Jeg var invitert til å tale på et stort sommerstevne. Mye folk, og mange av mine pastor- og forkynnerkollegaer tilstede. Masse program. Koret som synger bruker lang tid. Det er mye som skal sies. Tiden går, det er varmt og klamt i salen, som delvis er innendørs og delvis er utendørs.
Så slipper du endelig til. Forventningene er store, ikke minst de du har selv. I det du skal begynne oppdager du at du har glemt manus, og har med deg feil Bibel - den uten noen understrekninger, slik at du ikke har noe åå forholde deg til.
Du tenker at du i hvert fall har noen gode illustrasjoner, men husker plutselig ingen av dem.
Du tenker at du likevel får begynne et sted. Da skjer det! Mikrofonen i mikrofonstativen faller sakte ned. Febrilsk prøver du å feste den igjen, bare for å se den skli sakte ned igjen- og igjen.
Da den endelig er på plass, skjer det plutselig: Et kraftig regn- og tordenvær, som du ikke har sett komme, braker løs og de , som har vært utendørs strømmer inn i salen - pratende. Da de har roet seg, går strømmen. Ettter at høytalerne har skurret en del, og du er midt inne i en tankerekke, går det opp for deg at du slett ikke husker noen av de illustrasjonene eller noen av de gode poengene dine.
Da er det at du legger merke til at mannen som sitter på første benk, og som har dubbet av en rekke ganger, helt åpenlyst snorker. Det durer veldig.
Endelig klarer du å ro det hele i land.
Du føler deg elendig og skamfull, og lurer på hva de kollegaer vil si. Kanskje: 'Han var ikke rare predikanten, han der.'
Da er det at mannen på første benk kommer frem, han som sov, og med et varmt smil om munnen sier: 'Det var en vidunderlig god preken du holdt. Jeg ble så velsignet!'
Nå lurer jeg på om jeg skal slutte å preke.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar