Å være en hvilens trone for Den Hellige Ånd

Den hellige historien inneholder noen bemerkelsesverdige historier om modige, kunnskapsrike og sterke kvinner. Billedkunsteren Scott Brennan, som bor på den hellige øya Lindisfarne minner meg i dag om den hellige Brigid av Kildare og hva selveste Columba om henne, her i min oversettelse: 

"For dette var hennes ønske, å tilfredsstille de fattige ... hennes hjerte og hennes sinn var en hvilens trone for Den Hellige Ånd. Når det gjaldt Gud var enkel, medfølende mot de elendige, praktfull i mirakler og under.»

Så skriver Scott Brennan: 

"Jeg elsker uttrykket "hennes sinn var en hvilens trone for Den Hellige Ånd." Dette taler om kraften til kontemplativ bønn og en ånd som er underkastet Guds vilje. Våre sinn er så ofte mer som musikalske stoler som hopper til distraksjonene og taktene i livets spill. I Brigids tilfelle er hennes fokus nøkkelen til å leve et liv styrket av Den Hellige Ånd. Så fantastisk, og hvis Columba priser din livsstil, må det være verdt å ta hensyn til hennes eksempel.

Det eneste attråverdige å lengte etter

De rene av hjertet skal se Gud. Det å se Ham vil bli tegnet på at vi er lik Ham, for bare ved å være lik Ham kan vi se Ham som Han er.

Men når vi skal bli i stand til å se inn i Hans ansikr, er det bare Gud som vet.

Det er dette mitt hjerte håper på om dagen, og som jeg drømmer om på natten.

Å skue Jjesu ansikt synes for meg å være det eneste attråverdige å lengte etter.

- Forfatteren George MacDonald
Norsk oversettele: Bjørn Olav Hansen (c)

Om å praktisere avsondrethet og kontemplativ stillhet

Det er flere misoppfatninger vedrørende den åndelige praksis som kalles avsondrethet og kontemplativ stillhet. Avsondrethet er mer enn det å være alene og stille under den  tiden som er avsatt til bønn og bibelstudium. Det er mer enn å vandre alene i skogen og nyte godt av et kjært skjulested og søke seg vekk fra denne verdens bekymringer. Det er mer enn å slippe unna stresset ved en velfortjent ferie.

Avsondrethet er en hellig stillhetens plass hvor Gud har adgang til ditt innerste vesen og sjel.

Ørkenfedrene og ørkenmødrene i det 4. og det 5. århundre trakk seg tilbake til villmarken ikke så mye for å trekke seg tilbake fra samfunnet, som for å lokalisere en plass uten distraksjoner hvor de kunne fokusere intensivt på Guds nærvær og kjærlighet. Ganske snart oppdaget de at det ikke var lokaliteten som var problemet. Det virkelige problemet var at de forsøkte å rømme fra seg selv. Problemet finnes inne i oss selv, ikke fra omgivelsene. Se for deg det store antallet mennesker som oppsøkte ørkenen og så reiste derfra i det de utbrøt: 'Jeg reiser vekk fra denne gudsforlatte, tørre, støvete og varme ørkenen! Dette er ikkke noe sted for noe menneske!'

Avsondrethet og kontemplativ stillhet handler om å fornekte seg selv og dø fra deg selv og sine planer. Stillhet handler om å gi en invitasjon til Guds nærvær slik at det kan okkupere og bosette seg i vårt hjerte og sinn. Stillheten arbeider med vilje på å avsette det falne selvets tanker ved kontinuerlig å sørge for at vi slipper tak i dem.

For meg var dette kanalen hvor jeg kunne lytte til Gud. Jeg arbeidet med å fortrenge hver tanke som forsøkte å trenge seg inn som var imot Hans vilje. I stillheten, lever mitt kontemplative sinn med bevisstheten om at den oppstandne Kristus lever i meg. Mitt hjertes bønn søker å leve øyeblikk for øyeblikk i lydighet mot Faderens vilje.

Avsondrethet er mer enn et sted. Det er et hellig sted for Guds Ånd og mennesket som et hvilested forenet hjerte til hjerte. Avsondrethet og kontemplativ stillhet er som en reise for sjelen inn til sin evige destinasjon med Gud.

- Paul Bane/Christianity Today.
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Freden og fredsforstyrrerne

Kristus har lagt noe igjen etter seg. En gave til hans etterfølgere. I sin avskjedstale sier han til sine disippler: 'Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.'

Dette er altså noe vi har fått. Jeg er opptatt av hvordan vi kan leve i og samtidig bevare denne freden i våre hjerter. Jeg tenker at da kan vi ikke leve andres liv! Da må vi finne vår egen vei, leve våre egne liv, ikke leve opp til andres forventninger. Altfor ofte har jeg levd mitt liv på andres premisser. Fulgt dem. Latt meg påvirke av dem. Fulgt hopen.

'Følg meg!', sa Kristus.

Hva innebærer det? Konkret? For mitt liv?

Det må jeg finne ut av.

Å følge Kristus ser ut til å provosere også mange kristne! Det høres selvmotsigende ut, og burde være det, men det er de som mener at de med største selvfølgelighet kan bestemme over andres liv. De har funnet sin vei, og føler det som sitt kall at alle andre må gå den samme veien og gjøre akkurat som dem. Deres egen utrygghet fører til at de beskytter sitt revir. Ofte mener de også at de handler på vår Herres vegne.

Hvem skal jeg stå til ansvar overfor med mitt liv? De? Nei, overfor Herren. Herren Jesus Kristus. Han er den eneste veien som fører til Far.

Hva tar fra meg denne fred Jesus har gitt meg?

Ofte mennesker. De jeg sammenligner meg med. Men selvsagt også støy, stress, krav jeg stiller meg selv, og andre stiller, jag etter ting.

Jeg har valgt min vei, jeg går motstrøms, og det ser ut til å true noen andres overbevisning. Jeg har valgt å gå den kontemplative veien. En stillferdig vei, hvor den stille betraktningen, den langsomme lesningen av Bibelen, Jesusmeditasjonen, Jesusbønnen og tidebønnene er viktige ingredienser. Men noen av disse ordene er i seg selv så provoserende at noen bruker tid på å skrive artikler mot meg, publiserer dem i sosiale medier, eller gjør meg til tema i deres prekener og advarer mot meg. >Eller ringer opp en menighet hvor jeg skal tale, for å advare mot meg.

Skal jeg la dem stjele min fred?
Skal de få bestemme over livet mitt?
Jeg tror ikke det.
Jeg skal ikke svare for dem.

Hvor stor plass skal 'fredsforstyrrerne' få i våre liv? Hvor mye av gleden skal de ta fra oss?

Trærne roper høyt om Gud

"Gud er alle menneskers venn. Han er vår eneste lengsel. Gud er skjult i alle skapende veseners innerste og kaller på oss. Kvelden og nettene er stille og ensomme, for Gud har skapt dem for kontemplasjon. Skogene og ørknene, stjernehimmelen og fjellene er skapt for at vi skulle fordjupe oss i dem. Alle dyr som hever sin røst når morgenen gryr lovsynger Gud.

Vulkanene, skyene og trærne roper høyt om Gud. Hele skapelsen roper gjennomtrengende, med store bokstaver, om Guds eksistens, hans skjønnhet og kjærlighet. Hver og en av mine celler er en hymne til Skaperen og en uopphørlig kjærlighetsforklaring.

Gud finnes over alt, ikke bare i vårt indre. Men han finnes også i vår sjel, og når vi blir oss bevisst hans nærvær, vil vi også smake det til fulle. Da drar vi oss tilbake i ensomhet og ro. Vi vil ikke at noen annet vesen skal gjenspeiles i vår sjel. Vi ønsker bare å eie Guds gjenskinn i oss. 

Gud gjenspeiles i ensomheten og freden slik som himmelen i det stille vannet. Og det er nok at sjelen roer seg og renser seg for at den på utsiden skal gjenspeile Guds ansikt.

- Ernesto Cardenal, (født 1925), poet og prest. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c). Hentet fra boken: 'Den underbara vägen.' Artos.

Hva er bibelsk kontemplasjon?

Hva mener vi når vi i en kristen sammenheng snakker om 'kontemplasjon'?

I den tradisjonen jeg står i og representerer er kontemplasjon og Kristus-mystikk alltid knyttet til Bibelen, og har ingen ting med Østens mystikk å gjøre. Østens meditasjonsteknikker er meg helt fremmed, og har ingen ting med kristen trospraksis å gjøre.

Den beste måten å forklare hva jeg legger i begrepet 'kontemplasjon' står apostelen Johannes for.

Dessverre har vi ikke noe godt ord for dette på norsk, men den kristne betydningen av ordet handler om et gresk ord som apostelen Johannes bruker i 1.Johannesbrev. Jeg tenker på ordet: theaomai.

Når Johannes innleder sitt brev skriver han: "Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med våre øyne, det vi har BETRAKTET." (1.Joh 1,1. Norsk Bibel)

Det har vi det: theaomai = betrakte.

Johannes bruker to ord for å se. Det første er: horao, som betyr rett og slett å se. Ordet brukes om vårt syn, det vi ser med våre øyne. Norsk Bibel oversetter dette slik: "Det vi har SETT."

Det andre ordet Johannes bruker er altså ordet: theaomai. Det kan oversettes: å se, betrakte oppmerksomt, beskue. "Indikerer en følelse av undring som skyldes et grundig og inngående syn av noe man ønsker å vite mer om. Innebærer derfor mer oppmerksomhet enn vanlig syn." (Innsikt. Studieutgave til Det nye testamente med nøkler til ordene i grunnteksten. Norsk Bibel A/S 2009, side 856)

Kontemplasjon i kristen betydning handler om å beskue, betrakte oppmerksomt.  Hva er det vi betrakter? Johannes gir svar på det spørsmålet: På Ordet som ble menneske, kjød, Jesus. For meg handler dette om en ting: Jesusmeditasjon. Det var det Edin Løvås lærte meg, og som har beriket mitt liv fra tidlig 80-tall. Det handler alltid om Jesus, og det handler alltid om Bibelen. Kristen kontemplasjon handler om å lese evangeliene, sakte. Stanse opp og leve seg inn i fortellingen vi leser, bli en del av dens handling. Det handler ikke om å tømme sinnet, bli tom, som er Østens lære, men det handler om å se den Herre Jesus foran seg, bli opptatt av Ham, lære av Ham, se Hans skjønnhet, bli stille for Ham, la Ham elske oss.

I motsetning til hva enkelte tror og påstår, så har kristen kontemplasjon ingenting å gjøre med det å tømme sinnet eller for den saks skyld å tenke positive tanker. Hovedhensikten med kristen kontemplasjon er å møte Kristus slik at vår kjærlighet til Ham tennes på nytt.

Hvis dette skal kunne skje trenger vi å avsette uforstyrret tid for kontemplativ bønn. Det første vi da gjør er å innstille oss på bønn, ved å forberede våre hjerter før vi trer inn i vårt lønnkammer. Dette kan vi for eksempel gjøre når vi driver med husarbeid, eller vi er på vei hjem fra arbeidet. Kontemplasjon handler nemlig mer om en hjertets og sinnets holdning enn en aktivitet vi bedriver.

Når vi så har trådt inn i vårt lønnkammer, enten det nå er et rom i vårt hus, et bønnested ute i naturen, eller en koie i skogen eller hva som passer deg best, så trenger vi å bruke tid for å hvile i Guds nærvær. En av de beste måtene å gjøre dette på er at tenke igjennom hva som har gjort deg stresset og oppkavet denne dagen. Følg da det apostoliske rådet i 1.Pet 5,7:

"Og kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere."

Når du nå har lagt av deg dine byrder hos Jesus og lagt alle spenninger til side, bli så klar over at du er omfavnet av Gud. Jesus har lovt at Han aldri vil svikte oss, eller forlate oss. Nå tar vi oss tid til å innstille oss på at Han er der sammen med oss, at Han er for oss.

Jeg pleier nå å bruke tid på å overgi alle delene av meg selv til Ham. Tanker, følelser, jeg gir Ham mine hender, mine føtter, mitt hode, som en symbolsk handling på en full og hel overgivelse. Så ber jeg om nåde til å kunne akspetere det som skjer i mitt liv for tiden, og som er Hans vilje og jeg omvender meg fra det som hindrer Guds plan i mitt liv. Jeg ber om tilgivelse for det Gud minner meg på.

Når alt dette er lagt frem for Gud så er jeg rede for kontemplasjon. Dette er tiden for den nære relasjonen med Gud. I stillheten som nå følger, bevisst på Hans nærvær, åpner jeg mitt hjerte for å ta imot Hans kjærlighet til meg. Jeg lar Ham elske meg, berøre meg, jeg tar imot.

Nå er min bønn taus. Jeg kjenner bare et dypt ønske om å være sammen med Jesus. Dette leder meg ofte dit hen at i stedet for at jeg søker Gud, opplever jeg at Han har funnet meg. Vi oppdager at lenge før vi begynte å be, lenge før vi lukket døren til vårt lønnkammer, har Han søkt oss. Som nå gir jeg gjensvar på Hans lengsel etter meg. Jeg kan kjenne Hans varme for meg, det kommer øyeblikk da Han på nytt fyller meg med sin Ånd. Det kan komme øyeblikk med tårer, med glede, med en dyp tilfredsstillelse. Slike stunder fører ofte tl at man får et nytt perspektiv på ting - Hans perspektiv. Vi dras inn i Hans store hjerte og føler Hans medlidenhet med verden, og ut fra vår kontemplasjon flyter forbønn ut for andre. Du kan øse ut ditt hjerte der og da, men jeg anbefaler deg å ta dette med inn i din forbønnsstund. Denne stunden er først og fremst for Jesus og deg - i den rekkefølgen. Dette er tiden da Han betjener deg. La Ham gjøre det.

La oss slå fast med det samme: Kristen kontemplasjon handler ikke om en teknikk. Kristen kontemplasjon handler om guddommelig kjærlighet mellom Gud og et menneske, det handler om en personlig relasjon med Gyd, og det handler om et frivillig ønske om å komme i kontakt med vår egen ånd, sjel og kropp. Kontemplativ bønn fokuserer på å overgi seg til Gud, og la Gud gjøre det bare Gud kan. Uansett hvor mange ordforklaringer vi kan gi på hva kontemplasjon er, så handler dette først og fremst om å gjøre seg erfaringer med Gud.

"Vi er blitt som gamle sko," sa en av kirkefedrene, Klemens av Aleksandria, og la til: "helt utslitte, unntatt tungen." Og Isak Syreren, hvis ord jeg stadig vender tilbake til, skrev en gang: "Hver og en av oss som har glede i mange ord er innvendig tomme, uansett om han har mye å si som det er verd å beundre." Den svenske hellighetsforkynneren Emil Gustafson sa det slik: "Den som har mye å si om seg selv, har ennå ikke sett Gud."

Kontemplative mennesker er mennesker hvis hjerte er helt overveldet, og fanget av Herren Jesus. Det er menensker som er himmelvendte i en slik grad, at de setter djupe spor etter seg på jorda. I deres liv kan en tydelig se avtrykk etter Gud.

Betydningen av å leve et kontemplativt liv, del 2

Bare fem dager ettter vår reise til Baghdad ble Leah og jeg arrestert av irakisk politi og vi fikk mindre enn 24 timer på oss til å forlate Irak. Neste morgen, før vi la ut på den farefulle reisen tvers gjennom ørkenen, ledet Jim fredsteamet i en andaktsstund.

Han delte med oss hvordan hans venn Thomas Merton, hadde lært ham å be, og oppmuntret til å forlate hele hans selv til det ukjente og stole på at Gud ville fange ham opp.

En slik bønn er en disiplin. Men vi kan ikke praktisere den alene.

Fordi 'Tom, som Jim kalte ham, nå var medlem av det evige fellesskapet av hellige, kunne han be for oss. På reisen vår gjennom ørkenen, forsikret Jim oss at Tom ville be.

Idet vi gjorde oss klar til å reise spurte jeg Jim om han ville være min Thomas Merton - om han kunne lære meg å be slik Tom hadde lært ham. Jim ble stille.

'Vel, la oss se. Hvis du spurte meg, kunne jeg spørre Tom, som så kunne spørre Gud... Ja, jeg tror det kunne fungere'.

Med de ordene, hadde jeg skaffet meg både en åndelig veileder og et nytt perspektiv på hva det betyr å ha en relasjon med Jesus og hans kropp, kirken.

(Sitert fra antologien School(s) for Conversion: 12 Marks of a New Monasticism. Edited by The Rutba House. Cascade books 2005, side 162-164)

Billedtekst: Baptistpastoren Jonathan Wilson-Hartgrove, som er en av grunnleggerne av den nymonastiske bevegelsen.

Betydningen av å leve et kontemplativt liv, del 1

Historien du er i ferd med å lese og som jeg har oversatt til norsk, har grepet meg så sterkt. Derfor vil jeg så gjerne dele den med flere. Den er skrevet av Jonathan Wilson-Hartgrove (bildet), en amerikansk baptistpastor, som er en av grunnleggerne av den nymonastiske bevegelsen:

"For ordens skyld: jeg er ikke noe godt eksempel på hva det vil si å være kontemplativ. Hvis jeg på noen som helst måte skulle være kvalifisert til å skrive om det kontemplative livet i den nymonastiske bevegelsen, så skyldes det mitt vennskap med Jim Douglas, et vennskap som begynte i Iraks vestlige ørken. Min kone Leah og jeg, sammen med Jim og andre innen organisasjonen 'Christian peacemakers', kjørte østover fra Jordan gjennom en forferdelig sandstorm i retning Baghdad. Operasjon Iraqi Freedom hadde pågått i syv dager allerede. Byen var under beleiring. Målet vårt var å slå oss sammen med 'Iraq Peace Team', en gruppe på omlag 35 menn og kvinner som hadde valgt å forbli i Baghdad mens bombene falt, i det vi ba om fred, og sto sammen med dem som ikke kunne forlate sine hjem. Å stå sammen med dem var mitt forsøk på 'å gjøre noe' når protestene i USA synes nyttesløse.

De eneste bilene vi passerte på veien inn mot Baghdad var forkullede vrakrester med bakdørene åpne, som om passasjerene hadde gjort et siste forsøk på å komme seg ut før rakettene rammet dem. Bilvrakene var allerede i ferd med å bli dekket av sand. Et sted langs veien, sto en bil og fremdeles brant. Sjåføren vår saknet farten for så å kjøre gjennom den svarte røyken. Jeg så meg engstelig omkring, redd for å møte det som ville møte oss når vi kom gjennom på den andre siden.

Plutselig sto tre menn der, midt i veibanen, med  våpnene liggende på bakken og med armene i været. Deres ansikter var vendt oppover mot en fjellside. Opp mot høydedraget så vi amerikanske soldater som sto utenfor sine Humvees med M-16, et amerikansk automatvåpen, som peket i vår retning. En av soldatene ba sjåføren vår om å stanse bilen vår. Det gjorde han.

I det jeg så oppover fjellsiden så oppover høydedraget tellet jeg mennene med sine våpen og militærkjøretøyer. Leah stirret også. Hun så maskingeværstillingene. Ingen av oss kunne gjøre noe som helst. Våre liv lå i hendene på nervøse nittenåringer. Leah og jeg sto der som om vi var frosset til bakken. For meg, var det som om alt stanset opp der og da. Der i ørkenen måtte jeg stå ansikt til ansikt med realitetene: i vår kamp mot krig og urett er det tider da det ikke er noe å gjøre.

Ved siden av meg var Jim Douglas.

Jeg så ikke på ham før etter at de amerikanske soldatene hadde fått med seg at de irakiske fangene løp for å hoppe inn i bilen vår, og vinket oss raskt avgårde. Jim skrev i notatboken sin, idet han tålmodig skrev ned det som hadde funnet sted. Minuttter før dette inntraff hadde Leah spurt Jim om han trodde vi var tryggere på grunn av sandstormen. Om den ville gjøre oss mindre synlige?

'Hvis de vil finne oss, finner de oss,' hadde Jim svart.

Han hadde merket seg bekymringen som sto skrevet i ansiktet til Leah. Jim smilte og sa:

'Men Gud vil ta vare på oss'.

Og det hadde Han gjort. Og Jim, så langt jeg kunne se, var han urokkelig.

Hva er det med enkelte mennesker som forteller deg at Gud er der bare du ser på dem? Jeg er ikke sikker. Forleden dag fortalte jeg en eldre herremann som tilhører hjemmemenigheten min om sin avdøde far, som jeg aldri har møtt. 'Hvis det noensinne har vært en helgen her på jorda, så var det han,' sa han. Det er hva jeg føler når jeg tenker på Jim, selv om jeg aldri ville ha kalt han en helgen. Å møte Jim har akkurat det øyeblikket da jeg nådde slutten på min aktivisme og fikk åpnet øynene for betydningen av å leve et kontemplativt liv.

fortsettes