Minnes i kjærlighet

 Vi møtte hverandre i Linköping ig tilbrakte noen timer sammen, broder Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize. Jeg glemmer det aldri. Broder Roger er det mest Kristus-like menneske jeg noen gang har møtt. I går var det på dagen 20 år siden han ble knivdrept under kveldsbønnen den 16.august 2005. Han var da 90 år gammel. 

Taize besøkes årlig av tusenvis av unge menesker.

Jeg vil minnes ham med noen ord skrevet av Andy Raine, en av grunnleggerne av Northumbria Community, her i min oversettelse: 

«Han pleide å si at når unge mennesker dro hjem, ville de kanskje ikke finne noe der som lignet livet i Taizé, men de kunne se på det lille området med bare noen få gater rundt der de bodde eller arbeidet, og der oppdage ethvert tegn på Guds Ånd i arbeid i deres verden, og hva det enn var, bruke energien sin på å støtte det.»

En soldat for fred går hjem til Gud - minneord om Paul Pappas (1924-2022)

Med sine 98 år var Paul Pappas det eldste medlemmet av Bruderhof. Men det var ikke hans alder folk snakket om da han døde forrige uke, og heller ikke hans legendariske fitness (han trente fortsatt og syklet til dagen han døde). Det var hans overbevisning, spesielt angående krigens ondskap, og hans urokkelige lojalitet til læren til Fredsfyrsten.

Paul, opprinnelig fra Chicago, begynte i det amerikanske Marinekorpset i 1943. Boot camp, ekteskap med Mary, hans kjæreste i California, og utplassering til Sør-Stillehavet fulgte i kort tid. I august 1945 var han blant de første amerikanske troppene som okkuperte Nagasaki etter at den ble utslettet av en atombombe.

Da han kom hjem, studerte han elektroteknikk og begynte å forsørge en voksende familie. Det var det hjemvendte soldater skulle gjøre: jage etter fred og velstand og den amerikanske drømmen. Bortsett fra at for ham ble drømmen kontinuerlig forstyrret av marerittene fra en krig som fortsatt raste innenfor.

"Jeg var kynisk, bitter og så ikke noe håp noe sted. Vi hadde visstnok kjempet for å redde verden for demokrati, men jeg følte at det var på vei til helvete. Jeg følte at jeg hadde blitt svindlet og manipulert. Kontrollen over oss [tropper] hadde vært nådeløs; det var ikke plass til å puste. Sinne, frustrasjon og hat hadde bygget seg opp inni oss; vi ville blitt beist, drepemaskiner. Samtidig var vi bønder. Det tok år før jeg klarte å sortere følelsene mine eller til og med snakke om dem. Jeg så ingen grunn til å leve; ingenting interesserte meg egentlig. Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg lette etter noe annet, men det var jeg ikke. Heldigvis for meg var Mary det."

Mary hørte om Bruderhof i 1952 og overbeviste hennes uvillige ektemann om å besøke. Som Paul senere fortalte det: «For henne var det et sted hvor kjærligheten styrte. Hun sa: 'Dette er det jeg vil ha.' Jeg sa til henne: 'Det er ikke det jeg vil, og du vil aldri gjøre meg til medlem.'» Etter flere måneder forlot han motvillig henne og barna deres hos dette fellesskapet og satte av gårde på egen hånd, på jakt etter svar i «alt fra psykologi til det okkulte – alt som bare ikke var kristent».

I 1955 sluttet Paul seg til familien igjen for et nytt forsøk. Han dro aldri.

"Litt etter litt forandret opplevelsen av å leve med mennesker som praktiserte det de forkynte meg, og motstanden min smeltet. Gud hadde sin hånd på skulderen min. Jeg var for sta til å bli ført, men han lukket meg bakfra. I mellomtiden gikk det opp for meg at ondskapen jeg hatet i samfunnet også var i meg. Og jeg så at svaret var å leve slik Jesus lærer oss – å elske din neste som deg selv. Det er det jeg fortsatt prøver å gjøre, etter alle disse årene."

For hundrevis av mennesker både innenfor og utenfor Bruderhof, var det Paul: en som tiltalte hver sjel som vandret inn i utsikten hans med et varmt smil og et fast håndtrykk, og hvis interesse for dem var ekte og dyp. Som Rich Freifeld, en mangeårig venn i Chester, New York (Pauls hjem de siste sytten årene), nylig skrev til familien:

"Paul brydde seg, og han var ekte. Han var det vi jøder ville kalle en mensch – en person med integritet og ære. Noen å beundre og etterligne, noen av edel karakter. Jeg kan tenke på noen få personer som passer til den definisjonen, men ingen er mer verdig enn Paul. Jeg er ikke en stor tilhenger av engler og demoner, men jeg kan absolutt se Paulus som en av de englene på skulderen som er der for å fortelle deg sannheten."

På samme måte var Paul ikke redd for å si hva han mente om en rekke saker eller emner som var viktige for ham. En som spesielt bekymret ham var faren for velstand – for kristne generelt, men også for Bruderhof – og måten det kan blinde en for lidelsene til de mindre heldige. En annen var det han kalte samfunnets «fredsvitne». Ingen kunne måle seg med hans glød eller klarhet når det gjaldt å avsløre sammenhengene mellom militær makt og ideologiene som nødvendiggjør bruken av den, inkludert nasjonalisme, imperialisme, materialisme og rasisme. For ham var dette alle former for avgudsdyrkelse, og han var lite unnskyldende når han uttalte seg mot dem.

Samtidig var det få som kunne måle seg med ydmykheten, mildheten og det gode humøret til denne gamle marinesoldaten. Han kunne le – av seg selv også – og han var ikke redd for å gråte, spesielt hvis han ble rørt av takknemlighet. Ved å oppsummere historien for en intervjuer for rundt tjuefem år siden, bemerket han at en av de største gavene i livet hans var å lære å elske og stole på. "Jeg, som ikke hadde stolt på noen ..." Han fortsatte: 

"Dette førte til en livsendrende opplevelse som åpnet døren til en ny fremtid. Det var ingen lysglimt, ingen ytre tegn, men jeg følte virkeligheten av ordene til Martin Luther King: «Takk Gud, den allmektige, endelig er jeg fri!»

Hver person på jorden har et ønske om å være fri. Men våre konsepter om frihet kan være svært forskjellige. Jeg trodde jeg var fri så lenge jeg nektet å la noen fortelle meg hva jeg skulle gjøre og hvordan jeg skulle gjøre det. Men jeg var både blind og arrogant. Nå, i en alder av syttito, er jeg sikker på at frihet og indre helse avhenger av bare én ting: en ren samvittighet for Gud. Og denne friheten kan oppnås av hvem som helst, gjennom omvendelse og tilgivelse."

