For en søndag!

s

For en søndag det ble! Først nattverdgudstjeneste i Toten frikirke med markering av 95 års dagen til et kjært menighetsmedlem og en god venn, Kåre Aandalen. Jeg talte om tre gamle menn, som hver på sin måte fikk et løfte fra Gud og som fikk se det oppfylt: Abraham, gamle Simeon i Tempelet og Kåre. Poenget mitt var å understeke Guds trofasthet og at Gud bruker oss i alle aldre, også når vi blir gamle. Mænsing satte sitt gode preg på en festgudstjeneste.

Så bar det til Oslo, til Oslo Misjonskirke Betlehem, til en gudstjeneste hvor jeg hadde fått et tema: Bønn for syke,

Det ble en stillferdig, vakker, liturgisk bønnegudstjeneste, også her med feiring av Herrens måltid. Jeg snakket om hvordan vi bør møte mennesker med livsutfordringer som sykdom kan være, og hvordan vi kan be for dem.

Før nattverdfeiringen ble det gitt anledning til å bli salvet og bedt for, og flere benyttet anledningen til det.

Så takknemlig for å få være med på alt dette, og få treffe og snakke med så mange flotte mennesker, få be sammen med dem. feire Herrens måltid sammen og få dele Guds ord - selv om kroppen skjelver og smertene er store. Gud være lovet! All ære til Herrens navn.

Billedtekst: Sammen med pastor Erik Andreassen etter møtet i Oslo Misjonskirke. En ære å få være der. En stor takk for at May Sissel og jeg ble invitert.

Bønn for syke

Jeg sitter inne på denne strålende marsdagen.  Solstrålene som skinnner inn i stua varmer. Jeg arbeider med to prekener jeg skal holde førstkommende søndag, men det er intet offer. Guds nærvær er her i stua vår. Kroppen er ikke  god i dag, men Gud er god. Kroppen skjelver, den er urolig, men Gud er fred.

Søndag kveld skal jeg tale i Oslo Misjonskirke Betlehem om hvordan vi ber for syke. Noen synes kanskje det er nokså selvmotsigende: Her sitter en mann med Parkinsons, diabetes, angina, lavt stoffskifte og en lungesykdom, og forbereder seg på å tale om bønn for syke! En skjelvende mann, som må ha hjelp av rullestol og hjemmesykepleie!

Men jeg har aldri sett så mange berørt av Gud, og så mange alvorlig syke helbredet, i vår tjeneste som nå.

I dag kjenner jeg på djup takknemlighhet for to ting: Først til pastor Erik Andreassen og Oslo Misjonskirke Betlehem, som våger å invitere en mann med Parkinsons til å tale - og tale over et slikt emne. Med det sender menigheten ut et kraftig signal om at alle er inkludert i den menigheten, også de kronisk syke. Det er ingen selvfølgelighet i en tid som vår, heller ikke i en kristen sammenheng.

Det andre jeg kjenner djup takknemlighet for er den nå 94 årige Francis McNutt (bildet). Det er først og fremst han jeg har å takke for at jeg fremdeles har frimodighet til å be for syke.

Hans bok: Healing, utkom tidlig på 1980-tallet, og Misjonsforbundets forlag, Ansgar, sørget for å få den oversatt med tittelen: Helbredelse av hele mennesket. Den er blitt en klassiker.

Denne boken, og ikke minst oppfølgeren, som på svensk fikk den megetsigende tittelen: 'Helandets mysterium', har hjulpet meg, ikke bare til frimodig å be for syke, men til også å få mot til å leve med alvorlig sykdom og til å takle mine egne hverdager.

Noen vil sikkert få fyr på kjetterbålet, når jeg nevner Francis McNutt. Han var jo en katolsk prest i starten av sin helbredelsestjeneste. Mer skal jo ikke til for en liten gruppe mennesker som stadig er ute etter å ta meg. Som katolsk prest, han var dominikaner, fikk Francis McNutt stå i en sterk helbredelsestjeneste hvor tusenvis av mennesker ble berørt av Guds kraft, og mange ble helbredet. Så hører det med til historien at Francis McNutt senere ble prest i Den episkopale kirken, ble gift og fikk barn.

Francis McNutt ble aldri noen brautende og skrikende helbredelsesevangelist som maser om penger, og tjener penger, på syke menneskers bekostning. Stillferdig har han bedt for syke, betjent dem med Jesu medynk og sett Gud helbrede mange - til Jesu navns ære.

Be for meg at jeg må få styrke, visdom og Åndens salvelse på søndag.

Når problemet blir at du tilhører en frimenighet

Det er en selsom opplevelse å lese hovedoppslaget i dagens Vårt Land, hvor stortingsrepresentanten Freddy Andre Øvstegård fra SV mer enn antyder en konspirasjon om et komplott mellom visse aktører, noe som har ført til at tre av fire KrF politikere som skal utarbeide norsk religionspolitikk tilhører samme  frimenighet i Oslo, nemlig Oslo Misjonskirke Betlehem.

Til Vårt Land sier Øvstegård, som forøvrig sitter i Familie- og kulturkomiteen i Stortinget:

"Det sår vesentlig tvil når et så lite miljø setter et så stort fotavtrykk i departementet som har ansvaret for tros-og livssyns-Norge. Trosloven Stortinget skal vedta denne våren vil legge rammeverket for religionspolitikken i et Norge som ikke lenger har en statskirke."

Senere i intervjuet problematiserer Øvstegård spørsmålet om hvorvidt disse tre kan ta uhildede avgjørelser i tros-og livssynsspørsmål.

Ville det ha vært bedre for stortingsrepresentanten fra SV at de tre hadde vært medlemmer av Den norske kirke? Tenk om de også kom fra en og samme menighet? Det er ikke så lenge siden man måtte være medlem av Den norske kirke for å inneha visse regjeringsposisjoner. Hele saken oser av en mistenkeliggjøring av norsk frikirkelighet. Dette forsterkes ved at kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum forutsetter at de tre både har kompetanse med hensyn til trosfriheten og kjennskap til Den norske kirkes utfordringer. Skulle ikke medlemmer av en norsk frimenighet ha det? Eller er dette en kompetanse som bare medlemmer av Den norske kirke besitter? Det er ikke så mange år siden norske frimenigheter ble forfulgt av Kirken, Den norske. Fremdeles merkes det i visse sammenhenger Den norske kirkes overlegenhet.

Oslo Misjonskirke er trygt plassert i kristen-Norge. Menigheten er en del av Misjonskirken Norge, som ble startet i 1884. Det er altså ikke en døgnflue vi snakker om. Menigheten driver en allsidig virksomhet med et tydelig samarbeid mellom ulike kirkesamfunn og har et godt rykte på seg i hovedstaden. Her finnes det absolutt kompetente mennesker til å ta på seg verv i de fleste områder av samfunnslivet. Hva angår de tre som er omtalt i denne saken så forstår de seg godt på spørsmål knyttet til tros-og religionsfriheten. Tross alt har Det Norske Misjonsforbund - nåværende Misjonskirken i Norge vært en av de fremste pådriverne for tros-og religiponsfrihet i Norge og utlandet. Det skyldes ikke minst hedersmannen, kirkehistorikeren og forfatteren Ingulf Diesen som i hele sitt liv kjempet for den.