Sten-Gunnar Hedin har gått hjem til Gud

Den økumeniske pinsevennen Sten-Gunnar Hedin har gått hjem til Gud. Den tidligere forstanderen for Nordens største pinsemenighet, Filadelfiakyrkan i Stockholm ble 74 år gammel. Han døde av kreft i bukspyttkjertelen og fikk terminalpleie det siste veistykket. Selv fikk jeg glede av å samtalte med ham på Bjärka Säby for noen år siden etter at han hadde fått slag. Samtalen med Hedin, som en tid fungerte som tilsynsmann for Ekumeniska kommuniteten, som jeg er medlem av, fikk bety mye for meg etter at jeg fikk diagnosen Parkinson. Han visste selv hva det vil si å være kronisk syk.

Det vakte oppsikt i Sverige - og Norge - da pinsevennen Sten-Gunnar Hedin skrev bok sammen med den katolske kardinalen Anders Arborelius: 'Gud är kärlek' som kom i 2021. 

Men Sten-Gunnar Hedin var likevel tydelig pinsevenn. I et stort intervju med den kristne avisen Sädaren publisert 21.juni i år utdypte han sitt økumeniske ståsted. Journalisten spør: 

Når du til slutt går hjem, er det som pinsevenn eller 'allmen kristen'?

Hedin svarte: Där tänker jag som Peter Halldorf. Älska din nästas Kyrka som din egen. Han är till skillnad från vad många tror 100 procent en trygg pingstvän och så även jag. Men vi båda har under åren gjort upptäckten att kristendomen är större. Jag kan känna en sorg över den rädsla och misstänkliggörande som det finns från oss väckelsekristna mot de traditionella kyrkofamiljerna. Jag tror att dom historiska kyrkorna har en profetisk roll att fylla inför framtiden och jag tror att vi berikas av att ömsesidigt mötas i ögonhöjd med kristna ur andra traditioner än vår egen. Det finns bara en lösning om vi skall komma närmare varandra och det är att vi tillsammans flyttar oss närmare Jesus. Gemensamt vandrar vi mot samma mål, även om vi finns utspridda över hela kyrkokartan. Den här gemensamma vandringen tror jag är god och nyttig för både oss och den världsvida kyrkan. Men, jag går hem som Pingstvän.

Jeg lyser fred over Sten-Gunnar Hedins gode minne.

Billedtekst: Faksimile fra et intervju Sändaren gjorde med Hedin i 2015. Fotograf: Annika Ahlefelt.

Tre ting du kanskje ikke visste om Lewi Pethrus

I dag er det på dagen 45 år siden Lewi Pethrus døde. Han vokste opp et fattig arbeiderhjem i Vargö i Västergötland, med enkle vaner og enkel kost, og ble sammen med Thomas Barratt, pinsevekkelsens apostler i Norden.

På denne hans minnedag vil jeg gjerne trekke frem tre ting, som du kanskje ikke visste om ham:                                                                 

Det ene er at han mot slutten av sitt liv ble stadig mer økumenisk. Han skrev:

'Selv har jeg aldri vært spesielt begeistret for å være pinsevenn. Jeg har alltid sagt at jeg er kristen. Det er for lite å innskrenke seg til å være kristen etter den malen som pinsebevegelsen har trukket opp.'

Det andre er at pinsevekkelsen ble født blant de fattige og dem som falt utenfor, og engasjementet for de marginaliserte preget Lewi Pethrus hele livet. Hans personlige innsats blant arbeidsløse menn i Stockholm på 1920-tallet fikk et slikt omfang at menighetsmedlemmer begynte å klage over at de fikk lopper etter at de fattige hadde vært på besøk.

Det tredje var at Pethrus elsket stillheten. Den bar han alltid med seg.

Måtte Gud reise opp flere menn som Lewi Pethrus!

Om å se Jesus i andre

Økumenikk er sårbart og krevende. Det er møte med mennesker, og det er møte med teologi og kirkepolitikk. Men først og fremst handler det om å gjenkjenne Jesus i hverandre, se Guds bilde i vår neste og erkjenne at ingen sitter med sannheten alene.

Betyr det at man også må oppgi sin egen identitet og overbevisning, for at vi alle skal bli like? Slett ikke! Jeg har ingen tro på organisert enhet og kløktig uttenkte kirkelige vedtak, men jeg har tro på den enhet som Ånden skaper. Det er der, og bare der, alt begynner!

Vi har så mye til felles. Ikke minst Den apostoliske og Den nikenske trosbekjennelsen, og det er mye, bare det! Så skilles våre veier i spørsmål om dåp og nattverd og menighetssyn, for å nevne noe. Ikke uvesentlige spørsmål noen av disse, men her har vi kommet frem til ulike konklusjoner. 

Selv kjenner jeg på en djup takknemlighet for den kirkelige tradisjon jeg selv står i, samtidig som jeg  har djup respekt for ar andre har kommet frem til andre konklusjoner med hensyn til tro og lære, enn det jeg har. I møte med kristne fra andre konfesjoner enn min egen kjenner jeg ikke på noe behov for å overbevise de andre. Men jeg vraker ikke min overbevisning av den grunn. Med vårt ulike ståsted har vi alle noe å bidra med fra våre egne sammenhenger.

La oss med frimodighet grave djupere i vår egen tradisjon, samtidig som vi lytter ydmykt til hverandre og respekterer hverandre. La oss legge av oss storebror-mentaliteten, og la oss alle være Jesu småsøsken! Vi trenger alle Guds nåde. La oss lete etter Jesus i hverandre.

Spennende samarbeide mellom Taize og anabaptistiske Bruderhof

Ved flere anledninger dette året har det vært god kontakt mellom den økumeniske kommuniteten i Taize i Frankrike og det anabaptistiske fellesskapet Bruderhof.

Det hele begynte i april i år da flere ungdommer fra Bruderhof deltok på en Taize-weekend i Birmingham. Så reiste fire ungdommer fra Bruderhof til Taize denne sommeren, og et vennskap begynte å vokse frem. Og nå i november kom en av Taize-brødrene til Bruderhof-kommuniteten i Darvell, som ligger i East Sussex, og består av 300 menn, kvinner og barn som lever i dette fellesskapet.

To dager tilbrakte broderen fra Taize i kommuniteten i Darvell. Nå planlegges det en Taize-weekend  9.-11. mars hvor 40 ungdommer fra Darvell skal delta. Hensikten er å skape vennskap og dele erfaringer. Rammen rundt samlingene ligner mye på de bønnene som bes i Taize blandet med rytmen i Darvell kommuniteten. Det er plass til 40 deltagere til. Så her er det først til mølla.

Bruderhof fellesskapet ble grunnlagt i 1920 i Tyskland av Emmy og Eberhard Arnold. De lever i eiendomsfellesskap og har kommuniteter i USA, Storbritannia, Tyskland, Paraguay og Australia. Bruderhof er aktive fredsstiftere.

Billedtekst: Fra en Taize-samling i Darvell Bruderhof i år.

Religiøs frihet

En pastor tilhørende pinsebevegelsen i Russland sa dette til meg ved en anledning:

'Når vi satt fengslet var kristne med ulik kirkesamfunnsbakgrunn forenet. Men nå får vi er frie, snakker vi ikke lenger med hverandre. Murer er reist mellom oss. 

Vi lærte hvordan vi skulle leve sammen i fengselet, men vi vet ikke hvordan vi skal håndtere friheten.'

Jean Vanier (bildet) i Our Journey Home, side 16. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Når vi tråkker på andre kristne

Den svenske bloggeren og pastoren Jonas Melin, har skrevet en artikkel som også mange nordmenn burde lese. Den handler om menighetsplanting og økumenikk. Utgangspunktet er en bok skrevet av Stefan Paas, som hevder at all frikirkelig og mellomkirkelig misjonsvirksomhet siden 1500-tallet har utgått fra den kristne kulturen og den kristne tros sterke stilling i samfunnet.

Og det interessante, synes jeg, er dette: Motstanderen har vært navnekristendom, tradisjonskristendom eller det man har ansett som død tro. Og derfor har man beskrevet seg selv ut fra det som skiller oss fra andre menigheter og samfunn. Offentlig har man gått ut for å kritisere kristne i andre sammenhenger enn sin egen - og slik holder vi på! I dag er det om å gjøre å beskrive en troende i en annen sammenheng enn sin egen som fariseer og skriftlærd. Noen legger ut lister med det som kjennetegner den moderne fariseer, men glemmer en ting: fariseeren i dem selv! Det er "de andre" og så er det "meg selv" og de jeg identifiserer meg med.

"Slik har det vært i de fleste bevegelser fra reformasjonens ulike grener på 1500-tallet til pinsebevegelsens fremvekst på 1900-tallet," skriver Jonas Melin.

Og slik fortsetter det.

Men det kan ikke det i et moderne samfunn som vårt. Våre trossøsken er ikke motstanderen! Det er det sekulære samfunnet: materialismen, nyliberalismen og sekularismen. Hevder mannen som skrev boken Melin har lest.

Og jeg mener at det er en helt riktig analyse.

Jonas Melin tar med noe interessant og tankevekkende i sin artikkel, noe han har hentet fra boken til Stefan Paas. Det handler om hva man bør tenke på når man skal plante en ny menighet. Jeg tenker at dette også kan brukes i alle relasjoner med andre kristne:

1. Tal ikke negativt om andre kirker og menigheter offentlig.
2. Delta i lokale økumeniske nettverk.
3. Forsøk å besøke gudstjenester i andre forsamlinger nå og da.
4. Du skal ikke verve blant andre menigheters aktive medlemmer
5. Samarbeide med andre menigheter når det er mulig.
6. Respekter offentlig det gode arbeidet som andre menigheter har gjort og gjør.

Du kan lese hele artikkelen til Jonas Melin her:

http://barnabasbloggen.blogspot.no/2017/02/forsamlingsplantering-och-ekumenik.html

En liten statusrapport

Her kommer en liten statusrapport fra bønneuken i Askim. Det er gode møter. Ganske mye folk, særlig på kveldene. i går ble møtene holdt i Misjonskirken, første kveld i pinsemenigheten Filadelfias lokaler. I dag skal vi være hos Frelsesarmeen og Normisjon. Merker meg et godt vennskap og forhold menighetene imellom. God bønneatmosfære og mye latter.

Første kveld talte jeg om den personlige relasjonen til Jesus, i går kveld talte jeg om vårt åndelige liv etter fylte 50 år. I dag skal jeg dele noe på samlingen på formiddagen, mens en av ungdomspastorene tar på kvelden. Lørdag blir det to møter hvor jeg taler, og søndag avsluttes det hele med en økumenisk gudstjeneste i Askim kirke.

Så gleder jeg meg veldig til å se igjen min elskede skatt, May Sissel og Poirot. Det hører med til sjeldenhetene at vi er borte fra hverandre så mange dager, Savner dem.

Fire viktige livsprinsipper for 2017, del 1

Jeg lytter gjerne til den åndelige veiledningen som kommer fra den økumeniske kommuniteten i Taize. Den formes gjerne i samtaler med mennesker som Taize-brødrene møter fra ulike verdensdeler, og blir derfor svært tidsaktuell.

De fire forslagene som kan tjene til en retning for våre liv i året vi nettopp har gått inn i vil jeg gjerne arbeide videre for eget vedkommende. Årets gode veiledning har sin bakgrunn fra samtaler med de 7500 afrikanske kristne ungdommene som kom sammen i Cotonou i Benin på begynnelsen av september. Bak invitasjonen til denne store ungdomsamlingen sto Den romersk-katolske kirke og Metodistkirken i Benin. Ved siden av delegasjoner fra 60 europeiske nasjoner kom det også hundrevis av ungdommer fra Togo, Nigeria, Ghana, Burkina Faso og Elfenbenskysten.

1. Stå fast i håpet; det er kreativitet

"Selv om alt håp var ute, holdt Abraham fast på håpet og trodde, og derfor ble han far til mange folkeslag." (Rom 4,18)

"Dette håpet er et trygt og fast anker for sjelen." (Hebr 6,19)

"Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike som et lite barn, skal ikke komme inn i det." (Luk 18,17)

I den ustabilitet som preger verden, blir vi forvirret av volden, lidelsen og urettferdigheten. Hele skaperverket stønner, som om den gjennomgår smertene ved en fødsel. Den Hellige Ånd stønner også, men den samme Ånd er også en støtte for vårt håp. (Se Rom 8,22 og v.26). Så hva kan vi gjøre?

Tro er en enkel tillit til Gud. Håpet tilbyr ikke ferdige svar, men gjør det mulig for oss ikke å bli lammet av frykt eller motløshet. Det gjør oss engasjerte, og setter oss på veien. Gjennom det forstår vi at evangeliet åpner en stor horisont av håp som er hinsides alle våre forhåpninger.

Dette håpet er ikke en lettvint optimisme som lukker øynene for virkeligheten, men et anker som har sitt feste i Gud. Det er kreativt, og tegnet på det er allerede funnet i de stedene på jorden hvor det er minst håp.

# Vil vi våge å tro i Den Hellige Ånds nærvær i våre liv og i verden? Kan vi stole på denne tilstedeværelse, selv om den er usynlig?

# Måtte vår tro forbli enkel, som et barns tillit. Det betyr ikke utvanning av troens innhold, men at vi holder fast ved det som er sentrum - Guds kjærlighet til menneskeheten og for hele skaperverket. Bibelen forteller historien om dette, fra begynnelsens friskhet gjennom alle hindringene, ja, selv menneskets utroskap. Gud blir aldri trett av å elske; må dette budskapet holdes levende i oss.

# For å tillate oss selv og de rundt oss å holde fast ved dette budskapet, må vi komme ofte sammen for å be. Den enkle skjønnheten i bønn gjenspeiler noe av Guds mysterium og kan føre til et personlig møte med Gud.

(fortsettes)

Enhetsarbeid koster - også i 2016

Jeg liker så godt Misjonsforbundets motto: "Guds barns enhet og synderes frelse." Den setningen setter grunnen ord på hele min tjeneste, og den setter ord på min djupeste lengsel.

En toneangivende skikkelse i det som nå er Misjonskirken, var vekkelsesevangelisten Fredrik Franson (bildet). I 1883 begynte han å holde vekkelsesmøter i Norge. Franson ivret etter en sterkere enhet og sammenslutning av frimenighetene her til lands. Året etter blir Det Norske Misjonsforbund stiftet av nettopp representanter for frie menigheter og misjonsforeninger, og som motto valgte grunnleggerne: Guds barns enhet og synderes frelse.

Glimrende!

Siden den gang har det skjedd mye - på godt og på vondt - når det gjelder enhetsarbeidet. De siste årene har blant annet liberal teologi, som har sneket seg inn mange steder, ført til at Guds folk fra ulike arbeidslag av Guds rike, har funnet inn til hverandre og møtt hverandre over skillelinjene. Men det har skjedd noe på en positive siden også: som årene går har man funnet ut av man ligner ganske mye på sine andre søsken, og en dag skal vi tilbringe evigheten sammen. Hvorfor ikke begynne her og nå? Jeg tror noen og enhver av oss vil bli overrasket over hvem vi vil treffe på i himmelen.

Og mange bærer på en djup lengsel etter å oppleve at Jesu bønn går i oppfyllelse: "... at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg - at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg." (Joh 17,21)

I flere år nå har jeg hatt gleden av å bygge gode relasjoner til kristne i de aller fleste kirkesamfunn, og det har vært en Guds nåde å bli invitert til å tale i så mange ulike sammenhenger. Det har vært veldig berikende og jeg har lært mye. Så mange flotte mennesker. Når man er trygg i sin tro og overbevisning er det ikke farlig å møte andre deler av slekten, og man oppdager at man har mye å lære. Å være sammen med andre kristne, har jeg funnet ut, gjør deg til en mer åpen, inkluderende og spørrende person. Det betyr ikke at man mister sin identitet. Tvert om - man ser at man har noe å bidra med.

Men ikke alt går fremover. For kort tid siden fikk jeg beskjed om at jeg var uønsket i en viss sammenheng. Årsaken var åpenbar. Til tross for at jeg bekjenner meg til den apostoliske og nikenske trosbekjennelsen, som er felleseie for de aller fleste kristne, og til tross for at jeg bekjenner meg til både Lausanne-deklarasjonen og Cape Town erklæringen, hvilket borger for at jeg står på grunn evangelisk grunn, kunne jeg ikke delta i denne sammenhengen. Årsaken er nok at jeg har møtt katolikker og ortodokse, og det er nok til at man i visse sammenhenger stemples som farlig. Da hjelper det lite at noen av de som takker nei til meg kjenner meg godt og har samarbeidet med meg i årevis. Jeg kan ikke dele noen av de teologiske standpunktene som mine katolske eller ortodokse venner forfekter, men vet du, jeg har funnet mange Kristushengivende mennesker blant dem. Mennesker som elsker Jesus, og noen av dem, har større kjærlighet til ham enn mange andre jeg har møtt.

