Kristi domstol

"At leve er krig med trolde i hjertets og hjernens hvælv. At digte - det er at holde dommedag over sig selv." Ordene tilhører Henrik Ibsen. Jeg tillater meg en lett omskrivning: "Å preke - det er å holde dommedag over seg selv. Som jeg skrev i onsdagens artikkel er det å forkynne Guds ord en stor oppgave og ikke minst et kolossalt ansvar. Jeg tenker på ordene fra Jakobs brev: "Ikke mange bør bli lærere, mine brødre, for dere vet at vi skal få en strengere dom." (3,1) Vi som taler Guds ord står ikke bare til ansvar overfor menigheten, men vi står først og fremst ansvarlig for Gud. Derfor skal vi tale som Guds ord. Jeg våger ikke annet.

Bibelen taler om at vi en dag skal stå for Kristi domstol. Det er forskjell på Guds domstol, og Kristi domstol. Den som har sitt navn skrevet i Livets bok hos Lammet, kommer ikke for Guds domstol. Kristus har betalt skyldbrevet og gjort opp gjelden vår, men vi skal alle for Kristi domstol, på grunn av en helt spesiell hensikt: "For alle må vi stå fram for Kristi domstol, for at hver og en skal få igjen for det han gjennom sitt legeme har utrettet, enten det er godt eller ondt." (2.Kor 5,10) Forskjellen på disse to domstolene er følgende: Guds domstol handler om frelse eller fortapelse, Kristi domstol handler om belønning eller tap.

Når man blir alvorlig syk er det mange ting som ikke betyr noe lenger. Ting får et annet perspektiv, en annen dybde. En dag skal jeg stå for Guds ansikt. Det er det som betyr noe. Hva kan mennesker gjøre meg? Mye. Men det som virkelig teller er om jeg frykter Gud. Jesus sier det slik: "Frykt ikke for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete." (Matt 10,28) Nå snakker jeg ikke om en usunn gudsfrykt, men om ærefrykten for den tre ganger hellige Gud. 

Menneskefrykten er en virkelig snare. Den kan paralysere oss, slik at vi er villige til å kompromisse med Guds ord for å tekkes mennesker. Så menneskefrykten er ingen liten ting i et kristent menneskes liv. 

"Hva skulle et menneske kunne gjøre meg?" Ordene er hentet fra Salme 118. Det står mer der, og sammenhengen dette ordet står i er vesentlig: "Herren er med meg, jeg frykter ikke. Hva skulle et menneske kunne gjøre meg? Herren er med meg, han er den som hjelper meg, jeg kan rolig se på dem som hater meg. Det er bedre å ta sin tilflukt til Herren enn å stole på mennesker. Det er bedre å ta sin tilflukt til Herren  enn å stole på fyrster." (v.5-9)

Det at Herren er med oss er det helt essensielle. For, som apostelen Paulus skriver i Rom 8,31: "Hva skal vi da si til dette? Er da Gud for oss, hvem er da imot oss?" Hvem er Gud redd for? Videre: "Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør." (v.33)

En annen dumskap enn menneskefrykten handler om at man stoler for mye på seg selv. I Ord 3,5-8 leser vi: "Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand! Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette. Vær ikke vis i egne øyne, frykt Herren og vik fra det onde! Det skal være helsebot for din kropp og gi ny styrke til dine ben." Og: "Ser du en mann som er vis i egne øyne - det er mer håp for dåren enn for ham." (Ordspr.26,12)

Når man en dag skal stå for Kristi domstol betyr det jo ingen ting hva mennesker har sagt, eller ment om meg eller deg, men om du har vært tro mot Kristus og Hans ord. Så kan vi alle svikte, men da trenger vi å ydmyke oss og be Herren om tilgivelse og la Herrenn begynne arbeidet på dreieskiven på nytt. Med Gud er det alltid en ny begynnelse.

Det som virkelig betyr noe når alt kommer til alt er Guds nåde og Hans barmhjertighet - og å være elsket. Det som virkelig betyr noe er hva vi bygde vårt liv på. Som kristne skal vi ikke for Guds domstol, men for Kristi domsstol. Der gjelder helt andre ting: 

"For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus. Men om noen på denne grunnvollen bygger med gull, sølv, kostbare stener, eller med tre, høy, strå, da skal det verk enhver har utført bli åpenbart. Dagen skal vise det, for den åpenbares med ild. Hvordan det verket er som hver enkelt har utført, det skal ilden prøve. Om det byggverket som en har reist, blir stående, da skal han få lønn. Brenner hans verk opp, da skal han miste lønnen. Men selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild."

La oss bygge våre liv på det som holder ildprøven. 

Kanskje burde vi også finne frem igjen denne gamle sangen, jeg tror dens innhold er profetisk.

VÅG Å STÅ SOM DANIEL

Sett deg for et hellig mål,
åpent det bekjenn!
Stå i rekken fast som stål
og kjemp som Daniels menn.

Kor: Våg å stå som Daniel,
hjelp fra himlen vent!
Fatt som han et hellig forsett,
gjør det fritt bekjent.

Feige sjeler mistet har
håp om himmelen.
De ei korsets banner bar
og stred som Daniels menn.

Stolte kjemper styrtet om,
falt i døden hen
om dem rett i møte kom
en flokk av Daniels menn.

Tross da Satan og hans makt,
løft ditt banner venn!
Seirens krone er henlagt
til alle Daniels menn.

Sang og melodi av Philip Paul Bliss (1873). Oversatt til norsk to år senere.

I gudstjenesteliturgien til Den ortodokse kirke hevnes *Kristi forferdelige domstol'. 

Aldri har jeg følt meg så liten

Jeg har forkynt Guds ord siden 1970-tallet. Det har blitt mange prekener, bibeltimer og seminarer gjennom årenes løp, og for å være helt ærlig med dere, har det ikke bare vært et privilegium, men et kolossalt ansvar som jeg kjenner på mer og mer. Aldri er jeg så anfektet og angrepet og sårbar som etter at jeg har holdt en preken! Fikk jeg med meg alt? Sa jeg noe upassende? Såret jeg noen? Er jeg utydelig? Talte jeg i samsvar med Guds ord? Jeg kjenner meg liten og vet jeg har sagt ting jeg har angret på.

Det er som sagt et kolossalt ansvar å stå foran en forsamling og dele Guds ord. I flere av brevene til apostelen Paulus beskriver han for oss forkynnerens oppgaver og ansvar, som for eksempel i 2.Kor 4,1-5: "Derfor - siden vi av Guds miskunn har fått denne tjenesten, mister vi ikke motet, nei, vi avviser det fordekte og skjendige, vi går ikke krokveier og forfalsker ikke Guds ord, men ved å legge sannheten åpent frem anbefaler vi oss selv til alle menneskers samvittighet for Guds åsyn...vi forkynner ikke oss selv, men Jesus Kristus som Herre, og oss som deres treller for Jesu skyld."

Det er en opplagt fristelse for enhver som forkynner Guds ord, nemlig den som består i å fjerne anstøtet i evangeliet og preke noe annet enn den standard vi finner beskrevet i Guds ord. Ikke minst i en tid som vår egen hvor så mange taler alt annet enn sannheten. Da koster det virkelig noe å forkynne det Guds ord sier. Men skal vi være tro mot Gud og det kallet vi har fått kan vi ikke annet enn å forkynne det Bibelen sier. Vårt kall er å tale som Guds ord. Punktum. 

Be for oss, alle vi som står fram i en tid som vår med Guds ord, at vi er tro mot ordet og kallet, koste hva det koste vil. La oss forkynne Kristus: "For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft...Jo, siden verden ifølge Guds visdom ikke kunne kjenne Gud gjennom sin egen visdom, fant Gud det for godt å frelse dem som tror, ved selve dårskapen i forkynnelsen." (1.Kor 1,16 og 21)
 

Gi meg 100 predikanter!

"Gi meg 100 predikanter som ikke frykter noe annet synden og som ikke lengter etter noe annet enn Gud, og jeg bryr meg ikke om de er prester eller legfolk, de alene vil ryste helvetes porter og bringe himmelriket til jord."

- John Wesley, som ble født for 318 år siden i dag. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen.

'Se å pell deg vekk og kom ikke tilbake!'

Guds ord vekker motstand! Også blant kristne. Det kan både forårsake raseri og fullstendig avvisning. 'Det er utdatert', sies det. 'Det passer ikke inn!' Dette er helt naturlig. Korset vekker anstøt. Alltid. Så sa da også Jesus: "Ve dere når alle mennesker taler vel om dere, for det gjorde også deres fedre med de falske profetene." (Luk 6,26) Guds ord "er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver både sjel og ånd, ledd og marg og er dommer over hjertets tanker og motiver." (Hebr 4,12/Bibelforlaget)

Det er underlig å tenke på hvor høy anseelse metodismens grunnlegger har i dag, når vi vet hvordan han ble behandlet i sin samtid. Her er et lite utdrag fra hans dagbøker fra 1739 og 1742, her i min oversettelse:

1739:

Søndag 7 mai: forkynt i St. Lawrence’s, ble bedt om å ikke komme tilbake lenger.

Søndag 7. mai forkynte i St. Katherine Cree kirke. Diakoner sa: “Se å pell deg vekk og kom ikke tilbake."

Søndag, 14. mai, forkynte jeg i St. Ann, kan ikke dra tilbake dit heller.

Søndag ettermiddag, 21. mai, forkynte i St. John's, sparket ut igjen.

Søndag kveld, 21. mai, forkynte det på St. noen andres, kanskje Bennets, diakoner innkalte til spesiell møte og sa at jeg ikke kunne komme tilbake.

1742,

Fredag 10. mars forkynte på på en eng, jaget ut av enga mens en okse ble sluppet løs under gudstjenestene.

Så langt Wesley. 

Den som vil forkynne Guds ord må være villige til å ta omkostningene: "Lid ondt med meg som en god Kristi Jesu stridsmann!" (2.Tim 2,3)

Å forkynne Guds ord handler aldri om å bli populær, verdsatt, aktet og respektert. Vi må leve med godt rykte og ondt rykte. Om man vil være tro.

Takk, gode Gud for evangelistene og emisærene

De siste dagene har jeg gått rundt å kjent på en stor og djup takknemlighet for emisærer og evangelister som har reist land og strand rundt i vårt vidstrakte land, med evangeliet. De har besøkt små og store steder, ja en hver avkrok, med ett siktemål: å gi videre Guds ord.

Trofaste har de vært. Mot Gud, mot Guds ord, mot kallet. De har ofret mye. Lønnen i kroner og øre, har vært mer som knapper og glansbilder. Oppofrelsene mange. Lange reiseveier, stadig nye overnattingssteder, lamgt borte fra sine kjære. IIngen tvil om at kone og barn også har betalt en stor del av regninga.

Men de har sett mennesker komme til tro, små venneflokker er blitt oppmuntret og undervist i Guds ord, de har forrettet Herrens måltid, de har bedt for syke og sett mennesker friskne til eller bli helbredet.

Hvor hadde Norge vært uten dem?

Nå er omreisende evangelister og emisærer en utdøende rase. Jeg kjenner navnene på noen ytterst få. Det er en stor sorg og vitner om åndelig fattigdom. Måtte Gud reise opp en ny generasjon evangelister, ikke minst med kall til de små stedene. Slik at Guds ord igjen kan forkynnes over det ganske land.

Men akkurat i dag takker jeg Gud for alle de som har vært i tjenesten. Mange av dem er hjemme hos Gud.

Et ord til predikanter

"Forkynn som om Jesus var blitt korsfestet i går, oppstått fra de døde i dag og kommer tilbake i morgen."

- Martin Luther (bildet)

Hvordan en preken blir til

I dag fikk jeg lyst til å skrive om hvordan jeg forbereder meg til mine prekener. Nå er vi predikanter forskjellige, så jeg kan bare fortelle hvordan jeg gjør det. Jeg kan ta utgangspunkt i den bibelundervisningen jeg skal ha i Sannhetens Ord Bibelsenter lørdag og søndag denne uken.

Forbedelsene til denne helgen startet i vår. Da begynte jeg å søke Herren i bønn, for om mulig å få klarhet i hva Han ønsker at jeg ska si. Hva ligger på Hans hjerte? Ofte vil jeg da reise til et av mine bønnesteder, hvor jeg kan være i stillhet. I stillheten lytter jeg til Guds stemme, og over noeu uker, kommer det gjerne noen setninger, som jeg arbeider videre med. Jeg ber over dem, smaker på ordene jeg har fått, og begynner så smått å skrive ut noen disposisjoner. Har jeg fått en bibeltekst, begynner jeg å jobbe med den. Leser den under bønn. Går så eksegetisk til verks. Leser flere oversettelser. Studerer enkelte av ordene på en av grunntekstene. Ber.

Dette kan pågå i noen uker. Så legger jeg alt til side. Lar det modnes. Søker Herren. Underveis kan det skje endringer. Ting kommer på plass etter hvert.

Så, noen uker før jeg skal ha undervisningen, starter skriveprosessen. På grunn av Parkinsons tar det ekstra tid. Det blir mange feil som skal rettes. I dette tilfellet brukte jeg en og en halv uke med flere timers arbeid hver dag. Sluttresultatet: 76 A-4 sider med tekst. Skrevet med en finger for det meste, de andre figrene er for stive og med litt kjærkommen hjelp fra min kone.

Nå skal jeg ha undervisningen. Det gleder jeg meg veldig til, men jeg kommer sikkert til å plage meg med spørsmål som:

* fikk jeg sagt det jeg hadde på hjertet?
* sa jeg noe feil?
* var det tydelig nok så alle forstod?
* såret jeg noen?

Alt dette må jeg overlate til Gud. Jeg er bare et menneske, med feil og mangler og synder.

Alle predikanters mareritt

I natt hadde jeg alle predikanrers store mareritt. Vanligvis drømmer jeg bare deler av denne drømmen,  men i natt fikk jeg den lengste versjonen:

Jeg var invitert til å tale på et stort sommerstevne. Mye folk, og mange av mine pastor- og forkynnerkollegaer tilstede. Masse program. Koret som synger bruker lang tid. Det er mye som skal sies. Tiden går, det er varmt og klamt i salen, som delvis er innendørs og delvis er utendørs.

Så slipper du endelig til. Forventningene er store, ikke minst de du har selv. I det du skal begynne oppdager du at du har glemt manus, og har med deg feil Bibel - den uten noen understrekninger, slik at du ikke har noe åå forholde deg til.

Du tenker at du i hvert fall har noen gode illustrasjoner, men husker plutselig ingen av dem.

Du tenker at du likevel får begynne et sted. Da skjer det! Mikrofonen i mikrofonstativen faller sakte ned. Febrilsk prøver du å feste den igjen, bare for å se den skli sakte ned igjen- og igjen.

Da den endelig er på plass, skjer det plutselig: Et kraftig regn- og tordenvær, som du ikke har sett komme, braker løs og de , som har vært utendørs strømmer inn i salen - pratende. Da de har roet seg, går strømmen. Ettter at høytalerne har skurret en del, og du er midt inne i en tankerekke, går det opp for deg at du slett ikke husker noen av de illustrasjonene eller noen av de gode poengene dine.

Da er det at du legger merke til at mannen som sitter på første benk, og som har dubbet av en rekke ganger, helt åpenlyst snorker. Det durer veldig.

Endelig klarer du å ro det hele i land.

Du føler deg elendig og skamfull, og lurer på hva de kollegaer vil si. Kanskje: 'Han var ikke rare predikanten, han der.'

Da er det at mannen på første benk kommer frem, han som sov, og med et varmt smil om munnen sier: 'Det var en vidunderlig god preken du holdt. Jeg ble så velsignet!'

