Oppmuntrende profetisk ord fra Shetland

I 2005 var jeg en av talerne på den transatlantiske bønnekonferansen "Fire from the North" på Shetland. Siden den gangen har jeg fulgt nøye med på hva Gud gjør på denne øya, blaant annet gjennom et månedlig nyhetsbrev. I siste nr er det gjengitt et profetisk ord, som jeg tror er til oppmuntring også for kristne i Norge, derfor har jeg valgt å oversette det til norsk. Til orientering: På Shetland har man lange tradisjoner for å fyre med torv:

 "Han ser ikke etter den store perfekt skårede torven, slik verden ser etter. Nei! I stedet ser Han etter den den lille rest av brutte småbiter, ja, selv det foraktede støv for å binde det sammen!

Når disse er ført sammen i en forent haug, vil Hans åndepust blåse gjennom denne formede kroppen og omformes til en tykk håndgripelig Helligånds røyk som reiser seg opp sterk, og fyller igjen hvert tomrom mellom de ulike delene. Denne vil så bryte ut i en vidtomfavnende evig brennende masse av vekkelse - en hellig ild som vil brenne djupt i hver person den oppsluker. Om den ikke slukkes, kveles, vil den sannelig ikke la seg stanse! Den vil bryte ut i en heftig ildkule som vil brenne opp de gjenværende agnene og så antenne de større torvene - ingen fiendtlige festningsverk vil kunne stå i veien for den.

TYDNING: 

Stor, tilsynelatende perfekt skåret torv er de store kirkesamfunns-kirkene som har blitt formet etter menneskelige ønsker, i stedet for å være tro mot Guds ord.

Den rest som er igjen av brutte småbiter, er små, men sterke, grupperav kristne som har vært tro mot Guds ord og Faderens instruksjoner. 

Det foraktede støv er de utstøtte, de som ikke synes å passe inn noe sted i kirkens dynamikk, eller har noen hensikt. Men faktum er at akkurat disse er de som er mest viktige for Herren. Han har gjemt de unna i den spesielle hensik ved å la "sitt rike komme"!

Agnene er mennesker som er mest komfortabel med sine tanker om hvem Han er, og som ikke ønskr å omvende seg fra dem og føle Ham (ikke ulikt fariseerne). De representerer også alle de uviktige tingene vi har satt foran Ham og alle de prioriteringer Han har.

NØKKELVERS:

"Så sa Farao til Josef: Siden Gud har latt deg vite alt dette, så er det ingen som er så forstandig som du. Du skal råde over mitt hus, og etter ditt ord skal hele mitt folk rette seg. Bare når det gjelder tronen, skal jeg være større enn du." (1.Mos 41, 39-40)

"Men vær nå ikke bekymret og urolige fordi dere solgte meg hit! Det var jo for å berge liv at Gud sendte meg hit i forveien for dere. Nå har vi hatt to hungersår i landet, og ennå kommer det fem år da det hverken skal pløyes eller høstes. Men Gud sendte meg i forveien for dere, fordi han ville at det skulle være en rest av dere på jorden, og for å holde dere i live så det ble en stor frelse. Så er det da ikke dere som har sendt meg hit, men Gud. Han har satt meg til far for Farao, til herre over hele hans hus og til å styre hele landet Egypt. Skynd dere nå å dra hjem til min far og si til ham: Dette sier din sønn Josef: Gud har satt meg til herre over hele Egypt. Kom ned til meg, dryg ikke!" (1.Mos 45,5-9)

"Sett meg som et segl på ditt hjerte, som et segl på din arm. For sterk som døden er kjærligheten, hard som dødsriket er dens lidenskap. Dens glød er som ildens glød, en Herrens flamme. Mange vann kan ikke slukke kjærligheten, og strømmer kan ikke overskylle den. Om noen ville gi alt han har i sitt hus for kjærligheten, ville han bare bli foraktet." (Høy 8,6-7)

"Han har sin kasteskovel i hånden og skal rense sin treskeplass. Hveten skal han samle i låven, men agnene skal han brenne opp med ild som ikke kan slukkes." (Matt 3,12)

- Gideon Harmsworth, Wester Quarff, Shetland. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

Min befatning med engler

Julens evangelium er fylt av himmelske hærskarer. Det er stor engleaktivitet i forbindelse med Jesu første komme. Josef og Maria får englebesøk. Det samme får gjeterne på Betlehemsmarkene. Det må ha vært overveldende å høre englesangen. Skulle så gjerne ha vært der!

Jeg har aldri sett engler, men jeg har møtt mennesker som har sett engler. En av de mest forunderlige opplevelsene jeg har hatt i så måte, skjedde på Shetland i 2005 på bønnekonferansen 'Fire from the North'. Jeg var invitert til å ha et seminar om Israel, om den betydningen jødenes tilbakekomst til landet har for vekkelse rundt om på jorda. Mens jeg taler i Clickimin Center i hovedstaden Lerwick, med utgangspunkt i ordene fra Rom 11,12: 'Hvis nå deres fall er blitt til rikdom for verden og deres fåtall tilen rikdom for hedningene, hvor mye da mer deres fylde!', skjer det noe jeg ikke kan forklare.

