Kan Gud bruke deprimerte mennesker?

Kan Gud bruke deprimerte mennesker? Et merkelig spørsmål, sier du kanskje. Depresjon vekker jo så mange følelser, en av dem er forakten og selvforakt er kanskje det åndelige livets verste fiende. Den taler nemlig mot Guds stemme som sier at jeg er elsket som den jeg er. 

Svaret på dette spørsmålet er likevel et rungende ja! Gud kan bruke mennesker som sliter med depresjon, for Gud bruker det som ingenting er, for å gjøre det som i menneskers øyne er noe, til ingenting. Jeg er blitt mer og mer overbevist om at svakhet ikke er et problem. Det største hinder for at Gud kan bruke oss, og handle, er ikke vår svakhet, men vår styrke. Styrken blir et hindrer for Guds kraft. Gyd kan hjelpe den hjelpeløse.

Jeg har vært så heldig at de sykdommene jeg sliter med - hjerte- og lungesykdom, diabetes, Parkinsons, lavt stoffskkifte, ikke har gjort meg deprimert. Men jeg har kjent på angsten, den lammende frykten, uroen, nedstemtheten. Men jeg kjenner mennesker som har fått smake på tung depresjon. Midt i deres mørke har de likevel levd med og båret med seg et lys. Deres totale avhengighet av Gud. De er sårede helbredere.

Profeten Elia kjente både på angst og depresjon, og var så langt nede at han bare ønsket å dø. Apostelen Paulus visste hva angst var. Ble de brukt av Gud. Absolutt. Bibelen gir oss mange sterke vitnesbyrd om det.

Fra vår egen tid kan vi trekke fram Frank Mangs, evangelisten som fikk stå i den største vekkelsen Oslo har sett, hvor tusener fikk oppleve frelsens under, var i perioder svært deprimert og full av angst. En annen vekkelsesevangelist, waliserern Evan Roberts, som så hundretusener frelst, opplevde lange perioder med depresjon og angst. 

Jeg tror vi stiller altfor høye krav både til oss selv og andre, når det gjelder dette å bli brukt av Gud. Gud stiller ikke de samme kravene. Han bruker de små, de ydmyke, de som ikke er noe i menneskers øyne. Gud ser nemlig ikke på det ytre, men på hjertet.

Billedtekst: Første bind av selvbiografien til Frank Mangs, hvor han forteller om sin depresjon. Disse bøkene har jeg lest så mange ganger at jeg har kommet ut av tellinga.

Om å finne nye veier

"Vi kan forsøke nye veier for å finne fred i hjertet og litt ro ved å gjøre enkle, praktiske ting: lage mat, vaske huset, besøke en venn, skrive et brev, gå en tur, lytte til rolig musikk, besøke en kirke, be i stillhet eller leke med barn.

Midt i all vår svakhet og smerte, kan vi erfare øyeblikk av fred og glede."

- Jean Vanier (bildet) i Seeing Beyond Depression, side 59. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Om å respektere en deprimert person

"En virkelig venn, en god medvandrer, vet hvordan man skal respektere depresjon. Det er et naturlig fenomen som har sin egen særskilte rytme. Vi bør ikke forsøke å få en person til å komme seg for raskt ut av den. 

Personer som lider av depresjon må føle seg elsket slik som de er, og ikke bare på betingelse av at de kommer seg ut av den. Det tar tid å komme seg på beina igjen."

- Jean Vanier i Seeing Beyond Depression, side 39. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

En pastors selvmordsbrev

Det du her er i ferd med å lese er noe av det sterkeste jeg noen gang har oversatt!

"Hei! Mitt navn er Tullian Tchividjian (bildet). Jeg pleide å være pastor. Noen vil til og med si at jeg var en fremgangsrik pastor. Jeg ledet en stor kirke som hadde en egen skole og et seminar, jeg skrev en bok om året, reiste vidt og bredt over hele landet og talte på konferanser, i menigheter og ved ulike anledninger. Om noen vil definere en berømt pastor, så var jeg en av dem. Og så raste alt sammen.

Det var to ting jeg var helt sikker på ville vare livet ut (ved siden av min relasjon til Gud): mitt 21 årige ekteskap og mitt kall som hovedpastor for den historiske Coral Ridge Presbyterian Church i Ft. Lauderdale, Florida. Begge deler raste sammen våren og tidlig på sommeren 2015.

Først ekteskapet mitt. Så min posisjon i menigheten. Og med de to tapene fulgte tusenvis av andre tap. Tap av nære vennskap. Tap av økonomisk sikkerhet, tap av en hensikt, jeg mistet tilliten til Guds godhet, jeg mistet håpet, gleden, mulighetene, tap av livet, slik jeg kjente det. Livet gikk fra det som synes å være et eventyr til følelsen av en voldsom tragedie.

Men om enn hvor sjokkerende alle disse tapene er, så sjokkerte min umiddelbare reaksjon meg enda mer: sinnet, den stadig skiftende selvbebreidelsen, hevntørsten, den bitre arrogansen, selvrettferdigheten, den selvrettferdige motstanden, den kontroll-hungrige manipuleringen, den villedede rasjonaliseringen, den djupe egoismen, den perverterte følelsen av berettigelse. Kanskje disse avskyelige ting som strømmet fra mitt indre med en slik naturlig letthet ikke burde sjokkere meg. Tross alt, jeg var kjent for min åpenhet om mitt eget rot, jeg har snakket åpent om min synd og egoisme, mine feil og frykt, min stolthet og mine smerter.

Jeg har aldri innbilt meg at jeg har 'fått det til', alt sammen. Faktisk er en av grunnene til at folk lytter til mine prekener, leser mine bøker eller kommer for å høre meg tale når jeg er på reise, er fordi jeg snakket ærlig om min sønderknuselse og den fantastiske Guds nåde som dekker oss på vårt verste. Jeg ble kjent for å si at Gud elsker dårlige mennesker fordi dårlige mennesker finnes. Så jeg visste at jeg var dårlig, bare ikke at det var så ille fatt med meg.

Sannheten er imidlertid at vi er svært gode advokater når det gjelder våre egne feil, men veldig gode dommere når det gjelder andres feil. Som en av mine rådgivere sa til meg: det er ikke omstendighetene som skaper hjertets tilstand; det er motsatt, det er omstendighetene som viser tilstanden i vårt hjerte. Og det som ble åpenbart for meg av det som fantes i mitt hjerte var skremmende og destruktivt. Denne ekle sannheten om meg selv (og den desperate ensomheten som jeg følte på grunn av det) gjorde at jeg fikk lyst til å ta mitt eget liv. I mitt mørkeste øyeblikk (etter å ha undersøkt i to timer for å finne den beste måten å gjøre det på), skrev jeg dette:

'Ord kan ikke uttrykke den smerte jeg føler for alt det vonde jeg har forårsaket. det har blitt for mye å bære. Basert på hva jeg har gjort og smerten jeg har forårsaket, har jeg konkludert med at det er tryggest for alle de jeg elsker at jeg bare forsvinner. Livet uten håp er som døden. Når alt kommer til alt prøvde jeg. Jeg prøvde virkelig, jeg prøvde. Gud vet at mine unnskyldninger og mine uttrykk for kjærlighet var ekte. Så ekte. Men hva gjør vel det når folk du har påført smerte ikke vil tro deg? Jeg forstår hvorfor de ikke gjorde det. Gitt det siste jeg gjorde, hvorfor skulle de? Så når det ble klart at de som elsker meg mest ikke ville ha noe å gjøre med meg, ble det valget jeg måtte ta veldig klart. I første omgang ble jeg sint og defensiv når jeg ble fortalt hvilket monster, ondt, motbydelig vesen jeg var, osv. Men det sank inn, og til slutt trodde jeg det. Jeg er alle de tingene. Herre, vær nådig mot meg! Et siste ord til menigheten: Når folk viser hvor elendige de er, prøv å hjelp dem. Gjør ditt beste for å ofre alt for å hjelpe dem. Mest sannsynlig har de rotet det til fordi de trenger hjelp. Ikke snu ryggen til dem. Gå etter dem. Noe er galt med dem og de trenger hjelp.'

Hvordan klarte jeg å bli så desperat? Hvordan klarte jeg å komme dit hen at alt ble så mørkt at jeg faktisk ønsket å ta livet av meg?

Slik jeg ser det nå klarte jeg ikke å se at denne eksplosjonen var noe som hadde bygget seg opp gjennom noen år. Skiftet fra å finne min identitet i evangeliets budskap fra en identitet som en fremgangsrik forkynner gikk tregt. Det kom som sakte kryp fra tidevannet i stedet for en plutselig flodbølge. Det har vært en smertelig lekse for meg dette, at jo mer du fester din identitet og følelse av verdi i noe eller noen som er mindre enn Gud, jo mer smerte vil du oppleve når du mister alt.

Jeg hadde virkelig tatt feil når det gjelder hvem jeg har satt min tillit til. Jeg hadde satt min tillit til status, omdømme, makt og posisjon, måten jeg snakket på og den ros jeg fikk, økonomisk trygghet og fremgang. Med andre ord: tillit til ting som var mindre enn Gud og Hans nåde - ting som var ustabile, flyktige og som kunne bli tatt bort. Fordi jeg i det essensielle hadde satt min lit ting som er mindre enn Gud, førte mitt tap ikke bare til sorg, smerte, skam og anger. Det førte også til en alvorlig identitetskrise. Uten disse tingene og menneskene jeg hadde kommet til å stole på, og som fikk meg til å føle at jeg betydde noe, visste jeg ikke lenger hvem jeg var. Jeg følte meg død. Derfor kunne jeg like så godt være død.

De siste to årenes reise har vært en total dekonstruksjon - ikke bare ytre sett, men også på det indre område. Utforskingen av hvem jeg er, hvem Gud er, hva som er ekte, det som teller, osv, har vært ren stripping. Jeg har følt det som huden smertelig blir dratt av mine bein. Akkurat når jeg synes at jeg ikke klarer mer, tar Gud meg med til et annet nivå og graver djupere. Selv om det har vært veldig smertefullt, har det også vært veldig befriende. Som min rådgiver og mentor sa det her om dagen: 'Hensikten med de lidelsene du går igjennom, er å sparke deg inn i en ny frihet fra falske definisjoner av hvem du er.' Så sant det er. Døden før en oppstandelse har alltid vært og vil alltid være måten Gud gjør det på. En mørk desperasjon går alltid forut for en djup befrielse. Det er håp. Det er min eneste livline.

Så, om du er en pastor eller en tidligere pastor eller bare et rundjult og utbrent menneske, her er den virkelig gode nyheten:

Hvem du virkelig er har ingenting med deg å gjøre - hvor mye du kan oppnå, hva du kan utrette, hva du har gjort eller unnlatt å gjøre, størrelsen på kirken din eller hvor stor din synd er, din oppførsel (god eller dårlig), sine styrker, svakheter, familien din eller din bakgrunn, utdannelsen du har, utseende, osv. 

Din identitet er forankret i Kristi prestasjon, ikke din; Hans styrke, ikke din; Hans seier, ikke din. Evangeliet befrir deg ikke bare fra hva andre sier om deg; det frigjør deg fra hva du tenker om deg selv.

Det betyr at Han er lyset i enden av den mørke tunnelen. Og Han kommer ikke til å gå sin vei. Andre kan gå, men Han vil bli. Som Winston Churchill er kjent for å ha sagt: Når du går gjennom helvete, fortsett å gå!

Ditt liv er langt fra over. Faktisk kan det bare være begynnelsen.

Pastorer kjemper med depresjon og ensomhet

I et intervju med Tullian Tchividjian, som nylig sto frem i media og snakket om sin egen utroskapshistorie, og de følgene den har fått for ham selv og hans familie, fremkommer det også opplysninger som burde få oss alle til å tenke oss om:

En undersøkelse blant amerikanske pastorer viser at 70 prosent av de spurte forteller at de konstant kjemper mot depresjon, mens 71 prosent av dem kjenner seg utbrente. 80 prosent av de spurte sier at pastortjenesten har påvirket deres familier på en negativ måte. 70 prosent av de pastorene som deltok i undersøkelsen forteller at de ikke har noen nære venner.

Flere av pastorene som blir tatt i utroskap velger å ta sitt eget liv.

Undersøkelsen viser også at 72 prosent av pastorene som deltok i undersøkelsen kun studerer Bibelen i forbindelse med de prekener de skal holde.

Hva forteller dette om pastortjenesten? Om forventningspress? Hva gjøres for å hjelpe pastorer med deres arbeidssituasjon? Hva gjøres for å hjelpe dem med deres eget bønneliv?

Jeg lar spørsmålene stå åpne. Dette burde oppta alle oss som er medlem av en lokal forsamling. Jeg tror ikke folk helt forstår hva det koster å være pastor i en forsamling, med alle utfordringene, alle forventningene om å lykkes, kravene om å få menigheten til å vokse, alle konfliktene som pågår til stadighet, og ikke minst møtet med alle som vet så mye bedre om det meste som burde gjøres.

Jeg har selv kjent på mye av dette, ikke minst på ensomheten i tjenesten.

Du kan lese intervjuet i det anerkjente tidsskiftet Christianity Today her:

http://www.christiantoday.com/article/why.do.some.pastors.caught.cheating.kill.selves.tullian.tchividjian.says.he.knows/62274.htm

Pastorer og prester har større risiko for depresjon og angst

En ny studie foretatt blant mer enn 1.700 pastorer viser at pastorer og prester har mye større risiko for depresjon og angst - forårsaket av stress - enn de som har andre yrker.

Studien er foretatt av Clergy Health Initiative (CHI) ved Duke Divinity School. De foretok intervjuer blant 1.726 metodist-pastorer i North Carolina. Undersøkelsen - som ble presentert i The Journal of Primary Prevention, viser at 13,5 prosent slet med angst, mens mer enn 7 prosent slet med både angst og depresjon. Dette er 5,5 prosent høyere enn for landet forøvrig.

'Pastorer kan skapt et liv for dem selv som er så sterkt sammenvevd med deres tjeneste, at deres psykiske helse er avhengig av hvordan de har det i tjenesten,' sier Rae Jean Proeshold-Bell, som har ledet studien.

Depresjonen og angsten pastorene opplever knyttes til alle forventningene knyttet til rollen som pastor. Det sammen med utfordringene knyttet til sjelesorg overfor mennesker som har mistet noen av sine kjære, og alle forberedelsene som må gjøres for å kunne tale hver eneste søndag til en forsamling.

Angst og depresjon tabubelagt område blant pastorer

At pastorer kan bli deprimerte og slite med angst er fortsatt en tabubelagt problemstilling i mange sammenhenger. En Ordets forkynner skal være ved god helse, hvis ikke motsier han det budskap han forkynner - hevdes det.

Jeg er blant dem som har reagert sterkt på en slik påstand. Av flere årsaker: Den mest åpenbare: pastorer er mennesker som alle andre. For det andre: det er ikke vår styrke som er tegnet på vår åndelighet, men vår avhengighet av Jesus! Og i vår skrøpelighet skinner lyset frem.

Derfor er jeg glad for at enkelte bryter det taushetsbelagte tabuet som psykiske problemer er blant pastorer og prester. Som Stephen Shoemaker (bildet), pastor for Myers Park Baptist Church i North Carolina. Han har tatt 30 dagers sykemelding for å bli behandlet for depresjon og angst, som han har slitt med i mange år.

Stephen Shoemaker, som er pastor for den historiske og progressive bapistmenigheten i North Carolina, har vært en profilert pastor i USA i mange år. Han har vært pastor for Myers Park Baptist Church siden 1999. Shoemaker er kjent for sin grundige bibelundervisning. Myers Park Baptist Church ble grunnlagt i 1943.

Men det mange ikke har visst er at han også har slitt med angst og depresjon. Den siste tiden har han drevet med selvmedisinering kombinert med bruk av alkohol. Heldigvis har han hatt gode medarbeidere som har hatt evnen til å se ham og hjelpe ham. Etter råd fra menighetens lederskap har han nå tatt 30 dager sykemelding. Menigheten slutter opp om sin pastor med stor fortståelse.

Richard Pearsall, leder for diakonrådet i menigheten, sa i en uttalelse til avisen Charlotte Observer, at han ikke visste om pastorens problemer, men sammenlignet dem med å oppdage en fysisk sykdom som f.eks hjerteinfarkt.

- Vi håper han får behandling for din depresjon og angst, og at han vil være tilbake om en måneds tid, sa Pearsall til avisen.