En redegjørelse: Hva jeg legger i begrepene 'kontemplasjon' og 'Kristus-mystikk', del 4

I tre artikler har vi sett nærmere på hva jeg legger i begrepet 'kontemplasjon', og vi har sett på betydningen av Bibelen. I denne og kommende artikler skal vi se nærmere på begrepet Kristusmystikk, slik jeg forstår det. Men jeg undrer meg om denne artikkelserien egentlig har noen betydning, da de som angriper meg for å bruke disse begrepene fortsetter med å tillegge meg meninger jeg ikke har. Men det må jeg vel bare leve med.

La meg understreke at den mystikk jeg snakker ikke har noe som helst med Østens mystikk å gjøre. Absolutt ikke.

Den nye bibeloversettelsen av 2011 har gitt oss tilbake det greske ordet 'mysterion', som tidligere er blitt oversatt 'hemmelighet'. Pinsevennen Egil Strand skriver i sin 'Håndbok for Det nye testamente' at 'Mysterion brukes i Det nye testamente om en guddommelig sannhet eller plan som tidligere har vært skjult, og som intet menneske av seg selv har kunnet få innsikt i og må åpenbares...' (Egil Strand: Håndbok for Det nye testamente. Filadelfiaforlget, side 334)

Wilfrid Stinissen definerer en Kristusmystiker som en person 'som tilhører Gud så fullstendig at Gud kan gjøre han vil i ham og gjennom ham. ....Uten mystikerne er det en fare for at vi ser på kristendommen som et kaldt og dødt skjelett av læresetninger og moralske oppfordringer. Mystikerne viser oss at skjelettet faktisk er en levende kropp, og at kristendommen er fullt av liv som gjør oss lykkelige. Ved sitt egtet eksempel lærer de oss at Gud kan gjøre et menneske beruset av kjærlighet og glede." (Wilfrid Sinissen: I Guds tid. Verbum 1994, side 40).

Det får litt av komikkens skjær når ihuga motstandere av begrepene 'kontemplasjon' og 'Kristusmystikk' legge ut sitater og bilder av A.W Tozer siden han er kanskje den mest kjente evangeliske Kristusmystiker i det 20.århundre. Men slik blir det kanskje når man ikke sjekker grundigere.

Her er fra en artikkel jeg skrev om Tozer (bildet) 13. mai i fjor:

Få har som Tozer hjulpet meg til å forstå den kristne mystikken som ham. Litt merkelig i grunn fordi en del av de mest ihuga motstanderne av det indre bønnens liv, av kontemplasjonen, siterer gjerne Tozer i innlegg på sosiale medier for å fremme sin motstand nettopp mot disse tingene. Årsaken er ganske åpenbar: De vet ikke hvem Tozer var. Tozer ble den åndelige mentoren til Leonard Ravemhill, som igjen ble en åndelig far for David Wilkerson.

Det var George Verwer, grunnleggeren av Operasjon Mobilisering, som introduserte Tozer for meg første gang, og det begynner å bli veldig mange år siden. "Du må lese Tozer, Bjørn Olav," sa han i forbindelse med en lang, personlig samtale jeg hadde med Verwer. Han begrunnet det med at Tozer som få andre lodder noe av brådjupene som finnes i Gud, samtidig med at han er praktisk i sin tilnærming overfor de som vil leve med Guds hellige nærvær.

Først og fremst var Tozer en beder. Det er der hemmeligheten ligger! Særlig om man skal forstå mannen bak ordene. For han skriver vakkert, poetisk. Hans mange bøker, de fleste av dem basert på artikler i tidsskrifter, har et fortettet språk. De er ikke egnet til hurtiglesning. De må leses sakte, i det man stanser opp og dveler ved innholdet. Eller kontemplerer! Der er det ordet igjen som forvolder en del kristne besvær. Det betyr egentlig ikke noe annet enn å betrakte, dvele ved, stanse opp.

Den andre kilden til å forstå A.W Tozer er å gå til mystikerne.

Den nå 88 år gamle amerikanske baptistpastoren og forfatteren, Warren W. Wiersbe, forteller i en av sine bøker om en samtale mellom ham og Martyn Lloyd-Jones, den legendariske pastoren i Westminister Chapel. De samtalte om de kristne mystikerne over en bedre middag. Og Martin Lloyd-Jones kunne fortelle at han ved en anledning hadde delt talerstol med Tozer. Lloyd Jones satte veldig stor pris på Tozer. Tozer sa følgende: "Lloyd-Jones, du og jeg har for det meste helt sammenfallende synspunkter når det gjelder åndelige ting, men vi har kommet til disse konklusjonene på hver vår måte." "Hva mener du," spurte Lloyd-Jones og til dette svarte Tozer: "Du kom frem til dette gjennom Puritanerne, jeg kom frem til det samme gjennom mystikerne." Til dette svarte Lloyd-Jones: "Du har helt rett!"

Hvilke Kristus-mystikere snakker vi om? For Tozers vedkommende Julian av Norwich, som han omtalte som "sin kjæreste". Tozer, som var gift, mente at det var trygt all den stund kvinnen vi snakker om døde for mer enn 500 år siden! Tozer oppdaget i hennes skrifter en lidenskap Gud som korresponderte med hans egen djupe lengsel. Men Tozer var også entusiastisk overfor Francois Fenelon, Madame Gyuon, Nicholas av Cusa, Mester Eckhart, og ikke minst Broder Laurentius, han som øvde seg i å leve i Guds nærvær i sine hverdagssituasjoner.

Tozer levde med en følelse av at Gud svøpte ham inn i ærefrykt og tilbedelse. Han var altoppslukende opptatt av å praktisere Guds nærvær - for å låne et uttrykk fra mystikeren Broder Laurentius, som Tozer leste med stor glede. I det han reflektere over sitt forhold til Gud, skrev Tozer en gang: "Jeg har funnet at Gud er hjertelig og generøs og på alle måter lett å leve med." For Tozers vedkommende, var Jesu kjærlighet og nåde, en stadig tilbakevendende forundring. Det er ikke mulig å forestå denne mannens liv og tjeneste, som hentet så mye av sin næring fra ørkenfedrene og mystikernes liv, om man ikke tar i betraktning hans lengsel og sterke søken etter Gud selv. "Arbeid som ikke springer ut av tilbedelse," skrev han en gang, "er intetsigende og verdiløst og kan bare være som tre, høy eller halm på den dagen da enhvers verk skal prøves." Tilbedelse av den tre ganger hellige Gud, var det stadig tilbakevendende tema i Tozers liv og tjeneste. Tilbedelsen av Gud dominerte alt som skjedde rundt og i hans liv. "Tilbedelse", skrev han: "er å føle i ditt hjerte og uttrykke på en dertil egnet måte en ydmyk, men også frydefull følelse av beundrende ærefrykt, forbausende undring og en kjærlighet som gir en overstrømmende kraft i nærværet til Den gamle av dager. Dette Mysterium , som filosofene kaller Den første årsak, men som vi kjenner som vår Far i himmelen." Tozers virkelige styrke kom fra hans bønneliv. Vekkelsesforkynneren Leonard Ravenhill, som stod Tozer veldig nær, sa dette om ham: "Å kjenne dr. Tozer var en stor velsignelse. Å be sammen med ham var som å være på det hellige sted." Tozer kunne si: "Som en mann ber, slik er han."

Tozer var også viden kjent for sin humor, som kunne være skarp. "Jeg liker pipeorgler," kunne han si: "spesielt der hvor forkynneren er en modernist. Jeg gleder meg over å telle pipene og forsøker å gjette hvilke tangenter organisten treffer med fingrene, mens predikanten lirer av seg sin tillærte tvil over hodene på forsamlingen."

Til predikanter kunne han si: "Noen få minutter med ærlig bønn vil ofte gi mer lys enn timer med lesning av bibelkommentarer. Den beste regelen er: Gå til Gud først og spør om meningen av teksten du leser. Til predikanter kunne han si: "Noen få minutter med ærlig bønn vil ofte gi mer lys enn timer med lesning av bibelkommentarer. Den beste regelen er: Gå til Gud først og spør om meningen av teksten du leser. Så kan du konsulere de lærde. Det kan være at de har funnet et hvetekorn som du har oversett."

(fortsettes)