Ærlig, sårbart levd liv i dansen for Guds ansikt

En god venn av meg - pastor Pål Kristian Helmersen - delte en velsignelse med meg rett før jeg skulle legge meg i går kveld. Den er skrevet av Brennnan Manning, en mann vi begge setter stor pris på. Velsignelsen lyder slik i min oversettelse:

"Måtte du bli frustrert over dine forventninger, måtte alle dine planer bli forpurret, måtte alle dine ønsker visne til ingenting, slik at du opplever et barns avmakt og fattigdom og kan synge og danse i Guds kjærlighet, en kjærlighet som er Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds."

Livene våre kan ofte bli kompliserte. Så innviklede at vi mister barnet i oss. Barnet som leker for Guds ansikt. Selv det gode kan bli det aller bestes fiende.

Og det er mye ugjennomsiktighet i våre fellesskap, som det er det i våre egne liv. Mange ting som forhindrer Ånden til å leve fritt. Men jeg vet også at Jesus kom for å helbrede og tilgi oss.

I en tid som vår trenger vi mennesker som våger å la seg elske av Gud midt i deres skrøpelighet og sårbarhet, og som viser denne sårbarheten i eget levd liv.

Jeg ber om at jeg i min kroppslige svakhet, som jeg kjenner veldig på i disse dager, med opplevelser av store begrensninger og mislykkethet i å lykkes med det jeg har satt meg fore, får bli som et barn som kan synge og danse favnet av Guds kjærlighet. Jeg ber om å få leve hver dag i gjensidig kjærlighet og aksept, slik at jeg kan møte de mest sårbare, med den raushet jeg selv har fått i møte med den jeg vet elsker meg.

Jeg vil gjerne få gjenta noe jeg skrev i 2013 som handler om den livsregel som medlemmene av Northumbria Community lever etter, og som setter ord på det jeg selv ønsker å leve etter i mine hverdager:

'Den regel vi omfavner og holder er den som handler om tilgjengelighet og sårbarhet', heter det i Livsregelen som medlemmene av Northumbria Community følger.

Slik utdyper de dette:

1) Vi er kalt til å være tilgjengelige for Gud og andre.

Først av alt er vi tilgjengelige for Gud i vårt hjertes egen celle, hvor vi kan vende oss mot Ham og søke Hans ansikt. Så være tilgjengelige for andre i det kall som går ut på at vi viser gjestfrihet, i det vi forstår at ved å ønske andre velkommen ærer vi og ønsker Kristus selv velkommen. Vi er tilgjengelige for andre når vi gjennom deltagelse i Hans omsorg for dem, ber for det de opplever i Den Hellige Ånds kraft. Dernest er vi tilgjengelige når vi tar del i ulike misjonsoppgaver i følge Hans kall og etter Åndens initiativ.

2. Vi er kalt til en ærlig sårbarhet

Vi omfavner den sårbarheten som handler om å lære seg betydningen av en bønne-disiplin, av å eksponere seg for Bibelen, samt en villighet til å bli ansvarliggjort overfor andre i den hensikt å finne retning for våre liv og vårt hjerte, slik at vi forandres.

Vi omfavner ansvaret ved å tale når det er nødvendig eller stille merkelige spørsmål som ofte vil utfordre status quo; ved å gjøre relasjonsbygging vår prioritet, og ikke vårt rykte.

Vi omfavner utfordringen ved å leve som en kirke uten vegger, leve åpent blant ikke-troende, og andre troende på en måte som gjør at Gudslivet vårt kan være synlig, utfordret eller stilt spørsmål ved. Dette vil innebære at vi bygger vennskap med mennesker utenfor de kristne ghettoene eller klubb-mentaliteten, ikke med skjulte evangeliserende motiver, men fordi vi genuint bryr oss.

Patmos, Guds nærvær og keltiske kristenrøtter, del 2

Her er historien om Northumbria Community, kanskje den sammenhengen jeg kjenner mest slektskap til. Det er flere årsaker til det. Jeg nevner to: røttene i den keltiske spiritualiteten og at flere av de som har utgjort og utgjør dette fellesskapet i dag har bakgrunn fra samme frikirkelige tradisjon som min egen. Det viser at det er mulig å kombinere de lange historiske linjene med de korte som reformasjonen innebærer, og at vi ikke trenger å være forlegne fordi vi ikke tilhører noen av de såkalte 'historiske kirkene'. Det hele starter jo i Jerusalem, ikke i Rom eller Konstantinopel.

