Betraktninger ved påsketiden - de siste valfartssalmene, del 1

 Vi fortsetter å gå opp til Jerusalem! Observante lesere av det jeg skriver daglig har nok for lengst funnet ut at jeg ikke kom i mål med mine fastebetraktninger over de 15 valfartssalmene. Det gjenstår seks. Nå er den førti dager lange fastedagen over før de hellige påskedagene, og vi er inne i påsketiden. Den varer fram til Kristi himmelfartsdag. Så derfor inviterer jeg til påsketidsbetraktninger, og vil ta for meg de seks salmene som gjenstår så vi kommer i mål. Det betyr ikke at samtlige vers i alle de seks salmene vil bli kommentert.

Salmisten som skriver Salme 129 er for oss ukjent. Salmen handler om prøvelser og trengsler, noe enhver pilegrim før eller senere vil oppleve. Blant annet gjennom vanskelige mennesker man møter. Min erfaring er at Gud av og til sender mennesker i vår vei, som det viser seg utgjør en velsignelse for våre liv, men som der og da oppleves som alt annet enn en velsignelse! Men når man ser det som skjedde i etterkant, ser man at Gud brukte disse menneskene i sin hensikt i å modne meg som menneske og som kristen. De hjalp meg til å se min egen synd, min skrøpelighet, og Han tillot at jeg ble ydmyket. Jeg lærte av bitter erfaring at Gud står de stolte imot. Det er de ydmyke som får nåde. Og Guds vei er ofte at man må ydmykes for å bli ydmyk. Til det bruker han mennesker som han sender i vår vei.

De innledende versene - versene 1-4: "Hardt har de plaget meg helt fra min ungdom, skal Israel si, hardt har de plaget meg, men de har ikke vunnet over meg. På ryggen min har plogmenn pløyd og trukket lange furer. Men Herren er rettferdig, han har hugget av de urettferdiges reip" - minner meg om ordene fra Hebreerbrevet, hvor vi leser om hvordan Gud oppdrar oss igjennom irettesettelse. Det er ikke et tema det undervises mye om i dag! Hør bare: 

"I kampen mot synden har dere ennå ikke gjort slik motstand at det kostet blod. Har dere glemt den formaningen som taler til dere som til barn: Min sønn, forakt det ikke når Herren irettesetter, mist ikke motet når han refser. For den Herren elsker viser ham til rette, og han straffer hver sønn han tar seg av. Hold ut og la dere oppdra, for Gud tar seg av dere som sønner. Ja, la meg få se den sønn som faren ikke vise til rette! Hvis dere ikke blir vist til rette som alle andre, er dere ikke sønner, men uekte barn. Vi har  hatt våre jordiske fedre som oppdro oss, og vi hadde respekt for dem. Har vi ikke mye større grunn til å bøye oss under åndenes Far, så vi kan vinne livet? for fedrene viste oss til rette bare for en kort tid og slik de selv synes var best. Men han gjør det til vårt beste, for at vi skal få del i hans hellighet. All irettesettelse synes nok å være mer til sorg enn til glede mens den står på. Men siden gir den tilbake fred og rettferd som frukt hos den som er blitt oppøvd ved den."

Tuktens vei er hellighetens vei.

fortsettes

Det er flest hverdager - om angst og åndelighet

Det eneste som holder i lengden er ærlighetsteologien! Kjennetegnet på åndelig modenhet er at man begynner å snakke sant om livet og troen. Alt annet er romantisert tro. En tro som ikke har bakkekontakt. Det fører ikke noe godt med seg når vi forsøker å leve opp til andres forventninger. Da blir både ens liv og ens tro forkrøblet. 

Fram til Kristi himmelfartsdag lever vi nå i påsketiden, i etterdønningene av den strålende påskedagen og Kristi oppstandelse fra de døde. Påskedramaet er åndelig og menneskelig realisme - ærlighetsteologi på sitt beste. Disiplene fremstår ikke som noen superåndelige mennesker, men som de var, redde og forsakte. Det er mulig å være disippel og samtidig redd! 

