Om å leve evangeliet med våre liv

'Bli min etterfølgere', skrev apostelen Paulus i et av sine brev. I betydningen: slik han etterfulgte Kristus. Gode forbilder er gode å ta, noen å ta etter, immitere. Selvsagt er det farer med det også. Det er jo ikke persondyrkelse vi driver med. Men troens forbilder kan være godeå ha. To av mine forbilder er broder Charles av Jesus, og lillesøster Magdeleine av Jesus. Her om dagen kom over følgende, som jeg har oversatt til norsk:

Lillesøster Magdeleine skrev i Det grønne heftet: "Lillesøster, vil du virkelig vite hva det betyr å følge broder Charles av Jesus? Lik ham, må du være forberedt på å elske alle i hele verden... Den kjærligheten som fantes i Jesu hjerte favnet hele verden. Å gi gjensvar på denne kjærligheten, må du være rede til å gå til verdens ende og 'rope ut evangeliet', med selve livet ditt. mer enn med dine ord."

Dette ble så sterkt å lese. Min bønn er: Send meg, Herre, og la meg leve evangeliet.

Apostelen Paulus skriver:

'Min lengsel og mitt håp er at jeg ikke i noe skal bli til skamme, men at Kristus, nå som alltid, skal bli opphøyd for alles øyne gjennom det som hender med kroppen min, enten jeg skal leve eller dø.' Kol 1,20.

Mennesket Jesus

'Jeg er aldri Gud så nær som når jeg er underveis,' sa Lille søster Magdeleine av Jesus (bildet).

Det er en kvinne jeg er blitt så glad i. Hun utstrålte så mye av Jesus. Vel kjent med sykdom og lidelse.

Hennes biograf, Angelika Daiker, skriver at Lille søster Magdaleine var grepet av Guds lidenskap for menneskene. Hun utlegger inkarnasjonens mysterier i alle dets aspekter: barnet i Betlehem, Jesu skjulte liv i Nasaret, hans liv på veiene og hos menneskene, hans lidelsesvei...Hun ser alle aspekter av hans liv i lys av inkarnasjonen og Guds menneskelighet.

'Din vei: kjærligheten selv, som ble menneske i Jesus', skriver hun lillesøstrenes regel: 'Ditt oppdrag: gjøre plass for Jeus i ditt hjerte og i dine omgivelser, slik at han kan være Herre og Mester. Han vil selv ta hånd om dette oppdraget, du kan bare utføre det i ham og gjennom ham. Ditt navn: Jesu lille søster uttrykker hvem du lever for, hva som er meningen med ditt liv. Ditt kjennetegn: Kristi hjerte og kors, forbundet med hverandre, er tegn på din bestemmelse til kjærlighet og hengivelse. Jesus som forbilde innbyr til å ta ham på alvor i hans menneskelige skikkelse: Jesus, Guds sønn som ble menneske, levde i enkelhet blant menneskene, han hørte til blant dem i kjærlighet, det var hans glede å være blant menneskene. Han nølte ikke med å skjule sin guddommelige storhet og levde som menneske. Han ga vår menneskelige tilværelse en helt ny verdighet. Den som betrakter Jesus, kommer til å ligne han: vær saktmodige, fulle av kjærlighet, milde som Jesus.'

Er det plass for syke mennesker i Guds rike og kirke?

Er det behov for mennesker som sliter med sykdom og som er fysisk redusert i Guds rike?  Finnes det noen tjenester for dem? Du synes kanskje spørsmålet er litt merkelig og at svaret er et opplagt ja? Det er kanskje fordi du selv ikke er satt til side og opplevd langvarig, kronisk sykdom. Svaret er nemlig ikke nødvendigvis ja. Med langvarig og ikke minst ved kronisk sykdom er det ikke bare sykdommen som setter spor. Ensomheten gjør det også. Og følelsen av å være ubrukelig. Venner slutter å ringe. Du blir ikke bedt med på noe lenger. Du er kort og godt ikke regnet med. Jeg har kjent på noe av dette selv etter at jeg ble alvorlig syk. Noen av mine venner har for lengst sluttet å ringe eller ta kontakt. Det er sikkert mange årsaker til dette. De er travle, de har sine forpliktelser, men det er noe underlig med dette: Da man var frisk hadde de alltid tid.

Jeg får av og til høre at jeg klager for mye. Syter. Jeg burde visst være mer positiv. Hvem sier dette? Friske mennesker. Jeg forsøker bare å være ærlig med eget levd liv. Jeg er av og til sliten av å være et objekt for forbønn. Hvis jeg ikke blir helbredet, er jeg likevel et fullverdig menneske? Eller er jeg da en tviler? En vantro? En Gud har forlatt? Eller er jeg et helt menneske, elsket av Gud, selv om jeg er og vil forbli syk resten av livet.

Jeg har funnet ut at det er en forakt for svakhet i mange kristne sammenhenger. Det skremmer meg.

Jeg undrer meg på årene fremover? Når Parkinsons sykdommen kanskje setter flere spor i kroppen, er det da noen menigheter som vil ha meg til å undervise eller forkynne? Eller er det ikke plass for kronisk syke i menigheten?

Nå lurer du kanskje på hvorfor det er et bilde av en eldre kvinne på denne siden? Det er fordi det Lille søster Magdaleine av Jesus! En av mine store troshelter. Hun var kronisk syk, fysisk begrenset, men reiste likevel verden rundt. Utrettelig på oppdrag for Jesus. Trøstet, oppmuntret, forkynte de gode nyhetene, ba for de som ønsket forbønn, underviste. Hennes liv var et sterkt vitnesbyrd om Jesus. Hun bar med seg Guds nærvær over alt hun kom. Men hun var et skjørt, skrøpelig menneske. Vel kjent med sykdom.

Ved en anledning sa hun det slik:

"Elsk hverandre, se Jesus i enhver av de andre. Glem aldri at dere har ofret alt av kjærlighet til Jesus. Han må ha førsteplassen hos dere. Dere må ikke foretrekke noen fremfor Ham. Han har alle rettigheter! Dere er intet. Han har alle rettigheter! Dere er intet. Han er alt. Vær kjærlige og gode. Man angrer aldri at man har vært for god. Men man angrer ofte det motsatte. Ha et hjerte som er stort og vidt for verden..."

Jeg vil bli som lille søster Magdeleine av Jesus.

To åndelige forbilder, del 2

Fordi Gud ble menneske i Jesus Kristus, er menneskelighet det viktigste aspektet ved ordenslivet til Jesu små søstre. Fordi Gud er blitt menneske i Jesus Kristus, kan det heller ikke i det åndelige liv finnes noe kosteligere enn det å være menneske.

Lille søster Magdeleine (bildet) skriver:

"Viktigere enn ditt liv som ordenssøster er ditt liv som menneske og kristen. Lev det i den fylde og skjønnhet som ligger i disse ordene. Kristus, vår Gud, er sant menneske: vær ikke redd for å være menneske, helt og fullt. Jo dypere din menneskelighet går, jo mer fullkomment kan du overgi den til Gud."

Hennes biograf, Angelika Daiker, skriver at lille søster Magdeleine vegrer seg for å skille Gud og menneske, og oppfatte det menneskelige som hindring for Gud. Gud vil bli synlig i menneskenes menneskelighet.

Jeg tenker på dette når jeg leser de første sidene i Bibelen. Om mennesket som er skapt i Guds bilde:

"Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem." (1.Mos 1,27).

Det betyr jo at Gud både har mannlige og kvinnelige egenskaper. Begge er jo skapt i Guds bilde. Begge bærer noe av Gud med seg. Guds bilde finnes i alle mennesker, uansett hudfarge, uansett nasjonalitet, om de tror på Gud eller ikke. ALLE mennesker.

"Jeg priser deg," skriver kong David, og legger til: "fordi jeg er virket på forferdelig underfullt vis. Underfulle er dine gjerninger, det vet min sjel så vel. Mine ben ble ikke skjult for deg da jeg ble virket i lønndom, da jeg ble formet så kunstferdig i jordens dyp. Da jeg bare var et foster så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke en av dem var kommet." (Salme 139,14-16)

Lille søster Magdeleine skriver:

"Du kommer til å vekke forargelse fordi du spiser sammen med mennesker som er utelukket fra det gode selskap, fordi du dukker ned i folkedypet, fordi du omgås kvinner med tvilsomt rykte, fordi du lar små barn legge beslag på deg."

Skal vi følge Jesus må vi utenfor komfortsonen vår! Sant disippelliv koster.

(fortsettes)

To åndelige forbilder, del 1

Jeg har slått følge med lille søster Magdeleine (bildet) (1898-1989). Til tross for stor kroppslig svakhet la hun ut på strabasiøse reiser verden over for å dele evangeliet og leve ut evangeliet med andre. Jeg har heller ingen stor kroppslig styrke, men livet mitt er Hans.

Lille søster Magdeleine er grepet av Guds lidenskap for menneskene. Det er også hennes pasjon. "Så høyt har Gud ELSKET verden at han ga sin Sønn, den enbårne ..." (Joh 3,16)

Gud er blitt menneske, Han er inkarnert, og dette inkarnasjonens mysterium utlegger lille søster Magdeleine i alle dets aspekter: barnet i Betlehem, Jesu skjulte luv i Nasaret, Hans liv på veiene og hos menneskene, Hans lidelsesvei. Hun ser alle aspekter av Hans liv i lys av inkarnasjonen og Guds menneskelighet.

Det skriver hennes biograf, Angelika Daiker.

Det store forbildet, foruten Jesus, for lille søster Magdeleine, ja, slik kalte hun seg: lille søster, var Charles de Foucauld, bedre kjent som broder Charles av Jesus. Han har i mange år også vært mitt forbilde. Broder Charles gav alt for Jesus. Han hadde heller ingen sterk helse. Tvert om.

Jesus som 'den eneste' tok nemlig all plass i hjertet til broder Charles og ble hans store lidenskap. Denne holdningen er hans livs mysterium, nøkkelen til å forstå både ham og lille søster Magdeleine. Som broder Charles bygger også lille søster Magdeleine sin spiritualitet på Jesus. Fra Ham skulle også Jesu små søstre, som er den orden lille søster Magdeleine grunnla, få sin vei, sitt oppdrag, sitt navn og sitt kjennetegn.

Lille søster Magdeleine skrev:

"Din vei: kjærligheten selv, som ble menneske i Jesus. Ditt oppdrag: gjøre plass for Jesus i ditt hjerte og dine omgivelser, slik at Han kan være Herre og Mester. Han vil selv ta hånd om dette oppdraget, du kan være utføre det i Ham og gjennom Ham. Ditt navn: Jesu lille søster uttrykker hvem du lever for, hva som er meningen med ditt liv. Ditt kjennetegn: Kristi hjerte og kors, forbundet med hverandre, er et tegn på din bestemmelse til kjærlighet og hengivelse."

Lille søster Magdeleine tar Jesus på ramme alvor. Ikke minst Hans menneskelighet:

"Jesus, Guds Sønn som ble menneske, levde i enkelhet blant menneskene, han hørte til blant dem, i kjærlighet, 'det var hans glede å være blant menneskene'. Han nølte ikke med å skjule sin guddommelige storhet og leve som et menneske. Han ga vår menneskelige tilværelse en helt ny verdighet."

Hennes biograf skriver: "Når lille søster Magdeleine snakker om Jesus som 'eneste forbilde', da ser hun Jesus konkret for seg som håndverker, som Marias og tømmermannen Josefs sønn. Hun ser ham som er født i armod og døde i dypeste fornedrelse. Hun ser ham som valgte den siste plass. Hun ser Jesus som han som forvoldte forargelse hos fariseerne og yppersteprestene. Den Gud som er blitt menneske, er utgangspunktet og mål for hennes spiritualitet. Han er Du for hennes kontemplasjon, Han er den Andre også i møtet mellom mennesker. For å lære ham å kjenne, for å bli ham lik, er det viktig å kjenne Evangeliet, stadig på nytt å meditere over det og studere det. Evangeliet er basis for forholdet til Jesus."

Selv sier lille søster Magdeleine:

"Les evangeliet og les det om igjen og om igjen. Mediter over det til dere kan det utenat... Vær minst like stolte over Evangeliet som muslimene er over Koranen... og det er ikke lite! Når dere omgås slik med Evangeliet, kommer dere til å bli enkle mennesker, dere kommer til å bli ledet på samme vei som bror Charles av Jesus, den som så tydelig er Jesu vei: For å forkynne Evangeliet er jeg rede til å gå til verdens ende og leve til dommedag ..."

(fortsettes)

En kroppsliggjort tro blant forfulgte trossøsken

Dette bildet griper meg veldig. Bildet er tatt i Irak, nærmere bestemt Mosul. De to damene i blå klær tilhører Jesu lillesøstre, og har valgt å bli der hvor andre flykter. For å trøste, oppmuntre, støtte og sette mot i de som ikke kan komme seg unna forfølgelsen. Men de er ikke bare sammen med kristne. De besøker også muslimske familier med samme intensjon.

Slikt gir meg håp, og jeg kjenner en stor glede ved det jeg ser. Dette er å kroppsliggjøre evangeliet. La det få føtter og hender, og ikke bare en munn. Finnes det noe større behov i en mørk verden som vår? Jeg klarer ikke å se dette.

Dette er mot. Dette er tro.

Jesu lillesøstre ble grunnlagt av Magdeleine Hutin i 1939. Hun hadde en av mine troshelter, Broder Charles av Jesus, som sitt store forbilde. Broder Charles var en franskmann som forsøkte å leve evangeliet blant muslimer i det nordlige Afrika, og som endte sitt liv som martyr. Lillesøster Magdeleine, som hun kalte seg skapte en orden av blåkledde. Det vil si at søstrene tar seg vanlig liv og lever sine liv i små bofellesskap eller kommuniteter midt blant vanlige mennesker.

I sporene til en som fulgte det umuliges Mester, del 2

Lillesøster Magdeleine av Jesus het opprinnelig Marie-Magdeleine Hutin og ble født i Paris 26. april i 1898. Hun var nesten 40 år når hun reise til Algerie for å leve 'kontemplativt midt i verden'.

Hennes store forbilde - Charles de Faucauld - ville være Kristi nærvær blant muslimene i det nordlige Afrika. Han ville forkynne først og fremst gjennom levd liv. 20 år etter hans martyrdød ville Marie-Magdeleine Hutin det samme: bringe Kristus til steder der Hans navn og gjerning ikke var kjent.

Hun som skulle bli Lillesøster Magdeleine av Jesus gikk veier som få andre hadde gått: hun søkte et åpent, kontemplativt klosterliv uten noen klosterbygning, levd blant alminnelige mennesker.

'Herren bekymrer seg svært lite om menneskelig forstand og om kvaliteten på de redskapene Han velger seg. Det som synes vanvittig i menneskelige øyne, er ikke sjelden guddommelig visdom', sa hun ved en anledning.

Og det Lillesøster Magdeleine gjorde var i grunnen ganske vanvittig. I menneskelig forstand skulle hun ikke ha klart å utføre noe av det hun gjorde. Til det var helsen for skrall. Likevel gikk hun, beina bar henne til de mest avsidesliggende og ugjestmilde strøk av vår verden. Hennes store lidenskap var Jesus. Og gi evangeliet videre.

Utgangspunktet hennes er vel så umulig som det vel er mulig å bli. Familien rammes av den ene krisen etter den andre. Hør bare:

Da 1.verdenskrig bryter ut, er Magdeleine 16 år. Krigen blir forferdelig for denne familien. Hennes farmor blir skutt av tyske soldater i oktober 1914. I januar 1916 faller hennes bror Andre, bare 20 år gammel. Han sto henne spesielt nært. Knapt et halvt år senere får familien også vite at Jules er falt, 27 år gammel. I 1918 dør så Magdeleines eldres søster av spanskesyken. To andre brødre er døde som barn. Når krigen er over, er Magdeleine den eneste gjenlevende av seks barn. Og i 1925 dør så hennes store helt, faren, av influensa. Dermed er bare hun og moren igjen.

Likevel: til tross for alle disse harde slagene fortsetter Magdeleine å følge Jesus! Uten bitterhet.

(fortsettes)

I sporene til en som fulgte det umuliges Mester, del 1

En tid fremover skal vi gå i sporene etter lillesøster Magdeleine av Jesus (bildet). Hun er et av mine store forbilder. Jeg har nevnt henne ved noen anledninger, men denne artikkelserien er et forsøk på å tegne en skisse av hennes innholdsrike liv. Ikke minst om hennes etterfølgelse av Jesus, som satte djupe spor etter seg, og hva den konkret innebar.

Du kjenner henne kanskje ikke? I 1936 begynner hun sitt livsverk i Algerie, inspirert av Charles de Foucauld, en av det 19.århundres store kontemplative, som i mange år levde som eneboer blant muslimene i Nord-Afrika. Gjennom et halvt århundre er hun ustanselig på reisefot, på tross av sykdom og motstand. Hennes misjon? Hun grunnlegger små kommuniteter av søstre, som uten støtte fra noen veldedige organisasjoner, arbeider med sine hender og deler vanlige arbeideres kår. Gjennom levd liv blir de levende vitnesbyrd om Jesus. Magdeleine og hennes 'lillesøstre' arbeider den gangen som nå blant samfunnets minste - de fattige, utstøtte og undertrykte. De lever 'kontemplativt midt i verden', som den 'kjærlighetens surdeig' lillesøster Magdeleine formulerte som deres kall.

Hva er det som fascinerer meg så sterkt med denne veve skikkelsen?

Det er flere ting, men la meg her innledningsvis være personlig og si at hun har hjulpet meg til å gi hele mitt liv til Jesus - gang på gang. Lillesøster Magdeleine var nemlig en person som ikke gav opp, selv om kroppen hennes gav henne store utfordringer. Slik min kropp gir meg. Til tross for en svært skrøpelig helse, og med få fysiske krefter, var hun stadig på farten - jorden rundt. Det var dager da alt stanset opp - som hos meg - men da la hun på nytt sitt liv i Herrens hender. Motbakkene var mange, men hun gav ikke opp. Hun ga seg over! Der ligger hemmeligheten til et godt liv.

Hun kalte Jesus for 'det umuliges Mester' og hun sa: 'Han tok meg ved hånden og jeg fulgte Ham blindt'.

Det er også blitt mitt motto, for det er også min erfaring at Herren Jesus er 'det umuliges Mester' og Han har også grepet min hånd. Jeg har tatt Ham i hånden og Han har sannelig vært trofast.

At Herren Jesus var for henne - for å sitere henne på hennes eget språk, fransk, - Maĩtre de I'impossible - forklarer også at hun ofte søke det mange ville kalle 'umulige steder', steder der kristne knapt hadde vært før eller som var såkalte 'lukkede' land.

Lillesøster Magdeleine gikk fordi Herren hadde bedt henne om det.

(fortsettes)

Når vi blir forvandlet til Kristi bilde

Dette bildet har fulgt meg denne påsken. Klarer ikke helt å slippe tak i det. Blikket mitt dveler ved noen av ansiktene, og jeg tenker på ordene til apostelen Paulus i 2.Kor 3,18:

'Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd'.

Et ansikt kan bli forklaret. I det kan vi se Jesus selv. Hos disse kvinnene ser jeg noe av Herrens skjønnhet.

Det kan være jeg tar feil, men jeg tror disse skjønne søstrene tilhører 'Jesu lillesøstre'.

Jesu lillesøstre ble grunnlagt i 1939 av Magdeleine Hutin. Hun hadde broder Charles av Jesus som sitt store forbilde, en franskmann som forsøkte å leve evangeliet blant muslimer i det nordlige Afrika, og som endte sitt liv som martyr. Lillesøster Magdeleine, som hun kalte seg, skapte en orden av blåkledde. Det vil si at søstrene tok seg vanlig arbeid og levde sitt stillferdige liv i små boenheter midt ute blant ordinære mennesker. Der ble de - med sine liv - vitner om den Herre Jesus.

Og det er denne måten å tenke på og praktisere det kristne livet som tiltaler meg. Disse kvinnene - og den mannlige grenen: Jesu lillebrødre - tok bokstavelig talt 'den nederste plassen', og levde blant vanlig arbeidsfolk, for å kunne tjene dem og gi dem evangeliet - mest gjennom sitt levde liv.

Når jeg har sett på dette bildet av disse Jesu lillesøstre, er jeg også blitt minnet om noe broder Charles av Jesus skrev, mens han var på en retreat i Nasaret i 1897:

"Jeg vil forsøke å lære Deg å kjenne bedre, Gud, slik at jeg kan bedre elske Deg. Jo mer jeg lærer Deg å kjenne, jo mer kommer jeg til å elske Deg, fordi hos Deg er alt fullkomment og verd å beundre og å elske. Å lære Deg å kjenne, selv om det gjelder bare en liten side av Deg, det er å se skjønnhet som stråler med en ennå strørre glans, ennå mer gjennomskinnelig, det er å henrykkes enda mer av kjærlighet. Du er tanker, ord og gjerninger, Gud - Du gjenspeiler uopphørlig Deg selv, Din egen fullkommenhet og Du ser i Deg Dine verk, Dine nåværende og kommende gjerninger, under alle århundrer og til alle tider."

