Pasjon

"Korsfestet, død og begravet,"heter det i det andre leddet i Den apostoliske trosbekjennelsen. Noe nærmere sentrum i kristen tro enn dette kommer vi ikke.

Diktet 'Pasjon' av Ronald Fangen (bildet) blir jeg aldri ferdig med. Det er skrevet i desember 1940 mens Ronald Fangen sitter i nazistenes fengsel som et vergeløst offer angst. I et syn ser han Kristus og da blir disse linjene til:

Du sviktet aldri, Herre Krist,  - du sviktet ei - selv når ditt svar på all min bønn var nei og nei. For når jeg skalv i uro, angst og død, da kom du med din fred, kjøpt i din død.

Ja, Herre, det var godt i nattens spente gru å se ditt kors. Å, brystet åndet ut: det var jo du som en gang gråt og svedet angstens sved, og det var jo du som ba om skånsel da du led.

Ja, Herre Jesus det var jo du som ble forrådt, med torner kronet, narrekledd og blodig slått. Og da de naglet deg til korset, skammens tre, da var du bare avmakt, kval og ynk å se.

Da spottet de og ropte: Frelser, frels deg selv! Forlat ditt kors! Krev hjelp fra dette sorte himmelhvelv. Men da, i mørkefyrstens avgrunnsdype natt, var du, Guds egen Sønn, av Gud forlatt.

Da var du gitt den stengte himmelverden helt til pris. Men enda lovet du en røver åpen vei til paradis. Og kongelig befridd for hevnens tørst og nag og hat var det i selve dødens stund for bødlene du bad.

Du frelsesfyrste, kongen til korset naglet fast, - å, aldri seiret livet slik som da ditt hjerte brast. Da skalv de, mørkemaktene rådløst i avmakts gys - hvor skulle de vel skjule seg for påskemorg'nens lys?

Ja, når mitt spente pinte sinn ser deg i nattens nød, da viker angsten for den fred du kjøpte i din død. Da ser jeg at der er en Gud, og at han er min Far. Om han er skjult, så er han nær. Og jeg skal få hans svar.

Du, Herre, er det sikre pant. Du er det klare bud fra ham som ingen her kan se: Den lysomspente, skjulte Gud. Deg ser vi, Herre og jeg vet: Ved slutten av min vei når dette hjertets uro dør - da skal jeg møte deg.

Den lysomspente Gud - noen tanker om Kristi forklarelsesdag

Overskriften er hentet fra Ronald Fangens sterke og blendende vakre dikt 'Pasjon'. Hele verselinjen lyder slik: "Du, Herre, er det sikre pant. Du er det klare bud fra ham som ingen her kan se: Den lysomspente, skjulte Gud. Deg ser vi, Herre, og jeg vet: Ved slutten av min vei når dette hjertes uro dør - da skal jeg møte deg."

Jeg kom til å tenke på forfatteren Ronald Fangen, der han satt i nazistenes fengsel og var blitt et vergeløst offer for angsten, da jeg leste teksten for Kristi forklarelsesdag, som er  i dag, "Den lysomspente Gud" passer så godt som overskrift på prekenteksten fra Joh 17,1-9. Fangen ble møtt av Lyset. På Kristi forklarelsesdag får vi er ørlite glimt av Jesus slik Han er i himmelens herlighetslys.

Etter hvert som årene går er ordene fra Johannes-prologen blitt sterkere og sterkere for meg: "Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskens lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det." (Joh 1,3-5) 

I Det gamle testamente møter vi begrepet 'kavåd'. Det brukes om den lysglansen som Gud bor i. Apostelen Paulus refererer till dette i det første brevet han skriver til Timoteus: "... han som bor i et lys dit ingen kan komme..." (1.Tim 6,16)

Taborfjellet blir et slikt 'tynt sted' - som kelterne snakker om - hvor den flortynne hinna mellom himmel og jord brister - og man kan erfare Guds  manifesterte nærvær. Som på Sinaifjellet, hvor Moses møtte Guds herlighet i den brennende tornebusken og oppe i fjellrevnene da Moses får se Gud bakfra.

Denne Guds 'kavåd' er blitt åpenbart i Sønnen, i Jesus.

Peter, som var en av tre disipler som fikk oppleve dette forunderlige som skjedde på Tabor, skriver om det i et av sine brev. Der skriver Peter at Faderen på fjellet, "ga Sønnen ære og herlighet..." (2.Pet 1,17) Det er hva Kristi forklarelse handler om.

Kristi forklarelsesdag viser oss også hvor nær himmelen er jorden. Dagen er en flik av himmelrike på jord.

Jesu undervisning om bønn i Bergprekenen i jødisk kontekst, del 9

En strofe fra en salme av forfatteren Ronald Fangen (bildet) kommer varsomt til meg denne januardagen ved årets begynnelse: "Mens verdensriker stiger og de synker, går kirken mot fullkommenhetens vår."

Ordene passer så godt til bønnen i Fadervår: "Komme ditt rike..." (Matt 6,10) Og sangstrofen passer så inderlig vel i den urolige tid vi lever i. Om alle riker vakler i sin skrøpelighet, finnes det i følge profeten Daniel et evig rike, som ikke kan rokkes: "Fremdeles så jeg i mine nattlige syner, og se - en som lignet en menneskesønn kom med himmelens skyer. Han kom bort til den gamle av dager og ble ført fram for ham. Og det ble gitt ham herredømme, ære og rike, så at alle folk, ætter og tungemål, skulle tjene ham. Hans herredømme er et evig herredømme som ikke forgår, og hans rike er et rike som aldri går til grunne." (Dan 7,13-14) 

Hebreerbrevets forfatter er inne på det samme Riket, når han skriver: "Hans røst rystet den gang jorden. Men nå har han lovet, og sagt: Enda en gang vil jeg ryste, ikke bare jorden, men også himmelen.. Men dette ordet: enda en gang, gir til kjenne at de ting som rystes skal bli tatt bort. For de er jo skapte ting. Og så skal det som ikke kan rokkes, bli stående. Da vi altså får et rike som ikke kan rystes, så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans behag, med blygsel og ærefrykt." (Hebr 12,26-28)

Et rike som ikke kan rystes! 

Hvilket budskap, hvilket håp for 2023. Verdens riker synker og de faller. Det ene imperiet etter det andre. Konger, presidenter, statsminstre, statsledere, keisere, emirer - alle, alle må en dag bøye kne for Han som kalles Kongernes Konge og Herrenes Herre.

La riket ditt komme!' Det finnes ingen mer meningsfull bønn å be enn denne! Alt hva Gud representerer er innebefattet i de ordene. Alt hva himmelen huser av nåde, godhet, ømhet, helbredelse og legedom for kropp og sjel. 

Metodisten og evangelsten Stanley Jones, som virkelig hadde forstått betydningen av Guds rike, sa ved en anledning: "Jesu budskap var budskapet om Guds rike. Det var sentrum og omkrets i alt hva Han lærte og gjorde... Guds rike er mestertanken, mesterplanen, mesterhensikten, mesterviljen som forener alt og skjenker det forløsning, sammenheng, hensikt og mål." 

En av de som har talt mye om Guds rike er den kinesiske husmenighetslederen Watchman Nee. I en bibeltime Nee holdt i Danmark i oktober 1938 talte han om "Riket, menigheten og overvinnerne", og i den sammenhengen sa han blant annet:

"Menigheten er ikke Guds endelige mål, men bare Hans instrument for å nå målet. Målet er Guds rike. Hva er Guds rike? Den atmosfæren hvor Guds autoritet råder, hvor Han har makten, og hvor Han fullkomment blir adlydt."

Jeg våger en påstand:

Fra Jesu side var det aldri meningen at Hans etterfølgere skulle forkynne om frelse og den nye fødsel løsrevet fra forkynnelsen om Guds rike!

Guds rike er et absolutt avgjørende aspekt ved evangeliet.

Om vi forteller mennesker om frelse - men ikke sier noe om Guds rike - forkynner vi ikke evangeliet om Jesus Kristus.

Derfor er det så forunderlig at så få forkynner om Guds rike. Hva skyldes dette? Som jeg viste i forrige artikkel var forkynnelsen av Guds rike Jesu hovedanliggende, og det var det for apostlene også. Legg merke til hvordan Jesus instruerer sine disipler:

"Og når dere går av sted, skal dere forkynne og si: Himlenes rike er kommet nær." (Matt 10,7)

"Han sendte dem ut for å forkynne Guds rike ..." (Luk 9,2)

"Helbred de syke der, og si til dem: Guds rike er kommet nær til dere." (Luk 10,9)

Dette er ikke de eneste henvisningene. I nær sagt hvert eneste skriftsted hvor Jesus gir instruksjoner til sine disipler, forteller Han dem at de skal forkynne om Guds rike. Her har du et slikt eksempel til: "Jesus sa til ham: La de døde begrave sine egne døde, men gå du av sted og forkynn Guds rike." (Luk 9,60)

Når Jesus taler om de siste tider, sier Han:

"Og dette evangeliet om riket skal bli forkynt i hele verden, som et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme." (Matt 24,14)

Det er interessant å se at det Jesus er konsentrert om i tiden mellom sin oppstandelse og sin himmelfart, er Guds rike:

"For dem (apostlene) viste Han seg også levende etter sin lidelse ved mange ufeilbarlige bevis. Han ble sett av dem i løpet av førti dager, og talte om de ting som hører Guds rike til." (Apgj 1,3)

Helt mot slutten av Apostlenes gjerninger leser vi om apostelen Paulus: "Så bodde Paulus i to hele år i sitt eget leide hus, og han tok imot alle som kom til ham. Med all frimodighet forkynte han Guds rike og lærte om alt det som hører Herren Jesus Kristus til, uten å bli hindret." (Apgj 28,30-31)

I sin tale på den internasjonale høgskolen i Helsingør, hvor Watchman Nee også holdt sin nå så berømte undervisning over de åtte første kapitlene i Romerbrevet, og som ble til boken "Det normale kristenliv", sa Nee også dette om Guds rike:

"Guds rike kan komme i denne tidsalder. Om det ikke blir i samme utstrekning som i den kommende tidsalder, så er det likevel av samme natur. Hvis vi i den Hellige Ånds kraft fortrenger de onde ånders makt her, da er Riket kommet her. Utstrekningen vil være større i neste tidsalder, men kvaliteten vil være den samme, selv om kvantiteten er forskjellig. Nå er det begrenset, da blir det ubegrenset, men også nå kan vi gjøre Rikets kraft virksom. Det er ikke bare et spørsmål om å utdrive djevelen, men at Guds makt fortrenger djevelens makt på et sted. Vi som hører Herren til, må sørge for at Riket kommer der hvor vi er ..."

Jesus kom med et underlig utsagn til fariseerne vedrørende Guds rike. Han sa:

"Guds rike kommer ikke slik at en kan se det med øynene. Heller ikke skal de si: Se her! eller: Se der! For sannelig, Guds rike er inne i dere." (Luk 17,20-21)

Hva slags rike er dette? Et rike som finnes i oss? Jesus introduserer i sannhet noe forunderlig nytt. Dette var ikke bare et nytt slags kongedømme. Det var også en helt ny type kongedømme. Det var et kongedømme fullstendig ulikt alt annet som jøder og hedninger noensinne hadde hørt før. Et rike som er i oss.

Det kan være at du tenker: Jesus taler om et åndelig rike, ikke et virkelig rike. Det stemmer i såfall ikke med det andre Han sier om Guds rike. Han snaker i aller høyeste grad om et virkelig rike. Så hva mente Jesus når Han sa at Guds rike var i oss?

Tertullian, en tidlig kristen forfatter, kommenterer dette slik:

"Nå, hvem er det som ikke forstår at utsagnet: "i dere" betyr i din hånd eller innenfor din makt? Det er, hvis du hører og gjør Guds befalinger." (Tertullian: Against Marcion, Book IV)

Alle kan velge å være en borger av dette Guds rike hvis vedkommende er villig til å gi seg helt hen til dette riket. Det koster alt, det koster ditt liv. For du må bli født på ny! Jesus sa:

"Sannelig, sannelig sier Jeg deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike." (Joh 3,3)

Guds rike har ingen nasjonale grenser, ingen jordisk konge, ingen militærkraft. De som hører til dette riket bor blant verdens riker, men de er ikke en del av disse rikene. Jesus sa:

"Fordi dere ikke er av verden ..." (Joh 16,19)

Vi bærer dette riket med oss, det lever i oss, fordi vi er i Ham, Han som er kongen i dette riket.

fortsettes

Det er flest hverdager - om angst og åndelighet

Det eneste som holder i lengden er ærlighetsteologien! Kjennetegnet på åndelig modenhet er at man begynner å snakke sant om livet og troen. Alt annet er romantisert tro. En tro som ikke har bakkekontakt. Det fører ikke noe godt med seg når vi forsøker å leve opp til andres forventninger. Da blir både ens liv og ens tro forkrøblet. 

Fram til Kristi himmelfartsdag lever vi nå i påsketiden, i etterdønningene av den strålende påskedagen og Kristi oppstandelse fra de døde. Påskedramaet er åndelig og menneskelig realisme - ærlighetsteologi på sitt beste. Disiplene fremstår ikke som noen superåndelige mennesker, men som de var, redde og forsakte. Det er mulig å være disippel og samtidig redd! 

I år har jeg dvelt en del ved evangelienes beskrivelser av Jesus i Getsemane, og igjen har det slått meg at Jesus ikke bare er Gud kommet i kjød, men at han også er 100 prosent menneske. Det er sterkt å lese om den angsten som grep tak i Jesus når døden nærmet seg. Johannes, som sto Jesus så nær,  beskriver dette slik: "Nå er jeg forferdet! Og hva skal jeg si? Far, frels meg fra denne time!" (Joh 12,27) Evangelisten Lukas er enda mer beskrivende og konkret på hva som ligger i dette ordet 'forferdet': "Og han kom i dødsangst og ba enda mer intrengende, og svetten hans ble som blodsdråper som falt ned på jorden." (Luk 22,44) Hebreerbrevets forfatter beskriver Jesu bønneliv på denne måten: "Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt." (Hebr 5,7)

Det har undret meg at Jesus, som er dødens seierherre og som visste at Han kom til å beseire døden, likevel er forferdet over tanken på at Han skulle dø og at Han ba med 'sterkt skrik ogg tårer'  og med 'nød' om å slippe døden. Dette viser hans djupe menneskelighet. Herren Jesus er selv prøvd i alle ting, også redselen for døden. Da må det være lov også for meg å være redd for å dø. 

 Norge mistet en av sine aller største kulturpersonligheter. Forfatteren Ronald Fangen døde 22. mai 1946, da flyet han satt i styrtet på Fornebu. Noen år tidligere, en novemberdag i 1940 ble han arrestert av Gestapo og satt i fengsel på Møllergata 19. Etterhvert ble han så syk at han ble overført til Ullevål sykehus. I boken, som omhandler denne vanskelige tiden av Fangens liv, skriver han: "Det var stille i fengslet, og jeg lå der natt efter natt i det tette mørket og erfarte at Guds fred blir ikke utestengt av fengselsmurer. I den dype fred var det godt å tale med Gud." Men senere skulle han bli et vergeløst offer for angsten. En grufull angst, som lammet ham helt. "Jeg hadde grått. jeg hadde bedt. Jeg lå der, trett til døden, oppspilt av uro og angst." Slik skulle hans liv gå fra fred til en djupeste natt. Men så møter Fangen Kristus og da skjer det noe vidunderlig: "Plutselig kom freden. Jeg så den korsfestede - med mitt ytre eller indre øye - det kan være det samme: jeg så Ham. Og min angst forsvant, drevet bort av en grenseløs takknemlighet mot Ham som er prøvet i alle ting i likhet med oss, og som lærte lydighet av det Han led. Noen strofer formet seg i meg, det første verset av noe som efterhvert ble til diktet: Pasjon." 

Det første verset lyder slik: 

Du sviktet aldri, Herre Krist - Du sviktet ei - selv når Ditt svar på all min bønn var nei og nei. For når jeg skalv i uro, angst, og gråt i nød, da kom Du med Din fred, kjøpt i Din død.

Selv har jeg fått kjent på angsten etter at jeg fikk Parkinson og hjerteproblemer. Og møtt hverdagene, hvor livet skal leves. 

Billedtekst: Maurice Prendergast (American, 1858-1924)

Rainy day in the Piazza del Campo, Siena, 1898

Døden maktet ikke å holde Ham fast

Så er den strålende påskedagen her, og vi kan rope med seiersrøst: KRISTUS ER OPPSTANDEN! Ingen dag er som denne. Det evige lys er kommet, og mørket måtte vike. Dødskreftene måtte slippe taket!

Et av mine absolutte favorittskriftsteder er et vers fra Peters pinsepreken: 'Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast.' (Apg 2,24)

Dette betyr mer for meg personlig enn det noensinne har gjort. Når man lever med alvorlig sykdom, gjør man seg mange tanker, og det hender angsten banker på døra. Da blir budskapet om Jesu oppstandelse og seier over døden sterkt. Hvilket håp som ligger i det.

For noen få dager siden markerte vi at det er 80 år siden i år at Norge ble hærtatt. En av de som ble arrrestert og satt i nazistenes fengsel, var den norske forfatteren Ronald Fangen. Han forteller åpent og ærlig at han ble et vergeløst offer for angsten der han satt på cella.  Men så skjedde det noe, noe han beskriver så djupt personlig i et av de vakreste og sterkeste diktene jeg kjenner: Pasjon. Dette diktet får være min personlige påskehilsen i år. Det betyr så mye for meg. Jeg kjenner meg igjen i det:

Du sviktet aldri, Herre Krist, - du sviktet ei - selv når ditt svar på all min bønn var nei og nei. For når jeg skalv i uro, angst og nød, da kom du med din fred, kjøpt i din død.

Ja, Herre, det var godt i nattens spente gru å se ditt kors. Å, brystet åndet ut: Det var jo du som en gang gråt og svedet angstens sved, og det var du som ba om skånsel da du led.

Ja, Herre Jesus, det var du som ble forrådt, med torner kronet, narrekledd og blodig slått. Og da de naglet deg til korset, skammens tre, da var du bare avmakt, kval og ynk å se.

Da spottet de og ropte: Frelser, frels deg selv! Forlat ditt kors! Krev hjelp fra dette sorte himmelhvelv. Men da, i mørkefyrstens avgrunnsdype natt, var du, Guds egen Sønn, av Gud forlatt.

Da var du gitt den stengte himmelsverden helt til pris. Men enda lovet du en røver åpen vei til paradis. Og kongelig befridd for hevnens tørst og nag og hat var det i selve dødens stund for bødlene du bad.

Du frelsesfyrste, kongen til korset naglet fast, - å, aldri seiret livet slik som da ditt hjerte brast. Da skalv de, mørkemaktene, rådløst i avmakts gys. - Hvor skulle de vel skjule seg for påskemorg'nens lys?

Ja, når mitt spente, pinte sinn ser deg i nattens nød, da viker angsten for den fred du kjøpte i din død. Da ser jeg at der er en Gud, og at han er min Far. Om han er skjult, så er han nær. Og jeg skal få hans svar.

Du, Herre, er det sikre pant. Du er det klare bud fra ham som ingen her kan se: Den lysomspente, skjulte Gud. Deg ser vi, Herre, og jeg vet: Ved slutten av min vei når dette hjertes uro dør - da skal jeg møte deg.

(Skrevet desember 1940)

Jesus holder

Jeg klarer ikke å slippe tak i en historie jeg hørte i Stavanger baptistkirke i går. Knut Kringen, som ledet gudstjenesten, fortalte om forfatteren Ronald Fangen (bildet) som satt i nazistenes fangenskap under krigen. Da han skulle settes fri ble han møtt av biskop Berggrav:

- Holdt troen? ville biskopen vite.

- Nei, svarte Fangen.
- Den brast.

Så la han til:
- Men Jesus holdt.

Så sant dette er!
Alt er nåde.
Også det forunderlige: å bli bevart.

Bilde: Store Norske Leksikon