Oppsøk stillheten

"Hvis jeg velger å holde deg skjult, så har det sin grunn. Jeg har ført deg til dette stedet. Drikk av stillheten. Søk å være alene.

Lytt til stillheten.

Den vil lære deg. Den vil bygge styrke. La andre få dele den med dere, det er lite av den å finne andre steder.

Stillheten vil tale mer til deg på en dag enn all verdens stemmer kan lære deg gjennom et liv. Finn stillheten. Finn adskiltheten - og når du har oppdaget hennes rikdom, bind den til ditt hjerte."

- Frances J. Roberts i Celtic Daily Prayers. Book Two, side 887.
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Stillhetens betydning

"Å fremstille seg, overgi seg, overlate seg helt til stillheten, til et vidt landskap av skog og åser, eller havet og ørkenen,
å sitte stille når solen flommer
inn over landet
og fyller stillheten med lys

... få er villige til å tilhøre
helt en slik stillhet,
til å la den suge seg helt inn til beinene sine,
å puste ingenting annet enn stillhet,
å mate seg med stillheten,
og forvandle selve substansen i deres liv,
til en levende og våken stillhet."

- Thomas Merton i Thoughts in Solitude. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Fastebetraktning i Gjøvik kirke: Leve i langsomhetens rytme

Dette er den siste fastebetraktningen jeg hadde i Gjøvik kirke. Jeg hadde den i går. Fantastisk flott å få være med på denne reisen gjennom fasten på vei mot den strålende påskedagen:

Jeg blir mer og mer opptatt av en åndelighe som har bærekraft. Stadig møter jeg mennesker som sliter med sitt kristenliv. Det være seg ledere eller lekfolk. De strever med noe de ikke får til. Enten det er å se menigheten de er hyrde for vokser. Eller det er et bønneliv som ikke fungerer, eller det er å tro når stormen raser. 

De biter tennene sammen. Stålsetter seg - og håper at det bærer. Men erfaringene er at det ikke gjør det. Det eneste de oppnår er å bli mer slitne og mer frustrerte. Corrie ten Boom ga en gang følgende gode åndelige råd: 'Gi deg ikke - gi deg over!' Her ligger det en hemmelighet gjemt: Vi må overgi oss til Ham som bærer. Det er ikke vi som bærer Gud, men Han som bærer oss. Det er i grunnen ganske opplagt, men ikke i praksis.

Jeg hadde en veldig fin prat med sønnen min her om dagen. Vi snakket om troen, og han spurte om alle disse meningene som finnes i kristenheten. Alle de som tror at det er de som har rett, og alle de andre som tar feil. 'Hva tror du, pappa?', spurte han. Da kunne jeg ha svart: Jeg tror på Bibelen, men i dag betyr ikke det utsagnet så mye.Det kan i grunnen bety hva som helst. Jeg svare:'Slik som troen kommer til uttrykk i Den nikenske og Den apostoliske trosbekjennelsen'. Jeg har nemlig oppdaget hvilken hvile det er i å tro det disse to trosbekjennelsene sier. Der har jeg landet. Ikke forsøke å formulere alt på nytt, men hvile i 'den tro som de hellige en gang for alle har fått overlevert.' (Jud v.3)

På forsatsbladet i Bibelen min har jeg skrevet ned noen ord fra en sang som betyr mye for meg: 'Nåden bærer meg, straffen lå på deg'. I dette er det også hvile: at Jesu frelsesverk er fullbrakt. Ikke noe kan legges til, men det er mye som kan trekkes fra, om vi begynner å tvile på forsoningens følger.

Jeg orker ikke lenger en tro som ikke bærer. Som hviler på det jeg burde, men som jeg likevel ikke får til, men den tro som bærer også når dagene ikke bærer meg. Og det gjør de ikke alltid.

For meg betyr stillheten mye. Den handler om å utvikle et fortrolig forhold til Ham som elsker oss. Kjernen i denne fortroligheten som oppstår når man er stille sammen med Gud er tilbedelsens kunst. I stillheten og tilbedelsen blir spørsmål til taushet. Bønn til lovsang. Lengsel til tilbedelse. Frykt til tro.

Jeg finner hvile i dette: bønn - den finner man! Eller kanskje rettere sagt: bønnen finner oss. For den ekte bønnen kommer ikke utenfra, men innenfra, som en gave gitt oss av Den Hellige Ånd.

Vi tenker vel som regel at det er vi som tar initiativet til å be, men det er Den Hellige Ånd som tar det egentlige initiativet. Det er Han som skaper lengselen etter å be - i oss. Akkurat det gir meg stor hvile og ro. 'Man treffer på bønnen som den største overraskelse, eller så har man funne noe annet enn bønn,' skriver Willi Lamber i boken: 'Å be med livets pulsslag.'

Han legger til: 'Den Hellige Ånd er det bedende menneskes verden. Den er den åndelige atmosfæren som menneske lever av som menneske. Den er åndedraget, det åndelige-sjelelige oksygen. Slik er bønnen alltid blitt sett og opplevd som 'sjelens åndedrag'.

Jeg har lett for å leve for fort! Leve for mange dager i en. Gape over for mye. Kanskje jeg ikke er alene om dette? I flere år har jeg derfor øvd meg i langsomhetens rytme. Den rytmen som er god for kroppen min, for sjelen min, for ånden min.

Mer og mer har jeg begynt å forstå at Gud har skapt og lever i langsomhetens rytme. Når Han ble menneske var Hans virksomhetsområde veldig begrense. Han levde 30 år av sitt liv stort sett på samme sted. I en landsby. Hvor alle kjente alle. Når Hans offentlige tjeneste startet var det også innenfor en ganske så begrenset radius - Galilea. I gangavstand til det meste.

Jeg opplever stadig at den fred Gud har gitt meg forsvinner når jeg øker tempoet. 

Bønn kan bli stress. Krav. Men ikke om du ber i takt med hjerteslagene dine. De gamle kalte bønnen for sjelens åndedrett. Bønn handler først og fremst om hvile.

Jeg stanser ofte ved denne definisjonen av bønn, gitt oss av bederen Ole Hallesby: 'Å be er ikke mer innviklet enn å legge seg i nådens sol, å bre sin sjelelige og legemlige nød ut i det legende lys som med sine undergjørende krefter avvæpner og innkapsler alle syndens bakterier. Å være en beder vil si å ligge i lysskur og få Jesu undergjørende kraft dag og natt inn i all sin nød.' (Ole Hallesby: Fra bønnens verden, Luther forlag, 14. opplag, side 12)

Pust.

Jeg kommer garantert ikke til å rekke alt. Jeg kommer garantert til å gå glipp av mye. Møter, konferanser, men jeg vil ikke tape min sjel. Derfor vil jeg fortsette med å øve meg i langsomhetens rytme. Der jeg bor. Jeg vil ta beina fatt og takke Gud for at jeg bor der jeg bor, og skal leve der.

I Hans ly

Vi har alle dager hvor vi trenger Herrens omsorg og trøst. Jeg har slike dager nå. Dager hvor det er best å krype tett inntil Jesus og kjenne Hans armer rundt meg.

Det høres kanskje underlig ut, men av og til må vi la oss elske. Særlig når vi ikke kjenner oss attråverdige. Vi vil jo helst klare det meste selv. Og bli stående, selv om vi kjenner det skjelver i knærne og gjøre oss fortjent til kjærligheten vi vises.

Noen av oss må derfor lære oss til å slippe taket, og la oss elske som de vi er. Og Herrens nåde og kjærlighet er raus. Den er ufortjent.

De siste dagene er jeg blitt så minnet om ordene fra Salme 62,1-2:

"Alene i håp til Gud er min sjel stille. Fra Ham kommer min frelse. Han alene er min klippe og min frelse. Han er min borg, jeg skal ikke rokkes kraftig."

I den nye oversettelsen står det:

"Bare hos Gud er jeg stille ..."

Den erfaringen må man gjøre seg.

Hvordan vi kan vandre i visdom

"Vi kan ikke finne Gud i støyen og agiteringen. Naturen: trær, blomster, gress vokser i stillhet. Stjernene, månen og solen beveger seg i stillhet. Det essensielle er ikke hva vi sier men det Gud forteller oss og hva Han forteller oss gjennom andre.

I stillhet lytter Han til oss, i stillhet taler Han til vår sjel. I stillhet er vi også gitt det privilegium at vi kan lytte til Hans stemme. 

Stillheten er våre øyne.
Stillheten er våre ører.
Stillheten er vår munn.
Stillheten er våre sinn.
I vårt hjertes stillhet vil Gud tale.

Hjertes stillhet er helt nødvendig om du kan høre Gud over alt - i det en dør lukkes, i den personen som trenger deg, i fuglene som synger, i blomstene, i dyrene.

Hvis vi er forsiktige i stillheten blir det lett å be.

Mor Teresa av Calcutta. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Den nødvendige tausheten og stillheten

Vi nærmer oss Kristi himmelfartsdag. Den dagen var fremfor alt Edin's dag, og på Kristi himmelfartsdag kommer vi til å synge hans vakre Himmelfartssalme, når vi møtes til gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet på Eina.

Nå sitter Kristus ved Faderens høyre hånd. Han er Allherskeren, og Han er den som fyller alt i alle!

Ragnhild Helena Aadland Høen har sannsynligvis tatt det vakreste bildet av Edin Løvås. Her er han 80 år. Det lysende, vakre ansiktet, så fylt av Kristi glede og kjærlighet. Vi minnes ham i stor kjærlighet. Takk til Ragnhild som lot meg få dele bildet. Det finnes også ett til som er så umiskjennelig Edin Løvås:

Ikke rart denne mannen skrev: Vend deg om i glede!

Men det var noe helt annet jeg ville dele med bloggens lesere i dag, noe som nevnes i biografien Knut Grønvik skrev om ham:

"Edin Løvås rusler sin sedvanlige formiddagstur. Brått snur han, går tilbake til rommet der han bor, tar med seg nøkkelen inn og låser døren. Rommet er romslig. Det er høyt under taket. I hjørnet står et garderobeskap. Oppå det legger han nøkkelen. Så setter han seg på en stol og sier til seg selv: Sitt her til du har møtt Herren!

'Det gikk som i eventyret,' forteller den gode fortelleren, 'først mislykkes jeg to ganger. Jeg ble forstyrret av bekymringer om dårlig økonomi og tanker på kone og barn. Da reiste jeg meg og gikk en runde på gulvet. Jeg har lest et sted at det var det lurt å gjøre om man ikke maktet å samle seg. Den tredje gangen jeg satte meg ned, skjedde underet: Jeg kom inn i den grunnleggende erfaringen av stillhet som siden har betydd så mye for meg. Alt falt til ro inne i meg. Jeg var bare til stede. Så merket jeg at Jesus var der. Jeg sa: Her er jeg, Herre Jesus! Så hørte jeg for mitt indre øre: Her er jeg også. Jeg har vært her hele tiden.'

Edin Løvås henter hjelp hos den jødiske filosofen Martin Buber for å beskrive den stillheten han kom inn i. Den 'stille susen' som profeten Elija møtte Gud i på Horeb, mener Buber best kan uttrykkes med ordene: 'en røst som svever i tausheten.' 

'Jeg ble fanget inn av den tausheten som rammer inn og omslutter Guds røst. Den er en stillhet bare Den Hellige Ånd kan skape. Det er den stillheten der Kristus taler,' forklarer Edin." (Knut Grønvik: Snekkersønnen. Edin Løvås - en biografi. Luther forlag 1995, side 97-98)

Aldri før har det vært et slikt behov for taushet og stillhet som nå. Uten stillheten finner vi ikke Kristus. I vår tid, så fylt av lyd, støy, uro, trenger vi den hellige stillheten. Det er noe å be om.

