Minner fra Russland, del 3

Det jeg er i ferd med å fortelle deg er noe av det mest spesielle jeg har opplevd. Nå har jeg fortalt historien før, men det skader ikke å gjenfortelle denne historien om Guds forunderlige ledelse. 

I forbindelse med en av mine Russlands-reiser ble jeg en dag spurt om jeg kunne tenke meg å bli med til en liten landsby. Landsbyen lå ganske øde til og det var en lang reise dit fra Pskov hvor vi bodde. Jeg nølte ikke med å si ja. For jeg husket et profetisk ord jeg hadde fått en tid før jeg dro, nemlig at Herren hadde en spesiell overraskelse til meg under akkurat dette Russlands-oppholdet,

Jeg vokste opp i en lita grend. Mor og far hadde tatt over mors barndomshjem når de giftet seg. På eiendommen vokste det et epletre. Det var et Glassepletre. Eplene var svært saftige og gode på smak. De var så gode at en av naboene byttet til seg et par bøtter mot fjellørret han selv hadde fisket. Det synes hele familien vår var et godt bytte. Etter at faren min døde, sitter mor som enke med huset i mange år, men velger til slutt å selge. Dermed forsvinner både huset og apalen med glasseplene. I mange år forsøkte jeg å få tak i glassepler, men lykkes ikke. Smaken av glassepler var dermed bare en erinding. Et godt barndomsminne.

Reisen til den bortgjemte landsbyen tok lang tid. De overdrev ikke de som sa at det ville bli en slitsom reise. Men jeg følte hele tiden at Gud ville at jeg skulle reise dit.

Da vi endelig kom frem stanset bilen vi kjørte med utenfor et hus som pinsevennene brukte som forsamlingslokale. I selve inngangspartiet satt det noen ferme babuskaer i stormønstrede sommerkjoler med sjal rundt seg. Men det var ikke det som fanget min interessse. Det var hagen ved siden av. Der sto det et epletre med glassepler! 

Jeg ba de jeg reiste sammen med om å få litt tid for meg selv, før møtet begynte. Mens de gikk inn tok jeg turen innom hagen, fant de fineste glasseplet på treet og satte meg ned med ryggen til treet. Sakte, nesten andektig tok jeg den første biten - og var med ett tilbake i barndommen. Tårene lot jeg bare renne.

Da taler Gud til meg:. "Ingen ting er for lite for meg, og ingen ting er for store. Jeg har omsorg for meg og bryr meg også om slike små detaljer, for å glede deg. Sett din lit til meg!"

Senere skulle jeg få vite at glassepler kommer opprinnelig fra Russland. Da var med ett ringen sluttet. 

fortsettes

Billedtekst: En gammel russisk landsby malt av: Vasilij Dmitievitsj Polenov.

Minner fra Russland, del 2

Stedet var ikke avmerket på noe kart. På det kartet vi så var området helt hvitt. Før jernteppets fall eksisterte ikke disse stedene som ble kalt 'Russlands hvite byer'. Dette var forbudt område. Dette var de hemmelige russiske militærforlegningene. Vi befant oss på grensen mellom Russland og Hvite-Russland. 

Da hadde vi kjørt et godt stykke fra vårt utgangspunkt, Pskov. Vi befant oss inne i denne militære byen, og var nå på vei inn i en skog. Til fots. Sammen med en liten gruppe russiske pinsevenner. Sammen med oss var kona til en av offiserene. Hun var nylig blitt en kristen. Skogsstien førte oss til et lite skogstjern. Noen hadde med seg gitarer. Nede ved skogstjernet sang vi kristne sanger og ba til Gud sammen. Så ble det gjort klart til dåp. Offiserfruen vadet ut i det lille skogstjernet sammen med en av de lokale pastorene fra nabobyen og en medhjelper.

Der inne i den strengt hemmelige militærleiren ble offiserfruen døpt på bekjennelsen av sin tro, og oppreist til et nytt liv. Jeg gråt når jeg så dette gripende synet. Når de tre steg opp igjen av vannet og vadet inn til stranden igjen, fortsatte vi å lovprise Gud. Tenk det! Inne i en russisk militærleir! Det var tydelig at tidene hadde endret seg! Sangen kunne høres langt av gårde. Når som helst kunne det komme russiske soldater. Men ingen av oss var redde. Skrur vi klokka noen få år tilbake ville ikke det som skjedde ber i militærleiren hvert mulig. Da ble evangeliske - og ortodokse - kristne arrestert for sin tro, og dåp var strengt forbudt.

Nå har jeg selv gjennom årenes løp forrettet mange dåpshandlinger, og vært vitne til at mennesker har latt seg døpe på bekjennelsen av sin tro, men ingen dåpshandling har vært så spesiell som dåpshandlingen inne i den russiske militærbyen. Den hører med til et av mine mest dyrebare minner, og jeg tenker ofte på den.

fortsettes

En dame jeg ikke glemmer - en historie om hellighet

Jeg ser henne fremdeles for meg, og det hender jeg drømmer om henne. Det begynner å bli en del år siden jeg så henne første gangen i utkanten av den russiske byen Pskov, sør for St.Petersburg. Huset hun bodde i var så falleferdig at man knapt kunne tro at noen kunne bo der. May Sissel og jeg overnattet i et hus like i nærheten, og fra vinduene i andre etasje så jeg noe som jeg aldri har klart å glemme:

En gammel krok, med skaut på hodet og i slitte klær komme ut av det falleferdige huset tidlig om morgenen. Hun stavret seg fram til hun sto omtrent midt på gårdsplassen, så snudde hun seg mot restene av det som en gang hadde vært en kirke, bøyde overkroppen framover, rettet seg så opp og gjorde korsets tegn over pannen og brystet. En enkel sjel, et stillferdig liv.

Jeg ble grepet av det jeg vil kalle helligheten. En djup Gudsfrykt som preget den gamle kvinnen. Dette var ikke et tomt rituale, men uttrykk for overgitt tro.

Jeg så henne gjøre dette flere ganger den tiden vi bodde der. Året etter var huset jevnet med jorden. Skjønt hus, en rønne er vel mer beskrivende. Hvor det ble av kvinnen aner jeg ikke. Kanskje Herren hadde hentet henne hjem? Men hun ble en læremester for meg i sann hellighet.

Dessverre har jeg ikke noe bilde av kvinnen. Det føltes ikke rett å skulle fotografere henne, så dette bildet er bare brukt i illustrasjonsøyemed.

100 år - men levende opptatt av Den Hellige Ånds gjerning!

Dette bildet velsignet meg i dag! Det viser min gode venn, pastor Pavel i pinsemenigheten 'Gode nyheter', i byen Petsjory, på grensen mellom Russland og Estland.

Han sitter med en åpen Bibel sammen med Vera Vosu. Hun er 100 år og seks måneder gammel!

I 1930 inngikk hun en pakt med Herren Jesus, hun gav sitt liv til sin Frelser og Herre, og var den første som ble døpt i menigheten 'Gode nyheter'.

Pastor Pavel forteller at han møtte Vera Vosu den 25. januar og at hun inspirerte ham med ordene: 'Vi kan ikke tvinge Den Hellige Ånd, alt skjer gjennom bønn og at vi handler på Ordet'.

Jeg har et spesielt forhold til denne menigheten. Det er denne menigheten jeg har besøkt flest ganger når jeg har vært på mine reiser i Russland, og jeg drømmer og ber om å få komme tilbake dit en gang.

Byen Petsjory ble grunnlagt på 1500-tallet, har ca 13000 innbyggere og ligger i Pskov fylke. Byen Petsjory ligger 45 km vest for Pskov, og bare en kilometer fra grensen til Estland. Men så har da også området tilhørt Estland. Det var etter den sovjetiske okkupasjonen i 1944 at området ble russisk.

En litt sår drøm om Russland - og kallet til å fullføre min tjeneste

Mens tåka siger innpå, og regnet skyller ned, drømmer jeg om endeløse flate russiske landsskap! Det oppmuntrer meg! I tankene er jeg tilbake til Pskov, både byen og fylket, beliggende omlag 20 kilometer øst for grensa til Estland, langs Velikaya elva. Her bor det drøyt 200.000 mennesker.

Jeg har vært her flere ganger, og drømmen om å reise tilbake er der omtrent hele tiden! Jeg har skrevet det før, og innrømmer det: Forholdet mitt til de slaviske folkeslagene, landskapet og kulturen, handler om djup kjærlighet! Til tross for at jeg sliter med dårlig helse, klarer jeg ikke å gi slipp på tanken om at det også handler om et kall. Et kall til å forkynne evangeliet, og et kall til å støtte lokale menigheter, og ikke minst oppmuntre deres pastorer og diakoner.

Takknemligheten for de små lokalforsamlingene
Jeg er veldig takknemlig for det jeg har fått være med på så langt. Ikke minst få besøke små forsamlinger langt ute på den russiske landsbygda. Der forholdende er enkle, og slitet stort; der det trengs noen som kan oppmuntre til videre innsats for Guds rike. For hva hadde skjedd om ikke disse små forsamlingene hadde vært der?

Det hadde betydd at mange aldri hadde fått høre evangeliet. At de fortsatt ville leve uten Gud, og uten håp i denne verden. Men på grunn av disse forsamlingene har lyset skint i mørket, og menn, kvinner og barn har fått favne budskapet om korset og oppstandelsen, og opplevd frelsens store under.

Fullføre tjenesten
Jeg drømmer fortsatt om teltmøter og møteserier, for å nå de mange som ennå ikke er nådd med evangeliet i det veldige russiske riket. Det er en litt sår drøm, for menneskelig sett har jeg ingen midler eller helse til dette. Men jeg lever med et ord som jeg fikk når jeg ble ordinert til pastor:

'Jeg vitner for Gud og Kristus Jesus, som skal dømme levende og døde, og ved hans komme og hans rike: Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst, med all tålmodighet og lære. For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men etter sine egne lyster skal de ta seg lærere i mengdevis, etter som det klør i øret på dem. De skal vende seg bort fra sannheten, og vende seg til eventyr. Men vær du edru i alle ting. Lid ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste'. (2.Tim 4,1-5)

Disse ordene følger meg om dagen, jeg klarer ikke å slippe dem: 'Lid ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste...' 

Jeg spør meg selv, og jeg spør Gud: hvordan skal jeg oppfylle denne delen av det du kalte meg til, når du kalte meg til å forkynne Ditt ord? Jeg vil så gjerne gi det jeg har igjen å leve, til å fullføre min tjeneste! For jeg har ikke opplevd at Han har trukket dette kallet tilbake, selv ikke etter hjerteinfarktet.

Kanskje du som leser dette, kan be for meg? At Herren vil gi nåde og kraft, midler og helse, til å fullføre det løp jeg er kalt til å løpe, den tid jeg er her?

Bildet viser litt av landsskapet ute på landsbygda i Pskov distriktet.

14 russisk ortodokse pilegrimer drept og 29 skadet i tragisk bussulykke

En buss med pilegrimer fra Russland ble utsatt for en ulykke i Ukraina lørdag (bildet): 14 ble drept og 29 skadet. Årsaken til den tragiske ulykken - hvor bussen plutselig om over i motsatt kjørefelt og veltet i en grøft - kan ha vært at sjåføren sovnet ved rattet. Dette er imidlertid i skrivende stund ikke avklart.

Bussen med ortodokse pilegrimer kom fra Velikie Luky i Pskov regionen, og ulykken fant sted halv seks om morgenen lokal tid nær byen Chemigov i det nordlige Ukraina. Passasjerene - flesteparten kvinner i alderen 20-70 år - var på vei til Pochaevskaya Lavra klosteret. Ombord i bussen var det 43 personer, av dem to sjåfører. De skadde ble i løpet av helgen flydd tilbake til Russland.

Spennende misjonsreise til mitt elskede Pskov

Siden jeg har reist en del i Pskov-distriktet i Russland, og besøkt menigheter ute på landsbygda, så er det spennende å lese denne rapporten, som jeg har forsøkt å oversette:

15. januar startet to misjonsekspedisjoner til nordvest-regionen av Russland. Misjonsteamet består av åtte personer fra ulike baptistmenigheter i St.Petersburg.

Pskov-distriktet er stort, med et areal på hele 55.300 kvadratkilometer. Mange av byene, tettstedene og landsbyene her har ingen evangelisk menighet i det hele tatt. Pskov-distriktet har grenser til både Estland, Latvia og Hvite-Russland. Det grenser også til St.Petersburg fylke, Novgorod, Tver og Smolensk. Den er den vestligste av alle Russlands føderale enheter. Byen Pskov, med sine 202.780 innbyggere, er administrativt senter for hele fylket. Den ligger ved eleven Velikaja, rundt 20 kilometer øst for grensen til Estland. Byen dekker et areal på 95,5 kvadratkilometer.

Misjonsteamet delte seg i to grupper når de ankom Pskov. Det første teamet besøkte steder som Pskov, Zaplyuse Plyussa, Struga, Velikie Luki før de vendte tilbake til Pskov. De besøkte også et sted som kalles Røde øya, som ligger helt på grensen til Hvite-Russland. Her har jeg selv vært. Dette var en av de såkalte 'hemmelige byene' under kommunist-tiden. De stod ikke på kartet. Dette var militære byer, som ofte skjulte store troppeansamlinger. Da vi besøkte stedet var vi inne på det militære området, og i et tjern der ble de første kristne på dette stedet døpt. Det var en sterk opplevelse å være vitne til. Teamet besøkte også et sted jeg ikke har vært, nemlig Pavlovsk, hvor det finnes en baptistmenighet.

Mirakelhuset i Lopatova

Det andre teamet dro til landsbyen Lopatova. For tre måneder siden ble det opprettet et rehabiliteringssenter her med åtte plasser. Historien bak dette stedet er nokså spesiell. Huset hvor rehabiliteringssenteret holder til er et vanlig bolighus. Eieren bor i den ene delen, den andre har han gitt bort til å kunne brukes 'til Guds ære'. Lokalbefolkningen likte ikke dette stedet. For tre år siden brant det ned. Og folk sa til eieren: 'Ja, nå kan du se, det skyldes nok at du gav det til baptistene!'

Men så bygget baptistene huset opp igjen, og i byggeprosessen endret folk oppfatning av både baptistene og eieren. I dag er de stolte av å ha et rehabiliteringssenter i landsbyen sin. De er vitne til de under som skjer med forkomne alkoholikere der. Og de er det mange av i Russland. Nå kaller de det Mirakelhuset.

I byen Porkhov finnes det et bedehus langs elva Shelon. Her er det så vakkert. Nesten hele byens befolkning kom hit når teamet kom på besøk. Men menigheten her har det vanskelig. Den står for tiden uten pastor, og medlemmer av baptistmenighetene i Pskov reiser hit for å hjelpe til med gudstjenestene. Kanskje du vil være med på å be om at Gud vil kalle noen til å bli pastor for menigheten her? Høsten er sannelig stor, arbeiderne få. Jeg ber om at Gud skal gi meg helse til å reise tilbake til Pskov for å hjelpe menighetene her. Jeg har lagt igjen mye av mitt hjerte i denne delen av Russland.

Bildet er fra møtet i Lovpatova.

Lederkurs for pastorer og diakoner i Pskovdistriktet i Russland

For meg som har besøkt den russiske byen Pskov en rekke ganger, er det spennende å lese om samarbeidet mellom Grace Bible Church i Bozeman i Montana, USA og Bibeltreningsinstitutet som baptistene i Pskov driver. Dette samarbeidet er en del av Antioch- Initiative som drives av Slavic Gospel Association, som er en av de eldste øst-europa misjonene.

Pskov er statistisk sett en av de minst nådde områdene i Russland. Det er en vakker by - over 1100 år gammel - med en rik historie. Dette var stedet hvor den siste russiske tsar abdiserte fra tronen under den russiske revolusjonen.

I tre dager underviste pastor Bryan Hughes og Dave Barnhart fra Grace Bible Church i prekenlære for 30 pastorer, diakoner og andre menighetsledere. Mange av dem har aldri tidligere fått noen formell opplæring. Og det var noen svært ivrige elever de to amerikanske baptistpastorene fikk undervise. Elevene hadde et sterkt ønske om å lære mer om Bibelen.

Bryan Hughes og Dave Barnhart hadde også muligheten til å reise rundt i Pskov-distriktet for å besøke lokale baptistmenigheter der. Det finnes mange steder i dette store området uten en eneste evangelisk menighet.

En av de lokale pastorene sa det slik: "Pskov er et veldig religiøst sted, men uten Kristus."

Det arbeides nå for å knytte lokale baptistmenigheter i Pskov regionen til lokale baptistmenigheter i USA.

En kveld for å mimre om Pskov og Russland

Det har vært en begivenhetsrik søndag. På formiddagen talte jeg i Brumunddal baptistmenighet, og i ettermiddag har vi hatt besøk av en god venn av familien: Galina Galkins, som har vært min tolk de gangene jeg har vært i Russland for å besøke ulike menigheter i byen Pskov (bildet) og omkringliggende områdene.

Sist vi var i denne vakre byen med sin over 1100-årige historie var i 2005. Her har vi mange gode venner, og kan se tilbake på gode, og sterke opplevelser. Både i forbindelse med undervisningen ved pinseunionens bibelskole, og ikke minst de ca 10 menighetene vi besøkte i Pskov-distriktet. Det var spennende å komme til små landsbyer hvor vi leide kinoer for å forkynne evangeliet. Noen av stedene fantes det ikke noen menighet fra før av. Det er hyggelig å sitte en slik mørk oktoberkveld som denne å mimre, om de som fikk møte Jesus for første gang, de som ble helbredet, de som opplevde fornyelse i sitt trosliv - og ikke minst alle de som delte erfaringer med oss, opplevelser, liv. Mange av dem hadde levd harde tøffe liv, og det bar de også preg av.

Jeg glemmer ikke en mann som ble en kristen i det første møtet jeg preket. Det var i byen Petschoy, på grensen til Estland. Han var alkoholiker, men møtet med Jesus snudde opp med på livet hans. Det var en sterk opplevelse å følge ham i årene som fulgte. Livet hans var totalt forandret. Siste gangen jeg så ham fortalte han meg at han var så lykkelig. Han hadde forlovet seg med en enke i menigheten, og han som aldri hadde hatt noe forhold til en kvinne før, opplevde seg nå så elsket. De to skulle gifte seg noen måneder etter jeg dro hjem. Året etter var han ikke til stede på gudstjenesten hvor jeg skulle preke, og jeg spurte etter ham. Da fikk jeg vite at han var død. Han skulle feire det kommende bryllupet, og de gamle vennene lurte ham til å smake alkohol igjen. Det tålte han ikke, og full som han var, ble han innbrakt på politistasjonen. Hva som skjedde der, vet vi ikke helt, men det endte med at han ble banket opp av politiet og døde av skadene de påførte ham. Politivold er en ikke-sak i Russland. Noen etterforskning mot politiet ble aldri igangsatt. Han var jo bare en fyllik, i deres øyne.

Jeg drømmer om å reise tilbake til Russland igjen, men vet ikke om det noensinne blir en realitet. Russland har ligget på mitt hjerte siden jeg ble en kristen i 1972, og er svært interessert i landets historie, kultur og menigheter. Galina har lovet meg å være min tolk igjen - om det skulle bli en ny tur. Det er jeg veldig glad for.

På bildet sees blant annet Treenighetskatedralen ved de gamle festningsmurene rundt byen. Den er fra det 17 århundre. Jeg skal skrive om den senere.

Kommer rike mennesker til himmelen? Del 4

Jeg glemmer henne ikke. Det skjedde i byen Pskov, som ligger sør for St.Petersburg, for noen år siden. Jeg skulle undervise ved pinseunionens bibelskole, og samtidig besøke menigheter i området rundt Pskov. Vi bodde hos viseborgermesteren. Han drev med utleie. Det var ikke mange andre stedene vi kunne bo den gangen. Huset var svært lukseriøst, ikke bare etter russiske forhold. Rundt huset var flere andre luksusboliger i ferd med å reises. Litt nedfor eiendommen til viseborgermesteren stod det et falleferdig hus. Det var en rønne, rett og slett. Hver morgen la jeg merke til en gammel kvinne som kom ut. Hun var krumbøyd. Det harde livet for å overleve hadde satt sine spor. Hver dag gjorde hun det samme. Hun gikk ut på sin lille gårdsplass, stilte seg med hodet vendt mot en gammel ortodoks kirkeruin og bøyde seg til jorden flere ganger - og korset seg. Så gikk hun sakte tilbake til den gamle, skakke rønna. Hennes ringe bolig sto i skarp kontrast til viseborgermesterens vakre og svært kostbare hus, hvis eiendom var rammet inn av en høyt gjerde. Da jeg kom tilbake noen år senere var rønna revet. Jeg aner ikke om kvinnen fortsatt levde.

Men når jeg så henne kom ordene fra Jakob 2 til meg med full tyngde, og hun ble et levende og konkret eksempel på ordene vi kan lese der:

"Mine søsken! Dere kan ikke tro på vår Herre Jesus Kristus, herlighetens Herre, og samtidig gjøre forskjell på folk. 2 Sett at det kommer to menn inn i forsamlingen deres, den ene i staselige klær og med gullring på fingeren, den andre fattig og i skitne klær. 3 Så legger dere merke til ham med de staselige klærne og sier: «Vær så god, her er en god plass!» men til den fattige: «Du kan stå der», eller: «Sett deg her ved føttene mine!» Om det bare er ham med de staselige klærne dere bryr dere om, 4 har dere ikke da skapt et skille blant dere? Er dere ikke blitt dommere med onde tanker? 5 Hør, mine kjære søsken: Har ikke Gud utvalgt de fattige i verden til å være rike i troen og til å arve det riket han har lovet dem som elsker ham? 6 Men dere har foraktet den fattige! Er det ikke de rike som undertrykker dere og drar dere fram for retten? 7 Og er det ikke de som spotter det gode navnet som er nevnt over dere?" (Jak 2,1-7)

Jeg har tenkt mye på den gamle damen i årene etterpå. Og ordene fra Jakob 2 vil ikke slippe taket i meg. Jeg ble uvel den gangen av å bo hos viseborgermesteren. Det var forferdelig å se uretten mot de fattige, og de nyrike russernes grådighet.