Om å sette djupe spor

Det er underlig hvordan enkelte mennesker setter spor - selv om du møter dem bare en gang i livet. Slik er det med Alan Andrews, her sammen med sin kone Lynda. Jeg møtte Alan på Shetland i 2005, i forbindelse med bønnekonferansen: Fire from the North. Jeg var en av talerne. 6. september 2011 hentet Herren han hjem til seg.

Alan døde av lungekreft, bare 62 år gammel.

Alan var høyt elsket av alle som kjente ham. Jeg husker han danset for Herren under lovsangen på Shetland. Hans várhet, ekthet og hengivenhet grep meg. Da jeg via venner fikk høre at han var gått hjem til Herren, ble jeg sittende å se på noen bilder fra en lovsangs- og bønnekonferanse i Bangor i Nord-Irland i 2010. På noen av de bildene kunne jeg se Alan. Da var han veldig preget av kreftsykdommen. Radmager. Godt pakket inn i tykke klær så han ikke skulle fryse. Men midt i salen, blant de som lovpriser og tilber Gud, står Alan: I ærbødighet. I tilbedelse.

Dessverre finner jeg ikke igjen disse bildene. Men jeg bærer dem i mitt hjerte og her om dagen minnet Herren meg igjen om Alan Andrews. Jeg kjenner jeg savner ham. Selv om vi bare møttes de dagene på Shetland. Alan bar med seg noe av Gud. Noe som berørte meg så sterkt at det preger meg den dag i dag.

Dagene mine er ikke gode for tiden. De er utfordrende. Fulle av tårer.

Men jeg vil være som Alan.

En som velger å lovprise og tilbe. Som løfter hellige hender mot himmelen. Som står stille i ærbødighet innfor Guds ansikt. For mer og mer tenker jeg at dette er et bevisst valg vi gjør.

Jeg tenker på ordene fra 1.Tess 5,18: "... takk Gud under alle forhold."

Og fra Ef 5,20: "Takk alltid vår Gud og Far for alt i vår Herre Jesu Kristi navn."

Jeg kjenner at jeg har noe å strekke meg etter - og noe å lære mer om.

Å tilbe og takke under alle forhold

Det er underlig hvordan enkelte mennesker setter spor - selv om du møter dem bare en gang i livet. Slik er det med Alan Andrews, her sammen med sin kone Lynda. Jeg møtte Alan på Shetland i 2005, i forbindelse med bønnekonferansen: Fire from the North. Jeg var en av talerne. 6. september 2011 hentet Herren han hjem til seg.

Alan døde av lungekreft, bare 62 år gammel.

Alan var høyt elsket av alle som kjente ham. Jeg husker han danset for Herren under lovsangen på Shetland. Hans várhet, ekthet og hengivenhet grep meg. Da jeg via venner fikk høre at han var gått hjem til Herren, ble jeg sittende å se på noen bilder fra en lovsangs- og bønnekonferanse i Bangor i Nord-Irland i 2010. På noen av de bildene kunne jeg se Alan. Da var han veldig preget av kreftsykdommen. Radmager. Godt pakket inn i tykke klær så han ikke skulle fryse. Men midt i salen, blant de som lovpriser og tilber Gud, står Alan: I ærbødighet. I tilbedelse.

Dessverre finner jeg ikke igjen disse bildene. Men jeg bærer dem i mitt hjerte og her om dagen minnet Herren meg igjen om Alan Andrews. Jeg kjenner jeg savner ham. Selv om vi bare møttes de dagene på Shetland. Alan bar med seg noe av Gud. Noe som berørte meg så sterkt at det preger meg den dag i dag.

Dagene mine er ikke gode for tiden. De er utfordrende. Fulle av tårer.

Men jeg vil være som Alan.

En som velger å lovprise og tilbe. Som løfter hellige hender mot himmelen. Som står stille i ærbødighet innfor Guds ansikt. For mer og mer tenker jeg at dette er et bevisst valg vi gjør.

Jeg tenker på ordene fra 1.Tess 5,18: "... takk Gud under alle forhold."

Og fra Ef 5,20: "Takk alltid vår Gud og Far for alt i vår Herre Jesu Kristi navn."

Jeg kjenner at jeg har noe å strekke meg etter - og noe å lære mer om.

Den ny-monastiske bevegelsen - en viktig kilde til fornyelsen av kirken, del 5

'Den regel vi omfavner og holder er den som handler om tilgjengelighet og sårbarhet', heter det i Livsregelen som medlemmene av Northumbria Community følger.

Slik utdyper de dette:

1) Vi er kalt til å være tilgjengelige for Gud og andre.

Først av alt er vi tilgjengelige for Gud i vårt hjertes egen celle, hvor vi kan vende oss mot Ham og søke Hans ansikt. Så være tilgjengelige for andre i det kall som går ut på at vi viser gjestfrihet, i det vi forstår at ved å ønske andre velkommen ærer vi og ønsker Kristus selv velkommen. Vi er tilgjengelige for andre når vi gjennom deltagelse i Hans omsorg for dem, ber for det de opplever i Den Hellige Ånds kraft. Dernest er vi tilgjengelige når vi tar del i ulike misjonsoppgaver i følge Hans kall og etter Åndens initiativ.

2. Vi er kalt til en ærlig sårbarhet

Vi omfavner den sårbarheten som handler om å lære seg betydningen av en bønne-disiplin, av å eksponere seg for Bibelen, samt en villighet til å bli ansvarliggjort overfor andre i den hensikt å finne retning for våre liv og vårt hjerte, slik at vi forandres.

Vi omfavner ansvaret ved å tale når det er nødvendig eller stille merkelige spørsmål som ofte vil utfordre status quo; ved å gjøre relasjonsbygging vår prioritet, og ikke vårt rykte.

Vi omfavner utfordringen ved å leve som en kirke uten vegger, leve åpent blant ikke-troende, og andre troende på en måte som gjør at Gudslivet vårt kan være synlig, utfordret eller stilt spørsmål ved. Dette vil innebære at vi bygger vennskap med mennesker utenfor de kristne ghettoene eller klubb-mentaliteten, ikke med skjulte evangeliserende motiver, men fordi vi genuint bryr oss.

(fortsettes)

Den ny-monastiske bevegelsen - en viktig kilde til fornyelsen av kirken, del 4

Her fortsetter jeg å skrive om Northumbria Community:

Northumbria Community er en gave til alle de hvis hjerte lengter etter et liv som pilegrimer, og hvis liv konstant blir re-definert og får ny retning av å stille seg spørsmålene jeg nevnte i forrige artikkel:

* Hvem er det dere søker? * Hvordan skal vi da leve? * Hvordan skal vi 'kunne synge Herrens sang på fremmed jord?

Medlemmene av denne kommuniteten ser på seg selv som medvandrere, som hjelper hverandre til å holde disse spørsmålene levende.

Livsregelen som følges - og som jeg skal komme tilbake til - og rytmen i de daglige bønnene reflekterer innflytelsen fra den monastiske tradisjonen. Å søke Gud som det ene nødvendige er selve hjertet i kommunitetens liv, enten dette livet leves alene eller sammen med de øvrige medlemmene.

Identiteten til Northumbria Community er å finne i den historiske og åndelige keltiske arven. Man lever med kontemplasjonens flo og fjære: hvile og handling, kloster og misjon, tilbaketrukkethet og fellesskap. Det er denne blandingen av bønnen som er stille og kontemplativ og med en tro som er aktiv, levd ut i en hverdagssituasjon, som mange føler seg så tiltrukket av.

'Vi søker Gud på en indre reise i den hensikt at vi lærer oss hvordan vi kan leve bedre liv for andre og tjene verden med vår innflytelse, enten det er stort eller smått, hvorhen Faderen leder,' heter det i en introduksjon av kommuniteten.

(fortsettes)

Den ny-monastiske bevegelsen - en viktig kilde til fornyelsen av kirken, del 3

I serien om den ny-monastiske bevegelsen skal vi nå se nærmere på Northumbria Community (bildet), som har vært og er en av pionerene i denne bevegelsen.

Medlemmene av Northumbria Community består av mennesker bosatt på ulike steder, svært forskjelligartede, fra ulike bakgrunner og kirkesamfunn. Her er det meste representert. Høykirkelig som lavkirkelig. De er medvandrere i kommuniteten, forenet i et ønske om å omfavne og uttrykke en pågående utforskning av en ny måte å leve på, gjennom den ny-monastiske bevegelsen. De ønsker å representere et nytt håp i en kultur som stadig er i forandring.

De ønsker å representere en vei for å uttrykke Veien som er Kristus vel vitende om at det er mange holdbare uttrykk for å følge Jesus Kristus i dagens verden.

Det som forener dem er den Regel som kommuniteten lever etter. Jeg skal komme tilbake til hva denne regelen går ut på i en senere artikkel. Men denne Regelen som utgjør kommunitetens Livsvei kan summeres opp med to ord: Tilgjengelighet og sårbarhet.

Hvert av medlemmene må lære seg til hva dette betyr for den enkelte, og hvordan man kan være tilgjengelig og sårbar, overfor Gud og andre innenfor våre egne unike omstendigheter, roller, ansvar og relasjoner. Siden dette er noe som stadig skifter, må man tilpasse Livsregelen. Den kan aldri helt bli endelig.

Medlemmene av denne kommuiteten finner at de mer lever med spørsmål enn har svarene. Dette er grunnen til at Northumbria Community alltid er på tegnebrettet og aldri blir et ferdig produkt. Det forblir et dynamisk, pågående arbeid under utvikling, bevisst på at om at en 'konstant endring er her for å bli'.

Ledetråder for kommuniteten er følgende spørsmål:

* Hvem er det du søker?
* Hvordan skal vi da leve?
* Hvordan skal vi 'kunne synge Herrens sang på fremmed jord'? (Salme 137,4)

(fortsettes)

Den ny-monastiske bevegelsen - en viktig kilde til fornyelsen av kirken, del 2

I 1994 gikk John Skinner og Andy Raine med på å publisere tidebønnsboken som Northumbria Community bruker på forlaget Harper Collins (bildet). Den ble fulgt opp av Celtic Night Prayer på samme forlag i 1996. Disse to tidebønnsbøkene introduserte en helt ny form for monastisisme til et internasjonalt publikum.

I 2004 flyttet John og Linds Skinner til Efesos i Tyrkia for å fortsette utviklingen av nye Èmigrè tiltak. De la også grunnlaget for det de kalte 'En skole i ny-monastisisme'.

Samme år oppstod det en ny-monastisk bevegelse i USA med publiseringen av boken '12 marks of New Monasticism'. Profilerte ledere for denne bevegelsen er baptistpastoren Jonathan Hartgrove-Wilson og Shane Hartgrove. Med sine mange bøker og de to kommunitetene de har startet og lever i har de inspirert mange andre til å starte kommuniteter, bofellesskap og andre initiativ i amerikanske storbyer - gjerne der de marginaliserte samfunnsgruppene bor.

Siden 2004 har det vært en markant vekst av ny-monastiske kommuniteter i USA og Europa. Det dreier seg både om kommuniteter hvor medlemmene bor sammen, eller mennesker som lever for seg selv og følger en regel og som kommer sammen til egne samlinger med jevne mellomrom. Den ny-monastiske bevegelsen er en grasrotbevegelse med noen bestemte kjennetegn. Vi skal se litt nærmere på dem i denne serien, men først skal vi se nærmere på Northumbria Communuty - kommuniteten som på mange måter fødte denne bevegelsen fram. Selv hadde jeg gleden av å møte en av denne kommunitetens ledere, Andy Raine, på Shetland i 2005. Da var jeg en av talerne på en transatlantisk bønnekonferanse, og Andy Raine var der blant annet som danser.

Northumbria Community har også utarbeidet et såkalt Synaxarium. Et Synaxarium er en samling martyr- og helgenberetninger som er en del av kirkens levende minne. På bloggen Monastisk har jeg siden 2011 presentert mange av de keltiske hellige som blir minnet i dette Synaxarium. Det foreligger planer om å utgi flere av artiklene fra denne bloggen som en egen bok som vil bli utgitt med det første. I forbindelse med vår nattverdliturgi i Kristi himmelfartskapellet minnes vi hver torsdag noen av de som er nevnt i dette Synaxarium.

Bloggen Monastisk finner du her: http://www.monastisk.blogspot.com

(fortsettes)

Den ny-monastiske bevegelsen - en viktig kilde til fornyelse av kirken, del 1

Jeg klarer ikke å slippe tak i det profetiske utsagnet den lutherske teologen, Dietrich Bonhoeffer, (bildet) kom med i 1935:

'Kirkenes fornyelse vil med stor sikkerhet komme fra en ny type monastisisme som bare har det til felles med den gamle, at den  ikke vil kompromisse med noe, men leve et liv som Jesu disipler i følge Bergprekenen. Jeg tror at tiden er kommet til å samle mennesker for å gjøre dette'. 

Jeg tror Bonhoeffer har rett når han forutså at den fornyelsen som våre kirker så sårt trenger, ja kanskje vi skulle si: desperat trenger, vil komme fra monastiske kommuniteter. Slik fornyelsen alltid har kommet fra klostre og kommuniteter opp gjennom kirkens historie. Men jeg tror Bonhoeffer snevret dette inn for mye. Den ny-monastiske bevegelsen som vi ser avleggere av mange steder i verden har implementert flere ting fra den historiske klosterbevegelsen, som tidebønner, Lectio-Divina, og betydningen av kontemplasjonen.