Svakhetens teologi og julens budskap

Sjelden kommer svakhetens teologi så klart frem som i julens evangelium.

'Ansikt til ansikt med verdens hat og sinne må vi bære fram mildheten og smilet til barnet Jesus fra Betlehem. Ansikt til ansikt med verdens stolthet må vi bære fram litenheten og svakheten til det bittelille nyfødte barnet i krybben'.

Ordene tilhører Lillesøster Magdeleine av Jesus (bildet), grunnleggeren av Jesu lillesøstre. Hun levde ut innholdet i svakhetens teologi, ikke bare med sine ord, men med sine liv. Forbildet var broder Charles av Jesus, som gav sitt liv for å nå muslimer i Sahara med evangeliet.

Begge disse to har vært og er viktige inspirasjonskilder for mitt eget liv.

For Veien valgte meg

Et skriftsted og en setning fra et dikt har talt til meg de siste dagene, etter at jeg på nytt ble lagt inn på sykehuset, på grunn av mine hjerteproblemer:

Skriftstedet er Joh 21,18:

'Sannelig, sannelig sier jeg deg: Da du var yngre, bandt du selv opp om deg og gikk dit du ville. Men når du bir gammel, skal du rekke ut dine hender, og en annen skal binde opp om deg og føre deg dit du ikke vil'.

Ordene er myntet på Peter, og de er uttalt av Jesus.

Diktstrofen er denne:

'Ty Vägen valde dej'.

De er skrevet av kunstneren, pastoren og medlem av kommuniteten på Bjärka Säby, som jeg selv er en selv av, Stig Petrone. Når Jesus ved en anledning presenterer seg selv, kaller Han seg selv for: 'Veien' (Joh 14,6). Følger vi Ham som er Veien, så har vi også gjort Ham til Herre over våre liv, og da er det Han som har eiendomsretten til det. Når vi rekker ut våre hender - våre tomme, åpne hender, så er det Han som griper dem, og vi følger Ham. Vi vet ikke alltid hvor Han går, men når Han slår følge, kan vi alltid være trygge på at vi når målet, og ikke går oss vill.

En av mine åndelige forbilder er Lillesøster Madeleine av Jesus. Hele hennes historie kan sammenfattes i disse ordene:

'Gud tok meg ved hånden, og jeg fulgte Ham blindt
- i tilsynelatende mørke, 
uten alle menneskelige muligheter,
men med en ubegrenset tillit
til Jesu allmakt,
Han som er det umuliges Mester!'

Både Jesu ord til Peter, og diktstrofen til Stig Petrone sier noe om dette at livet velger for oss - og i dette tilfellet er det Herren selv som velger veien vi må gå. Den kan være annerledes enn andre veier, selv om vi alle går samme Veien, som er Jesus.

Jeg gir Ham hånden - og Gud griper den, og følger med meg. Det gir trøst, det skaper fred. For Han er 'det umuliges Mester', for Ham er intet umulig.

Om du ser nøye på bildet som følger dagens bloggartikkel vil du se at helt nede til høyre i bildet, ligger det noen steiner som danner et kors. Det er der livsveien begynner for en kristen. Den starter med selvlivets død:

'Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg ...' Gal 2,20.

Be for meg - jeg trenger det.

Vår kjærlighet til Kirken

I dag blir jeg minnet om noe som Carlo Caretto skrev om menigheten. Det er så sant og radikalt det Caretto sier om Kristi forsamling på jord. På bildet ser vi Carlo Caretto sammen med Lillesøster Magdeleine av Jesus. Begge var radikale etterfølgere av Jesus gjennom det eksemplet som Bror Charles av Jesus etterlot seg. Caretto var en del av det fellesskapet som kaller seg Jesu lillebrødre. Han døde i 1988. Nedenfor har jeg forsøkt å oversette det Caretto har skrevet:

"Hvor forvirrende du er, å menighet, og samtidig elsker jeg deg! Du har gjort at jeg lider, likevel skylder jeg deg så mye. Jeg har ikke sett noe i verden mer hengitt til det obsure, eller som har gått så mye på kompromiss, eller mer falskt, likevel har jeg ikke rørt ved noe renere, mer generøst, eller mer vakkert. Hvor ofte har jeg ikke ønsket å slå døren til min sjel igjen rett i ansiktet ditt, og hvor ofte har jeg ikke bedt om å få dø trygt i dine armer.

Nei, jeg kan ikke fri meg selv fra deg, fordi jeg er deg, selv om det ikke er det alene. Og hvor skulle jeg gå?"

Sykdom kan være en mulighet til å ofre seg for Jesus

Ennå en gang lar jeg meg fascinere, begeistre og utfordre av Lillesøster Magdeleines (i blått på bildet) radikale etterfølgelse av Jesus. Til tross for alvorlig sykdom - hun led i mange år av tuberkulose, hadde en alvorlig artritt kombinert med muskelsvinn i skulderen - gav hun alt for Jesus, og de aller minste i samfunnet. Hun sa:

"Jeg var bekymret fordi livet dirret i meg. Jeg forstod ikke at sykdom og lidelse på ingen måte er unyttig, at de tvert imot kan bety en makeløs og fruktbar mulighet til å ofre seg selv og til å tjene ... Jeg vet bedre enn noen gang at jeg ikke er noe, at jeg ikke duger til noe, men at Herren hadde en plan med meg da Han tok meg ved hånden ... ikke for min egen skyld ... Han lar meg beholde alle mangler og feil. Jeg er som et ødelagt og rustent redskap som allikevel er i stand til å sende sterkstrøm videre, uten å holde noe tilbake."