I år har jeg dvelt en del ved evangelienes beskrivelser av Jesus i Getsemane, og igjen har det slått meg at Jesus ikke bare er Gud kommet i kjød, men at han også er 100 prosent menneske. Det er sterkt å lese om den angsten som grep tak i Jesus når døden nærmet seg. Johannes, som sto Jesus så nær,  beskriver dette slik: "Nå er jeg forferdet! Og hva skal jeg si? Far, frels meg fra denne time!" (Joh 12,27) Evangelisten Lukas er enda mer beskrivende og konkret på hva som ligger i dette ordet 'forferdet': "Og han kom i dødsangst og ba enda mer intrengende, og svetten hans ble som blodsdråper som falt ned på jorden." (Luk 22,44) Hebreerbrevets forfatter beskriver Jesu bønneliv på denne måten: "Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt." (Hebr 5,7)

Det har undret meg at Jesus, som er dødens seierherre og som visste at Han kom til å beseire døden, likevel er forferdet over tanken på at Han skulle dø og at Han ba med 'sterkt skrik ogg tårer'  og med 'nød' om å slippe døden. Dette viser hans djupe menneskelighet. Herren Jesus er selv prøvd i alle ting, også redselen for døden. Da må det være lov også for meg å være redd for å dø. 

 Norge mistet en av sine aller største kulturpersonligheter. Forfatteren Ronald Fangen døde 22. mai 1946, da flyet han satt i styrtet på Fornebu. Noen år tidligere, en novemberdag i 1940 ble han arrestert av Gestapo og satt i fengsel på Møllergata 19. Etterhvert ble han så syk at han ble overført til Ullevål sykehus. I boken, som omhandler denne vanskelige tiden av Fangens liv, skriver han: "Det var stille i fengslet, og jeg lå der natt efter natt i det tette mørket og erfarte at Guds fred blir ikke utestengt av fengselsmurer. I den dype fred var det godt å tale med Gud." Men senere skulle han bli et vergeløst offer for angsten. En grufull angst, som lammet ham helt. "Jeg hadde grått. jeg hadde bedt. Jeg lå der, trett til døden, oppspilt av uro og angst." Slik skulle hans liv gå fra fred til en djupeste natt. Men så møter Fangen Kristus og da skjer det noe vidunderlig: "Plutselig kom freden. Jeg så den korsfestede - med mitt ytre eller indre øye - det kan være det samme: jeg så Ham. Og min angst forsvant, drevet bort av en grenseløs takknemlighet mot Ham som er prøvet i alle ting i likhet med oss, og som lærte lydighet av det Han led. Noen strofer formet seg i meg, det første verset av noe som efterhvert ble til diktet: Pasjon." 

Det første verset lyder slik: 

Du sviktet aldri, Herre Krist - Du sviktet ei - selv når Ditt svar på all min bønn var nei og nei. For når jeg skalv i uro, angst, og gråt i nød, da kom Du med Din fred, kjøpt i Din død.

Selv har jeg fått kjent på angsten etter at jeg fikk Parkinson og hjerteproblemer. Og møtt hverdagene, hvor livet skal leves. 

Billedtekst: Maurice Prendergast (American, 1858-1924)

Rainy day in the Piazza del Campo, Siena, 1898

Å leve sitt liv i det forunderlige påskelyset

Vi skriver 2. påskedag, For mange er påsken over for i år. Men for de som lever i kirkeårets god rytmen beveger vi oss nå inn i påsketiden, som varer frem til 1.pinsedag. Det er syv uker, en gave til oss, gitt oss av kirken til å dvele ved påskens og ikke minst oppstandelsens mystrerium. Syv uker til å leve i det vidunderlige påskelyset. 

Det var så sterkt og gjenkjennende å lese artikkelen tidligere biskop Per Arne Dahl skrev i Vårt Land under påskeuken, hvor han beskrivr dødsangsten han har slitt med siden han vokste opp på Gjøvik. En døgsangst, som fremdeles er der, men som gradvis har sluppet taket på grunn av møtet med evangelienes fortellinger om oppstandelsen. Påskens gudstjenester opp gjennom livet har gjort noe med Per Arne Dahl. De har gitt ham håp. 

Slik også for meg. Det har vært et så stort savn dette å ikke kunne feire påskens gudstjenester for andre året på rad, men evangeliene har vi jo og jeg har fordjupet meg i dem. Så takker jeg Herren for at jeg hver dag kan få leve i det forunderlige påskelyset og dvele mitt blikk på Ham som ikke selv døden kunne holde fast.

Døden er død.

På grunn av Jesus.

Det er Herrens påske

Kristus er oppstanden fra de døde. Stå opp, du også! Kristus som sov, har våknet. Våkn opp, du også! Kristus har gått ut fra graven, fri deg fra syndens lenker! Helvetes porter åpner seg, døden er tilintetgjort, det gamle menneske er avlagt og det nye er endelig satt fri!

Om dere i Kristus er blitt til en ny skapning, forny dere! Det er Herrens påske! Til Treenighetens ære sier jeg det en tredje gang: Herrens påske! Det er festenes fest, høytidenes høytid som overgår alle menneskelige fester. Det er oppstandelsens dag og begynnelsen til det sanne liv. La oss bryte ut i jubel og glede, la oss omfavne hverandre!

- Gregorios av Nyssa (359-394). Spilte en viktig rolle ved kirkemøtet i Konstantinopel i 381. Ble overtalt av sin bror Basilios til å bli biskop av Nyssa i Kappadokia. Forfatter blant annet av en bok om Moses. Sitert fra: Kysse spor av Peter Halldorf. Luther Forlag 2002, side 129.

Nye tanker om Guds rike

Jeg har gjort meg noen nye tanker om Guds rike. De er ganske uferdige. Merk deg hva jeg skriver: jeg skriver ikke at jeg har fått noen nye åpenbaringer, men noen nye tanker. Jeg har skrevet mye om dette temaet tidligere, men dette er altså noen nye refleksjoner.

Vi går nå inn i påsketiden, for påsken er slett ikke slutt med 2.påskedag. Påsketiden varer frem til Kristi himmelfartsdag. Vi lever nå i lyset fra den strålende påskedagen. Hva skjer i disse dagene frem til himmelfarten? Jesus bruker disse dagene til å undervise disiplene om det som har med Guds rike å gjøre. Det har forundret meg i mange år at sentrum for Jesu forkynnelse, er så perifirert i mye av dagens forkynnelse. Jesus kom med evangeliet - det vil si de gode nyhetene om Guds rike. Forkynnelsen av syndenes forlatelse og det evige liv er bare deler av denne undervisningen.

Likevel - finner du ingen definisjon på hva Guds rike er for noe. Det gjør hverken Jesus eller hans apostler. Det til tross for at det er hans og apostlenes sentrale tema fra begynnelse til slutt. Når vi forsøker å definere hva Guds rike er, tømmer vi det for dets innhold. Da fremstår det som noe kaldt og sterilt og avgrenset. Det Jesus derimot gjør er at han illustrerer hva det er gjennom fortellinger og lignelser, og gjennom dem forteller han samtidig hva det ikke er.

Vi har en tendens til å tro at med det samme vi har definert noe, så tror vi at vi også har opplevd realitetene av hva vi har definert. Og dermed har vi avsluttet et kapittel og tar fatt på neste tema. Men slik er det jo ikke.

Vi finner en del prinsipper for Guds rike i Det Nye Testamente. Så forsøker vi å sette dette sammen i et system og følge dem. Gjør det meg til en kongerike-person? Blir ikke dette veldig individualistisk?

Det finnes ingen individualisme i Det Nye Testamente. Jeg tror at Guds rike representerer en annen sivilisasjon som du og jeg er en del av sammen med mange andre. Det er for denne gruppen mennesker at prinsippene, blant annet slik det kommer til uttrykk i Bergprekenen gjelder for. Her støtter jeg meg til to skriftsteder:

'Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk....' (1.Pet.2,9)

'...og har gjort oss til et kongerike...' (Åp.1,6)

Guds rike er et paradigmeskifte, revolusjonerende, et annerledesrike. Guds rike er nå, og ennå ikke. Det er både nåtid og framtid.

Velsignet påske (tid)

For de fleste, vil jeg tro, var det slutt på påsken i går, med 2.påskedag. Men det er ikke riktig! Det er nå det begynner!

For de av oss som lever med i kirkeårets gode rytme beveger vi oss nå inn i det som kalles påsketiden.

Påsketiden tar til 1.påskedag og varer frem til 1.pinsedag. Det er en periode på syv uker. I den forunderlige påsketiden lever vi i etterdønningene av Kristi seierrike oppstandelse. Vi trenger virkelig disse syv ukene til å fordøye noen av de sterke inntrykkene vi har fått ved å dvele ved beretningene evangelieforfatterne gir oss av oppstandelsen. Jesu oppstandelse er en slik stor, forunderlig, ja, overveldende gave til oss.

Disse syv ukene er fremfor alt annet LYSETS uker! Mørket er overvunnet.

Og dette er syv uker hvor vi gjør dypdykk i Jesu undervisning om Guds rike. Det skal jeg komme tilbake til i en serie med artikler om nettopp dette, her på bloggen, de kommende dagene.

Strålende bibelformidling og påskeglede!

I dag hadde May Sissel og jeg den store gleden av å høre bibelfortelleren, forfatteren og pilegrimsvandreren Anne Kristin Aasmundtveit i Toten frikirke. Med djup innlevelse, troverdighet, varme og várhet formidlet hun fortellingen om påskens store drama: Jesu lidelse, død og oppstandelse. Det var en sterk opplevelse. Jeg satt å tenkte på at det kanskje var slik de første generasjoners kristne fikk del i evangeliene. Ikke som skreven tekst, men som muntlig formidling. Anne Kristin's mann, forfatteren og ikonmaleren Sven Aasmundtveit medvirket også. Han sang kjente og kjære salmer mellom de ulike 'aktene' i Anne Kristin's formidling. Disse to betyr så mye for meg.

Det var godt å være tilbake i Toten frikirke og feire gudstjeneste denne søndagen. Spesielt hyggelig var det å få dele gleden med iraneren Afshin Hosseini og tyske Thekla Holmes som ble vigslet som diakoner. De er virkelig rette personer til denne tjenesten. Toten frikirke er sannelig blitt en flerkulturell menighet.

Godt var det også å få feire Herrens måltid sammen. Det er alltid godt. Kirken var fullsatt, så det tok sin tid, men hva gjør vel det når man samles rundt Herrens bord!

Mot slutten av gudstjenesten var det barnevelsignelse, en heller sjelden begivenhet i en menighet som praktiserer barnedåp. Et etiopisk barn og dennes foreldre ble bedt for og velsignet. Og etter gudstjenesten var det kirkekaffe, før en gruppe iranere fikk bibelundervisning i kirkesalen, og en gruppe etiopiske kvinner fikk bibelundervisning i kjelleren.

Fortsatt god påske!

Når 2.påskedag er over, er nok påsken over for de fleste, men ikke for den som lever med kirkeårets rytme. I følge kirkeåret, befinner vi oss nå i påsketiden. Påsketiden begynner påskenatt og slutter pinsedag kveld. Det er 40 dager fra påskedag til Kristi Himmelfartsdag og det er 50 dager fra påskedag til pinsedag. Perioden fra påske til pinse omfatter 6 søndager. Så det gir absolutt mening å ønske hverandre god påske! Noen vil sikkert riste litt på hodet, og tro at vi roter litt med tiden, men egentlig burde vi bruke tiden fram til pinse med å fordype oss i oppstandelsesmysteriet. Den strålende påskedagen kaster et forunderlig lys inn i vårt liv og våre hverdager. La det lyset skinne på oss.

I den tidlige kirken ble tiden fra påske til pinse, sett på som en sammenhengende fest. Dette er ikke tid for faste, men for å slippe den yrende gleden over at Jesus lever, og har trampet på døden.

Om jeg kunne få anbefale deg noe, så ville det ha vært å finne fram tekstene i Det Nye Testamente, som handler om oppstandelsen og følgene av den.

Fortsatt god påske!

Påsketidens forunderlige lys

Når denne dagen er over og en ny arbeidsuke starter for mange i morgen, er nok de fleste ferdige med påsken for i år.

Men for alle oss som lever med en annen rytme - kirkeårets gode rytme - har påsken så vidt begynt! Vi går nå inn i det som kalles påsketiden. 

Påsketiden tar til 1.påskedag og varer frem til 1.pinsedag som i år er 4. juni. Det er en periode på syv uker. I påsketiden lever vi i etterdønningene av Kristi seierrike oppstandelse fra de døde. Jeg tror virkelig vi trenger disse syv ukene til å fordøye noen av de sterke inntrykkene vi får ved å dvele ved beretningene evangelieforfatterne gir oss av oppstandelsen. Kristi oppstandelse er en slik stor, forunderlig, ja, overveldende gave til oss.

Påsken og påsketiden har et slikt forunderlig mildt lys over seg. La oss bruke disse syv ukene til å leve i lyset og la påskens lys hvile over våre liv. Det er fra Kristi oppstandelse vi lever.

Mens det i Vestkirken har vært et sterkt fokus på Jesu lidelse og død, har det i Østkirken vært fokus på Kristi oppstandelse. Det har preget disse to tradisjonene mer enn noe annet. Tenk etter, så vil du se hvordan ulik vektlegging former livene våre, måten vi tenker på. Vi trenger selvsagt å løfte frem både Jesu lidelse og død, og oppstandelsen, for det ene er en forutsetning for det andre, men livene våre, de bør vi leve i lyset fra den tomme graven! Jesus lever, graven brast.

Påsketiden, lyset og frykten for døden

For en del avsluttes nok påsken med 2.påskedag. For de av oss som lever i kirkeårets gode rytme har vi nå beveget oss inn i det vi kaller påsketiden.

Påsketiden tar til 1.påskedag og varer frem til 1.pinsedag som er 15 mai i år.  En periode på syv uker. I påsketiden lever vi i etterdønningene av Kristi seierrike oppstandelse. Vi trenger virkelig de syv ukene på å fordøye noen av de sterke inntrykkene vi får ved å dvele ved beretningene evangelieforfatterne gir oss av oppstandelsen. Jesu oppstandelse er en slik stor, forunderlig, ja, overveldende gave til oss. Med døden trampet Jesus ned døden, og Jesus eier nøklene til døden og dødsriket.

Disse syv ukene er fremfor noe annet lysets uker! Mørket er overvunnet. Derfor er også den liturgiske fargen for disse syv ukene hvit.

Hva kan vi bruke disse syv ukene til?

Presbyteraneren Lynne Baab gir oss følgende gode råd:

* Vær takknemlig! Legg merke til Guds gode gaver i ditt liv og i livene til de du er glad i. Se etter tegn på Jesu oppstandelsesliv i begivenheter og personer rundt deg. Stig utenfor de vante stiene dine og uttrykk takknemlighet og kjærlighet til mennesker som har vist deg omsorg. Legg merke til de små gavene du opplever å få del i hver dag, og takk Gud for dem. For å hjelpe deg selv til å være oppmerksom og takknemlig, så kan du føre en 'takknemlighets-dagbok' og legge til fem nye ting som du er takknemlig for hver dag. Sørg for at du bruker disse takkeemnene i bønn også.

* Fokuser på lyset! Se etter ordet 'lys' i Bibelen, i lovsanger, salmer og dikt. Skriv et dikt eller utsagn som handler om måter Jesus er lyset på i ditt liv, og be om mer lys til konkrete sider av ditt liv og i livene til dine kjære. Du kan bruke ulike navn for Gud og Jesus i bønner du ber i takt med din pust:

'Herre Jesus Kristus, verdens lys, la ditt lys skinne på meg'. (Joh 8,12)

'Jesus, den strålende morgenstjernen, opplys min vei'. (Åp 22,16)

'Guds ord, vær en lampe for mine føtter og et lys på min sti'. (Salme 119,105)

'Herre Gud, sol og skjold, gi meg ditt lys og din beskyttelse'. (Salme 84,12).

Alle disse bønnene kan du be for deg selv og for andre.

* Dvele ved det faktum at Jesus har befridd 'dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele livet'. (Hebr 2,15) På hvilken måte har Jesus befridd deg fra den frykten? På hvilken måte ville du selv skulle ønske større frihet? På hvilken måte tror du det vil se ut? Skriv ned i din dagbok eller snakk med en venn om hvilken rolle frykten for døden har spilt i ditt liv. Be ut din takknemlighet, og be om større vekst på dette området.

Hva oppstandelsen betyr for oss

Alt står og faller med Kristi oppstandelse fra de døde!

Det nye testamente slår tydelig fast følgende: 'Er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom. Da står vi som falske vitner om Gud ... Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder  ... Hvis vårt håp til Kristus bare gjelder for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker'. (1.Kor 15,14-15 og v.17 og v.19)

Men det er interessant å merke seg hvor vi legger tyngdepunktet i forkynnelsen. I Vest har man lagt stor vekt på Jesu kors, og i mange kirker henger det krusifiks. Jesus henger fremdeles på korset. I Øst er vektleggingen annerledes. Der er oppstandelsen tyngdepunktet. Vi trenger selvsagt begge deler, men korset kan ikke stå alene. Uten oppstandelsen ingen frelse!

'Den som vil forkynne evangeliet må gå direkte til forkynnelsen av oppstandelsen, for dette er den viktigste siden av av vår tro'.

Ordene tilhører Martin Luther, og sitatet finnes i Ewald M Plass: What Luther says. St Louis, Concordia 1959, § 3873.

Forkynnelsen av oppstandelsen er det sentrale i den apostoliske forkynnelsen:

'Denne Jesus har Gud reist opp, det er vi alle vitner om'. (Apg 2,32)

Forkynnelsen av Jesu oppstandelse hører med til det som kalles 'paràdosis' - den urkristne og fast utformede læretradisjonen. Det ser vi blant annet av det apostelen Paulus skriver i 1.Kor 15,3-5: 'For først og fremst overga jeg det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder som skriftene har sagt, at han ble begravet, at han sto opp igjen den tredje dagen som skriftene har sagt, og at viste seg for Kefas og deretter de tolv ...'  Dette er den overleverte lære, den som Judas sikter til, når han skriver: 'den tro som de hellige èn gang for alle har fått overlevert' (Jud v.3)

Kristi oppstandelse betyr at Han er Herre over alt, selv døden!

'Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast'. (Apg 2,24)

Oppstandelsen betyr at ingenting noensinne kan skille den som tror fra Guds kjærlighet i Kristus: 'For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er, eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller det i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre'. (Rom 8,28-39)

Oppstandelsen skaper også håp: 'Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde'. (1.Pet 1,3)

Oppstandelsen betyr også at Jesu soningsverk på korset er fullført og er fullstendig: '... han som ble overgitt til døden for våre synder for at vi skulle bli rettferdige'. (Rom 4,25) Dette verset er oversatt slik i den engelske Phillps oversettelsen: '... oppstått igjen for å sikre vår rettferdiggjørelse'.

Oppstandelsen betyr også at vi på grunn av den skal leve et nytt og annerledes liv. Dette virkeliggjøres i dåpen:

'Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal vi også vandre i et nytt liv'. (Rom 6,3-4)