Stor glede ved pastorinnsettelse - lovte troskap mot Guds ord

 I går hadde jeg den store gleden og det store privilegiet å få innsette den nye pastoren for Den internasjonale baptistmenigheten i Sandvika, utenfor Oslo. Sammen med pastorer og eldste fra USA, Ungarn, Romania og Storbritannia la jeg mine hender på David Simons og og overga ham til Gud og til den nye tjenesten.

Som et ledd i pastorinnsettelsen ble den nye pastoren, før han ble bedt for, spurt om helt sentrale ting i vår tro: om hans syn på Gud, frelsen, menigheten og om Bibelens inspirasjon og autoritet. David Simon svarte så høyt for hele forsamlingen og lovte troskap mot Gud og Guds ord. Slik burde det være i forbindelse med alle pastorinnsettelser.

Jeg har hatt et vennskapsforhold til Den internasjonale baptistmenigheten i Sandvika i mange år, og til familien Simons. David Simons etterfølger sin far Joseph, om nå flytter tilbake til hjemlandet Ungarn sammen med familien.

Jeg fikk anledning til å overbringe følgende hilsen til den nye pastoren, og hans kone: Bianca:

Dear David!

The very first time I saw you, I had a strong feeling that I was standing in front of the future pastor of IBC. We had not spoken together, but I think that in the first conversations we had I asked you if you had thought about whether you had a calling to become a pastor? The feeling grew stronger as we talked. Today I believe it was God who revealed this to me, so that I could start praying for you.

Today you stand here as an answer to prayers, to mother's and father's prayers, to the congregation's and mine.

Can I get you some good advice on the way forward?

1. Do as God becomes man!

Don't be afraid to show that you are weak and need God. By showing that you are vulnerable, you help the members of the congregation and those who listen to your teaching to be honest with their own lived lives.

2. Be humble

Remember that God opposes the proud, it is the humble who receive grace.

3. Give them Jesus!

The most important thing you can give another person is to give them Jesus, only Jesus. Don't think you're going to show them everything you've learned, be simple, like Jesus.

4. Listen to the Holy Spirit

Do not try to control the Holy Spirit. You are doomed to fail! Let the Spirit loose, and drink deeply of the Spirit yourself, then you will always have fresh water and pass on. Give the Holy Spirit permission to change the program of a service, the theme of your sermon, and the agenda for the day. Prepare for surprises when dealing with the living God. Anyone dealing with God must be prepared for the unexpected.

If I can give you a word from Scripture, it must be this from Joh 3:5: "The wind blows where it wants. You hear it rushing, but you do not know where it comes from and where it goes. This is how it is with everyone who is born of the Spirit.

​

May God bless your life and ministry to the honor of the Lamb of God.

All reactions:

3Arne D. Danielsen, Jon A Haugen and 1 other

USA: Pastorer som advarte mot konspirasjonsteorier slutter i tjenesten

Kristne radikaliseres med hjelp av konspirasajonsteorier, advarer amerikanske pastorer. Flere amerikanske pastorer velger nå å slutte som pastorer. Årsaken er at konspirasjonsteorier har fått fotfeste i flere forsamlinger. Det er svenske Dagen som skriver om dette i dag.                                                                

Til avisen Business Insider sier pastor Jared Stacey; 'Det er ikke lett å se mennesker som du har investert tid i radikaliseres så raskt fremfor deg.'

QAnon er en konspirasjonsteori som først og fremst har sitt utspring i det ytterste høyre i USA. Teorien handler blant annet om president Donald Trump ble utsatt for et komplott, utført av ulike innflytelsesrike personer med satanistiske og kanibalistiske tendenser. Noe bevis for teorien finnes ikke. Mange av tilhengerne er også skeptiske til koronaepidemien og er imot restriksjonene og bruken av munnbind.

Flere amerikanske pastorer forteller nå at de har valgt å slutte som pastorer etter at medlemmene har sluttw seg til disse konspirasjonsteoriene. En av disse er Vern Swieringa, som inntil for noen få uker siden var pastor en menighet i Michigan, tilhørende Christian Reformed Church. Han valgte å slutte som pastor da flere av medlemmene hevdet at pandemien var en bløff.

- Det var da jeg satte foten ned. Jeg kommer ikke til å preke foran en forsamling som vil synge of som ikke vil bruke munnbind.

Allerede i 2018 oppdaget pastor Swieringa at QAnnon-teorien ble spredt blant medlemmene og han valgte da å ta dette opp med ledelsen for menigheten. Det førte ikke fram. Pastor Jared Stacey er en av 1400 evangelikale pastorer i USA som tidligere i år publiserte et åpent brev, der de tar avstand fra "den radikaliserte kristne nasjonalismen". 

Ingen pause i forfølgelsen av kinesiske kristne under koronaepidemien

Koronaepidemien har ikke ført til noen  reduksjon av forfølgelsen av kristne i Kina. Heller tvert om. Kinesiske myndigheter har ikke tatt noen pause. En ny og enda strengere rekke av reguleringer vedrørende menigheters virksomhet ble satt ut i live i februar. Og disse reguleringene vil berøre og utfordre kinesiske kristne i lang tid etter at at faren med koronaviruset er over.

Det er Voice of the Martyrs som hevder dette.

Fordi nyhetsbildet fra Kina for det aller meste handler om koronaviruset, vil mange tenke at dette er en roligere periode for våre kinesiske trossøsken. Kanskje til og med at kinesiske myndigheter har trykket på pauseknappen oog satt forfølgelsen på 'vent'. Men viruset har gitt myndighetene nye unnskyldninger og muligheter for å få undertrykket de kristne. Et eksempel: I Sør-Korea har mange menigheter begynt med å sende gudstjenester via Internett, men i Kina er dette umulig. Myndighetene tillater ikke noe slikt.

Men forbudet mot å strømme gudstjenester online er bare en ørliten del av myndighetenes restriksjoner. I november 2019 kunngjorde 'Statsadministrasjonen for religiøse anliggender' ordre nr 13, som har gyldighet fra 1.februar i år. Der heter det:

"Religiøse organisasjoner må spre prinsippene og politikken til det kinesiske kommunistpartiet, så vel som nasjonale lover, reguleringer, regler for ansatte og religiøse borgere i den hensikt å støtte lederskapet i Kinas kommunistiske parti, støtte det sosialistiske systemet og følge veien til sosialismen med kinesiske karaktertrekk."

Kinesiske menigheter fortsetter å vise mot under bølgen av forfølgelse de nå opplever, og som begynte i februar 2018.

439 kinesiske pastorer har signert en trosdeklarasjon, ført i pennen av pastor Wang Yi, i 'Tidligregnets Paktskirke', hvor de forklarer hvorfor de selv og deres menigheter ikke ønsker å involvere seg i regjeringens politikk men i stedet vil ha fokus på å forkynne evangeliet.

Mange av de som har sk revet under på dette dokumentet, inkludert pastor Yi, er nå fengslet,

Nå oppfordres pastorer over hele verden til å signere det samme dokumentet, for å støtte sine kinesiske pastorkollegaer.

Er du pastor kan du lese og signere dokumentet her:

www.chinadeclaration.com

Glem ikke de omreisende forkynnerne

Når alle møteavtaler kanstelleres for uker, ja, kanskje måneder fremover, åpner det opp muligheter for å søke Herren og granske Skriften som aldri før! En pastor eller en omreisende forkynner har det ofte så altfor travelt med så mange oppgaver, at man ikke får så mye tid til det som virkelig er det aller nødvendigste. Nå tvinges mang en prest, pastor eller forkynner til å slå ned på temopet og det gis muligheter til dybdestudier av Bibelen og god tid til bønn.

La oss i denne tiden løfte våre pastorer og omreisende forkynnere i bønn. Be om åpenbaring over Skriften, ny salvelse, ny frimodighet, en fornyelse av kallet.

Og glem ikke de omreisende forkynnerne! Nå når møter, gudstjenester og seminarer kanstelleres bertyr det for mange av dem at de står uten lønn. Utgiftene deres er de samme. Åå miste, kanskje et helt semester, vil bety utfodrende økonomiske tider. Husk det når dere som menigheter avlyser et møte eller en møtehelg.

Når sa du sist noe oppmuntrende til pastoren din?

Søndag etter søndag står vi der. Uke etter uke. Måned etter måned. År etter år. Med en åpen Bibel og forkynner Guds ord. Vi har bedt om 'å få et ord', kjempet med teksten, forsøkt å finne relevante innfallsvinkler, gjøre teksten tilgjengelig og aktuell for de som kommer for å høre.

Det er verdens største privilegium - og utfordring - uten tvil. Det er ikke et foredrag vi holder, ikke et kåseri, men vi er gitt å tale Guds ord.

Noen ganger kjenner vi at det lykkes, mange ganger mislykkes vi.

Personlig er jeg aldri så sårbar som etter at jeg har preket. Fikk jeg med alt? Sa jeg noe dumt? Forstod de meg? Såret jeg noen? Overdrev jeg? Burde jeg sagt det annerledes? Var det noe annet Gud ville jeg skulle si?

Disse og mange flere spørsmål raser gjennom hodet mitt når jeg setter meg.

Jeg tenker at jeg er priviligert som har mennesker som kommer for å høre meg. Og jeg er takknemlig og rørt når noen kommer for å takke for noe jeg har sagt, som velsignet dem eller som hjalp dem. Men så er det andre ganger du ikke får noen reaksjoner. Ingen oppmuntrende blikk, ingen som takker, ingen som sier noe i det hele tatt. Hvis du da er sliten, har strevd med teksten og følt at du ikke fikk det til, hvordan tror du en predikant har det da? Jeg har gått fra møter og gudstjenester og kjent meg langt nede. Så har jeg opplevd løftet når noen har gitt meg et oppmuntrende blikk. Det er ikke så mye som skal til.

Jeg hørte en gang noen si: 'Vi sier ingenting, for da holder vi ham ydmyk!'

Det er helt misforstått. En pastor eller forkynner trenger også oppmuntringer. Han eller hun er bare et menneske.

Når takket du sist for maten du får hver søndag?
Når sa du sist noe oppmuntrende til pastoren din?
Vi er ingen maskin som produserer prekener.

Nei, jeg er ikke pinsepastor

Avisen Dagen har gjort et intervju med professor Terje Hegertun og undertegnede i forbindelse med pinsen. Det var hyggelig, men i intervjuet tituleres jeg som 'pinsepastor'. Jeg gjorde journalisten oppmerksom på feilen ved gjennomlesning av manus, og fikk til svar at det visste han. Jeg regnet med at dette ville bli rettet, men så har ikke skjedd. Jeg er fremdeles ordinert som pastor i Det Norske Baptistsamfunn.

Men selv om jeg ikke er pinsepastor, er jeg venn av pinsen! Og jeg har djup respekt for pinsebeveglsen, og takknemlig for å tale i mange av deres menigheter.

Hva skulle vi gjort uten pinsen?

Vi  trenger ikke mer menneskelig dyktighet. Den kan faktisk være til hinder. Vi trenger ikke et velsmurt maskineri. Vi trenger ILD! Tunger av ILD.

'Tenk hvordan det ville ha vært uten pinse,' skriver metodisten Stanley Jones, og henviser til disiplene som i frykt satt bak stengte dører, og svarer: 'Det ville ha vært håpløst... Den eneste kraft som formådde å føre dem utenfor de stengte dører og slippe dem og deres budskap løs på verden, var pinsen.' (Stanley Jones: Den Hellige Ånd og vi. Ansgar 1967, side 21-22.)

Denne pinsen er min bønn:
Kom Hellige Ånd! Kom!

Om å elske de man forkynner for

Dette sitatet fra D. Martyn Lloyd-Jones får markere at det i dag er 119 år siden den velkjente London-pastoren ble født.

Martyn Lloyd-Jones forlot en fremgangsrik karriere som lege og ble en verdenskjent pastor, forfatter og teolog, i det 20 århundre. Han var pastor for Westminister Chapel i London i årene 1939-1968. Martyn Lloyd-Jones var en bibelforkynner, og forkynte seg gjennom Bibelen, bok for bok, vers for vers. Mye av denne forkynnelsen finnes tilgjengelig også i dag, gjennom bøker og lydopptak og er en uvurderlig skattekiste, både for predikanter, og for vanlige bibellesere.

Selv om han kan karakteriseres som en typisk intelektuell, var han på ingen måte noen 'tørr predikant', men hadde med seg en Åndens salvelse som var merkbar.

Jeg har selv aldri hørt Martyn Lloyd-Jones i levende live, men for noen år siden besøkte jeg Westminster Chapel sammen med min sønn, og det var et forunderlig Gudsnærvær i den bygningen. Her har da også Guds ord lydt klart og rent.

Oktober er 'sett pris på pastor'n måneden'

Vi har 'farsdag' og 'morsdag', og de siste årene har vi også fått 'Valentines day'. Men visste du at det også finnes en 'Vi setter pris på pastor'n'-måneden? Det har selvsagt sin opprinnelse i USA, men faktisk er det en veldig god ide - og den er bibelsk!

"Vi ber dere, brødre, at dere verdsetter dem som arbeider blant dere, de som er deres forstandere i Herren og formaner dere, og at dere i kjærlighet akter dem meget høyt på grunn av den gjerning de gjør. Hold fred med hverandre." (1.Tess 5,12-13)

"De eldste som er gode forstandere, skal aktes dobbel ære verd, særlig de som arbeider i tale og lære." (1.Tim 5,17)

I den nye oversettelsen av 2011 heter det: "fortjener dobbel belønning".

"Kom i hu deres veiledere, de som har talt Guds ord til dere..." (Hebr 13,7)

Pastortjenesten er en ensom tjeneste og krevende. En pastor skal: "våke over deres sjeler, og skal avlegge regnskap for det. Se til at de kan gjøre det med glede og uten sukk, for ellers vil det ikke være til gagn for dere." (Hebr 13,17)

Hva kan du så gjøre for å sette pris på pastoren/presten din denne måneden? Her er noen tips:

1. Be for din pastor.
2. Be pastoren og ektefellen ut på middag.
3. Sitt barnevakt, om pastorparet er småbarnsforeldre, slik at de kan få en kveld for dem selv.
4. Skriv et kort eller et gammeldags brev hvor du forteller hva pastoren betyr for deg.
5. Bruk oktobermåned til å fremsnakke pastoren din.
6. Gi pastoren en ekstra fridag denne måneden.
7. Send blomster eller favorittsjokoladen hjem til pastoren.