Når mennesker møtte henne og så henne lidelse, svarte hun:

"Alt er mulig for den som tror, for den som elsker. Jesus er de umuliges Mester."

Tanker ved et 70 års jubileum - om bror Charles og lillesøster Magdeleine av Jesus

Denne dagen i dag er det nøyaktig 70 år siden grunnleggelsen av Jesu lillesøstre, eller Little Sisters of Jesus. Dessverre er ikke Jesu lillesøstre lenger representert i Norge. Det var 29. november i 1939 at Magdeleine Hutin, senere lillesøster Magdeleine av Jesus, grunnla denne ordenen som hadde Broder Charles av Jesus (bildet) som sitt store forbilde. Nå har jeg skrevet om lillesøster Magdeleine og broder Charles av Jesus ved ulike anledninger, og kommer sikkert til å gjøre det flere ganger. Men i anledning jubileet vil jeg dele med bloggens lesere noe broder Charles skrev om Gud i forbindelse med en retreat i Nasaret 5.-15 november i 1897:

"Jeg vil forsøke å lære Deg å kjenne bedre, Gud, slik at jeg kan bedre elske Deg. Jo mer jeg lærer Deg å kjenne, jo mer kommer jeg til å elske Deg, fordi hos Deg er alt fullkomment og verd å beundre og å elske. Å lære Deg å kjenne, selv om det gjelder bare en liten side av Deg, det er å se skjønnhet som stråler med en ennå strørre glans, ennå mer gjennomskinnelig, det er å henrykkes enda mer av kjærlighet. Du er tanker, ord og gjerninger, Gud - Du gjenspeiler uopphørlig Deg selv, Din egen fullkommenhet og Du ser i Deg Dine verk, Dine nåværende og kommende gjerninger, under alle århundrer og til alle tider."

Både lillesøster Magdeleine og broder Charles av Jesus er forbilder for den som vil leve ut troen på Jesus radikalt i sin hverdag. Jeg har mye å lære av deres oppofrelse, overgivelse og hengivelse til Jesus. Så i dag, på denne første søndagen i advent, takker jeg for deres liv og deres ekesmpler. De var Jesu lys i sin samtid, og lyset de representerer er så kraftig og så sterkt at vi merker lysglansen fra deres liv fremdeles.

Kontemplativt liv levd midt i hverdagen, del 3

Å lese om lillesøster Magdeleine av Jesus griper meg veldig. Når jeg skal preke på søndag, vil jeg bruke episoder fra hennes liv som eksempel. Det er snakk om en radikal etterfølgelse av Jesus.

Joseph og Jeanne Hutin gifter seg i Nice i 1888 og får seks barn, fire gutter og to jenter. Elisabeth Marie Magdeleine er den yngste. Faren blir ufør 30 år gammel, da arbeider han som militærlege i Nord-Afrika. På grunn av et uhell på hesteryggen, hadde han brukket et bein, og fått streng beskjed om at han ikke skulle ri på seks måneder. En dag kommer de til ham med en muslimsk gutt på fem-seks år, som har difteri. Gutten vil dø om han ikke får nødvendig medisin. Den kan bare skaffes i Tunis som er 60 km unna. Ingen melder seg frivillig. Da setter Joseph Hutin seg på hesteryggen, og sitt eget liv på spill for å redde den muslimske gutten. Gutten blir reddet, farens skade blir betydelig forverret, og han må skulle som lege. For den lille guttens skyld har han spolert sin egen karriere. Han får store problemer med å skaffe seg ny jobb, pensjonen rekker knapt til for den store familien,

Lillesøster Magdeleine hørte aldri sin far klage over dette, eller angre på at han satte sitt eget liv på spill og ødela sin legekarriere, for å redde den muslimske gutten. Faren er en hengitt kristen, en beder og en ivrig leser av Bibelen.

For Magdeleine ble mye av grunnlaget for hennes senere liv og tjeneste lagt når hun så farens eksempel på sann tro. Trengslene skulle likevel ikke være over for denne familien.

Da 1. verdenskrig bryter ut, er Magdeleine 16 år. Krigen blir forferdelig for familien. Magdeleines farmor blir skutt av tyske soldater i oktober 1914. I januar 1916 faller Magdeleines bror Andre, 20 år gammel. Han sto henne spesielt nær. Knapt et halvt år senere får familien beskjed om at også Jules er falt, 27 år gammel. I 1918 dør så Magdeleines eldre søster Marie av hjernehinnebetennelse, som var en følge av spanskesyken. Før dette skjedde var begge de andre brødrene døde som barn, Charles en måned etter fødselen, Maurice seks dager gammel av difteri.

Da krigen er over, er Magdeleine den eneste gjenlevende av seks barn!

Før krigsutbruddet, som barn og ung, hadde hun hatt en sorgløs tilværelse. Etter krigen er famlien knekket. I 1926 dør plutselig faren etter en influensa under et ferieopphold. Nå er det bare moren og Magdeleine igjen.

Jeg tenker: Hvordan er det mulig å leve videre etter dette? Men de får begge oppleve at det er noe som er sterkere enn døden, Herren Jesus. Han overvant den. Farens store kjærlighet til Afrika, og til muslimene, som må få høre om Jesus, gjør at kjærligheten til Afrika blir Magdeleine nærmest født med. Dette forsterker seg når hun får møte Charles de Foucauld, bedre kjent som bror Charles av Jesus. Mer om det i neste artikkel.

Bildet viser barn fra det området hvor lillesøster Magdeleine av Jesus begynte sitt arbeid.

(fortsettes)

Kontemplativt liv levd midt i hverdagen, del 2

Hva menes så med å leve kontemplativt midt i hverdagen? Angelika Daiker som har skrevet biografien om Lillesøster Magdeleine skriver om dette:

"Hennes forståelse av det kontemplative liv var meget livsnær og tilgjengelig for alle: Å leve som kontemplativ, det vil ganske enkelt si: å rette blikket mot Jesus, overalt, på arbeidet, på veien, midt blant menneskene - å tale med Ham som den kjæreste i verden."

"Slik," skriver Angelika Daiker, "gjorde hun avstanden mellom ordensfolks kontemplasjon og arbeidernes og vaskekonenes hverdag mindre. I sigøynernes og de hjemløses ansikter, hos fanger og prostituerte så hun Guds menneskelige ansikt og ga dem deres guddommelige verdighet tilbake. Hun hentet ikke bare den betraktende bønn inn i det alminnelige liv, hun ga hverdagslivet en plass i kontemplasjonen og ga det dermed større verdi. Hennes form for kontemplativt liv har endret dagens ordensspiritualitet."

Sykdom preget Lillesøster Magdeleines liv, men det hindret henne likevel ikke fra å tjene sin Herre. Hun ble tvert imot ansporet av det umulige.

"Motstanden blir en drivkraft," skriver Angelika Daiker og legger til:

"Ikke for å hevde seg, men for å finne ut om det bare er umulig etter menneskelig oppfatning, eller også for Guds åsyn. For henne er Jesus "det umuliges Mester". Derfor tenker hun ofte over sammenhengen mellom menneskelig vanvidd og guddommelig visdom, og hun forstår at det som kan være vanvidd for mennesker, ofte kan være meget forstandig i Guds øyne."

Selv sa Lillesøster Magdeleine:

"Herren bekymrer seg svært lite om menneskelig forstand og om kvaliteten på de redskapene Han velger seg. Det som synes vanvittig i menneskers øyne, er ikke sjelden guddommelig visdom."

Angelika Daiker skriver:

"Vanvidd og visdom er bare ett av de paradokser Magdeleine anvender når hun forsøker å uttrykke sin tro og lengsel. Når ethvert begrep blir for snevert til å sette ord på hennes store kjærlighet, er paradokset fortsatt en mulighet til å si det usigelige. Slike paradokser er, foruten vanvidd og visdom: 'bryte ned og bygge opp', 'alt og intet', 'være stor og være barn', 'sterk og myk'. Bak disse ordparene ligger en rik livshistorie, med et bredt spekter av totalt motsatte erfaringer, som har vist seg å være èn helhetlig historie med Gud. Avmektig, svak og syk opplever hun at sorg og glede ikke kan skilles fra hverandre, og at sorg kan forvandeles til glede. Når hun sier at 'jeg er intet, jeg har intet og jeg kant intet', er det et uttrykk for hennes sinnsro, som bunner i alt Gud er alt, har alt og kan alt. Når hun er villig til selv å være 'intet', til å tre helt tilbake, blir det mulig for Gud å fylle hennes eget intet... Hele Magdeleines historie kan sammenfattes i disse ordene:

"Gud tok meg ved hånden, og jeg fulgte Ham blindt... i tilsynelatende mørke, uten alle menneskelige muligheter, men med en ubegrenset tillit til Jesu allmakt, Han som er det umuliges Mester."

Kontemplativt liv levd midt i hverdagen, del 1

Bror Charles av Jesus var lillesøster Magdeleine's store forbilde. Her er han fremstilt på et moderne ikon hvor han peker på Kristus. Kallet hennes var nærmest som et ekko av det kallet bror Charles fikk: Han ville være Kristi nærvær blant muslimer uten å forkynne eller misjonere på tradisjonell måte. Det samme ville Magdeleine. Hun ville bringe Jesus til steder der Han aldri var kjent.

Lillesøster Magdeleine kalte Jesus for "Maître de l'impossible", Det umuliges Mester. Hun ville bygge opp et verdensnett av små fellesskap, av kommuniteter, som var åpne mot verden, og med fokus på Jesus. Til tross for sin sykdom og sin lidelse trosset hun grenser få trodde var mulige for henne. Mange sluttet seg til henne. Da den første samlingen av alle disse fellesskapene kom i stand (1954), fantes det allerede 351 søstre. Ordensdrakten hun valgte var grovt mørkeblått stoff. Med det ville hun signalisere at hun ville ha dialog med alle mennesker. For geistligheten ble det et paradoks: på den ene siden ville denne søsterorden være kontemplativ, på den andre siden gikk de med en drakt som lignet arbeidsklær! Ikke nok med det: de bodde og bor også midt blant vanlige folk, enten det er i en blokk, et telt, en hytte og de arbeider i vanlige yrker.

Både for bror Charles og lillesøster Magdeleine var deres kall i størst mulig grad å inkarnere Jesus selv. Med andre ord: Leve sitt dagligliv slik Jesus ville ha gjort det. Derfor kom Jesus fra Nasaret, Han som levde som fattig blant de fattigste de første 30 årene av sitt liv, og delte kår med vanlige arbeidere og arbeidsløse i Nasaret, sentrum for deres meditasjon og bønn. For bror Charles, var nok mannen fra Nasaret den som opptok ham mest, for Magdeleine var det Jesusbarnet.

