"La oss avvise krigsånden som er fremmed for Kristus!"

Mange av mine ortodokse venner har det vondt om dagen. Krigen i Ukraina splitter russisk-ortodokse og ukrainsk-ortodokse kristne, og det har skapt forferdelse i hele Kristi kropp at patriark Kirill støtter Russlands invasjon av Ukraina og blodbadet av med-ortodokse i nabolandet. Men det finnes også andre røster i Den ortodokse kirke, som denne jeg nå inviterer deg til å lese: stemmen til metropolitt Markus. Også protestanter har godt av å lytte til metropolitt Markus. Vi er ikke fri fra krigsånden vi heller!

"Mine kjære i Herren: Fedre, brødre og søstre!

I disse skremmende dagene når strømmer av blod smelter sammen med strømmen av svik og ondskap, kan vi kristne ikke tillate oss å underkaste oss krigens ånd. Krigsånden er krevende. Den krever at vi deler oss i partier. Den tvinger oss til å hate.

Vi kristne må forstå: vreden som krigen brenner med, er helvetes vrede. Guds fiende drikker ikke så mye menneskeblod som menneskelig bitterhet og splittelse. Djevelen vil ikke annet enn å skille mennesket fra sin neste, fra kirken og fra Kristus.

Dette er ikke noe nytt. Før begynnelsen av den store fasten, under ostekostuken, advarer Herren oss: "Dere vil høre om kriger og rykter om krig. Se til at dere ikke lar dere skremme. For alt dette må skje, men ennå er ikke enden komme. For folk skal reise seg mot folk, og rike mot rike, og det skal bli hunger og jordskjelv både her og der. Men alt dette er begynnelsen på fødselsveene. Da skal de overgi dere til trengsel og slå dere i hjel. Og dere skal hates av alle folkeslag for mitt navns skyld. Mange skal da falle fra, og de skal overgi hverandre og hate hverandre. Mange falske profeter skal stå fram, og de skal forføre mange. Og fordi lovløsheten tar overhånd, skal kjærligheten bli kald hos de fleste. Men den som holder ut til enden, han skal bli frelst! " (Matt 24,6-13)

Foran oss ligger den rettferdige dommen, den altomfattende guddommelige dommen. De som glemmer dette, dømmer andre raskt og uforsiktig - og dette er allerede krig, djevelens eldgamle krig mot Gud. På hvem sin side skal vi stå?

Denne prekenen er rettet til dem som tjener Kirken, og til de som nylig har kommet. Det tyske bispedømmet er vår lokale kirke. Innebefattet blant dem er prester og troende av forskjellige nasjonaliteter: ukrainere, russere, hviterussere, karpaterrussere, jøder, "russiske tyskere", migranter og de lokale "innfødte" tyskerne, grekere, moldovere, serbere, georgere, polakker, tsjekkere, ungarere … Hver av oss elsker vårt hjemland. Men den Allbarmhjertige Herre forente oss, ba oss om å etablere kirkeliv i dette bispedømmet, til frelse for nåværende og fremtidige generasjoner av ortodokse kristne i denne nasjonen. Her må vi være Guds folk, tjene den ene Gud.

Hvis vi lar denne tjenesten dele seg langs nasjonale trekk, vil vi begå en alvorlig, mest alvorlig synd - oppsplittingen av Kirkens levende, forente kropp.

Det er dette bruddet, denne splittelsen som denne verdens fyrste begjærer, og mer iherdig krever av oss.

Vi husker at det til og med ble krevd av Kristus at han skulle presentere seg selv som en politisk leder og ødelegge okkupantene. At han skulle skille seg fra de romerske inntrengerne og ikke bli Gud for hele menneskeheten, men for en enkelt lidende nasjon. Og når han ikke tilfredsstilte dem – så mange som mange trodde den gang var velfortjente og rettferdige politiske forventninger og imperativer – husker vi hva de som stilte disse kravene gjorde mot ham.

Politikk forutsetter alltid deling i «oss» og «dem». Men Kristi blodløse offer er gjort «i alle og for alle».

Hvis våre hjerter er uenige med ordene «i alle og for alle», kan vi da ta del i nattverden? Er vi virkelig kristne?

La oss et øyeblikk løfte vårt åndelige blikk til himmelen. La oss tenke på den usynlige engleverdenen. Båndet med den verden merkes spesielt av kirken under liturgien: under den lille inngangen, den kjerubiske salmen, når vi synger "Hellig, hellig, hellig ..."

Men englenes verden er ikke omsluttet av kirkens vegger. Selv i kampens hete, under kuler og bomber, når det ser ut til at helvete hersker over alt, blir hver kriger ledsaget av sin egen skytsengel, som pleier og beskytter personen, bryr seg og lider for ham. Demoner, djevelens tjenere, strever gjennom sitt hat for å ødelegge menneskekropper, og hovedsakelig deres sjeler. Englene, som Kristi forkynnere, streber etter å redde hver soldat med sin kjærlighet, uansett hvilken side han kjemper for. Og denne smerten føles for mødrene som ber i kirken, krigernes hustruer og søstre, som ber om frelse og trøst for krigerne på begge sider.

Hva skal vi åpne våre hjerter for - for kjærlighet eller for hat? Hvem sin side er vi i denne ekte krigen?

Hvis vi er kristne, la oss avvise krigsånden som er fremmed for Kristus.

Måtte fred ta tak i våre hjerter - den eneste ekte freden som Frelseren allerede brakte til oss.

La oss følge apostelens kall: «Gi heller ikke djevelen plass... heller... arbeid, arbeid med hendene hans det som er godt, så han må gi den som trenger det. La ingen fordervet tale gå ut av din munn, men det som er godt til bruk for oppbyggelse, så det kan tjene dem som hører dem. Og bedrøv ikke Guds Hellige Ånd, med hvilken dere er beseglet til forløsningens dag... La all bitterhet og vrede og vrede og rop og ond tale bli fjernet fra dere med all ondskap! Og vær snille mot hverandre, ømhjertet, så dere tilgir hverandre, likesom Gud for Kristi skyld har tilgitt dere» (Efeserne 4:27-32).

La oss stole fast på Kristi ord:

«Dette har jeg talt til dere, for at dere skal ha fred i meg. I verden skal dere ha trengsel, men vær ved godt mot! Jeg har seiret over verden» (Johannes 16:33).

Amen.

Markering av de dødes lørdag

6./19. mars 2022

+ Markus,

Metropolitt av  Berlin og Tyskland

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen