Guds fravær og nærvær

Gud er «bortenfor», hinsides vårt hjerte og sinn, hinsides våre følelser og tanker, hinsides våre forventninger og ønsker, og hinsides alle hendelsene og opplevelsene som utgjør livet vårt. Fortsatt er Gud i sentrum av det hele. Her berører vi bønnens hjerte, siden det her blir åpenbart at skillet mellom Guds nærvær og Guds fravær i bønn ikke lenger skiller. I bønn er Guds nærvær aldri atskilt fra Guds fravær, og Guds fravær er aldri atskilt fra Guds nærvær. Guds nærvær er så mye utenfor den menneskelige opplevelsen av å være sammen at det ganske lett blir oppfattet som fravær. Guds fravær, på den annen side, er ofte så djupt følt at det fører til en ny følelse av Guds nærvær. . . .

"Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?" (Salme 22:1). . . . Da Jesus talte disse ordene på korset, berørte total ensomhet og full aksept hverandre. I det øyeblikket av fullstendig tomhet var alt oppfylt. I den mørkets time ble nytt lys sett. Mens døden ble vitne, ble livet bekreftet. Der Guds fravær ble høyest uttrykt, ble Guds nærvær djupest åpenbart. Da Gud, gjennom Jesu menneskelighet, fritt valgte å dele vår egen mest smertefulle opplevelse av guddommelig fravær, ble Gud mest nærværende for oss. Det er inn i dette mysteriet vi går inn i når vi ber.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)