Bli hos oss! Det lir mot kveld og dagen heller

Når disse linjene skrives er det like før midnatt og forlater den første dagen i uken, som er oppstandelsesdagen, og tar fatt på mandagen. For meg, og mange med meg, begynner den nye uken med søndagen. Det er bare noen timer før May Sissel og jeg setter kursen mot Oslo og Ullevål sykehus. Tidlig tirsdag morgen skal jeg gjennom en bypass-operasjon.

Vi har bedt og delt Herrens måltid sammen, og lagt våre liv i Herrens hender. De siste dagene har jeg levd med beretingen vi finner hos evangelisten Lukas som har fått navnet Emmausvandrerne.

Disse to motløse og forvirrede mennene på vei fra Jerusalem til landsbyen Emmaus får som kjent et møte med den oppstandne Herren Jesus, men forstår ikke at det er Han. Det er ikke før de kommer innnendørs, etter at de har bedt den ukjente om å slå lag med dem for natten, og de setter seg til bords og mannen bryter brødet, at de kjenner Ham igjen.

Det er to ting ved den beretningen som er blitt så personlig for meg:

Det ene er den setningen som faktisk er blitt min bønn disse dagene, er denne:

'Bli hos oss! Det lir mot kveld og dagen heller.' Luk 24,29.

Det er en god bønn å be for meg nå.

Det andre jeg har merket meg er ordene fra vers 30-31:

'Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, ba takkebønnen, brøt det og ga dem. Da ble øynene deres åpnet.'

Nattverden er en øyeåpner. For meg blir det måltidet stadig større og har fått en så stor betydning at jeg er blitt avhengig av det. Derfor kjenner jeg på djup glede og takknemlighet over å få del i det før operasjonen.

En praktisk opplysning: Nå vil det gå noen dager før bloggen vil bli oppdatert. Følger du meg på Facebook så vil May Sissel sørge for å oppdatere dere som ber for oss, om hvordan operasjonen har gått. Be gjerne for de som skal operere, for at jeg slipper komplikasjoner under og etter operasjonen, at jeg beskyttes mot virus og bakterier og at jeg bevarer Guds fred.Tusen takk.

Om å bli skuffet

En av beretningene fra evangeliene som hører med i den perioden som kalles Påsketiden, og som er tiden fra den strålende påskedagen og frem til Kristi himmelfartsdag, er historien som har fått nevnet: Emmausvandrerne.

Det er hos Lukas vi finner den, i kapittel 24. Jeg vil tro at den er så godt kjent for mine lesere at jeg ikke trenger å gjengi den. Men jeg vil dele en setning med dere som jeg har reflektert mye over de siste dagene: 'Vi som hadde håpet at det var han som skulle befri Israel!' (v.21)

De to disiplene var tydeligvis skuffet. Vi ser det allerede i vers 17 hvor det står at de var bedrøvet, men det er som om skuffelsen trer fram for oss og blir til å ta og føle på i det verset jeg refererer til. Det er noe befriende med dette! Troen innebærer også, av og til og kanskje ganske så ofte, en følelsesmessig berg-og-dal-bane. Det er helt greit. Livet byr på skuffelser. Vi har forhåpninger, men selv troen kan rakne. Livet ble ikke slik vi hadde tenkt. Disse to som tydelig var i kretsen rundt Jesus, hadde satt sitt håp til at Jesus fra Nasaret var den som kunne befri dem fra den romerske okkupasjonen og opprette riket for Israel. Men nå var denne mirakelmannen død. Håpet deres var knust. Så var de blitt forvirret. Noen påsto at Jesus var i live, stått opp igjen fra de døde. Akkurat det var for godt til å være sant.

De som kjenner historien vet hvordan det gikk til slutt. Det er ikke poenget mitt denne gangen. Det jeg ville ha sagt er at vi alle, selv den mest hengitte, kan bli skuffet over noe vi hadde håpet på, men som slett ikke ble slik vi hadde håpet. Vi kan til og med komme til å bli skuffet over Gud. Da er det viktig å være ærlig og sette ord på skuffelsen. Først da kan vi komme videre i livet. Dette er ærlighetsteologi.

Det mest menneskelige og det mest guddommelige

"De to disiplene som Jesus traff på veien til Emmaus kjente igjen Ham når Han brøt brødet. Finnes det noen mer hverdagslig, vanligere handling enn å bryte et brød? Det kan være det mest menneskelige av alt: en gest av gjestfrihet, vennskap, omtanke og lengsel etter å være sammen.

Å ta et brødstykke, velsigne det, bryte det og gi det til dem som sitter benket rundt et bord representerer enhet, fellesskap og fred. Når Jesus gjør dette, gjør Han både det vanligste og det uvanlige. Det er samtidig det mest menneskelige og den mest guddommelige handlingen.

Det store mysteriet er at vi gjennom denne hverdagslige og menneskelige gest bekrefter Kristi nærvær i oss. Gud blir mest nærværende når vi er mest menneskelige."

Henri Nouwen i boken "Bread for the Journey". Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Han som bryter brødet for oss

Historien om Emmausvandrerne har fulgt meg de siste dagene. Spesielt den delen av fortellingen som handler om Jesus som bryter brødet mens de er sammen:

"Og det skjedde mens Han satt til bords sammen med dem, at Han tok et brød, velsignet det og brøt det og ga det til dem. Da ble øynene deres åpnet, og de kjente Ham igjen." (Luk 24,30-31a)

Hva er mer vanlig enn et stykke brød som brytes? Det er kanskje den mest menneskelige av alle menneskelige handlinger. Den viser i praksis gjestfrihet, vennskap, omsorg og ønsket om å få være sammen. Det å ta et stykke brød, bryte det, velsigne det, og gi det til dem som sitter rundt vårt bord, gir uttrykk for enhet, fellesskap og fred. Når Jesus gjør dette gjør Han både noe veldig jordnært, ja ordinært, og samtidig noe ekstraordinært. Dette er både guddommelig og menneskelig på et og samme tidspunkt.

Jeg har snakket mye om nattverden eller brødsbrytelsen med noen av mine venner den siste tiden. Vi er enige om to ting:

1. Nattverdmåltidet er tatt ut av sin sammenheng. Det var mens disiplene holdt måltid, at "Jesus tok et brød, takket og brøt det." Vi har gjort nattverdmåltidet til et eget måltid ved siden av. Dermed har vi fjernet oss fra det dype fellesskapet rundt spisebordet.

2. Vi må tilbake til originalen. Måltidsfellesskapet som munner ut i brødsbrytelsen. Fellesskapet av de troende, de som er født på ny, døpt og lagt til menigheten.

For en tid tilbake vandret jeg i Oslo sentrum en sen kveldstime. Da møtte jeg på noen prester som delte ut nattverd til de forbipasserende. For meg ble det merkelig. Brødsbrytelsen hører ikke til det offentlige rom, men den hører til samfunnet av de hellige. Brødet gis ikke til de som lever utenfor det kristne fellesskapet. Noe slikt finner jeg ikke et eneste belegg for i Den Hellige Skrift.