Når en prest blir syk og trenger ømhet og legedom

Også prester, biskoper, munker, nonner, pastorer kan bli syke og utsatt for lidelse. Og de kan lide av ensomhet. Tjenesten er krevende. Fienden kan ramme ubarmhjertig.

"Ensomheten," skriver min venn, fader Seraphim fra Mull Monastery of All Celtic Saints, "fra ansvaret ved alltid å trøste (uten selv å bli trøstet), alltid tilgi (uten selv å bli tilgitt), alltid løfte noen opp og fornye dem åndelig (uten at de knapt nok mottar noen åndelig støtte selv). Ja, dette er det kors vi er blitt gitt; dette er den vei vi har valgt. Like fullt - vi er alle mennesker, og lik alle mennesker trenger også vi tilgivelse, vi trenger lys, vi trenger støtte, og vi trenger å få lov til å reise oss og starte på nytt. Vi trenger det alle mennesker trenger - å føle oss elsket."

Så sant dette er. Dette kan jeg fullt ut identifisere meg med og kjenne meg igjen i. Dette er også min erfaring som pastor og sjelesørger. Ensomheten kan bli stor i en slik tjeneste, derfor er jeg glad for at fader Seraphim setter ord på dette. Jeg kjenner på djup takknemlighet for all hans åndelige hjelp og veiledning.

I en nylig publisert artikkel skriver fader Seraphim om hellige Drostan som er fremstilt på ikonet her. Jeg ble så grepet av dette ikonet. Av den hellige Drostan som bringer helbredelse til en lidende prest ved navn Symeon. Se ømheten i bildet! Her er ingen åndelige overgrep overfor en syk prest. Ingen skriking eller dytting, ingen overkjøring. Bare medfølelse og ømhet.

"Miraklet hellige Drostan utfører snakker høyt om en lidelse det knapt snakkes om i kirken i dag, en type lidelse som for det meste går ubemerket hen, bortsett fra hos dem som rammes av den, presteskapet," skriver fader Seraphim.

Hva tenker han på? Alle kravene som stilles, alle bekjennelsene han ikke kan gå videre med, som er taushetsbelagte, alle spørsmålene han får, ensomheten i tjenesten. Jo, det er hans kall, det hører med. Men jeg tror ikke alle riktig forstår hva det betyr.

"Prester og munker er ikke blant de som oftest spør om hjelp," skriver fader Seraphim, og legger til "men de lider. Det kan være ensomt og deprimerende å være i tjenesten. Livet kan bli veldig mørkt. Folk synes å glemme at våre biskoper, prester, munker og nonner er de som eksponeres mest åndelig sett, de er i frontlinjen, de er under de største angrepene, de er de som blir testet mest av Gud og djevel..."

Helbredelsen som presten Symeon blir delaktig i gjennom håndspåleggelsen av den hellige Drostan griper fader Seraphim - og meg. Jeg kjenner meg igjen i beskrivelsen fader Seraphim gir av tjenesten. Den har satt sine spor i oss. I tillegg til de vanlige prestetjenestene, har jeg også mine kroppslige utfordringer. Prester og pastorer trenger også den ømme berøringen, de trenger også legedom. De trenger også en annens vennskap.

"En prest holder kanskje hundrevis av hender i uken. Han trenger også en hånd," skriver fader Seraphim så gripende.

Den hellige Drostan er djupt fokusert i bønn for den lidende presten. Se på lyset som kommer ovenfra, skinner på den hellige Drostan og berører presten. Det er et møte mellom tre: Gud, Drostan og Symeon. Se hvordan den hellige Drostan bøyer seg i ydmykhet overfor presten Symeon, i ærbødighet og lar Lyset strømme gjennom seg. Det er hellighet som formidles. Levd liv.

Har du bedt for presten eller pastoren din i dag?

Derfor forlater amerikanske pastorer sin tjeneste

1700 amerikanske pastorer forlater tjenesten sin hver måned. En nylig offentliggjort undersøkelse gjengitt på nettstedet 'Ex-pastor' viser at:

90 prosent av forteller at de arbeider 55-75 timer i uka og 50 prosent forteller at de klarer ikke å leve opp til kravene og forventningene de stilles overfor.

70 prosent av dem er kraftig underbetalt

90 prosent oppgir at utdannelsen de har fått ikke holder mål overfor de utfordringene og kravene tjenesten innebærer, og at tjenesten var helt annerledes enn det de trodde den var når de trådte inn i tjenesten.

70 prosent av pastorene kjemper med depresjon og 50 prosent av dem er så nedfor at de hadde forlatt tjenesten om de kunne funnet seg et annet arbeid.

80 prosent av pastorene som deltok i undersøkelsen forteller at den har en negativ innflytelse på deres familieliv. 80 prosent av ektefellene forteller at de synes pastoren er overarbeidet, de føler seg tilsidesatt og ikke særlig verdsatt av menighetens medlemmer.

70 prosent av pastorene forteller om stor ensomhet, har få nære venner og 40 prosent av dem opplever en eller annen konflikt med et annet menighetsmedlem minst en gang i måneden.

Dette er svært alvorlig. Jeg tror mange norske pastorer ville svare på samme måte. Hva gjør menighetene med dette? Kirkesamfunnene? De teologiske utdannelsesinstitusjonene?

Når en pastors eller sjelesørgers taushetsplikt brytes

Taushetsplikten til pastorer og prester er nærmest for hellig å regne. Den er en tillitserklæring mellom den som betror seg og den som blir betrodd. Og brytes den - er det ikke bare en helt nødvendig tillit som ødelegges - men man kan også bli holdt strafferettslig ansvarlig. Strafferammen er opptil seks måneders fengsel.

De siste månedene er jeg blitt gjort oppmerksom på to stygge tilfeller hvor en pastor og en sjelesørger har brutt taushetsplikten. I det ene tilfellet har vedkommende gitt videre et brev fra konfidenten til den personen som konfidenten har skrevet og som kun var ment for denne pastoren. I det andre tilfellet er innhold i en sjelesørgrisk samtale delt med andre.

Det er dessverre ikke første gang jeg hører om dette. I begge disse tilfellene handlet det om en frikirkelig sammenheng, og uten å påstå at det er verre der enn i Den norske kirke - det har jeg nemlig ingen forutsetning for å si - så undrer jeg meg om alle frikirkelige pastorer er klar over det ansvaret de har når noen betror seg til dem. Enkelte blir jo innsatt i en pastortjeneste uten noen som helst formell utdannelse av noe slag. Og hva angår sjelesorgtjenesten så er det jo ikke det å være sjelesørger noen beskyttet tittel. Det kan hvem som helst kalle seg.

Vi er nødt til å komme dette uvesenet til livs! Det som betros oss i en samtale enten det er som prest, pastor eller sjelesørger, skal bli hos oss og ikke komme videre til andre. Det er uhørt når noe bringes videre fra en samtale enten det skjer muntlig eller skriftlig. Vi må til livs trangen etter sladder og baktalelse i kristne sammenhenger.

Bringes noe fra en personlig samtale hos en prest, pastor eller sjelesørger videre til andre bringes denne tjenesten i Guds rike i vantry og den tillit som må være der mellom den som betror seg og den som blir betrodd ødelegges - kanskje for alltid.

Det er noe å tenke på for alle som står i denne tjenesten.

26 pastorer ordinert i Vietnam

Det var virkelig en gledens dag for den kristne kirke i Vietnam her om dagen da 26 nye pastorer fikk sin ordinasjon. Og det i et land hvor kristne nettopp må tåle trakassering og forfølgelse.

Etter seks års utdannelse kunne mennonitene i Vietnam ordinere 26 nye pastorer 5. desember i fjor. Det var pastor Nguyen Quang Trung, som også er president for Mennonite-kirken i Vietnam, som sto for den høytidelige seremonien. Selv kan han se tilbake på 50 års tjeneste for Herren i Vietnam. Det har vært mange vanskeligheter og prøvelser, men han har også sett Herren velsigne arbeidet.

Omlag 120 ledere og lekfolk tok del i høytideligheten. I forbindelse med ordinasjonen utfordret pastor Trung de nye pastorene til å gi seg helt for Gud og tjenesten, til å dele evangeliet med en lidenskap gitt dem av Gud, ta seg av mennesker og bli gode rollemodeller for menighetene. En etter en kom de 26 nye pastorene frem, knelte ned og ble bedt for.

La oss huske dem i våre forbønner.

Billedtekst: Pastor Lee, Pastor Khoa, Pastor Nghia, Pastor Hong An, Pastor Tuyen Nguyen, Gerry Keener og Pastor Trung ber for Pastor Lung fra Hai Phong, Vietnam. — Gerry Keener og Tuyen Nguyen/EMM

Wayne Hilsden takker av som pastor i Kings of Kings Community i Jerusalem

Wayne og Ann Hilsden, mangeårig pastorpar for Kings of Kings Community i Jerusalem, overlot stafettpinnen til Chad og Rebecca Holland denne helgen.

Bildet er fra gudstjenesten søndag hvor menighetens eldste la sine hender på de to parene og ba for dem og velsignet dem.

Wayne Hilsden har vært pastor for Kings of Kings Community siden 1983. Han vil fortsette som president for Kings of Kings Ministry og preke en gang i måneden. Pastor Hilsden trer nå inn i tjenesten som leder av Fellowship of Israel Related Ministries. Dette er et globalt fellesskap av bibeltroende som vil arbeide for å kultivere Messias-sentrerte relasjoner som velsigner Israels innbyggere, enten de er jøder, arabere eller kristne - og det jødiske samfunnet verden over.

Historien til Kings of Kings Community startet i 1983 da Ann og Wayne Hilsden kom til Jerusalem, sammen med sine to sønner og et kanadisk ektepar, Kathy og Jim Cantelon, for å grunnlegge en menighet der. Det hele startet som en bibelstudiegruppe og har utviklet seg til å bli en av de mest solide og største evangelikale menighetene i Israel. Den har stor nasjonal innflytelse.

Pastorer kjemper med depresjon og ensomhet

I et intervju med Tullian Tchividjian, som nylig sto frem i media og snakket om sin egen utroskapshistorie, og de følgene den har fått for ham selv og hans familie, fremkommer det også opplysninger som burde få oss alle til å tenke oss om:

En undersøkelse blant amerikanske pastorer viser at 70 prosent av de spurte forteller at de konstant kjemper mot depresjon, mens 71 prosent av dem kjenner seg utbrente. 80 prosent av de spurte sier at pastortjenesten har påvirket deres familier på en negativ måte. 70 prosent av de pastorene som deltok i undersøkelsen forteller at de ikke har noen nære venner.

Flere av pastorene som blir tatt i utroskap velger å ta sitt eget liv.

Undersøkelsen viser også at 72 prosent av pastorene som deltok i undersøkelsen kun studerer Bibelen i forbindelse med de prekener de skal holde.

Hva forteller dette om pastortjenesten? Om forventningspress? Hva gjøres for å hjelpe pastorer med deres arbeidssituasjon? Hva gjøres for å hjelpe dem med deres eget bønneliv?

Jeg lar spørsmålene stå åpne. Dette burde oppta alle oss som er medlem av en lokal forsamling. Jeg tror ikke folk helt forstår hva det koster å være pastor i en forsamling, med alle utfordringene, alle forventningene om å lykkes, kravene om å få menigheten til å vokse, alle konfliktene som pågår til stadighet, og ikke minst møtet med alle som vet så mye bedre om det meste som burde gjøres.

Jeg har selv kjent på mye av dette, ikke minst på ensomheten i tjenesten.

Du kan lese intervjuet i det anerkjente tidsskiftet Christianity Today her:

http://www.christiantoday.com/article/why.do.some.pastors.caught.cheating.kill.selves.tullian.tchividjian.says.he.knows/62274.htm

Lev og tjen på en Kristuslik måte

Zac Poonen er en forkynner jeg gjerne lytter til. Han er pastor for Christian Fellowship Church i Bangalore i India, men også viden kjent som forkynner og bibellærer i en rekke land, blant annet Norge.

I går sendte han ut følgende 'ord for uka' - her i min oversettelse:

Når Paulus kalte sammen med eldste i Efesos for å ta farvel med dem, legg merke til hva han fortalte dem i Apg 20,17-35. Han minnet dem om at han hadde vært sammen med dem i tre år (vers 31) og at han hadde forkynt for dem natt og dag. Tre år er mer enn 1000 dager. Så hvis Paulus faktisk preket to ganger om dagen, som det kan tyde på, så må han ha preket over 2000 prekener her.

Efesos var et sted hvor det hadde vært en stor vekkelse og hvor de som hadde bestemt seg for å følge Jesus hadde brent deres gamle bøker om svartekunst og magi til en verdi av over 50.000 sølvpenger (tilsvarende 200.000 dagslønner eller 600-800 årsverk). Dette er også stedet hvor man tok tørklær og arbeidstøy som Paulus hadde hadde hatt på seg for å helbrede de syke og sette demonbesatte fri. Gud gjorde noen forunderlige mirakler gjennom Paulus i Efesos og det i et omfang de ikke tidligere hadde sett. (Se Apg 19,11-12 og v.19). Nå mot slutten av alt dette, hva var det Paulus minnet de eldste om? Minnet han dem om sine prekener eller miraklene? Nei.

Paulus ber dem om å huske dem ydmyke måten han hadde levd blant dem på, fra den første dagen de hadde sett ham (Apg 19,19). Om de hadde glemt hans prekener, hadde de ikke glemt hvordan han levde blant dem. Hans liv hadde gjort varig inntrykk på dem. De kunne ikke glemme hans medfølelse og hans enkelhet. De husket hvordan han hadde arbeidet med sine egne hender som teltmaker for å understøtte seg selv og sine medarbeidere - slik at han ikke skulle være en byrde for dem og også fordi han ville være et eksempel for andre kristne arbeidere (Apg 19,34-35) De glemte ikke at i løpet av disse tre årene, ba ikke Paulus om penger, gaver, selv ikke en gang nye klær, fra noen av dem (v.33).

