Den strålende påskedagen

 KRISTUS ER OPPSTANDEN! JA, HAN ER SANNELIG OPPSTANDEN! DØD, HVOR ER DIN BRODD, DØD HVOR ER DIN SEIER? MED DØDEN NEDTRAMPET HAN DØDEN, OG TIL DEM SOM ER I GRAVENE GA HAN LIV. 

VELSIGNET PÅSKE!

Graven er tom - Jesus lever!

 Alt står og faller med Kristi oppstandelse fra de døde!

Det nye testamente slår tydelig fast følgende: 'Er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom. Da står vi som falske vitner om Gud ... Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder  ... Hvis vårt håp til Kristus bare gjelder for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker'. (1.Kor 15,14-15 og v.17 og v.19)

Men det er interessant å merke seg hvor vi legger tyngdepunktet i forkynnelsen. I Vest har man lagt stor vekt på Jesu kors, og i mange kirker henger det krusifiks. Jesus henger fremdeles på korset. I Øst er vektleggingen annerledes. Der er oppstandelsen tyngdepunktet. Vi trenger selvsagt begge deler, men korset kan ikke stå alene. Uten oppstandelsen ingen frelse!

'Den som vil forkynne evangeliet må gå direkte til forkynnelsen av oppstandelsen, for dette er den viktigste siden av av vår tro'.

Ordene tilhører Martin Luther, og sitatet finnes i Ewald M Plass: What Luther says. St Louis, Concordia 1959, § 3873.

Forkynnelsen av oppstandelsen er det sentrale i den apostoliske forkynnelsen:

'Denne Jesus har Gud reist opp, det er vi alle vitner om'. (Apg 2,32)

Forkynnelsen av Jesu oppstandelse hører med til det som kalles 'paràdosis' - den urkristne og fast utformede læretradisjonen. Det ser vi blant annet av det apostelen Paulus skriver i 1.Kor 15,3-5: 'For først og fremst overga jeg det jeg selv har tatt imot, at Kristus døde for våre synder som skriftene har sagt, at han ble begravet, at han sto opp igjen den tredje dagen som skriftene har sagt, og at viste seg for Kefas og deretter de tolv ...'  Dette er den overleverte lære, den som Judas sikter til, når han skriver: 'den tro som de hellige èn gang for alle har fått overlevert' (Jud v.3)

Kristi oppstandelse betyr at Han er Herre over alt, selv døden!

'Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast'. (Apg 2,24)

Oppstandelsen betyr at ingenting noensinne kan skille den som tror fra Guds kjærlighet i Kristus: 'For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er, eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller det i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre'. (Rom 8,28-39)

Oppstandelsen skaper også håp: 'Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde'. (1.Pet 1,3)

Oppstandelsen betyr også at Jesu soningsverk på korset er fullført og er fullstendig: '... han som ble overgitt til døden for våre synder for at vi skulle bli rettferdige'. (Rom 4,25) Dette verset er oversatt slik i den engelske Phillps oversettelsen: '... oppstått igjen for å sikre vår rettferdiggjørelse'.

Oppstandelsen betyr også at vi på grunn av den skal leve et nytt og annerledes liv. Dette virkeliggjøres i dåpen:

'Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal vi også vandre i et nytt liv'. (Rom 6,3-4)

Han er ikke lenger i graven

Så er den strålende påskedagen her! Dagen da døden døde. Kristus er oppstått. Livet har vunnet.      

Hver dag skulle være som den strålende påskedagen. Vi skulle leve i den trygge forvissningen om at Frelseren lever. 'Han er ikke lenger i graven, hvor bleknet i døden Han lå. Jeg levende så Ham i hagen, og aldri så skjønn jeg Ham så!'

For meg er dette årets store festdag. Større enn julaften, større enn fødselsdagen, større enn 17.mai. For Livet er Kristus! 

Som mange av bloggens lesere vet, har jeg en stor kjærlighet til Russland. Mens julen for mange protestanter, er selve midtpunktet, er påsken det russisk-ortodokse kirkeårets sentrum. Den 5 uker lange store fasten før påske, er en mer intensiv forberedelsestid innfor påsken, enn advent er det for oss innfor Kristi fødsel. Det er jo helt fantastisk, men søndag heter på russisk "voskresenie," som rett og slett betyr oppstandelse. Hver eneste søndag er jo i praksis en liten påskedag, en feiring av Kristi oppstandelse. Men russerne blir påminnet dette hver eneste søndag, gjennom det faktum at denne ukedagen bærer navnet oppstandelse. I den russisk-ortodokse morgengudstjenesten søndag, leses alltid en evangelietekst om oppstandelsen, og mange av søndagens hymner handler om Kristi seier over døden. De troende blir altså gjennom selve gudstjenestefeiringens utforming intensivt bevisstgjort Kristi oppstandelse, og tekstene som omhandler Kristi oppstandelse løftes hele tiden fram i de troendes bevissthet.

Og enda mer på denne dagen, dette er selve festenes fest, hvor kirken feirer Kristi seierrike oppstandelse. I den ortodokse kirkes påskeliturgi, heter det:"Med døden nedtrampet Han døden og til dem i gravene ga Han liv." Det stemmer godt overens med den preken Peter holder 50 dager etter påskedagen. på pinsedagen i Jerusalem."Døden var ikke sterk nok for å holde Ham fast."

Vidunderlige påskemorgen! Gravnattens mørke er brutt. Lyset fra den tomme graven, klarer ikke noe slags mørke å overvinne, selv ikke dødens mørke. I dag stemmer jeg i et rungende Halleluja!

Døden maktet ikke å holde Ham fast

Så er den strålende påskedagen her, og vi kan rope med seiersrøst: KRISTUS ER OPPSTANDEN! Ingen dag er som denne. Det evige lys er kommet, og mørket måtte vike. Dødskreftene måtte slippe taket!

Et av mine absolutte favorittskriftsteder er et vers fra Peters pinsepreken: 'Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast.' (Apg 2,24)

Dette betyr mer for meg personlig enn det noensinne har gjort. Når man lever med alvorlig sykdom, gjør man seg mange tanker, og det hender angsten banker på døra. Da blir budskapet om Jesu oppstandelse og seier over døden sterkt. Hvilket håp som ligger i det.

For noen få dager siden markerte vi at det er 80 år siden i år at Norge ble hærtatt. En av de som ble arrrestert og satt i nazistenes fengsel, var den norske forfatteren Ronald Fangen. Han forteller åpent og ærlig at han ble et vergeløst offer for angsten der han satt på cella.  Men så skjedde det noe, noe han beskriver så djupt personlig i et av de vakreste og sterkeste diktene jeg kjenner: Pasjon. Dette diktet får være min personlige påskehilsen i år. Det betyr så mye for meg. Jeg kjenner meg igjen i det:

Du sviktet aldri, Herre Krist, - du sviktet ei - selv når ditt svar på all min bønn var nei og nei. For når jeg skalv i uro, angst og nød, da kom du med din fred, kjøpt i din død.

Ja, Herre, det var godt i nattens spente gru å se ditt kors. Å, brystet åndet ut: Det var jo du som en gang gråt og svedet angstens sved, og det var du som ba om skånsel da du led.

Ja, Herre Jesus, det var du som ble forrådt, med torner kronet, narrekledd og blodig slått. Og da de naglet deg til korset, skammens tre, da var du bare avmakt, kval og ynk å se.

Da spottet de og ropte: Frelser, frels deg selv! Forlat ditt kors! Krev hjelp fra dette sorte himmelhvelv. Men da, i mørkefyrstens avgrunnsdype natt, var du, Guds egen Sønn, av Gud forlatt.

Da var du gitt den stengte himmelsverden helt til pris. Men enda lovet du en røver åpen vei til paradis. Og kongelig befridd for hevnens tørst og nag og hat var det i selve dødens stund for bødlene du bad.

Du frelsesfyrste, kongen til korset naglet fast, - å, aldri seiret livet slik som da ditt hjerte brast. Da skalv de, mørkemaktene, rådløst i avmakts gys. - Hvor skulle de vel skjule seg for påskemorg'nens lys?

Ja, når mitt spente, pinte sinn ser deg i nattens nød, da viker angsten for den fred du kjøpte i din død. Da ser jeg at der er en Gud, og at han er min Far. Om han er skjult, så er han nær. Og jeg skal få hans svar.

Du, Herre, er det sikre pant. Du er det klare bud fra ham som ingen her kan se: Den lysomspente, skjulte Gud. Deg ser vi, Herre, og jeg vet: Ved slutten av min vei når dette hjertes uro dør - da skal jeg møte deg.

(Skrevet desember 1940)

Festgudstjeneste i Bergen baptistkirke

Hvilken 1.påskedag det ble! Den ble markert som kirkens største festdag skal feires: som en fest med jublende glede. 170 personer tok del i 1.påskedagsgudstjenesten i Bergen baptistkirke, og sang med i påskens sterke salmer. Det ble en flerkulturell gudstjeneste med tolking til både russisk og engelsk, og med deltagere fra mange nasjoner, ledet av Ivar Hjelmervik.

Jeg hadde gleden av å tale med utgangspunkt i Joh 20, om Jesu seierrike oppstandelse fra de døde. Med døden trampet Han ned døden, og til dem i gravene ga Han liv. Døden var ikke sterk nok til å holde Jesus i graven.

Nå er May Sissel og jeg hjemme igjen etter flotte dager i Bergen. Vi er blitt tatt så godt imot i Bergen baptistkirke, og vi kjenner på en djup takknemlighet over det vi har fått være med på. Det er så flott at Bergen baptistmenighet har bestemt seg for å ta påsken tilbake som den viktige høytiden den er. At bergenserne satte pris på dette viste blant annet oppslutningen om gudstjenestene Skjærtorsdag, Langfredag og 1.Påskedag. Vi begynte med 80 deltagere Skjærtorsdag, så ble vi 110 Langfredag og som allerede nevnt var vi 170 i dag. Og de kom fra ulike menigheter og kirkesamfunn fra Bergens-området. Det har vært godt og åpent å preke og tilbakemeldingene har vært gode.

Det har vært ekstra koselig å møte mange av mine facebook-venner i Bergen baptistkirke denne påsken. Oppslutningen om disse gudstjenestene viser at det er et behov for å ta påskehøytiden tilbake.

Billedtekst: Fra venstre: Svein Tuft, May Sissel, pastor Jan Helge Hindenes, Bjørn Sigurd Grindheim og hans kone Hildur. Svein og Bjørn Sigurd og deres ektefeller utgjør en del av bønneteamet i Bergen baptistkirke. Det er økende oppslutning om bønnearbeidet i menigheten, noe som er veldig gledelig.

Feirer du dåpsdagen din?

Våre venner som følger den julianske kalenderen, feiret 1.påskedag sist søndag. Helt siden den tidlige kirkens dager, var 1.påskedag den store dåpsdagen i kirken. Katekumener, det vil si dåpskandidater, ventet gjerne på denne dagen for å la seg døpe, på bekjennelsen av sin tro på Kristus som sin Frelser og Herre. Å bli døpt denne dagen hadde en sterk symboleffekt. Denne dagen feiret man Kristi seierrike oppstandelse fra de døde. Når apostelen Paulus underviser om dåpen i Romerbrevet, knytter han dåp, død og oppstandelse sammen:

"Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til Hans død? Vi ble begravet med Han da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv." ( Rom.6,3-4 ).

Nå er det ikke min mening å starte noen ny dåpsdebatt, men jeg vil spørre deg om du feirer din egen dåpsdag? Det er ikke mange jeg kjenner som gjør det. Vi feirer vel helst vår fødselsdag. Men kanskje det er en ide å markere dagen da man ble døpt? Dåpen er jo en engangshendelse, men det skjedde jo noe avgjørende viktig den dagen vi lot oss døpe. Kanskje denne dagen kunne brukes til å fordjupe oss i dåpens sterke innhold og betydning. I enkelte kirker brukes 1.påskedag til å fornyesitt dåpsløfte.

Neste år er det 40 år siden jeg ble døpt. Jeg husker dagen godt. Det var 25.september 1979. Det var kaldt, og det var enda kaldere i Mjøsa denne dagen! Jeg husker at jeg hadde på meg en islender for å dempe kuldesjokket, når en god venn av meg, John Noble fra England, døpte meg i Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Datoen for dåpsdagen min har jeg notert på forsatsbladet i Bibelen min, sammen med andre viktige datoer for mitt livs vedkommende. 40 års jubileet neste år, skal markeres på Sveastranda som er stedet hvor jeg vadet ut i Mjøsa for å la meg døpe.

Påsketidens forunderlige lys

Når denne dagen er over og en ny arbeidsuke starter for mange i morgen, er nok de fleste ferdige med påsken for i år.

Men for alle oss som lever med en annen rytme - kirkeårets gode rytme - har påsken så vidt begynt! Vi går nå inn i det som kalles påsketiden. 

Påsketiden tar til 1.påskedag og varer frem til 1.pinsedag som i år er 4. juni. Det er en periode på syv uker. I påsketiden lever vi i etterdønningene av Kristi seierrike oppstandelse fra de døde. Jeg tror virkelig vi trenger disse syv ukene til å fordøye noen av de sterke inntrykkene vi får ved å dvele ved beretningene evangelieforfatterne gir oss av oppstandelsen. Kristi oppstandelse er en slik stor, forunderlig, ja, overveldende gave til oss.

Påsken og påsketiden har et slikt forunderlig mildt lys over seg. La oss bruke disse syv ukene til å leve i lyset og la påskens lys hvile over våre liv. Det er fra Kristi oppstandelse vi lever.

Mens det i Vestkirken har vært et sterkt fokus på Jesu lidelse og død, har det i Østkirken vært fokus på Kristi oppstandelse. Det har preget disse to tradisjonene mer enn noe annet. Tenk etter, så vil du se hvordan ulik vektlegging former livene våre, måten vi tenker på. Vi trenger selvsagt å løfte frem både Jesu lidelse og død, og oppstandelsen, for det ene er en forutsetning for det andre, men livene våre, de bør vi leve i lyset fra den tomme graven! Jesus lever, graven brast.

Mange hjemløse døpt tidlig påskemorgen

Like etter soloppgang 1.påskedag ble flere hjemløse menn døpt i The Bowery Mission i Brooklyn, New York. De er kommet til tro på Herren Jesus gjennom barmhjertighetsarbeidet som denne misjonen driver blant hjemløse og fattige. Misjonen ledes av Jason Storbakken, hvis bestefar var norsk! Det er Storbakken som forretter dåpen.

Det var stor glede og fest når disse mennene lot seg døpe på sin tro og bekjennelse av Jesus som Frelser og Herre.

Helt siden Oldkirkens tid var påskeaften den store dåpsdagen i den kristne kirken. En tradisjon som fortsatt ivaretas i mange kristne sammenhenger den dag i dag. Dåpskandidater må da gjerne vente til påskeaften eller 1.påskedag med å bli døpt. Og dette er ikke det minste rart - for dåpen er jo uløselig knyttet sammen med Jesu død og oppstandelse.

Apostelen Paulus uttrykker det slik i Romerbrevet:

"Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til hans død? Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv. Har vi vokst sammen med Kristus i en død som er lik hans, skal vi være ett med ham i en oppstandelse som er lik hans." (6,3-5)

Bildet er brukt med velvillig tillatelse fra Jason Storbakken.

Jeg levende så Ham i haven

Her er prekenen jeg holdt i Lillehammer baptistmenighet i formiddag:

Matt 20,11-18

Johan Halmrast het en mann som var født her på Lillehammer i 1866. Han var sønn av en velstående forretningsmann. Men han døde på et lite kvistværelse i en av sentrumsgatene i Oslo i 1912, fattig og svært ensom. Bare hans gamle far og noen få andre av familien og noen soldater fra Frelsesarmeen var til stede da denne 46 årige korrekturleseren ble stedt til hvile på Østre Gravlund.

Johan var bare 12 år gammel da hans far gikk konkurs mens familien bodde her på Lillehammer. Faren hadde kausjonert for et lån som ble misligholdt. Familien flyttet deretter til Oslo i et forsøk på å etablere seg på nytt. Det ble ingen suksess. Johan, som var nummer to i rekken av fem barn hadde gode evner, men han hadde store utfordringer med helsa. Han var liten av vekst, pukkelrygget og hendene var deformerte. Hans liv kan kort beskrives som dette: fra rikdom på Lillehammer, til et miserabelt liv på et kvistværelse i Oslo med uteliggere og bråkete alkoholikere på den andre siden av veggen.

Men Johan kunne be og ba gjorde han ofte og mye. Ofte gav Gud ham syner og åpenbaringer, og Johan skrev de ned. Han ba seg igjennom dem. Hans store drøm var å bli salmebokforfatter. Det ble han ikke, men han skrev hele 30 romaner. Rik ble han ikke av det. Når forlagene hadde fått sitt, satt han igjen med smulene.

Helt på begynnelsen av 1890 årene har Johan Halmrast en sterk åndelig opplevelse. Opplevelsen skulle føre til at han skriver kanskje den sterkeste og flotteste påskesalmen av alle på norsk. Den skulle først få tittelen: Maria Magdalenas jubel, og tar utgangspunkt i teksten fra Evangeliet etter Johannes, som vi nettopp har lest. Vi kjenner den best som: Å salige stund uten like.

Det er herfra verselinjen: “Jeg levende så Ham i haven, og aldri så skjønn jeg Ham så,” er hentet.

Johan Halmrast så Jesus og her i haven, oppstanden fra de døde, får Johan Halmrast se Ham som den skjønneste av alle.