(fortsettes)

Lillesøster Magdeleine av Jesus - en stor inspirasjonskilde

Jeg har skrevet om lillesøster Magdeleine av Jesus for en tid tilbake, men har på nytt funnet frem igjen en biografi om henne, skrevet av Angelika Daiker. Lillesøster Madeleine av Jesus er en person som griper meg sterkt, og er et stort forbilde i radikal etterfølgelse av Jesus. 26. april i år var det 110 år siden hun ble født. I 1939 grunnla hun ordensfellesskapet Jesu små søstre, som i løpet av hennes levetid - hun døde i 1989 - vokste til å bli et verdensomspennende ordenssamfunn.

Inspirert av Charles de Foucauld, bedre kjent som Bror Charles av Jesus, en av det 19. århundres store kontemplative, som i mange år levde som eneboer blant muslimene i Nord-Afrika, reiser hun i 1936 til Algerie og begynner der sitt livsverk. Gjennom et halvt århundre er hun ustanselig på reisefot, på tross av sykdom og motstand, ikke minst fra kirkelig hold, for å grunnlegge de små fellesskapene av søstre som skal utgjøre hennes internasjonale ordensfamilie.

Uten noen form for materiell støtte fra veldedie organisasjoner i ryggen lever søstrene, dengang som nå, av sine henders arbeid, oftepå fabrikker, hvor de deler arbeidernes kår. Blant samfunnets minste - fattige og utstøtte, sigøynere og sirkusfolk, nomader og urfolk på alle kontinenter - lever de "kontemplativt midt i verden", som den "kjærlighetens surdeig" lillesøster Magdeleine formulerte som deres kall.

Selv utrettet hun det tilsynelatende umulige. Jeg tror årsaken til dette er fordi hun la hele sitt liv i hendene på Ham som hun kalte "det umuliges Mester".

Selv sa hun:

"Han tok meg ved hånden, og jeg fulgte Ham blindt!"

I en serie med artikler skal vi se nærmere på hvordan man kan leve kontemplativt midt i verden, gjennom eksemplene fra livene til Lillesøster Magdeleine, bror Charles av Jesus, bror Carlo Caretto og andre.

Jeg håper flere kan la seg inspirere til å følge i deres fotspor.

Det umuliges Mester

Gårsdagen ble en ganske slitsom dag for meg. Det har nok sammenheng med at jeg dro til Oslo dagen før, og var sliten etter reisen. I går formiddag deltok jeg på en undervisningstime ved den videregående skolen på Gjøvik, hvor dr. Justus Reid Weiner fra Israel, holdt et foredrag om den iranske presidentens trussel om folkemord på jødene. Dr. Justus Reid Weiner er advokat i internasjonal lov og rett, og en av Nobelprisvinner Elie Wiesels venner. I går kveld talte han på et møte i Sentrumkirken med samme tittel som foredraget på den videregående skolen. Foredraget gav sterke inntrykk av den overhengende faren Israel befinner seg i. Gjør Iran alvor av å sende en atombombe over Israel, vil det få kolossale konsekvenser for hele sivilisasjonen.

Man kan føle seg aldeles avmektig innfor disse grusomhetene om nok en folkemord. Midt oppe i alt dette har jeg tenkt mye på lille søster Magdeleines (bildet) liv og spiritualitet. Lille søster, ja det var slik hun ville kalles, Magdeleine av Jesus (1898-1989) grunnla i 1939 ordensfellesskapet Jesu små søstre, som i løpet av hennes levetid vokste til å bli et verdensomspennende ordenssamfunn. Jesu små søstre har inntil ganske nylig vært representert også her i Norge. Inspirert av Charles de Foucauld, eller Broder Charles av Jesus som han ble kalt, - en av det 19. århundres store kontemplative - som i mange år levde som eneboer blant muslimene i Nord-Afrika, reiser hun i 1936 til Algerie og begynner sitt livsverk. Gjennom et halvt århundre er hun ustanselig på reisefot, på tross av sykdom og motstand, ikke minst fra kirkelig hold, for å grunnlegge de små fellesskapene av søstre som skal utgjøre hennes internasjonale ordensfamilie.

Uten noen materiell støtte fra karitative institusjoner i ryggen lever søstrene, dengang som nå, av sine henders arbeid, ofte på fabrikker, hvor de deler arbeidernes kår. Blant samfunnets minste - fattige og utstøtte, sigøynere og sirkusfolk, nomader og urfolk på alle kontinenter - lever de "kontemplativt midt i verden", som den "kjærlighetens surdeig" lille søster Magdeleine formulerte som deres livskall. Selv utrettet hun det tilsynelatende umulige, kanskje nettopp fordi hun la sitt liv i hendene på Ham som hun kalte "det umuliges Metser". "Han tok meg ved hånden," sa hun, "og jeg fulgte ham blindt... i tilsynelatende mørke, uten alle menneskelige muligheter, men med en ubegrenset tillit til Jesu allmakt, Han som er det umuliges Mester."

Lille søster Magdeleines liv inspirerer meg. Både fordi hun trosset sykdom og nød, og fulgte Jesus betingelsesløst, og fordi hun alltid ville gi Jesus til andre, koste hva det koste ville. I dette ser jeg håp - også etter de dystre fremtidsutsiktene som trusselen fra Iran innebærer.