Slik lar jeg meg fremdeles utfordres av Broder Andreas

Jeg skrev at jeg ville komme tilbake med et minneord om Broder Andreas da jeg fortalte om hans død på bloggen min. Jeg tror jeg var den første her i Norge til å skrive om det. Så har dagene gått uten at jeg har publisert noe minneord. Ikke fordi jeg ikke kunne skrive, men fordi jeg trengte tid på meg, til å la meg utfordre nok en gang av denne djerve og uredde og radikale holender. Jeg ville gjøre det til et personlig minneord om hva har betydd for meg, helt siden jeg som ung kristen leste hans bok: 'Med Guds ord gjennom jernteppet' og hadde privileget av å møte ham - legenden - for første gang under en Gospel Night i Gjøvik kirke. Siden skulle det bli andre anledninger. Broder Andreas ble en rollemodell for meg, en som våget livet sitt for Jesus. Broder Andreas var den direkte årsaken til at jeg begynte i et vikariat som informasjonsleder i daværende Norsk Misjon i Øst, tidligere Misjon bak Jernteppet, nåværende Stefanusalliansen og som redaktør av Ropet fra Øst, en stilling jeg hadde i fem år.

I forbindelse med Åpne Dørers 30 års jubileum i september 2013 var jeg så heldig å gå treffe Broder Andreas igjen. Jeg reiste hele veien fra Gjøvik til Vennesla i ens ærende å få møte ham igjen. Da var han 85 år ung. Vital, glødende, like engasjert. Det var så godt å få ta ham i hendene etter alle disse årene.

Som ung lot jeg meg utfordre av hans radikalitet. Det gjør jeg fremdeles, men hvordan skal jeg etterleve det i dag?? Jeg har Parkinson, og delvis rullestolavhengig. Bevegligheten er sterkt begrenset, kreftene er ikke som før. Hvordan kan Broder Andreas fremdeles utfordre meg? På flere måter: Broder Andreas lærte meg først og fremst en ting: å be! For land og folk, for unådde folkeslag, for venn og fiende, for den forfulgte kirke. Jeg kan fortsatt be, og bønnen tar meg til såkalte 'stengte land'. I bønn kan jeg besøke fengsceller og fangeleire, jeg ikke har tilgang til på annen måte. I bønn kan jeg kjempe for den lidende og forfulgte kirken verden over.

For det andre har Broder Andreas lært meg noe om utholdenhet. Trofast holdt han seg til Herren hele livet, og til Hans ord. Til tross for motsand, prøvelser, og mange slags vanskeligheter. Og jeg kan, som Broder Andreas, sette min lit til Herren og våge å tro Ham for store ting.

For det tredje: jeg kan elske fiendene av Kristi kors, og lide for Kristi kropp. Der trenger jeg mye nåde.

Sist, men ikke minst, så kan jeg støtte den organisasjonen han startet: Åpne Dører.

Jeg minnes Broder Andreas, med tårer. Takknemlighetens tårer.

Sten-Gunnar Hedin har gått hjem til Gud

Den økumeniske pinsevennen Sten-Gunnar Hedin har gått hjem til Gud. Den tidligere forstanderen for Nordens største pinsemenighet, Filadelfiakyrkan i Stockholm ble 74 år gammel. Han døde av kreft i bukspyttkjertelen og fikk terminalpleie det siste veistykket. Selv fikk jeg glede av å samtalte med ham på Bjärka Säby for noen år siden etter at han hadde fått slag. Samtalen med Hedin, som en tid fungerte som tilsynsmann for Ekumeniska kommuniteten, som jeg er medlem av, fikk bety mye for meg etter at jeg fikk diagnosen Parkinson. Han visste selv hva det vil si å være kronisk syk.

Det vakte oppsikt i Sverige - og Norge - da pinsevennen Sten-Gunnar Hedin skrev bok sammen med den katolske kardinalen Anders Arborelius: 'Gud är kärlek' som kom i 2021. 

Men Sten-Gunnar Hedin var likevel tydelig pinsevenn. I et stort intervju med den kristne avisen Sädaren publisert 21.juni i år utdypte han sitt økumeniske ståsted. Journalisten spør: 

Når du til slutt går hjem, er det som pinsevenn eller 'allmen kristen'?

Hedin svarte: Där tänker jag som Peter Halldorf. Älska din nästas Kyrka som din egen. Han är till skillnad från vad många tror 100 procent en trygg pingstvän och så även jag. Men vi båda har under åren gjort upptäckten att kristendomen är större. Jag kan känna en sorg över den rädsla och misstänkliggörande som det finns från oss väckelsekristna mot de traditionella kyrkofamiljerna. Jag tror att dom historiska kyrkorna har en profetisk roll att fylla inför framtiden och jag tror att vi berikas av att ömsesidigt mötas i ögonhöjd med kristna ur andra traditioner än vår egen. Det finns bara en lösning om vi skall komma närmare varandra och det är att vi tillsammans flyttar oss närmare Jesus. Gemensamt vandrar vi mot samma mål, även om vi finns utspridda över hela kyrkokartan. Den här gemensamma vandringen tror jag är god och nyttig för både oss och den världsvida kyrkan. Men, jag går hem som Pingstvän.

Jeg lyser fred over Sten-Gunnar Hedins gode minne.

Billedtekst: Faksimile fra et intervju Sändaren gjorde med Hedin i 2015. Fotograf: Annika Ahlefelt.

En sunnmøring i himmelkoret

I dag har jeg nynnet på en salme skrevet av bror Arnfinn. I det siste verset heter det: 

Djupaste mørker ligg over jord,
alt fekk du prøva, Jesus, min bror.
Gå ikkje frå meg, Herre, eg bed!
Ven frå det høge, du er min fred.

I dag er det på dagen 10 år siden Arnfinn Haram (bildet) segnet om ved siden av sykkelen sin i Nordmarka, rammet av et hjerteinfarkt. I dag har savnet vært påtagelig. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for at jeg fikk noen samtaler med bror Arnfinn, som var med på å stake ut kursen min i en vanskelig tid. Nå kjenner jeg på at det var så mye mer jeg skulle ha spurt om.  Hvorfor er det slik at vi utsetter samtalene vi burde ta, og så er det en dag for sent?

'Ein dag - ein som kan vere når som helst - skal eg stå for min Skapar, sa Arnfinn Haram i sin siste preken. Få timer senere var han hjemme hos Herren. Dagen var 10.juni 2012. Bror Arnfinn døde i liene ovenfor Tyrifjorden, på vei fra kirken på sykkel til gode venner. Så kom 'vår søster den legemlige død,' som Frans av Assisi kalte døden. Bror Arnfinn ble funnet i den graskledte vegkanten. Han ble bare 64 år gammel.

Den siste dagen, den siste stunda kan komme brått. Få kjenner tida da den tynne hinna mellom jorda og evigheten brister og vi blir tatt imot av de evige armer. Det er noe av Guds barmhjertighet at vi ikke kjenner timen, tenker jeg. 

'Ikkje song av elv,

ikkje sus av skog

berre ei mjuk togn

av uendeleg

tolmod',

skrev Arnfinn Haram i et av sine dikt. Diktet heter 'Stille kveld' og sier det meste om Arnfinn Harams eget liv. Stillferdig tro og  liv, men med så mange brådjup, vis som få, en bærer av Gudsnærværet. 

Vi snakker lite om han, døden. Nevnes knapt. Fortsatt er han tabu. Vi skifter fort samtalemne når han kommer på banen. Men 'ein dag skal eg stå for min Skapar' -'ein dag, som kan vera når som helst.' Er jeg forberedt på det? 

Jeg liker å tenke på at jeg skal hjem, og at jeg følger en som kan hjemveien og at når jeg kommer hjem blir jeg tatt imot av en som venter. Det er blitt døden for meg. Slik har det ikke alltid vært for meg.  Jeg fryktet han, men Arnfinn Haram hjalp meg til å se han som en venn. 

Jeg savner bror Arnfinn. Han døde i tjeneste for den Herre han hadde valgt å tjene med hele sitt liv. 

Nei, jeg er ikke en del av den romersk-katolske kirke, som pater Arnfinn Haram var, men Arnfinns død er et smertelig tap, ikke bare for denne kirken, men for hele kristen-Norge. Vi følte vel at Arnfinn Haram også var litt 'vår', vi som sogner til den frikirkelige grenen av kirkefamilien.

Jeg savner hans poetiske språk, både når han skrev sine dikt på margfullt nynorsk, eller i form av homilier eller samfunnskritiske artikler i Klassekampen. Med Arnfinn Haram som skribent ble til og med Klassekampen en avis man leste med stor interesse!

Jeg savner hans åndelige veiledning. En tydelighet i en utydelig tid. Norge har ikke for mange som viser profetisk mot. Jeg holdt på å si: tale paven midt i mot, men retter det til å si: pavene! Alle disse småkongene på de ulike haugene som roper, men som ikke har så mye levd liv å vise til.

Jeg savner en munk med islenderen utenpå munkekutten og med grove raggsokker i sandalene! Raus nok til også å være noe for en sjel med lengsel tilbake til originalen, og med tretthet i kroppen etter å ha stiftet bekjentskap med alle kopiene.

Men jeg vet at himmelen er blitt rikere, det var kanskje derfor Gud hentet Arnfinn hjem så tidlig. Kanskje han trengte en sunnmøring i lovsangskoret?

Det er spesielt et dikt av Arnfinn Haram som har fått stor betyning for meg, og som jeg stadig vender tilbake til på utfordrende sykdomsdager:

Fred
Kvile over deg min ven
som eg takkar
for at eg har funne veg
til menneske i meg
den einaste vegen
til Gud

lett er det ikkje
å gå han
lett ei heller
å gå saman

endå er vi ikkje framme
endå reiser bakkane seg
opnar kløftene seg

no er det freden din
som er ropet mitt
bøna mi

Krist røre ved panna di
stryke deg over håret
stå stille
ved sida di
opne døra
til ljoset

der ventar han deg.

Ved en venns død

I dag kom den vemodige beskjeden om at kunstneren, teologen, sjelesørgeren og forkynneren Haakon Olav Sundal, er død. Han ble 78 år gammel. De siste årene var preget av sykdom. Haakon døde 9.november.

Jeg kjenner på en djup takknemlighet for å ha blitt kjent med  Haakon. Han er et av de fineste menneskene jeg har møtt. Han dukket opp på et bønneseminar jeg hadde, og et vennskap ble til. Stadig var han å se på møter og gudstjenester jeg hadde. Det ble flere gode samtaler. Jeg kjente meg så ett med Haakon. Han er en av de som med rette kan kalles en venn uten svik, Haakon var hel ved. 

Rikt begavet, varm, nærværende, full av lun humor, lyttende, undrende, - alt dette og mer til passer på å beskrive Haakon. Jeg forstår godt de som så på ham som en åndelig far, en de kunne betro seg til. Jeg var en av dem.

Så ble Haakon brått syk. Det hele var uforståelig. Stanset midt i livet. Herrens veier er sannelig uforståelige. Haakon gikk inn i en ny sesong av livet - de skjulte årene med Herren. Nå er reisen unnagjort. De tynne sølvsnoren er slitt over og den flortynne hinnen mellom dette liv og evigheten har bristet.  Haakon er hjemme hos Jesus. Jeg er sikker på at Haakon fikk høre fra Jesus selv når han kom hjem: "Vel gjort, du gode og tro tjener".

I 2016 overrasket Haakon meg med å male dette bildet av meg. Jeg har aldri sett originalen, bare dette fotografiet. Jeg ble djupt beveget over dette. Så ble også jeg alvorlig syk, og kontakten mellom oss ble umulig. Det var et privilegium for meg å kunne be for Haakon, og jeg tror han også ba for meg. Det føltes slik. Vi var ett i Ånden. Nå vil jeg fortsette å be for hans kjære familie i sorgen og saavnet. Og takke for Haakon Olavs levde liv. Det var et rikt liv.

Vi minnes Leonard Ravenhill

Onsdag denne uken var det 25 år siden Leonard Ravenhill (bildet) døde. Han har satt djupe spor etter seg i vekkelseshistorien. Bederen Leonard Ravenhill var kanskje den personen som påvirket David Wilkerson mest. Selv hadde han gått i bønnens skole med A.W Tozer og metodisten Samuel Chadwick. som åndelig veileder.

Jeg har i mitt eie et håndskrevet brev fra Martha Ravenhill, kona til Leonard Ravenhill. Dette personlige brevet, hvis innhold jeg ikke skal røpe, er for meg en skatt.

Leonard Ravenhill var vekkelsesforkynneren par excellence, i klasse med George Whitefield, Charles Finney, John Wesley, bare for å nevne noen. Kompromissløs på Guds ords vegne. En radikal forkynnelse av behovet for omvendelse. Men alt dyppet i kjærlighet til sannheten og det enkelte menneske.

Leonard Ravenhill så sykdomstegnene i dagens kirke, og forkynte frimodig om hvorfor vekkelsen uteblir. Ulik mange av dagens predikanter forkynte han om synd og om syndens konsekvenser. Men først og fremst om Frelseren. Leonard Ravenhill tegner et særdeles mørkt bilde av synden, og dermed blir kontrasten så stor når han løfter frem Jesus, som den eneste som kan sette fri fra syndens makt og kraft.

Titlene på noen av hans bøker sier det meste:

'Sodom Had No Bible'
'Revival praying'
'America is Too Young To Die'
'Why Revival Tarries'
'Revival God's Way'

Leonard Ravenhill var født i 1907 i Leeds i Yorkshire i England. I 1950 flyttet han og familien til Texas, USA.

Leonard Ravenhill er savnet.

Han er fremdeles en profetisk røst i vår forvirrede tid.

Et strålende og skinnende lys i Europa har sluknet

Med Jean Vaniers død er et brennende og strålende lys blitt slukket i Europa. Den kristne filosofen, forfatteren og humanisten døde 7.mai 90 år gammel ved Jeanne Garnier sykehuset i Paris, hvor han den siste tiden har fått lindrende behandling for kreft.

Det siste han sa noen dager før Herren Jesus, som han elsket mer enn noen annen, hentet Jean hjem til seg, var i følge hans egen organisasjon, her i min oversettelse:

'Jeg har djup fred og tillitsfull. Jeg vet ikke hva fremtiden vil bringe, men Gud er god og. uansett hva som skjer så vil det bli det beste. Jeg er lykkelig og jeg takker for alt. Min djupeste kjærlighet til dere alle.'

Som jeg skrev i går har få, om noen, formet mitt åndelige liv og min teologi som ham. Jean Vanier var kanskje den fremste talsmannen for en ærlighetsteologi som vår tid trenger. Han ga meg mot til åå være svak, og stole på at 'Guds kraft fullendes i svakhet'.

Jean Vanier var grunnleggeren av L'Arche, som på norsk betyr: Arken. Det er en bevegelse av små bofellesskap hvor såkalt funksjonsfriske og funksjonshemmede bor sammen. Fra sin ringe begynnelse i den lille franske landsbyen Trosly i 1964 har denne bevegelsen vokst til 154 fellesskap, eller kommniteter, i 38 land med 10.000 medlemmer. Vi har også en avlegger i Norge. I Oslo etablerte forfatteren Wera Sæther og Bodil Sødal 'Mariahuset' i 1975, et bofellesskap inspirert av nettopp L'Arche.

Sammen med Marie-Helene Mathieu grunnla Jean Vanier 'tro og lys bevegelsen' som arbeider for at funksjonshemmede skal finne sin plass i samfunn og menighet. Tro og lys grupper er etablert i 86 land med til sammen 1420 grupper. I Norge finnes det faktisk hele 12 slike grupper.

Det som kjennetegner Jean Vaniers lange tjeneste i troskap mot Herren Jesus er først og fremst hans djupe kjærlighet til mennesket, alle mennesker, kampen for menneskeverdet, for fred og forsoning. Han bar med seg en egen atmosfære av fred og ro. Det forteller alle som møtte ham. Hans forfatterskap har betydd svært mye for meg. På en enkel og lettfattelig måte våget han å snakke om ting få andre satte ord på og ga verdighet til mennesker i svært vanskelige og utfordrende livssituasjoner. Jean Vanier så på mennesker med funksjonshemminger som hjelpere, sårbare mennesker som har noe vesentlig å lære oss om hva livet egentlig handler om. Det var Jean Vanier som lærte meg at Lasarus, han som var Jesu beste venn kunne ha vært en funksjonshemmet mann. Det er flere ting som tyder på dette, og Jean Vanier grunngir et svar til sin kommentar til Johannesevangeluet. Denne kommentaren er på en fremragende måte oversatt av Aslaug Espe, og har fått tittelen: 'Inn i Jesu mysterium'. Den ble utgitt på St.Olavs forlag i fjor høst, og anbefales på det aller varmeste. En stor takk til Aslaug Espe som fikk boken oversatt. Den er en skatt for alle som er glad i Bibelen og for alle som trenger hjelp til å lese den.

Det blir tomt etter Jean Vanier. Han var en stor mann, både bokstavelig og i overført betydning. Han var preget av raushet og ømhet. Og som en moderne Frans av Assisi elsket han skaperverket, ikke minst småfuglene og blomstene. Jeg lyser fred over Jean Vaniers gode og vakre minne.

Thorvald

Når juli bikker over i august har jeg i mange år utført en rituale som har hatt stor betydning for meg: Jeg stiller meg foran stuevinduet, med vakker utsikt over hjembyen min og Mjøsa, og stillferdig siterer jeg et av de vakreste diktene jeg kjenner: August, av Einar Skjæraasen.

Og i dag ble en setning spesielt meningsfull for meg:

"...denne dugg av avskjed i mine hender ..."

I dag ble Thorvald bisatt fra Oslo domkirke. Han heter bare det. Thorvald.

Et stort, raust medmenneske, med tid for alle. Liten som stor. Bostedsløs som direktør. Jeg synes tidligere stortingspresident Dag Terje Andersen sa det så fint etter bisettelsen: "Thorvald fikk alle til å føle at det var akkurat deg han gjerne ville møte!"

Det er spesielt to ting som har festet seg hos meg:

Hans djupe omsorg for mennesker som slet med livet. Han kunne ringe dem opp, bare for å slå av en prat, og få høre hvordan det sto til. Mange er de livsslitere som fikk nytt håp og kom seg ut av rushelvetet på grunn av Thorvald. For Thorvald var ikke menneskeverd et ord, men et ansikt og et navn. For ham fantes det ikke noe stigma. Alle er like mye verd.

Det andre som har festet seg hos meg er frokostbordet til Thorvald. Rundt frokostbordet benket statsledere seg for å spise gulost og kneipbrød. Her ble det plass for både det personlige og det storpolitiske. Her ble konflikter dempet, her lyttet man og lærte.

Jeg skulle ønske mange kristne kunne lære litt av disse frokostmøtene. I stedet for å føre samtalene i sosiale medier, burde man benke seg rundt et frokostbord og spise sammen! Da hadde tonen blitt annerledes.

"Denne dugg av avskjed i mine hender ..."

Det er vemod over denne dagen. Samtidig føler en hel nasjon takknemlighet for at det i Norge har hatt et menneske som het Thorvald. Han vil ikke bli glemt. Thorvald gav Norge et mer menneskelig ansikt. Et ansikt som sprakk i latter, et ansikt med djupe, medfølende øyne.

Til minne om'n Odvar

Je husker aua dine
rendene under dem var tunge, lik kongens, furene i ansiktet fortalte om nattevåk, børa var ikke lett for en statsminister.

Men du fylte stua di med pipa di,
og blåste en lang marsj i plysj og stas.
Skjorta di var rutete,
og raud.

Du elska Innlandshavet,
og lot deg forme av de rolige åsene
og potetåkerens vaiende gras.

Helt ælminnlig, en mann av folket
var du. Du verna om de små blomma,
og såg det vækks omkring deg.

I går fulgte vi deg til kvællshøgda,
sa’n Sigbjørn. Kvila er deg vel undt.
Snøtunge trær bøyer seg og sier:
Takk for vakta di. Du forma Norge
etter hjertet ditt.

(C) Bjørn Olav Hansen. Fredag 19.januar 2018

Foto: YouTube

En forbeder er gått hjem til Gud

En av Guds elskede venner har gått hjem til sin himmelske Far.

Det ble så stille, så stille, hjemme hos oss etterat vi fikk den vemodige beskjeden om at Eldbjørg Johnsen var død. Vi lot sorgen få rom og lot tårene renne.

Fredag ettermiddag sovnet hun fredfullt inn i Jesu armer. Med Eldbjørgs død har Norge mistet en av sine forbedere. Sammen med sin kjære Carl, ledet dette ekteparet Ungdom i Oppdrags bønnetjeneste i mange år. Med djup medfølelse for folk og land har Eldbjørg og Carl utøst sitt hjerte og bedt for Norge, for Israel, for Ungdom i Oppdrags mange misjonærer og for mange, mange andre. Jeg kjenner på en djup takknemlighet for å få være venn med disse to som virkelig har lagt ned sitt liv for å be og sette sin lit til Herren.

Jeg husker Eldbjørg så godt fra de nasjonale bønnekonferansene på Grimerud. Hun elsket å være med. Da var hun i sitt rette element. Hun var med i inderlig bønn til Gud for vekkelse, fornyelse og for at mennesker skulle nås med evangeliet. Det hendte hun bar frem profetiske budskap. Alltid varsomt og forsiktig, alltid med et brennende hjerte.

Eldbjørg kjente Jesus og elsket Ham.

Det kunne sees utenpå. Det varme smilet, de rause klemmene og oppmuntringene hun ga bort. Hun frydet seg over det Gud gjorde på misjonsmarken og her hjemme. Ingen ting var for lite å takke Gud for! Og takknemligheten lå liksom utenpå henne. Ikke som noe påtatt. Dette var ekte. Eldbjørg var hel ved.

Jeg husker godt besøket fra Carl og Eldbjørg i Kristi himmelfartskapellet. På bildet ser du de to sitte i bønnehagen vår. De gledet seg over det Gud gjorde her, og ville så gjerne se stedet. De dro hjem oppglødet og klar til å ta fatt på bønnearbeidet de sto i på hjemstedet Kragerø. Jeg var så heldig å bli invitert til Kragerø for en tid tilbake for å ha et bønneseminar der i samarbeide med Frikirken, Metodistkirken, pinsemenigheten og baptistkirken. Det var godt og åpent å dele, og jeg visste, Carl og Eldbjørg hadde banet vei i bønn.

Eldbjørg ba med tårer. Hun hadde fått denne bønnens nådegave. Å be med henne var en følelse av at hun dro himmelen ned over oss. Eldbjørg ba med autoritet - ut fra kjennskapet og vennskapet hun hadde med Herren.

Nå er Eldbjørg hjemme. Når hun lukket øynene på fredag her i tiden er jeg trygg på at hun åpnet dem på den andre siden og så Jesus! Han som hun elsket over alt, sto der for å ta imot henne som Han elsket så høyt.

Det er bare gode minner etter Eldbjørg. Mine tanker og bønner går til Carl og til resten av familien som trenger å omsluttes av våre forbønner i tiden fremover. Det blir tomt uten Eldbjørg, veldig tomt.

Billedtekst: Eldbjørg og Carl i bønnehagen utenfor Kristi himmelfartskapellet. Foto: Ivar Johnsen

I dag har jeg fulgt en av mine forbedere til hennes siste hvilested

I dag har jeg tatt farvel med en av mine forbedere. I mange år, hver gang vi møttes, kom hun med sine oppmuntringer: "Jeg husker på deg" og "jeg ber for deg". Hun har bedt for meg siden begynnelsen av 1990-tallet. Jeg vil tro hver dag. Det er blitt mange timer for Guds ansikt. Hvilken gave! Hvilken nåde.

Men jeg var ikke alene om å være så heldig at jeg stod på hennes bønneliste. Der var det mange navn. Og fordi hun hadde fått prøvd mye i livet, visste hun hvordan folk hadde det.

Nå er det slutt. Ragnhild er hjemme hos Herren. I dag fulgte vi henne til hennes siste hvilested. Vi var mange som kom med djup takknemlighet i våre hjerter.

Den som har noen som ber for seg har fått en stor gave. Den kan egentlig ikke verdsettes høyt nok. Jeg tenker på de mange anonyme forbederne. De som ikke gjør noe nummer ut av seg. Jeg tror det venter dem en stor belønning i himmelen! Dette er mennesker som har vært på spesialoppdrag, selv om de ikke ser det slik selv. De snakker ikke så mye om seg selv.

Jeg kjenner på en djup takknemlighet til Gud for alle som ber for meg, May Sissel og vår familie. Takk at dere bærer oss fram for Nådens trone. Jeg er sikker på at jeg ikke kunne ha fortsatt i tjenesten med forkynnelsen, seminarene og skribentvirksomheten hadde det ikke vært for dere. Takk for alle timene og dagen dere tilbringer i bønn for oss. Mange av dere kjenner jeg ikke og har aldri møtt. Det hender jeg møter noen av dere på et møte. Det er alltid like hyggelig.

Men om vi aldri skulle møtes noen gang - la meg si det nå: takk, tusen takk, fra djupet av mitt hjerte for at du ber for meg, for oss. Det utgjør hele forskjellen.

I dag, som mange ganger før, har jeg takket Herren for Ragnhilds utrettelige forbønnstjeneste. Jeg fryder meg over at troens løp er ferdig løpt, og hun er hjemme hos Ham som elsket henne så høyt alle hennes livs dager, og som vil elske henne og ta vare på henne gjennom hele evigheten.

En av Herrens generaler har gått hjem til Gud

Det er slik vi vil huske ham, hedersmannen, forkynneren og filmentusiasten, Asbjørn Häger, som døde 3. juni, 89 år gammel.

På talerstolen. Med en åpen Bibel. Fjellstøtt sto han på Bibelens grunn. For meg personlig ble han et forbilde i liv og gjerning. Mange er de gangene han ringte for å høre hvordan det sto til, og så delte han gjerne noe fra sin egen forkynnertjeneste, som ble til praktisk og åndelig hjelp for meg.

Asbjørn var raus. Alltid interessert i hvordan det gikk med andre. Alltid positiv og byggende. Evangelist par excellence. Alltid rede til å si noe godt om Jesus. Men han var også pastor med et virkelig pastor-hjerte for baptistmenighetene i Rjukan, Kvæfjord, Hamar og Brumunddal.

Som med så mange andre møtte jeg Asbjørn Häger i forbindelse med en filmkveld med en film fra Billy Graham organisasjonen. Det var slik jeg ble kjent med baptistene første gangen. Selv ble han døpt og tillagt Halden baptistmenighet 13. juni 1943. Fra 1971 arbeidet Asbjørn som representant for World Wide Pictures som laget filmene til Billy Graham organisasjonen, og for Gospel Center som han var med å startet i 1974.

"Jeg har det godt", sa han ofte. Så la han til: "Godt med Jesus". Asbjørn var trygg i sin overbevisning om at Jesu frelsesverk holder - for tid og for evighet.

Med Asbjørn Hägers hjemreise har Baptistsamfunnet i Norge mistet en ruvende skikkelse, en av sine høvdinger. Selv var han ydmyk og stillferdig og slapp gjerne andre foran seg.

Jeg vil alltid huske han som den gode vennen med en åpen Bibel. Takk, kjære Asbjørn, for at jeg fikk være din venn og kollega og for alt hva du var for så mange av oss. Du var en pastor for mange pastorer. En man kunne betro seg til for vi visste at det ble hos deg.

Jeg snakket med Asbjørn siste gangen vi møttes i Hovedkomiteen for Franklin Grahams planlagte besøk til Norge neste år. Det var en ære å få sitte i denne komiteen sammen med Asbjørn. Det besøket gledet Asbjørn seg veldig til, Dessverre skulle han ikke få oppleve dette. Men han var så tydelig på at Norge trenger evangeliske møter, utadrettede møter som skulle nå de kirkefremmede. Da talte han seg varm. Facebook siden hans ble brukt til å spre evangeliet, ikke minst gjennom sangvideoer.

Asbjørn Häger gravlegges fra Os kapell i Halden fredag 17. juni kl.11.00.

Jeg lyser fred over Asbjørn Hågers gode og vakre minne og tenker på hans barn og nærmeste familie i sorgens stund.

Foto: Fra Asbjørns Facebook side.

Vårt hjemland er himmelen

I går fulgte jeg minnegudstjenesten etter Lance Lambert via Internett. Det var en svært gripende høytidsstund, hvor Norge var representert gjennom Lance sin gode venn gjennom mange år, Arne Rein Dahl. Han tegnet et så godt bilde av denne flotte og bunnsolide Herrens tjener.

Det er mangt som kunne skrives om denne minnegudstjenesten, men jeg velger ved denne anledning å trekke fram spesielt innlegget fra Jan Willem van der Hoeven - kanskje fordi det rørte meg personlig så djupt.

Jan Willem van der Hoeven tok utgangspunkt i fortellingen om Lasarus og de sterke løftene Jesus gir til dem som tror på Ham, og overgir sine liv til Herren Jesus: Selv om de dør, skal de likevel leve for evig!

'Dere som er her kommer til å være til like lenge som Faderen', sa Jan Willem van der Hoeven, djupt rørt og beveget, ikke bare om Lance Lamberts død, men også over de fantastiske løftene Jesus har gitt sine venner.

Slik lyder Jesu egne ord:

'Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør. Og hver den som tror på meg, skal aldri i evighet dø'. (Joh 11,25-26)

Jeg har stått ved mang en grav og lest akkurat de ordene til de sørgende. Vi burde lese dem ved andre anledninger også, ja, i det hele tatt tale mye mer om himmelen og det evige liv.

Mens Jan Willem van der Hoeven talte kom jeg til å tenke på ordene til apostelen Paulus til menigheten i Filippi, som også er ord til oss:

'Men vi har vårt hjemland i himmelen. Derfra venter vi også Herren Jesus Kristus som frelser'. (Fil 3,20)

Vi opplever mye godt her i tiden, men det aller beste venter på oss!

Mor

Moren, Margrit Zimmerman, var døende av kreft. Likevel viste hun barna sine og mange andre at Jesus er veien. Her er hennes datters gripende beretning:

Først av alt, hun var min mor. En fantastisk kokke, hun kunne alt - melboller, kaffekaker, bagels, pai, og kylling, og hun benyttet enhver anledning til å gi videre knepene hun hadde lært seg til søsteren min og meg. En av de siste tingene hun gjorde var å skrelle epler som skulle brukes til hennes berømte eplekake, og selv om hun måtte gjøre det sittende, og ikke kunne spise mer enn en munnfull, strålte hun over det hele når kaken var ferdig. Hun kunne være døds-seriøs om vi var ulydige eller hadde manglende respekt for noe, men hun elsket å ha det moro. Hun mistet ikke en anledning til å kle seg fint eller for å danse. Et av mine favorittminner som barn er når hun lullet oss i seng med 'lys-sangen' hvor hun snurret seg rundt med et levende lys i hendene, etter rytmen fra vuggesangen.

Etter at hun fikk kreftdiagnosen for to år siden, gjorde hun sitt aller beste for å være mor, til tross for voksende smerter, kvalme og slitenhet. Men hun var ikke lei av å haike inn til Ashokan, Mohonk eller ta Wallkill Rail Trail. De siste ti dagene av hennes liv sto hun fremdeles opp klokka fem om morgenen, stelte i stand frokost og så oss av gårde til skolen, uansett hvor svak og sliten hun følte seg. Helt til det siste, var hun mer opptatt av de rundt seg enn seg selv, og sørget for at gjester som kom fikk noe å drikke, eller en stol å sitte på, selv om hun knapt nok klarte å åpne øynene.

