Alan døde av lungekreft, bare 62 år gammel.
Alan var høyt elsket av alle som kjente ham. Jeg husker han danset for Herren under lovsangen på Shetland. Hans várhet, ekthet og hengivenhet grep meg. Da jeg via venner fikk høre at han var gått hjem til Herren, ble jeg sittende å se på noen bilder fra en lovsangs- og bønnekonferanse i Bangor i Nord-Irland i 2010. På noen av de bildene kunne jeg se Alan. Da var han veldig preget av kreftsykdommen. Radmager. Godt pakket inn i tykke klær så han ikke skulle fryse. Men midt i salen, blant de som lovpriser og tilber Gud, står Alan: I ærbødighet. I tilbedelse.
Dessverre finner jeg ikke igjen disse bildene. Men jeg bærer dem i mitt hjerte og her om dagen minnet Herren meg igjen om Alan Andrews. Jeg kjenner jeg savner ham. Selv om vi bare møttes de dagene på Shetland. Alan bar med seg noe av Gud. Noe som berørte meg så sterkt at det preger meg den dag i dag.
Dagene mine er ikke gode for tiden. De er utfordrende. Fulle av tårer.
Men jeg vil være som Alan.
En som velger å lovprise og tilbe. Som løfter hellige hender mot himmelen. Som står stille i ærbødighet innfor Guds ansikt. For mer og mer tenker jeg at dette er et bevisst valg vi gjør.
Jeg tenker på ordene fra 1.Tess 5,18: "... takk Gud under alle forhold."
Og fra Ef 5,20: "Takk alltid vår Gud og Far for alt i vår Herre Jesu Kristi navn."
Jeg kjenner at jeg har noe å strekke meg etter - og noe å lære mer om.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar