Modig kvinne på farefull reise

Det finnes mange modige kvinner. Peggy Gish (bildet) er en av dem. 76-åringen setter snart kursen mot Nord-Irak, hvor hun skal besøke landsbyer langs den tyrkiske grensen. Dette er et svært farlig område av verden, hvor det pågår stadig bombing.

Peggy Gish, som er enken etter Art Gish, en kjent kristen fredsarbeider og menneskerettighetsforkjemper, er en del av Christian Peacemaker Teams, en internasjonal freds- og menneskerettighetsorganisasjon.

Peggy Gish skal ved siden av å gi praktisk hjelp, også dokumentere den urett og vold som disse landsbybeboerne utsettes for. Det er et hardt arbeid, men også svært farlig. Men 76-åringen har gjort dette før. Hun er uredd, djerv.

Jeg spurte henne om jeg kunne få lov til å skrive om henne og reisen hun nå snart skal gjennomføre, og spørre om det finnes noen norske kristne - både kvinner og menn - som kunne be for henne. For reisen og oppholdet? Da ble hun veldig glad.

Det må vi klare når en dame i hennes høye alder er villig til å foreta en slik strabasiøs reise og utsette seg for en slik fare, som hun gjør.

Peggy Gish er født i det nordlige Nigeria. Hennes amerikanske foreldre arbeidet som misjonærer der. Hun vokste opp i Chicago og har hele sitt voksne liv hatt et sterkt engasjement for fred. Hennes drivkraft har vært Bergprekenen. Siden den amerikanske invasjonen av Irak i 2003 har hun vært på en rekke fredsoppdrag i dette landet. Peggy Gish har skrevet flere bøker. Hun er mor, bestemor og grønnsaksdyrker. Hun bor på en bondegård nær Athens, Ohio, som hun etablerte sammen med sin mann. Hun er kjent for sin enkle livsstil. Peggy Gish er medlem av Church of the Brethren, et kirkesamfunn med røtter i anabaptismen. Hun er en lidenskapelig soppsanker, bærplukker og elsker å gå på skogsturer.

Peggy Gish er også en aktiv blogger. Du finner bloggen hennes her:

https://plottingpeace.wordpress.com/

Gjenfødt til aktiv ikke-vold, del 2

Her følger andre del av Jonathan Wilson Hartgrove's (bildet) beretning fra Baghdad under Irak-krigen. På bildet ser du han ved skrivepulten til en annen kristen fredsaktivist og menneskerettighetsforkjemper, baptisten Clarence Jordan, som kjempet for likeverd mellom hvite og svarte i raseskilletidens USA:

Vi bestemte oss for å bli, i hvert fall for en tid, og vi overlevde bombeangrepet. Et par dager senere kom jeg hjem. Beleiringen var blitt til en okkupasjon og terrorist-celler sprang opp i den ene hensikt å drive amerikanske tropper ut med alle slags midler. Christian Peacemaker Teams ble igjen for å følge irakere gjennom check-points bemannet med tenåringer fra Midt-Vesten, for å gjøre forespørsler om anklager om mishandling i fengsler, og for å trene seg selv til å si igjen og igjen: En annen vei er mulig!

Vitnesbyrdet til det kristne fredsskaper-teamet - hvor underlig det enn høres ut - har lang presidens blant Guds folk. Når Moses erklærte for Farao: 'La mitt folk fare', hadde han ingen kraft til å frigjøre hebreerne fra slaveriet. Men Moses hadde møtt Den levende Gud i en brennende busk og var fylt med hellig djervhet kunne proklamere at Gud kunne gjøre en vei der det ikke var noen vei. I en annen kontekst, når Babylon var en verdensmakt å regne med, var det tre israelitter som nektet å bøye seg for en statue av en konge og ble kastet i en ildovn som straff. Den måten som Daniels bok minnes dette, kom de tre ut av ildovnen uten så mye som røyklukt av klærne. Noen sa de hadde sett en fjerde person sammen med dem i flammehavet.

Historier som dette påminner Guds folk om at verdens makter og myndigheter slik vi kjenner dem har ikke det siste ordet. Konger og presidenter er vant med mennesker som adlyder deres ord. Om vi så ikke gjør, har de hele armeer til å oppmuntre oss til å lyde. Vold er deres trumfkort. Men Guds folk husker at det finnes ingen høyere enn Universets konge og at Livets Skaper er sterkere enn døden. Hvis landets lover motsier Herrens ord, vet vi hvilken kommandør vi skal følge.

(fortsettes)

Gjenfødt til aktiv ikke-vold, del 1

Med dette gjør jeg et forsøk på å oversette det jeg anser for å være et viktig bidrag til forståelsen av et kristent ikke-volds engasjement, slik fredsaktivisten, den monastiske kommunitetslederen, baptisten og bloggeren Jonathan Hartgrove-Wilson (bildet) beskriver det i en bok som utkommer på engelsk senere i år:

Jeg sitter i lobbyen på et hotel i Baghdad, og lytter til en amerikansk bestemor som har tilbrakt de siste seks månedene i Irak. Hun er medlem av Christian Peacemaker Teams (CPT), en bokstavelig reserve av fotsoldater i Herrens arme. Siden 1986 har CPT gjort sin misjon - 'kommet i veien' for vold ved å praktisere direkte ikke-volds prinsipper i konfliktområder. Jeg vokste opp med å synge leirsanger om det å være med i 'Herrens arme', men jeg kunne aldri ha forestilt meg at kallet til tjeneste ville ha ført meg hit. Jeg er i en krigssone, hodet mitt er som om det skulle være fylt av bomull etter netter med mangelfull søvn, og jeg ser etter en vis sjel for rettledning. Mange av de irakiske vennene til CPT har foreslått at vi burde reise. Saddam Husseins regime vakler, byen er under beleiring, og hver natt bringer enda en serie med bomber som får jorden til å riste under oss. Vi er ivrige etter å få vite hva vi kan gjøre, men lokalbefolkningen vet svært godt at det er lite som kan gjøres når hver natt tilbringes klemt sammen med barna, i det man lytter til luftvernsirenene og venter på å se om taket faller sammen over deg. Hvorfor være her når man ikke trenger det - hvis det ikke er ditt hjem, dine barn, din by som du ber om skal bli spart for denne galskapen?

På avstand, etter eller annet sted ved bygrensen, hører vi bombene begynner å falle igjen. Dette gjør at morgenrapporteringen gjør en pause, og jeg kikker meg rundt og ser på kretsen av 20 fredsaktivister for å spore et generelt fryktnivå. En eldre gentleman som sitter rett over for meg, med hendene foldet i fanget, har ansiktet vendt mot himmelen hvor bombene faller. Han synger:

Over my head, I hear music in the air.
Over my head, I hear music in the air.
Over my head, I hear music in the air.
There must be a God somewhere.

Jeg kommer til å tenke på at for noen dager siden hørte jeg en journalist spørre denne mannen om han var redd. 'Å, ja,' sa han på en rolig måte, 'jeg er redd'. Så, med et lite smil, la han til: 'men kanskje ikke slik du tror. Jeg er ikke redd for å dø. Mitt liv tilhører Gud. Men jeg er redd for troen på at krig gir frihet. Jeg er redd for å sitte hjemme når denne formen for vold skapes av min regjering. Jeg er redd for at det Martin Luther King sa var sant: vårt eneste valg nå er mellom ikke-vold eller ikke-eksistens'.

(fortsettes)

Kristen ikke-voldsorganisasjon kan feire 25 års jubileum

Omlag 160 personer kom sammen til en samling i Reba Place Church i Evanston, Illinois, 13.-16. oktober, for å feire ikke-volds arbeidet til Christian Peacemaker Team, som feirer 25 års jubileum i år.

På den 11. "Fredsskaper-kongressen" var det deltagere fra ulike steder i Nord-Amerika, likesom fra Columbia, Irak, Israel/Palestina, Filippinene og Nederland. For en av hovedtalerne, Mohammed Salah, en kurdisk muslim, som har tjent som sjåfør, oversetter, kokk, rådgiver og partner med Christian Peacemaker Team, var dette en helt spesiell anledning. Det var hans første reise ut av landet, første flyreise og aller første gangen han talte foran en stor forsamling.

En annen muslimsk deltager, Fathiyeah Gainey, en palestiner, har ønsket å samarbeide med Christian Peacemaker Team, i bestrebelsene for å skape fred og rettferd for mennesker som opplever vold og urett.

Begge disse talerne ba tilhørerne inderlig om å fortsette arbeidet:

"Jeg setter virkelig pris på de unge menneskene jeg ser deltar her," sa Salah, og la til: "de vil bli lederne for de neste 25 årene. Selv håper jeg å kunne bringe et helt fly med deltagere hit ved neste jubileum."

Cliff Kindy, som sees midt på bildet, fortalte deltagerne på jubileet at han hadde unnsluppet døden mirakuløst flere ganger. Både i Israel/Palestina og i Irak:

"Gud trenger ikke vår dyktighet, bare vår tilgjengelighet," sa Kindy i sin tale.