"Ta deg i vare og vokt deg vel så du ikke glemmer det du har sett med egne øyne. Så lenge du lever, skal det aldri forlate ditt hjerte. Du skal fortelle om det til dine barn og barnebarn..." (5.Mos 4,9)

Vi er en kristen kommunitet som lever spredt ut over hele verden, men som er forenet i en regel og i en bønnens rytme hver eneste dag. I regelen vår heter det at vi sier ja til å være tilgjengelige for Gud og for vår neste og vi sier ja til en bevisst sårbarhet overfor Gud og mennesker. Vi er formet på en kulturell ambolt hvor vi har flere spørsmål enn svar.

Kommunitetens opprinnelse kan spores tilbake til vennskapet mellom Andy Raine (bildet) fra Northumberland og John og Linda Skinner på slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet.

I hjertene deres plantet Gud frøene til en visjon og et kall som har båret frukt i form av ideer, bilder, metaforer og begreper som var grunnleggende for det etos og den spiritualitet som skulle bli Northumbria fellesskapet.

Ideen til denne kommuniteten hvor man så bandt seg til en livsregel ble født og vokste videre i en sammenheng med et årlig påskeverksted hvor relasjonsbygging og undervisning gikk hånd i hånd. Disse 'verkstedene' skulle være 'små skoler for kreativitet', et sted hvor man kunne dele visjoner, og et sted hvor man kunne 'bli ett'. Denne måten å komme sammen på (som begynte i 1980) har fortsatt og hvert år fornyer vi våre løfter i forbindelse med en samling på Den Hellige øya 1.påskedag.

På midten av 1980 tallet ble 'Nether Springs Trust' dannet. Hensikten var å gjøre det mulig for John å kunne ha en tjeneste med åndelig veiledning for en som hadde et kontemplativt kall. I 1989 møtte en apostolisk gruppe under navnet 'Northumbria Ministries', ledet av Ron Searle, gruppen som representerte 'Nether Springs Trust'. De snakket om muligheten til å slå seg sammen.

Det ble klart ganske tidlig at det å slå disse to gruppene sammen var en del av Guds plan. En fusjon mellom disse to gruppene fant sted i 1990 og fikk navnet: "The Nether Springs Trust. Home og Northumbria Ministries." Det var dette som senere skulle få navnet "Northumbria Community".

I det disse grunnleggerne tok fatt på et pionerarbeid vokste en kommunitet frem. Den var ikke planlagt, men fremkom som noe spontant. Fundamentale spørsmål ble stilt:

"Hvem er den du søker?" "Hvordan skal vi da leve?" og "Hvordan kan vi synge Herrens sanger på fremmed jord?"

Disse spørsmålene formet deres tenkning og forståelse av Guds kall til den enkelte og til fellesskapet.

(fortsettes)

Patmos, Guds nærvær og keltiske kristenrøtter, del 1

Av en eller annen merkelig grunn har jeg blitt minnet om Patmos, den forrevne klippeøya i Middelhavet, flere ganger denne uka. I ulike sammenhenger har et eller annet knyttet til denne øya dukket opp. Det var til Patmos apostelen Johannes ble forvist under keiser Domitians regjeringstid (81-96 e.Kr).

Som i går.

Da satt jeg ved skrivebordet mitt for å jobbe med en tekst jeg skriver om Northumbria Community, en kommunitet jeg har kjent slektskap til i mange år nå på grunn av dens tilknytning til den keltiske spiritualiteten og fordi sentrale personer i denne kommuniteten står i samme kirkelige sammenheng som meg selv, nemlig den baptistiske.

Mens jeg lette etter røttene til Northumbria Community kom jeg over navnet Roland Charles Walls (bildet), eller fader Roland, som er mest kjent under: teolog og eneboer (bildet). Jeg har hørt navnet før, men jeg forbandt ikke hans navn med Northumbria Community. Men hans navn er faktisk uløselig knyttet til denne kommuniteten.

Grunnleggerne av Northumbria Community hentet nemlig mye inspirasjon fra denne bederen. Og Roland Walls er igjen knyttet til Patmos! Det var nemlig her han traff på en annen eneboer, en munk som holdt til i en grotte på øya. Roland Wells, opprinnelig en anglikansk prest som søkte stillheten og ensomheten for å be, forsøkte å komme i kontakt med ham. På stranda kom han først i kontakt med noen kvinner som hadde snakket med munken, men de fikk ikke noe utav ham. De synes bare han var en merkelig fyr.

Så satte Roland Wells seg ned på stranda og munken satte seg ved hans side. Ingen av dem sa noe. Slik satt de lenge. Wells trodde ikke han heller skulle få noe ut av denne munken, så han ga opp. Når Roland Wells ville reise seg la denne munken hånden sin på hans skulder og sa:

"Den som lener seg til Jesu bryst kjenner hjerteslagene, Guds hjerteslag."

Den setningen forandret livet til Roland Wells fullstendig.

Som i en åpenbaring oppdaget han hele hemmeligheten til et liv levd i Guds nærvær. Et slikt liv leves sammen med Jesus stadig lyttende til Jesu stemme.

Fader Roland ble en gammel mann. Hele 92 år. Han ble født 7. juni i 1917 i Bembridge på Isle of Wight, og døde 7.april i 2011 i Edinburgh. Hans død etterlot et stort gap i Skottlands åndelige og økumeniske liv. Han var en mann med en stor innflytelse, men også et menneske som skydde rampelyset. Han likte å trekke seg tilbake. For å leve i bønn. Da ville han helst ikke bli forstyrret.

Det hele begynte i et stille hjørne av landsbyen Roslin. Men mer om det i neste artikkel.

Men før jeg setter punktum for denne: en avsluttende bemerkning om Patmos. Kanskje har Herren noe spesielt i vente for meg når det gjelder øya Patmos? Kanskje det dreier seg om et spesielt bønneoppdrag i en tid som denne? Øya er jo knyttet til Bibelens siste bok - Åpenbaringen og 'tiden heretter'. Det skal bli spennende å finne ut av dette.

(fortsettes)

Vår keltiske kristenarv, del 4

Her følger fjerde del av serien om vår keltiske kristenarv:

Lederskap er et annet aspekt av av det keltiske liv som ble adoptert av den keltiske kirken. La meg gjøre det klart: Når jeg taler om keltisk monastisisme eller den keltiske kirken, så taler jeg om en og samme ting. I den keltiske verden var alle kirker monastiske. Lederskapet besto av abbeder som var biskoper, og det eksisterte knapt nok noe skille mellom klosterets avstengte rom og kirken. Vi vil utdype dette noe senere, men jeg vil være sikker på at det ikke er noen misforståelse med begrepene 'kirke' og 'kloster'. De er uadskillelige i den keltiske tradisjonen.

Hvis noen var leder av en keltisk landsby eller et stamme-samfunn, så var det en indikasjon på at karakter, øvelse og utøvelse fantes hos denne personen og fløt sammen. Det betyr at en karismatisk metode ble brukt i utvelgelsen av lederskap. På noen lunde samme måte som de keltiske krigerne valgte ut sine ledere, på basis av hvordan de kjempet i krig, valgte landsbybeboerne sine dommere prester. De måtte vise og demonstrere sin visdom og innsikt.

Når så den keltiske kirken fremsto ble verdien av denne fremgangsmåten åpenbar. I et land uten teologiske seminarer, hvor ingen katedral-skoler ennå var bygd, var det kun mulig å se etter praktisk utfoldelse av troen når man skulle velge en ny leder for neste generasjon. Dette resulterte i en gjentagelse av metoden Jesus brukte når Han valgte ut sine disipler.

De tidlige lederne i den unge keltiske kirken valgte ofte ut 12 rekrutter, og tok dem med seg på deres misjonsreiser. Etter hvert valgte disse 12 ut hver sine 12 disipler

(fortsettes)

Vår keltiske kristenarv, del 3

Her følger tredje del av serien om vår keltiske kristenarv:

Bakgrunn og organisering
Lenge før evangeliet nådde Britannias kyster, levde kelterne her med sine tradisjoner og noen av dem gjorde spredningen av evangeliet blant kelterne mulig på en unik måte.

Vi vet nå at det foregikk en utrolig folkevandring blant den kelterne. Man tenkte en gang slik at det bare var gjennom katastrofer - slik som sult eller tørke - at mennesker ville flytte fra et sted til et annet. Men nå vet vi at kelterne gjerne flyttet seg fra et keltisk område til et annet uten at det var særlig målrettet.

Denne retningsløse vandringen skulle komme til å spille en avgjørende rolle på et senere tidspunkt, når det gjelder keltisk misjon. Et annet forhold handler om at kelterne opprettet skoler for skalder, Dette var historiefortellere, musikere og mennesker som formidlet generell kulturkunnskap. Dette handlet om en muntlig tradisjon, som det ofte tok flere tiår å erverve seg.

Disse skolene ble så høyt verdsatt i Irland og det nordlige Britannia at keltere fra Gall, Spania og det sørlige England ofte sendte sine eldste sønner for å bli opplært der. Disse skolene og deres spesialisering på læring skulle så bli adoptert av de keltere som ble kristne. Kunstverkene Books of Kells og Lindisfarne Gospel er et direkte resultat av disse kristne skolene. De skulle også få ansvaret for ivareta det meste av det vi i dag kaller Den klassiske verden, ved at de kopierte greske og romerske tekster, i tillegg til religiøse tekster, og bevarte disse skriftene gjennom den turbulente Middelalderen.

Som jeg nevnte: opplæringen i disse skolene i den før-kristne tiden var fullstendig muntlig. Druidene - eller skaldene - mente det var helligbrøde å skrive noe ned. De følte på sin side at deres sjeler ville bli fanget hvis noe ble skrevet ned.

Heldigvis har de moderne etterkommerne av kelterne overvunnet denne følelsen, siden vi blant dem finner noen av de mest profilerte av dagens forfattere.

(fortsettes)

Vår keltiske kristenarv, del 2

Her fortsetter serien om vår keltiske kristenarv:

Hva er det med gruppen av mennesker som inspirere oss mer enn tusen år etter at de trakk sitt siste åndepust? Hva er det vi ser etter som vi tror disse menneskene har å gi oss? Og kanskje det viktigste: hva var det de fant som gjorde at de forlot hjem og familie, for å bringe evangeliet til en farlig, barbarisk verden?

Jeg tror at vår egen pilegrimsvandring har ført oss ansikt til ansikt med disse hellige fra eldgammel tid, ikke bare fordi noen av oss har keltiske røtter, ikke bare fordi vi liker å høre historier fra fortiden, ikke ulike eventyrfortellinger på sett og vis, men fordi vi djupt inne føler, at disse keltiske munkene har noe å si Kirken i dag, som nok en gang står overfor farlig, barbarisk verden, som er i like stort behov for evangeliet som den var for 1200 år siden.

Slå deg i lag med meg og møt disse hellige, og jeg håper at hjertet ditt skal bli berørt. Dette er et hjertes pilegrimsreise, hvor du tar et steg inn i ditt eget stille-rom, og blir forberedt for den misjonsoppgave Gud vil sende deg ut på.

Og nå: I Fars øyne som skapte oss
I Frelserens øyne som kjøpte oss
I Åndens øyne som renset oss
La oss begynne vår reise

(fortsettes)

Vår keltiske kristenarv, del 1

Vår norske kristenarv er keltisk. Det var fra øyene i vest troen kom. Hvordan skal vi best forstå våre røtter? Kanskje først og fremst ved å se nærmere på det som er selve hjerteslaget i den keltiske spiritualiteten: den monastiske arven.

I denne artikkelserien skal vi se nærmere på dette. Den er bygget på noe Paul Cullity skrev for noen år siden, og som er publisert på nettsiden til Northumbria Community.

Keltisk monastisisme
Hvis vi skulle forsøke å ramme inn den keltiske monastisismen med ord, vil vi finne at ordene i seg selv synes utilstrekkelige. Jeg har strevd noen uker for å kunne presentere essensen i denne bevegelsen, men jeg finner det ikke lettere nå enn når jeg begynte. Alle ordene jeg velger synes å ha noe av lidenskapen, vitaliteten, entusiasmen og den intense dedikasjonen i seg, likevel  - selv disse ekstravagante setningene - synes å komme til kort for å fange selve innholdet i det vi her skriver om.

Å kalle den keltiske kirken for 'rik' skaper et bilde av økonomisk rikdom, som den ikke hadde del i. Kaller vi den 'fattig' gjør vi den urett med hensyn til de varige verdiene den var begavet med og som alle de som stiftet bekjentskap med den, fikk del i.

Selv det å bruke ordene 'munk' eller 'monastisk' skaper bilder for de fleste av oss, som er ganske annerledes enn slik de var i opprinnelsen. Jeg sitter igjen med følelse av at jeg leter etter de rette ordene, men å finne dem er utenfor min rekkevidde. Jeg er redd for at det er akkurat dette som skjer når vi forsøker å dissekere og analysere noe som er levende!

Jeg er sikker på at mange av oss har vært forelsket. Vi vet at vi er forelsket, likevel tror jeg de fleste av oss har problemer med å si nøyaktig hva det er ved denne personen som gjør at vi er blitt glad i vedkommende. Når jeg skal beskrive den keltiske kirken, har jeg det litt på samme måten. Jeg er blitt kjent med og blitt forelsket i den keltiske kirken, men noen ganger er det slik, at jeg kan ikke fortelle deg nøyaktig hvorfor.

(fortsettes)

Det store behovet for åndelig veiledning og åndelige veiledere, del 3

Her fortsetter artikkelserien skrevet av Trevor Martin, om åndelig veiledning og behovet for åndelige veiledere, som jeg har oversatt. Forrige artikkel ble publisert 27.november:

Trevor Martin henviser til en bok av Thomas Green: 'The Friend of the Bridegroom' (Ave Maria Press 2000). Green har satt opp seks kriterier som må finnes tilstede hos den som skal være ens åndelige veileder. Vedkommende bør være:

1) Kompatibel 
En du føler deg komfortabel med og som du kan være på bølgelengde med.

2) Dele visjonen
Noen som tror på verdiene ved bønnen og evnen til å skille ånder

3) Objektiv
Noen som kan opprettholde en sunn avstand uten å bli følelsesmessig fjern

4) En god lytter
En som kan lytte til hjertet og det Gud gjør bakenfor det vi ser.

5) Vise konfidensialitet
Noen som kan respektere den tillit de blir vist

Det sjette punktet, sier Trevor Martin, er det viktigste av dem alle: Den personen som skal være din åndelige veileder må ha kommet lenger på veien enn deg selv.

(fortsettes)

Det store behovet for åndelig veiledning og åndelige veiledere, del 2

Her følger andre del av artikkelen til Trevor Martin, som jeg har oversatt. Den første ble publisert søndag:

Vi er alle blinde for våre egne feil og tilkortkommenheter og bygger ofte forsvarsmurer rundt vårt skjøre ego, slik at det av og til hjelper å ha en annen person som vandrer med Gud som vi respekterer til å ta del i vår indre reise.

Noen som aksepterer oss som vi er, og som, gjennom deres egen sårbarhet, er ærlige nok og vàre nok til å hjelpe oss til å skille mellom våre egne motiver og handlinger.

Dette er grunnen til at en hver som er hengitt til åndelig vekst og fordjupelse av deres egen Gudsrelasjon kan være medvandrer for andre i deres åndelige vandring. I en viss grad kan åndelige veiledere aldri utdannet fordi evnen til å være det er en nådegave, men gaven kan finjusteres ved øvelse, studier, prøvelser og feiltagelser gjennom faktisk erfaring. Dette alene skaper visdommen og den dømmekraften som trengs.

Å finne en åndelig veileder krever tid, og åpenhet til Gud i bønn. Be om at Herren vil vise deg noen hvis åndelig vandring du respekterer. Så kan du spørre dem og de vil utforske muligheten av å vandre sammen med deg.

I neste artikkel ser vi nærmere på hvilke kvaliteter du bør se etter i en slik person.

(fortsettes)

Det store behovet for åndelig veiledning og åndelige veiledere, del 1

Trevor Martin har skrevet en svært god artikkel om åndelig veiledning og åndelige veiledere. Jeg har valgt å oversette den, ikke bare fordi dette temaet opptar meg, men fordi jeg anser det for å være et av vår tids største behov i Kristi kropp.

Trevor Martin er en av grunnleggerne av Northumbria Community, en keltisk kommunitet vi kjenner slektskap med i Kristi himmelfartskapellet:

Jeg minnes en gang jeg var på besøk i Irland at jeg i vestibylen i en kirke tilhørende fransiskanerne i Killarney, leste en enkel definisjon av åndelig veiledning. I notisen het det: 'handler ikke om å gi svar. Det handler om å hjelpe hverandre til å høre Guds stemme i de erfaringene livet gir og å oppdage Guds plan slik som den utfolder seg'. Dette siste uttrykket om det som pågår under reisen, om oppdagelser som ennå ikke har utfoldet seg er det som skiller åndelig veiledning fra pastoral veiledning.

Selv om pastoral veiledning i noen tilfeller kan utvikle seg til et pågående behov, dreier det vanligvis seg om et medlidende forsøk på å bringe helbredelse og trøst inn i en situasjon der og da. Åndelig veiledning er et bevisst og gjennomtenkt forsøk på å vandre ved siden av hverandre i en pågående trosvandring. Av dette følger at åndelig veiledning handler om en pågående forpliktelse for å utvikle et åndelig vennskap, slik at vi hjelper hverandre til å tolke livets erfaringer i en kontekst av bønn og søken etter Gud.

fortsettes

Den ny-monastiske bevegelsen - en viktig kilde til fornyelsen av kirken, del 4

Her fortsetter jeg å skrive om Northumbria Community:

Northumbria Community er en gave til alle de hvis hjerte lengter etter et liv som pilegrimer, og hvis liv konstant blir re-definert og får ny retning av å stille seg spørsmålene jeg nevnte i forrige artikkel:

* Hvem er det dere søker? * Hvordan skal vi da leve? * Hvordan skal vi 'kunne synge Herrens sang på fremmed jord?

Medlemmene av denne kommuniteten ser på seg selv som medvandrere, som hjelper hverandre til å holde disse spørsmålene levende.

Livsregelen som følges - og som jeg skal komme tilbake til - og rytmen i de daglige bønnene reflekterer innflytelsen fra den monastiske tradisjonen. Å søke Gud som det ene nødvendige er selve hjertet i kommunitetens liv, enten dette livet leves alene eller sammen med de øvrige medlemmene.

Identiteten til Northumbria Community er å finne i den historiske og åndelige keltiske arven. Man lever med kontemplasjonens flo og fjære: hvile og handling, kloster og misjon, tilbaketrukkethet og fellesskap. Det er denne blandingen av bønnen som er stille og kontemplativ og med en tro som er aktiv, levd ut i en hverdagssituasjon, som mange føler seg så tiltrukket av.

'Vi søker Gud på en indre reise i den hensikt at vi lærer oss hvordan vi kan leve bedre liv for andre og tjene verden med vår innflytelse, enten det er stort eller smått, hvorhen Faderen leder,' heter det i en introduksjon av kommuniteten.

(fortsettes)

Northumbria Community - et eksempel på nymonastisk kommunitetsliv, del 5

Vi fortsetter å se nærmere på livsregelen til den keltiske kommuniteten, Northumbria Community:

Dette er den regel vi omfavner. Dette er den regel vi vil holde: vi sier ja til tilgjengelighet; vi sier ja til sårbarhet.

Vi er kalt til å være tilgjengelige for Gud og andre:

Det første er å være tilgjengelig for Gud i vårt hjertes indre, hvor vi kan vende oss mot Ham, og søke Hans ansikt. Så gjelder det å være tilgjengelig for andre i et kall som handler om å vise gjestfrihet, og forstå at ved å ønske andre velkommen så ærer vi og ønsker Kristus velkommen. Vi skal også være tilgjengelige for andre ved å ta del i Hans omsorg for dem, ved å be og gå i forbønn for det de opplever i Den Hellige Ånds kraft; og så være tilgjengelig for deltagelse i misjonsarbeid av ulikt slag etter Den Hellige Ånds kall og initiativ.

Vi omfavner sårbarheten ved å være lærevillig uttrykt gjennom:
* bønnens disiplin
* Skriftens eksponering
* Villighet til å holdes ansvarlig overfor andre i våre veivalg og endre seg

Vi omfavner ansvaret ved om nødvendig å stille i andres øyne merkelige spørsmål som vil opprøre status quo. Ved å relasjoner til en prioritet, ikke rykte.

Vi omfavner utfordringen ved å leve som menighet uten vegger, leve åpent blant ikke-kristne og andre troende på en måte som gjør at vår vei i Gud kan bli synlig, utfordret og stilt spørsmål ved. Dette vil innebefatte å bygge vennskap utenfor våre kristne ghettoer eller klubb-mentaliet, ikke med tilslørte evangeliserende hensikter, men fordi vi virkelig bryr oss.

(fortsettes)

Bildet viser Inkarnasjonens kapell som står på eiendommen til Northumbria Community.

Northumbria Community - et eksempel på nymonastisk kommunitetsliv, del 4

Her fortsetter presentasjonen av Northumbria Community:

Historien vår er knyttet til det å gi gjensvar på et kall vi tror er fra Gud: et kall til risikofylt liv, og den livsregel vi lever etter springer ut av det liv som allerede leves. Dette er et skriftlig svar til de mange som spør: Hva er det sentrale i deres håp og deres drømmer, hva er verdiene og hva reflekterer deres livskall?

Vi er ikke en kommunitet fordi vi fysisk lever nær hverandre - selv om noen av oss gjør det - men fordi vi lever nært en vei vi har valgt, som forener oss på hjertenivå. Som en monastisk kommunitet, så er vi innviet til Gud i måten vi lever og i de løfter vi har avlagt - som handler om tilgjengelighet og sårbarhet - tar vi på alvor.

Livsregelen
En livsregel er absolutt essensielt i ethvert monastisk uttrykk, den er åndelig mer enn den er lovgivende. Den sier: 'dette er hvem vi er, dette er vår historie', og minner oss om de tingene Gud har lagt på vårt hjerte, og kaller oss tilbake til den historien som Gud har skrevet og som er helt grunnleggende for oss.

Monastisk stabilitet er å bli holdt ansvarlig overfor den Livsregel som et rammeverk for å kunne være fri, ikke som et sett med regler som begrenser eller fornekter livet. Det handler om å leve ut vårt kall alene eller sammen. For å bruke ordene til Hl.Benedikt, er det 'ganske enkelt en håndbok for å gjøre de krevende befalingene i evangeliet til en praktisk realitet i hverdagslig liv'.

(fortsettes)

Northumbria Community - et eksempel på nymonastisk kommunitetsliv, del 3

Northumbria Community hører med til det som går under benevnelsen 'Den nymonastiske bevegelsen'. Og for denne kommunitetens del: en nymonastisisme med smak av Northumbria!

Ikke en romantisk og nostalgisk søken etter en gylden tid som ikke har eksistert, eller for å kopiere fortiden, men lære av den keltisk monastiske tradisjonen som er deres kristenarv. Som de skriver selv:

'Vi ser med dem på Ham for å finne en vei til engasjement med de paradokser og kompleksiteter som det virkelige livet byr på'.

Northumbria Community er på sin side sterkt influert av de monastiske kommunitetene i Roslin i Skottland og Clonfert i Irland. Guds kall til Northumbria Community er ikke å forme en institusjon, men 'å omfavne, utforske og uttrykke selve hjertet i den monastiske spiritualiteten i vanlige folks hverdagsliv, som en annerledes måte å forholde seg til verden på'.

Dette gjør de ved å trekke veksler på den rike historiske keltiske kristenarven, og innfører den i vår egen tid. De ønsker å leve med 'en hellig rastløshet' ved å omfavne monastiske verdier og åndelige disipliner.

(fortsettes)

Northumbria Community - et eksempel på nymonastisk kommunitetsliv, del 2

Her følger andre del i serien om en av de kommunitetene vi føler tilhørighet til, og hvis liv vi etter hvert håper skal vokse frem i forbindelse med Kristi himmelfartskapellet:

The Northumbria Community ble etablert for å legge til rette for fellesskap for de som har lagt ut på pilegrimsveien, og meisle ut en vei sentrert rundt en Livsregel.

Denne regelen, sammen med tidebønnene, reflekterer innflytelsen fra den monastiske tradisjonen i utviklingen av et særpreg for fellesskapet.

Fellesskapet lever med spenningen mellom det kontemplative og det aktive, av kloster og misjon, å trekke seg tilbake og engasjement, avsondrethet og fellesskap. Det er dette som tilsammen utgjør Northumbria Community.

Noen av kommunitetens medlemmer lever og arbeider i perioder i det som kalles The Nether Springs' at Hetton Hall i North Northumberland (bildet), ikke langt unna den hellige øya Lindisfarne. The Nether Springs er Moderhuset og administrasjonssenteret for kommuniteten. Det er også en treningsskole hvor man fokuserer på denne kommunitetens spiritualitet, og hvor man tilbyr hjerterom og gjestfrihet gjennom det å dele livet med hverandre, daglig monastisk disiplin, retreater og undervisning om kommunitetsliv, keltisk spiritualitet og ørkenfedrene.

Den daglige rytmen ser slik ut:

09.00: Morgenbønn (etter lunsj)
12.00: Middagsbønn
13.00: Lunsj
17.30: Kveldsbønn
18.15: Middag
21.30: Completorium

Morgen- og kveldsbønnene er noe lengre enn de andre, og inneholder Skriftlesning, bønn for kommunitetens medlemmer eller venner.

Liturgien er enkel: ordene gjentas sakte, slik at man ikke skynder seg avgårde, men lar dem synke inn i oss. Completorium bes i skinnet av levende lys. Hver finner seg et lys, og et av dem tennes, for så å gi videre flammen til den om sitter ved ens side.

(fortsettes)

Northumbria Community - et eksempel på nymonastisk kommunitetsliv, del 1

Å kjenne slektskap er viktig for troens liv. Hvor hører jeg hjemme? I arbeidet med å utmeisle et grunnlag for den videre driften av Kristi himmelfartskapellet, føler vi slektskap til vår keltiske kristenarv.

En inspirasjonskilde for oss er Northumbria Community. I denne artikkelserien skal vi se nærmere på denne kommunitetens bakgrunn og historie. Jeg tror den har mye å tilføre mange av oss. Northumbria Community er en del av den såkalte Nymonastiske bevegelsen. Den lutherske teologen, Dietrich Bonhoeffer, er på mange måter denne bevegelsens åndelige far. Han så for seg at den fornyelsen som kirken så sårt trenger, kommer fra en ny type monastisk liv som bare har en ting til felles med det gamle monastiske livet: en kompromissløs lydighet Bergprekenen. Bonhoeffer sa: 'Det er på høy tid at menn og kvinner slår seg i sammen for å gjøre dette'.

Keltisk kristenarv
The Northumbria Community er et nettverk av svært forskjellige mennesker, fra ulike bakgrunner og kristne tradisjoner og strømmer. De er forent i deres ønske om å omfavne og uttrykke den pågående utforskningen av et nytt uttrykk for levende kristen tro - en vei som tilbyr håp i vår tids endrede og stadig endrede kultur. Selv henter de sin inspirasjon fra historien og den åndelige arven fra det keltiske Northumbria. Kommunitetens medlemmer er spredt over et stort geografisk område, og den er økumenisk.

'I det vi søker Gud som 'den eneste nødvendige' fortsetter vi vår leting etter 'det nye monastiske uttrykket', og dette er sentrum i våre hjerter enten vi er alene eller vi er sammen. Det er denne blandingen av 'bønn som er stille og kontemplativ og troen som er aktiv og smittende, levd ut i hverdagslivet, som former den fundamentale basis for vår vekst og utvikling', heter det i en presentasjon av Northumbria Community.

Kommuniteten er en Guds gave til de hvis hjerter har lagt ut på en pilegrimsferd og de hvis liv kontinuerlig blir redefinert og rettledet ved å leve med spørsmålene: 'Hvem er det du søker? Hvordan skal du da leve? Hvem kan synge Herrens sanger i fremmed land?' Det å holde disse spørsmålene levende opprettholder en pågående reise som handler om å utforske det nymonastiske kallet.

(fortsettes)

Bildet viser pilegrimsveien til Lindisfarne.

Skal drømmen om Lindisfarne endelig gå i oppfyllelse?

Er en drøm i ferd med å gå i oppfyllelse? I flere år har jeg hatt et sterkt ønske om å få besøke Lindisfarne, den hellige øya, som ligger rett utenfor kysten av Northumberland i det nordøstlige England.

På forunderlig vis ser det ut til at Herren har ført meg sammen med fire personer som alle står i samme bønnetjeneste. Den ene av dem, Andy Raine, bor på øya og er av grunnleggerne og lederne av Northumbria Community, en kommunitet som driver retreatarbeid. Jeg traff ham på Shetland under den transatlantiske bønnekonferansen 'Fire from the North' i år 2005, hvor jeg var en av talerne. Andy Raine er danser og en av de som har utviklet bønneboken 'Celtic Prayer', som brukes av mange. De øvrige er Christine og John Larkin, et ektepar som står i en profetisk forbønnstjeneste som ikke bare berører Storbritannia, men i mange land verden over. Ekteparet Larkin traff jeg også første gang på Shetland, og siden den gangen har vi hatt mye med hverandre å gjøre både i Danmark, England og Norge. Den siste personen, Cecil Tait, en forbeder fra Shetland.

Og det er noe forunderlig med denne forbindelsen med Shetland. Jeg har vært så heldig å få besøke mange land og steder, og jeg har sett mye vakkert og flott, men Shetland er det eneste stedet jeg virkelig lengter tilbake til. Siden vi var der har jeg ikke klart å slippe tak i øya - eller er det kanskje slik at den ikke har klart å slippe tak i meg? Den er stadig i mine bønner.

Så har også Lindisfarne vært i mine bønner. Tenk om jeg en dag kunne få komme dit! Og nå ser det ut til at dette kan bli en virkelighet. John og Christine føler vi skal møtes der for å be, og jeg er sikker på at Herren har noe videre for en felles tjeneste for Guds rike med utgangspunkt i dette møtet på Lindisfarne.

Som mange av bloggens lesere kjenner til er vi i ferd med å bygge opp et bønnested i nærheten av der vi bor. Kristi himmelfartskapellet vil bli gjort ferdig i år. Ennå er det igjen en del detaljer og den siste biten av finansieringen, men alle papirer er nå i orden. Herfra vil vi drive med sjelesorgs- og veiledningssamtaler, og her vil vi feire en ukentlig nattverdsgudstjeneste, og her vil vi løfte frem de bønneemner vi gis å be for. Gud har gitt oss en spesiell oppgave med å være medvandrere for pastorer, prester og ledere.

På Lindisfarne vil vi møte noen av de som står i samme tjeneste. Og det vil bli fantastisk å se øya. Store deler av den er i dag et naturreservat. Opp mot 300 fuglearter er registrert i området. Øya har 162 fastboende. Lindisfarne er blant annet kjent for klosteret som Hellige Aidan grunnla i år 635. Dette klosteret ble en base for kristningen av det nordlige England. Herfra ble det sendt ut mange misjonærer. Mange vil også kjenne til de såkalte Lindisfarneevangeliene, en særdeles vakker illustrert utgave av de fire evangeliene.

Men vi skandinaver har også en tilknytning til øya, som dessverre ikke er mye å skryte av. I år 793 ble nemlig munkene på Lindisfarne angrepet av vikinger, noe som også markerer starten på vikingetiden.

Det er ennå ikke bestemt når vi skal møtes. Om du kan er det fint om du er med på å be for denne reisen og oppholdet på Lindisfarne. Be om at jeg skal ha helse til å gjennomføre reisen - hvilket ikke er selvsagt for mitt vedkommende, og be om at den økonomiske siden av saken skal løses. Jeg kommer tilbake med flere opplysninger senere.