Slik kan bare et menneske uttrykke seg som har sett, som har erfart.

Alt står og faller med dette ene: Jesu Kristi oppstandelse. Uten oppstandelsen er vår tro absolutt ingen ting verd. Da er den i beste fall en god morallære, intet mer.

Det er ikke mine ord. Det er apostelen Paulus som sier det så sterkt. Når han skriver sitt første brev til den kristne forsamlingen i Korint, spanderer han på dem et helt kapittel hvor han skriver om Jesu Kristi oppstandelse fra de døde. Det er her, i 1.Kor 15, han skriver i versene 14-19:

“Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom. Da står vi som falske vitner om Gud. For da har vi vitnet imot Gud når vi sier at han har oppreist Kristus, noe han ikke har gjort hvis døde ikke står opp. For hvis døde ikke står opp, er jo heller ikke Kristus stått opp. Men hvis Kristus ikke er stått opp, da er deres tro uten mening, og dere er fremdeles i deres synder. Da er også de fortapt som er sovnet inn i Kristus. Hvis vårt håp til Kristus gjelder bare for dette livet, er vi de ynkeligste av alle mennesker.”

Så fortsetter han triumferende i vers 20: “Men nå er jo Kristus stått opp fra de døde…”

Radikale og sterke ord. Tenk det! Om ikke Kristus var stått opp fra de døde ville vår tro være meningsløs, vi ville fremdeles være redningsløst fortapt og vi - være de ynkeligste av alle mennesker.

Så alt står eller faller på en eneste ting: Sto Kristus opp igjen fra de døde?

Ja, sier apostelen Paulus, ja sier Maria Magdalena, ja sier de andre disiplene som kom til den tomme graven og fikk se Ham, strålende skjønn i oppstandelsens kraft, ja sier Johan Halmrast som møtte ham i hagen, og ja, sier alle vi som har erfart Ham som vår personlige Frelser og Herre,

Det må ha vært en forunderlig morgen.

Maria Magdalena gråt, leser vi. Det er et menneske i sorg vi møter. Et menneske som har mistet noen som var henne så inderlig kjær. Vi kjenner på denne djupe fortvilelsen hun bærer på når hun møter ham hun tror er gartneren i denne hagen.

“De har tatt Herren min bort og jeg vet ikke hvor de har lagt ham.”

Det er fortvilet.

Og hun spør denne “gartneren”: “Herre, hvis du har tatt ham bort, så si meg hvor du har lagt ham, så skal jeg ta ham med meg.”

Fortvilelsen og sorgen gjør at hun ikke klarer å tenke klart. Hvordan skal hun klare å bære et dødt menneske? Og hvor skal hun legge ham? Tilbake i graven?

Fortvilelsen og sorgen gjør også at hun ikke klarer å se klart.

Slik er det med sorg. Det kan være vanskelig å tenke. Det kan være vanskelig å se. Sorgen tar overtaket. Overmanner oss.

Maria Magdalena som kjente Jesus så godt, tror hun ser gartneren.

I Jerusalem finnes det to steder hvor man mener Jesus ble gravlagt. Det kan jo bare ha vært ett av dem. Personlig tror jeg det er det stedet som kalles Gravhagen som er stedet Jesus ble gravlagt. Dette stedet, med det man tror er en grav fra Jesu tid, ble oppdaget i 1867. Det er i alle fall svært autentisk. En hage midt i Jerusalem, med en klippegrav. Første gangen jeg var her var veldig spesiell: Jeg hadde så vidt kommet innenfor porten før jeg ble møtt av en gartner som klippet en hekk og drev og vannet. Plutselig var jeg tilbake i denne fortellingen fra Johannesevangeliet. Jeg så Gartneren som Maria Magdalena så. Det var ganske overveldende!

Det er først når den hun tror er gartneren sier hennes navn at hun gjenkjenner ham som Jesus.

Dessverre kommer det ikke frem i våre norske oversettelser, men det er ikke det “Maria” som brukes her i den greske teksten som Johannes evangeliet er skrevet på, men det hebraiske “Mariam”. Johannes har gjengitt ordet helt nøyaktig slik det utgikk fra Jesu lepper, omtrent på samme måte som “Talita kumi” og “Effata”. Denne formen og kanskje også tonefallet, hørte med til beretningen. Det var dette ene ordet som gjorde at Maria eller Mariam gjenkjente Jesus.

Ingenting er upersonlig med Jesus. Et møte med Ham er alltid personlig. Alltid unikt. Bare Jesus kunne si “Mariam” slik Jesus sa. Inderlig, ømt, helt personlig.

Det vekker sterke følelser hos henne. Hun svarer spontant: “Rabbuni” - Mester.

Møtet med Jesus varer ikke så lenge. Maria er overveldet, ør av lykke. Jesus er ikke lenger i graven! Han er ikke død! Han lever!

Jeg er sikker på at Maria ville ha stemt i med Johan Halmrast og sunget:

Å, salige stund uten like, Han lever, han lever ennu!

Han vandrer i seierens rike, Min sjel, hvorfor sørger da du?

Han er ikke lenger i graven, Hvor bleknet i døden han lå,

Jeg levende så ham i haven, Og aldri så skjønn jeg ham så.

Han lever, og jeg skal få bringe Hans venner det salige ord -

Tenk, jeg som er ringest blant ringe, Den minste han kjenner på jord.

Tenk, jeg skal hans hilsen frembære, Å, kunne jeg synge det ut!

Å, kunne ei engler begjære Å gå med så salig et bud!

Å, salige stund uten like, Han lever, han lever ennu!

Han vandrer i seierens rike, Min sjel, hvorfor sørger da du?

Du søkte din trøst i den døde, Og dvelte ved gravnatten kun,

Så fikk du ham levende møte, Å, salige, salige stund!

Våre venner i den østlige kirken fremsier en frimodig bekjennelse 1. påskedag: Med døden nedtrampet Han døden, og til dem som er i gravene ga Han til.

Denne bekjennelsen er egentlig hentet fra en av påskens eldgamle salmer i den ortodokse kirkens tradisjon. Jeg synes de er så vakre at jeg har forsøkt å oversette noen av dem til norsk:

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd. Nå og alltid og i evigheters evighet. Oppstandelsens dag! La oss opplyses av høytiden! La oss omfavne hverandre! La oss si: "Bror", selv til dem som hater oss! La oss tilgi alt for oppstandelsens skyld og rope slik:

Kristus er oppstanden fra de døde, med døden trampet Han ned døden og til dem som er i gravene gav Han liv.

Etter å ha sett Kristi oppstandelse, la oss falle ned for den hellige Herren Jesus, Han som alene er uten synd. For Ditt kors faller vi ned, o Kristus, og din hellige oppstandelse lovsynger og priser vi. For Du er vår Gud og vi kjenner ingen annen uten Deg. Ditt navn påkaller vi.

Kom alle troende, la oss falle ned for Kristi hellige oppstandelse. For se, gjennom korset har glede kommet til hele verden. Alltid prisende Herren, lovsynger vi Hans oppstandelse.

Gjennom å ha utholdt korsfestelsen overvant Han døden med Sin død.

Dette stemmer godt overens med det apostelen Peter ropte ut på pinsedag i Jerusalem, slik det gjengis i Apg 2,24:

“Men Gud reiste ham opp og løste ham fra dødens rier. Døden var ikke sterk nok til å holde ham fast.”

Eller som det står i Norsk Bibel 88: “Ham reiste Gud opp, idet han løste dødens veer. For det var umulig for døden å holde ham fast.”

Tenk det! Det var umulig for døden å holde Jesus fast. Døden måtte slippe taket, døden måtte slippe Jesus, og Han kunne reise seg er i gravnattens mørke og forlate graven. Hvilket håp dette bærer med seg. Apostelen Johannes, som var blitt forvist til klippeøya Patmos i Egeerhavet, på grunn av forfølgelsene som kom under keiser Domitian (81-96), får et møte med den oppstandne Kristus. Det er gjengitt i det første kapitlet av Åpenbaringsboken. Til Johannes sier Jesus:

“Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet, og jeg har nøklene til døden og dødsriket.”

Det er stort! Herren Jesus har revet nøklene til døden og dødsriket ut av djevelens hender. Nå er det Han som har disse nøklene! Vet du, for meg blir dette større og større for hvert år som går.

Til Johannes, som opplever en tid hvor kirken blir forfulgt og ham selv og mange andre er blitt forvist, så kommer Jesus med den svært så personlige hilsenen: Frykt ikke!

Dette er selve oppstandelseshilsenen. Det er de samme ordene Jesus hilser de vettskremte disiplene med, de som sitter bak stengte dører. Frykt ikke! Det finnes en som har overvunnet døden!

Han presenterer seg selv som: “Den første og den siste”. I Det gamle testamente er det nettopp på denne måten Gud presenterer seg selv. Som f.eks i Jes 44,6: “Så sier Herren, Israels konge og gjenløser, Herren, hærskarenes Gud. Jeg er den første, og jeg er den siste, og uten meg er det ingen Gud.”

Det er Jesu løfte at Han er der ved begynnelsen og ved slutten. Han er der i det øyeblikk vi blir unnfanget i mors liv og i dødens stund. Du husker sikkert ordene fra Salme 139:

“Mine ben var ikke skjult for deg da jeg ble virket i lønndom, da jeg ble formet så kunstferdig i jordens dyp. Da jeg bare var et foster så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke en av dem var kommet.” (v,15-16)

I liv og død er Herren den første og den siste, og Han er der nå vi begynner den kristne vandringen, og Han er der når løpet er avsluyttet.

F.H.W Myers sier det slik:

“I liv og død, i sorg og svære stunder, er Jesus nok, for Han har overflod. I går, i dag, Han evig er den samme. I alle forhold er Han bare god.”

“Jeg var død, men se, jeg lever i all evighet.”

Merk deg de ordene: men se! Slikt må bare erfares! Se, der, Guds Lam, sier døperen Johannes.

Her er samtidig både en erklæring og et løfte fra Kristus. Han har overvunnet døden, og nå lever Han for evig for å være sammen med sine.

“Jeg har nøklene til døden og dødsriket …”

Døden har sine porter, leser vi i Den Hellige Skrift. Jesus snakker om at “dødsrikets porter” ikke skal få makt over menigheten, og i Salme 107,18 leser vi disse ordene: “Deres sjel … kom nær til dødens porter.” Og i Jesaja 38 kan vi lese om kong Hiskia som er syk og døden nær. I vers 10 leser vi: “Jeg sa: I min beste alder må jeg gå gjennom dødsrikets porter. Jeg er blitt berøvet resten av mine år.”

Det er Kristus som har nøklene til disse portene. I den tidlige kirken ble det hevdet at disse ordene til Johannes sikter til det samme som Peter skriver om i sitt brev, når Kristus steg ned i dødsriket:

“For Kristus selv led for synder, en gang for alle, den rettferdige for urettferdige, for å føre dem fram for Gud. Med kroppen døde han, men ved Ånden ble han gjort levende, og slik gikk han bort og forkynte for åndene som var i fangenskap…” (1.Pet 3,18-19)

Jesu seier over døden er endelig! I oppstandelseskapitlet i 1.Korinterbrev 15, som jeg allerede har referert til, heter det i vers 54:

“Døden er oppslukt, seieren vunnet. Død, hvor er din brodd? Død hvor er din seier?”                                                                                             

Hele vårt liv skulle vi leve i lyset av oppstandelsen! 1. påskedag har et slikt forunderlig lys.

For en del avsluttes nok påsken med 2.påskedag. For de av oss som lever i kirkeårets gode rytme beveger vi oss nå inn i det vi kaller påsketiden.

Påsketiden tar til 1.påskedag og varer frem til 1.pinsedag som er 4.juni i år.  En periode på syv uker. I påsketiden lever vi i etterdønningene av Kristi seierrike oppstandelse. Vi trenger virkelig de syv ukene på å fordøye noen av de sterke inntrykkene vi får ved å dvele ved beretningene evangelieforfatterne gir oss av oppstandelsen. Jesu oppstandelse er en slik stor, forunderlig, ja, overveldende gave til oss.

Disse syv ukene er fremfor noe annet lysets uker! Mørket er overvunnet. Derfor er også den liturgiske fargen for disse syv ukene hvit.

Hva kan vi bruke disse syv ukene til?

* Vær takknemlig! Legg merke til Guds gode gaver i ditt liv og i livene til de du er glad i. Se etter tegn på Jesu oppstandelsesliv i begivenheter og personer rundt deg. Stig utenfor de vante stiene dine og uttrykk takknemlighet og kjærlighet til mennesker som har vist deg omsorg. Legg merke til de små gavene du opplever å få del i hver dag, og takk Gud for dem. For å hjelpe deg selv til å være oppmerksom og takknemlig, så kan du føre en 'takknemlighets-dagbok' og legge til fem nye ting som du er takknemlig for hver dag. Sørg for at du bruker disse takkeemnene i bønn også.

* Fokuser på lyset! Se etter ordet 'lys' i Bibelen, i lovsanger, salmer og dikt. Skriv et dikt eller utsagn som handler om måter Jesus er lyset på i ditt liv, og be om mer lys til konkrete sider av ditt liv og i livene til dine kjære.

'Herre Jesus Kristus, verdens lys, la ditt lys skinne på meg'. (Joh 8,12)

'Jesus, den strålende morgenstjernen, opplys min vei'. (Åp 22,16)

'Guds ord, vær en lampe for mine føtter og et lys på min sti'. (Salme 119,105)

'Herre Gud, sol og skjold, gi meg ditt lys og din beskyttelse'. (Salme 84,12).

Alle disse bønnene kan du be for deg selv og for andre.

* Dvele ved det faktum at Jesus har befridd 'dem som av frykt for døden var i slaveri gjennom hele livet'. (Hebr 2,15) På hvilken måte har Jesus befridd deg fra den frykten? På hvilken måte ville du selv skulle ønske større frihet? På hvilken måte tror du det vil se ut? Skriv ned i din dagbok eller snakk med en venn om hvilken rolle frykten for døden har spilt i ditt liv. Be ut din takknemlighet, og be om større vekst på dette området.

Kristus er oppstanden! Ja, Han er sannelig oppstanden!

Alt står eller faller med et eneste punkt i den kristne tro: sto Jesus opp igjen fra de døde eller ikke. Om Jesus ikke sto opp igjen fra de døde er alt forgjeves og vi som kaller oss kristne står tilbake som de ynkeligste menneskene på jord. Om ikke Jesus sto opp igjen fra de døde var vår tro i beste fall en moralsk høyverdig etikk.

"Men nå er Kristus stått opp igjen fra de døde ..." (1.Kor 15,20)

Dermed krones alt med seier - også seieren over døden! Kristus er oppstanden! Ja, Han er sannelig oppstanden!

Det er to plasser jeg dras mot når jeg er i Israel. Det ene stedet er Getsemane, det andre er Gravhagen (bildet). Når man besøker disse to stedene er det lett å bli "ført tilbake" til Jesu tid. Stedene er autentiske. Når disse linjene skrives er jeg i ferd med å legge meg for å sove. Jeg skal opp tidlig for å feire Kristi oppstandelse i forbindelse med gudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet klokken 08.00. Kl.11.00 feirer jeg gudstjeneste i Lillehammer baptistkirke, hvor jeg skal tale. Senere i dag vil jeg publisere talen jeg skal holde på Lillehammer. I den forteller jeg hvorfor Gravhagen i Jerusalem er så spesiell for meg.

Inntil videre roper jeg glad: KRISTUS ER OPPSTANDEN! JA, HAN ER SANNELIG OPPSTANDEN!

Påskens gudstjenester i Kristi himmelfartskapellet

Det er en stor glede å kunne ønske velkommen til påskens gudstjenester i Kristi himmelfartskapellet på Eina:

Skjærtorsdag kl.18.00. 

1.påskedag kl.08.00: Vi feirer Kristi oppstandelse denne påskedags morgen, slik det er blitt tradisjon for i Kristi himmelfartskapellet.

Alle er hjertelig velkommen!

Billedtekst: Det vakre bildet av Kristi himmelfartskapellet er tatt av Kurt Urholt.

Kristus er oppstanden!

'Kristus er oppstanden fra de døde, med døden nedtrampet Han døden, og til dem som er i gravene gav Han liv. 

Din oppstandelse, Kristus Frelser, lovsynger englene i himlene, la oss også på jord få prise Deg med et rent hjerte. Ære være den hellige, vesensrene, livgivende og udelelige Treenighet, nå og alltid og i all evighet. 

Det er oppstandelsens dag, la oss lyse opp, o folk! Påske, det er Herrens påske. For fra døden til livet og fra korden til himmelen har Kristus, vår Gud, ledet oss som synger seierssangen.

Kristus er oppstanden fra de døde!

La oss rense våre sanser så vi får se oppstandelsens utilgjengelige lys fra Kristus i stråleglans og tydelig høre Ham si: Gled dere alle, og stem i seierssangen!

Må himmelen verdig fryde seg og jorden glede seg, ja verden holde fest, den synlige sammen med den usynlige, for Kristus har stått opp til uendelig glede!'

(Fra Den hellige påskens gudstjeneste/Ortodoks bønnebok, side 130-131. Solum forlag 2002)

En bønn foran Den store uken

Nå når fastetiden er i ferd med å avsluttes, og vi har begynt på Den store uken som munner ut i den strålende påskedagen, vil jeg gjerne få dele en bønn med dere. Den er skrevet av Mary Harwell Sayler, og gjengis her i min oversettelse:

Å, Herre, i Din kjærlighet,
har du ledet oss fremover:

fra slaveri til frihet,
fra sønderbrutthet til helbredelse,
fra tap til seier,
fra sorg til glede.

Vis oss vei - igjen,
gjennom gode ledere,
med tegn som er klare å tyde,
som en sky om dagen
og en ildsøyle om natten.

I Din styrke, vis oss vei,
til det stedet hvor vi
kan finne Deg - ventende -

et sted hvor vi ikke
kan bli skuffet
idet du har valgt oss ut til,
men
Herre,
vi har så mye å legge igjen
etter oss -

frykten,
forventningene,
misunnelsene,
kaoset,
minnene gjennom årene,
av alt det gale vi har gjort.

Herre, hjelp oss å slippe taket
av det verdiløse,
idet vi vender om,
slik at vi kan leve fritt
på Din hellige vei.

Jeg venter på den strålende påskedagen!

Jeg gleder meg til den strålende påskedagen! Finere dag enn den finnes ikke i kirkeåret.

Men jeg lever også med oppstandelsesgleden hele året, og det er spesielt et maleri av kunstmaleren, presten og sjelesørgeren, Haakon Sundal, som har fått så stor betydning for meg den siste tiden. Det er dette bildet du ser gjengitt her. Jeg kjøpte en kunstkalender for 2016 av Haakon Sundal før jul, og nå kan jeg glede meg over hans vakre bilder gjennom hele året.

Og spesielt dette. Kristus som stiger ut av gravens mørke og trer inn i morgengryet. Snart skal jeg lese påskeevangeliet på nytt. Som jeg gleder meg!  Jeg kjenner det sitrer i hele meg. I Kristi himmelfartskapellet feirer vi Kristi oppstandelse klokken 08.00 med festgudstjeneste.

Når man lever med en alvorlig sykdomsdiagnose som jeg gjør, med store helseutfordringer hver dag, så hender det at mismotet kommer. Og frykten.

Da henter jeg frem dette bildet av Haakon Sundal. Både fysisk, ved at jeg ser på kalenderen, men det er blitt en del av mitt indre bilde. Jeg kan når som helst hente det frem igjen og se det for meg: Kristus som har reist seg og som målbevisst vandrer mot den nye dagen! Og Ånden er med.

Han er alltid foran meg. Men ikke på avstand. Jeg ser meg selv vandrende bak ham. Ut av mørket, inn i lyset. Den Kristus Haakon Sundal har malt har en kjortel som er blitt farget av den kongeblå fargen. Den taler for meg om både Hans kongeverdighet og om himmelens skjønnhet. Han la av seg alt dette når Han steg ned til jorden og ble menneske. Nå har Han tatt på seg kongeverdigheten igjen - Han, Den oppstandne og himmelfarne Kristus, som sitter ved Allmaktens høyre hånd.

Og skal komme igjen som Kongernes Konge og Herrenes Herre.

"Men nå er Kristus stått opp fra de døde'. (1.Kor 15,20)

Påskenatt og dåpen

1.påskedag er den stor dåpsdagen i kirken. Gjerne natten til den strålende påskedagen.  Man samlet gjerne opp dåskandidater for så å døpe dem denne natten. Slik har det vært helt siden Oldkirkens dager. Gjennom fastetiden forberedte dåpskandidatene seg til dåpen gjennom undervisning og faste, og umiddelbart etter dåpen fikk de for første gang delta i feiringen av Herrens måltid.

Dette var ikke tilfeldig. Dåpen handler jo nettopp om å dø med Kristus, og bli oppreist med Kristus. Ved at dåpen ble så sterkt knyttet til påskenatten, ble dåpens betydning av døde og oppstandelse levendegjort.

I morgengudstjenesten i Kristi himmelfartskapellet i dag hadde vi vår egen dåpspåminnelse gjennom antifonen fra Gal 3,27:

'Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus'.

Til dette ordet tilføyde vi følgende:

'L: Jeg skal ikke dø, men leve, og forkynne Herrens gjerninger
A: Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. L: Hardt har Herren tuktet meg, men han overlot meg ikke til å dø. A: Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. L: Åpne for meg rettferdighetens porter, slik at jeg kan gå inn gjennom dem og takke Herren. A: Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. L: Dette er Herrens port, de rettferdige går inn gjennom den. A: Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. L: Jeg takker Deg for at Du svarte meg, og ble min redning. A: Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. L: Den steinen som bygningsmennene forkastet er blitt Hjørnesteinen. A: Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. L: Herren har gjort dette, og det er underbart i våre øyne. A: Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus. L: Dette er den dagen som Herren har gjort, la oss juble og være glade. A: Alle dere som er døpt til Kristus, har kledd dere i Kristus.

8000 deltok i påskefeiringen i Taize

8000 gjestet den økumeniske kommuniteten i Tazie i tiden før og under påske.

Palmesøndag (bildet) inviterte bror Alois og kommuniteten alle som var i Taize denne søndagen, til å møte klokken 09.00 om morgenen Saint Stephens Spring, som er et stillested i Taize. Nede ved sjøen som finnes her, i det nydelige solskinnet denne vårdagen holdt de grener i hendene og sang lovsanger, for å minnes Jesu inntog i Jerusalem. Så gikk brødrene og de forsamlede opp på åskammen til kirken for å feire eukaristien.

Om kvelden var det en velkomstsamling for Den stille uken. Her deltok i hovedsak gjester fra Tyskland, Portugal og Frankrike.

Skjærtorsdag var det fotvask. Alle som var tilstede fikk vasket sine føtter. For å minnes Jesu død ble store deler av fredag tilbrakt i stillhet.

1.påskedags morgen lød seiersropet 'Kristus er oppstanden!' ut over det vakre landskapet. Denne påskehilsenen lød på 32 forskjellige språk under gudstjenesten.

Fengslet iransk pastor banket opp av den iranske revolusjonsgarden - til sykehus 1.påskedag

Pastor Farshid Fathi (bildet), som sitter fengslet i det beryktede Evin fengslet i Tehran, ble overført til Taleghani sykehuset 1.påskedag, etter at han hadde blitt slått helseløs av mannskaper fra Revolusjonsgarden.

Det var morgenen 17.april at en gruppe fra Revolusjonsgarden gikk til angrep på flere av de innsatte i Evin-fengselet, deriblant pastor Fathi. Han skal ha fått mindre skader, men et bein er brukket, og det krever en operasjon om den skal bli bra igjen. Til tross for store smerter skal fengselsmyndighetene ha ventet tre dager før de tilskadekomne ble brakt til sykehuset.

Pastor Farshid Fathi ble arrestert 26.desember 2010 i Tehran. En revolusjonsdomstol dømte ham til seks år i fengsel for 'å være hovedmannen for utenlandske organisasjoner i Iran og for å samle inn penger til disse organisasjonene'.

I følge ELAM Ministries sendte pastor Fathi ut dette budskapet til sine forbedere 1.påskedag:

'I dag feirer jeg Herrens oppstandelse med blandede følelser av smerte og glede på en annerledes måte på et et annet sted. Venstrebeinet mitt er gipset som de brakk i et angrep mot hjelpeløse fanger under påskuddet av at de skulle foreta en inspeksjon. Etter tre dager i smerter tok de meg endelig til et sykehus om morgenen 1.påskedag. Jeg ble ført til fengselet i lenker. Selv om jeg hadde store smerter, var dette som en gave fra Herren for å få meg ut av fengselet for noen få timer.

Selvsagt, vi tilgir dem for de har gjort, for de vet ikke hva de gjør. Så mine kjære venner - be for meg disse dagene om at jeg må få kjenne Ham, at jeg må bli funnet i Ham og kan kjenne Kristi oppstandelseskraft'.

Ukrainas president talte om betydningen av Kristi oppstandelse

Ukrainas fungerende president, Alexander Turchinov (bildet), talte i Den sentrale Baptistkirken i Kiev 1.påskedag. Kirken var fylt til randen.       

President Turchinov,som selv er baptist, hilste forsamlingen i en 10 minutters tale, og minnet forsamlingen om betydningen av Kristi oppstandelse og hvorfor Kristi død var nødvendig for å bringe frelse til menneskeheten.

Presidenten hadde med seg tre ikke-kristne sikkerhetsvakter. Når gudstjenesten var over håndhilste han på mange av de fremmøtte. Besøket vakte stor begeistring i baptistkirken. Aldri tidligere har en ukrainsk president besøkt noen baptistmenighet, og det er sjeldent å se en ukrainsk president sammen med vanlig folk.

Dagens hovedtale ble holdt av Vyacheslav Nesteruk, som er president for Den all-ukrainske unionen av evangelikale kristne/baptistene.

Foto: Slavic Gospel Association

Hundrevis av pilegrimer fylte Gravhagen i Jerusalem 1.påskedag

Hundrevis av kristne fra hele verden sto tett i tett i Gravhagen i Øst-Jerusalem, for å vente på at de første strålene av sola skulle lyse opp Kristi tomme grav 1.påskedag.

Det er blitt en god tradisjon dette, at kristne samles i Gravhagen for å vente på det første sollyset og stille feire Kristi oppstandelse.

Direktøren for The Garden Tomb, Richard Meryon, gjentok noe i sin tale til de fremmøtte, noe han har sagt mange ganger: 'Noen tror at dette er den autentiske graven til Kristus. Sannheten er at det ikke betyr noe, fordi graven er tom, og det er det vi er her for å feire'.

Mens solen begynte å farge Oljeberget og de første solstrålene kom inn over Gravhagen, sang de mange hundre fremmøtte: Kristus er oppstanden!

Det var  Wayne Hilsem, pastor i King of Kings Assembly i Jerusalem, som talte denne 1.påskedags morgen:

'Vi vet at korset var nødvendig for å betale for vår synd, men hvilken rolle spiller oppstandelsen,' spurte han og svarte: 'Hvis Kristus ikke var blitt reist opp fra de døde, hvilken garanti hadde vi da hatt for at Gud ville akseptert betalingen? Oppstandelsen er den aller beste nyheten som kom ut av Gravhagen'.

Personlig skulle jeg gitt mye for å ha deltatt på denne samlingen i Gravhagen i Jerusalem! For meg er det to steder jeg blir grepet av å være når jeg besøker Jerusalem: Det er Getsemane og Gravhagen.

Døden er død

Det var en spesiell og sterk opplevelse å feire Kristi oppstandelse mens sola farget tretoppene rundt Kristi himmelfartskapellet.

Vi stod først utenfor kapelldøra og lyttet til beretningen om de Myrrabærende kvinnene som - lik oss - kom tidlig om morgenen den første dag i uken for å salve Jesu døde kropp, som en siste hilsen. De fant graven tom. Fra døråpningen i kapellet ropte liturgen ut: 'Han er oppstanden!' og vi svarte med stor glede: 'Ja, Han er sannelig oppstanden'.

Vi sang påskesalmer og tente det store påskelyset. Fra dette lyset tente så hver av oss våre egne lys, og før vi gikk inn i prosesjon i kapellet igjen sa vi unisont: 'Kristus er oppstanden fra de døde, med døden beseiret Han døden, og til dem i gravene gav Han liv'.

Inne i den gode varmen feiret vi nattverden slik den feires i Kristi himmelfartskapellet, med bønner og hymner fra den første kristne tiden, og med lesninger fra Den Hellige Skrift. Etter gudstjenesten spiste vi påskefrokost i Toten frikirke på Raufoss, før vi feiret 1. påskedagsgudstjeneste der hvor den enkelte hører hjemme.

Det var vært en begivenhetsrik og solfylt dag.

For meg er ordene fra Rom 6,9 'årets'- påskeevangelium:

'For vi vet at etter at Kristus er reist opp fra de døde, dør han ikke mer. Døden har ikke lenger noen makt over ham'.

Med Kristi oppstandelse er døden død. Halleluja.