Det er flest hverdager - om angst og åndelighet

Det eneste som holder i lengden er ærlighetsteologien! Kjennetegnet på åndelig modenhet er at man begynner å snakke sant om livet og troen. Alt annet er romantisert tro. En tro som ikke har bakkekontakt. Det fører ikke noe godt med seg når vi forsøker å leve opp til andres forventninger. Da blir både ens liv og ens tro forkrøblet. 

Fram til Kristi himmelfartsdag lever vi nå i påsketiden, i etterdønningene av den strålende påskedagen og Kristi oppstandelse fra de døde. Påskedramaet er åndelig og menneskelig realisme - ærlighetsteologi på sitt beste. Disiplene fremstår ikke som noen superåndelige mennesker, men som de var, redde og forsakte. Det er mulig å være disippel og samtidig redd! 

I år har jeg dvelt en del ved evangelienes beskrivelser av Jesus i Getsemane, og igjen har det slått meg at Jesus ikke bare er Gud kommet i kjød, men at han også er 100 prosent menneske. Det er sterkt å lese om den angsten som grep tak i Jesus når døden nærmet seg. Johannes, som sto Jesus så nær,  beskriver dette slik: "Nå er jeg forferdet! Og hva skal jeg si? Far, frels meg fra denne time!" (Joh 12,27) Evangelisten Lukas er enda mer beskrivende og konkret på hva som ligger i dette ordet 'forferdet': "Og han kom i dødsangst og ba enda mer intrengende, og svetten hans ble som blodsdråper som falt ned på jorden." (Luk 22,44) Hebreerbrevets forfatter beskriver Jesu bønneliv på denne måten: "Han har i sitt kjøds dager, med sterkt skrik og tårer, båret fram bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden. Og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt." (Hebr 5,7)

Det har undret meg at Jesus, som er dødens seierherre og som visste at Han kom til å beseire døden, likevel er forferdet over tanken på at Han skulle dø og at Han ba med 'sterkt skrik ogg tårer'  og med 'nød' om å slippe døden. Dette viser hans djupe menneskelighet. Herren Jesus er selv prøvd i alle ting, også redselen for døden. Da må det være lov også for meg å være redd for å dø. 

 Norge mistet en av sine aller største kulturpersonligheter. Forfatteren Ronald Fangen døde 22. mai 1946, da flyet han satt i styrtet på Fornebu. Noen år tidligere, en novemberdag i 1940 ble han arrestert av Gestapo og satt i fengsel på Møllergata 19. Etterhvert ble han så syk at han ble overført til Ullevål sykehus. I boken, som omhandler denne vanskelige tiden av Fangens liv, skriver han: "Det var stille i fengslet, og jeg lå der natt efter natt i det tette mørket og erfarte at Guds fred blir ikke utestengt av fengselsmurer. I den dype fred var det godt å tale med Gud." Men senere skulle han bli et vergeløst offer for angsten. En grufull angst, som lammet ham helt. "Jeg hadde grått. jeg hadde bedt. Jeg lå der, trett til døden, oppspilt av uro og angst." Slik skulle hans liv gå fra fred til en djupeste natt. Men så møter Fangen Kristus og da skjer det noe vidunderlig: "Plutselig kom freden. Jeg så den korsfestede - med mitt ytre eller indre øye - det kan være det samme: jeg så Ham. Og min angst forsvant, drevet bort av en grenseløs takknemlighet mot Ham som er prøvet i alle ting i likhet med oss, og som lærte lydighet av det Han led. Noen strofer formet seg i meg, det første verset av noe som efterhvert ble til diktet: Pasjon." 

Det første verset lyder slik: 

Du sviktet aldri, Herre Krist - Du sviktet ei - selv når Ditt svar på all min bønn var nei og nei. For når jeg skalv i uro, angst, og gråt i nød, da kom Du med Din fred, kjøpt i Din død.

Selv har jeg fått kjent på angsten etter at jeg fikk Parkinson og hjerteproblemer. Og møtt hverdagene, hvor livet skal leves. 

Billedtekst: Maurice Prendergast (American, 1858-1924)

Rainy day in the Piazza del Campo, Siena, 1898