Musikken som bringer oss inn i stillheten

Når augustdagene glir over i en begynnende høst fyller den estiske komponisten Arvo Pärt 80 år. Det hører liksom sammen. Få har nemlig hjulpet så mange til å høre stillheten og føle taushetens mystikk, som han. Og høsten med sin fargeprakt, morgentåke, frostnetter og krystallklar luft inviterer oss inn i stillheten.

Arvo Pärt får oss til å sanse lyden, og skaper et indre landskap som hjelper oss til komme inn i den skapende hvilen og bli berørt av mysteriet.

Han har forklart sin musikk slik:

'Jeg har oppdaget at det er tilstrekkelig at det er om en enkelt tone spilles vakkert. Denne tonen, stillheten eller tausheten, beroliger meg. Jeg arbeider med et lite materiale, med en stemme, med to stemmer. Jeg bygger av enkelt stoff, av en treklang, av et bestemt tonekvalitet. De tre klangene i en treklang minner om klokker'.

Så har han han da også utviklet sin egen musikkstil som han kaller 'tintinnabuli' - klokkeklang, en særegen form for minimalisme inspirert av gregoriansk sang.

Arvo Pärt ble født i Paide i Estland 11.september 1935. Han var bare 14 år gammel da han skrev sine egne komposisjoner. I 1954 begynte han å studere musikk. Det var slett ikke enkelt under sovjet-kommunismen. Særlig utfordrende ble det for en som skapte komposisjoner som ikke passet inn under sovjetsystemet og som til og med var religiøst inspirert.

Han ble student ved Moskva konservatorium. I begynnelsen av 1970 årene ble Arvo Pärt medlem av Den russisk-ortodokse kirke. På grunn av problemene og utfordringene med de sovjetiske myndighetene emigrerte Arvo Pärt og familien til daværende Vest-Tyskland og bosatte seg i Berlin og har siden da bodd der. Etter Sovjetunionens fall og Estlands uavhengighet, tilbringer Arvo Pärt deler av året på sitt estiske landsted.

Flere av Arvo Pärt's komposisjoner er prekener! Svært gode sådanne!

Du kan lytte til noen av dem her:

arvo pärt silouans song: https://www.youtube.com/watch?v=9hB62OcC2Dk

Silencio: https://www.youtube.com/watch?v=O_GnWMH5MAQ

Magnificat: https://www.youtube.com/watch?v=TbxnnC22gwY

Ved Mjøsas bredd sammen med Isak Syreren og hans åndelige råd

I går talte jeg på gudstjenesten til Misjonsambandet i Hamar. Det var en god opplevelse. Mange gode samtaler etterpå.

Etter gudstjenesten tok jeg bilen til Domkirkeodden, hvor jeg gikk langs en sti ned til Mjøsa i det vakre vårværet. Jeg satte meg på en stein for å lytte til bølgene som slo inn mot land. Den lyden liker jeg godt.

Der - i stillheten - lyttet jeg til Gud.

Ofte - når vi ber - blir bønnen ord formet med våre lepper. Men leppenes bønn blir bare ord, om ordene våre ikke har kontakt med hjertet vårt. Skal vi få kontakt med hjertet vårt, må vi av og til bli tause, og våge oss på stillheten. Bruke tid på å lære Guds stemme å kjenne. Det er ikke gjort på en dag eller to. Man må lære seg til å lytte.

Jeg kom til å tenke på en historie jeg leste i boken 'The Prayer of the Frog', som jeg har gjengitt i boken min: 'Ved stille vann', med undertittelen: 'Gudslengsel og hvile i en travel hverdag':

'Det var en gammel mann som alltid satte seg på bakerste benk i kirken. Hver gang satt han i en time. Kirkens prest tenkte at den gamle mannen sannsynligvis satt og ba. Etter mange dager gikk presten til slutt bort til mannen. Han ville vise ham litt pastoral omsorg og spurte ham: 'Hva sa Gud til deg?' 'Gud sa ingen ting. Gud bare lyttet'. 'Hva sa du til Gud da?' 'Jeg sa heller ingen ting. Jeg bare lyttet'.

Historien har mye å si om bønnens dybder. Og det er dette vi går glipp av å vår støyende og travle hverdag. 'Dyp kaller på dyp ved lyden av dine fossefall', leser vi i Salme 42,8. Og Paulus forteller oss om at Den Hellige Ånd er den som gransker dybdene i Gud (se 1.Kor 2,10). Så det er ennå mer land å innta for den som ber, leter og banker på.

Fra ryggsekken min tar jeg fram en liten bok jeg alltid bærer med meg. Det er en liten samling med betraktninger skrevet av Isak Syreren, en gang biskop i Ninive, våre dagers Mosul. Han levde på 600-tallet, og stadig vekk gir han meg noe jeg kan grunne på.

Som dette jeg leste i dag:

'Begjær ikke råd fra den som ikke lever samme liv som deg, samme hvor vis han måtte være. Det er bedre å betro seg til en som enkel og uten utdannelse, men som selv har erfaring, enn en lærd filosof som taler om hva han har utforsket men som savner erfaring'.

Vi kan ikke lese oss til alt. Vi kan heller ikke bygge vårt liv for andres tro. Vi må selv gjøre oss erfaringer med Gud. Og de gjør vi ofte når Han sender prøvelser i vår vei.

Den samme Isak skriver: 'Før mennesket er blitt prøvd ber hun til Gud som en fremmed'.

Og Isak Syreren gir oss dette rådet når vi skal be: 'Tal ikke til Ham som om du visste noe, men nærme deg Gud med et barns hjerte'.

Det ble en god stund der ved Mjøsas bredd. Rett ovenfor meg stod det en gang et kloster: St.Olavs kloster. Munkene der måtte ikke bare hatt en fantastisk utsikt til 'Innlandshavet', men her var det også pusterom for den som søkte stillheten - og Gud.

La oss senke farten for å få med oss det Gud gjør i våre liv

Jeg har en indiansk venn ved navn Brown Eagle. I går skrev hun følgende. Dette er djup livsvisdom og jeg opplever at det er dette Gud taler til meg om for tiden:

'På toppen av fjellet, vokser det ikke blomster. Blomstene vokser i dalene. Gud gir oss noen daler i håp om at vi skal senke farten og legge merke til dem, ta oss tid til å lukte på dem.

Nyt de små tingene Han har gitt oss.

Gud gir oss ikke alltid de store velsignelsene, så noen ganger må Han få oss til å senke farten, slik at vi kan se og sette pris på de mindre'.

'Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt. For du er med meg, din kjepp og din stav, de trøster meg'. (Salme 23,4)

En del av mine dager går med til å bøye meg ned for å plukke blåveis og hvitveis. Det lærer meg mye om Gud.

Avhengig av Gud

'Når vi går inn i ensomheten for å være sammen med Gud, oppdager vi ganske raskt hvor avhengige vi er. Uten alt som distraherer oss i det daglige livet kjenner vi oss spent og urolige.

Når ingen prater, roper, trenger hjelp, kjenner vi oss snart verdiløse. Snart begynner vi å undre oss på om vi virkelig er verdifulle, dugelige, betydningsfulle. Vi får lyst til raskt å bevege oss ut av den forferdelige ensomheten og bli engasjert igjen, slik at vi kjenner at vi er 'noen'. Men dette er en fristelse, for den som gjør oss til 'noen' er ikke andres reaksjoner men Guds evige kjærlighet til oss.

For å se sannheten om oss selv må vi i ensomheten være avhengige av Gud, som er den som gjør oss til den vi er'.

(Oversatt fra Bread for the Journey av Henri Nouwen)

Gi meg i dag min daglige stillhet

Jeg er helt avhengig av stillheten! Den er ikke selvsagt. Hverdagene våre er så fylt med lyder og synsinntrykk. Derfor ber jeg ofte: Gud, gi meg i dag min daglige stillhet.

I 1.Kong 19 kan vi lese at profeten Elia befinner seg oppe på Horeb-fjellet. Der møter han Gud, og forfatteren av 1.Kongebok beskriver dette møtet slik:

'Gå og still deg opp på fjellet for Herrens ansikt, så vil Herren gå forbi! Foran Herren kom en stor og sterk storm som kløvde fjell og knuste klipper, men Herren var ikke i stormen. Etter stormen kom et jordskjelv, men Herren var ikke i jordskjelvet. Etter jordskjelvet en ild, men Herren var ikke i ilden. Etter ilden - lyden av skjør stillhet'. (1.Kong 19,11-12)

'Lyden av skjør stillhet ...'

Det er i den Gud er å finne.

På vei hjem fra Porsgrunn i går hvor jeg hadde hatt bønneseminar i Porsgrunn baptistmenighet, tok vi omveien om Stavern på vei hjem. Skjønt 'omvei'. Skjærgårdslandskapet i Stavern er på mange måter blitt May Sissel og meg sitt spesielle sted. Å stå der oppe og se ut over havet, gir meg masse energi. For en som er født og oppvokst i det rolige 'innlandshavet', det åpne landskapet her hvor vi bor, er det noe eget å se og kjenne hav og brenninger. Her anger det annerledes.

Alt har sin begynnelse i stillheten. Guds skapende ord gikk ut fra stillheten. Biskop emeritus, Martin Lönnebo, har skrevet følgende: 'Å, Hellige Taushet, du er havet omkring Guds trone, det evig hvilende og lyttende'.

Derfor er djup stillhet den absolutte forutsetning for all Guds-erfaring. Stillheten er en betingelse for å kunne be riktig. Og stillheten er også en frukt av bønnen, for jo mer du ber, jo større blir stillheten i deg. Det er min erfaring etter å ha gått i bønnens skole i mer enn 40 år.

Hjalmar Ekström, den kontemplative skomakeren i Helsingborg, har skrevet følgende:

'Når livets tilskikkelser gjør at oppgavene hoper seg opp, slik at man knapt nok rekker en eneste stund med ytre stillhet iløpet av dagen, da sørger Gud like fullt for at den indre stillheten blir bevart djupest inne i oss, der intet av det ytre kan trenge inn'.

Men før vi kan nå dette nivået i vår vandring med Gud, må vi ha lært Gud å kjenne. Og skal vi lære Gud å kjenne, må vi lære stillheten å kjenne.

'Å be er ikke å snakke,' sier Ekman P.C Tam, som er åndelig veileder ved Tao Fong Shan kristne senter i Hong Kong, og legger til: 'Å be er simpelthen å være, å være til stede i stillhet sammen med Gud, i Hans stillhet. Gud taler taushetens språk. Stillhet er Guds ord som venter på vår oppmerksomhet og vår respons'.

En av vår tids komtemplative forfattere, Anthony de Millo, forteller følgende historie i boken 'The Prayer of the Frog':

'Det var en gammel mann som alltid satte seg på bakerste benk i kirken. Hver gang satt han i over en time. Kirkens pastor tenkte at den gamle mannen sannsynligvis satt og ba. Etter mange dager gikk pastoren til slutt bort til mannen. Han ville vise ham litt pastoral omsorg og spurte ham:                        

- Hva sa Gud til deg?
- Gud sa ingen ting. Gud bare lyttet.
- Hva sa du til Gud da?
- Jeg sa heller ingen ting. Jeg bare lyttet.

Dette stemmer godt overens med Salme 42,8:

'Dyp roper til dyp i drønnet av dine fossefall'.

