Jesus elsket sine helt til det siste

Skjærtorsdag 2022: Prekentekst: Joh 13.1-17

Evangelieteksten denne Skjærtorsdagen, som handler om Jesus som vasker disiplenes møkkete føtter, er en veldig god og praktisk kroppsliggjøring av de vakre ordene fra Kristus-hymnen i Fil 2: "uttømte han seg selv idet han tok en tjeners skikkelse på seg..." (v.7) Bibelforskerne antar at ordene fra Fil 2,5-11 er en hymne, en lovsang som ble sunget i de første menighetene. Den legger stor vekt på betydningen av inkarnasjonen - dette at Gud ble menneske, og som menneske, en tjener.

Johannes tar oss med til Jerusalem. Det nærmer seg påske. Jesus og disiplene Hans er samlet til et måltid, Johannes innleder det som skulle bli en skjebnesvanger kveld, som topper seg med forræderiet til Judas, med disse sterke ordene: "... og som han hadde elsket sine egne som var i verden, slik elsket han dem til det siste," Dette er bakgrunnteppet.  Jesus "visste at hans time var kommet..." - timen Han var kommet for, når oppdraget skulle fullføres med korsfestelse og død. Vi vet - fra andre tekster i Det nye testamente - at  Jesus gruet seg for det som lå foran. Derfor er disse ordene så sterke: "slik elsket han dem til det siste."

Det er i denne situasjonen - med forræderiet hengende over seg - at Jesus inntar tjenerrollen. Han kler av seg og tar på seg et lendeklede. Dette er himmelkongen! Herrenes herre og kongenes konge. Han som har skapt alt og som alt er skapt til. Så bøyer Han seg ned, slår vann i et fat, og begynner å vaske skitne føtter! Det er uhørt, sett med menneskelige øyne, men det representerer til fulle hva det nye Gudsriket handler om! Herren selv er iført et vaskevannsfat og et håndkle og viser hva sant lederskap handler om! Å være en tjener, være den minste. "Dere kaller meg Mester og Herre. Og med rette sier dere det, for jeg er det. For når jeg som er Herre og Mester, har vasket deres føtter, så skylder også dere å vaske hverandres føtter. For jeg har gitt dere et forbilde, for at også dere skal gjøre sslik som jeg har gjort mot dere." (v.13-15)

Tjeneren er nemlig ikke større enn sin herre (v.16) Hva er dette? Praktisk kristen tro.

I 1973 - året etter at jeg ble en kristen - leste jeg noe som har fulgt meg siden. Det er et nokså provokativt og utfordende utsagn av Indiamisjonæren og verdensevangelisten, metodisten E. Stanley Jones. Hør bare: "Ifølge Arp 6 oppstod det en krise med hensyn til matdistribueringen i den første menighet. Et rasespørsmål var årsaken. Grekerne klaget over at deres enker ble oversett av den daglige utdelingen. Da gjorde apostlene noe klokt. De valgte syv menn og gav dem ansvar for den daglige matutdelingen. Alle disse syv hadde greske navn. Men de gjorde også noe som var mindre klokt. De sa: 'Det er ikke tilbørlig at vi forlater Guds ord og gjør tjeneste ved bordene...vi derimot vil holde ved i bønnen og ordets tjeneste.' De utså noen andre til å ta ansvar for den materielle siden. Dette lot til å være visdomsfullt og åndelig, men egentlig var det uklokt og uåndelig. De drev inn en kile mellom det materielle og det åndelige. De adskilte det som Gud hadde sammenføyet ved inkarnasjonen. Ved inkarnasjonen ble Ordet kjød. Det åndelige skulle fungere i materielle uttrykksformer. Det var to sider av en virkelighet. Men de skilte ut det åndelige og gjorde det til noe høyere, mens de satte det materielle på et lavere plan." (E.Stanley Jones: Kirken fornyet etter urkristent mønster. Ansgar Forlag 1973, side 43-44).

Stanley Jones har utvilsomt et poeng. Vi får problemer når vi skiller det åndelie fra det menneskelige. 

I denne Kristushymnen i Filipperbrevet finner vi også et annet svært interessant ord. Det heter at Kristus "fornedret" seg selv. Har du tenkt over hva det innebærer?

Kristus ble født i den djupeste fornedring. Ikke i et fornemt bosted i Jerusalem, men i en skitten stall, eller i et skur ute på Betlehemsmarkene. Senere skulle han vokse opp i Nasaret. Ikke akkurat verdens midtpunkt noen av disse stedene.

Ordet blir menneske, kjøtt og blod, Den Allmektige blir født som et forsvarsløst barn, som er helt avhengig av menneskelig berøring. All trøsts Gud, blir et menneske i behov av medlidenhet og trøst, et fattig menneske.

Broder Charles av Jesus, en av mine troshelter, har sagt følgende: "Den som vil ligne Kristus, søker ikke ære og framgang men den nederste plassen". Broder Charles, eller Charles De Foucauld som var hans borgerlige navn, fortsetter: "Jesus ble født, levde og døde i den djupeste fornedrelse....i og med at han en gang for alle helt bevisst inntok den nederste plassen, så ingen kunne komme lenger ned enn han".

Broder Charles av Jesus hadde et motto: Alltid, uopphørlig lese evangeliet slik at man i Ånden alltid har Jesu handlinger, ord og tanker nærværende og på denne måten kunne tenke, tale og handle som Jesus.

For broder Charles av Jesus betydde dette bokstavelig at han flyttet til Nasaret for å bo og dele kår med de fattigste av de fattige i Nasaret. Men etter å ha levd der en stund fant han ut at Nasaret kunne være hvor som helst. De elendige og fornedrede bor i alle byer og bygder. Det er til dem Jesus kommer med de gode nyhetene. Salig er de fattige. Det betyr, de velsignede. Når Jesus står frem i synagogen i hjembyen Nasaret, leser han blant annet disse ordene fra profeten Jesaja: "Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for de fattige...." (Luk 4,18).

Hvem er så de fattige? Ikke bare de som ikke har økonomiske midler, men de marginaliserte, de minste, de lave, de kronisk syke, funksjonshemmede, de utstøtte, de elendige. Det er til dem Jesus forkynner de gode nyhetene om Guds rike.