Derfor har Gud høyt opphøyet Ham

Det er allment anerkjent blant bibelforskerne at ordene apostelen Paulus gjengir i Filipperbrevets andre kapittel, versene 5-11, er en av de eldste  kristne hymnene vi kjenner. De har gitt den navnet: Kristushymnen. Det er en svært passende tittel for denne lovsangen som sikkert ble sunget i de første kristne forsamlingene, og som er så Kristussentrert. 

Denne påsken har jeg grunnet mye på Kristushymnen, som tar utgangspunkt i Kristi pre-eksistens - fra tiden før skapelsen - inkarnasjonen, Kristi fornedrelse og så Hans herliggjørelse hvor Kristi navn opphøyes som navnet over alle andre navn. Spesielt har jeg dvelt ved ordene om at Kristus tok en tjeners skikkelse på seg, noe som ble aktualisert med prekenteksten for Skjærtorsdag som handlet om fotvasken. Jeg skrev en tekstkommentar til den teksten, som er gjengitt på bloggen og Facebook for Skjærtorsdag.

I går - på den strålende påskedagen - stanset jeg ved ordene: "Derfor har og Gud høyt opphøyet ham ..." (v.9)

Senere på dagen lyttet jeg til en preken av Ralph Martin, en sentral skikkelse innen den karismatiske fornyelsen innen Den romersk-katolske kirke med tittelen: "The Price of the Promice" (Løftets pris), som gudfeldig snakker om Kristushymnen og som sier at selve forutsetningen for at Kristi navn blir forherliget og opphøyd over alle andre navn, slik at hvert kne må bøye seg for dette navnet, er Kristi fornedrelse. La oss aldri glemme det! Forut for kongekronen går tornekronen. Forut for kongesepteret korset. 

Og som Ralph Martin understreker: Vi inviteres inn i Kristi lidelsessamfunn (jfr Fil 3,10) Vi vil gjerne ha del i Kristi oppstandelseskraft, men vil vi også ha del i samfunnet med Kristi lidelser? Spørsmålet er om vi kan ha det ene og ikke det andre?