Nå lurer jeg på om jeg skal slutte å preke.

En predikants anfektelser

Jeg vet ikke om du har tenkt over det, men predikanter kan bli anfektet, også de mest garvede. Det er veldig sjeldent jeg gruer meg for å stå foran en forsamling, det være seg om den er liten eller stor. Man får etter hvert trening. Men jeg kan bli veldig anfektet etterpå.

Fikk jeg sagt det jeg skulle si? Sa jeg mer enn jeg skulle si? Sa jeg noe feil. Kom jeg i skade for å såre noen? Var jeg for steng i stemmen? Eller verst av alt: dette burde jeg ikke sagt! Det ble helt feil.

Kanskje det ikke passet for denne anledningen? Kanskje Gud ville ha frem noe annet?

Slik kan jeg spørre, og slik kan jeg anklage meg selv. Rett etter en preken eller et seminar kan jeg være veldig sårbar. Og til og med dagen etterpå. Det vet fienden vår å utnytte.

Noen mener at man ikke skal si noen rosende ord til predikanten etter en tale. Det vil nemlig holde ham ydmyk. Jeg tror ikke det er noen fare. Han eller hun er sin verste dommer! Kanskje de faktisk trengte oppmuntringen du kunne gi dem. Noen ganger går jeg fra en forsamling uten at noen har gitt noen respons. Hvordan tror dere den dagen blir?

Ikke at jeg er ute etter ros eller skryt, men det er noe annet med oppmuntringer.

Jeg, og jeg tror de aller fleste forkynnere, tar kallet og forkynneroppdraget på ramme alvor. Før jeg 'leverer' en preken, har jeg brukt dager i bønn og forberedelser. Jeg har studert Guds ord, arbeidet med teksten. Alle mine prekener skrives ned. Frem til nå for hånd, men jeg skjelver for mye på grunn av Parkinsons, til at jeg kan fortsette med det, så det må skrives på maskin. Ofte dikterer jeg til May Sissel, så hun skriver for meg. Forberedelsene kan ta flere dager, og skrive manus likeså. Ting blir slettet underveis, omskrevet. Jeg spør hele tiden om det jeg skal si er forståelig, at det er levd liv hos meg, og ikke teorier. Jeg kan ikke forkynne noe for andre, som jeg ikke lever ut selv. Det blir feil for meg. Jeg ønsker å være ærlig overfor andre om mitt eget liv, derfor byr jeg på meg selv og forteller om mine egne feil, mangler og synd. Vi kommer lengst med ærlighet.

Så har jeg lært underveis dette: ikke ha meg selv for høytidelig.

Men jeg tar forkynnelsen på ramme alvor. Jeg skal svare for Gud en dag. "En lærer," sier Skriften, skal "få desto strengere dom."

Be for oss som forkynner Guds ord. Be om beskyttelse. Be om Åndens salvelse. Be om at vi må bli bevart.

Kappes om å hedre hverandre, del 5: Terje Berg

De blir sjeldnere og sjeldnere, de omreisende bibellærerne. Dessverre. En av de som fremdeles holder ut - og med stor glede - er Terje Berg.

Med dyrekjøpt erfaring fra en tid som pastor besøker han små og store menigheter, og åpner Skriftene for de som kommer for å lytte. For pinsevennen Terje Berg, serverer grovbrød for sjelen. Han gir folk litt tyggemotstand, slik at de skal ha noe å leve på og død for.

Ikke minst løfter han frem håpet som ligger i Jesu soningsdød og Jesu gjenkomst. Terje Berg er kors-teolog. Korset, universets sentrum, er også Terje Bergs sentrale tema, og så er han levende opptatt av det profetiske ordet og den tiden vi lever i. Men ikke for å male skyene mørkere enn de er. men for å hjelpe folk til å forstå hvilket håp vi eier i Kristus. Det er tydelig for alle at Berg er grepet av Kristus.

Terje Berg er også en ivrig leser av skjønnlitteratur og historie, og er modig nok til å bruke dette til å skrive artikler og kronikker og holde foredrag, og ta sine lesere med inn i det tankegods dette representerer. Både for å berike oss med alt det gode som mye av den profane litteraturen beriker oss med, men også se samtiden og historien med troens øyne. Så har da Berg gode forutsetninger for det han gjør, belest og skrivefør som han er.

Grundighet, iver, flid, trofasthet er ord som passer godt på Terje Berg, men det som best karakteriserer ham er glede! Glede over å få stå i tjenesten, glede over å forkynne og undervise, glede over alle de små og store tingene i livet. Nå etter at han ble pensjonist - og en svært sprek pensjonist - reiser han land og strand rundt for å gi videre det han har fått gjennom sine studier av Bibelen.

Terje Berg er en bibeltroende. Så er han da også en av bidragsyterne til "Ressurs", den flotte Studie-Bibelen til Norsk Bibel. Den er virkelig en ressurs for alle som er glad i Bibelen, ikke bare forkynnere men for alle som kan lese.

Måtte Herren gi Terje Berg stor styrke og åndelig innsikt slik at han i mange år fremover kan fortsette tjenesten som Ordets forkynner.

Billedtekst: Terje Berg på talerstolen i Sannhetens Ord Bibelsenter i Slemmestad.

Morsomt, men tragisk

I går hadde jeg en morsom, men dog så tragisk samtale. For å ta det morsomste først: Vedkommende mente å vite at jeg hadde konvertert og blitt katolikk, og kunne føre bevis for det. Det er mer enn jeg kan. Triumferende sendte han meg en bloggartikkel som jeg hadde skrevet, og hvor det fremgår at jeg har konvertert til Den romersk-katolske kirke. Jeg ba ham sjekke datoen for blogginnlegget: 1. april 2012. Sakte gikk det opp for ham hva den datoen innebar!

Det hele begynte med en samtale om noe han hadde skrevet, nemlig det utsagnet som er tilskrevet Frans av Assisi: Forkynn alltid, om nødvendig anvend ord. Vedkommende mener dette er ubibelsk. Han er også av den oppfatning at det ikke finnes mange eksempler på ikke-verbal forkynnelse i Bibelen. Jeg er ikke så sikker på det. Og det var når jeg sa det, at vedkommende forstod at det hadde sammenheng med at jeg er katolikk.

Men jeg kan nevne flere bibelske eksempler på ikke-verbal forkynnelse:

1. Esekiel satt for eksempel blant de forviste jødene ved elven Kebar i syv dager uten å si et eneste ord. Hans taushet var en sterk forkynnelse i seg selv: "Jeg kom til de bortførte i Tel-Abib, de som bodde ved Kebar-elven og holdt til der. Og der satt jeg hos dem i sju dager, helt lamslått." (Esek 3,15) Alle husker vi vel Jobs venner. De hadde noe å si hele tiden, og måtte til slutt be om tilgivelse for alt det gale de hadde sagt. Det i motsetning til profeten Esekiel som vågde seg på å la livet forkynne i syv dager.

2. Jesus talte om at Hans disipler er jordens salt og verdens lys, og sa i den sammenhengen at mennesker skal SE de gode gjerningene vi gjør. De gode gjerningene er altså talende i seg selv.

3. Han ber oss også om å legge merke til fuglene under himmelen og liljene på marken. De er tause vitnesbyrd om Guds godhet og omsorg.

4. Ved en anledning skriver Jesus i sanden. Hans taushet er et mektig vitnesbyrd overfor skriftlærde som vil steine en kvinne grepet i hor.

Betyr det at vi ikke skal bruke ord i forkynnelsen? Selvsagt skal vi bruke ord. Jeg har forkynt Guds ord i 46 år. I mange år, stort sett hver eneste søndag. I Norge, Spania, Tyskland, Russland, Estland, Shetland, Tsjekkia. Når jeg var ung var jeg ute nesten hver eneste lørdag som gateevangelist. Det har vært flott, men jeg må være så ærlig å si at jeg ikke har sett veldig mange mennesker komme til tro. Noen har det vært, og det gleder jeg meg stort over, men de store skarene har jeg ikke sett komme. Stort sett har jeg talt til troende mennesker. Slik er det nok for de fleste av mine forkynnerkollegaer, i hvert fall de som ikke er evangelister.

Men på disse årene har jeg møtt mange som har forkynt sterkt gjennom sine liv. Stillferdige mennesker, som ikke liker rampelyset, men som gjør gode gjerninger i det skjulte. Jeg har møtt mennesker med kroniske sykdommer, ute av stand til å si et ord, men hvis liv er et sterkt vitnesbyrd om Kristus. Og, ja, noen av disse har til og med vært katolikker! Tenk det! For noen er det ikke til å tro, eller leve med. Men jeg finner Kristus-disipler i alle sammenhenger! Absolutt.

Og så finner jeg mennesker som sitter bak data-skjermer som har sterke meninger om mennesker de ikke har møtt. Som er forutinntatte, og som har svar på det meste. Selv livets gåter har de svar på. Det er liten ydmykhet å spore, og de ber sjeldent om unnskyldning om de tar feil. Det gjorde ikke denne mannen heller. Det var nok forsmedelig at han gikk fem på når det gjaldt aprilsnaren min.

Men det er virkelig tragisk når man danner seg meninger om andre folk, uten å ta seg tid til å sjekke fakta. Kanskje en telefon hadde vært greit å ta om man lurte på noe.

Jeg har katolske venner, og det er jeg glad for. Jeg kommer ikke til å kutte de ut selv om det sitter mennesker bak en dataskjerm og sprer usannheter om meg. Det er flere av dem. Deres kall i livet er å være en slags protestantisk inkvisisjon hvor de krever av deg svar om hva du mener og hvor du står. Jeg har ingen katolske venner, eller ortodokse venner, eller koptiske venner som holder på sånn. De er alle uten unntak protestanter, og mest sannsynlig pinsekarismatikere! Mange av dem har heller ingen menighetstilhørighet, og de har aldri studert teologi. Kirkehistorien er for de meste ukjent for dem.

Tilbake til utgangspunktet: Forkynn alltid, om nødvendig anvend ord.

Jeg finner det å være veldig radikalt. Sommerfuglen får stå som et talende vitnesbyrd om en puppe som gjennomgår en FORVANDLING og blir mer og mer lik Kristus. Han forkynte både med ord og gjennom sitt liv. Begge deler er nødvendig. Og selv den ringe blant oss forkynner. Han eller hun som ikke er flinke med ord, eller har ord. De forkynner gjennom sitt blotte liv. Setter du deg ned og lytter vil du ofte få djup innsikt i åndelige sannheter.

Godt å tale i Hamarkirken

I dag talte jeg sittende. Det er første gangen, og det fungerte aldeles utmerket. Det blir nok ikke siste gangen. Kanskje dette er måten å gjøre det på! Beina bærer ikke lenger - i hvert fall ikke på de dårlige dagene. Parkinsons setter mer og mer sitt preg på mine hverdager, men så lenge jeg kan sitte og preke samtidig lar jeg ikke det hindre meg. En bekjentskap på Facebook sendte meg en link til et intervju med teologen Wayne Grudem her om dagen. Grudem, som er en fremragende ekseget i Det nye testamente, har også fått Parkinsons.  Han vil heller ikke gi opp. Heller ikke tjenesten. Det inspirerte meg veldig.

Det var godt å besøke Hamarkirken. Jeg liker meg i Misjonssambandet, og Hamarkirken er virkelig en flott forsamling. Så mange unge familier. Så mange flotte mennesker i alle aldersgrupper. Det er en forsamling det er godt å tale til. Åpent, og denne søndagen merket vi også Guds hellige nærvær påtagelig. Vi feiret nattverd og lovsangsteamet førte oss stillferdig til å knele for Jesu føtter.

Jeg talte om Maria fra Betania og hennes ekstravagante tilbedelse. Hun gav Jesus alt. Også sin økonomiske trygghet. Ved anledning skal jeg legge talen ut.

Takk til dere som ba for meg. Jeg merket godt forbønnen. Når man kroppslig sett er så svak som det jeg er for tiden, så merker man at man får nye krefter når noen ber for deg.

Jeg har talt i Hamarkirken noen ganger nå, og det er som å komme hjem til gode venner. Om det skulle være så heldig å bli spurt en annen gang, er det lett å takke ja. Takk, Ole Kristian Sameien, for ar dere også innbyr mennesker med kronisk sykdom. Takk at det er plass for oss. Det sier mye om menigheten du er pastor for!

Så innser jeg at det nok blir til at jeg må bli venn med rullestolen jeg har fått. Gode søster Eva på Engen kloster, som selv sitter i rullestol, har hjulpet meg til å innse at det faktisk er en velsignelse. Når beina skjelver og dirrer og ikke har kraft lenger, så er den god å ha.

10 ting en pastor helst ikke vil høre rett etter at han har prekt

Her er 10 ting en pastor helst ikke vil høre rett etter at han har prekt:

1. Nå kommer jeg for sent til lunsj fordi du holdt på så lenge.

2. Du har ikke hatt mye tid på deg til å forberede den prekenen.

3. Den forrige pastoren vi hadde talte mye bedre over den teksten.

4. Jeg skulle ønske ...... hadde hørt denne prekenen.

5. Det virket ikke akkurat som du hadde det så bra når du preket.

6. Beklager at jeg sovnet mens du preket, men stemmen din dysset meg i søvn.

7. Du bommet tre ganger på grammatikken mens du preket.

8. Jeg skulle ønske at du ikke hadde preket fra Det gamle testamente.

9. La meg fortelle deg hva du gjorde feil i prekenen din.

10. Kommer du noensinne til å bli ferdig med denne prekenserien din?

(Oversett fra Ministries Today/Thom R. Reiner, president for LifeWay Christian Resources)

'Men har det hjulpet deg?'

Verdens beste svigermor abonnerer på det gode bladet 'Aganda 3:16'. Her om dagen fikk jeg en bunke eldre utgaver. I et av dem fant jeg et intervju med Jens Petter Jørgensen (bildet), en forkynner og åndelig veileder jeg gjennom årene har lært å sette mer og mer pris på. Hans ærlighet med hensyn til eget levd liv, og til troen, har hjulpet meg mer enn en gang.

I dette intervjuet sier Jens Petter Jørgensen noe jeg har tenkt mye på i lengre tid.

Journalisten som portretterer ham - Per Arne Gjerdi - siterer Jørgensen på at det hender han blir kritisert for ikke å være mer opptatt av å 'utlegge Skriften', og forklare hva alle ordene betyr:

'Det gjorde nemlig de gamle predikantene. De 'loddet så dypt', blir det sagt. Da spør jeg iblant tilbake: 'Men har det hjulpet deg i hverdagen?' Hvis tro i sitt dypeste vesen er relasjon, må jo utleggelsen av bibeltekstene hjelpe deg til å fordype den relasjonen'.

Det er godt sagt, er det ikke.

Men det er bedre enn som så! Det er nemlig sant. Når jeg ser gjennom mine mange prekener fra tidlig 70-tall, så er det mye rart en har sagt! Og det har nok vært så som så med mye. Av og til har man talt vidløftig over tekster som har grepet en selv, og man har forundret seg over at de som hører på ikke har sett det du har sett! I etterkant må en jo smile i skjegget over ens egen ungdommelige begeistring og naivitet. Et og annet har jo livet lært en.

Men.

Har det jeg har preket hjulpet noen? Har det ført andre inn i en djupere relasjon med Jesus? Har jeg delt eget levd liv slik at det har vært gjenkjennbart for andre?

Det ble en stille ettertanke etter å ha lest dette portrettintervjuet med Jens Petter Jørgensen. Jeg husker jeg lærte dette av en annen mann jeg har satt stor pris på:

'Du kan ikke føre andre mennesker lenger på veien enn du selv har kommet'.

Tre enkle råd når vi lytter til forkynnelsen av Guds ord

Her får du gode råd av John Charles Ryle (1816-1900), om hvordan du skal lytte til en preken. J.C Ryle (bildet) var i sin samtid en kjent og aktet forkynner:

Det er ikke nok å gå i kirken for å høre en preken. Vi kan gjøre så i 40 år upåvirket. Vil du høre skikkelig, da lytt til disse tre enkle rådene:

1) Vi må høre med tro - tro at hvert ord fra Gud er sant. Ordet ble ikke til nytte for de som hørte den gangen, fordi 'det ikke ved troen var smeltet sammen med dem'. (Hebr 4,2)

2) Vi må høre med gudsfrykt i det vi stadig husker på at Bibelen er Guds bok. Slik forholdt de seg i Tessaloniki. De tok imot budskapet fra Paulus, 'ikke som menneskeord, men som ord fra Gud'. (1.Tess 2,13)

3) Vi må høre bedende. Be om velsignelse før prekenen er prekt, og be om Guds velsignelse etter at du har hørt. Her svikter det for mange av oss. De ber ikke om noen velsignelse, og får den heller ikke! Forkynnelsen passerer sinnet akkurat som vannet renner ut av en bøtte som lekker.

Forkynn Guds ord uavkortet!

- Det mest tidsriktige er å være taus, men vi er kalt, slik Bibelen sier, til å være tjenere for Guds mysterium. Vi er kalt til å forkynne det som er blitt åpenbart. Vi er kalt til å forkynne Ordet i tide og utide, sa Albert Mohler jr (bildet), presidenten for Sørstatsbaptistenes teologiske seminar, når han talte ved semesterstart 20.august i år.

Han la til:

'Vi lever i en tid som best kan beskrives som 'i utide'. Likevel, vi må tale om taushetens synd i disse vanskelige tider'.

Det var da også tema for hans tale: 'Ikke bare stå der! Si noe! Taushetens synd i en tid av vanskeligheter'.

Albert Mohler ivrer for at dagens kristne må forkynne evangeliet for hele verden.

'Vi vet hva vi tror, det er det vi bekjenner. Vi vet også hva vi må gjøre, fordi Herren selv har befalt oss. Måtte vi være tro mot kallet til å forkynne det vi er kalt til å forkynne', sa Albert Mohler i sin tale og la til:

'Vår oppgave handler ikke om teologisk spekulasjon, vi er ikke kalt til å være kreative når det gjelder læren. Vi er heller ikke kalt til å finne opp et budskap, heller ikke la markedet teste hva som markedet liker, heller ikke modifisere budskapet. Det vi har blitt overgitt - Guds ord - det er hva vi skal forkynne!'

Mohler mener mange forkynnere i dag tilpasser budskapet de skal formidle. Det må ikke støte noen. Det sekulære samfunnet stiller forkynnere av Guds ord overfor store utfordringer, men vi må være tro mot det kall vi har fått.

Utgangspunktet for Mohlers tale var profeten Esekiel 3,16-27 hvor det blant annet heter:

'Når jeg sier til den ugudelige: Du skal visselig dø - og du ikke advarer ham, ikke taler og advarer den ugudelige for hans ugudelige ferd for å holde ham i live, da skal han, den ugudelige - dø for sin misgjernings skyld, men hans blod vil jeg kreve av din hånd. Men når du har advart den ugudelige, og han ikke omvender seg fra sin ugudelige ferd, da skal han dø for sin misgjernings skyld, men du har reddet din sjel'. (v.18-19)

Forkynnelse eller underholdning?

Han er skremmende tidsaktuell, Charles Haddon Spurgeon, selv om han ble født i 1834 og døde i 1892. Utsagnet han kommer med her på bildet er profetisk:

'Det kommer en tid da hyrdene i stedet for å gi mat til sauene sine, vil kirken ha klovner som underholder geitene'.

Vi lever i en tid hvor mye av det som serveres fra talerstolene handler om å få et bedre selvbilde, og hvordan man kan lykkes i livet. Det er liten - om noen forkynnelse - om korset, om selvlivets død. I noen sammenhenger åpnes Bibelen sjeldent. Forkynneren tar heller utgangspunkt i noe annet for å være 'tidsaktuell'. Men mer tidsaktuell kan en ikke bli enn ved å forkynne Guds ord - uforfalsket.l

En av disse 'underholderne' Spurgeon er Joel Osteen, som tusener lytter til, men som knapt nok åpner Bibelen sin når han forkynner. Og det han forkynner har lite å gjøre med nytestamentlig kristentro. Det er mest forkynnelse som handler om hvor glad og lykkelig og fremgangsrik du kan være, og som er uklar med hensyn til at Jesus er den eneste veien til frelse og evig liv.

Det er et viktig bønneemne at Gud reiser opp pastorer, evangelister, lærere som går motstrøms og trosser tidsånden og forkynner 'hele Guds råd til frelse'.

Vi må vende tilbake til den bibelske forkynnelsen

'Det viktigste i gudstjenesten skulle være forkynnelsen av Guds ord'.

Det sa Greg Laurie (bildet), pastor for Harvest Christian Fellowship, da han talte på en lederkonferanse i det sørlige California 9.oktober.

'Trenden i mange menigheter i dag er at man har beveget seg bort fra forkynnelsen. Vi har våre dramastykker, våre video-snutter, og så har vi det som sies. Og det er så lite som mulig', sa Laurie og understreket så kraftig han kunne overfor deltagerne på Resurgence Conference (R12), at 'vi må vende tilbake til den bibelske forkynnelsen'.

Sult
'Folk vil utvikle en appetit for det du serverer dem', sa Greg Laurie i sin tale, og la til: 'Hvis du bygger menigheten din på det å gi så vil du få gjesteartister, hvis du bygger den på skrik og skrål så er det det de forventer. Men hvis du lærer dem å elske Guds ord så er det det som skaper hunger, og de vil bringe med seg sine Bibler og de vil være klar for at du lærer dem. Det er dette vi er kalt til. Det er dette vår kultur trenger i dag'.

Og det stemmer i grunnen godt med den apostoliske undervisningen i 2.Tim 4,2: 'Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst, med all tålmodighet og lære'.

Slik talte Jesus - et studium av Hans prekestil, del 2

Vi fortsetter vårt bibelstudium om hvordan Jesus forkynte. Dette er andre og siste del.

5. Jesu forkynnelse var alltid interessant - og aldri kjedelig. Han fanget tilhørernes oppmerksomhet, og de forundret seg over Hans tale.

6. Jesus brukte enkle illustrasjoner for å gjøre budskapet klart og tydelig for de som hørte på. Han talte om brød og fisker, trær og blomster, om perler, vinbønder, om bygninger. Hans enkle illustrasjoner gjorde det mulig å forstå djupe sannheter. Han talte til alle samfunnslag: de fattige og undertrykte, de rike, til okkupasjonsmakten, de marginaliserte i samfunnet, som de prostituerte og spedalske, til øvrighetspersoner og religiøse ledere.

7. Jesus gjentok ofte det Han forkynte. Han søkte ikke ære ved å forkynne noe nytt hele tiden, men Han gjentok det Han hadde sagt. For Han forstod at vi trenger å høre igjen og igjen de samme tingene for at vi skal huske dem.

8. Jesus brukte humor. Det står ikke noe sted at Jesus lo, men - for å sitere Edin Løvås - det var så vanlig at det ikke var noe evangelieforfatterne fant det nødvendig å fortelle en gang! Dessverre forsvinner mye av humoren i oversettelsene vi har, men det er ikke vanskelig å forstå at tilhørerne lo godt når de hørte om Kamelen og nåløyet, eller om Bjelken og tresplinten. Eller å sile ut mygg og spise kameler. Humor er en effektiv måte å åpne for å kunne si noe viktig, det gjør tilhørerne mer avslappet og dermed mottagelige.

9. Jesus talte uten notater. Det Han sa kom direkte fra Hans omgang med sin Far, som en frukt av Hans bønneliv. Nå er det ikke galt å bruke notater, det gjør jeg selv, men det er viktig å tale fra hjertet og til hjertene.

Slik talte Jesus - et studium av Hans prekestil, del 1

Det må ha vært forunderlig og vidunderlig å høre Jesus forkynne!

Nå har alle predikanter sin stil, men hva sier evangeliene om måten Jesus preket på?

Jeg har funnet følgende:

1. Jesus forkynte det Han allerede hadde praktisert. Han forkynte altså ut fra erfaring, ikke teorier. Evangelisten Lukas beskriver dette slik i Apgj 1,1: ' ... alt det Jesus begynte både å gjøre og lære'. Hans forkynnelse hadde alltid en praktisk tillempning. Mange av dagens forkynnere preker om ting de selv ikke har erfart, og som de selv ikke lever ut i praktisk hverdagsliv. Dette er en medvirkende årsak til at det skapes frustrasjon blant de som lytter til det som blir sagt, fordi de forstår raskere enn vi tror at det som sies ikke er levd liv.

2. Jesus forkynte alltid i Den Hellige Ånds kraft. Dette merket Emmaus-vandrerne, som opplevde etter å ha lyttet til Jesus. De vitner: 'Brant ikke hjertet vårt i oss da Han talte med oss på veien, og da Han åpnet Skriftene for oss?' (Luk 24,32)

3. Jesus forkynte primært til folkets sinn og ikke til deres følelser. Det Han forkynte overbeviste Hans tilhørere, fikk dem til å tro og adlyde. Han hauset ikke opp deres følelser, slik vi ser mange forkynnere gjør i dag. Nettopp fordi Han talte til deres sinn, så skjedde det varige endringer i deres liv. En god illustrasjon på dette er eksemplet med Sakkeus, som fikk livet sitt fullstendig endret ved å lytte til Jesu undervisning. Han måtte deretter ta tak i eget liv og omvende seg. Omvendelsen førte så til endring av hans livsførsel.

4. Jesus hadde det rette ordet for hver anledning! Hva var årsaken til dette? For det første lyttet Jesus konstant til hva Faderen sa. Han sier det selv slik: 'Sannelig, sannelig sier Jeg dere: Sønnen kan ike gjøre noe av seg selv, men bare det Han ser Faderen gjøre'. (Joh 5,19) Den andre årsaken er Hans store kjærlighet for menneskene. 'Men da Han så menneskeskarene ble Han grepet av dyp medlidenhet med dem ...' (Matt 9,36)

(fortsettes)