da han kjente at slutten nærmet seg: “Tenn lyset, så jeg kan se å dø!” Jesus er det lyset som viser menneskene veien, og som opplyser denne veien skritt for skritt.

Johannes sier det så sterkt: “I ham var liv, og livet var menneskenes lys.”

Jesus er dette livet, og det er Hans liv, som gir lys.

De som levde før den gamle Simeon tok Jesusbarnet i sine hender hadde dette lys i form av de profetiske skriftene, i form av løfter. Simeon fikk de løftet gå i oppfyllelse.

Mens jeg forberedte meg for denne talen denne 1.juledag i 2016, kom jeg til å tenke på dette:

“Maria, visste du, når du kysset din lille baby, at du kysset Guds ansikt?”

Jeg ble så grepet av dette! Barnet som blir født julenatt er Gud kommet i kjød. Det er Gud som blir menneske. Når Maria i stor ømhet kysser sitt barn, så er det Guds ansikt hun kysser.

Lillejulaften gjengir avisen Dagen et intervju med forfatteren og dramatikeren Jon Fosse, som bor i Statens æresbolig for fortjente kunstnere, Grotten, i Oslo. Han blir intervjuet om nettopp prologen i Evangeliet etter Johannes, om Ordet som blir menneske.

I den sammenhengen sier Jon Fosse noe som jeg merket meg spesielt, og som jeg har streket under i dette intervjuet som jeg vil ta vare på, fordi det er så verdifullt:

“Det står skrive at “Ordet tok bustad mellom oss”, Det var hos Gud først, så flytta det ned til oss. Kva gjer denne adresseendringa med Ordet? Kva gjer det med oss? Det er ein veldig fråstand, det er ein veldig fråstand mellom Gud og menneske. Ein skulle ikkje laga seg noko bilete av Gud, ein skulle ikkje avgrensa han med å gje han eit namn. Men for dei som ser seg sjølve som kristne, så vert Gud menneske i Jesus Kristus, som både er menneske og Gud. I inkarnasjonen vart Ordet til kjøt. Og dermed fekk ein både eit namn å bruke, og noko nært og skjønneleg så å seia å sjå føre seg, ja laga bilete av, og ja nokon å snakka med.”

Tenk det! Med Jesu fødsel har Gud fått en adresse, og den adressen er Jesus Kristus.

Jesu fødsel handler om dette: Gud drar sløret fra sitt ansikt, og denne Guds avsløring av seg selv, det som kalles åpenbaringen, er den grunn hele vår kristne tro hviler på. Intet mindre.

Gjennom de profetiske løftene Gud gav gjennom ulike profetiske røster gjennom hele den gamle pakt, ble dette ansiktet avslørt mer og mer. Men den fulle åpenbaringen skjer når Gud avdekker sitt ansikt helt og fullt i Jesus, Maria sønn. Ordet som var fra begynnelsen kan ikke lenger bare høres, men også sees og berøres!

Det er dette som griper den aldrende apostelen Johannes, når han ser tilbake på sitt liv, og skriver:

“Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi betraktet og våre hender rørte ved, om livets Ord - og livet ble åpenbart og vi har sett det og vitner og forkynner dere livet, det evige, som var hos Faderen og ble åpenbart for oss…” (1.Joh 1,1-2)

Der har vi det igjen! Johannes har grepet dette, ja, vi merker hvor grepet han er: Om livets Ord, og LIVET ble åpenbart.

Slikt skriver bare et menneske som har erfart noe. Som har sett med sine øyne. Er Jesus blitt livet for deg? Er Han ditt liv?

Det er dette Livet som leter etter det som er gått tapt. Sauen som gikk seg vill. Julen er historien om Gud som blir menneske for å lete etter mennesket, og hjelpe det til å finne veien tilbake til Farshuset. Gud åpenbarer seg i Jesus som selve veien tilbake til Gud. Tar vi imot barnet tar vi også imot Ham som er lyset som skinner i mørket, slik at vi aldri mer skal vandre i mørket.

No er det fødd ein Frelsar, og natti vart til dag.

Det mysteriet som finner sted den hellige julenatt er så stort, så fullkomment ufattelig at det gjør oss målløse. Overfor dette underet er det egentlig bare stillhet som passer seg.

Johannes Tauler (1300-1361), middelaldermystikeren som betydde så mye for Martin Luther, og senere for Hans Nielsen Hauge, taler i en julepreken om en tredobbelt fødsel. Det første er Ordets fødsel “av Faderen før all tid.” Den andre er Jesu fødsel i Betlehem og den tredje fødsel er den fødsel som skjer i vårt hjerte, når vi tar imot Barnet som vår Frelser. At Kirken helt siden Middelalderen har feiret tre gudstjenester i julen; en midnattsmesse, en messe før daggry første juledag, og en juledagsmesse - den vi feirer nå - er et talende symbol for denne trefoldige fødselen. I julen feirer vi alt på en gang. Vi kan ikke skille den ene fødselen fra den andre.

I den nikenske trosbekjennelsen fra år 325 heter det:

“Og på en Herre, Jesus Kristus, Guds enbårne Sønn, født av Faderen før alle tider, Lys av Lys, sann Gud av sann Gud, født og ikke skapt, av samme vesen som Faderen. Ved Ham er alt blitt til. For oss mennesker og for vår Frelses skyld kom Han ned fra himlene og ble kjød av Den Hellige Ånd og jomfru Maria og ble menneske,,,”

Ordet ble ikke skapt, Ordet ble født. I midnattsmessens innledningsvers heter det: “Herren sa til meg: Du er min Sønn, jeg har født deg i dag”. Her befinner vi oss hinsides tiden, i evighetens mysterium, og det er derfor denne messen feires om natten. Jeg skulle ønske vi kunne ta denne tradisjonen tilbake og feire disse tre gudstjenestene. I denne gudstjenesten julenatt handler det om Guds indre vesen, om en Gud som ikke slår seg til ro i sin selvgodhet, men som i stedet kontinuerlig går ut av seg selv, så totalt at Han føder en Sønn som er lik Ham, like stor, like guddommelig som Ham. Sønnen er lik Faderen i alt, uten i dette at Han er den som får alt og som Faderen gir alt. Han er Gud på Sønnens vis og Faderen er Gud på Faderens vis. Gud er ingen monolog, Han er dialog. Han er fellesskap, Han er vennskap, Han er familie. Og den harmonien som rår mellom Far og Sønn er så kompakt, så sprengfull av liv at den utgjør en tredje part i fellesskapet. Ånden er kjærlighetsgnisten som stadig slår over fra Faderen til Sønnen og fra Sønnen til Faderen.

I dag feirer vi også dette mysteriet. Men vi feirer også et annet: Jesu fødsel i Betlehem. Guds menneskevorden, Hans inkarnasjon, er historiens aller største under. Det er ufattelig. Den store Gud gjør seg så liten som et barn. Så utlevert. Så sårbar. Så avhengig av andre. Det barnet Maria bærer under kjolelivet er ingen andre enn Gud kommet i kjød.

Den tredje fødselen er Jesu fødsel i våre hjerter. Uten den er alt forgjeves! Har du ikke åpnet ditt hjerte for denne gaven, og tatt imot den, betyr Sønnens fødsel ingen ting. Da er det bare en vakker historie. Denne 1. juledag er en glimrende anledning til å lukke opp ditt hjerte og takke for Guds store kjærlighetsgave: Jesus Kristus.

Julen blir ikke en riktig jul før den historiske fødselen i Betlehem blir en fødsel nå, i dag, inni oss.

År 420 holder Augustin en julepreken hvor det blant annet heter:

“Jeg hadde vært død for evig,

om du ikke var født i tiden.

Jeg var aldri blitt fridd fra syndens kjød,

om du ikke var blitt gjort til synd for oss.

Jeg hadde vært offer for en elendighet uten ende,

om jeg ikke hadde øvet din miskunn.

Jeg hadde aldri gjenfunnet livet,

om du ikke hadde forenet deg med meg i døden.

Jeg var gått under,

om du ikke hadde kommet meg til hjelp.

Jeg var fortapt, om du ikke var kommet.”

(Katolsk bønnebok, side 116)

Når vi tar imot denne gaven blir vi også kjærlighetens budbringere.

Når vi forstår at Ordet, dette Lyset, ble menneske, sant menneske, oppdager vi også at det er sant det som Martin Luther bemerket, at når Guds Sønn er blitt menneske, burde det ha den virkning på oss at vi inderlig elsker og gleder oss over alt det som heter menneske. Aldri skulle vi mer kunne være uvennlig mot noen som tilhører denne slekten.

Og for å sitere en annen god lutheraner, C.O Rosenius: “Nå trenger jeg ikke mer! Gud er blitt menneske, og jeg er også et menneske! Da trenger jeg ikke mer. Da skal alt bli godt. Er Guds Sønn blitt vår bror, da aner jeg en større kjærlighet i Guds hjerte til oss, enn vi noen gang har trodd.”

La oss til slutt bekjenne det som kirken helt fra begynnelsen av har bekjent, slik vi finner det nedskrevet i 1.Tim 3,16:

“Og det må alle bekjenne: stort er gudsfryktens mysterium. Gud åpenbart i kjød.”

Taler i Toten frikirke 1.mai

I morgen, på selveste 1. mai, så taler jeg på gudstjenesten i Toten frikirke (bildet) kl.11.00. Det er en bønnegudstjeneste og jeg skal tale om Herrens egen bønn, Fadervår. Be gjerne for meg. Jeg har utfordrende sykdomsdager.

1.mai er en spesiell dag for meg. Det var først og fremst fars dag. Jeg er født og oppvokst i et enkelt arbeiderhjem, og 1.mai var fars store dag hvor vi gikk i tog og demonstrerte for arbeidernes rettigheter - det vi tar som selvsagte ting i dag. I morgen skal jeg tale om min himmelske Far, Han vi ber til og som er rik nok for alle som påkaller Ham.

Spennende å se hvordan Den Hellige Ånd knytter oss sammen med andre tjenester

Det har vært utrolig godt å se Christine Larkin (bildet) igjen. Denne helgen har hun holdt et seminar i Toten frikirke, og i går talte hun i forbindelse med gudstjenesten samme sted. Jeg hadde gleden av å tolke henne i noen av møtene, slik jeg har gjort under andre av Christine Larkins besøk. Hun har blant annet undervist to ganger på den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud.

May Sissel og jeg ble kjent med Christine Larkin i 2005 i forbindelse med 'Fire from the North'-konferansen på Shetland. Jeg var invitert dit som en av talerne. Det var også Christine og siden den gangen har vi holdt god kontakt med Christine og hennes mann John. Mens John har det pastorale ansvaret for en menighet i Southampton, står Christine i en profetisk tjeneste hvor hun besøker menigheter både i Storbritannia og i mange andre nasjoner. Hun har blant annet besøkt Times Square Church i New York, som ble grunnlagt av David Wilkerson. Christine har stor integritet, og er en anerkjent stemme blant de aller fleste kirkesamfunn. Hun er jordnær, ydmyk, prøvd i livet og med djup innsikt i Guds ord.

Nå innleder May Sissel og jeg og den tjenesten vi står i et tettere samarbeide med hennes tjeneste og har lagt planer om at vi skal møte hverandre i Herrnhut i Tyskland neste vår. Vi ønsker å lære mer om røttene til den moravianske vekkelsen og grev Zinzendorf, til det bønnens liv som vokste fram der og som resulterte i at misjonærer ble sendt ut til mange nasjoner. Vi arbeider også med en tverrkirkelig bønn- og lovsangssamling på Selja i 2016 eller 2017. Våre kristenrøtter er jo keltiske, og tanken er å bringe sammen lovsangere og bedere fra Storbritannia, Irland og Norge for å markere vår felles arv og be for våre nasjoner og opphøye Jesus som Herre over våre land. Både Herrnhut og de keltiske munkene og nonnene som kom til Norge var svært misjonsbevisste. Vi ønsker å se en ny misjonsbrann tent!

De siste dagene har vi vært vitne til forunderlige 'gudfeldigheter'. Det kan ikke ha vært noen andre enn Den Hellige Ånd som har knyttet mennesker sammen slik det har skjedd disse dagene, fra så mange forskjellige sammenhenger og land. Jeg skal fortelle mer om det senere. Akkurat nå gleder vi oss stort over hvordan Gud legger alt til rette 'i sin tid'. Det er veldig spennende å leve med Den Hellige Ånd! På kort tid har Gud ført oss sammen med bedere i både Irland og Shetland som har den samme visjonen.

Et livsforvandlende møte ved en brønn, del 2

Her er andre og siste del av søndagens preken i Toten frikirke. Første del ble publisert i går:

Stor var derfor hennes overraskelse når hun fant en mann sittende der og som til og med ville snakke med henne. Mens hennes frynsete rykte er aldri noe tema for Jesus, ei heller det faktum at hun var kvinne og de var alene. Han brydde seg ikke om folkesnakket om de to skulle bli sett.

Han ber om å få vann.

Det er få av evangelienes beretninger som viser oss så mye av Jesu karakter som nettopp denne beretningen.

1. For det første så viser den oss Jesu sanne menneskelighet. Vi har allerede vært inne på det: Jesus var trett av reisen. Det er tydelig at Johannes som legger slik vekt på Jesu guddommelighet mer enn noen av de andre evangelieforfatterne, også fremhever Hans menneskelighet og Hans medmenneskelighet helt og fullt. Johannes viser oss ikke en skikkelse som ikke kjenner tretthet, utmattelse, anstrengelse og kamp, som er en felles erfaring for alle mennesker. Han viser oss at livet er like anstrengende for Jesus som det er for oss.

2. For det andre viser det oss varmen i Jesu medfølelse. Hadde dette vært en av datidens religiøse ledere, hadde nok kvinnen skygget unna, men det er noe med det alminnelige, det hverdagslige i det Jesus spør etter som overrasker henne. Tenk at en jøde ber en samaritan oBm vann!

Det kunne vært interessant å gå nærmere inn på samtalen mellom Jesus og den samaritanske kvinnen, men tiden tillater ikke det. Men jeg har merket meg noen ting:

1. Jesus tar utgangspunkt i noe hverdagslig når Han skal snakke om noe guddommelig. Det kan lære oss noe om hvordan vi samtaler med mennesker.

2. Det andre er at Jesus ikke tar utgangspunkt i det livet denne kvinnen lever.

Det er ikke der Jesus starter. Det ville kanskje mange av oss ha gjort, og det er jo ikke det at ikke Jesus visste hvem denne kvinnen var. For det gjør Han. Jesus avslører jo kvinnens synd, at hun har hatt fem menn, og den mannen hun lever med nå er en annen kvinnes mann.

Nei, Jesus snakker om det denne kvinnen egentlig lengtet etter - den djupe lengselen hun bar på og som hun hadde forsøkt å døyve med menneskelig nærhet. Bibelen forteller oss at Gud har lagt ned evighetslengselen i alle mennesker. Vi lengter alle tilbake til Eden, til hagen der 'Gud vandret da dagen var blitt sval' - til vennskapet og fellesskapet med Gud.

Derfor taler Han til kvinnen om 'det levende vannet' - det er bare det, og det alene, som kan slukke vår tørst. Først etter å ha introdusert seg som 'det levende vannet' avslører Jesus kvinnens synd. Der har vi enda en ting vi kan lære når vi samtaler med andre mennesker om troen.

Apostelen Paulus skriver noe forunderlig i Romerbrevet:

'Vet du ikke at Guds godhet driver deg til omvendelse'. (Rom 2,4)

Nei, det er ikke Guds strenghet som driver oss til omvendelse - men, Guds godhet. Det er bare en ting som virkelig kan forvandle oss og det er kjærlighet. Når vi blir elsket, sett og bekreftet, da skjer endringene i våre liv. Det er nøyaktig det som skjer med den samaritanske kvinnen. Hun møtte kjærligheten - og til tross for at hun er blitt gjennomskuet - følte hun og opplevde hun kjærligheten.

Jesus så ikke kvinnen slik hun var - men slik hun en dag skulle bli! Han tiltalte ikke kvinnen som en synder, men presenterte 'det levende vannet' for henne. Tenk hvor mange som ville ha vært vunnet for himmelen, om dette hadde vært vår evangeliseringsmetode!

3. Det tredje jeg har merket meg er at Jesus bryter med tradisjonene. Han kommer med noe helt nytt. Jødene rettet blikket mot Jerusalem når de ba. Samaritanerne tilba oppe på Gilgal-fjellet. Jesus sier: 'Den time kommer da dere verken skal tilbe Faderen på dette sted eller i Jerusalem'.

Det Gud er på jakt etter er ikke det som finnes i det ytre, men det er vår ånd Han trakter etter.

I Jak 4,5 leser vi:

'Med nidkjærhet trakter han etter den ånd han lot bo i oss'.

For det Gud lengter etter er mennesker som tilber Ham i ånd og sannhet. En slik tilbedelse kommer fra vårt hjerte og kan bare skapes av Den Hellige Ånd som berører oss. Tenk hvilken gave vi er bærere av: Den Hellige Ånd. La oss øse av denne kilden. Ikke lete utenfor oss selv. Men senke bøtta djupt ned i kilden som er inne i oss.

Flere ganger i dette evangeliet legger Jesus vekt på dette: 'Herliggjør ditt navn'. Det er sann tilbedelse. Måtte vårt liv, våre ord, tanker, bønner, lovsanger og gjerninger 'herliggjøre Far'. Det er min bønn og lengsel for 2015.

Et livsforvandlende møte ved en brønn, del 1

Her følger prekenen jeg holdt i Toten frikirke i dag over søndagens prekentekst: Joh 4,4-26. På grunn av lengden har jeg valgt å dele den opp i to deler. Den andre delen vil bli publisert i morgen:

Har du noen gang gjort deg noen tanker om hvorfor akkurat denne fortellingen er tatt med i Det nye testamente?

Forrige søndag talte jeg på åpningsgudstjenesten i forbindelse med Bønneuken i Trondheim, og på vei hjem, mens toget suste gjennom et vinterkledd Dovrefjell, gjorde jeg meg noen tanker om akkurat det. Det jeg skal dele med deg i formiddag er et resultat av en meditasjon over en åpen Bibel i en togkupe fra Nidaros til Lillehammer. 

Ettersom årene går kjenner jeg meg mer og mer dratt mot apostelen Johannes. Han som identifiserte seg som 'den disippelen Jesus elsket'. 

Han er en gammel mann når dette skrives. Vi befinner oss i Efesos omkring år 100. Johannes, forsamlingslederen fra Lille-Asia, har skrevet sine tre brev, hvor han har tatt et kraftig oppgjør med datidens mest utbredte vranglære: gnostisismen.

Nå er han i ferd med å runde løpet. Hva skal han etterlate seg? Hva er kronen på hans livsverk? På denne tid er ikke den kristne tro overveiende jødisk. Den besto i langt sterkere grad av hedninger. Det langt største flertallet hadde ikke en jødisk, men en hellenistisk eller gresk bakgrunn. Og fordi det var slik måtte den kristne tro bli forklart på nytt og på en tydeligere måte.

Dermed blir Johannes-evangeliet så annerledes enn de tre synoptiske: Matteus. Markus og Lukas.

Det fjerde evangeliet forteller ikke noe om Jesu fødsel, om hans dåp elle rhans fristelse i ørkenen. Ingenting om Getsemane, heller ikke om himmelfarten. Det forteller ikke noe om menneskene som var besatt av onde ånder, men kanskje mest overraskende av alt. det har ingen lignelser. Ingen av disse fortellingene Jesus brukte.

Men det forteller om ting de tre andre ikke omtaler. Johannes er alene om å fortelle om bryllupet i Kana i Galilea, om Nikodemus som kom til Jesus om natten, om den beretningen vi nå har foran oss - den samaritanske kvinnen - om den syke ved Betesda-dammen, om oppvekkelsen av Lasarus, om måten Jesus vasket disiplenes føtter og ikke minst: den vidunderlige undervisningen om Den Hellige Ånd.

Evangeliet etter Johannes er først og fremst 'vitnesbyrdets evangelium'. Johannes har detaljkunnskapen; den som kommer av at man har vært vitne til det som skjedde. Så innleder han også sitt første brev slik:

'Det som var fra begynnelsen, det som vi har hørt, det som vi har sett med våre øyne, det som vi betraktet og våre hender rørte ved, om livets ord. Og livet ble åpenbart og vi har sett det og vitner og forkynnere dere livet, det evige.'

Det er Johannes som forteller at det som den lille gutten brakte til Jesus var byggbrød, det var seks vannkar av stein ved bryllupet i Kana, det er bare Johannes som forteller om tornekronen, og at kjortelen til Jesus var vevd i et stykke uten sømmer, og han kjenner vekten av blandingen av myrra og aloe som ble brukt til å salve Jesu kropp, og han husket duften av salven som fylte hele huset i Betania.

Det er likevel Clement av Aleksandria som omkring år 230 gir oss den beste forklaringen på forskjellen mellom Johannes og de tre andre evangelieforfatterne:

'Oppmuntret av sine venner og inspirert av Den Hellige Ånd skriver han sitt åndelige testamente'.

Jeg skal ikke bruke tid på å utdype dette noe mer, men det var dette jeg tenkte på når toget suste over fjellet-

Det gjør det lettere å forstå betydningen av det som skjer i teksten vår om vi tar med oss de versene som går forut for vår historie. De danner nemlig selve bakteppet:

v.1-3

Fariseerne hadde lenge hatt et alvorlig problem med døperen Johannes. Nå får de et nytt problem: med Jesus. Fariseernes fiendtlighet gjør at Jesus bryter opp, og er nå på vei mot Galilea hvor Hans nærvær og Hans ord på en helt annen måte blir ønsket velkommen. Det var jo hit - til Galilea - Jesus vender tilbake og ber disiplene om å møte seg - etter oppstandelsen.

Jesus vender seg nå bort fra oppmerksomheten Han får ved at så mange døpes. Det er ikke Hans tid ennå. Tenk hvor mange ganger i evangeliene hvor dette stadig nevnes. Det er så viktig å være i Guds plan med sitt liv. Det er derfor Jesus søker ut i ødemarken for å få åpenbart hva som er Guds vilje - hva som er Guds rette tid - Guds velbehagelige tid - og så handle. Om Jesus måtte det, hva da med oss?

Så forteller Johannes: 'Han måtte da reise gjennom Samaria'.

Nei, han måtte ikke det. Ikke for å komme til Galilea. Han trengte ikke å krysse det samaritanske området. Det var mulig å komme seg til Galilea en annen vei.

Dette 'måtte' som Johannes bruker i teksten handler derfor om noe helt annet. Det handler ikke om topografi eller geografi, men om guddommelig hensikt.

Hvorfor har Johannes med denne historien? Mot slutten av sitt evangelium skriver han:

'Men det er også mye annet som Jesus har gjort. Skulle det skrives ned, hver ting for seg, da mener jeg at ikke hele verden ville romme de bøker som da måtte skrives',

Så hvorfor akkurat denne historien?

Jeg tror at Johannes var spesielt grepet av akkurat denne kvinnens historie. For det er en historie om mennesker i randsonen. Om de marginaliserte. Om en folkegruppe som var foraktet i samfunnet, og om en kvinne hvis liv var gått i stykker og som blir forvandlet, og som igjen fører til at et helt lokalsamfunn blir forvandlet av Guds nåde og kraft.

Historien om den samaritanske kvinnen er et praktisk og konkret eksempel på de ordene vi finner beskrevet i Luk 15,4:

'Om noen av dere har hundre sauer og mister en av dem, vil han da ikke forlate de nittini i ødemarken og gå av sted og lete etter den som er kommet bort, til han finner den?'

Jesus forlot vekkelsen i traktene rundt Jordan for å dra gjennom et område hvor mennesker bodde som var foraktet av andre. Han leter etter den ene. Dette er Guds velbehagelige tid for denne kvinnen. Derfor MÅTTE Jesus dra gjennom Samaria, 

På sin vei kom Jesus og hans disipler til en by som het Sykar. Like utenfor denne byen deler veien seg. Den ene går mot nordøst til Skytopolis. Den andre går først vestover mot Nabus, deretter nordover til Engannim. Akkurat der veien deler seg, ligger Jakobs brønn. Dette er et sted med mye jødisk historie. Dette er det jordstykke som patriarken Jakob hadde kjøpt. Når Jakob lå for døden hadde han latt dette jordstykket gå i arv til Josef, og når Josef dør i Egypt, blir kroppen hans ført tilbake til Israel og gravlagt her. Brønnen selv var 100 fot djup.

Da Jesus og den vesle flokken hans kom til dette veiskillet satte Jesus seg ned for å hvile. Vet du, jeg er takknemlig for at Johannes har skrevet dette: 'Jesus var trett etter vandringen'. Det er nemlig ikke en ubetydelig liten detalj. For alle oss som er slitne er det godt å vite at selv Jesus kunne bli trett og sliten og hadde behov for å hvile. Vi må ikke glemme at Jesus er både sann Gud og sant menneske. Ikke noe menneskelig er Ham fremmed. 

Det var nå midt på dagen. Jødenes dag varte fra klokken seks om morgenen til klokka seks om kvelden, og den sjette time er altså klokken 12.00. Nå var dagen på det aller varmeste. Da er det at denne kvinnen dukker opp. Det er to ting som er underlig med det:

1. For det første er det underlig at hun skulle komme til akkurat denne brønnen. Den lå nesten en kilometer fra Sykar, hvor hun bodde, og det fantes en brønn der i byen. 

2. For det andre er tidspunktet underlig. Dette var slett ikke noe vanlig tidspunkt på døgnet for å hente vann. Det gjorde man gjerne om morgenen eller om kvelden var det var svalt, ikke på den heteste tiden på døgnet. 

Men årsaken er nok åpenbar. Denne kvinnens dårlige rykte førte til at de andre landsbykvinnene skydde unna. De ville ikke ha noe med henne å gjøre, og kvinnen selv var nok grundig lei av deres baktalelse og fordømmelse. Derfor valgte hun å gå når ingen andre gikk og derfor gikk hun så langt for å unngå de andre.

(fortsettes)

Det englene lengtet etter å skue inn i

I formiddag talte jeg i Toten frikirke på Raufoss. Her er talen i sin helhet. Finn frem Bibelen din og les de skriftstedene jeg henviser til!

'Tenk om hver natt i våre liv kunne bli som en julenatt, en natt som lyses opp innenfra', skriver bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize, et sted som over hele verden forbindes med fred, forsoning og fellesskap. Så ber han:

'Jesus, jomfru Marias sønn, i julen gir du oss ditt evangeliums glade budskap. Alle som lytter, alle som tar imot Den Hellige Ånds gaver - om dagen såvel som i våkne nattetimer - oppdager at ved ganske liten tro, med nesten ingenting har de alt'.

Så fortsetter bror Roger: 'Da Gud ikke lenger visste hvordan Han skulle gjøre seg forstått, kom Han selv ned til jorden, fattig og ydmyk. Om ikke Jesus Kristus hadde levd midt i blant oss, ville Gud fortsatt være langt borte, uoppnåelig. Gud trer fram gjennom Jesu liv som menneske, slik at vi kan se Ham'.

Helt mot slutten av den såkalte Johannesprologen - den som er blitt lest her i kirken i formiddag - heter det i vers 18: 'Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er'.

I Den gamle pakt var Gud uoppnåelig. Han var usett. Derfor var det ikke bare forbudt for israelerne å lage noe bilde av Gud - de skulle heller ikke uttale Hans navn. Men hvis Gud har gitt seg til kjenne? Om han har kommet til oss så nær at Han er blitt menneske? Da er alt blitt forandret! Det er dette som er julens stor mysterium som er blitt åpenbart: 'Ingen har noen gang sett Gud' - det er Den gamle pakt. 'Men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, har vist oss hvem han er'.

Dette er inkarnasjonens under - Gud er blitt menneske! På grunn av det kan vi vitne om Ham, både i ord og bilder. Ordene og bildene vi bruker gjengir ikke det usynlige med Gud, men det som er blitt synlig, og dermed forklaret. 'Ved å dra sløret vekk fra sitt ansikt, har Gud trådt fram for hele verdens øyne', sier Peter Halldorf og legger til: 'Guds avsløring av seg selv i julens mysterium. er den grunn vår kristne tro bygger på.