Det er i denne tradisjonen jeg selv ønsker å stå og det er i denne tradisjonen Kristi himmelfartskapellet står.

I denne artikkelserien skal vi se nærmere på hvordan den ny-monastiske bevegelsen oppsto som jeg selv kjenner meg beslektet med. Den har ulike forgreninger, litt avhengig av hvilket land disse ny-monastiske gruppene befinner seg. Men fellestrekkene er likevel mange. Den forgreningen jeg kjenner meg beslektet med har sine røtter i den keltiske tradisjonen. Og det er i Storbritannia den ny-monastiske bevegelsen starter, ikke i USA, selv om den amerikanske kanskje er blitt mest kjent med Jonathan Wilson-Hartgrove og Shane Claiborne som viktige premissleverandører.

Vi må tilbake til 1978 for å finne de første spede tegnene på at noe nytt var i ferd med å spire fram. En mann ved navn Alan Andrews begynte å snakke om ny-monastisisme for første gang, og gav oss et språk for dette nye han så for seg. I 1986 presenterte så John Skinner det han kalte: 'Introduksjon til en ny form for monastisisme' til David Jenkins, og da var biskop av Durham i Storbritannia. Han ønsket at den ny-monastiske bevegelsen skulle bli en del av det anglikanske kirkefellesskapet.

Biskop David var en vis mann. Han svarte John Skinner: 'Jeg tror ørkenen er det første sted for å gi næring til en ny monastisk bevegelse, ikke kirken!'

I 1991 organiserte og ledet John Skinner, Roy Searle og Andy Raine en serie med foredrag i Northumbria i Storbritannia som de kalte 'Internal Èmigrès'. Dette var en presentasjon som skulle danne grunnlaget for det som senere skulle bli Northumbria Community. Denne foredragsserien inneholdt også John Skinners første offentlige foredrag om Dietrich Bonhoeffers nye form for monastisisme.

Siden 1992 har Northumbria Community vært et 'levende eksempel' på en ny form for monastisisme som som har inspirert og støttet et stort antall kommuniteter og enkeltpersoner som har omfavnet denne livsformen.

(fortsettes)

Til minne om Alan - en som tilbad midt i sykdommen

Gårsdagen ble annerledes. Den ble gråere - til tross for det vakre septemberværet. Brått og uventet fikk jeg beskjeden om at Alan Andrews (bildet) var gått hjem til Gud. Jeg visste ikke at han var syk, vi hadde mistet kontakten.

Jeg traff Alan og hans kone Lynda på Shetland i 2005. Av og til er det bare slik at man treffer et annet menneske, og når man gjør det, er det som om man alltid har kjent hverandre. Slik var det med Alan. Jeg var invitert som en av talerne til denne transatlantiske bønnekonferansen. Blant de mange deltagerne var Alan og Lynda. Jeg merket fra første stund at det var mennesker med en lidenskap for Jesus, som er sjelden vare. De gjorde inntrykk på meg med sin ekthet, tilstedeværelse, med sine spørsmål, med hungeren etter mer av Gud. Etter konferansen holdt vi kontakt via mail, og håpet var en dag at vi skulle sees igjen. Slik gikk det ikke.

6. september døde Alan av lungekreft, bare 62 år gammel.

En annen venn, Andy Raine - en av lederne for Northumbria Community, en keltisk kommunitet, skriver for å informere om det som har skjedd, og beskriver Alan på denne måten:

Høyt elsket og verdsatt.

Det er sant. Høyt elsket av Gud, og av alle sine mange venner, og verdsatt av alle som kjente ham.

Jeg ble sittende å se på bilder på Facebook i går, og der - på bilder fra en 48 timers bønn og lovsangskonferanse i Bangor i Nord-Irland i 2010, finner jeg igjen Alan. Jeg ser han er stert preget av kreftsykdommen. Men midt blant de som lovpriser og tilber Gud står han: I ærbødighet, i tilbedelse.

Det gjør et veldig inntrykk. En mann så preget av sykdommen som har gjort ham gusten, gir alt han har og mer til i tilbedelse av Ham som Alan elsket mer enn noe annet på jord: Herren Jesus.

Nå er han hjemme hos Gud. Når jeg hørte om hans død, kom jeg til å tenke på ordene fra Salme 112,6:

"For den rettferdige skal være i evig minne".

Ja, Alan vil bli husket - av mange. Måtte Guds shalom hvile over de han etterlater seg.