Et stykke ærlighetsteologi, del 2

 Jeg fortsetter å dele noen tanker fra Salme 116:

Salmisten skriver også at han har fått hjelp med sin livsangst: I vers 4-6 heter det: "Da påkalte jeg Herrens navn: Å, Herre, redd livet mitt! Herren er nådig og rettferdig, vår Gud er barmhjertig. Herren vokter de uvitende, han kom meg til hjelp da jeg var langt nede." Og i vers 8: "Ja, du har fridd mitt liv fra døden, øyet fra tårer og foten fra å snuble."

Igjen er det personlige erfaringer vi får del i. Salmisten vitner. Det skulle vi gjøre mye mer. Fortelle om Herrens velgjerninger. Jeg har en god venn, som ofte møter sine medsøsken i troen med disse ordene: 'Har du noe godt å si om Jesus?' Det har vi alle når vi tenker etter! Hvorfor ikke snakke mer om hva Herren gjør i våre liv, smått og stort? I Åpenbaringen 12,10-11 leser vi hvor viktig vårt vitnesbyrd er i den åndelige kampen vi står midt oppe i: "Og jeg hørte en høy røst i himmelen som sa: Nå er seieren og makten og riket fra vår Gud kommet, nå har hans Salvede herredømmet. For anklageren er styrtet, han som dag og natt anklaget våre søsken for vår Guds ansikt. De har seiret over ham ved Lammets blod og ved det ordet de vitnet." 

Salmisten vet hvordan Gud har grepet inn i hans liv, som svar på bønn. Han kom ham til hjelp når salmisten var langt nede. Slik Herren har gjort i mange menneskers liv. Hvorfor ikke snakke om det?

Salmisten har gjennom sine personlige erfaringer fått sett noe av Guds vesen og karakter. Av egne erfaringer kan han si: Herren er nådig, rettferdig og barmhjertig. Det er ikke bare noe du kan lese deg til. Gjennom angsten, frykten og vanskelige omstendigheter har salmisten lært å kjenne disse karakteregenskapene hos Gud. Det er dyrekjøpte erfaringer. Vi kommer ikke utenom prøvelser, og lidelser om vi skal lære Gud å kjenne. Ørkenen er det stedet herren fostrer oss. Rom 8,28 forteller oss at "Alt tjener til det gode for dem som elsker Gud."

Vi ser det kanskje ikke der og da, men etter hvert som tiden går, ser vi hvordan Gud har ledet oss gjennom ødemarken og lidelsen. For å ta med et godt ord til fra Rom 8, nemlig versene 15-17: "Dere har ikke fått den ånden som slavene har, så dere igjen skulle være redde. Nei, dere har fått Ånden som gir rett til å være Guds barn, den som gjør at vi roper: Abba, Far! Ånden selv vitner sammen med vår ånd om at vi er Guds barn. Men er vi barn, er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, så vi også skal få del i herligheten sammen med ham." 

Salmisten opplevde at Gud gjorde noe med hans frykt for døden: "Ja, du har fridd mitt liv fra døden." (v.8)

Dette minner meg om noen ord vi finner i Hebreerbrevet: "...Slik skulle han ved sin død gjøre ende på ham som har dødens makt, det er djevelen, og befri dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele livet." (Hebr 2,14-15)

Et stykke ærlighetsteologi, del 1

 Salme 116 er blitt min daglige bønn i den fasen av livet jeg befinner meg akkurat nå. Jeg ber den flere ganger om dagen.

Salmen er et personlig vitnesbyrd fra en ukjent salmist som beskriver takknemlighet for og tillit til at Gud utfrir når nøden er stor.

Vi må alle gjøre oss personlige erfaringer med Gud. Vi kan glede oss over det Gud gjør i andres liv, men vi kan ikke leve av deres tro og deres erfaringer. Vi må gjøre våre egne, og den ukjente salmisten har gjort seg den erfaring at Gud har hørt hans inderlige begjæringer: "Jeg elsker Herren for han hørte mitt rop om nåde. Han vendte øret til meg, jeg vil kalle på ham alle dager." (v.1)

Bønnen har mange språk og uttrykk. Å rope er et av dem. Et menneske som roper gir uttrykk for nød og fortvilelse. Det er hjertet som blør. Slik kan også hende i et menneskes liv. Også i en troendes. 

Salmisten setter ord på disse mørke dagene og livserfaringene han har opplevd: "Dødens bånd snørte seg om meg, dødsrikets redsler nådde meg, jeg fant bare nød og sorg." (v.3) Vi vet at det er en mann som skriver dette, siden den ukjente forfatteren av denne salmen beskriver seg som "sønn av en tjenestekvinne" (v.16). 

Døden skremmer ham. Han bruker sterke ord for å beskrive sin livssituasjon: det er som om døden tar kvelertak på ham. Han beskriver det som dødsrikets redsler. I en annen oversettelse til norsk oversettes det med: "dødsrikets veer tok tak i meg." Han innrømmer at stilt overfor døden, opplever han angst: "...jeg er hardt plaget. jeg sa i min angst..."

Jeg merker meg dette som står i vers 11-12: "Jeg trodde, også da jeg sa: Jeg er hardt prøvet. Jeg sa i min angst..."

Dette er ærlighetsteologi. Dette er å snakke sant om livet. Både Jesus og apostelen Paulus opplevde angst. Jesus gruet seg for Getsemane og Golgata, og da Hebreerbrevets forfatter skal beskrive Jesu bønneliv gjør han det med disse ordene i Hebr 5,7-8: "Da Jesus levde som menneske, bar han fram bønner og nødrop, med høye skrik og tårer, til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt fordi han var gudfryktig. Enda han var Sønn, lærte han lydighet ved å lide."

Og når apostelen Paulus skulle besøke den kristne forsamlingen i Korint, beskriver han dette møtet slik, i 1.Kor 2,3: "Svak, redd og skjelvende opptrådte jeg hos dere." Andre oversetter dette verset slik: "Jeg var hos dere i svakhet, i frykt og stor beven." 

Vi må våge å være transparente. Sårbare. Da er vi ekte mennesker, og sanne kristne.

Et stykke ærlighetsteologi

 Det er så mye med Gud jeg ikke forstår. Derfor har jeg stor sans for den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson, som svarte følgende da han ble utfordret til å beskrive Gud med en eneste setning. Etter å ha tenkt seg om lenge, som vise mennesker gjør før de svarer, svarte han: 'Han heter Underlig!' Ikke Under, men Underlig. Svaret inneholder et stykke ærlighetsteologi. 

I den fasen av livet som jeg befinner meg i akkurat nå, hvor Parkinson ser ut til også å ramme venstre side av kroppen, utfordres jeg av to skikkelser fra Bibelen. Den ene er Abraham, den andre er Maria, Jesu mor. Det heter om Abraham i Romerbrevet: "Til far for mange folkeslag har jeg satt deg. Han er vår far i Guds øyne - den Gud som han trodde på, han som gjorde døde levende og kaller på det som ikke er til, som om det var til. Mot håp trodde han med håp, for at han skulle bli mange folks far, etter det som var sagt: Slik skal din ætt bli. Uten å bli svak i troen tenkte han på sitt eget legeme, som alt var utlevd - han var jo snart hundre år - og på at Saras morsliv var utdødd. Men på Guds løfte tvilte han ikke i vantro, men han ble sterk i sin tro, idet han ga Gud ære." (Rom 4,17-20)

Jeg har ikke Abrahams tro, men jeg deler erfaringen om en skrøpelig kropp, selv om det er noen år til jeg blir 100! Men jeg holder fast ved Guds løfter, og ønsker å gi Gud all ære, ikke bare med mine ord men også med levd liv.

Jeg vil aldri slutte å sette min lit til Herren, men jeg stoler ikke på meg selv. Det jeg gjør er følgende: "Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand! Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre alle dine stier rette. Vær ikke vis i egne øyne, frykt Herren og vik fra det onde! Det skal være helsebot for din kropp og gi ny styrke til dine ben." (Ordspr 3,5-8) Jeg er fristet til å sette min lit til mine følelser, mine omstendigheter, min diagnose, men den eneste formen for tro med en garanti, er å sette sin lit til Abrahams Gud.

Den andre som inspirerer meg, er Maria, Jesu mor. Jeg tenker på bryllupet i Kana i Galilea, hvor selskapet var i ferd med å gå tom for vin. Da er det at Maria sier noe jeg ikke klarer å slippe tak i: "Hva han sier til dere, det skal dere gjøre." (Joh 2,5) Det er Herren det kommer an på, ikke meg og min tro.

I en tid som denne holder jeg fast ved et ord fra profeten Nahum, en bibelbok vi sjelden leser fra. Her heter det: "Herren er god, et vern på trengselens dag. Han kjenner dem som tar sin tilflukt til ham." (Nah 1,7)

Tenk det, Herren kjenner meg!

Det er flest hverdager - om angst og åndelighet

Det eneste som holder i lengden er ærlighetsteologien! Kjennetegnet på åndelig modenhet er at man begynner å snakke sant om livet og troen. Alt annet er romantisert tro. En tro som ikke har bakkekontakt. Det fører ikke noe godt med seg når vi forsøker å leve opp til andres forventninger. Da blir både ens liv og ens tro forkrøblet. 

Fram til Kristi himmelfartsdag lever vi nå i påsketiden, i etterdønningene av den strålende påskedagen og Kristi oppstandelse fra de døde. Påskedramaet er åndelig og menneskelig realisme - ærlighetsteologi på sitt beste. Disiplene fremstår ikke som noen superåndelige mennesker, men som de var, redde og forsakte. Det er mulig å være disippel og samtidig redd! 

I år har jeg dvelt en del ved evangelienes beskrivelser av Jesus i Getsemane, og igjen har det slått meg at Jesus ikke bare er Gud kommet i kjød, men at han også er 100 prosent menneske. Det er sterkt å lese om den angsten som grep tak i Jesus når døden nærmet seg. Johannes, som sto Jesus så nær,  beskriver dette slik: "Nå er jeg forferdet! Og hva skal jeg si? Far, frels meg fra denne time!" (Joh 12,27) Evangelisten Lukas er enda mer beskrivende og konkret på hva som ligger i dette ordet 'forferdet': "Og han kom i dødsangst og ba enda mer intrengende, og svetten hans ble som blodsdråper som falt ned på jorden." (Luk 22,44) Hebreerbrevets forfatter beskriver Jesu bønneliv på denne måten: "Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt." (Hebr 5,7)

Det har undret meg at Jesus, som er dødens seierherre og som visste at Han kom til å beseire døden, likevel er forferdet over tanken på at Han skulle dø og at Han ba med 'sterkt skrik ogg tårer'  og med 'nød' om å slippe døden. Dette viser hans djupe menneskelighet. Herren Jesus er selv prøvd i alle ting, også redselen for døden. Da må det være lov også for meg å være redd for å dø. 

 Norge mistet en av sine aller største kulturpersonligheter. Forfatteren Ronald Fangen døde 22. mai 1946, da flyet han satt i styrtet på Fornebu. Noen år tidligere, en novemberdag i 1940 ble han arrestert av Gestapo og satt i fengsel på Møllergata 19. Etterhvert ble han så syk at han ble overført til Ullevål sykehus. I boken, som omhandler denne vanskelige tiden av Fangens liv, skriver han: "Det var stille i fengslet, og jeg lå der natt efter natt i det tette mørket og erfarte at Guds fred blir ikke utestengt av fengselsmurer. I den dype fred var det godt å tale med Gud." Men senere skulle han bli et vergeløst offer for angsten. En grufull angst, som lammet ham helt. "Jeg hadde grått. jeg hadde bedt. Jeg lå der, trett til døden, oppspilt av uro og angst." Slik skulle hans liv gå fra fred til en djupeste natt. Men så møter Fangen Kristus og da skjer det noe vidunderlig: "Plutselig kom freden. Jeg så den korsfestede - med mitt ytre eller indre øye - det kan være det samme: jeg så Ham. Og min angst forsvant, drevet bort av en grenseløs takknemlighet mot Ham som er prøvet i alle ting i likhet med oss, og som lærte lydighet av det Han led. Noen strofer formet seg i meg, det første verset av noe som efterhvert ble til diktet: Pasjon." 

Det første verset lyder slik: 

Du sviktet aldri, Herre Krist - Du sviktet ei - selv når Ditt svar på all min bønn var nei og nei. For når jeg skalv i uro, angst, og gråt i nød, da kom Du med Din fred, kjøpt i Din død.

Selv har jeg fått kjent på angsten etter at jeg fikk Parkinson og hjerteproblemer. Og møtt hverdagene, hvor livet skal leves. 

Billedtekst: Maurice Prendergast (American, 1858-1924)

Rainy day in the Piazza del Campo, Siena, 1898

Et stykke ærlighetsteologi når livet blir en prøvelse

Kona til en bekjent av meg er døende. Han skriver åpent og ærlig om det. Om sorgen, fortvilelsen. Han er forkynner og mye brukt av Gud i sitt hjemland. Noe av det han skriver om tror jeg mange av oss kjenner oss igjen i. Det er et godt stykke ærliglighetsteologi.

Først klarte han ikke å preke. Han klarte ikke å samle tankene, selv om han hadde en viss ide om hva han skulle tale om. En venn stilte opp og tok over prekeoppdraget.

Deretter fikk han problemer med å be. 'Enda så mange ber for meg, synes jeg å mangle fokus og konsentrasjon til å følge min normale bønnerutine. Livet har mistet form, dens rytme.'

Heller ikke lesningen av Bibelen går som den pleier: 'Jeg mister tak i studiet av Skriften. Jeg har følt meg ledet til å studere Ruts bok, og jeg har begynt å undre meg over og utforske denne blendende vakre historien. Det skjer mest gjenom de bøkene jeg har tatt med meg på sykehjemmet hvor vi nå bor, enn gjennom min egen bibellesning.'

Så legger han til:

'Så i dette øyeblikket blir jeg båret av andres tro og bønner, og jeg antar at det er helt greit nå. Jeg får av og til noen glimt av hvordan det pleide å være, hvilket oppmuntrer meg til å tenkw at det jeg gjennomlever nå er midlertidig. Jeg vet at Gud har grep om dette, og det holder. Det er ikke jeg som holder ham. Mmen dette er en ganske interessant innsikt i det åndelige livets natur. Noen ganger er det slik at alt vi kan gjøre er å hvile og bli båret.'

Dette er ærlighetsteologi på sitt beste. Mim definisjon på ærlighetsteologi er denne: Det er en teologi som holder når livet rakner.

Om å bli skuffet

En av beretningene fra evangeliene som hører med i den perioden som kalles Påsketiden, og som er tiden fra den strålende påskedagen og frem til Kristi himmelfartsdag, er historien som har fått nevnet: Emmausvandrerne.

Det er hos Lukas vi finner den, i kapittel 24. Jeg vil tro at den er så godt kjent for mine lesere at jeg ikke trenger å gjengi den. Men jeg vil dele en setning med dere som jeg har reflektert mye over de siste dagene: 'Vi som hadde håpet at det var han som skulle befri Israel!' (v.21)

De to disiplene var tydeligvis skuffet. Vi ser det allerede i vers 17 hvor det står at de var bedrøvet, men det er som om skuffelsen trer fram for oss og blir til å ta og føle på i det verset jeg refererer til. Det er noe befriende med dette! Troen innebærer også, av og til og kanskje ganske så ofte, en følelsesmessig berg-og-dal-bane. Det er helt greit. Livet byr på skuffelser. Vi har forhåpninger, men selv troen kan rakne. Livet ble ikke slik vi hadde tenkt. Disse to som tydelig var i kretsen rundt Jesus, hadde satt sitt håp til at Jesus fra Nasaret var den som kunne befri dem fra den romerske okkupasjonen og opprette riket for Israel. Men nå var denne mirakelmannen død. Håpet deres var knust. Så var de blitt forvirret. Noen påsto at Jesus var i live, stått opp igjen fra de døde. Akkurat det var for godt til å være sant.

De som kjenner historien vet hvordan det gikk til slutt. Det er ikke poenget mitt denne gangen. Det jeg ville ha sagt er at vi alle, selv den mest hengitte, kan bli skuffet over noe vi hadde håpet på, men som slett ikke ble slik vi hadde håpet. Vi kan til og med komme til å bli skuffet over Gud. Da er det viktig å være ærlig og sette ord på skuffelsen. Først da kan vi komme videre i livet. Dette er ærlighetsteologi.

Takk for det sårbare, ærlige livet

Kreftene er små om dagen. Nettene urolige. Mye smerter. Kraftig tinnitus. Samtidig kjenner jeg på takknemlighet for de små tingene. For hvilestolen. For at fuglene er kommet tilbake til fuglebrettet. De var borte hele forrige vinter. De gir meg slik glede. For tiden sammen med May Sissel, barna, svigersønn, familien, venner. For fysioterapeuten, ergoterapeuten, for taleoppdrag, for gudtjenestelivet. For hunden vår.

Men mest av alt for Gudsnærværet midt i stor kroppslig svakhet.

Jeg har så mye å takke Jean Vanier (bildet) for. Han har hjulpet meg til å være ærlig med livet. Være ærlig med Gud. Våge å være sårbar. Våge å innrømme at sykdommen gjør meg redd av og til. Føle meg maktesløs. Jeg har ingen forakt for svakhet lenger. Intet behov for å være noen jeg ikke er. Det er så mye jeg ikke har svar på, og det er så befriende. Jeg må ikke mene noe om alt. Gud får ta meg som jeg er. Det må mennesker også.

Jean Vanier lærte meg til å undres igjen. At Gud er et mysterium. At det er helt ok å være liten. Være et forsvarsløst barn i Guds evige armer.

Jean Vanier har hjulpet meg til å se at det er gjennom andres sår at jeg selv blir helbredet - og hel.

Det er et yrende liv utenfor kjøkkenvinduet om dagen. Det gir så mye glede.

Ærlig bønn en fredag

Herre, jeg skal være helt ærlig med deg: Det hender jeg er redd, selv om du sier: Frykt ikke! Det hender jeg bekymrer meg, selv om du sier at hver dag har nok med sin egen plage, og at vi ikke skal bekymre oss for hva vi skal kle oss med eller hva vi skal spise. 

Herre, det hender jeg overser muligheter til å vitne om deg, selv om du sier at vi er dine vitner. Ja, det hender at jeg frykter hva folk vil si og hva de vil tro om meg. 

Herre, det hender jeg blir fortvilet, og ikke kjenner den fred som overgår all forstand.
Det hender også at jeg synes det blir for mange ord,
og at jeg blir trett av dem.

Herre, det hender jeg sovner når jeg skulle våke.

Jeg er et menneske.

Men så overrasker Du meg.
Med å løpe meg i møte.
Omfavne meg.
Holde meg tett inntil deg
Stryke meg over ryggen og håret.
Så ser Du på meg:

Og i auga dine ser jeg det!
Du elsker meg høyt
- og Du forstår,
Du forstår,
at jeg bare er et menneske.

Midt blant menneskene,
slo Du opp teltet ditt.
Og ved kullilden ved stranda
har du stekt fisk og bryter brødet.
Du byr på ditt vennskap - og på tilgivelse.

Når jeg ber, Herre, hender det jeg sovner.
Men jeg har ingen dårlig samvittighet lenger.
Du vet jeg er trøtt.
Jeg sovner på fanget ditt,
og våkner med ditt nærvær.
Akkurat som en liten onge
på pappas fang.

En spesiell dag

Dagen i dag blir litt spesiell. Mesteparten av den skal tilbringes på nevrologisk avdeling på Sykehuset Innlandet, Lillehammer. Jeg skal møte nevrolog, nevrologisk sykepleier, fysioterapeut og ergoterapeut. Både gleder og gruer meg. Vi skal blant annet se nærmere på eventuelle medisiner, et treningsopplegg og hvilke hjelpemidler jeg kan få bruk for. Dagene går litt opp og ned. Merker mer av Parkinsons. Muskelstivheten merkes mest om morgenen, så det tar litt lenger tid før jeg er i gang. Forsøker å gå en tur hver dag, men det er ikke alltid jeg får det til. Jeg blir lett berørt, så tårene kommer lett. Skjelvingen kommer og går, mest i høyrearmen.

Jeg har pleid å håndsskrive alle mine prekener og gjort notater underveis til artikler jeg skulle skrive, men nå forstår jeg ikke så mye av hva jeg skriver lenger. Så den tiden er nok over. Det er vemodig. Skulle skrive navnet mitt på apoteket i går, men kjente ikke igjen signaturen min. Heldigvis synes farmasøyten det var godt nok. Hun kjenner meg. Det er greit å bo på et lite sted!

Dessverre har jeg ikke klart å følge opp en del av de telefonsamtalene jeg får, så dere som venter på at jeg skal ringe opp igjen, må ha litt ekstra tålmodighet. Det kan være lurt å ringe May Sissel om det tar litt tid! Jeg har vanskeligheter med å skrive tekstmeldinger, så om dere får noen uforståelige tekstmeldinger fra meg, så får dere be om tydningens gave! Er de forståelige er de nok helst skrevet av May Sissel.

Takk for alle klemmer, gode ord, forbønn, oppmuntringer. For all nåde og raushet. Alt dette verdsettes.

Så et lite hjertesukk: Jeg forstår ikke hvorfor det skal være så problematisk for noen at jeg er åpen og ærlig med hvordan jeg har det. Noen av mine venner reagerer og mener at jeg er for åpen. Noen mener at jeg bruker sykdommene som jeg sliter med på å få oppmerksomhet.

Slik er det ikke. Jeg har valgt å være helt åpen med hvordan jeg har det, fordi jeg tror på åpenhet. Jeg tror ikke på at man skal stramme seg opp og vise at man er bedre enn man er, eller skjule sin svakhet og skrøpelighet, for å fremstå som sterk. Derfor skjuler jeg heller ikke mine tårer, mine spørsmål til Gud, men deler livet akkurat slik det er. Det som takker meg for det er flere enn de er folk som klager.

Ingen av mine ikke-kristne venner klager på min åpenhet og ærlighet. De som klager over den er alle kristne. Det skremmer meg. En jeg hadde en epost-korrespondanse med her om dagen, valgte faktisk å overse fullstendig at jeg skrev at jeg hadde fått Parkinsons og var sliten. Det gjør inntrykk at noen som står i en forkynnertjeneste velger å overse at en annen kollega er syk. Det gjør noe med meg at noen mener man skal fremstå som sterk og uten lyte.

Jeg er ikke slik, vil ikke være slik, og ønsker ikke å bli slik.  For jeg har funnet ut at det er sant at "når jeg er svak, da er jeg sterk." (2.Kor 12,10)

Jeg ønsker å være en ærlighetsteolog.

A broken hallelujah

Han lærte oss at det er mulig å synge et 'broken hallelujah'. Det ble frigjørende for mange av oss.

Nå er det satt punktum for en av de mest særegne artistene verden har sett: Leonard Cohen er død, 82 år gammel.

Mange har problemer med å både si og synge et halleluja med helhjertethet. Noen av oss synger med sordin. En smerte, en brist, en skrøpelighet. En sorg. Men det er likevel et halleluja. Et ærlig halleluja.

Det lærte Leonard Cohen oss. Han blir ikke mindre legendarisk nå når han er død. Ikke bare var stemmen særegen, det var også personen, Leonard Cohen. Født inn i en jødisk middelklassefamilie i Montreal Quebec provinsen i Canada. Cohen - av Levi stamme, av presteslekt. Hans jødiske bakgrunn ble mer og mer tydelig de senere årene.

Om det nå er satt punktum for levd liv vil generasjoner på generasjoner fortsatt synge med i det brutte halleluja.  Med ærlighet. Med ærlighets- og skrøpelighetsteologi. Likevel sant.

There is å crack...where The light comes in...

Ledernes fattigdom

"Det finnes en tendens til å se fattigdom, lidelse og smerte som en virkelighet som først og fremst, eller til og med som bare finnes i kirkens bunnsjikt. Vi tenker sjelden på ledere som fattige.

Men det finnes stor fattigdom, djup ensomhet, smertefull isolasjon, svære depresjoner og en del del følelsesmessig lidelse blant ledersjiktet i kirken.

Vi må ha mot til å se lidelsen hos kirkens ledere - pastorer, prester, biskoper og andre - og inkludere dem i dette deres svakhetens fellesskap. Når vi ikke er distrahert av makten, velstanden og fremgangen hos dem som står i ledelsen, merker vi snart deres maktesløshet, fattigdom og mislykkethet og kjenner at vi kan strekke oss mot dem med samme medfølelse som vi vil de som er nederst. 

I Guds øyne finnes det ingen forskjell mellom bunnsjiktet og toppsjiktet. Det burde det ikke finnes i våre øyne heller."

Henri Nouwen i boken: "Bread for the Journey." Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Billedtekst: Jean Vanier sammen med moder Teresa. Begge gode representanter for 'svakhetens teologi', som er det samme som ærlighetsteologi.

Det handler om å berøre hverandre mens vi lever!

Pinsepastoren Tomas Sjödin er en mann som gjennom sitt forfatterskap har vært meg til stor hjelp.

Hans bunnløse ærlighet med livet tiltaler meg. Men så er han da også en prøvd mann. Sammen med resten av familien sin. Han er far til to som er hjemme i himmelen, og en som er her på jorda. Bøkene hans, de fleste av dem oversatt til norsk, vender jeg stadig tilbake til. Det er Tomas Sjödin, som sammen med blant annet Henri Nouwen og Jean Vanier, som har hjulpet meg til å forstå begrepet 'svakhetens teologi'.

Nå har han skrevet en betraktning i Göteborgposten, som har grepet meg så sterkt. Den handler om å bli berørt, og er skrevet i anledning 27 års dagen til sønnen, Hans Petter. Han ble bare 15 år.

Jeg håper du tar deg tid til å lese det Tomas Sjödin skriver. La oss leve slik at vi berører hverandre, ikke bare med ord, men med livene våre - mens vi lever.

http://m.gp.se/nyheter/goteborg/1.2332707-tomas-sjodin-ror-vid-mig-medan-jag-lever

Ærlighetsteologi fra Francis Chan

Francis Chan (bildet) er en forkynner jeg får stadig mer og mer respekt for. For noen få dager siden talte han til en forsamling på 5300 personer som var samlet i First Baptist Church of Orlando. Ytterligere 20.000 fulgte møtet via Internett.

Francis Chan snakket om disippelskap, eller behovet for det han kaller 'dicipleshift', altså en ny betoning i forkynnelsen av behovet for å leve som Jesu disipler i en tid som vår. Det er noe langt mer enn å kalle seg en kristen. Da snakker man om praktisk etterfølgelse i hverdagene, ikke bare på søndager.

Jeg kjenner få forkynnere som er så ærlige og radikale som Francis Chan. Så også denne gangen. Han fortalte at han hadde sett gjennom gamle prekener han hadde holdt. Mange av dem holdt fremdeles, mente han, men han fant også ut at han både hadde vokst og blitt mer moden gjennom årene, men også at han hadde kompromisset med budskapet han ønsket å formidle, for å unngå konflikter og kritikk.

'Jeg la merke til at det er områder av mitt liv hvor jeg forsøker 'å gli unna', jeg er ikke så djerv som jeg burde være, jeg har også manglende tillit til og tro på at Den Hellige Ånd kan komme inn i enkelte menneskers liv og forandre dem'.

Ikke mange predikanter som våger å innrømme dette!

'Jeg sliter fremdeles med min tvil, og av og til også med min glede,' la han til. Men Chan har funnet ut at apostelen Paulus hadde det på samme måte! Til menigheten i Korint skrev han:

'Da jeg kom til dere, søsken, var det ikke med fremragende talekunst eller visdom jeg forkynte Guds mysterium. For jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet. Svak, redd og skjelvende opptrådte jeg hos dere. Jeg forkynte ikke mitt budskap med overtalende visdomsord, men med Ånd og kraft som bevis. For deres tro skulle ikke bygge på menneskelig visdom, men på Guds kraft'. (1.Kor 2,1-5)

'Paulus valgte å høres dummere ut enn han var', sa Francis Chan i sin tale, og så la han til: 'Når var siste gangen du gjorde det? Paulus gjorde ting enkelt fordi han trodde at det enkle evangeliet kunne forandre mennesker. Årsaken til at jeg ønsker å være enkel, er at jeg er livredd for at Gud ikke kan trenge igjennom'.

Evangeliet handler om at verden er redningsløst fortapt uten Frelseren

Tullian Tschividjian (bildet), tok over som pastor for Coral Ridge Presbyterian Church i Fort Lauderdale, USA, etter James Kennedy i 2009. Tullian er barnebarnet til Billy Graham. Nå har han skrevet bok: Glorious Ruin: How Suffering Sets You Free.

Det er et ganske annerledes budskap Tullian Tschividjian bringer, enn det som er blitt lansert de siste årene gjennom amerikanske fremgangsteologer. Mens disse hevder det samme som denne verden - at jo større du blir, jo friere er du, jo rikere, vakrere, jo sterkere vi blir - jo friere og lykkeligere vil vi bli; hevder Tullian at evangeliet lærer oss det motsatte: Jo mindre vi blir, desto friere vil vi være. 

Tullian Tschividjian mener evangeliet er for de beseirede, ikke de dominerende. For de selvrettferdige er det 100 prosent feil. Evangeliet er for dem som ikke klarer å bære verdens byrde på sine skuldre.

- Bare når Gud hjelper oss til å finne slutten på oss selv begynner vi å se lys i evangeliet. Kristendommen i sin mest originale, mest autentiske form, er når vi forstår at verden er redningsløst fortapt uten Frelseren.

Svakhetens teologi

Jeg leste noe i svenske Dagen i dag som både gleder og begeistrer meg. Det er et intervju med Roy McCloughry (bildet), som er lærer i etikk ved St.Johns College i Nottingham, der kommende prester i Den anglikanske kirke får sin utdannelse. McCloughry har nylig vært på besøk i nabolandet for å undervise ved Sommerakademien som arrangeres av Örebro Missionskola.

I forbindelse med intervjuet bruker Roy McClurghry et begrep som jeg håper skal feste seg hos oss: svakhetenes teologi.

Det minner om det ordet jeg bruker mye for tiden: ærlighetsteologi.

Jeg vet ikke om noe begrep vi trenger mer enn akkurat dette. Vår tid hyller jo det sterke, alt som tilsynelatende lykkes i menneskers øyne, og har lite å si om betydningen av svakhet og skrøpelighet og verdien som finnes i disse to begrepene. Bibelen derimot har mye positivt å si om dem. Roy McClurghry har utgitt bok om det kristne synet på funksjonshemmninger. Nå holder han på med en oppfølging. I intervjuet med Dagen sier han:

'Jag har kommit att se min egen funktionsnedsättning som en märklig gåva till kyrkan. Epilepsi är ingenting som jag vill lida av men Gud har gett mig sjukdomen så att jag kan använda den för hans syften.

Å, som jeg skulle ønske at noen kunne invitere denne mannen til Norge og vi kunne få del i hans tanker!

Du kan lese intervjut her:

 http://www.dagen.se/dokument/ty-nar-jag-ar-svag-da-ar-jag-stark/