Men det var underlig dette. Noen dager før jeg fikk beskjed om at jeg var uønsket fortalte Herren meg det. Så når svaret kom ble jeg ikke så overrasket.

Men jeg lærte noe: Enhetsarbeid koster. Jeg har likevel ikke tenkt til å gi meg med å pleide vennskap med kristne i andre sammenhenger enn min egen. Våren 2017 skal jeg tale hos både statskirkelige og frikirkelige lutheranere, i Misjonssambandet, blant frie venner, pinsevenner, misjonsforbundere og baptister. Jeg skal tale på tverrkirkelige bønneuker, og ha seminarer i byer hvor flere menigheter går sammen. Det gleder jeg meg veldig til. Ikke minst gleder jeg meg over å treffe trossøsken fra andre sammenhenger. Jeg finner stadig ut at vi er mer lik hverandre enn vi er forskjellige. Jeg finner igjen en ting alle steder: Lengselen etter mer av Jesus. Det holder for meg.

Tverrkirkelige venner

"Tverrkirkelige fellesskap vil ikke bli en ny menighet med sine egne gudstjenester. Nei, et tverrkirkelig fellesskap er er kalt til å bringe mennesker sammen, og gjennom dem, deres menigheter.

Deres rolle er å hjelpe mennesker til å oppdage hverandre på en djupere måte, deres tro og deres skjønnhet, og til å hjelpe mennesker til å oppdage at de tingene som forener er mye djupere enn de tingene som skiller."

Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 200. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Gleden ved å se en venn igjen

Dette bildet dukket opp i går på Facebook-siden til en god venn, Ola Simon Østtveit, og jeg har vært så heldig å få låne det av ham. Jeg blir så glad og berørt over å se det.

På bildet står nemlig Ola Simon (til venstre), sammen med fader Georgij Edelstein. Bildet er tatt nå i påsken og viser et økumenisk kapell som fader Georgij Edelstein er i ferd med å reise i Kostroma, hvor han bor. Kostroma er en gammel historisk by i det sentrale Russland. Den ligger vakkert til ved samløpet av elvene Volga og Kostroma, 65 kilometer øst for Jaroslavl. Her bor det drøyt 270.000 mennesker.

Jeg har skrevet flere ganger om fader Georgij her på bloggen. Han er en bekjent helt tilbake til tiden da jeg arbeidet som redaktør for Ropet fra Øst, den gangen organ for Misjon bak Jernteppet og senere Norsk Misjon i Øst, nåværende bladet Stefanus utgitt av Stefanusalliansen. Jeg anser det som en stor ære å ha hatt fader Georgij på middag her hjemme. Dette er en mann som har betydd mye for min egen vandring som kristen. Fader Georgij er en svært uredd mann, som har talt både myndigheter og kirkeledelse midt i mot når han har ansett det for å være rett.

Fader Georgij, som er av jødisk avstamning, er nå tidlig i 80 årene! Men han har ikke tenkt å gi seg av den grunn. Jeg har møtt ham ved ulike anledninger, og håper vi en gang kan møtes igjen mens vi er på denne siden av evigheten.

I Kostroma driver fader Georgij Edelstein et viktig menighetsbyggende arbeid, blant annet har han betydd mye for de som sitter i fengsel. En av de fangene som sitter på livstid her har malt et ikon som jeg har fått i gave. Det verdsetter jeg høyt. Det ble i sin tid malt i djup takknemlighet over at fader Georgij hadde hjulpet denne fangen til å finne det nye livet i Kristus.

Hva sann økumenikk handler om

'At enkeltmennesker av personlige årsaker velger å konvertere har jeg den største respekt for. Derimot må det sies klart: Økumeniske hensikter kan aldri brukes som motiv for en konversjon'.

Det skriver pinsepastoren, forfatteren og lederen for Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby, Peter Halldorf, i en kronikk i avisen Dagen i dag. Kronikken, som jeg stiller meg bak, gjengis her:

'Når nå enda en gruppe mennesker i svensk kristenhet - kommuniteten på retreat- og kursgården Berget i Rättvik med sin forstander Peder Bergquist - meddeler at de bryter opp og konverterer til den katolske kirken, blir spørsmålet om hva en økumenisk holdning innebærer igjen satt på spissen.

Dette er naturligvis en hendelse som berører meg personlig, akkurat som utallige andre, da Berget gjennom fire tiår har vært en åndelig oase og økumenisk brohode i landet vårt.

Forhåpentligvis kan dette stedet også i fremtiden være et vitalt miljø, men det blir da i praksis i rollen som katolsk stiftsgård. Det er ikke å forakte. Men det er noe annet enn å være et økumenisk brohode, først og fremst på den siden som utgjøres av Svenska Kyrkan.

At enkeltmennesker av personlige årsaker velger å konvertere har jeg den største respekt for. Det kan da ofte handle om en lang prosess som ledet til at man har funnet sitt åndelige hjem i en annen kirke. Overbevisninger som må følges. Derimot må det sies klart: økumeniske hensikter kan aldri brukes som motiv for en konversjon.

Fellesskapet på Berget begrunner sin beslutning med at man tar 'ytterligere et skritt mot kirkens synlige enhet'. Det er ikke bare en romantisk ide. Det går på tvers av hva viktige frontfigurer i den internasjonale økumeniske bevegelsen i vår tid har gitt uttrykk for. Her holder det å nevne broder Roger av Taize og Enzo Bianchi i den økumeniske kommuniteten i den italienske Bose. Eller Focolare-bevegelsens grunnlegger, Chiara Lubich.

La meg ta Bose som eksempel. Dette merkelige, forunderlige vakre, stedet ved foten av Alpene har de siste ti årene fått en nesten like stor strøm av besøkende fra Sverige som Taize lenge har hatt. For meg har vennskapet med dette fellesskapet vært avgjørende og klargjørende, ikke minst når det gjelder økumenikkens vei. Bose under Enzo Bianchis lederskap fremstår stadig mer som et klart tegn på hva en økumenisk holdning i vår tid kan innebære.

En større tydelighet enn det som her blir praktisert er det vanskelig å tenke seg. Det konsekvent åpne nattverdbord er en stor sak i seg selv, men tanke på at messen feires i henhold til romersk ordning og majoriteten av brødrene og søstrene er katolikker. Men en lignende eukaristisk gjestfrihet praktiseres i dag på mange hold i Europa.

Med hvilken rett kaller da denne kommuniteten seg 'økumenisk'? Når Enzo Bianchi, selv katolikk, tar imot mennesker fra andre kirker som vil tre inn i kommuniteten, tillater han ikke at disse konverterer og blir katolikker. Man er derimot velkommen som fullverdig medlem under forutsetning at man forblir tro mot den kirken man har sine røtter. Dette manifesteres aller tydeligst når man avgir løftene. Når den som trer inn i klosteret gir sine avsluttende løfter, tas de også imot av en leder fra den kirken personen kommer fra. En pinsepastor om det er en pinsevenn. En luthersk biskop om det er en lutheraner. En katolsk biskop om det er en katolikk. Her kan man snakke om å 'ta steg på enhetens vei'.

Det faktum at pave Frans for en stund siden utnevnte nettopp Enzo Bianchi som personlig rådgiver i økumeniske spørsmål - ingen i Vatikanet er uvitende om hvor radikal hans økumeniske holdning er - sier atskillig. Det er langt fra alle katolikker - kanskje ikke en gang paven selv - som i dag fremholder at veien til kirkens synlige enhet skulle være at kristne i andre kirker går over til Rom.

Når Bergets forstander begrunner sitt og sine venners beslutning, velger han ikke å skjule den frustrasjon som har drevet handlingen frem. Frustrasjon over den kirke man nå forlater. Det er ikke min sak å kommentere. Men selv det som kan være forståelig er ikke alltid forsvarlig.

Kirken har gjennom de mørkeste århundrer blitt fornyet gjennom at personer som led under situasjonen valgte trofasthetens vei.

Mange av oss som tror på, ber om og søker å bidra til kirkens synlige enhet holder iherdig fast ved at det finnes en annen vei enn kirkepolitikkens, maktspråkets og ('kom til oss så blir vi enige') frustrasjonenes ('gå for vi orker ikke lenger') og de uendelige sammenkomstenes vei.

Få har formulert og kroppsliggjort denne veien mer radikalt enn fader Matta al-Miskin (død 2006), det forrige århundres kanskje fremste profetskikkelse i den koptiske kirken hvis patriark pave Tawadros II, nylig besøkte Sverige. Fader Matta sa:

'Vi må begynne å leve sammen i troens eneste og innerste vesen før vi kan enes om innholdet'.

Den Hellige Ånds vei er alltid overraskende, uventet, uforutsigbar. Men for å være med på det uventede er det nødvendig å ha mot til å vente.

Peter Halldorf utenfor kirken i Sturefors sammen med Bjørn Olav Hansen i forbindelse med sommermøtet til Ekumeniska kommuniteten. (Foto: Ivar Johnsen)

Store felleskristne møter med Liselotte J. Anderson i Hamar

Hamar er heldige som nok en gang får besøk av Liselotte J. Anderson (bildet). Hun er en av Sveriges mest etterspurte talere, og gjester Hamar lørdag 3.oktober. Tema for møtene som holdes denne dagen er: 'Når troen møter motstand'.

Bak arrangementet står en økumenisk gruppe med medlemmer fra Filadelfia Hamar, Hamar frikirke, Den katolske kirke og Den norske kirke.

Liselotte J. Anderson arbeider som evangelist på halvtid i Equmeniakyrkan. Den andre halvdelen reiser hun på frie kallelser, skriver bøker og er svært engasjert i retreatarbeid. Hun er også fast bidragsyter til tidsskriftet Pilgrim, og som meg, medlem av Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby. I forbindelse med årets sommermøte på Bjärka Säby holdt både hun og jeg en bibeltime hver. Hun har en djup innsikt i Guds ord, og en svært god formidlingsevne, så dette kan de som velger å reise til Hamar denne dagen glede seg til!

Her er programmet for lørdagen 3. oktober:

K.12.00-14.00: Seminar for ledere i menighetene om 'Kristen enhet'. Liselotte J. Anderson deler erfaringer og tanker i Filadelia .

Kl.15.00: Åpent seminar med tittelen: 'Når troen møter motstand'. Seminaret varer til 18.00 med en god pizza-pause mellom.

Kl.18.30 er det fokus på situasjonen til forfulgte kristne på Ynglingen, hvor Stefanusalliansen viser film og informerer. Filmen har spesiell fokus på dagens situasjon i Syria og Irak.

Kl.20.00: Kveldsbønn for de forfulgte kristne i Hamar domkirke.

Søndag 4. oktober inviteres det også til en økumenisk gudstjeneste i Hamar frikirke kl.11.00 hvor Liselotte J. Anderson taler. Helgen avsluttes med kveldsbønn med nattverd i Hamar domkirke kl.20.00 i regi av Kommuniteten i Bjärka Säby.

Anbefaler alle disse møtene på det aller varmeste.

Den russisk-ortodokse kirke bryter det økumeniske samarbeidet med kirker som godtar 'samkjønnede ekteskap'

Det har lenge vært bedyret fra ulike hold at synet på 'samkjønnet ekteskap' ikke er kirke-splittende, og at det skal være mulig å leve med to likeverdige syn side om side.

Dette har hele tiden vært en illusjon, og nå får man bekreftet det til fulle: Den russisk-ortodokse kirke bryter et hvert samarbeide med kirkesamfunn som aksepterer 'ekteskap' med homofile.

To kirkesamfunn som har ført samtaler med Moskva-patriarkatet har fått oppleve dette. Det gjelder Den forente protestantiske kirke i Frankrike og Den skotske kirke. Begge disse kirkesamfunnene har forlatt det tradisjonelle og det bibelske synet på ekteskapet, som en livslang pakt mellom en mann og en kvinne.

Bruddet mellom Den russisk-ortodokse og Den skotske kirken kommer etter at skottene godkjente å ordinere prester som er praktiserende homofile og som lever i 'likekjønnede ekteskap'.

Dette kommer ikke som noen overraskelse. Signalene fra Den russisk-ortodokse kirke har vært entydige hele tiden: Det kommer ikke på tale med noe økumenisk samarbeide mellom dem og kirker som fraviker fra det bibelske synet på ekteskapet.

En talsmann for Den russisk-ortodokse kirke, fader Dimitrij Smirnov, som leder denne kirkens kommisjon for 'familien og beskyttelse av forholdet mellom mor og barn', sier i en uttalelse at 'vi skiller oss fra dem som en smittsom pest. Dette er ikke kristne samfunn lenger. Dette er samfunn som bærer navnet LGBT og deres fremtid er enkel og klar: helvetes ild. Det er hva Bibelen sier... Disse forhenværende kristne forbereder veien for Antikrist'.

Det har lenge vært kjent at patriark Kirill av Moskva (bildet) ved en rekke anledninger har uttalt at homoseksuelle 'ekteskap' er uforenelig med kristen lære.

Det er ingen tvil om at dette også vil få konsekvenser for det økumeniske samarbeidet med andre kirker, også Den norske kirke vil bli utestengt på samme måte som de to som jeg har nevnt i denne artikkelen.  Slik det også vil bli for alle andre kirker som vil godkjenne slike 'ekteskap'.

Takknemlig for mine trossøsken

I dag kjenner jeg på en djup takknemlighet for det kristne fellesskapet. For alle de gode vennene jeg har i alle deler av Kristi kropp.

Lutheranere, metodister, misjonsforbundere, pinsevenner, baptister, koptere, katolikker, anglikanere og ortodokse.

Hver på sin måte har de vist meg noe av Jesus. Jeg tenker på ordene til apostelen Paulus: 'Må dere sammen med alle de hellige bli i stand til å fatte bredden og lengden, høyden og dybden, ja, kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap'. (Ef 3,18-19)

Jeg er kommet til den erkjennelse at det jeg har sett er bare bittelitt, mens en annen bror eller søster, har sett og erfart noe annet. Når vi legger det sammen ser vi litt mer, likevel er det vi ser bare en liten brøkdel av den enorme kjærlighet Far har til hver enkelt av oss.

Apostelen legger vekt på at det er 'sammen med alle de hellige' at vi fatter noe av bredden, lengden, høyden og dybden. Det er ikke så lett å forstå det i en individualistisk tid som vår, men som kristen er jeg helt avhengig av andre kristne. Jeg er ikke hele den kropp som utgjør Kristi kropp, men en liten del av den.

Jeg kjenner også på en djup takknemlighet for den tradisjonen jeg selv står i. Den har også sine feil og mangler og synder. Men den er sammenvevd med min egen troshistorie. Jeg har også mine feil, mangler og synder.

Jeg har også funnet ut etter hvert som årene går at er man trygg i sin egen overbevisning, behøver man ikke være redd for andres. Jeg har funnet ut at det er mye å lære om man lærer seg til å lytte.

På mobiltelefonen min har jeg en app som gir meg dagens bibelord. Det var interessant at ordet for tre dager siden var dette: 'Vit dette, min kjære brødre: Hvert menneske skal være snart til å høre, sen til å tale'. (Jak 1,19).

For tiden holder jeg på å lese en bok av kopternes forrige pave, Shenouda II, som heter 'Hellig glød'. Hadde jeg ikke visst at det var kopternes pave som har skrevet denne boken, ville jeg ha trodd det var en god pinsevenn!

3000 ungdommer til Taize de siste to ukene for å be

Midtvinters er det ganske stille i Taize, men nå har antall besøkende begynt å ta seg opp igjen. De siste to ukene har mer enn 3000 ungdommer besøkt den økumeniske kommuniteten i Frankrike.

Flesteparten er franske og portugisiske studenter. De største gruppene kom fra Toulouse, Saint Denis og Lyon i Frankrike, og Viseu og Santarem i Portugal. Men det har også vært besøk fra Den tsjekkiske republikk, Korea og USA. Fra USA kom det 30 tenåringer fra New York.

På den første dagen i Bønneuken for kristen enhet, den 18. januar, ble en bønnesamling holdt i Forsoningskirken i Taize. Her deltok den katolske biskopen av Autun og en reformert pastor fra Chalon-sur-Saone. Tema for årets bønneuke var laget av kristne fra Brasil.

Og som det er vanlig i Taize: mange unge mennesker kneler ved det store korset som ligger på gulvet i bønn (bildet).

Er det mulig å komme til en gjensidig aksept av hverandres dåpssyn?

Ganske så ubemerket ble det holdt en konsultasjon i Kingston på Jamaica 8.-10. januar.

Den er i hvert fall ikke registrert i noen av våre kristelige dagsaviser her til lands. Men for første gang er representanter for seks kirkesamfunn som praktiserer troende dåp kommet sammen for å samtale om gjensidig anerkjennelse av dåp og kristen enhet. Alt sett i lys av de siste 30 års økumeniske bestrebelser.

Med på konsultasjonen var mennoniter, baptister, pinsevenner og medlemmer av The Church of the Brethren, Churches of Christ og Disciples of Christ. Deltagerne kom fra Jamaica. Kenya, Tyskland, Paraguay, Sveits, Storbritannia og USA.

Konsultasjonen var et direkte resultat av det årlige møtet i Secretaries of Christian World Communions i 2012, og en representant fra Kirkenes Verdensråd deltok som observatør. Vedkommende bidro med en betraktning om den globale diskusjonen som pågår om dåp innen den økumeniske bevegelsen. Spørsmålet det hele handler om er om man kan anerkjenne hverandres dåp?

Samlingen i Jamaica bar preg av en god og åpen dialog med gjensidig respekt for hverandres ståsted. Spørsmål som man arbeider med er en re-eksaminering av språket man bruker vedrørende forståelsen av begreper som sakramenter, ordninger og symboler og en anerkjennelse av hvorvidt det er Gud som handler i dåpen.

Fremdeles er det mye som gjenstår om man skal finne inn til hverandre og kunne leve med forskjellene. Den teologiske forskjellen mellom de som står for troende dåp og spedbarnsdåp er stor.

Bildet viser noen av de som deltok på dåpssamtalene på Jamaica.                                                                                                            

Å elske sin nestes kirke som sin egen

'Kan pinsevenner se katolikken som en som kan berike hennes troserfaringer? Og katolikken tilsvarende se på pinsevenner? I så fall kan vi ikke lenger distansere oss fra hverandre'.

Det skriver preses for Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby, Peter Halldorf (bildet) i en kronikk. Dette er ord vi alle bør legge oss på sinne:

Det kan synes bemerkelsesverdig at vi mennesker så sjelden merker at få ting renser vår egen sjel som de ordene vi ytrer om andre. Jeg mener ikke her å kommentere alt som er kommet til uttrykk i etterkant av nyheten om Ulf Ekmans beslutning om å opptas som medlem i Den katolske kirken. Man kan bare konstatere at bak alt for selvsikre vurderinger fremstår et psykologisk fenomen som Tomas Tranströmer treffende setter ord på: 'Den største fanatikeren er den største tvileren. Han vet det ikke'.

Ulf Ekmans konversjon - som jeg har den største respekt for - prøver på alvor vår økumeniske holdning. Slik denne holdningen møtes hver gang noen møter kritikk i sine forsøk på å forme et økumenisk fellesskap som forener pinsevenner, lutheranere, katolikker, ortodokse og andre konfesjoner.

Å leve en enhetens og økumenikkens spiritualitet handler om mer enn dialog, kommunikasjon og strategier. Det djupeste motivet er ikke en gang pastoralt. All enhet har sin grunn og sin kilde i treenighetens mysterium, fellesskapet mellom Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd. Jo, djupere vi trenger inn i dette mysteriet og blir delaktige i det, desto vanskeligere blir det å holde ut å leve i splittelse med våre brødre og søstre, ja, med noe menneske som er skapt i Guds bilde. Enheten blir da tvingende nødvendig.

En økumenisk spiritualitet krever at vi med ømhet og kjærlig bønn oppslutter de kristne brødre og søstre som vil lever splittet fra på grunn av deres avstandstaken fra oss og vår manglende evne til å forstå dem. Splittelsen er et sår hos oss selv og hos den andre. Enhetens kall er å 'lege den andres sår i oss selv', som Chiara Lubick, Focolare bevegelsens grunnlegger pleide å uttrykke det.

Hva innebærer det at vi er kalt til å lege den andres sår i oss selv? Det betyr at vi alltid må streve etter å utgå fra andre; fra dennes erfaringer, tradisjoner, teologi og horisont. Å ta imot den andre er å ta dennes spørsmål, tvil og kritikk på alvor, og ransake seg selv i lys av disse, før vi gir vårt eget bidrag. Vi må legge argumentasjonen til side og innse at veien til enhet ikke er å si 'du tar feil og jeg har rett', men heller ikke å bare for enhetens skyld si 'du har rett', slik at vi legger skjul på det som skiller oss.

Før vi kan møtes i det som skiller oss i synet på troens innhold, må vi kjenne en enhver erfaring som sårer den andre som vår egen, gjøre oss til ett med den andre slik at vi utgår fra hans og hennes tenkemåẗe. Ikke gjennom å fornekte det vi med overbevisning bekjenner på Kristi og Skriftens grunn, men ved at vi hele tiden spør oss hvilket lys kan han eller hun gi meg slik at jeg kan forstå meg selv og min tro klarere?

Jesu ord om å elske sin neste som seg selv skriver forhåpentligvis alle kristne under på. Men de blir enda mer nærgående når vi spør oss: hva innebærer det å elske sin nestes kirke som sin egen? Kan pinsevennen se katolikken som en som kan berike hennes troserfaringer? Og katolikken tilsvarende se på pinsevennen? I så fall kan vi ikke lenger distansere oss fra hverandre. Naturligvis stiller det store krav til vår evne til oppmerksom lytting. Fremfor alt forutsetter det stor respekt for Ånden som blåser hvor den vil og bruker hvem den vil når den vil. Før vi når dette punktet av forutsetningsløs lytting må all prestisje, hvert behov for selvhevdelse og selvforsvar forenes med den overgitte Kristus på korset. Selv hver kirke trenger å dø bort fra sitt eget ego.

Jeg har for min egen del lært meg mye om hvordan en slik holdning kan ta form under de årlige samtalene i den pågående offisielle dialogen i Sverige mellom pinsebevegelsen og Den katolske kirken som nå har pågått i mer enn 10 år. Hos begge parter har vi her funnet den oppriktige viljen til å forstå den andre, grunnet på respekt for motpartens trosoverbevisning, og samtidig en selvsagt forankring i ens egen tradisjon. Fritt fra forakt og selvsikkerhet.

For å finne en økumenisk stil - og vei - der vi ikke nøyer oss med kompromisser, å bare møtes halvveis gjennom å sammenføye en bit den andres med sitt eget, trenger vi fremfor alt en grenseløs tillit til Den Hellige Ånd. Vi må kunne si til de som finnes i de andre kirkene: 'Jeg forlater deg ikke før jeg har Åndens gaver i deg'. Vi må ikke slippe tanken på at Kristus er nærværende og virker i hver person som har en annen bekjennelse enn vår egen. selv i det fellesskapet som har skilt seg fra oss. Vi må innse at et ekte ja til Gud forutsetter at vi er villige til å ta imot Kristus og elske Ham blant de splittede brødrene og søstrene i andre kirker.

Slik er korsets vei, og noen annen vei finnes ikke om de splittede kirkene skal kunne forenes. På korset tar Kristus opp det onde og forvandler det gjennom å utsette seg selv for den ytterste selvoppofrelse. Bare slik kan det som skiller oss bli en nøkkel til enheten. Det som plager oss, kan bli porten til gleden.

Lewi Pethrus om økumenikken

En god venn av meg gav meg følgende sitat av Lewi Pethrus (bildet) i går, og som fremdeles er svært tidsaktuelt. Pethrus svarer på dette på spørsmålet:

- Vilken är Din första reaktion, när Du hör ordet ekumenik?

- Jag har hört det ordet i så många år med en innebörd som jag väl känt till, som betydde att man skulle slå ihop de kristna och de skulle pruta av på sina övertygelser och blit ett i något slags utvattnad och urkramad kristendom. Det har jag aldri trott på, och det har jag öppet tilkännagivit.

Men, har jag sagt, jag tror på Andens enhet. Vi kan ha våra olika uppfattningar, om vi är trogna Gud och hans ord så langt vi förstår. Det är därför jag forsvarar andedöpta katoliker och kristna av olika slag, som har avvikande meninger från mig. Jag kan absolut inte döma dem, men jag är ett med dem genom Anden'.

(Fra boken til Ivar Lundgren: Lewi Pethrus i närbild, 1973, side 47)

Bispemøtets vedtak i går er kirkesplittende

Et samlet bispemøte konkluderte i går - etter at åtte av dem hadde gått inn for at kirken kan vie homofile par - at 'uenigheten ikke er av en slik karakter at det gudstjenestelige og sakramentale fellesskapet i Den norske kirke må brytes'.

De tar feil. Dette handler ikke bare om enheten i den norske kirke. Det handler også om forholdet til andre kirkesamfunn og menigheter. Dette er kirkesplittende vranglære, og vil måtte få konsekvenser i økumenisk samarbeide. I tiden før bispemøtet mottok Den norske kirkes preses et brev fra norske kirkeledere, hvor de innstendig ba om at bispemøtet ikke måtte fatte det vedtaket som de nå har gjort. Det var underskrevet av lederskapet for såvel Den romersk-katolske kirke, Den ortodokse kirke, ulike lutherske organisasjoner, Den evangelisk lutherske frikirke, Det Norske Baptistsamfunn, Misjonsforbundet, Pinsebevegelsen, med flere. Det er tydelig at det brevet ikke gjorde noe som helst inntrykk. Det sier ikke så rent lite om hva norske biskoper mener om samarbeidet med andre kirkesamfunn.

Det som skjedde i gårsdagens bispemøte var intet mindre enn et svik mot kirkens martyrer. Alle de som har betalt med sitt liv for troskapen mot Guds ord. Og for alle de som gjør det i dag.                                                                                          

Flertallet av biskopene i Den norske kirke står nå for en lære som ikke samsvarer med Guds ord hva angår ekteskapet. De har ikke bøyd seg for Guds ords autoritet i sakens anledning, men for tidsånden og folkemeningen. For dette vil de åtte som nå synes det er greit å velsigne det Herren ikke velsigner, høste billige og populistiske poenger. Men saken har også en annen side: det disse biskopene sier bryter med Guds ord. Det skal de en dag stå til ansvar for overfor Gud.

Hva slags kirke får vi når de som er kalt til å verne om den tro som en gang for alle er overgitt de hellige, svikter sitt kall? Det blir en troløs kirke, med troløse biskoper.

Kirkehistorien viser at når kirken opplevde forfall og frafall fra troen, kom fornyelsen fra menn og kvinner som søkte ut i ødemarkene for å be. For å søke Gud og høre fra Herren.

Når flertallet av biskopene i Den norske kirke vender ryggen til Bibelen, og sine trossøsken i de øvrige kirkesamfunn og lokale menigheter, må de bibeltroende i dette landet bøye kne og be Herren om tilgivelse for at de som skulle vokte troen, sviktet sin oppgave og sin tjeneste når de ble satt på prøve.

Og la oss omslutte de biskopene og prestene som velger å stå for det Guds ord sier om ekteskapet i våre forbønner. De trenger det.

Kyrie eleison!

Foto: Wikipedia