En dame jeg ikke glemmer - en historie om hellighet

Jeg ser henne fremdeles for meg, og det hender jeg drømmer om henne. Det begynner å bli en del år siden jeg så henne første gangen i utkanten av den russiske byen Pskov, sør for St.Petersburg. Huset hun bodde i var så falleferdig at man knapt kunne tro at noen kunne bo der. May Sissel og jeg overnattet i et hus like i nærheten, og fra vinduene i andre etasje så jeg noe som jeg aldri har klart å glemme:

En gammel krok, med skaut på hodet og i slitte klær komme ut av det falleferdige huset tidlig om morgenen. Hun stavret seg fram til hun sto omtrent midt på gårdsplassen, så snudde hun seg mot restene av det som en gang hadde vært en kirke, bøyde overkroppen framover, rettet seg så opp og gjorde korsets tegn over pannen og brystet. En enkel sjel, et stillferdig liv.

Jeg ble grepet av det jeg vil kalle helligheten. En djup Gudsfrykt som preget den gamle kvinnen. Dette var ikke et tomt rituale, men uttrykk for overgitt tro.

Jeg så henne gjøre dette flere ganger den tiden vi bodde der. Året etter var huset jevnet med jorden. Skjønt hus, en rønne er vel mer beskrivende. Hvor det ble av kvinnen aner jeg ikke. Kanskje Herren hadde hentet henne hjem? Men hun ble en læremester for meg i sann hellighet.

Dessverre har jeg ikke noe bilde av kvinnen. Det føltes ikke rett å skulle fotografere henne, så dette bildet er bare brukt i illustrasjonsøyemed.