Det står et forunderlig ord i 1.Pet 1,10-12.

Jeg har forsøkt å se dette framfor meg: disse englene som lengtet etter å se eller 'skue' inn i Kristusmysteriet. Gjennom hele Gudsfolkets historie kan vi jo lese om disse forunderlige profetiske forutsigelsene. Mange av disse englene var vært forskrekkede vitner til hvordan de første menneskene drives ut av Edens hage, og noen av dem, de som kalles kjeruber, ble plassert øst for Edens hage ved et flammende sverd som svingte hit og dit som for å vokte veien til livets tre.

Så har de vært vitne til hvordan Guds hellige menn og kvinner har profetert opp gjennom historien for å fortelle at Gud i sin store kjærlighet kaller folket tilbake til seg. Men hvordan skulle dette kunne skje?

Jeg tenker at forventningsnivået steg når de lyttet til disse ordene fra 4.Mos 24,17: 'Jeg ser ham, men ikke nå. Jeg skuer ham, men ikke nær. En stjerne stiger opp av Jakob, et spir løfter seg fra Israel'. Så gikk tiden og Guds engler fikk være vitne til den bemerkelsesverdige samtalen mellom kong Akas og Herren: Jes 7,10-14

Men det er mer! Guds engler får også lytte til de forunderlige profetiske ordene talt gjennom profeten Jesaja: 'For et barn er oss født, en sønn er oss gitt. Herredømmet er på hans skuldre, og han skal få navnet Under. Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste. Så skal herredømmet bli stort og freden uten ende over Davids trone og over hans kongedømme'.

Men jeg tipper de snakket sammen, etter at de hadde lyttet til de forunderlige ordene de hadde hørt i samtalen med kong Akas og Herren og disse salige ordene til profeten Jesaja:

'Foreløpig er det bare et løfte. Det har jo ikke skjedd ennå, men det er fantastisk gode nyheter!  Tenk at den Gud vi tjener vil sende en Frelser!'

Men hvor skal dette skje? Englene har ingen innsikt i dette. De er sendebud. Men de lengter etter å skue inn i Guds forunderlige frelsesplan.

Spenningen stiger
Spenningen må derfor ha vært til å ta og føle på når Gud reiser opp nok en profet. Hans navn er Mika, født på landsbygda i Moresjet Gat i lavlandet i Juda. Hør! 'Men du Betlehem, Efrata, er liten til å være blant Judas tusener! Fra deg skal det utgå for meg en som skal være hersker over Israel. Hans utgang er fra gammel tid, fra evighets dager. Derfor skal han overgi dem inntil den tid når hun skal føde ...'

Jeg ser for meg hvordan englene kommer sammen. Det er stor aktivitet i de himmelske gemakker. Må begynner Guds frelsesplan å utfolde seg. Hva vet de så langt? Jo, Gud har gitt dem et tegn. En jomfru skal bli med barn. Barnet som skal fødes har et navn: Immanu-EL - Gud med oss. Han skal bli en Fredsfyrste. Hans herrevelde skal bli stort -ja, uten ende. Han skal sitte på Davids trone. Og de vet til og med hvor Han skal bli født. I Betlehem. Det store spørsmålet er: når?

Så blir himmelen taus! Det går mer enn 400 år etter at profeten Malaki har lagt ned vandringsstaven. 400 år uten et eneste profetisk budskap. Gud er taus.

Da skjer det noe! Da inntreffer det som apostelen Paulus beskriver for oss i brevet han skriver til de kristne forsamlingene i Galatia-området:

'Men da tidens fylde kom utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne ...'

Tidens fylde - Guds kairos-tid
Tidens fylde - Gud har en annen tidsregning enn vår. Vi lever med chronostiden - klokketiden. Gud lever med kairos-tiden, det som kalles Guds velbehagelige tid. 'Tidens fylde' - tiden da Guds ord oppfylles.

Det er nøyaktig det som vil skje ved Jesu gjenkomst. Det Gud har forutsagt vil skje ned til minste detalj. Vi leser om dette i Apg 3,18-21.

Nå skjer det noe! En av englene, selveste erkeengelen Gabriel, får beskjed om å melde seg i tronsalen, foran Guds trone. Da må det være noe spesielt! Når Gud sender en av sine erkeengler!

Det var Gabriel - hvis navn betyr 'Guds kraft' - som ved to anledninger ble sendt til profeten Daniel - en gang for å forklare for Daniel et syn, en annen gang for å overbringe et budskap.