Ved siden av det å være en fantastisk mor, var hun virkelig en ekspert på en pleier: varm, omsorgsfull, samvittighetsfull og stillferdig. Favorittoppdraget hennes var å dra omsorg for mødre og barn, men like mye elsket hun arbeidet i en barnehage.

Men viktigst av alt: hun var en livslang etterfølger av Jesus. Når hun følte at noe var galt, nølte hun ikke med å si hva hun mente - spesielt til søsknene sine, nevøene og de mange kusinene. Hvis det handlet om lojalitet til Jesus eller noe annet hun følte sterkt for, trakk hun seg ikke unna, men hun var også raskt til å le, tilgi og trøste. Hele tiden pekte hun på Jesus for oss barna, og minnet oss om at hvis vi gjorde Ham til vår beste venn, så ville alt tjene oss til gode. Full av latter og kjærlighet, gjorde hun et varig inntrykk på alle som møtte henne. Ingen kunne arbeide sammen med henne og være nedtrykt eller stille særlig lenge, hennes smittende latter, hennes strålende smil og hennes positive holdning smeltet selv et steinhjerte.

Hennes tro var barnlig og enkel, og handlet alltid om handling, ikke ord. Hennes Bibel, som hun hadde fått i gave av sin bestefar, J. Heinrich Arnold i 1980, var velbrukt og flittig understreket. Bare ni dager før hun døde, fortalte hun min far, at hun var overveldet av en følelse av 'perfekt, perfekt fred' - og at hun håpet at vi følte det samme.

Moren min ble diagnostisert med kreft i en alder av 43 sommeren 2013. Når tiden kom og hun ble sengeliggende, hadde hun allerede holdt ut måneder med smerte og oppkast, men jeg hørte henne aldri klage eller dra oppmerksomheten mot seg selv. Selv ikke etter en måned ved Albany Medical Center, mistet hun ikke sin optimistiske holdning. Og når hun endelig stanset med stålebehandling etter å ha prøvd fire forskjellige regimer, sto hun ansikt til ansikt med døden modig og stillferdig. Mer enn en hang sa hun til far at hun ikke var redd, og at vi måtte stå på!

Hvordan kunne hun møte døden med slik fred og glede? Jeg er sikker på at svaret er å finne i hennes enkle tillit til Gud, hennes rene samvittighet og hennes visshet i at hun hadde kjempet kampen og vunnet.

Torsdag 12. mars klokka 06.50 ble mamma kalt hjem til Jesus. Alle hennes fem barn og pappa var der ved hennes side, og selv om kampen hun kjempet var forferdelig, visste vi at Gud var der sammen med oss, fordi hun utstrålte en slik fred. Hun etterlater seg et kolossalt tomrom i vår familie, men hennes liv og hennes død berører nå mennesker over hele jorden. På en eller annen måte bruker Gud lidelsen hennes til å peke på Jesu lidelse og vinne mennesker for Hans rike.

Jeg vil aldri glemme hvor vakker hun så ut når vi våket over henne etter at hun var død. Hun lå der i sin blå kjole, med roser rundt seg og en blomsterbukett i hendene. Hun var virkelig en 'klok jomfru' som var gjort rede for bryllupsfesten, og som gikk til sin Skaper med glede (Matt 25, 1-13). Hennes liv, lidelse og død vil ryste, utfordre og inspirere meg for resten av mitt liv.

Jennifer Zimmerman/Bruderhof

Tre av Guds generaler forfremmet til herligheten på 14 dager

Det er underlig dette: 1. november dør Edin Løvås, 'retreatbevegelsens far'. 4. november dør Frantz Johansen, 'kloakkbarnas far' og nå - natt til lørdag dør Emanuel Minos, hele 'Nordens Billy Graham'.

I løpet av 14 dager forfremmes tre av kristen-Norges mest markante skikkelser til himmelen. De var ulike, men hver på sin måte tjente de med sine nådegaver hele Kristi kropp.

Nå er de hjemme hos Herren, og jeg er ganske så sikker: hver av dem har fått høre: 'Velkommen hjem, du gode og trofaste tjener'.

Alle tre satte djupe spor etter seg. Et kjennemerke for alle tre er dette: en inderlig og smittende Kristus begeistring! Som de formidlet med både ord og levd liv.

Vår familie hadde gleden av å ha alle tre hjemme hos oss. Benket rundt middagsbordet, for den gode, lange samtalen. Det er gode og verdifulle minner å ta med seg videre. Edin Løvås og Emanuel Minos fikk være til spesiell hjelp for meg. Edin med sin Kristus-meditasjon, en måte å leve seg inn i bibeltekstene som har fulgt meg mesteparten av livet, og har vært til en slik berikelse. Edin representerte en jordnær og rotekte kristen tro. Som tålte livet.

Emanuel Minos kom meg til hjelp i en svært vanskelig tid i livet. Når jeg fortalte hvordan jeg hadde det, inviterte han meg like så godt hjem. Det kommer jeg aldri til å glemme. Det var nok med litt skjelvende bein jeg gikk opp til døra til nr 19, huset han arvet etter sin mors tante. Hva vi snakket om den gangen forblir mellom oss. Jeg møtte sjelesørgeren Minos. Så var, varm, raus og hjertelig og ikke minst oppmuntrende.

Frantz grep meg så sterkt med sin nød for de marginaliserte. Samtalene jeg hadde med ham viste meg visjonæren, men også misjonæren. Alltid brennende opptatt av de som ikke hadde hørt, og med en lidenskap for å hjelpe pastorer og predikanter videre.

Over alle tre var det noe profetisk. De var seende. De så Kristus, og så videreformidlet de det de så. Så vi ble seende. Hvor mange som ble vunnet for Gud gjennom deres frimodige Kristus-forkynnelse, vet alene Gud. Men det er blitt mange himmelborgere.

Nå er de alle tre forfremmet til herligheten. Måtte vi ta opp der hvor de slapp og be Herren å leve like helhjertet som dem.

Her er en link til det som sannsynligvis er det siste intervjuet som ble gjort med Emanuel Minos, fra Fast Grunn. Det gir en spennende innsikt i livet til hele 'Nordens Billy Graham'.

http://www.fastgrunn.no/blog/2014/11/15/ansikt-til-ansikt-med-evigheten

Peter Halldorf minnes Edin Løvås

I skyen av vitner som omgir oss fyltes enda en plass da en av Nordens mest fargerike kristne profiler på 1900-tallet, Edin Løvås, sovnet inn i sitt hjem sent om kvelden før allehelgensdag. Han hadde fylt 94 år den 26. november.

