IVAN RUSYN:
«I går hadde jeg en sjanse til å komme til Bucha, byen der min kone og jeg har bodd de siste åtte årene. I dag er denne byen kjent over hele verden på grunn av massedrap på menn, kvinner og barn.
Der møtte jeg noen pensjonister jeg kjente. De fortalte meg at de hadde vært gjennom et skikkelig helvete. De hadde ikke vann, strøm, medisiner – alle de tingene vi vanligvis tar for gitt – i mer enn en måned.
En 70 år gammel enke kunne ikke holde tårene tilbake mens hun fortalte hvordan de russiske soldatene plyndret leiligheten hennes.
I kjelleren hvor jeg tilbrakte de første fem dagene av krigen, møtte jeg ytterligere to personer – en mor med sønnen Yaroslav – som tilbrakte mange netter i totalt mørke. Du kan ikke forestille deg reaksjonen deres da jeg fortalte dem at jeg kunne ta dem med til Kyiv.
Da jeg klarte å komme meg til leiligheten min, fant jeg ut at den var blitt plyndret... så vel som andre 28 leiligheter i inngangen min. Ting russerne ikke kunne ta med seg hadde blitt ødelagt.
Sammen med min kollega fra UETS og min venn fra det ukrainske bibelselskapet klarte vi å levere mye mat, medisiner, lommelykter, strømbanker og en generator til Bucha. Faktisk er det svært usannsynlig at den humanitære krisen i området vil avsluttes med det første.
Etter at vi tok Yaroslav og moren hans til et trygt sted, dro vi til en skog hvor vi feiret nattverd for en gruppe ukrainske soldater. Det var en enorm glede å høre fra dem «takk for at dere er med oss» som et svar på våre oppmuntrende ord «takk, brødre, for deres tjeneste».
Scener med massegraver, drepte kvinner og barn, utslitte ensomme mennesker, ødelagte og plyndrede hus samt nyhetene om fienden som planlegger en ny storoffensiv i øst er en stor belastning. Jo mer lidelse jeg er vitne til, jo roligere blir følelsene mine, med nesten usynlig hvisking "Å, Gud, du vet alt ..." på leppene mine.
Fedir Raychynets:
"Kyiv. Dag 41 av krigen. I går dro vi til Bucha, Hostomel' og Irpin' for å levere noe nødvendigheter der. Blodet frøs i blodårene våre en stund. Jeg fikk lyst til å skynde meg et sted og tie stille. Brystet mitt ble klemt av stum ubeskrivelig smerte.
Omfanget av ødeleggelse, spesielt i synet på at du visste hvordan livet fløt der før krigen, virker katastrofalt. Bilder og videoer kan selvfølgelig gjengi det til en viss grad, men virkeligheten er mye dystrere.
Det mest sjokkerende er mennesker som går som spøkelser, uttrykkløse ansiktsuttrykk, uten hudfarge, som ønsket å fåsnakke med enhver fremmed for dele, dele og dele det de hadde vært gjennom...
Hvem er klar til å høre dem i stedet for bare å lytte? Hvilken kunnskap, hvilken visdom trengs for å dele smerten deres?
I går, for første gang på disse 40 dagene av krigen, ble jeg ikke redd for raketter over hodene våre, bombeeksplosjoner i nærheten, men behovet for at jeg tilpasse meg og leve med alt dette.»
Gud, hjelp oss å leve gjennom det og forbli mennesker..."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar