Kristi domstol

"At leve er krig med trolde i hjertets og hjernens hvælv. At digte - det er at holde dommedag over sig selv." Ordene tilhører Henrik Ibsen. Jeg tillater meg en lett omskrivning: "Å preke - det er å holde dommedag over seg selv. Som jeg skrev i onsdagens artikkel er det å forkynne Guds ord en stor oppgave og ikke minst et kolossalt ansvar. Jeg tenker på ordene fra Jakobs brev: "Ikke mange bør bli lærere, mine brødre, for dere vet at vi skal få en strengere dom." (3,1) Vi som taler Guds ord står ikke bare til ansvar overfor menigheten, men vi står først og fremst ansvarlig for Gud. Derfor skal vi tale som Guds ord. Jeg våger ikke annet.

Bibelen taler om at vi en dag skal stå for Kristi domstol. Det er forskjell på Guds domstol, og Kristi domstol. Den som har sitt navn skrevet i Livets bok hos Lammet, kommer ikke for Guds domstol. Kristus har betalt skyldbrevet og gjort opp gjelden vår, men vi skal alle for Kristi domstol, på grunn av en helt spesiell hensikt: "For alle må vi stå fram for Kristi domstol, for at hver og en skal få igjen for det han gjennom sitt legeme har utrettet, enten det er godt eller ondt." (2.Kor 5,10) Forskjellen på disse to domstolene er følgende: Guds domstol handler om frelse eller fortapelse, Kristi domstol handler om belønning eller tap.

Når man blir alvorlig syk er det mange ting som ikke betyr noe lenger. Ting får et annet perspektiv, en annen dybde. En dag skal jeg stå for Guds ansikt. Det er det som betyr noe. Hva kan mennesker gjøre meg? Mye. Men det som virkelig teller er om jeg frykter Gud. Jesus sier det slik: "Frykt ikke for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete." (Matt 10,28) Nå snakker jeg ikke om en usunn gudsfrykt, men om ærefrykten for den tre ganger hellige Gud. 

Menneskefrykten er en virkelig snare. Den kan paralysere oss, slik at vi er villige til å kompromisse med Guds ord for å tekkes mennesker. Så menneskefrykten er ingen liten ting i et kristent menneskes liv. 

"Hva skulle et menneske kunne gjøre meg?" Ordene er hentet fra Salme 118. Det står mer der, og sammenhengen dette ordet står i er vesentlig: "Herren er med meg, jeg frykter ikke. Hva skulle et menneske kunne gjøre meg? Herren er med meg, han er den som hjelper meg, jeg kan rolig se på dem som hater meg. Det er bedre å ta sin tilflukt til Herren enn å stole på mennesker. Det er bedre å ta sin tilflukt til Herren  enn å stole på fyrster." (v.5-9)

Det at Herren er med oss er det helt essensielle. For, som apostelen Paulus skriver i Rom 8,31: "Hva skal vi da si til dette? Er da Gud for oss, hvem er da imot oss?" Hvem er Gud redd for? Videre: "Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør." (v.33)

En annen dumskap enn menneskefrykten handler om at man stoler for mye på seg selv. I Ord 3,5-8 leser vi: "Sett din lit til Herren av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand! Kjenn ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette. Vær ikke vis i egne øyne, frykt Herren og vik fra det onde! Det skal være helsebot for din kropp og gi ny styrke til dine ben." Og: "Ser du en mann som er vis i egne øyne - det er mer håp for dåren enn for ham." (Ordspr.26,12)

Når man en dag skal stå for Kristi domstol betyr det jo ingen ting hva mennesker har sagt, eller ment om meg eller deg, men om du har vært tro mot Kristus og Hans ord. Så kan vi alle svikte, men da trenger vi å ydmyke oss og be Herren om tilgivelse og la Herrenn begynne arbeidet på dreieskiven på nytt. Med Gud er det alltid en ny begynnelse.

Det som virkelig betyr noe når alt kommer til alt er Guds nåde og Hans barmhjertighet - og å være elsket. Det som virkelig betyr noe er hva vi bygde vårt liv på. Som kristne skal vi ikke for Guds domstol, men for Kristi domsstol. Der gjelder helt andre ting: 

"For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus. Men om noen på denne grunnvollen bygger med gull, sølv, kostbare stener, eller med tre, høy, strå, da skal det verk enhver har utført bli åpenbart. Dagen skal vise det, for den åpenbares med ild. Hvordan det verket er som hver enkelt har utført, det skal ilden prøve. Om det byggverket som en har reist, blir stående, da skal han få lønn. Brenner hans verk opp, da skal han miste lønnen. Men selv skal han bli frelst, men da som gjennom ild."

La oss bygge våre liv på det som holder ildprøven. 

Kanskje burde vi også finne frem igjen denne gamle sangen, jeg tror dens innhold er profetisk.

VÅG Å STÅ SOM DANIEL

Sett deg for et hellig mål,
åpent det bekjenn!
Stå i rekken fast som stål
og kjemp som Daniels menn.

Kor: Våg å stå som Daniel,
hjelp fra himlen vent!
Fatt som han et hellig forsett,
gjør det fritt bekjent.

Feige sjeler mistet har
håp om himmelen.
De ei korsets banner bar
og stred som Daniels menn.

Stolte kjemper styrtet om,
falt i døden hen
om dem rett i møte kom
en flokk av Daniels menn.

Tross da Satan og hans makt,
løft ditt banner venn!
Seirens krone er henlagt
til alle Daniels menn.

Sang og melodi av Philip Paul Bliss (1873). Oversatt til norsk to år senere.

I gudstjenesteliturgien til Den ortodokse kirke hevnes *Kristi forferdelige domstol'. 

En god gjerning går aldri tapt

Et tre kjennes på frukten, et menneske på sine gjerninger. En god gjerning går aldri tapt; den som sår høflighet, høster vennskap, og den som planter godhet, høster kjærlighet.

- Den hellige Basilios 

Har vi indre fred?

De første spørsmålene er ikke "Hvor mye gjør vi?" eller "Hvor mange mennesker hjelper vi?" men "Har vi indre fred?" . . . Jesu handlinger kom fra hans indre fellesskap med Gud. Hans nærvær var helbredende, og det forandret verden. På en måte gjorde han ingenting! «Enhver som rørte ved ham, ble helbredet» (Mark 6:56). . . .

Når vi elsker Gud av hele vårt hjerte, sinn, styrke og sjel, kan vi ikke gjøre annet enn å elske vår neste og oss selv. Det er ved å være fullt forankret i Guds hjerte at vi er kreativt forbundet med vår neste så vel som med vårt djupeste jeg. I Guds hjerte kan vi se at de andre menneskene som bor på denne jorden sammen med oss, også er Guds sønner og døtre, og tilhører samme familie som vi gjør. Også der kan jeg gjenkjenne og kreve min egen kjærlighet, og feire med naboene mine.

Samfunnet vårt tenker økonomisk: "Hvor mye kjærlighet gir jeg til Gud, hvor mye til min neste og hvor mye til meg selv?" Men Gud sier: "Gi all din kjærlighet til meg, og jeg vil gi til deg, din neste og deg selv."

Vi snakker ikke her om moralske forpliktelser eller etiske imperativer. Vi snakker om det mystiske livet. Det er det intime fellesskapet med Gud som åpenbarer for oss hvordan vi skal leve i verden og handle i Guds navn.

- Henri Nouwen/Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Tro uten gjerninger?

"Enkelte fellesskap eller kommuniteter begynner med bønn. Men gradvis oppdager de at de trenger å tjene de fattige og utvikle en forpliktelse overfor dem.

Når vi åpner opp for Gud i tilbedelse og vi åpner opp for de fattige og ønsker dem velkommen og tjener dem, så er dette to like bestanddeler som gir et fellesskap vekst og et tegn på sunnhet."

Jean Vanier (bildet) i Community and Growth, side 141. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Ved tro alene, men troen er aldri alene

Med vennlig tillatelse fra pastor emeritus Reidar Paulsen gjengis her hans tale i Kristikirken i Bergen i går. Dette er åndelig sikringskost i vanskelige tider som vår, her visdom fra en pastor med lang fartstid, en erfaren trygg sjelesørger:

Emnet vi har fått i dag, er nummer fem i Ed Silvosos liste over hindringer for transformasjon, for fornyelse og vekst og forandring og fremgang for Guds rike i verden.
Jeg vil ikke si hva hindringen er – nå. Men jeg kommer til den etter hvert.

La meg først prøve meg som (små)profet. Er der mange av dere som streker under eller fargekoder vers i Bibelen? Har dere streket under noe i Efeserbrevet? Nitti til 100 prosent av dere som har gjort det, har streket under kapitel 2, vers 8 eller både vers 8 og 9. Stemmer det?

«For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave». Vers 9: «Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv».
«Frelst ved tro» – ved troen alene – og det er «Guds gave»!
«Luther og Calvin gjorde den paulinske lære til sentrum i den kristne læren; rettferdiggjørelsen skjer «ved troen alene» og utelukker enhver tale om menneskers fortjeneste overfor Gud». (Store norske leksikon).

Artikkel IV i Augustana sier: «Like ens lærer de at menneskene ikke kan bli rettferdiggjort overfor Gud ved egne krefter, fortjenester eller gjerninger, men at de blir rettferdiggjort uten vederlag for Kristi skyld ved troen, når de tror at de blir tatt til nåde, og at syndene blir forlatt for Kristi skyld, han som ved sin død har gjort fyldest for våre synder. Denne tro tilregner Gud som rettferdighet for seg. Rom 3 og 4».

En gang til: «For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv».

Men disse versene står i en sammenheng. Vers 9 følges av vers 10: «For vi er hans verk», samme sak, hans verk, nåde, ved tro. Men her er en fortsettelse: Vi er «skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem». Med vers 11 skifter emnet, men vers 10 hører sammen med de ni versene før.

Augustana igjen, nå artikkel VI «Om den nye lydighet»: «Like ens lærer de at denne tro bør bære gode frukter, og at en må gjøre gode gjerninger som er pålagt av Gud, fordi Gud vil det» – og teksten fortsetter med å forsikre oss om at dette ikke er for å bli frelst, men fordi vi er det. Det er tale om troens gode frukter! Melanchthon skrev altså at «denne tro bør bære gode frukter». Luther var ikke helt fornøyd. Etter hans mening skulle det ha stått at «denne tro bærer gode frukter». Han kunne også si: «Troen alene rettferdiggjør, men troen er aldri alene, den er alltid sammen med kjærligheten».

Nåde, tro, frelse, rettferdiggjørelse følges av et kall som sender oss rett inn i denne verden. Ikke ut av, men inn i. Der har Gud vært foran oss og lagt ferdig gode gjerninger som vi skal vandre i. Jesus talte om det mange ganger på forskjellig vis. Tydeligst av alt er det vi kaller Bergprekenen.
Matt 5,14-16: «Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset» Hvordan, Jesus? Hvordan skal vi lyse? «Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!»

Gjør et søk i en databibel på «gode gjerninger». Du vil antakeligvis bli forbauset. Her finner du blant annet et ord fra Peter, et ord som nesten parafraserer Jesu ord om lyset virksomt i verden. 1 Pet 2,12: «Lev rett blant hedningene, så de som baktaler dere og kaller dere onde mennesker, kan se deres gode gjerninger og prise Gud den dagen han kommer».

Troens liv leves ut i bønn, lovsang, bibel og felleskap – under Ordet og ved nattverdbordet – men ikke minst i gode gjerninger inkludert evangelisering og misjon. Ja, der er rom for det Matias Orheim sang om, «når eg med Jesus åleine er, då er det hugnad å leva her», men også Orheims klare bekjennelse: «Kvardagskristen vil eg vera».
For å bruke Jesu og Pauli ord: Av nåde blir vi frelst og gjort til verdens lys alene ved tro, men troen kan ikke overleve lenge under et kar. Det er i staken troens lys får de gode gjerningers oksygen og lyser for verden!

Ed Silvosos hindring nr. 5 er: Å la troen bli drept av mangel på gjerninger.

Jesu bror Jakob er tøff med sine lesere. Jak 2,14-17: «Mine brødre! Hva gagner det om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham? Dersom en bror eller søster ikke har klær, og mangler mat for dagen, og en av dere sier til dem: Gå bort i fred, varm dere og spis dere mette! – men ikke gir dem det legemet trenger, hva gagner da det? Slik er det også med troen. Dersom den ikke har gjerninger, er den død i seg selv».
Og Jakob fortsetter. Jak 2,18-20: «Men en kan si: Du har tro, og jeg har gjerninger. Vis meg din tro uten gjerninger, så vil jeg vise deg min tro av mine gjerninger! Du tror at Gud er én. Du gjør vel! Også de onde ånder tror det – og skjelver. Men vil du vite det, du uforstandige menneske: Troen uten gjerninger er unyttig».

Tar du deg tid til å lese hele Jakobs argumentasjon, tror jeg du måtte si at Luthers kritiske holdning til Jakos brev, ikke er rettferdig. Jakob går fint inn under «ved tro alene, men troen er aldri alene»!

Vi må tilbake til utgangspunktet i Efeserbrevet. Vi er «skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem». Et bibelsk stikkord her er «vandre». Hør. Rom 6,4b: «Som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv». 2 Kor 5,7: «For vi vandrer i tro, uten å se». Gal 5,25: «Lever vi ved Ånden, så la oss også vandre i Ånden».

Samme sak!

• Vandre i et nytt liv
• Vandre i tro
• Vandre i Ånden
• Vandre i gode gjerninger

Det er liv; det er vekst; det er forandring; det er utvikling, eller det er stagnasjon. Du fikk ikke utlevert hele manus for ditt liv den gangen du kom til tro på Jesus som din frelser og Herre. Du visste ikke engang om det skulle bli en 100-meter-spurt eller en maraton. På et tidspunkt visste Paulus at han nærmet seg målet. 2 Tim 4,7: «Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen», skrev han.

Men vandringen er ikke minst en oppdagelsesreise. Hvis Gud på forhånd har lagt ferdig gode gjerninger for oss, burde det bli en spennende ferd. Det gjelder den enkelte av oss. Er du frelst, er du påmeldt. Startavgiften er betalt.

Det gjelder menigheten også. Kristkirken, menigheten i byen, kirken i verden. Kristkirken er 20 år, menigheten i Bergen kanskje 1000 år, kirken i verden det dobbelte.
De gode gjerningene er lagt ferdige. Troskap og vekst hører sammen – ikke allslags vekst, men i tro, håp og kjærlighet. Om en av de paulinske menighetene sier apostelen. 1 Tess 1,3: «For vår Gud og Fars ansikt husker vi stadig på hvordan dere er virksomme i tro, arbeider i kjærlighet og holder ut i håp til vår Herre Jesus Kristus».

Et av de sterkeste bibelske bildene av denne vandringen, er selvfølgelig Israelfolkets ferd gjennom ørkenen. Gud fulgte dem som en sky og som en ildsøyle.
4 Mos 9,16-18: «Slik var det alltid. Skyen dekket teltet, og om natten så det ut som ild. Hver gang skyen løftet seg fra teltet, brøt israelittene opp, og på det stedet hvor skyen stanset, slo de leir. På Herrens ord brøt israelittene opp, og på Herrens ord slo de leir. Så lenge skyen lå over boligen, holdt de seg i leiren».

Hvordan oppdager vi de gode gjerningene som Gud har forberedt? På utallige måter! Mange av dere som er her nå, kan fortelle hvordan dere på de enkleste eller forunderligste måter har blitt ledet inn i situasjoner med et medmenneske eller har tatt den telefonen eller skrevet det brevet som dere bare ble minnet om og som viser seg å være rett handling på rett tid.

Men der er i alle fall en faktor vi ikke bør glemme. «På Herrens ord» brøt Israel opp. Det hender du ser hva din neste gode gjerning er, når du leser i Bibelen – eller til og med når du er på møte og hører forkynnelsen. Hva gjør du med det du hører? Hebreerbrevet bruker Israel som negativt eksempel. Hebr 3,15: «I dag, om dere hører hans røst, så gjør ikke hjertene harde, som under opprøret».
- Jo da, innerst inne tror jeg at det er Gud som minner meg, men det passer dårlig akkurat nå, og dagen etter – hva med dagen etter – dagen etter den igjen?

Kan det være at broder Jakob stikker hode frem og sier: «Troen uten gjerninger er unyttig». Eller enda verre: «Slik er det også med troen. Dersom den ikke har gjerninger, er den død i seg selv».

Hvis vi forlater det personlige plan, blir det kanskje lettere å hanskes med? Kirkehistorien er noen ganger som en kavalkade over ferdiglagte gjerninger, kall til å gå videre med Herren, nesten alltid ved at Guds Ånd har kastet lys over deler av Guds ord som er blitt forsømt og glemt. En minoritet har trykket utfordringen til sitt bryst og båret smerten ved å bryte med det som er så etablert at alle regner det som opplagt at det må være det Gud har behag i (- selv om det bryter med Skriften – eller hva?).

Kanskje vi er i en slik situasjon nå?
Vi vet at vi bør evangelisere; vi tror det; mange har prøvd, kanskje alle. Men vi gjør det ikke. Så kommer en argentiner og viser oss at Bibelen beskriver en måte å gjøre det på, en måte foreskrevet av Jesus, en effektiv måte som er med å forandre det åndelige klima i byen – og så stiller vi oss i hvilestilling – eller sier at vår gamle metode får holde for oss.

Så kommer den samme latin-amerikaneren og sier at misjonsbefalingen ikke bare gjelder å disippelgjøre enkeltmennesker, men nasjoner. Og han mener Gud er interessert i byen og at Gud elsker verden og at Jesus kom ikke bare for å frelse den fortapte, men også det fortapte! - Ja, vi tror han har rett! Men får det følger for det vi tenker, sier og gjør?

Silvoso sier at Guds ord lærer oss at vårt daglige virke i samfunns-, nærings- og arbeidsliv, er en gudstjeneste, at vi lovpriser Gud midt i det vi har kalt «det verdslige». - Det kan vel være han har rett, men det der fikser jeg ikke!

Skal vi avslutte der vi begynte?
Ef 2,8-10: «For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave.
Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv.
For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud på forhånd har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem».

Kristkirken i Bergen 7. desember 2014

Den som seirer - den himmelske belønningen, del 7

Jeg fortsetter her serien om den belønningen som venter oss i himmelen:

I dag skal vi se nærmere på:

Hederskransen
Denne er også blitt kalt 'sjelevinnerens krans'. Apostelen Paulus beskriver den slik:

'For hvem er vel vårt håp, vår glede, vår hederskrans - om ikke nettopp dere, når vi står for vår Herre Jesus i hans komme! Dere er jo ære og vår glede.' (1.Tess 2,19-20)

Det finnes ikke noe større for en kristen, enn å lede et annet menneske til tro på Jesus. Guds ord forteller oss at det er glede i himmelen over en synder som vender om, men jammen er det glede her på jorden også! Både over den som tar imot Jesus om sin personlige Frelser og Herre, men også hos den som har vært fødselshjelper! Den underlige og sterke følelsen det er ved å se noen gå over fra døden til livet, fra mørke til lys. Og Gud vil belønne alle som avlegger sitt vitnesbyrd og gir til kjenne at de hører den Herre Jesus til.

Profeten Daniel beskriver dette slik:

'Da skal de forstandige skinne som himmelhvelvingen skinner, og de som har ført mange til rettferdighet, skal skinne som stjernene, evig og alltid.' (Dan 12,3)

(fortsettes)

Den som seirer - den himmelske belønningen, del 6

I de foregående artiklene har jeg beskrevet to av de belønningene som omtales i Det nye testamente:
'Rettferdighetens seierskrans' og den som omtales som en 'Uvisnelig seierskrans'.

I dag skal vi se nærmere på:

Livets krone
Den er også blitt kalt for 'martyrenes krone'. Jesus sier selv at Han vil gi den til de som gjennomgår store prøvelser, trengsler og/eller for fysisk død på Hans vegne:

'Frykt ikke for det du skal lide! Se, djevelen skal kaste noen av dere i fengsel, for at dere skal bli satt på prøve ... Vær tro inntil døden, så vil jeg gi deg livets krone'. (Åp 2,10)

Her ser vi tydelig at forutsetningen for å få denne belønningen er at man er 'tro inntil døden'.

Nå finnes det ingen beskrivelse av noen rangering av de belønningene som deles ut i himmelen, men om det skulle være slik, så tenker jeg at denne må komme aller først. Kirkens martyrskare er så stor at Gud alene vet antallet. Alle disse som gjennom historien og som også i vår tid har betalt en høyeste og sværeste av alle priser for å følge Jesus: sitt eget liv.

Det blir et stort øyeblikk når hver av disse blir tildelt 'livets krone'. Den må være verd det alt sammen.

(fortsettes)

Den som seirer - den himmelske belønningen, del 5

I forrige artikkel så vi nærmere på den himmelske belønningen som omtales som 'rettferdighetens seierskrans'. I dagens artikkel skal vi se nærmere på den belønningen som omtales som en:

Uvisnelig seierskrans
Vi leser fra 1.Korinterbrev: 'Vet dere ikke at på stadion deltar alle i løpet, men bare én får seiersprisen? Løp da slik at dere vinner den! Alle som deltar i kamplekene, må nekte seg alt. De gjør det for å vinne en seierskrans som visner, vi for å vinne en som aldri visner'. (1.Kor 9,24-25)

Noe er forgjengelig. Det varer en tid, så visner det, forvitres eller ødelegges på annen måte. Noe er uforgjengelig. Det vil si at det varer evig. Kun det som er av Gud, er evig. Den belønning Han gir varer for evigheters evighet. 

Den belønningen det her siktes til gis til de som løper ferdig det løpet de er kalt til å løpe. I Guds rikes sammenheng er det slik at begynt ikke nødvendigvis er endt. Den veien vi har påbegynt skal fullføres. Apostelen Paulus beskriver det slik:

'Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen'. (2.Tim 4,7)

Det gjelder å fullføre løpet. Gjør man det ventes det en himmelsk belønning! Og den er uforgjengelig.

Apostelen Paulus trekker frem datidens idrettsleker, og han sammenligner det kristne livet med livet til en idrettsutøver. Det er bare en forskjell - forskjellen er belønningen! Idrettsutøverne vant seierskranser som visnet. De var flotte å se på en tid, men så var de ikke mer. På samme måte som idrettsutøveren trenger vi å trene, sier apostelen, fordi det er bare en som vinner. En idrettsutøver må forsake ting, man må stadig trene, og holde seg i form. Annerledes er det heller ikke for en kristen. Vil han vinne seiersprisen for endt løp, ja da må han eller hun satse! Latskap er ingen kristen dyd!

(fortsettes)

Den som seirer - den himmelske belønningen, del 4

Så langt i denne serien har vi sett på noen av de skriftstedene som viser at en himmelsk belønning venter oss, for de gjerningene som følger troen. Nå skal vi se nærmere på hva slags belønninger som er beskrevet:

Rettferdighetens seierskrans
Denne beskrives i 2.Tim 4,7-8: 'Jeg har stridd den gode strid, fullført løpet og bevart troen. Nå ligger rettferdighetens seierskrans klar for meg. Den skal Herren, den rettferdige dommer, gi meg på den store dagen, ja, ikke bare meg, men alle som med kjærlighet har ventet på at han skal komme'.

Denne seierskransen vil bli gitt til dem som har levd et godt og rettferdig liv for Gud. Det finnes to definisjoner i Bibelen på begrepet rettferdighet. Bibelen taler om at vi er blitt gjort rettferdige for Gud Faderen som et resultat av Jesus døde på korset for våre synder. Den rettferdighet som Jesus hadde er nå blitt vår. Denne rettferdigheten handler IKKE om våre gjerninger:

'For ikke noe menneske blir rettferdig for Gud på grunn av gjerninger som loven krever. Ved loven lærer vi synden å kjenne. Men nå er Guds rettferdighet, som loven og profetene vitner om, blitt åpenbart uavhengig av loven. Dette er Guds rettferdighet som gis ved troen på Jesus Kristus til alle som tror'. (Rom 3,20-22)

Den andre definisjonen av ordet handler om det livet vi lever ETTER at vi har gjort Jesus til Frelser og Herre i våre liv. Hvor det nye livet vi har fått i gave, skal vise seg i praktisk hverdagliv, hvor vi lever det nye livet etter Guds ords standard. Det betyr at det er visse ting som får konsekvenser for oss: vi slutter å stjele, lyve, bedra, - og lever i lyset med våre liv. Vi er villige til å betale prisen for å leve annerledes: sjikanen vi får fra andre, at vi blir løyet om, mister anseelse, får ødelagt vårt rykte.

Men i stedet for å slå igjen, velsigner vi. Vi ber for de som forfølger oss og taler ille om oss. Vi hjelper de med praktiske gjøremål som taler bak ryggen vår. Vi stifter fred der hatet råder, vi gråter med de gråtende.

For slike venter det en dag en himmelsk belønning: rettferdighetens seierskrans.

(fortsettes)

Den som seirer - den himmelske belønningen, del 3

I forbindelse med Babylon den stores fall, 'som har gitt alle folkeslag å drikke av sitt horelivs vredesvin' heter det: 'Og jeg hørte en røst fra himmelen si: Skriv! Salige er de døde som dør i Herren fra nå av. Ja, sier Ånden, de skal hvile fra sitt besvær, for deres gjerninger følger dem'. (Åp 14,13)

Vi merker oss igjen bruken av ordet 'gjerninger'.

Men la oss nå slå grundig fast følgende: Vi blir ikke frelst på grunn av våre gjerninger. Her er Bibelen krystallklar: 'For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave. Det er ikke av gjerninger, for at ikke noen skal rose seg'. (Ef 2,8-9)

Men her i Åp 14 ser vi at 'deres gjerninger følger dem'. Gjerninger kommer som en helt naturlig følge av at man tror på Jesus. I det neste verset som følger understrekningen av at vi ikke blir frelst av det vi gjør, heter det i Efeserbrevet: 'For vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger som Gud forut har lagt ferdige for at vi skal vandre i dem'. (v.10)

Det er for disse 'gode gjerninger' Gud en dag skal lønne oss.

Lønn
Jesus taler mye om lønn. Til de som blir forfulgt for Hans navns skyld, heter det: 'Gled og fryd dere, for STOR ER DEN LØNN dere har i himmelen'. (Matt 5,12)

Han taler om de som allerede har fått 'sin lønn' her på jorden, ved at de har vist en ytre form for gudsfrykt, mens de som har levd den ut i sin lønnkammer i det skjulte, vil Herren selv 'lønne deg i det åpenbare'. (Matt 6,6)

I Matt 10,41 taler han om 'en profets LØNN'. Og om 'en rettferdig manns LØNN'. Og han sier at 'den som gir en av disse små, om så bare et beger kaldt vann fordi han er en disippel, sannelig jeg sier dere: Han skal ikke miste sin LØNN'. (v.42) Her kan det synes som om ikke-kristne som viser godhet mot Guds barn, vil bli belønnet deretter.

I Joh 4,36 taler Jesus om at 'den som høster får LØNN'.

I neste artikkel skal vi se nærmere på hva belønningen for våre gjerninger består av.

(fortsettes)

Frelse og/eller gjerninger, del 2

I den forrige artikkelen slo vi fast at ingen blir frelst ved å være god. Frelse handler ene og alene om Jesu verk på korset, og om å bli født på ny av bare nåde.

Den andre misforståelsen vi skal ta for oss er denne: Enkelte mener at fordi frelsen bare er av nåde, så vil ikke måten vi lever på ha noen virkning på vårt forhold til Kristus. Vi er frelst utansett hvordan vi lever. Vi blir også fortalt at at om vi er frelst så kan vi tjene Ham om vi vil. Lydighet er med andre ord noe helt frivillig. Stemmer så dette med Det nye testamente? Tvert om! Selv om frelsen er en gratis gave så viser de følgende versene at gjerningene våre fremdeles er veldig viktige:

'For Menneskesønnen skal komme i sin Fars herlighet sammen med sine engler, og da skal han lønne hver og en etter det han har gjort'. (Matt 16,27)


'Og jeg så de døde, både store og små: De sto foran tronen, og bøker ble åpnet. Så ble en annen bok åpnet, livets bok. Og de døde ble dømt etter det som sto skrevet i bøkene, etter sine gjerninger'. (Åp 20,12)


'Se, jeg kommer snart, og lønnen jeg vil gi, har jeg med meg. Jeg skal gjengjelde hver og en etter hans gjerning'. (Åp 22,12)

'Ikke enhver som sier til meg: ‘Herre, Herre!’ skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje'. (Matt 7,21)

I Det nye testamente ser vi at gjerninger er forventet som en respons på nådens handling i våre liv. Å si at gjerninger ikke er relatert til frelsen krever enorme gymnastiske øvelser med Guds ord. Hva gjør vi med det Jesus sier i det følgende om gjerningene er uten betydning?

"Så skal kongen si til dem på sin høyre side: ‘Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta i arv det riket som er gjort i stand for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg; jeg var syk, og dere så til meg; jeg var i fengsel, og dere besøkte meg.’ Da skal de rettferdige svare: ‘Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg drikke? Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og kledde deg? Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg?’ Og kongen skal svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg.’ Så skal han si til dem på venstre side: ‘Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ild som er gjort i stand for djevelen og englene hans. For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat; jeg var tørst, og dere ga meg ikke drikke;  jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg; jeg var naken, og dere kledde meg ikke; jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg.’ Da skal de svare: ‘Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel uten å komme deg til hjelp?’ Da skal han svare dem: ‘Sannelig, jeg sier dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, har dere heller ikke gjort mot meg.’ Og disse skal gå bort til evig straff, men de rettferdige til evig liv.» (Matt 25,34-46)

Frelse og/eller gjerninger, del 1

I denne serien skal vi se nærmere på forholdet mellom Guds nåde og gjerningene våre. Vi skal se på dette i lys av to misforståelser. Den ene er at vi blir frelst ved å gjøre gode gjerninger, og den andre er at gjerninger ikke betyr noe.

La oss se på den første misforståelsen, det vi kan kalle 'frelse ved gjerninger'. Av og til hører vi det sies, gjerne i forbindelse med begravelser, at 'han' eller 'hun' var så god, så nå er de i himmelen. Det finnes ingen dekning i Det nye testamente for at mennesker kommer til himmelen fordi de er 'gode'. Selv 'den beste' vil bli stående utenfor himmelriket. For det er ikke vår godhet som frelser oss.

'for alle har syndet og mangler Guds herlighet,' leser vi i Rom 3,23.


Og profeten Jesaja 64,6 slår fast: 'Alle ble vi som urene, all vår rettferd som urent tøy. Vi visnet alle som løv, vår skyld tar oss bort som en vind'. 

Alle mennesker, som ikke har tatt imot Jesus som sin Frelser, blir beskrevet slik i Ef 2,1-3: ' Dere var en gang døde på grunn av misgjerningene og syndene deres.  Dere levde i dem på den nåværende verdens vis og lot dere lede av herskeren i himmelrommet, den ånd som nå er virksom i de ulydige. Ja, vi levde alle en gang som de. Vi fulgte lystene i vårt eget kjøtt og blod og lot oss lede av det og av våre egne tanker. Vi var av naturen vredens barn, vi som de andre'.


Det er av denne grunn Jesus sier at vi må bli født på ny: 'Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike.»  «Hvordan kan en som er gammel, bli født?» sa Nikodemus. «Kan noen komme inn i mors liv igjen og bli født for andre gang?» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike'. (Joh 3,3-5)

Frelst av nåde:
Født på ny blir vi ikke ved gode gjerninger. Guds ord slår fast: 'For av nåde er dere frelst, ved tro. Det er ikke deres eget verk, men Guds gave. Det hviler ikke på gjerninger, for at ingen skal skryte av seg selv'. (Ef 2,8-8) 'Men vi vet at ikke noe menneske blir rettferdig for Gud ved gjerninger som loven krever, bare ved troen på Jesus Kristus. Derfor satte også vi vår lit til Kristus Jesus, så vi skulle bli kjent rettferdige ved troen på Kristus og ikke ved lovgjerninger. For ikke noe menneske blir rettferdig ved lovgjerninger'. (Gal 2,16)

Gud gjør det veldig tydelig: Han vil ikke dele æren med noe fallent menneske. Frelsen ble tilveiebrakt ene og alene på grunn av Jesu Kristi kors. Og ikke noe kan legges til det Jesus gjorde på korset:


'Men jeg vil aldri være stolt av noe annet enn vår Herre Jesu Kristi kors. Ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden'. (Gal 6,14)


'Til lov og pris for hans herlighet og nåde, som han overøste oss med i ham som han elsker så høyt. I ham har vi friheten, kjøpt med hans blod, tilgivelse for syndene. Så rik er Guds nåde'. (Ef 1,6-7)

Disse og andre skrifsteder viser med all tydelighet at frelsen ikke er for salg. Den er altfor verdifull til det. På ingen måte - uansett hvor gode vi er - kan vi ikke gjøre oss fortjent til den. Evangeliet kan sammenfattes i disse ordene:

'Dere var døde på grunn av misgjerningene og deres uomskårne kjøtt og blod. Men han gjorde dere levende sammen med Kristus da han tilga oss alle våre misgjerninger. Gjeldsbrevet mot oss slettet han, det som var skrevet med lovbud; han tok det bort fra oss da han naglet det til korset. Han kledde maktene og åndskreftene nakne og stilte dem fram til spott og spe da han viste seg som seierherre over dem på korset'. (Kol 2,13-15)

Vi blir altså ikke frelst ved gjerninger, men dette betyr ikke at ikke gjerningene våre betyr noe. Mer om det i neste artikkel.

Menighet begynte å hjelpe sine egne medlemmer praktisk - og ble snudd opp ned

Medlemmene av First Baptist Church i Orlando, Florida tok pastoren på ordet da han underviste over Jak1,22:

"Men vær Ordets gjørere, og ikke bare hørere som bedrar seg selv."

Og det fikk uante konsekvenser!

I flere uker har pastor David Uth preket over Jakobs brev i forbindelse med søndagens gudstjenester. Mens han forberedte seg for å preke over Jak 2,14-26 - der hvor det står om tro uten gjerninger - kjente han seg ledet til å gjøre noe annerledes i menigheten han betjener som pastor.

"Mens jeg arbeidet med min preken - ba og leste meg igjennom dette skriftavsnittet - slo det meg at det er en ting at folk kjenner til behovene i nabolaget eller byen hvor de bor, men jeg ble også klar over at det fantes virkelige behov i vår egen menighet. Jeg fant ut at om vi skulle bli Ordets gjørere, måtte vi gjøre noe for dem som først sto oss nærmest.

Det var dette han konkluderte budskapet sitt med søndag 5. september, og han ba alle som hadde umiddelbare behov om å komme fram. Menigheten har 3.500 medlemmer. Til å begynne med var reaksjonen heller laber, men plutselig braket det løs og 250 personer kom frem til plattformen. Noen av dem hadde behov for mat, noen hadde biler som måtte repareres, noen trengte å komme seg til tannlegen men hadde ikke råd til det, noen hadde hus som måtte fikses, andre trengte hjelp til å komme seg til advokat, andre hadde regninger de ikke klarte å betale.

Så ble navnene og behovene skrevet opp, og lest fra talerstolen. Da kom det frem dobbelt så mange som de som kom frem med behovene sine. Det var folk som gjerne ville hjelpe dem!

"Det var helt utrolig det som skjedde. Jeg så et ungt par i menigheten som jeg vet sliter. De gikk gråtende frem for å hjelpe et annet par som også sliter. Det var sterkt å se," forteller pastor Uth.

Siden denne søndagen har menigheten arbeidet med å systematisere hvordan de som har behov i menigheten skal få den hjelpen de trenger. Pastorens undervisning forløste en generøsitet som lå der latent, men som måtte settes fri.

"Den første som kom til meg etter møtet sa: 'Jeg trodde denne menigheten ville gjøre som alle andre menigheter. Gi meg en pose med mat, og så sende meg hjem. Men i kveld har dere elsket meg, og dere er blitt min familie'. Det var sterkt å høre," sier pastor Uth.

Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 18

Her følger den siste og avsluttende artikkelen i denne serien:

Det ser ut til at når noen vil presentere hva frelse er for noe, blir det presentert som noe som først og fremst er noe som handler om å bli reddet fra fortapelsen. Det handler altså om noe som først og fremst gjelder himmelen eller helvete, det hinsidige og ikke det dennesidige. I hvert fall er det slik det presenteres i forenklet form i forbindelse med evangeliseringsfremstøt. Frelsen blir dermed en slags forsikringsavtale for livet etter dette.

For det er fortsatt slik at altfor mage vil bli lykkelige i det neste livet enn å bli hellig i dette!

Men frelse er en prosess! Den tar tid, ja den er en livslang prosess. Det begynner med rettferdiggjørelse - det vil si: frihet fra syndens lønn eller straff. Det fortsetter med helliggjørelse - som er frihet fra syndens kraft, slik at vi blir mer lik Jesus, og det blir fullendt med herliggjørelsen - det vil si frihet fra syndens nærvær, altså himmelen.

I Det nye testamente blir verbet "å frelse" brukt om fortid, nåtid og fremtid. Vi er blitt frelst, vi blir frelst, og vi vil bli frelst.

Jesus kom første gang for å begynne prosessen med å fjerne barrieren mellom oss og Gud og forsone oss med Ham. Så leser vi i Heb 9,28: "slik ble Kristus ofret èn gang for å bære manges synder. For dem som venter på Ham med iver, skal Han vise seg for andre gang, uten å bære synd, til frelse."

Frelse er en vandring, en pilegrims vandring. Vi går på Veien, som er Jesus, og vi kan være sikre på at vi er på veien, men vi vil ikke være trygge før vi har nådd målet. Jesus sier i Matt 24,13: "Men den som holder ut til enden, skal bli frelst."

Apostelen Paulus talte om at han har "fullført løpet, jeg har bevart troen" (2.Tim 4,7), og Hebreerbrevets forfatter taler om at vi skal "løpe med tålmodighet i den kampen som er lagt foran oss," (Hebr 12,1). Apostelen Peter ber oss om "å gjøre deres kall og utvelgelse fast," for at vi ikke skal snuble (2.Pet 1,10). Og Judas formaner oss til at vi skal "holde dere i Guds kjærlighet og vente på vår Herre Jesu Kristi barmhjertighet til evig liv." (Jud v.21)

Så konklusjonen min er at det holder ikke bare å be en kort "frelsesbønn" og så er man frelst, med mindre man dør og går rett til himmelen!

Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 17

2. Dåpen er et skille

Når Paulus skriver om den nytestamentlige dåpen og dens betydning i Rom 6, taler han om en død, begravelse og en oppstandelse. Dette er en svært viktig side av dåpens innhold:

"Eller vet dere ikke at alle vi som ble døpt til Kristus Jesus, ble døpt til Hans død? Vi ble altså begravd med Ham ved dåpen til døden, for at slik som Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, slik skal også vi vandre i et nytt liv." (Rom 6,3-4)

På samme måte som en begravelse er det synlige tegnet på at døden har funnet sted, slik blir også dåpen det synlige og offentlige tegnet på at den troende er død for synden. I dåpen fullbyrdes den troendes brudd med det gamle livet. Så står vi opp for å leve et nytt liv med Kristus.

Dåpen blir med andre ord det første steget i vår helliggjørelse. Det nye livet som nå starter, blir ikke lenger mitt eget, men min Frelsers liv i meg, et liv som er omvendelsen verdig. I sitt første brev bruker apostelen Peter Noah og arken som et forbilde på dåpen:

"I den (altså arken) ble noen få, det vil si åtte sjeler, frelst ved vann, det som nå frelser oss i sitt motbilde, dåpen. Den er ikke en avleggelse av den syndenaturens urenhet, men en god samvittighetens pakt med Gud, ved Jesu Kristi oppstandelse." (1.Pet 3,20-21)

Jeg har døpt mennesker som har hatt en sterk opplevelse av dåpen som en død og en oppstandelse til et nytt liv. En av dem hadde bakgrunn som en slosskjempe. Han hadde ulike ting på samvittigheten, ble radikalt frelst og hadde en sterk lengsel etter å kunne starte på nytt, med virkelig rene ark. Dåpen ble for ham en virkelig begravelse av det gamle livet, og starten på det nye. Noen dager i forkant av dåpen ringte han meg. Han trengte hjelp til å kvitte seg med ting han hadde hjemme hos seg, og som han ikke lenger ville ha der etter at han hadde tatt imot Jesus som sin Frelser og Herre. I utgangspunktet skulle vi ha brent det i hagen, men vi valgte å kjøre det på søppeldynga. Jeg husker det som var var i dag: Mannen kastet den ene tingen etter det andre utfor fyllingen, og da han var ferdig hevet han armene i været, og ropte et rungende halleluja ut over søppelfyllinga. Mannen i vaktbua skvatt til. Han hadde nok ikke hørt noen rope halleluja der før, vil jeg tro. Så var den nyfrelste mannen rede for å bli døpt.

(fortsettes)

Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 16

Det finnes et veldig interessant avsnitt i Apostlenes gjerninger hvor Paulus avlegger sitt vitnesbyrd - han gjør jo det ved flere anledninger - og her sier han noe om hvor viktig dåpen var for hans eget vedkommende. I brevet han skriver til den kristne forsamlingen i Rom beskriver han dåpen som en forening med Jesu død og oppstandelse. Her i Apostlenes gjerninger beskriver han at det var gjennom profetiske ord, gitt gjennom disippelen Ananias, at han fikk befaling av Herren Jesus selv om å la seg døpe:

"Så sa han: Dine fedres Gud har utvalgt deg, for at du skal kjenne Hans vilje og se Den Rettferdige og høre røsten fra Hans munn. For at du skal være Hans vitne for alle mennesker om det du har sett og hørt. Og nå, hva venter du på? Stå opp og bli døpt og få vasket bort syndene dine, idet du påkaller Herrens navn." (Apgj 22,14-16)

Som jeg har skrevet før i denne artikkelserien: Apostlenes lære var tro, omvendelse og så dåp. I denne rekkefølge.

Dåpen markerte overgangen fra hedenskap eller jødedom til Kristus. Dåpen var også den naturlige inngangsdøren til den lokale menigheten, ja menigheten var kun for døpte.

1. Dåpen er en bekjennelse
Når vi lar oss døpe bekjenner vi vår tro på Kristi frelsesverk, og døden over det liv vi har levd frem til vi kom til tro på Kristus. Når vi lar oss døpe bekjenner vi at "jeg er blitt korsfestet med Kristus, det er ikke lenger jeg som lever, men Kristus som lever i meg. Og det livet som jeg må lever her i kroppen, lever jeg i tro på Guds Sønn." (Gal 2,20)

I 1.Tim 6,12 skriver apostelen Paulus om Timoteus: "Strid troens gode strid, grip det evige livet, som du også ble kalt til og har bekjent som den gode bekjennelse i nærvær av mange vitner." Dåpen er en slik god bekjennelse, fordi den er en bekjennelse av vårt håp: "La oss uten å vakle holde fast ved bekjennelsen av vårt håp." (Hebr 10,23)

Denne bekjennelsen er også samtidig en erkjennelse, en erkjennelse av synd. Det er ikke bare en erkjennelse av de syndige gjerninger jeg har gjort, frem til jeg tok i mot Jesus som min Frelser og Herre, men det er også en erkjennelse av syndefallets virkning på skapningen og behovet vi har for frelse. I Rom 4,25 leser vi følgende: "Han (Jesus) som ble gitt for våre overtredelser, og som ble oppreist til vår rettferdiggjørelse."

I Mark 16,16 sier Jesus: "Den som tror og blir døpt, skal bli frelst."

Og i Gal 3,25 leser vi: "For så mange av dere som ble døpt til Kristus, har ikledd dere Kristus."

Vi dør med Kristus når vi stiger ned i vannet, og vi reises opp igjen for å leve det nye livet med Kristus.

(fortsettes)

Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 15

Den kristne dåp er en dåp i den treenige Guds navn. Vi døper fordi Jesus har befalt oss å gjøre det. "Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler! Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn." (Matt 28,19) For Jesus var ikke dåpen en bisak av underordnet betydning, men dåpsforkynnelsen er plassert i sentrum av evangelieforkynnelsen. Det å la seg døpe blir da en lydighetshandling mot Hans ord og vilje. Jesus sa nemlig i sin avskjedstale til sine disipler:

"Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud." (Joh 14,15)

Og Jesu disippel, apostelen Johannes skriver: "Å elske Gud er å holde hans bud. Og hans bud er ikke tunge." (1.Joh 5,3)

Hva skulle vel være mer naturlig for den som vil være Jesu disippel enn at han eller hun går den veien som Jesus selv har befalt? Det er jo også på dette grunnlag at apostlene praktiserte dåp. Alle som kom til troen, ble døpt. Vi finner dette allerede ved den første menighets grunnleggelse. I forbindelse med sin pinsepreken kommer Peters tilhørere i syndenød, og sier:

"Da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: Hva skal vi gjøre brødre?" (Apgj 2,37)

Da svarer apostelen Peter dem: "Vend om og la dere døpe i Jesu Kristi navn, hver og en av dere, så dere kan få tilgivelse for syndene, og dere skal få Den hellige ånds gave." (v.38)

3000 mennesker responderer på dette, blir døpt og blir så lagt til den første lokale kristne menighet: "De som tok imot budskapet hans, ble døpt, og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen mennesker." (v.41)

Den første kristne menighet bestod kun av troende døpte. Dåpen var og ble inngangen til den lokale menigheten. Man kunne ikke bli en del av Kristi kropp, uten å være døpt. Vi ser dette tydelig blant annet i 1.Kor 12,,13: "For med èn Ånd ble vi alle døpt til å være èn kropp, enten vi er jøder eller grekere, slaver eller frie, og vi fikk alle èn Ånd å drikke."

På pinsefestens dag ble det knesatt et prinsipp som har fulgt den kristne kirke siden: Alle som kom til troen, skulle la seg døpe. At dette prinsippet ble fulgt, kan du blant annet lese i:

Apgj 8,12: Dåp skjer i forbindelse med vekkelsen i Samaria

Apgj 8,36-38: Evangelisten Filip døper den egyptiske hoffmannen

Apgj 9,18: Saulus (Paulus) blir døpt

Apgj 10,47-48: Peter døper i Kornelius' hus

Apgj 16,15: Purpurkremmersken Lydia blir døpt

Apgj 16,31-33: Fangevokteren i Filippi døpes

Apgj 18,8: Synagogeforstanderen Krispus og flere fra Korint døpes

Apgj 19,1 flg: Apostelen Paulus døper i Efesos

Vi skal i neste artikkel se nærmere på dåpens innhold.

(fortsettes)

På bildet ser vi dåpskandidatene forberede seg på dåp i Sibir i Russland. Denne dåpshandlingen fant sted for noen få uker siden.

Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 14

Omvendelse og bekjennelse av troen på Jesus som Frelser og Herre, er de to første stegene i det Guds ord beskriver som den nye fødsel. Så følger dåpen. Apostlenes lære er beskrevet godt med disse ordene fra grunnleggelsen av den kristne menighet i Korint:

"Og mange av korinterne hørte, trodde og ble døpt." (Apgj 18,8)

Den kristne dåp er unik. Den har sin bakgrunn i den omfattende dåpsvekkelsen ved døperen Johannes ute i Judeas ødemarker og i sen-jødedommens proselyttdåp. Men er ikke den samme som disse.

Døperen Johannes, den siste av de gammeltestamentlige profetene, forkynte omvendelsens budskap med profetisk myndighet. Folk som tok imot hans budskap og som dermed forberedte seg for det kommende messianske riket, lot seg døpe av Johannes. Johannes annonserte det lenge ettelengtede messianske riket, med en sterk forkynnelse og understrekning av god moral. Han satte en standard for begrepet rettferdighet, og formante folk til å omvende seg, og leve slik i etterkant at det var omvendelsen verdig.

At budskapet ble tatt imot og hans dåpspraksis akseptert av jødene, hadde blant annet sin bakgrunn i de gammeltestamentlige renselsesskikkene og i sen-jødedommens proselyttdåp. Den jødiske proselyttdåpen var en engangshandling for den som ville markere overgangen fra hedenskapet til jødedommen. Det var nemlig tre viktige handlinger som hørte med for å bli en god jøde: omskjærelse, dåp og ofringer.

Denne proselyttdåpen hadde sine forbilder i renselsesskikkene som var foreskrevet i Loven. Du kan lese om dette her: 3.Mos 15,5 og v.8, 13 og 16 og i kap 16,26 og v.28. Om disse tvettningene var viktige for jødene, var likevel proselyttdåpen enda viktigere for rituelt urene hedninger. Bibelforskeren William Barclay har beskrevet den jødiske proselyttdåpen slik:

"En jødisk proselyttdåp skjedde i nærvær av tre vitner, som alle skulle være medlemmer av Sanhedrin. Proselyttens hår og negler ble klippet, han ble kledd naken og så senket ned i vannet, så hele kroppen var fullstendig dekket. Deretter ble hovedpunktene i Loven lest opp for ham. Han ble advart for vanskeligheter, farer og eventuelle forfølgelser som lå foran ham. Han bekjente sine synder for de menn som ble kalt hans 'dåpsfedre' og så etter velsignelsen og formaninger var han jøde."

Denne dåpen ble av jødene oppfattet som inngangsdøren til et nytt samfunn for hedningene. Jesus anerkjenner døperen Johannes og hans tjeneste, ved å la seg døpe. Ved å la seg døpe, aksepterte Jesus innvielsen til døden, og Han gjorde seg til ett med menneskeheten ved å vise at Han var en av oss og ved sitt eksempel til etterfølgelse for alle som vil tro på Ham.

Den kristne dåpen er noe nytt og annerledes enn jødenes renselsesbad, proselyttdåpen og Johannesdåpen. Etter Jesu oppstandelse får nemlig dåpen et helt nytt innhold og en helt ny rekkevidde. Den ble innlemmet i Hans mektige misjonsbefaling. Her heter det:

"Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler! Døp dem til Faderens og Sønnens og Den hellige ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere." (Matt 28,19-20a)

"Og han sa til dem: Gå ut i hele verden og forkynn for alle som Gud har skapt! Den som tror og blir døpt, skal bli frelst. Men den som ikke tror, skal bli fordømt." (Mark 16,15-16)

Det nye i den kristne dåp er at dette er en dåp til den treenige Gud, den er en avleggelse av det gamle livet og en oppstandelse til et nytt liv med Jesus, samtidig som det er en innlemmelse i Kristi forsamling her på jorden.

(fortsettes)

På bildet ser vi en kvinne som forrige uke ble døpt i en elv i Sibir i Russland.

Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 13

I Det nye testamente kommer dåpen som en konsekvens av av at man har omvendt seg og trodd evangeliet. Vi ser dette klart i Peters pinsepreken, hvor det heter: "Omvend dere, og enhver av dere la seg døpe på Jesu Kristi navn til syndernes forlatelse, og dere skal få Den Hellige Ånds gave." (Apgj 2,38) Vi finner det samme en rekke steder i Apostlenes gjerninger, som for eksempel i Apgj 18,8, hvor vi leser om Korintermenighetens grunnleggelse:

"Og mange korintere hørte, trodde og ble døpt." (Apgj 18,8) Legg merke til rekkefølgen. Den er ikke likegyldig. Man hører evangeliet forkynt, man omvender seg og tror, og så lar en seg døpe. Dette er den apostoliske lære. I Korint var det både jøder, og hedninger som lot seg døpe, på bekjennelsen av sin tro.

Så merkelig de enn høres ut er det noen som frykter at vektleggingen av det som opplagt er en bevisst handling fra menneskets side åpner døren for "frelse ved gjerninger", og dermed kompromisser med læren om at vi blir rettferdiggjort av tro alene. Det underlige er at de samme folkene ikke har noe problem med å "legge til" omvendelse til troen og bekjennelse med munnen!

Hovedproblemet er nok heller at man har problemer med den fysiske siden ved dette, fordi man så ensidig er opptatt av det åndelige aspektet. Men tenker vi etter innebærer jo også omvendelsen og troen elementer som har med rent fysiske ting å gjøre. Omvendelse kan handle om klær og mat! "Han svarte og sa til dem: Den som har to kjorter, skal dele med den som ikke har noen. Og den som har mat, skal gjøre på samme måten." (Luk 3,11) Den kan handle om penger: "Da sto Sakkeus fram og sa til Herren: Se, Herre, jeg gir halvparten av alt jeg eier til de fattige. Hvis jeg har tatt noe fra noen ved falske anklager, så gir jeg tilbake fire ganger så mye." (Luk 19,8) Og den kan handle om å kvitte seg med ting man ikke lenger kan ha, om man vil følge Herren: "Og mange av dem som hadde drevet med trolldomskunster, samlet sammen bøkene sine, kom med dem og brente dem mens alle så på. Og de regnet ut verdien på dem, og de fant at den samlet kom opp i femti tusen sølvstykker." (Apgj 19,19)

Tro involverer jo også bruk av munnen! Det er i aller høyeste grad en fysisk handling! "For med hjertet tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse." (Rom 10,10) Og mottakelsen av Den Hellige Ånd skjer ofte ved håndspåleggelse. Se Apgj 8,17;Apgj 9,17 og 19,6.

Men alle disse "føles" kanskje mer åndelig enn fysisk, mens dåpen "føles" mer fysisk, enn åndelig. Den manglende evnen til å forholde seg til det fysiske er noe som preger Vesten, og har sine røtter - ikke i jødisk/kristen tankegang - men i gresk filosofi. I Bibelen er ikke fysiske ting bare metaforer for åndelige ting: det fysiske kan være selve midlet for å kommunisere det åndelige. Hebraisk tankegang skiller aldri mellom det åndelige og det fysiske.

(fortsettes)

Holder det å be "frelsesbønnen" for å bli frelst? Del 12

4. Tro har en begynnelse og en fortsettelse

Det er veldig interessant at Jesu etterfølgere ble kalt tilhengere av "Veien". Vi leser vi dette flere steder i Apostlenes gjerninger, blant annet om Saulus som er på vei til Damaskus for å lete etter noen "som tilhørte Veien..." (Apgj 9,2) Dette stemmer egentlig veldig godt med hva den kristne tro virkelig handler om.

Tro er ikke bare et steg som tas, men en vei som vandres!

Mot slutten av sitt liv skriver Paulus om at han har bevart troen, jfr 2.Tim 4,7. Dette er viktig, fordi det altså er mulig å begynne, men ikke fullføre løpet. Nettopp dette å fortsette vandringen, oppfordrer den apostoliske undervisningen til en rekke steder. Når Barnabas ved selvsyn får se hva Gud har gjort i Antiokia, leser vi i Apgj 11,23:

"Da han kom og fikk se Guds nåde, ble han glad og oppmuntret dem alle til at de helhjertet skulle FORTSETTE Å VANDRE med Herren."

Når Paulus og hans apostoliske team hadde besøkt Lystra, Ikonium og Antikokia, leser vi i Apgj 14,22:

"De styrket disiplenes sjeler, oppmuntret dem til Å FORTSETTE I TROEN og sa: Vi må gå inn i Guds rike gjennom mange trengsler."

I sin undervisning om Israels stilling innfor Gud, skriver apostelen Paulus i brevet til Romerne: "Legg merke til Guds godhet og strenghet: Overfor dem som falt, strenghet, men mot deg, godhet, HVIS DU DA FORTSETTER I HANS GODHET. Ellers vil du bli hogd av." (Rom 11,22)

Til den kristne forsamlingen i Korint, skriver denne menighetens grunnlegger, Paulus:

"Ved dette blir dere også frelst, HVIS DERE HOLDER FAST PÅ det ord som jeg forkynte for dere - hvis dere da ikke forgjeves er kommet til tro." (1.Kor 15,2)

Paulus er inne på samme tanke i sitt brev til menigheten i Kolossæ: "HVIS DERE BARE BLIR STÅENDE I TROEN, grunnfestet og faste, OG IKKE BLIR FØRT BORT fra håpet i evangeliet ..." (Kol 1,23)

Jeg kan ikke se at tesen "En gang frelst, alltid frelst", holder. Det nye testamente forteller om frafallets mulighet. For det første skal det bli et stort frafall i den siste tiden. Om det ikke var mulig å falle fra, hvorfor skulle da Guds ord fortelle oss om det store frafallet?

"Ånden sier uttrykkelig at i de siste tider skal noen forlate troen og vende sin oppmerksomhet mot forførende ånder og demoners læresetninger." (1.Tim 4,1) Til menigheten i Tessaloniki, skriver han: "La ingen forføre dere på noen måte! For den dagen (altså Herrens gjenkomst) kommer ikke uten at frafallet først er kommet." (2.Tess 2,3)

Og Det nye testamente forteller da også om konkrete frafall fra troen:

"For kjærligheten til penger er en rot til all slags ondskap. På grunn av denne har noen i sin griskhet KOMMET BORT FRA TROEN, og de har gjennomboret seg selv med mange plager." (2.Tim 6,10) "Ved å bekjenne den ER NOEN KOMMET PÅ VILLSPOR BORT FRA TROEN." (v.21)

I sitt første brev navngir Paulus to som har "lidd skibbrudd på troen", Hymeneus og Aleksander. (1.Tim 1,19-20) Og i det andre brevet til sin unge medarbeider Timoteus, forteller Paulus den sørgelige historien om Demas: "For Demas har forlatt meg, fordi han fikk kjærlighet til den nåværende verden." (2.Tim 4,10)

Det er derfor vi oppfordres til følgende i 2.Kor 13,5:

"Ransak dere selv om dere er i troen! Prøv dere selv! Kjenner dere ikke dere selv, at Jesus Kristus er i dere? Det måtte da være at dere ikke består prøven."

(fortsettes)