Kristen lærer som flyktet fra islam møter barn av militante islamister

Irak (CAM) — En ung mann i Irak som hadde forlatt islam for å følge Kristus, begynte nylig å undervise på skole i et område der barn av krigere fra den islamske staten (ISIS) bodde.

Kassim Mahdi (ikke hans egentlige navn) hadde vokst opp med å se ISIS-militante ødelegge bygninger og liv i hjembyen hans, forteller lederen for en misjonsorganisasjon som arbeider i området.

"Han så mange av sine venner og slektninger drept, og han trodde ikke at Gud sendte sine sendebud på denne måten," forteller denne lederen.

I troen på at bare Satan ville sende folk for å påføre slik skade, ble Mahdi en frittalende kritiker av islam og ble sett på som en vantro som må drepes.

"Han visste ikke noe om kristendommen, men denne anklagen om å være en vantro vakte hans nysgjerrighet etter å vite mer om Kristus," forteller lederen.

Han flyktet med familien sin til en leir for de fordrevne, hvor han fikk en bibel, ble kjent med Herren og overga livet sitt til Kristus.

Etter å ha fått en regjeringsstilling som lærer, ble han tildelt området der fangede ISIS-krigere hadde blitt flyttet. Mange av studentene hans var barn av ISIS-militantene.

"Herren åpnet mange dører for ham for å forkynne evangeliets budskap og Kristi kjærlighet i klassene til disse barna som vokste opp midt i vold og hatets ideologi," sa lederen. "Noen av barna tok imot Kristus og lærer bibelvers i det skjulte."

Lokale misjonærer ser muslimer komme til tro på Kristus gjennom bibeldistribusjoner, sosiale medier og en mobil medisinsk klinikk. Tidligere i år ba ansatte ved klinikken for en jente som ikke var i stand til å gå på grunn av en hjerneskade.

“Ved vårt siste besøk,” sa lederen, “tok hun imot oss ved inngangen til landsbyen, gikk normalt, og hoppet av glede og sa: 'I mange år har jeg bedt om forbønn fra falske guder og profeter, men da jeg kom til Kristus, helbredet han meg.'»

Kilde: Mission Network News/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Demonstranter stormet det irakiske parlamentet

Irak (MNN) — Det har vært en kaotisk uke for Irak.

Onsdag stormet demonstranter det irakiske parlamentet i Bagdad. Hundrevis presset seg inn i bygningen og viftet med flagg til støtte for den mektige sjia-lederen Muqtada al-Sadr. De dro først etter at al-Sadr ba dem gjøre det over Twitter.

Ni måneder etter valget i 2021 har irakiske politikere ikke vært i stand til å danne en regjering. Samuel, som arbeider for 'Redemptive Stories' forteller: "Irak er så fragmentert, spesielt akkurat nå, på grunn av den politiske ustabiliteten så vel som bare sosial ustabilitet."

I mellomtiden er spenningen mellom Irak og Tyrkia fortsatt høy. 20. juli drepte artilleriild fem irakiske turister på et feriested i Kurdistan, nær den tyrkiske grensen.

Angrepet var ment å være rettet mot PKK (Kurdistan Worker's Party), som Tyrkia anser som en terrororganisasjon. PKK kjemper mot Tyrkia for uavhengighet i kurdiske områder. Samuel sier: «De har ofte styrker som gjemmer seg i Kurdistan. Og Tyrkia siktet mot en av dem. Tilsynelatende gikk målrettingen galt, og de rammet et befolket område.»

Samuel forteller at disse inngrepene skjer regelmessig. «Det er droneangrep, men også rakettangrep. Disse skjer på en ukentlig basis, eller kanskje to ganger i uken. Men dette var et av de første angrepene som faktisk forårsaket sivile tap."

"Så det er protester over hele Kurdistan og helt ned til Bagdad."

Denne regionen har et kristent fellesskap som alltid søker å engasjere seg i sine naboer. Be Gud om å gi dem en stemme i løpet av denne tiden. Samuel forteller: «Be om at de også kan være et lys for sine kurdiske brødre og søstre som har lidd store tap. De har også kontinuerlig møtt traumer som en forfulgt minoritetsgruppe innenfor Iraks kontekst.»

Billedtekst: Bildet viser shows Muqtada al-Sadr in 2019. (Photo courtesy of Khamenei.ir, CC BY 4.0 <https://creativecommons.org/licenses/by/4.0>, via Wikimedia Commons)

- Kevin Zeller/Mission Service Network/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

40 år siden Israel angrep Irak - forbereder seg på å angripe Iran

 Det er i år 40 år siden 'Operasjon Opera'. Førti år etter at Israel ødela Iraks nystartede atomprogram, advarte en av pilotene som deltok i Operasjon Opera om at et angrep mot Irans atomreaktorer "ikke vil være det samme."

"I motsetning til Operasjon Opera, er Irans atomanlegg spredt over hele landet, noen befinner seg i djupe underjordiske områder eller i fjell, og er omgitt av sofistikerte luftvernsystemer. Angrepet i hjertet av Saddam Husseins atomprogram i Osirak utenfor Bagdad i 1981 var og er fortsatt et av Israels mest dristige angrep. Men enhver operasjon for å ta ut det iranske atomprogrammet "vil ikke være det samme, det kan ikke være det samme," forteller den nå pensjonerte brigadegeneralen Relik Shafir til The Jerusalem Post. I Iran er "alt veldig annerledes, spesielt hvordan de har bygd programmet sitt."

Shafir var en av åtte IAF-piloter valgt til oppdraget, inkludert en som en dag skulle bli landets første astronaut. Det var Ilan Ramons første operasjonsoppdrag, men ikke Shafir-som var den nest yngste av pilotene. 

Mens årene har gått, er situasjonen den samme, den er komplisert, og piloter må utføre oppdragene så godt de kan, sa Shafir. «Det er en annen verden 40 år senere, men menneskers interesser og motiver er de samme. Midtøsten og konflikten vår forblir, selv om den gang var med Irak og nå med Iran. "

“Når det gjelder piloter, trenger de samme dedikasjon og mentalitet. Våpnene vil være forskjellige - mange andre ting kan være forskjellige - men profesjonaliteten som blir krevd av dem vil være den samme, ”fortsatte han.

Men Shafir advarte: “Bare amerikanerne kan stoppe det iranske atomprogrammet. Det er kanskje ikke et angrep, men det kan ta flere uker. " 

Da han fikk beskjed om målet for oppdraget - Saddam Husseins atomreaktor Osirak rundt 1000 mil unna i Irak, var han i sjokk.

”Jeg visste ikke at det var en atomreaktor i Irak; vi hadde ikke Internett den gang, ”sa Shafir. “Bagdad var et sted som Israel Air Force aldri hadde vært. F-16 var også et nytt fly for oss, og vi hadde aldri fløyet det før. Det virket litt malplassert. Det var noen sekunder med sjokk, og så kom vi oss og begynte å forstå og trene for oppdraget. ”

Det tok ytterligere seks måneders trening, inkludert å lære å slå til mot et mål omgitt av luftforsvarssystemer, før Shafir og syv andre piloter satte seg inn i flyene sine og tok av mot Bagdad.

7. JUNI 1981 var Shafir en av åtte F-16-krigere som fløy inn i fiendens territorium og utførte angrepet. De hadde to oppdrag, sa han, å ta ut reaktoren "og komme hjem."

I følge Shafir, før pilotene tok av, ga stabssjefen, generalløyntnant Rafael Eitan dem mat og 1000 irakiske dinarer hvis flyet deres ble skutt ned og de trengte å komme seg tilbake til Israel.

”Stabssjefen fortalte oss at det viktigste ville være å komme hjem. Vi trodde at minst to fly ville bli skutt ned, og jeg og Ilan (Ramon) trodde begge vi skulle bli skutt ned fordi vi var sist. Det var en tøff følelse som vi ikke kunne bli kvitt. Men vi visste at det var et historisk oppdrag, at vi visste at selv om vi døde, var det et oppdrag vi måtte gjøre. ”

Ti irakiske soldater og en fransk sivilist ble angivelig drept i streiken. Alle israelske piloter landet trygt ved basene sine.

Men 40 år etter angrepet mot Irak og en annet israelsk angrep mot Syrias atomreaktor i provinsen Deir Ezzor i 2007, er spenningen nå på et høyt nivå mellom Israel og Iran. 

JERUSALEM HAR advart om at det ikke vil tillate Teheran å lykkes i sitt atomprosjekt og høytstående tjenestemenn, inkludert forsvarsminister Benny Gantz og IDFs stabssjef Lt. Aviv Kohavi, har fløyet til Washington for å advare dem mot å inngå atomavtalen med Iran på nytt.

I følge Channel 12 på søndag, vil Irans nye valgte president Ebrahaim Raisi følge øverste leder Ayatollah Ali Khamenis harde linje på landets atompolitikk. Og det, sa kilden, har ført til at Israel nok en gang har klare planer om potensielt å slå til mot Den islamske republikkens atomanlegg før det er for sent."

For Israel er dette et være eller ikke være. Landet lever med stadige trusler om utslettelse fra Iran.

Billedtekst: Israelske kampfly. Foto: Israeli Air Force.

Profetisk verdenshistorie: Det jødiske Exodus fra Irak til Israel, del 3

Det som skjedde i Irak ble en stor utfordring for Israels statsminister David Ben Gurion (bildet). den israelske regjeringen og ikke minst Jewish Agency var overbevist om at de først måtte sørge for å ta imot de jødiske immigrantene fra Polen og Romania. De fryktet - og frykten var berettiget - for at disse landenes grenser skulle lukkes igjen. Samtidig presset den irakiske statsministeren, Nuri as-Saide på å løse problemene med de manmge jødene som nå hadde frsagt seg sitt irakiske statsborgerskap.

Statsminister Nuri as-Saide gjorde to mislykkede forsøk på å overtale kong Abdullah av Jordan til å gi sitt samtykke til at irakiske jøder kunne 0l å passere jordansk territorium for så å bli skysset over den israelske grensen. Han forsøkte også å få med seg Storbritannia og USA til å løse dilemmaet, men lykkes ikke.

Et attentatforsøk skulle derimot endre det hele. 14. januar 1951 ble det kastet en bombe mot Mas'uda Shemtov-synagogen . Det førte til at Israel ble direkte involvert. Tre dager senere kunngjorde den irakiske regjeringen at deadline var satt for jødenes avreise, nemlig den 31.mai 1951. Den irakiske regjeringen godkjente en direkte flyryte mellom Bagdad og Lydda i Israel. Nå kunne operasjonen som gikk under navnet Ali Baba fullføres. Det ble også brukt andre navn om den, som Operasjon Esra og Nehemja.

Men problemene var ikke løst med dette. Den irakiske regjeringen offentliggjorde en ny lov som frøs alle de nasjonaliserte jødenes eiendommer, og 80.000 jøder ble over natten nødlidende. De ble fratatt alt de eide. Det hører med til historien at mange jøder klarte å smugle verdier ut av landet til en samlet verdi av 10 millioner pund.

Luftbroen mellom Bagdad og Lydda, flyplassen i Tel Aviv, er den største i historien. Den begynte i mai 1950 og varte til august 1951 og fraktet 120.000 jøder Det lovede land.

Billedtekst: Israels statsminister David Ben Gurion. Foto: Wikipedia.

Profetisk verdenshistorie: Det jødiske Exodus fra Irak til Israel, del 2

Irak ble formelt løsrevet fra Storbritannia i 1934, men allerede to år tidligere startet for alvor trengselstiden for den jødiske befolkningen i landet. Jødene fikk for eksempel ikke lenger lov til å undervise på hebraisk. Jøder i offentlige stillinger mistet jobbene sine, og i 1941 ble det innført en ekstraskatt ene og alene fordi man var født jøde.

Samme år fant det sted et voldelig angrep på den jødiske ghettoen i Bagdad. 175 jøder ble drept, hundrevis såret og 14500 jødiske familier ble frastjålet sine eiendommer. I pinsen samme år ble 180 jøder myrdet under en pogrom.

Og verre skulle det bli. II 1946 og 1947 forsøkte mange jøder å forlate Irak. Det skjedde etter mange voldelige angrep på jøder flere steder i Irak. I 1947 truet Iraks utenriksminister med å hevne seg på landets jøder om staten Israel skulle bli opprettet. Det skjedde på talerstolen i FN.

Forholdende ble for alvor forverret etter at den moderne staten Israel ble opprettet i 1948. Irakiske myndigheter innførte nye restriksjonrer før jøder, som også ble utsatt for diskriminering og undertrykkelse. Ingen jøder kunne nå inneha offentlige stillinger.

I september 1948 ble den jødiske millionæren, Shafiq Ades, hengt. Det vakte internasjonal oppmerksomhet fordi han var offisiell representant for bilfabrikken Ford. Samme måned erklærte irakiske myndigheter Sionismen som en forbrytelse og jødisk innvandring til Israel ble forbudt.

Men dette er slett ikke hele bildet, for i kulissene skjedde det noe. Den sionistiske undergrunnsbevegelsen ble dannet i Irak i juni 1941. Sionistene klarte å bygge opp en effektiv organisasjon med celler over hele landet. De iverksatte en rekke ting, blant annet organiserte de streiker. Et voksende antall jøder klarte også å flykte fra Irak.

Men først og fremst satset sionistene på skolering av sine egne. Målet var klart og tydelig: jødene skulle hjem til Israel.

I mai 1951 kom tilbakeslaget. Irakiske myndigheter avslørte den sionistiske bevegelsen. Da hadde den fått operert i landet i ti år. Avsløringen av våpendepoer førte til at to av bevegelsens medlemmer ble henrettet.

Men året før, nærmere bestemt 8.mars 1950, skjer det noe uventet og svært positivt for den jødiske befolkningen i Irak. Regjeringen til Tawfiq as Suweym vedtok da en lov som gjorde det mulig for irakiske jøder å forlate landet. Haken ved det hele, var at de måtte frasi seg sitt irakiske statsborgerskap, og med det miste alle sie rettigheter og sine eiendommer. I løpet av åtte måneder lot 85.000 jøder seg registrere under den nye loven.

I Israel var det kaos. Etter etableringen av staten Israel i mai 1948 ble landet overstrømmet av jøder som ville bosette seg der. Ikke bare fra Irak, men særlig fra Polen og Romania.

De irakiske myndighetene kunne ikke forsone seg med ar et så stort antall jøder, som frivillig hadde gitt avkall på sitt statsborgerskap, fremdeles oppholdt seg i Irak. Noe måtte gjøres, og det måtte skje raskt. Mer om dette i neste artikkel.

fortsettes

Billedtekst: Irakiske jøder på vei ut av Irak til Israel.

Profetisk verdenshistorie: Det jødiske Exodus fra Irak til Israel, del 1

Onsdag denne uken var det ganske nøyaktig 70 år siden verden var vitne til at profetisk historie ble oppfylt rett foran deres øyne. Vi snakker om et moderne jødisk Exodus, denne gangen fra Irak til Israel. Tilsammen 120.000 jøder vendte hjem, de fleste av dem luftveien.

20.mai 1950 klokken 14.00 var startskuddet på historiens inntil da største luftbro.

Hos profeten Jesaja leser vi: 'Hvem er disse som kommer flyvende som skyer, som duer til sine dueslag? Jo, fjerne kyster venter på meg. Fremst seiler Tarsis-skipene og fører dine barn hit fra det fjerne, deres sølv og gull kommer med dem - for Herrens, din Guds navns skyld, for Israels Helliges skyld, for han herliggjør deg.' (Jes 60,8-9)

Dette moderne Exodus gikk under navnet Operasjon Ali Baba. Den jødiske masseutvandringen fra Irak i årene 1949-1951 danner avslutningen på et av de eldste jødiske samfunnene i det som omtales som den jødiske diasporaen. Fra mai 1950 til august 1951 immigrerte mer enn 120.000 irakiske jøder til Løfteslandet. Den irakiske regjeringen insisterte på at El Al-flygningene ikke skulle skje direkte til eller fra Israel, så i begge retninger landet alle flyene på Kypros.

Vi må langt tilbake i tid for virkelig å forstå betydningen av det som skjedde for 70 år siden. Det hele begynner med Nebukadnesars erobring av Jerusalem i år 586 før Kristus. Jødene ble da fordrevet til det landet som i dag går under navnet Irak, men somm på bibelsk tid gikk under navnet Babylon.. Salme 137 beskriver hvordan jødene hadde det i Babylon:

'Ved Babylons elver, der satt vi og gråt når vi kom Sion i hu. På vidjene der hengte vi våre harper, for der krevde våre fangevoktere sanger av oss. De som plaget oss, krevde av oss at vi skulle være glade: Syng for oss av Sions sanger! Hvordan skulle vi kunne synge Herrens sang på fremmed jord...' (v.1-4)

Da perserkongen Kyrios erobret Babylon i år 539 før Kristus erklærte han året etter at jødene kunne få vende tilbake til Israel og gjenoppbygge Jerusalem. Det var imidlertid bare et mindretall som dro. De fleste ble igjen i Babylon, som skulle bli et av jødenes fremste sentrum. I de følgende århundrer utgjorde jødene en stor befolkningsgruppe i landet mellom Eufrat og Tigris. Det er het den babylonske Talmud blir til, og en hel rekke jødiske høyskoler. Det er kanskje herfra vi har fått den jøsisle tidebønnstradisjonen, med å be Salmenes bok.

Men når den irakiske staten grunnlegges i 1920, skjer det endringer som skulle få store konsekvenser for det jødiske samfunnet landet. Mer om det i neste artikkel.

fortsettes

Kjærlighetens beder

I dag feirer vi minnet om en mann som i sin samtid var kjent som en beder. Han er nok ukjent for de fleste av oss her i vest, men ikke i den øst-syriske kirken. Jeg tenker på Johannes av Dalyatha, ca 690-780. Denne Johannes kom fra de samme traktene hvor Isak Syreren hadde levd en generasjon tidligere.Så henter han da også mye visdom fra Isak, som han videreformidler i sine egne skrifter.

Johannes, som også kalles Johannes av Saba eller 'den gamle',  ble født i byen Aradamust som ligger nordvest for en by som har vært i nyhetsbildet ganske lenge, nemlig Mosul i dagens Irak. Som ung besøkte han ofte et kloster like i nærheten, klosteret Mar Yozadaq. Her skaptes en lengsel etter et eneboerliv i stillheten, hvor han kunne leve i bønn. Det fant han på fjellet Dalyatha, derav hans navn. På dette fjellet oppholdt han seg store deler av livet. Her levde han i nærkontakt med naturen, og beundret dens skjønnhet, noe hans etterlatte skrifter vitner om.

Men han skulle ikke bli helt alene her. Mennesker som lever nært Gud, tiltrekker seg andre mennesker som bærer på samme lengsler.

Johannes fikk flere disipler eller læresvenner. For å hjelpe dem inn i et djupere liv med Gud , begynte Johannes å skrive ned sine egne erfaringer med Herren. Johannes var selv påvirket av blant andre Evagrios av Pontos, Makarios og Gregorios av Nyssa. Selv betonte han Guds kjærlighet sterkt. Johannes skrev:

"Kjærligheten er rettferdighetens kilde i hjertet, innsiktens port, det levende vannet som gir liv, den kjenner hemmelighetene både i den synlige verden og i det skjulte."

Mot slutten av sitt liv brøt Johannes opp fra sitt kjære fjell, og dro til den sørøstlige delen av nåværende Tyrkia, sammen med noen av munker for å restaurere det forlatte klosteret Mar Yacub, hvor han så ble leder for en kommunitet der.

Hva Gud holder på med i det nordlige Irak, Iran og Afghanistan, del 1

Prayer Digest forteller på sin nettside om tre land i Sentral Asia hvor Gud på en spesiell måte er på ferde. Det er det nordlige Irak, Iran og Afghanistan. Jeg har oversatt deler av denne artikkelen, for å oppmuntre oss alle til å fortsette å be for disse områdene av verden_

DET NORDLIGE IRAK

Mange sier at dette området er mer åpent for evangeliet enn noensinne. Ahmed er et eksempel. Han er en student som var nysgjerrig på den kristne tro. Nysgjerrigheten fikk ham til å oppsøke et av de historiske kirkesamfunnene. Som regelen er i muslimsk land, ble han bedt om å vise sitt identitetskort. Dette kortet vil vise om man er muslim eller kristen, og kortet viste at Ahmed var muslim, derfor kunne han ikke slippe inn.

Men Ahmed ga ikke opp så lett. Han gikk til dekanus på Universitetet for å få ham til å skrive et brev, hvor det ble dokumentert at han ville oppsøke en kirke i ren undervisningsøyemed. Likevel ville de ikke slippe ham inn.

Man skulle tro at Ahmed dermed ville gi opp, men Den Hellige Ånd arbeidet med ham. Det tok fem år før han kom i kontakt med noen evangeliske troende, og i det fellesskapet fikk han føre evangeliet og ble en kristen. Nå studerer han til å bli pastor.

(fortsettes)

Betydningen av å leve et kontemplativt liv, del 1

Historien du er i ferd med å lese og som jeg har oversatt til norsk, har grepet meg så sterkt. Derfor vil jeg så gjerne dele den med flere. Den er skrevet av Jonathan Wilson-Hartgrove (bildet), en amerikansk baptistpastor, som er en av grunnleggerne av den nymonastiske bevegelsen:

"For ordens skyld: jeg er ikke noe godt eksempel på hva det vil si å være kontemplativ. Hvis jeg på noen som helst måte skulle være kvalifisert til å skrive om det kontemplative livet i den nymonastiske bevegelsen, så skyldes det mitt vennskap med Jim Douglas, et vennskap som begynte i Iraks vestlige ørken. Min kone Leah og jeg, sammen med Jim og andre innen organisasjonen 'Christian peacemakers', kjørte østover fra Jordan gjennom en forferdelig sandstorm i retning Baghdad. Operasjon Iraqi Freedom hadde pågått i syv dager allerede. Byen var under beleiring. Målet vårt var å slå oss sammen med 'Iraq Peace Team', en gruppe på omlag 35 menn og kvinner som hadde valgt å forbli i Baghdad mens bombene falt, i det vi ba om fred, og sto sammen med dem som ikke kunne forlate sine hjem. Å stå sammen med dem var mitt forsøk på 'å gjøre noe' når protestene i USA synes nyttesløse.

De eneste bilene vi passerte på veien inn mot Baghdad var forkullede vrakrester med bakdørene åpne, som om passasjerene hadde gjort et siste forsøk på å komme seg ut før rakettene rammet dem. Bilvrakene var allerede i ferd med å bli dekket av sand. Et sted langs veien, sto en bil og fremdeles brant. Sjåføren vår saknet farten for så å kjøre gjennom den svarte røyken. Jeg så meg engstelig omkring, redd for å møte det som ville møte oss når vi kom gjennom på den andre siden.

Plutselig sto tre menn der, midt i veibanen, med  våpnene liggende på bakken og med armene i været. Deres ansikter var vendt oppover mot en fjellside. Opp mot høydedraget så vi amerikanske soldater som sto utenfor sine Humvees med M-16, et amerikansk automatvåpen, som peket i vår retning. En av soldatene ba sjåføren vår om å stanse bilen vår. Det gjorde han.

I det jeg så oppover fjellsiden så oppover høydedraget tellet jeg mennene med sine våpen og militærkjøretøyer. Leah stirret også. Hun så maskingeværstillingene. Ingen av oss kunne gjøre noe som helst. Våre liv lå i hendene på nervøse nittenåringer. Leah og jeg sto der som om vi var frosset til bakken. For meg, var det som om alt stanset opp der og da. Der i ørkenen måtte jeg stå ansikt til ansikt med realitetene: i vår kamp mot krig og urett er det tider da det ikke er noe å gjøre.

Ved siden av meg var Jim Douglas.

Jeg så ikke på ham før etter at de amerikanske soldatene hadde fått med seg at de irakiske fangene løp for å hoppe inn i bilen vår, og vinket oss raskt avgårde. Jim skrev i notatboken sin, idet han tålmodig skrev ned det som hadde funnet sted. Minuttter før dette inntraff hadde Leah spurt Jim om han trodde vi var tryggere på grunn av sandstormen. Om den ville gjøre oss mindre synlige?

'Hvis de vil finne oss, finner de oss,' hadde Jim svart.

Han hadde merket seg bekymringen som sto skrevet i ansiktet til Leah. Jim smilte og sa:

'Men Gud vil ta vare på oss'.

Og det hadde Han gjort. Og Jim, så langt jeg kunne se, var han urokkelig.

Hva er det med enkelte mennesker som forteller deg at Gud er der bare du ser på dem? Jeg er ikke sikker. Forleden dag fortalte jeg en eldre herremann som tilhører hjemmemenigheten min om sin avdøde far, som jeg aldri har møtt. 'Hvis det noensinne har vært en helgen her på jorda, så var det han,' sa han. Det er hva jeg føler når jeg tenker på Jim, selv om jeg aldri ville ha kalt han en helgen. Å møte Jim har akkurat det øyeblikket da jeg nådde slutten på min aktivisme og fikk åpnet øynene for betydningen av å leve et kontemplativt liv.

fortsettes

'Presten fra Baghdad' Andrew White til bønnekonferansen på Grimerud

Presten fra Baghdad, Andrew White, blir en av hovedtalerne på 'Sammen for Hans ansikt', den nasjonale bønnekonferansen på Grimerud, 28.2 til 3.3. 2019.

Andrew White, er en uredd Herrens tjener. Han er anglikansk  prest, som etter at han fikk MS, dro til Irak på Herrens kall, og ble prest for St. George Cathedral i Baghdad. Midt i krigens redsler ikke han se hvordan Herren grep inn. Etter at det ble for farlig å oppholde seg i Baghdad, arbeider han nå i Jordan. Han kjenner forholdene den lidende kirke lever under på kroppen. I sin tjeneste ser han lidelse og død, men også Herrens undergjerninger.

Andrew White er en etterspurt taler i alle kirkesamfunn, og ble nylig intervjuet på et av de store nasjonale TV-selskapene i Storbritannia. Han har skrevet en rekke bestselgere.

Selv om han i dag sitter i rullestol, på grunn av MS, forkynner han frimodig Guds ord, ber for syke og løfter frem den lidende kirke. Han reiser faktisk rundt med Bibelen til Smith Wigglesworth, den verdenskjenre britiske helbredelsesevangelisten. Hvordan akkurat White kan eie den, vil han helt sikkert fortelle om!

"Jeg gleder meg veldig til å møte Andrew White og høre hva han har å si profetisk inn i vår situasjon i Norge akkurat nå," sier Bjørn Olav Hansen, som tok initiativet til å få ham til Norge. Dette er første gang Andrew White er i Norge. Det kommer garantert ikke til å bli siste gang.

Irakiske kristne spør: Hvor skal vi gjenforenes?

For mange irakiske kristne, mange av den fortsatt forvist fra sine bosteder, på grunn av IS, har julen dette året vært fylt med ekstra mening -og prøvelser. Å leve som kristen i Irak har alltid vært forbundet med utfordringer, men deres situasjon forverret seg betraktelig i 2014 når IS dukket opp på Ninivesletten (bildet). IS ble ikke erklært beseiret før enn i 2017. Et år etter, fortsetter mange kristne å lide på grunn av konsekvensene av fordrivelsene.

Det er Claire Evans som skriver dette i en spesialrapport for International Christian Concern.

I rapporten møter vi Mazin, en kristen fra Mosul. Han sier det slik:

"Det er alltid en slik glede med jul. Det er en tid for å møtes. Freden ble født når Kristus ble født. Verden ble forandret den dagen."

For Mazin gir julen en følelse av trøst til tross for utfordringene det er å være fordrevet fra sitt hjemsted.

"Det er ikke viktig om vi er fordrevet eller vi befinner oss i våre hjemland. Kristus ble også fordrevet når Han ble født, selv om Han hadde et innholdsrikt liv. Men det betyr ikke at vi ikke savner huset vårt i Mosul."

Mens Mazin forblir fordrevet fra sitt hjem, og mest sannsynlig ikke kan returnere til Mosul, har andre forsøkt å vende tilbake til sine hjem og forsøkt å gjenoppbygge sine liv. En av dem er Rafid:

"Dette er første gangen jeg feirer jul i Qaraqosh etter 'frigjøringen'. Jeg kan ikke vente på å gå til kirken den natten. Jeg trodde jeg aldri kunne komme til å gjøre det noengang. Jeg er så lykkelig over å være her igjen."

Men selv om Rafid nå gleder seg stort over å være hjemme igjen, vet han samtidig at det kan være siste gangen. Kanskje han må feire jul et annet sted neste år.

År med forfølgelse har ført til at irakiske kristne nå er spredt over hele verden.

Mens julehøytiden er en tid for glede, er den også bittersøt. Ruaa forklarer:

"Jeg tror Baghdad har den største julefeiringen. Det finnes juletrær over alt, selv muslimene feirer jul i Irak. Men beklageligvis feires ikke julen slik julen skal feires."

Men problemene stikker djupere for Ruaa. Han har ikke noe familie å feire julen sammen med, fordi forfølgelsen har tvunget familiemedlemmene hans til å flykte fra landet.

"Jul er en tid for å besøke slekt, venner og foreldre. Jeg må reise til Jordan for å tilbringe julen med mine foreldre, mens mannen må reise til Tyrkia hvis han skal tilbringe julen sammen med sine foreldre. Slik har mange kristne det. De gleder seg over å kunne feire jul uten å flykte for IS, og med en følelse av fred, i det de kjenner til at Kristus også led. Men nesten hver eneste kristen i Irak som feirer jul gjør det adskilt fra resten eller deler av familien.

"Hjemmet vårt, ja, og hvert eneste hjørne av huset handler om minner. Julen pleide å være en stor feiring når vi sto opp om morgenen og gikk rett til kirken og hilste de som var der med stor glede. Kristus var født, "erindrer Sameh. "Etter at vi hadde vært i kirken, pleide vi å samles i det store huset, huset til våre besteforeldre. Dit skulle alle. Barna hadde på seg nissedrakter, disse enkle detaljene kunne gi oss en følelse av sikkerhet og at vi var elsket for år framover."

Men alt dette er nå bare minner for mange kristne. For de kristne i Irak har lidelsene vært mange og brutale.

Modig kvinne på farefull reise

Det finnes mange modige kvinner. Peggy Gish (bildet) er en av dem. 76-åringen setter snart kursen mot Nord-Irak, hvor hun skal besøke landsbyer langs den tyrkiske grensen. Dette er et svært farlig område av verden, hvor det pågår stadig bombing.

Peggy Gish, som er enken etter Art Gish, en kjent kristen fredsarbeider og menneskerettighetsforkjemper, er en del av Christian Peacemaker Teams, en internasjonal freds- og menneskerettighetsorganisasjon.

Peggy Gish skal ved siden av å gi praktisk hjelp, også dokumentere den urett og vold som disse landsbybeboerne utsettes for. Det er et hardt arbeid, men også svært farlig. Men 76-åringen har gjort dette før. Hun er uredd, djerv.

Jeg spurte henne om jeg kunne få lov til å skrive om henne og reisen hun nå snart skal gjennomføre, og spørre om det finnes noen norske kristne - både kvinner og menn - som kunne be for henne. For reisen og oppholdet? Da ble hun veldig glad.

Det må vi klare når en dame i hennes høye alder er villig til å foreta en slik strabasiøs reise og utsette seg for en slik fare, som hun gjør.

Peggy Gish er født i det nordlige Nigeria. Hennes amerikanske foreldre arbeidet som misjonærer der. Hun vokste opp i Chicago og har hele sitt voksne liv hatt et sterkt engasjement for fred. Hennes drivkraft har vært Bergprekenen. Siden den amerikanske invasjonen av Irak i 2003 har hun vært på en rekke fredsoppdrag i dette landet. Peggy Gish har skrevet flere bøker. Hun er mor, bestemor og grønnsaksdyrker. Hun bor på en bondegård nær Athens, Ohio, som hun etablerte sammen med sin mann. Hun er kjent for sin enkle livsstil. Peggy Gish er medlem av Church of the Brethren, et kirkesamfunn med røtter i anabaptismen. Hun er en lidenskapelig soppsanker, bærplukker og elsker å gå på skogsturer.

Peggy Gish er også en aktiv blogger. Du finner bloggen hennes her:

https://plottingpeace.wordpress.com/

Irakisk kristen kvinne holdt som sex-slave fire ganger av IS gjenforent med sin far

Dette er en av de sterkeste historiene jeg har lest.

Når IS stormet gjennom Irak, i et nøye planlagt folkemord på minoriteter, var Yazidi-kvinner deres primære mål. Disse kvinnene skulle utnyttes i den grusomme sex-handelen disse islamistene sto bak. Men også en del kristne kvinner ble kidnappet. Rita, en ung kristen jente fra Qaraqosh var en av dem.

26-åringen ble tatt til fange da IS invaderte byen. Hun ble solgt og kjøpt fire ganger ble som sex-slave før hun ble satt fri i 2017, men det er først nå i april i år, nesten fire år etter at hun ble tatt til fange at hun ble gjenforent med sin far.

Selv om hun hadde hørt at de militante islamistene fra IS hadde tatt over Mosul, var hun ikke klar over at de var på vei mot hjembyen hennes, Qaraqosh, og andre landsbyer i området. Når hun ankom Erbil, nektet drosjesjåførene å kjøre henne til Qaraqosh fordi de visste at IS hadde kommet dit. Men hun var fast bestemt på å reise videre. Selv de kurdiske Peshmerga-styrkene klarte ikke å stoppe henne. De advarte henne om at hun ikke var trygg. Da hun ankom, la hun ikke merke til at det var noe særlig forskjell, men naboene kunne fortelle henne at IS var underveis. Årsaken til at hun ville bli i Qaraqosh var hennes gamle far. Hun ville ikke forlate ham, og han kunne ikke flykte.

Sakte men sikkert mistet de kurdiske Peshmerga-soldatene kontrollen over området og IS overtok. De militante islamistene begynte straks å bryte seg inn i husene og de brukte høytalerne fra moskeene og ropte ut at folk måtte komme ut fra sine skjulesteder. De stjal alt av verdi og kjørte fram to busser som skulle frakte bort gamle menn og kvinner. Rita ble ført til Mosul. De ga henne et nytt navn, Maria, og hun ble solgt på sex-slave markedet.

Hennes første eier var en irakisk islamist tilhørende IS. Rita var i sjokk og forteller at hun ikke klarte å fokusere på det som skjedde omkring henne. Hun beveget seg som om hun befant seg i en drøm. Det gjorde eieren hennes svært sint. I huset befant det seg også en Yazidi- jente, Shatha. Hun var bare 14 år gammel og kjøpt som slave av den samme mannen. Gjentatte ganger ble de to kvinnene voldtatt. De var innesperret i et rom og tvunget til å se drapsvideoer som IS hadde laget. Rita forteller at hun var så traumatisert at ansiktet hennes ikke viste noen form for frykt. Da eieren spurte henne om hun var redd, svarte hun: "Jeg er ikke redd noen uten Gud."

Etter 6 måneder ble hun solgt til et annet IS-medlem, en saudi-arabisk mann bosatt i Syria. Hans marokkanske kone, ga Rita stadig juling. Hun fikk ingen mat annet enn brød og vann.

Etter fire måneder ble Rita forflyttet fra Raqqa, i det nordlige Syria, til Abu Kamal, en by nær den irakiske grensen, hvor hun led mye i nye seks måneder. Deretter ble hun forflyttet til Deir ez-Zor, 130 kilometer i nord-vestlig retning. I denne tiden ble hun solgt til en syrisk mann. Senere ble hun solgt som sex-slave til en rekke IS-soldater. Rita ble tvunget til å lese Koranen. De truet med å drepe henne om hun ikke ble muslim.

I september 2017 gikk styrker fra Den syrisk demokratiske fronten inn i Deir ez-Zor, den største byen i regionen, og hun ble endelig fri. Rita ble tatt med til et trygt område, til Qamishli, i en by i det nordøstlige Syria, på grensen til Tyrkia, Der har hun fått hjelp for sine traumer fra Den syriske kvinneunionen. Det tok henne en måned for hun turde å ta av seg sløret i frykt for represalier. Da hun ble gjenforent med sin far sa hun: "Det var som en drøm."

Billedtekst: Dette bildet ble tatt i forbindelse med den første gudstjenesten som ble holdt i forbindelse med at Qaraqosh ble satt fri.

Historien er fortalt til World Watch Monitor og oversatt av Bjørn Olav Hansen

Kristne på flukt får medisinsk hjelp i kurdisk område av Irak

Etter at IS invaderte Irak i 2014, ble tusenvis av kristne, noen av dem allerede internt fordrevet, tvunget til å flykte fra sine hjem for å komme seg i sikkerhet. Mange kristne som flyktet fra Ninive-sletten søkte ly i Kurdistan, spesielt i Dohuk-området (bildet) som huset flere interne flyktninger enn noe annet sted i Irak.

I 2017 erklærte Iraks Sentrale Regjering at Ninive-sletten var befridd fra IS. Likevel har mange kristne familer som er fremdeles internt fordrevet ingen form for støtte. Mange av dem kvier seg også veldig for å vende hjem fordi IS fremdeles representerer en trussel for religiøse minoriteter. Det skyldes nok også at mange kristne opplever frykt etter at 800 kristne er blitt fordrevet fra Telskuf i oktober i fjor. Majoriteten av disse kristne fortsetter å søke ly i Dohuk, i det de håper at situasjonen skal endre seg til det bedre slik at de kan vende hjem.

International Christian Concern har drevet en mobil helseklinikk i Dohuk siden august 2015 for å kunne hjelpe mange av de kristne ofrene i denne regionen. Hver eneste måned får omlag 600 kristne medisinsk hjelp. Den siste tiden har de derimot stått overfor store utfordringer. Den medisinske klinikken trenger flere medarbeidere, mer utstyr og mer medisiner.  Kostnadene til medisiner ligger på drøyt 56.000 norske kroner hver måned. Det betyr at utgiftene er på omlag 14 kroner pr. pasient.

International Christian Concern ber nå om forbønn slik at disse midlene kommer inn, at helsepersonell melder seg for tjeneste og for de mange kristne som lider. Ikke bare på grunn av forfølgelsen og frykten for IS, men også fordi mange av dem er syke og trenger medisinsk hjelp.

Gode nyheter fra Irak: Det skal bygges en kristen grunnskole i Basra

For første gang siden 1970-tallet har en kirke i det sørlige Irak fått tillatelse til å bygge og drive en kristen grunnskole. Det er meningen at den skal stå ferdig i september 2018.

Hit skal gå muslimske barn få komme for å få skoleundervisning.

At skolen nå blir en realitet er svært betydningsfullt på mange måter, og det er oppsiktsvekkende at den skal bygges i et område hvor det finnes få kristne. Mange av de kristne som befinner seg i dette området av Irak har bakgrunn som muslimer, men er kommet til tro på Jesus. Skolen skal bygges i Basra, på grensen mellom Kuwait og Iran. Et svært utfordrende sted å være en bekjennende kristen.

Det er Asia News som skriver om dette og de siterer den khaldeiske biskopen, Alhava Habib Jajou, som er biskop i Basra. Han sier at hensikten med skolen er 'å proklamere Guds rike'. Skolen skal bygges i et område av Basra som heter Tuwaisah. Seks lærere vil få heldagsjobb her.

Jeg håper mange av bloggens lesere vil føre denne skolen opp på bønnelisten sin.

Assyriske kristne vender tilbake til ødelagt landsby - starter først med gudstjenester

Karamles, en assyrisk by sørøst for Mosul, begynner å våkne til liv igjen etter at den ble befridd fra terrorveldet til IS. Byen hadde opprinnelig nærmere 800 hjem. Nesten halvparten av dem ble brent ned av IS. Resten av dem har enten blitt ødelagt av bomber, andre skadet eller vandalisert.

Så langt har 10 familier vendt tilbake, og det aller første de har gjort er å starte opp igjen med å feire gudstjenestene. Mangel på elektrisitet kompliserer gjenoppbyggeleseprosessen, og gjør det vanskelig for folk å vende tilbake til Mosulsletten.

Fader Thabet leder ennå en gang gudstjenester idet ødelagte hus er i ferd med å bygges opp igjen. Men det er utfordrende når det er pluss 40 grader og det ikke finne noen vifter eller air-condition. Det vil ta veldig lang tid før livet i denne byen vender tilbake til det normale. Noen av de som vender tilbake kommer fra flyktningeleire i Erbil.

Billedtekst: Også kirkene er ødelagte av herjingene til IS.

600 kristne familier har vendt tilbake til Ninive-sletten

De vil hjem! Hittil har mer enn 600 kristne familier returnert til Ninive-sletten i Irak. Det er den syrisk-katolske erkebiskopen av Mosul som gledesfylt melder dette. Han er oppmuntret av det mot disse kristne viser, som nå vil gjenoppbygge sine hjem og re-starte sine forretninger og virksomheter. Mye hjelp trengs for at dette skal være mulig.

Og trygt er det ikke. Likevel vil mange tilbake til sitt hjemsted.

Erkebiskop Petros Mouche sier til The Tablet at frigjøringen av den vestlige delen av Ninive-sletten, inkludert Mosul, fra IS er "et håpets tegn for oss kristne". Han legger til: "Noen har funnet seg arbeid, andre har startet restauranter, forretninger. Det kreves mye mot for å starte helt fra begynnelsen igjen."

De syriske-katolikkene utgjorde i sin tid 60 prosent 150.000 kristne som ble tvunget til å flykte til Erbil fra Ninive-sletten og Mosul på grunn av terroren fra IS.

La oss fortsette å be for våre lidende trossøsken i Irak og Syria, og la oss be spesielt for de som nå har vendt tilbake til Ninive-sletten.

Billedtekst: En landsby på Ninive-sletten. Foto: Wikipedia.

Kurderne garanterer kristne beskyttelse i et fritt Kurdistan

Idet kurdiske ledere tar nye skritt for å løsrive Kurdistan fra Irak og skape en selvstendig stat, forsikrer de den kristne befolkningen om at de vil få beskyttelse om kurderne får sin selvstendighet. Som kjent har tusenvis av kristne flyktet til den kurdiske regionen på grunn av forfølgelsen av den islamske terrorgruppen IS. De kurdiske lederne i Irak har sagt at et uavhengig Kurdistan vil sikre at alle religioner vil bli beskyttet, slik at den "sosiale harmonien" kan fortsette.

Den kurdiske lederen, Masud Barzani, uttalte nylig at kurderne i Irak vil ta skritt for å oppnå uavhengighet fra Irak. Målet er å skape en egen kurdisk stat. Det er forventet at et referendum skal kunngjøres 25. september i år.

Det er det katolske nyhetsbyrået Fides som melder dette.

Åtte kirker stengt for godt i Bagdad - kristne fortsetter å flykte fra Irak

Etter ni forferdelige måneder i jerngrepet til den islamistiske terrororganisasjonen IS er Mosul blitt satt fri. Men terrorveldet til IS har sin fortsatte pris. Nå er åtte kirker i den sørlige delen av Bagdad stengt for godt. Årsak: det er nesten ingen kristne igjen. Alle har flyktet.

De åtte kirkene ble stengt i mai i år, etter syv år med lav gudstjenestedeltagelse. Etter at regionale katolske kirkemyndigheter besøkte disse kirkene, har Vatikanet besluttet at det beste er å stenge disse kirkene for godt. Selv om dette er fornuftig rent logistikkmessig, representerer dette et sterkt symbolsk nederlag for den kristne tros tilstedeværelse i Iraks hovedstad.

På begynnelsen av det 21 århundre utgjorde de kristne 10 prosent av befolkningen i Bagdad. Men den siste tiden har de kristne i denne byen blitt utsatt for trakassering, konflikter og forfølgelse. Og snakker vi om hele Irak så har landets kristne vært utsatt for et press og lidelser uten sidestykke. I 2010 slå de islamske ekstremistene til mot en kirke og etterlot mange døde og skadede, og vi kjenner alle til islamistenes herjinger på Ninivesletten og de ufattelige lidelsene kristne ble utsatt for her.

La oss fortsette å be for våre lidende venner i Irak.

Reddet fra utbombet bil for en tid som denne

For flere år siden flerret en bilbombe opp bilen til pastor Joseph, som var på vei til en kirke i Bagdad (bildet). På mirakuløst vis unnslapp pastor Joseph, og berget livet. Den dagen innså pastor Joseph at han hadde fått lagt år til sitt liv, og at Gud måtte ha en spesiell hensikt med det.

Det skriver Open Doors International.

Syv år etter hendelsen lanserte IS sin terrorkampanje. Brutaliteten til IS førte til uventede resultater: mange muslimer begynte å vende seg til Kristus. Pastor Joseph begynte å ane hvorfor Gud hadde spart hans liv. Hans oppgave var å ta seg av disse muslimene som var kommet til tro på Kristus.

Den irakiske statsministeren, al-Abadi, har nå erklært at IS er ute av Irak, og pastor Joseph er en av de som kan være med på å gjenoppbygge landet. Pastor Joseph er viden kjent i Irak, som pastoren som krøp ut av den forvridde bilen rett før den ble omspent av flammer.