En norsk kristen som snakker varmt om Putins blodige invasjon av Ukraina og som hevder at det ikke finnes krisrne i Ukraina, har mye å svare for en dag! En annen, en som kaller seg evangelist, og som hevder at "Putin angriper ikke hus, boligblokker ohg nødvendig infrastruktur", burde realitetsorientere seg og lese følgende gripende øyenvitneskildring fra Maria John, fra Ungdom i Oppdrag. Begge de to norske Putin-tilhegerne sitter trygge i sine hus, tusenvis av kilometer unna krigen og er ikke i nærheten av å kjenne på krigens redsler. Facebookinnlegget er oversatt av meg:
"Himmelen har vært stille de siste to dagene. Men det er ingen lettelse. Det er en skummel stillhet.
Det er en stillhet fylt med bilder fra de frigjorte landsbyene nord for Kyiv. Nå kjenner hele verden Irpen, Bucha, Borodyanka.
Det er en stillhet fylt med elendigheten til de etterlatte. Vi ble sjokkert ved synet av et eldrehjem vi besøker jevnlig. 25 nye mennesker, alle stuet inn i et enkeltrom, på madrasser på gulvet, uten sengetøy, uten noe annet enn klærne de hadde på seg.
Synet, lukten, desperasjonen. Det ville være så lett å bare levere matvarene, snu ryggen til og dra. Vi vet at de har parasitter. Hver gang vi kommer hjem sjekker vi hverandres hoder. Velkommen til den nye virkeligheten med tjeneste i en krigssone.
Men vi følger en annen Mester. Ikke våre menneskelige instinkter.
Når denne Herren rørte ved noe urenhet, smittet det ham ikke; men hans hellighet helbredet alt urent. Jeg tror den samme kraften hviler på oss. Så når vi går inn i rommet, husker jeg min manns historier fra tjeneste i en spedalskhetskoloni i India. Om lukten, det avskyelige synet.
Vennen min begynner å synge. Jeg og den andre jenta går rundt og sitter med de eldre; snakk med de som kan, mate de som ikke kan hjelpe seg selv. Alle historiene deres starter med "datteren min forlot Kyiv, og hun kunne ikke ta meg." "Den yngre generasjonen trenger å leve livet sitt, jeg levde allerede mitt." "De hadde ikke noe sted å sette meg, så de slapp meg her." Det er hjerteskjærende. Det er så mange nye mennesker at de har navn skrevet på armene med svarte tusjer.
Sang etter sang synges og vi kjenner hvordan Guds nærvær fyller rommet. Vi føler en endring. Folks bitre og vonde ansikter letter litt.
Dette er alt vi kan gjøre for i dag. I morgen skal vi til butikken og pakke matposer til de overlevende fra Bucha. Én dag av gangen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar