Betraktninger i påsketiden - de siste valfartssalmene, del 7

 Da har vi kommet til den aller siste valfartssalmen, som er Salme 134, den femtende i rekken, og et spørsmål melder seg umiddelbart: Skal vi velsigne Gud? Er det ikke han som velsigner oss?

Versene 1-2 lyder slik: "Velsign Herren, alle Herrens tjenere, dere som står i Herrens Hus om nettene. Løft hendene mot det hellige og velsign Herren."

Hva vil det si å velsigne Gud? Hvordan ser det ut i praksis? Jo, jeg uttaler med min munn og hele meg, at jeg vil og lengter etter at Herren skal lykkes i alt han gjør, at alt det Gud er og gjør skal gå i oppfyllelse og lykkes. Velsignelse betyr å gi kraft til å lykkes. Sagt det litt enkelt: Jeg 'heier' på Herren! 

Herren tilhører døgnet! Tempeltjenesten var delt inn i ulike vaktskifter. Her omtales nattevakten. Noen må våke i verdens natt. Det gjelder ikke minst i vår egen tid, som er så mørk. Jeg har gjort det til en god vane at jeg i stedet for å ergre meg når jeg våkner om natten, at jeg heller bruker tiden til å takke Herren og be både for meg selv og andre jeg har på bønnelista mi. Jeg gir tipset videre. Men av og til kalles vi også til "å stå i Herrens Hus om nettene!" Da kalles vi på en spesiell måte til nattevake for Herren. Da trenger han oss i forbønnens tjeneste. Da kalles vi til "å løfte hendene mot det hellige og velsigne Herren!"

De femten valfartssalmene avsluttes med Herrens velsignelse: "Herren velsigne deg fra Sion, han som skapte himmel og jord!" (v.3)

Takk for reisen!

Betraktninger i påsketiden - de siste valfartssalmene, del 6

 Jeg kan ikke lese den nest siste valfartssalmen, Salme 133, uten å tenke på Matteus den fattige eller Matta al-Miskin, som hans koptiske navn er. Matta al-Miskin skulle bli den store fornyeren av det monastiske livet i Egypt. Noe av det som opptok han mest var bønn og bønnen om kristen enhet. Og Salme 133 begynner slik: "Se, hvor godt og vakkert det er når brødre bor sammen!"

I en liten bok som utkom første gang i 1965 med tittelen 'Kristen enhet' advarer han mot en falsk enhet. Hvilken enhet er så den falske? I følge Matta al-Miskin er det den enhet som er grunnet på et ønske om å stå sterke, en enhet grunnet på smarte overenskomster og slu kompromisser. Det er en enhet som forakter det svake. I motsetning til denne falske enheten stiller Matta al-Miskin den enhet som har sitt opphav i Den treenige Gud. Enheten finnes i Guds vesen. Den er ikke noe vi kan oppnå. I følge denne koptiske munken er enhetens grunn den forsoning som skjer i Kristus, foreningen i Ham av det guddommelige og det menneskelige. Hans nedriving av alle skillemurer. 

Matta al-Miskin legger vekt på at den enestekraft som virkelig kan forene er kjærligheten. Den kjærlighet til og den lengsel etter Gud som uttrykkes i kjærlighet til og lengsel etter min neste. Kristen enhet er å møtes i Guds nærvær, ikke bare hverandres. Så lenge ikke de kristne uten forbehold overgir seg til Gud, så lenge de ser enhet som noe utvendig; et tillegg til sitt eget, kan ingen virkelig enhet oppstå, mener Matta al-Miskin. 

I 1972 skriver Matta al-Miskin et innlegg i et libanesisk tidsskrift hvor han tar opp det samme tema. Artikkelen har fått tittelen: 'En Kristus og en altomfattende kirke.' Her tar Matta al-Miskin et kraftig oppgjør med all ortodoks, katolsk og protestantisk sekterisme og forankrer kirkens katolisitet i den altomfattende forsoning som finnes i Kristus.

Fortsettelsen av Salme 133 lyder slik: "Det er som den fine oljen på hodet når den renner ned i skjegget, Arons skjegg, ned over linningen på kjortelen. Det er som dugg fra Hermon når den faller på Sions fjell. For der gir Herren velsignelse, liv til evig tid."

fortsettes

Betraktninger i påsketiden - de siste valfartssalmene, del 5

 Salme 132 understreker kong Davids pakt med Herren, og betydningen av Sion  (Jerusalem) som Guds hvilested. Salmen beskriver også Guds trofasthet mot sine løfter, og viktigheten av å tilbe Herren på det stedet han har valgt ut, nemlig Sion. Den understreker også betydningen av Guds nærvær blant sitt folk, et nærvær som gir glede, overflod og beskyttelse. 

Enkelte bibelforskere mener at den trettende valfartssalmen, Salme 132, er skrevet sent i Israelsfolkets historie, i tiden etter eksilet i Babylon. Da får de innledende ordene tyngde og mening: "Herre, husk David og alt han holdt ut." (v.1) Salme 132 beskrives som en messiansk kongesalme.

"Han (David) sverget til Herren, ga Jakobs Mektige et løfte: Jeg vil ikke gå inn i mitt hus, ikke legge meg i sengen, ikke unne meg blund på øynene og ikke la øyelokkene hvile før jeg har funnet et sted for Herren, en bolig for Jakobs Mektige." (v.2-5) 

Lidenskap - brennende iver - for Herrens hus, preget ikke bare kong Davids liv, men mange av Bibelens  menn og kvinner. Det vitner ikke minst flere av salmene om. Jesus siterer også en av salmene, Salme 69,10, når han sier i Joh 2,17: "Brennende iver for ditt hus skal fortære meg." Gud lengter etter en bolig blant folkene, og brennende iver for Guds hus førte til at Jesus jaget bort pengevekslerne og kremmerne ut av tempelet. Jeg vil anbefale deg at du nå tar deg tid til å lese profeten Haggai 1,3-11 som beskriver Guds lengsel etter sitt hvilested.

Men Guds hus har ingen verdi uten Guds herlighet. Versene 6-8 beskriver betydningen av Guds paktskiste som selve symbolet på Guds herlighet. 

Men det er en stor forskjell mellom Det gamle og Det nye testamente med hensyn til Guds boligadresse! I menighetens tidsalder bor nemlig ikke Gud i hus, men i mennesker. Det kommer klart fram i talen til kirkens første martyr, diakonen Stefanus, slik den er gjengitt i Apg 7: "I ørkenen hadde fedrene våre vitnesbyrdets telt, som Moses skulle lage etter det forbildet han fikk se, slik han fikk befaling om fra Gud, som talte til ham. Fedrene våre overtok det, og under Josva førte de det med seg inn i landet de fikk i eie etter de hedningefolkene som Gud drev bort foran dem. Slik var det helt til Davids dager. Han fant nåde hos Gud, og han ba om å få finne en bolig for Jakobs hus. Men det ble Salomo som bygde et his for Gud. Likevel bor ikke Den høyeste i noe som er bygd av menneskehånd. For slik taler profeten: Himmelen er min trone, og jorden er min fotskammel. Hava slags hus kan dere bygge for meg, sier Herren, eller hvor er stedet der jeg kan hvile? Har ikke min hånd skapt alt dette?" (v.44-50) I den nye pakt lever Gud i de troendes hjerter: "Vet dere ikke at kroppen deres er et tempel for Den hellige ånd som bor i dere, og som er fra Gud?" (1.Kor 6,19)

Men det kommer en tid, når menighetens tid er over, og Gud gjenreiser Riket for Israel, at ordene fra Salme 132, 13-14 går i oppfyllelse. Det skjer i det kommende tusenårsriket: "For Herren har utvalgt Sion, henne vil han ha til bolig: Dette skal alltid være mitt hvilested, her vil jeg bo, for henne vil jeg ha." 

fortsettes

Betraktninger i påsketiden - de siste valfartssalmene, del 4

 Et vers fra den tolvte valfartssalmen, Salme 131, betyr mye for meg personlig: "...jeg har fått min sjel til å bli stille og rolig, som et lite barn hos sin mor. Som det lille barnet, slik er min sjel i meg."

I andre oversettelser heter det: "...jeg har brakt min sjel til ro..." Jeg liker så godt det ordvalget. Her er oversettelsen fra 2011 tam, synes jeg, ved å bruke ordet 'fått'. Å bringe sin sjel til ro forutsetter en aktiv handling. Det handler om overgivelse. Det er overgivelsen som er selve hemmeligheten til et djupere liv, til den indre bønnens liv. Å bringe sin sjel til ro er ikke noe man gjør en gang for alle. Vi må stadig overgi oss i Guds hender, i Hans varetekt.

Vi blir jo så lett urolige og rastløse. I sin avskjedstale til sine disipler sier Jesus: "Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet." (Joh 14,27) Jesus har lagt noe igjen etter seg! Sin fred. Da må jeg våge å spørre: Hva er det da som stjeler denne freden fra meg? Hva er det som uroer meg? Og så overgi meg til Gud, løfte min sjel fram for Gud og få erfare Hans fred som overgår all forstand på nytt og på nytt.

Jeg har kommet til den erkjennelsen at rastløsheten er en av de aller største fiendene av det åndelige livet. Den fører til stadige avbrytelser og oppbrudd. Det troen trenger er stabilitet og djupe røtter. 

Det er et blendende vakkert bilde kong David, som har skrevet Salme 131, maler for våre øyne. Av en mor med et lite barn. Det finnes vel knapt noe mer tillitsfullt enn dette.

Som et barn hviler ved mors bryst, og får trøst, slik er min sjel hos Gud. Av og til, og oftere enn før ber jeg om at Gud må elske meg med ømhet. Jeg trenger det. Kroppen min blir så sliten av all skjelvingen på grunn av Parkinson. Den Hellige Ånd er ikke bare talsmannen vår og advokaten vår, men 'parakletos' - det greske ordet som brukes om Ånden - kan også oversettes med trøsteren! Bare Guds Ånd intet menneske kan berøre meg så sterkt at sjelens sår leges.

"Herre, mitt hjerte er ikke hovmodig, mine øyne er ikke stolte. Jeg går ikke med tanker som er for store og underfulle for meg..." (v.1) Bare et menneske som har møtt Herren kan skrive slik. Et menneske hvis sjel har blitt sønderknust, et menneske berørt av Ånden.

fortsettes

Betraktninger i påsketiden - de siste valfartssalmene, del 3

 Gud lodder djupt i den ukjente salmistens liv når han skriver Salme 130: "Dersom du, Herre, ville gjemme på synder, Herre, hvem kan da bli stående?" (v.3) Det er verd å reflektere over for noen og enhver av oss. Slik taler bare et menneske som virkelig har sett sin egen synd, og som Ånden har drevet til syndserkjennelse.

Selve botssalmen i Salmenes bok, Salme 51, er skrevet av kong David. Der bekjenner kongen ikke andres synder, men sine egne. Det er en naturlig konsekvens av at Den Hellige Ånd setter søkelyset på våre egne liv: "Vask MEG ren for skyld, og rens MEG fra MIN synd. For MINE lovbrudd kjenner jeg. MIN synd alltid for MEG. Mot deg alene har JEG syndet, det som er ondt i dine øyne har JEG gjort..." (v.4-5) 

Dette er en bønn som berører hjertet, og som kommer fra hjertet: "Fra dypet roper jeg til deg, Herre. Herre, hør min røst! Vend øret til mitt rop om nåde." (Salme 130,1) 

Ropet om nåde får svar: "Men hos deg er tilgivelse..." (v.4)

Dette minner meg om ordene fra Salme 103,8-11: "Barmhjertig og nådig er Herren, sen til vrede og rik på miskunn. Han anklager ikke for alltid og er ikke for evig harm. Han gjør ikke gjengjeld for våre synder, han lønner oss ikke etter vår skyld. Så høy som himmelen er over jorden, så veldig er hans miskunn over dem som frykter ham. Så langt som øst er fra vest, tar han syndene våre bort fra oss." 