Foto: May Sissel Hansen

Ordet er en vei til stillhet

Wilfrid Stinissen har vært en god åndelig rådgiver gjennom mange år. Her følger noe han har skrevet om behovet vi alle har for stillhet, om vi skal høre fra Gud:

'Hvis du lever i fortrolig omgang med Guds ord, så kan du også lytte til Guds taushet. Ordet leder deg til et hav av stillhet. Gud selv er jo større enn alt det som menneskelig språk kan si om Ham.

Når du leser Bibelen i den ånd den er skrevet, i Den Hellige Ånd, får du et stadig større behov for stille bønn, kontemplasjon og tilbedelse. Bare der, i stillheten, kan ordene munne ut i Guds uendelighet. Det finnes øyeblikk da det virker som om ordene sier det samme som Ordet sa til Maria Magdalena: Ikke rør ved meg, hold ikke fast, slipp, og la deg drukne i Guds uendelige hav.

Når du er helt stille og forlater dine egne meninger, skapes det i deg en mulighet for det grenseløse og evige. Og denne stillheten kan du finne nettopp ved å lytte til Guds ord. Guds ord kan sprenge menneskespråkets trange begrensning og slynge deg ut i Guds grenseløshet, slik en rakett sender romfartøyet ut av jordens gravitasjonsfelt og inn i det uendelige rommet.

Du kan selv skape en stillhet som forbereder Guds besøk. Det krever selvdisiplin. Du må unngå stress, bråk og unødvendige sanseinntrykk. Denne stillheten er svært velgjørende og gjør deg åpen for å ta imot Gud. Men det finnes også en stillhet som bare Gud kan skape i deg, en stillhet som er fylt av flommende liv. I denne stillheten forvandles du til et redskap for Ham, og du blir selv et lite Guds ord i verden'.

(Wilfrid Stinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 60)

Den som virkelig har Jesu ord, kan også høre Hans stillhet

'Troen er begynnelsen og kjærligheten er slutten. De to sammen, det er Gud; alt annet følger av det, slik at mennesket blir skjønt og godt. Ingen som har lovet tro, kan synde; ingen som har fått kjærlighet, kan hate. Et tre skal kjennes på fruktene. De som har overgitt seg til Kristus, skal altså kjennes på det de gjør. Det som nå er nødvendig er ikke å gi løfter, men å bevare troens kraft inntil enden.

Det er bedre med en som tier og er noe, enn en som snakker som intet er. Det er en god ting å undervise, dersom den som snakker også handler. En er Læreren som talte, og det ble til. Det han har gjort i taushet, er Faderen verdig. Den som virkelig har Jesu ord, kan også høre hans stillhet.

Intet er skjult for Herren, også det som er skjult i oss er nær ham. La oss da alltid handle med tanke på at han bor i oss, så vi blir hans tempel og han blir vår Gud i oss. Slik forholder det seg, og slik skal det bli for oss dersom vi elsker ham rett'.

Ignatios av Antiokia (ca 30-107, menighetsleder i Antiokia i generasjonen etter apostlene).

Guds skapende stillhet

'Ut av den evige stillhet talte Gud Ordet, og ved dette Ord skapte og gjenskapte Han verden.

I begynnelsen talte Gud landet, havet, himmelen. Gud talte solen, månen og stjernene. Gud talte planeter, fugler, fisker, ville og tamme dyr. Til sist talte Gud mann og kvinne.

Så, i tidens fylde, ble Guds Ord, ved det er alt blitt skapt, menneske av kjøtt og blod og gav alle som tror, kraft til å bli Guds barn.

I alt dette bryter ikke Guds Ord Guds stillhet, men folder den ut i dens rikdom uten grenser. Et ord med kraft er et ord som springer ut av stillhet. Et ord som bærer frukt, er et ord som stiger fram fra stillheten og vender tilbake til den'.

Henri Nouwen i boken: The way of the Heart.