Spenningen stiger blant Guds engler. Gabriel får beskjed av Herren om å oppsøke en prest ved navn Sakarja. Nå var turen kommet til hans skift - og til Guds kairos-tid. Sakarja og kona Elisabet blir av historikeren Lukas beskrevet som 'rettferdige for Gud' og de 'vandret ulastelig etter alle Herrens bud og forskrifter'. Hvem var disse? Disse to representerer 'resten i Israel', de som er trofaste mot Herren, de som ivrig gransker det profetiske ord for å forstå tiden de lever i. Dette er de som venter, dette er bederne. I denne tause perioden - de 400 årene hvor det ikke kommer flere profetiske budskap fra Gud, så holder de motet oppe i folket. Dette er de Bibelen kaller 'tsaddiker'. Det hebraiske ordet betyr 'å være rettferdiggjort'. Dette er en person som trofast fulgte og levde etter Guds lov.

Sakarja var prest av Levi stamme. Hans kone Elisabet var 'en av Arons døtre', altså den stammen som øverstepresten Aron, bror til Moses, tilhørte. Disse to levde med hjertet av jødisk tro, med Tempelet. som dets sentrum. I den bønnen Sakarja ber, slik den gjengis for oss av Lukas, ser vi tydelig hvor hans tros fokus ligger: 'Velsignet er Herren, Israels Gud'.

'Jeg er Gabriel.'
Det er til dette ekteparet Gabriel blir sendt. Lukas gjengir så flott den presentasjonen Gabriel gir Sakarja, hvor han også forteller om sin helt spesielle stilling innfor Gud:

'Jeg er Gabriel, som står for Guds åsyn. Jeg er sendt for å tale til deg og bringe deg dette gledesbudet'.

Jeg tror englene danser når de hører disse ordene. En som skal rydde vei for barnet som skal fødes. Det barnet som profeten Sakarja fortalte om. Nå skjer det noe! Nå er det en akslerasjon i Guds planer. Dette har de ventet på. Og de vet hvor barnet skal fødes. I Betlehem. Nå følger Guds engler spent med.

Men Gabriel er langt fra ferdig. Det viktigste oppdraget gjenstår. Lukas forteller det slik: Luk 1,26-35.

Så går det ni måneder. For hver dag stiger spenningen blant Guds engler. De er bristeferdige når Josef og Maria legger ut fra Nasaret på den strabasiøse veien til Betlehem.

Mens veene stadig kommer tettere, får en engel et helt spesielt oppdrag. Var det Gabriel, kanskje? Eller en annen engel som ble betrodd denne store oppgaven? Vi vet ikke, men en ting er helt sikkert: Ingen engel har noensinne gått med et viktigere budskap. Gud sender ham til noen gjetere ute på Betlehemsmarkene. De er på nattevakt. Over dem lyser det stjernestrødde himmelhvelvet. Plutselig lyses natten opp av et strålende lys. Det er Herrens herlighet som lyser opp omkring dem. Noe slikt hadde de aldri opplevd før. Det står at de ble 'meget forferdet'. De ble med andre ord svært redde. Men det er ikke frykt dette sendebudet fra Gud er kommet med.

Han kommer med glede. Lukas forsøker å sette ord på dette, men ordene strekker ikke helt til: 'Jeg forkynner dere en stor glede, en glede for alt folket'.

Hva handler denne gleden om?

'I dag er det født dere en frelser!'

Jesus er Guds store gledesemne.

Frelseren er født. Redningsmannen. Han som alene kan forsone Gud og mennesker.

Nå klarer ikke englene å holde igjen, denne gleden som er så boblende og berusende, ja overveldende. Jeg ser det for meg: Englene som i stort antall omkranser gjeterne. Så en engel som dulter borti en annen, mens de andre hysjer ham ned. Men han klarer ikke å holde igjen, og nå bryter hele englekoret ut - samstemmig - hele den himmelske hærskaren:

'Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, blant mennesker som Gud har glede i'.

Hele himmelen dirrer av englenes glede og begeistring.

Apostelen Paulus oppsummerer dette gledesbudskapet - dette som englene lengtet etter å skue inn i, slik: 'Hva skal vi da si til dette? Er Gud for oss, hvem er da imot oss?

Det er dette julen handler om: Gud er for oss! I Kristus har Gud fått et ansikt. Og Gud er nærværende.

I går på julaften oversatte jeg denne bønnen av David Adam - den nå for lengst pensjonerte anglikanske presten, som lever hans kysten av den hellige øya, Lindisfarne. Jeg ber med ham:

'Jeg åpner stalldøra, kneler foran den nyfødte, 
og tilber sammen med gjeterne;
jeg beundrer Kristus, barnet,
jeg gir min kjærlighet
sammen med Maria og Josef,
jeg forundres over 'Ordet som ble menneske',
og fryder meg over Guds kjærlighet:
jeg synger med englene;
jeg gir mine gaver sammen med De vise menn.
Jeg tar imot den levende Herre,
jeg holder Ham i hendene mine,
og jeg vandrer videre,
i det jeg lover og priser Gud'.