I det siste verset i Salme 130 flyttes tyngdepunktet fra fokus på salmistens egne synder og syndenes forlatelse til å gjelde ham, til også å gjelde folkets synder: "Han skal løse Israel fra alle dets synder." (v.8)

Det er tydelig at Herren har vekket lengselen etter seg selv i denne salmistens liv: "Jeg setter mitt håp til Herren, jeg lengter..." (v.5) Lengtet gjorde også salmisten som skrev Salme 42: "Som hjorten lengter etter bekker av vann, lengter min sjel etter deg, min Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når kan jeg få komme fram for Guds ansikt." (v.2-3) Det er bare Gud selv som skape denne lengselen i et menneskets liv.

Salmisten understreker betydningen av å vente på Herren og sette sitt håp til ham, og han venter på at Gud skal tale inn i hans situasjon: "Jeg setter mitt håp til Herren, jeg lengter, jeg venter på hans ord. Min sjel venter på Herren, mer enn vektere på morgenen, vektere på morgenen. Vent på Herren, Israel! For hos Herren er miskunn og kraft til å løse ut." (v.5-7)

fortsettes

Betraktninger ved påsketiden - de siste valfartssalmene, del 1

 Vi fortsetter å gå opp til Jerusalem! Observante lesere av det jeg skriver daglig har nok for lengst funnet ut at jeg ikke kom i mål med mine fastebetraktninger over de 15 valfartssalmene. Det gjenstår seks. Nå er den førti dager lange fastedagen over før de hellige påskedagene, og vi er inne i påsketiden. Den varer fram til Kristi himmelfartsdag. Så derfor inviterer jeg til påsketidsbetraktninger, og vil ta for meg de seks salmene som gjenstår så vi kommer i mål. Det betyr ikke at samtlige vers i alle de seks salmene vil bli kommentert.

Salmisten som skriver Salme 129 er for oss ukjent. Salmen handler om prøvelser og trengsler, noe enhver pilegrim før eller senere vil oppleve. Blant annet gjennom vanskelige mennesker man møter. Min erfaring er at Gud av og til sender mennesker i vår vei, som det viser seg utgjør en velsignelse for våre liv, men som der og da oppleves som alt annet enn en velsignelse! Men når man ser det som skjedde i etterkant, ser man at Gud brukte disse menneskene i sin hensikt i å modne meg som menneske og som kristen. De hjalp meg til å se min egen synd, min skrøpelighet, og Han tillot at jeg ble ydmyket. Jeg lærte av bitter erfaring at Gud står de stolte imot. Det er de ydmyke som får nåde. Og Guds vei er ofte at man må ydmykes for å bli ydmyk. Til det bruker han mennesker som han sender i vår vei.

De innledende versene - versene 1-4: "Hardt har de plaget meg helt fra min ungdom, skal Israel si, hardt har de plaget meg, men de har ikke vunnet over meg. På ryggen min har plogmenn pløyd og trukket lange furer. Men Herren er rettferdig, han har hugget av de urettferdiges reip" - minner meg om ordene fra Hebreerbrevet, hvor vi leser om hvordan Gud oppdrar oss igjennom irettesettelse. Det er ikke et tema det undervises mye om i dag! Hør bare: 

"I kampen mot synden har dere ennå ikke gjort slik motstand at det kostet blod. Har dere glemt den formaningen som taler til dere som til barn: Min sønn, forakt det ikke når Herren irettesetter, mist ikke motet når han refser. For den Herren elsker viser ham til rette, og han straffer hver sønn han tar seg av. Hold ut og la dere oppdra, for Gud tar seg av dere som sønner. Ja, la meg få se den sønn som faren ikke vise til rette! Hvis dere ikke blir vist til rette som alle andre, er dere ikke sønner, men uekte barn. Vi har  hatt våre jordiske fedre som oppdro oss, og vi hadde respekt for dem. Har vi ikke mye større grunn til å bøye oss under åndenes Far, så vi kan vinne livet? for fedrene viste oss til rette bare for en kort tid og slik de selv synes var best. Men han gjør det til vårt beste, for at vi skal få del i hans hellighet. All irettesettelse synes nok å være mer til sorg enn til glede mens den står på. Men siden gir den tilbake fred og rettferd som frukt hos den som er blitt oppøvd ved den."

Tuktens vei er hellighetens vei.

fortsettes

Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 16

 Vi er kommet til den åttende valfartssalmen, og den eneste som er skrevet av kong Salomo. De innledende versene lyder slik: "Hvis Herren ikke bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Hvis Herren ikke vokter byen, våker vaktmannen forgjeves. Forgjeves står dere tidlig opp og setter dere sent ned og spiser brødet dere har slitt for. Det samme gir han sine venner mens de sover." (Salme 127,1-2) 

Som bygningsmester visste kong Salomo om hva han snakket om. Han bygget jo det storslåtte tempelet i Jerusalem.

Hvor forferdelig er ikke ordet 'forgjeves'. Til tross for stor og iherdig innsats, menneskelig styrke, penger, strev, møye - har det vært spill av krefter. Det er til ingen nytte. Det er forgjeves.

Om ikke Herren bygger.

Om ikke Herren våker.

Om ikke Herren...

Samtidig er dette en velsignelse for den som ingen krefter har. Herren er nok! Vår menneskelige styrke kan bli vårt største problem og utfordring og ikke minst hindring, fordi den tar Guds plass. Apostelen Paulus skriver om dette i 1.Kor 1,26-29: "Se på dere selv, søsken, dere som ble kalt: Ikke mange vise etter menneskelige mål og ikke mange med makt eller av fornem slekt. Men det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme, og det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme. Ja, det som i verdens øyne står lavt, det som blir foraktet, det som ikke er noe, det utvalgte Gud for å gjøre til intet det som er noe, for at ingen mennesker skal ha noe å være stolt av overfor Gud." "For Guds dårskap er visere enn menneskene, og Guds svakhet er sterkere enn menneskene." (1.Kor 1,25)

Guds svakhet - hans styrke.