Paulus minnet dem om at han hadde forkynt HELE Guds plan og vilje uten noen form for kompromiss (Apg 20,27). Han hadde ikke forsøkt å gjøre mennesker til lags, eller søkt popularitet for seg selv. Han hadde forkynt omvendelse og alle andre upopulære emner, hvis det var nyttig for hans tilhørere, selv om noen av dem kunne bli støtt (Apg 20,20-21). Det var dette Paulus snakket med dem om.

Hvis du er pastor for en menighet i tre år slik Paulus var i Efesos, og så reiser videre, hva vil flokken din huske deg for? Vil du huske deg som en som holdt imponerende prekener eller som en ydmyk Guds mann som ved ditt liv, viste dem hvordan Jesus er? Vil de tenke på deg som en som dro dem nærmere Gud og utfordret dem til å bli mer Kristuslike eller en som lærte dem hvordan de skulle dele ut traktater? Hva som helst din gave eller ditt kall er, må det flyte fra en indre kilde gjennom et Kristuslikt liv.

Den som har helbredelsens nådegave må bruke den slik Jesus brukte den. Jesus var en ydmyk mann som levde et enkelt liv, Han blandet seg med alle slags folk, hadde stor medfølelse med de syke, og tok ikke penger fra noen, verken før eller etter helbredelsen. Han helbredet mennesker aldeles gratis. Men jeg har aldri møtt noen slik 'helbreder' hele mitt liv. Hvis du kommer over en slik en, vær så snill og la meg få vite det, for jeg ville elske å møte et slikt menneske. Ennå har jeg ikke møtt noen slik. Istedet har jeg møtt predikanter som elsker penger som innbiller seg at de har helbredelsens nådegave og som bløffer folk med psykologiske triks! Det tristeste av alt er at uforstandige, unge menn følger disse forførerne og begynner å søke etter en slik tjeneste selv. Og dermed er den neste generasjonen også ført på villspor. Dette gjør meg så trist.

Hvis vi er kalt til en apostolisk tjeneste, eller en profetisk tjeneste, eller en evangelisttjeneste, eller en hyrdetjeneste, eller en lærertjeneste, uansett hva slags tjeneste det er snakk om, så må den utøves på en Kristuslik måte. Kristi ånd må motivere oss i alle våre kall.

Hvis du føler at du er kalt til å være pastor for en menighet, gjør det da slik Jesus ville ha gjort det. Og må det varige inntrykket du etterlater deg forme flokken din slik det vil gjøre fra et menneske som gløder på grunn av Jesu herlighet.

Billedtekst: Zac Poonen sammen med kona Annie. Zac Poonen har skrevet mer enn 25 bøker om et djupere liv med Gud, og har grunnlagt mer enn 50 menigheter i India og i andre land.

Pastorkonferanse i et Ukraina i krise

Omlag 50 pastorer og deres teammedlemmer fra Lugansk regionen i det østlige Ukraina møttes i Severodonetsk i går.

Et team fra Den europeiske baptistføderasjonen var sammen med dem. Teamet hadde reist hele 800 kilometer fra Kiev til Severodonetsk for å ta del i strategisk viktige pastorkonferansen.

Teamet deltok først og fremst på denne samlingen for å lytte til de utrolige historiene om hvordan disse baptistmenighetene hjelper de nødstedte i deres byer. Men teamet fikk også anledning til å bringe sine hilsener.

Slike samlinger som dette betyr mye i den svært spente og pressede situasjonen som disse pastorene står midt oppi. La oss huske dem i våre forbønner i dagene fremover.

(Foto: Helle Liht/EBF)

10 ting en pastor helst ikke vil høre rett etter at han har prekt

Her er 10 ting en pastor helst ikke vil høre rett etter at han har prekt:

1. Nå kommer jeg for sent til lunsj fordi du holdt på så lenge.

2. Du har ikke hatt mye tid på deg til å forberede den prekenen.

3. Den forrige pastoren vi hadde talte mye bedre over den teksten.

4. Jeg skulle ønske ...... hadde hørt denne prekenen.

5. Det virket ikke akkurat som du hadde det så bra når du preket.

6. Beklager at jeg sovnet mens du preket, men stemmen din dysset meg i søvn.

7. Du bommet tre ganger på grammatikken mens du preket.

8. Jeg skulle ønske at du ikke hadde preket fra Det gamle testamente.

9. La meg fortelle deg hva du gjorde feil i prekenen din.

10. Kommer du noensinne til å bli ferdig med denne prekenserien din?

(Oversett fra Ministries Today/Thom R. Reiner, president for LifeWay Christian Resources)

600 ukrainske pastorer møttes for å samtale om hvordan man kan være kirke i en krigstid

I forrige uke arrangerte baptistunionen i Ukraina en konferanse hvor over 600 pastorer deltok (bildet). Tema for pastorkonferansen var: 'Å være kirke i en krigstid'.

Både teologer og menighetsledere samtalte om den svært betente situasjonen i hjemlandet, og hvordan menigheten skal respondere på det som skjer.

I forbindelse med konferansen fikk også konferansens deltagere del i et helt nytt ressursmateriale i sjelesorg, som skal hjelpe mennesker som er traumatiserte av krigshandlingene i Ukraina. I tillegg fikk de presentert et helt nytt magasin med tittelen 'HÅP'. Dette magasinet inneholder ved siden av vakre bilder, også utvalgte salmer fra Salmenes nok og utvalgte deler av Johannes-evangeliet. Magasinet er ment brukt i utadrettet virksomhet, særlig overfor de som har mistet noen av sine kjære, sine hjem eller buskapen sin.

La oss fortsette å be for Ukraina.

To pastorer venter på å bli stilt for retten i Bangladesh

To protestantiske pastorer i Bangladesh venter nå på å bli stilt for retten anklaget for å ha tvunget folk til å bli kristne.

Tidligere denne måneden arresterte politiet 45 kristne som deltok på en dåpshøytidelighet i det nordlige Lalmonirhat distriktet, 341 kilometer fra Dhaka.

Blant de som skulle døpes denne dagen var det også tidligere muslimer. Mens selve dåpshandlingen pågikk dukket det opp 200 muslimer som gikk løs på de kristne som sto der.

Da politiet kom til stedet var det ikke de muslimske angriperne som ble arrestert, men 45 medlemmer av Faith Bible Church of God, sammen med dere to pastorer. De ble alle innbrakt til den lokale politistasjonen. Noen få timer senere ble de løslatt, med unntak av de to pastorene. De ble løslatt 18. november, men er nå tiltalt for å ha tvunget muslimer til å omvende seg og la seg døpe. Man regner med at det er lokale imamer som har oppildnet angriperne.

Pastor i 44 år i en og samme menighet - og menigheten vokser!

I dag fikk jeg lyst til å skrive noen linjer om Peter Masters (bildet). Hans pastortjeneste fascinerer meg. I 44 år har han vært pastor for legendariske Metropolitan Tabernacle i London, menigheten til like legendariske Charles Haddon Spurgeon.

Tenk det! I 44 år. Har det ført til nedgang i antall besøkende? Har folk gått lei av pastorens forkynnelse?

Nei. Tvert om. Når Peter Masters kom til Metropolitan Tabernacle i 1970 hadde menigheten opplevd nedgangstider en lang stund. Sakte, men sikkert, har Peter Masters bygget opp igjen menigheten slik at den i dag fremstår som en av de største, kanskje den største reformerte baptistmenigheten i Storbritannia.

Hva er hemmeligheten? En usvikelig tro på Guds ord! Som den eneste autoritative kilden for liv og tro, ufeilbarlig og guddommelig inspirert. Her er ingen fancy forkynnelse, her forkynnes Bibelens bøker, bok for bok, kapittel for kapittel, vers for vers. Her synges de gamle salmene, og en moderert utgave av nåtidens lovsanger. Ingen lyskastere, ingen røyk fra scenen, ingen skrikende stemme, intet mas om penger.

Kun Guds ord. Her lefles ikke med liberalteologi eller moderne strømninger som skifter fra år til annet. Kun Guds ord.

Klart og tydelig. Ingen er i tvil om hva pastor Masters lærer.

Går man til menighetens nettside ligger hans undervisning ute - både på video og som lydfiler. Men du finner ingen presentasjon av Peter Masters! Det finnes knapt noe på nett i det hele tatt om hans liv. Hans kone er svært aktivt med i menigheten som søndagsskolelærer.

Jeg var så heldig å få tilbringe en dag sammen med Peter Masters for noen år siden. Sønnen min, Joachim, var med. Det var en opplevelse å sitte der på hans kontor og lytte til denne Gudsmannen. Det kommer jeg aldri til å glemme. Heller ikke at vi fikk spesiell tillatelse til å ta del i menighetens nattverdsfeiring. Den er nemlig kun for medlemmene.

Peter Masters er likevel ikke alene om å ha vært pastor i så mange år for denne menigheten. Menigheten som ble grunnlagt i 1650 har hatt mange pastorer som ble lenge:

Den som har hatt lengst 'fartstid' er Dr John Rippon (1772-1863) som var pastor i 63 år! Han følges av Dr. John Gill (1720-1771), som var pastor i 51 år. Deretter følger Charles Haddon Spurgeon (1854-1892) som var pastor i 38 år, Benjamin Keach (1668-1704), som var pastor i 36 år, sønnen til Spurgeon, Thomas (1893-1908) var pastor i 15 år.