Edin Løvås var pioner og profet, den nordiske retreatbevegelsens far i moderne tid. Han var den første som introduserte begrep som retreat, meditasjon og mystikk i protestantisk kristenhet i Norge og Sverige. Det skjedde allerede på 1950-tallet.

«Edin er 20 år før sin tid», sa en professor som leste hans første bøker.

Da Løvås i 1950 utgav boken Kanskje dette er vegen, og to år senere Åndelige øvelser for en Kristus-disippel, der han, inspirert av Ignatuis av Loyola gav veiledning til den såkalte Jesusmeditasjonen, var det ikke mange som forstod hva han ville si. En stor del av opplaget ble liggende i en kjeller.

I 1956 begynte han å bygge retreatsenteret Sandon i Jotunheimens fjellverden. Nå brøt stormen løs. «Norge har fått sitt første protestantiske kloster», skrev avisene.

I Misjonsforbundet, der han hadde sitt åndelige hjem og var virksom som pastor, ble han anklaget for å nærme seg «spiritisme». Og etter et intervju i norsk radio gikk forbundelsedelsen offentlig ut og forklarte at man ikke ville ha noe samrøre med Løvås. Det var begynnelsen på et 15 år langt «eksil», da ingen i norske frikirker spurte etter Edin Løvås.

I løpet av denne perioden brukte han somrene til en intensiv retreatvirksomhet, og tilbrakte de øvrige delene av året i Sverige.

«Jeg kjenner ingen bitterhet over at jeg ble motarbeidet så kraftig», sa han senere i livet når han så tilbake på denne perioden. «Det er jo sant at det vi bygget opp lignet et kloster. Dessuten benyttet vi liturgi, og det var man ikke vant med.»

Med tiden skulle likevel Edin Løvås vinne respekt og tillit i vide kretser innen kristenheten. Han ledet retreater for hele det norske bispekollegiet, og med tiden kom også Misjonsforbundets ledere retreatgård.

Det første foraktede initiativet på 1950-tallet førte til fremveksten av et nettverk av retreatgårder på ulike steder, og kom også til å åpne dørene for retreater i Sverige.

Personlig lærte jeg å kjenne Edin Løvås som medlem av avisen Nytt Livs referansegruppe på 1980-tallet, der han også var med. Den tydelige atmosfæren av bønn som omgav ham etterlot dype inntrykk.

Edin Løvås var et menneske med en intens kjærlighet til evangelienes Kristus, og det var denne som søkte nye veier da han tidlig kom i kontakt med Ignatius av Loyolas litteratur. Her ble Edin Løvås inspirert til det som så mange har kommet til å forbinde ham med, og som ble et av hans viktigste bidrag til nordisk kristenhet: Jesusmeditasjonen. En enkel bønnevei der man ved hjelp av en evangelietekst innbyr Jesus i sitt liv.

I dag er den ignatianske spiritualiteten verdsatt og benyttet i vide kretser. Edin Løvås var en veirydder for denne Kristussentrerte bønneformen innen protestantisk kristenhet. «I meditasjonen forener vi oss med Jesus Kristus og går sammen med ham til Gud, vår himmelske Fader», sa han. 

En annen av bøkene hans som bidro til å skape klarhet var Maktmennesket i menigheten,skrevet etter at han hadde sett alt for mange eksempler på hvordan misbruk av lederskap kunne ødelegge en forsamling.

Edin Løvås kom også i en tidlig fase – allerede på 1960-tallet – til å besøke Taizé og bli kjent med grunnleggeren, broder Roger. På den tiden hadde ikke mange hørt om det nå verdensberømte franske klosteret, men Edin fikk med seg inspirasjon og impulser fra dette møtet som ble avgjørende for ham. Han kom siden ofte tilbake dit. «I Taizé har den hellige Ånd skapt en merkelig bønneatmosfære som man suges inn i enten man vil det eller ei», sa han.

Som en djerv økumenisk frontfigur viste Edin Løvås hvordan viktige strømmer fra katolsk og ortodoks spiritualitet er mulige å forene med de frikirkelige vekkelsesbevegelsene. Selv holdt han alltid fast ved den inspirasjonen som den karismatiske fornyelsen hadde gitt ham, noe han på en selvsagt måte forente med den ignatianske spiritualiteten. Han beskrev seg selv som «en fisk som svømmer i alle slags vann». Det innebærer ikke en ukritisk holdning overfor ulike fenomener, men han hadde evnen til å forene det gode fra ulike åndelige tradisjoner i kirken.

Edin Løvås kom til å bli et av de høyest aktede navnene i nordisk kristenhet, en kjærkommen taler på konferanser, og med et forfatterskap som har fått stor økumenisk gjennomslagskraft. I dag høster vi fruktene av hans første omstridte initiativ til retreater på 1950-tallet. I en tid der sentrifugalkreftene ubønnhørlig slynger oss mot ytterkantene har retreaten blitt en umistelig form for åndelig fordypning og veiledning, oppsøkt av mennesker i alle kristne tradisjoner.

Vi lyser fred over det gode minnet etter Edin Løvås.

Peter Halldorf

Foto: Det Norske Misjonsforbund.

Ved to venners død

Denne uka har vært preget av mye vemod og sorg. Med noen få dagers mellomrom er to av mine venner døde. Den ene døde på grunn av sykdom, den andre valgte å avslutte livet selv. Livet er slett ikke enkelt. Det er mange som sliter. Jeg tenker mye på de to som er gått ut av tiden, og på deres familie og deres venner.

Begge disse dødsfallene reiser mange spørsmål. Jeg har ingen svar. Det er noe gåtefullt ved livet. Det er slett ikke A4.

Det er et dikt av Hans Børli som betyr mye for meg. Det heter Junikveld og det lyder slik:

Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen ...

Se - skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
- det er som om noe haster ...

Å, flytt deg nærmere inn til meg
her ute på kjøkkentrammen!
Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.

La oss ta godt vare på hverandre, og være snille mot hverandre. Det er mange ting som slett ikke er viktig. For det er sant som Børli skriver: den er så svinnende kort den stund vi mennesker er sammen.

Bildet er tatt av min datter, Benedicte, på en av de fine turene vi har hatt sammen på Eiktunet kulturhistorisk museum. Jeg er ute sammen med Poirot.