Kong David er inne på dette i Salme 20,8-9: "Noen stoler på vogner og noen på hester, vi stoler på navnet til Herren vår Gud. De synker i kne og faller, vi reiser oss og holder oss rake."

Den åttende valfartssalmen avsluttes med noen ord om hvilken velsignelse barn er: "Barn er en gave fra  Herren, livsfrukt er en lønn. Som piler i stridsmannens hånd er sønner en får i sin ungdom. Salig er den mann som fyller sitt kogger med dem. Han blir ikke til skamme når han taler mot fiender i porten."

fortsettes

Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 15

 "Da Herren vendte skjebnen for Sion, var det som en drøm for oss. Da fyltes vår munn med latter, vår tunge med jubel. Da sa de blant folkene: Stort er det som Herren har gjort mot dem. Ja, stort er det som Herren har gjort mot oss, og vi ble glade."

De fleste forbinder de innledende versene av Salme 126 med tilbakevendingen fra eksilet i Babylon under Esra og Nehemja, men det er også mulig at det beskriver et kortere eksil for David fra Jerusalem som fant sted under Absalon, slik det er beskrevet i 2.Sam 15-19.

Salmisten som skrev Salme 126 er i likhet med Salme 125, ukjent. 

Ordene legges i munnen til pilegrimer under oppstigningen til Jerusalem, eller til pilegrimer som allerede hadde ankommet byen. De er fulle av lengsler og håp og ender i en yrende glede! Dret kan se riktig mørkt ut, men alt, absolutt alt, endrer seg når Herren selv griper inn og vender ens skjebne. Når jeg leser disse ordene blir jeg minnet om engelens budskap over Betlehemsmarkene julenatt: "Se, jeg forkynner dere en stor glede. En glede for alt folket."

Når Herren griper inn kommer det alltid en stor lettelse, som når en byrde faller av, og vi fylles med glede og befriende latter. 

Det vitnesbyrdet vi avlegger da, til Herrens ære, kan bli en snakkis!

"Herre, vend vår skjebne som bekkene i Negev! De som sår med tårer, skal høste med jubel. Gråtende går de ut og bærer sitt såkorn, med jubel kommer de tilbake og bærer sine kornbånd."

Bekkefarene i Negev-ørkenen ligger tørre om sommeren, men blir fylt med vann i regntiden.

Tårene er en gave, de er i seg selv bønn. Isak Syreren, som levde på 600-tallet, skriver om de tårer som kommer når vi blir berørt av Den Hellige Ånd, her i min oversettelse: 

"Det indre menneske bære frukt gjennom tårer. Når du har nådd fram til tårenes land skal du alltid vite at din sjel har sluppet unna denne verdens fengsel, at den har satt foten på veien til den kommende verden og begynt å puste dens nye og herlige luft. Da begynner mennesket å gråte. For nå nærmer det seg det åndelige barnets fødsel. Nåden, som er alles mor, vil gi sjelen føde et guddommelig tegn, for at sjelen skal kunne se den kommende verdens lys."

fortsettes

Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 14

 "Urettferdig kongestav skal ikke hvile over landet de rettferdige arver, for da kunne den rettferdige løfte hånden til urett." Når jeg leser det tredje verset i den sjette valfartssalmen går tankene mine til saligprisningene i Bergprekenen, og versene 5 og 6 i Matt 5: "Salige er de ydmyke, for de skal arve jorden. Salig er de som hungrer og tørster etter rettferdigheten, for de skal mettes."

Salig er de som arbeider for rettferd blant folkene. Gud tåler ikke urett som begås mot menneskenes barn, og han har et særlig øye for samfunnets marginaliserte, de fremmede i landet, enker og foreldreløse: "For Herren deres Gud er Gud over alle guder og Herre over alle herrer, den store, mektige og skremmende Gud som ikke gjør forskjell og ikke lar seg bestikke. Han gjør rett mot farløse og enker og elsker innflytterne i landet, så han gir dem mat og klær. Dere skal elske innflytterne, for dere var selv innflyttere i Egypt." (5.Mos 10,17-19) 

Det er de ydmyke som skal arve landet. Enkelte oversetter det med 'de saktmodige'. De saktmodige er de som ikke setter seg over andre, men har en tjenende holdning. De har ikke en egen agenda, men henter sin styrke fra Gud. Saktmodige mennesker misunner ikke andre. De er fornøyd med det de har og utviser tålmodighet.

Så avsluttes Salme 125 med disse ordene: "Herre, gjør godt mot de gode, mot dem som har et oppriktig hjerte. Men Herren sender fra seg dem som går krokveier, og dem som gjør urett. Fred over Israel!"

Herren velsigner ikke lurendreierier og falskhet. Herrens vei går rett framover, det finnes ingen snarveier - eller krokveier. På Herrens vei varer ærlighet og sannferdighet lengst. Den fred som lyses over Israel, handler ikke bare om fravær av krig, men om Herrens velbehag over land og folk.

fortsettes

Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 13

 Når jeg leser de innledende versene i den sjette valfartssalmen, kom jeg til å tenke på Snøhetta på Dovrefjell (bildet). De lyder slik: "De som setter sin lit til Herren, er so Sion-fjellet, det skal aldri rokkes, men stå til evig tid. Fjell omgir Jerusalem, Herren omgir sitt folk fra nå og til evig tid." (Salme 125, 1-2)

"Enige og tro til Dovre faller", var den ed som ble avlagt av Eidsvollsmennene i 1814. Denne eden regnes som Norges uoffisielle nasjonalmotto.

Faktisk er Snøhetta ikke ulikt et annet av Israels fell, nemlig Hermonfjellet.

Fjell er betegnelsen på noe fast, urokkelig, stabilt, evig. Slik også for hebreerne. Fjell er også flere ganger nevnt i Bibelen som steder der mennesker møter Gud. Vi har Sinai, Horeb, Hermon, Ararat, Moria, bare for å nevne noen. Og, selvsagt Sion-fjellet, som nevnes heri Salme 125.

Sion-fjellet er navnet på en ås i Jerusalem, like utenfor Gamlebyens murer. Sion-fjellet har historisk sett vært knyttet til Tempelhøyden. I Bibelen er Sionfjellet synonymt med Moria-fjellet, hvor Abraham ble bedt om å ofre sin sønn, Isak, og det jødiske Tempelet. Navnet Sion brukes også om hele Israels land. Ordet 'Sion' kommer fra det hebraiske ordet: 'borg'.

Det er de som setter sin lit til Herren, og Herren alene, som aldri skal rokkes, men blir stående til evig tid. Det er noe å ta med seg inn i våre hverdager.

fortsettes

Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 12

 Noen mennesker strør om seg med religiøse fraser: 'Hadde det ikke vært for Gud', sier de 'ja, da hadde...' Men det er ikke ekte. Det er billige ord, og et påtatt religiøst språk. Det er som folk som strør om seg med et 'halleluja' og 'amen' omtrent for annethvert ord de sier. Det blir nesten noe latterlig ved det. Men så møter du mennesker som snakker ut fra erfaring. Det er totalt annerledes! De snakker med tyngde, slik kong David gjør i den andre valfartssalmen han skriver, nemlig Salme 124. Den innledes med disse ordene: "Hadde ikke Herren vært med oss, skal Israel si, hadde ikke Herren vært med da mennesker reiste seg mot oss, så hadde de slukt oss levende da vreden deres flammet opp, så hadde vannet skylt over oss, flommen strømmet over oss, så hadde det veldige vannet strømmet over oss." (v,1-5)

David taler ut fra erfaring, og vi må alle gjøre oss erfaringer med Gud. Personlige erfaringer av hans trofasthet og omsorg. Vi kan lytte til andres vitnesbyrd og bli inspirert, men vi kan ikke leve av andres vitnesbyrd. David skildrer erfaringer som er tøffe og djuptgripende. Det er i mørket at daggryet blir til. I disse versene er undergangskreftene skildret som veldige vannmasser.

Så kommer vi til selve vendepunktet i salmen: "Velsignet er Herren som ikke ga oss til rov for deres tenner! Vi slapp fri som fuglen fra jegerens snare. Snaren røk og vi slapp fri. Vår hjelp er i Herrens navn, han som skapte himmel og jord."

At det går bra med oss til slutt, skyldes ikke vår prektighet eller menneskelige styrke, men Gud alene. Når vi gjør oss slike djupe erfaringer meg Gud, gjennom lidelse og nød, snakker vi sant og da er vårt vitnesbyrd sant. For vi kan si med tyngde: vår hjelp er i Herrens navn.

fortsettes

Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 11

 Når vi har kommet til den fjerde av valfartssalmene, nemlig Salme 123, har pilegrimen ankommet Jerusalem. Det ser vi i den foregående salmen: "Våre føtter står i dine porter, Jerusalem." (Salme 122,2)

Pilegrimen tar et steg nærmere målet. To salmer tidligere, idet han er underveis kunne han bare løfte sine øyne opp mot fjellene, men nå løfter han sine øyne mot Gud: "Til deg løfter jeg mine øyne, du som troner i himmelen." (Salme 123,1) Han løfter blikket mot Gud som er i himmelen. Tidligere kunne han bare takke Gud som skaperen av himmel og jord, men nå ser han ham og adresserer ham som den som troner i himmelen.

Og i neste vers blir dette enda tydeligere: "Som tjeneres øyne følger Herrens hånd, som tjenestekvinners øyne følger husfruens hånd, slik følger våre øyne Herren vår Gud helt til han viser oss nåde." (v.2) 

Salmisten har nå nådd det trinnet i sin åndelige utvikling og modning, at det er nåden som gjelder. Vi merker den djupe lengselen i hans bønn: "Vær4 nådig mot oss, Herre, vær nådig!" (v.3) Dette er ingen selvfølge, men en modning. Salmisten har vendt sitt blikk mot Gud, hvor hjelpen kommer fra, han erkjenner at i møte med mennesker er det bare forakt og hån han har erfart. (v.4)

fortsettes

Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 10

 Kong David nevner Jerusalems helt spesielle plass i Israels rettsvesen: "Ja, der står troner for dommere, troner for Davids hus." (Salme 122,5) Jerusalem var nemlig sentrum for Israels rettsvesen. Men disse ordene er også profetiske. Profeten Jesaja beskriver Herrens tempelberg på følgende måte i et fremtidig tusenårsrike: "I de siste dager skal det skje at Herrens tempelberg skal stå urokkelig som det høyeste av fjellene og rage over høydene. Dit skal alle folkeslag strømme. Mange folk skal dra av sted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens fjell, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier og vi kan ferdes på hans stier. For lov skal gå ut fra Sion, Herrens ord fra Jerusalem. Han skal dømme mellom folkeslag og skifte rett for mange folk." (Jes 2,2-4a)

Dette samsvarer med de profetiske ordene fra Lukas 22,29-30, som også omhandler det fremtidige tusenårsriket: "Og nå overdrar jeg riket til dere, slik som min Far har overdratt det til meg, for at dere skal spise og drikke ved mitt bord i mitt rike og sitte på troner som dommere over Israels 12 stammer."

Jerusalem har vært kringsatt av fiender mang en gang. Derfor oppfordres vi til følgende: "Be om fred for Jerusalem! Må de som elsker deg, leve trygt! Må fred råde innenfor dine voller, trygghet i dine borger! For mine brødres og venners skyld vil jeg si: Fred over deg! For tempelets skyld, Herren vår Guds hus, vil jeg ønske deg det gode." (Salme 122,6-9) Denne bønnen er like viktig å be i dag, som den var da den ble skrevet. Jerusalem har en framtid som fredens by, i det fredsriket Herren Jesus skal opprette ved sin gjenkomst. Da oppfylles ordene i den siste delen av profetien fra Jes 2,4b: "De skal smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke løfte sverd mot folk, ikke lenger læres opp til krig."

fortsettes

Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 9

 "Neste år i Jerusalem!" Slik har lengselen fått sitt uttrykk blant jøder i diasporaen i tusenvis av år. Den tredje valfartssalmen, Salme 122, er skrevet av kong David, og begynner slik: "Jeg ble glad da de sa til meg: Jeg vil gå til Herrens hus. Våre føtter står i dine porter, Jerusalem. Jerusalem, du er bygd som en hel og samlet by! Dit drar stammene opp, Herrens stammer!" (v.1-4)

Dette er en salme som helt sikkert ble sunget når pilegrimene så Jerusalem i det fjerne. Da gledet de seg, og danset. Salme 87 gir uttrykk for dette: "For om Sion heter det: Hver og en er født her. Den høyeste selv har grunnfestet byen. Herren skriver opp folkene og teller dem. Alle er de født her. De danser og synger: Alle mine kilder er i deg." (v. 5-7)

Jerusalem er ikke bare Israels udødelige og udelelige hovedstad, og en by full av bibelsk historie, men den er også fremtidsbyen, sentrum for Guds evige plan, ikke bare jødene, men hele menneskeheten. Det er hit, til oljeberget, at kongenes Konge og herrenes Herre, Jesus Kristus skal komme tilbake, sette seg på Davids trone og opprette tusenårsriket. Det kommer en dag da profeten Jesaja sine ord går bokstavelig i oppfyllelse: "I de siste dager skal det skje at Herrens tempelberg skal stå urokkelig som det høyeste av fjellene og rage over høydene. Dit skal alle folkeslag strømme. Mange folk skal dra av sted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens fjell, til Jakobs Guds hus, så han skal lære oss sine veier og vi kan ferdes på hans stier. For lov skal gå ut fra Sion, Herrens ord fra Jerusalem." (Jes 2,2-3)

Jeg glemmer aldri første gangen jeg ruslet gatelangs i Jerusalem. Hvilken glede! Særlig Gamlebyen og Vestmuren ( Klagemuren ), Oljeberget fascinerte meg. For ikke å snakke om Getsemanehagen og Gravhagen. Da kom jeg så nært de bibelske begivenhetene.

fortsettes

Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 8

Vi fortsetter vårt studium av Salme 121, og er kommet til vers 3-8: "Han vil ikke la din fot vakle, din vokter vil ikke blunde! Se, han blunder ikke og sover ikke, Israels vokter. Herren er din vokter. Herren er din skygge ved din høyre hånd. Solen skal ikke skad deg om dagen, heller ikke månen om natten. Herren skal bevare deg fra alt ondt. Han skal bevare ditt liv. Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå av og til evig tid."

Salmisten som skriver Salme 121 har nettopp begynt på oppstigningen til Jerusalem. Han har forlatt Kedars telt og oppholdsstedet i Mesjek. Underveis på pilegrimsveien blir han mer og mer klar over sin egen utilstrekkelighet. Jo lenger han går oppover jo mer blir han klar over at han trenger hjelp. Veien har blitt mer krevende. 

Hvis du tror at du klarer deg på egenhånd, la meg da i all vennlighet fortelle deg at det ikke er et tegn på at du løper etter Herren. Bare de som ikke beveger seg i retning Herren føler jo ikke noe behov for hjelp. Men så begynner salmisten å løfte blikket opp over fjellene, og begynner å se oppover. La oss merke oss dette: vår hjelp kommer ikke fra våre omstendigheter, det som skjer rundt oss. Vår hjelp kommer ovenfra. 

 Gud er et mysterium. Han sover ikke og blunder ikke, men han hviler! Han våker over sitt ord, og han vokter sitt folk.

Herren er også så nær oss som vår egen skygge. Og han bevarer oss. Jeg vet ikke hva som er størst: å bli frelst eller å bli bevart. Begge deler er mirakler. Judas, en av Jesu kjødelige brødre, skriver i sitt brev: "Judas, Jesu Kristi tjener og Jakobs bror, hilser dem som er kalt, dem som er elsket av Gud, vår Far, og bevart for Jesus Kristus." (v.1) Jesus er inne på dette å bli bevart flere ganger i sin yppersteprestlige bønn i Joh 17: "Jeg blir ikke lenger i verden, men de er i verden, og jeg går til deg. Hellige Far bevar dem i ditt navn, det navnet du har gitt meg, så de kan være ett, slik som vi er ett. Da jeg var hos dem, bevarte jeg dem i ditt navn, det navnet du har gitt meg. Jeg passet på dem, og ingen av dem gikk fortapt unntatt fortapelsens sønn, så Skriften skulle bli oppfylt. Nå kommer jeg til deg. Men dette sier jeg mens jeg ennå er i verden, for at de kan eie min glede i fullt mål. Jeg har gitt dem ditt ord. Men verden har lagt dem for hat, for de er ikke av verden, slik heller ikke jeg er av verden. Jeg ber ikke om at du skal ta dem ut av verden, men at du bevarer dem fra det onde." (v.11-15) 

"Solen skal ikke skade deg om dagen, heller ikke månen om natten." Under pilegrimsreisen kan vi bli utmattet av dagens gjøremål, og vi kan utsettes for nattens farer. Da er det trygt og godt og vite at: "Han skal bevare ditt liv." (v.7)

fortsettes

Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 7

 Fjellene har alltid hatt en dragende kraft over seg, for meg. Jeg elsker dem. Ragende, majestetiske, svimlende høyder. ensomheten. Stillheten. Og fjellblomstene er noe for seg selv. Blendende vakre, er de, og det er typisk Skaperen, å la dem gro og vokse der få ser dem. Det koster noe å ta seg dit de vokser. Nå er fjellturene over for mitt vedkommende, dessverre. Som rullestolbruker er de ikke så tilgjengelige som de en gang var.

Den ukjente forfatteren av Salme 121 har også et forhold til fjellene. I Salme 120 er det som om sjelen ser rundt seg og han som skriver den befinner seg i store vanskeligheter. Vender vi oss til Salme 121 derimot, ser vi ikke en som ser rundt seg, han ser oppover. Han har en annen blikkretning: "Jeg løfter mine øyne mot fjellene. Hvor skal min hjelp komme fra?" Salmisten har tatt et steg oppover. Husk at vi snakker om de såkalte oppstigningssalmene, og i det han ser oppover, finner han hjelp: "Min hjelp kommer fra Herren, himmelens og jordens skaper." Herren skaper i oss en hellig utilfredshet midt i vår nåværende tilstand og denne hellige utilfredsheten får oss til å erkjenne at vi trenger å kjenne ham mer og lengte etter ham mer. Vi skulle alltid se til Herren og finne hjelp hos ham.

Det er interessant å lese Høysangen parallelt med disse valfartssalmene. Høysangen innledes med den inderlige Gudslengselen: "Å  om han ville kysse meg med kyss av sin munn!" Og lengselen får sitt uttrykk med disse ordene: "Ta meg med! La oss løpe!" Enkelte bibeloversettere oversetter dette ordet slik: "Dra meg, og jeg vil løpe etter deg." Hvis vi har et ønske, en lengsel etter Herren, så vil vi erfare at Ånden drar oss til Kristus, for det er noe attraktivt med Kristi kjærlighet. Apostelen Paulus er inne på dette i 2.Kor 5,14-15: "For Kristi kjærlighet tvinger oss. Vi vet at en er død for alle, derfor er de alle døde. Og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde og sto opp for dem."

Det at vi dras mot Herren, er et verk av Den Hellige Ånd alene, men løpingen er opp til oss. Jeg minner igjen om ordene fra Fillipperbrevet: "Men en ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran, og jager fram mot målet..."

fortsettes

Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 6

 Jeg trodde jeg var ferdig med å kommentere den første av de 15 valfartssalmene, nemlig  Salme 120, i den forrige artikkelen i denne serien. Den ble publisert torsdag i forrige uke. Men lørdag, i det jeg skulle begynne å gjøre notater til Salme 121, var det som om Herren stanset meg og sa: det er mer å lære! Og ved nærmere lesning av teksten, slo det meg at bekvemmelighet er en fiende av det åndelige livet.

Selve fundamentet i all kristen erfaring er at det må finnes et element av en åndelig tørst eller lengsel etter Gud selv! 

Det er lett for oss å bli værende på et og samme sted, og for å bli i bildet fra fra de bibelske tekstene, og slå oss ned i Babylon og bygge vårt hjem der, i stedet for å bryte opp og vende tilbake til Jerusalem og gjenoppbygge Herrens hus. Haggai 1,2-6 er et talende eksempel på dette: "Så sier Herren over hærskarene. Dette folket sier: Tiden er ikke kommet, tiden for å bygge Herrens hus. Da hom Herrens ord gjennom profeten Haggai: Er det tid for dere til å bo i bordkledde hus så lenge dette huset ligger i ruiner? Men nå sier Herren over hærskarene: Gi akt på deres veier! Dere sår mye, men høster lite, spiser, men blir ikke mette, drikker, men slukker ikke tørsten, kler dere, men blir ikke varme. Og leiekaren får sin lønn i en hullete pung." 

Hvis vi utvikler en bekvemmelighetsånd, vil det gjøre slutten på åndelige erfaringer. Vi vil aldri kunne stige oppover til en større enhet med Gud. Vi må be om en hellig uro, en hellig utilfredsstillelse slik at vi begynner å jage etter Gud. Ordene fra Salme 73 må bli målet for oss, det vi strekker oss etter: "Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd. Du leder meg med ditt råd, og siden tar du imot meg i herlighet. Hvem har jeg ellers i himmelen? Når jeg er hos deg, har jeg ikke glede i noe på jorden." (v.23-25) 

I Salme 120 befinner salmisten seg i fremmed land. Han befinner seg på feil sted: "Ve meg! Jeg er innflytter i Mesjek, jeg bor blant Kedars telt. Altfor lenge har jeg bodd blant folk som hater fred." (v.5-6) I stedet skulle salmisten ha oppholdt seg i det lovede land. Ved nøyere lesning forstår vi at dette er billedlig ment. Mesjek var en region mellom det Kaspiske hav og Svartehavet, og Kedar var etterkommere av Ismael, som hadde slått seg ned i den arabiske ørken. Salmisten kunne ikke være på begge steder samtidig, så dette er et bilde på å være på feil sted, når Gud ber oss om å bryte opp og følge ham utenfor komfortsonen.

fortsettes

Fastebetraktninger - Sanger ved festreisene, del 5

 Vi har nå kommet til den første av de 15 valfartsalmene, nemlig Salme 120. Hvem som har skrevet den vet vi ikke, men flere bibelforskere antar at det er kong David, og at foranledningen er når David bringer Paktens Ark opp til Sionfjellet. Skriften forteller oss at David bar på en sterk lengsel etter Herrens Ark. Årsaken til dette er at Arken representerer Herrens herlighet og Guds nærvær. 1.Krøn 13 forteller oss hvordan David "samlet hele Israel fra Sjihor i Egypt til Lebo-Hamat for å føre Guds paktkiste opp fra Kirjat-Jearim".Det hebraiske ordet som er brukt for å beskrive denne hendelsen er det samme ordet som brukes om å 'stige opp' som brukes om oppstigningen til Jerusalem. Derfor er det rimelig å anta at Salme 120 ble skrevet ved denne anledningen.

Salme 120 begynner der hvor enhver erfaring med Gud begynner, nemlig med en lengsel: "Jeg ropte til Herren i min nød, og han svarte meg. Herre, berg meg..." 

Det hele begynner med et rop, en lengsel, et ønske som stiger oppover. Det er sjelen som er i vanskeligheter, og sjelen lengter etter noe, den lengter etter utfrielse. Her har den som skrev salmen oppholdt seg på fremmed jord, "i Mesjek og blant Kedars telt"- som er et landområde i Lilleasia, sørøst for Svartehavet. Kedar var et av nomadefolkene i ørkenen. Vi finner dette folket beskrevet blant annet i Høysangen 1,5 og i Jesaja 42,11. Salme 120 beskriver et menneske som er i nød, og som roper til Gud i sine prøvelser. Den som skriver salmen har satt sin lit til at Herren hører hans rop. Han ble angrepet av ondskapsfulle mennesker som satte ut rykter og som lyver om ham.

Alt begynner med en lengsel. Hvis vi ikke har noen lengsel, hvis vi ikke har noe håp, så kan det ikke bli noen framgang. Bare når Herren har skapt en lengsel i oss etter endring og etter ham selv, kan vi bevege oss framover. Denne lengselen må Den Hellige Ånd skape i oss. Bare Ånden kan gjøre dette, ikke oss selv. 

Denne lengselen beskrives så godt i Høysangen, som nettopp begynner med den djupeste lengselen av alle, nemlig lengselen etter Herrens berøring: "Å, om han ville kysse meg med kyss av sin munn!" (Høy 1,1) Vi finner den samme djupe lengselen hos den ukjente salmisten som skrev Salme 42: "Som hjorten lengter etter bekker av vann, lengter min sjel etter deg, min Gud. Min sjel tørster etter Gud, etter den levende Gud. Når kan jeg få komme fram for Guds ansikt?" (v 1-2) 

Jomfruen i Høysangen hadde allerede et begynnende forhold til sin elskede, men det var et rop, en djup lengsel etter mer, etter hans nærvær. Hun lengtet etter hans kyss, etter å bli berørt, etter å kjenne ham mer, etter å ha en djupere relasjon med ham. Måtte Gud skape den samme lengselen i oss etter Herren selv.

fortsettes

Fastebetraktninger - Sanger ved festreisene, del 3

 Jeg klarer visst ikke helt å slippe tak i ordene fra Filipperbrevet kapittel 3 i denne innledningen til disse betraktningene over de 15 salmene som utgjør 'sanger ved festreisene'

Denne gangen stanser jeg ved vers 12: "Jeg mener ikke at jeg alt har nådd dette, eller alt er fullkommen, men jeg jager fram mot det for å gripe det..."

Vi må passe oss så vi ikke utvikler en holdning av at vi har ankommet målet allerede. Hvis vi har denne mentaliteten, vil vi ganske raskt oppdage at vi står stille i vår åndelige utvikling. Det kan til og med hende at vi går bakover, når vi egentlig skulle gå framover. I følge apostelen Paulus skal vi alltid jage mot målet, vi er alltid på vei oppover.

Veldig ofte mens vi avanserer framover gjør vi ofte følgende erfaring: vi finner oss selv isolerte og alene. Hvorfor? Fordi åndelig erfaring er personlig, faktisk veldig personlig. Men det er likevel en side av dette vi ikke må glemme: den kristne livsreisen har også en annen dimensjon med seg: vi reiser sammen med andre. Det er en felles reise. Du går ikke gjennom det du går gjennom alene. På den ene siden er det det din opplevelse at du står helt alene, og alt det som skjer er intenst personlig, og du gjør som vi leser om i den første sangen ved festreisene, nemlig Salme 120,1: "Jeg ropte til Herren i min nød, og han svarte meg." Men etter hvert vil du oppdage at mange andre har gjort samme erfaring som deg. Og dette er årsaken til at innholdet i disse 15 valfartssalmene har felles troserfaringer.

fortsettes

Fastebetraktninger - sanger ved festreisene, del 2

 'Sanger ved festreisene', kan også oversettes med: 'sanger ved oppstigning', for man går alltid opp til Jerusalem, som ligger på et høydedrag. Oppstigning i betydning steg, klatre oppover, stige opp. Noen mener å se at i disse 15 salmene finnes en gradvis oppstigning i selve strukturen. Et vers legger fundamentet for det neste som en stige. Andre har notert seg at mellom disse 15 salmene bygger den ene salmen på den andre slik at man gradvis stiger oppover, inntil toppen nås.

Er ikke vårt åndelige liv å ligne med en slik oppstigning. De åndelige erfaringer vi gjør med Herren kan beskrives som forskjellige nivåer, som en serie med steg, på varierende nivåer. Vi når ikke målet med det samme. Fra første dagen vi lærte Herren å kjenne har vi gått gradvis oppover, og det fortsetter vi med livet ut. Det kristne livet er en kontinuerlig vandring framover og oppover. Vi tar pauser, men blir ikke stående stille. For hvis vi blir stående stille i en erfaring eller på et nivå, vil vi finne at vårt åndelige liv lider og vi blir frustrerte. Vi skulle derfor alltid strekke oss framover. Akkurat slik Paulus oppfordrer oss til i Fil 3,13-14: "Mine søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men en ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som ligger foran, og jager fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus."

Vi merker oss ordene: 'strekker meg etter' og 'jager fram mot målet'. Her er ingen passivitet å spore.

Jeg tror vi i disse 15 salmene finner prinsipper og steg videre på veien. Fra det øyeblikket vi bestemte oss for å følge Jesus begynte vi å bevege oss framover og oppover inntil vi en dag er hjemme hos Gud.

Et godt eksempel på dette er historien om israelsfolket, hvordan de etter å ha opplevd hvordan Gud reddet dem ut av Egypt, la ut på en vandring. De forlot Egypt som Herren av hærskarenes hær og marsjerte framover. De dro ut uten å vite hvor de skulle. Men fra Guds side var det annerledes. Når Gud førte dem ut av Egypt hadde han i tankene et land, Kanaan, som selve Løfteslandet. Israelsfolkets historie er en historie om hvordan de slo leir og brøt opp fra leiren. Hvis du leser 3.Mos 33 nøye, vil du finne ut at det er en opptegnelse av stadige oppbrudd. Fra utgangen av Egypt og fram til de kom fram til grensene av Kanaan, er det ganske nøyaktig 40 oppbrudd fra der hvor de slo leir. De fikk ikke Guds tillatelse til å være på et sted lenge. Noen ganger dreide det seg om noen få dager, andre ganger noen uker eller noen få måneder, før Gud ba dem om å bryte opp. Slik er det også med oss.

fortsettes