Jeg opplevde det ganske så tungt å dele det ordet Gud hadde lagt på mitt hjerte, men jeg tilskrev det at jeg talte på engelsk og var sliten etter den lange reisen. Men det var noe mer! Det var kamp om det jeg skulle dele. Plutselig løsnet det og det var som å tale med en åpen himmel over seg. Sjeldent har jeg opplevd en slik frihet til å tale. Det var helt stille i den store salen. Helt stille. Og Gud var så nær.

Etter seminaret kom flere frem og fortalte samme historie: De hadde sett to engler stå ved siden a meg, med dragne sverd, mens jeg talte! Hadde ikke jeg sett dem?

En av dem som så dette var en messiansk jøde.

Jeg så dem ikke!

Dette har skjedd et par ganger til ved andre anledninger.

Den kristne tro er ikke en intelektuell øvelse i ord. Den er full av det overnaturlige! Oog det usynlige er mer virkelig enn det usynlige. Når vi har med den treenige Gud å gjøre må vi være forberedt på det uventede!

Englene er knyttet til Guds herlighet. "Og se, en Herrens engel sto foran dem, og Herrens herlighet strålte rundt dem." (Luk 2,9)

Om englene heter det: "Og om englenesier Han: Han som gjør sine engler til ånder og sine tjenere tilk en ildslue ...Er de ikke alle tjenende ånder, utsendt for å tjene dem som skal arve frelse." (Hebr 1,7 og v.14)

Nytt bønnens hus etablert på Shetland

Jeg er litt overveldet for tiden av hva Gud holder på med! Stadig vekk hører jeg om og kommer i kontakt med mennesker som opplever Guds tiltale om å starte bønnehus, ofte på de mest avsidesliggende steder. Det samme kallet jeg selv har. Jeg tror på ingen måte at dette er tilfeldig.

Et ektepar som har fått et slikt kall er Ruth og Graham Booth. De har flyttet fra den hellige øya Lindisfarne, hvor Graham Bell var leder for den internasjonale økumeniske kommuniteten St. Aidan and Hilda Community, til Fetlar på Shetland.

I april 2016 kjøpte Graham og hans kone Ruth The Glebe (bildet), like i nærheten av The Kirk, Tresta Sands og Papil Water. The Glebe har vært et gjestgiveri, og har seks gjesterom.

Det hele begynner 16 år tidligere. Da tilbringer Graham 10 dager i stillhet sammen med Mor Mary Agnes, leder for en kommunitet og retreatsted på Fetlar. Oppholdet skulle få stor betydning for Graham Booth, men lite ante han den gangen at Gud skulle kalle ham til å grunnlegge et bønnens hus på Shetland seks år senere. Riktignok hadde han og kona besøkt Shetland en rekke ganger, men noe slikt var ikke i deres tanker. Men så kalte Gud dem tilbake, og nå har ekteparet de siste atten månedene drevet med et oppussingsarbeid av The Glebe. Det aller første de satte i stand var et kapell i husets andre etasje. Nå pusses rommene opp til å ta imot gjester. Mange har allerede kommet.

Men de siste 18 månedene har de også utviklet en egen bønnerytme. De ber fire ganger om dagen og har det uken inn i følgende temaer:

Søndag: Oppstandelsen
Mandag: Skaperverket
Tirsdag: Inkarnasjonen
Onsdag: Den Hellige Ånd
Torsdag: Treenigheten
Fredag: Kristus og korset
Lørdag: Guds rike

I tillegg til dette bruker de bønneatlaset 'Operation World' slik at de kan be systematisk for verdens nasjoner. Bønnen som bes midt på dagen er avsatt til dette.

At dette skjer på Shetland er også litt overveldende for meg personlig. Etter at jeg talte på en transatlantisk bønnekonferanse der i 2005 (Fire from the North) har jeg kjent meg dratt tilbake dit mer enn noe annet sted jeg har besøkt. Jeg kjenner på en spesiell bønnebyrde for Shetland. Jeg gleder meg stort over at dette bønnehuset nå er blitt en realitet. Mor Agnes og kommuniteten på Fetlar er lagt ned fordi medlemmene er blitt for gamle til å bo der.

Stor glede blant metodister og baptister på Shetland påskedag

Som nok flere av bloggens lesere har jeg et spesielt kjærlighetsforhold til Shetland. Etter at jeg talte på den store bønnekonferansen "Fire from the North" for 12 år siden, hvor bedere fra 26 nasjoner kom til denne forblåste vakre lille øya der ute i havgapet, har jeg helt tapt mitt hjerte der. For noen dager siden fikk jeg et nyhetsbrev fra noen av bederne på Shetland, og der kunne jeg lese gode nyheter fra Burra Isle (bildet).

1.påskedag ble det forrettet både en barnevelsignelse og dåp i Burra Isle Baptist Church. På formiddagens gudstjeneste, hvor Jesu oppstandelse ble feiret med stor glede, ble et lite barn velsignet. På ettermiddagen hadde metodistkirken i Scalloway lånt dåpsbassenget av baptistene og døpte tre mennesker som er kommet til tro. På kvelden hadde baptistene dåp, hvor en person ble døpt på bekjennelsen av sin tro.

Den strålende påskedagen ble dermed en stor festdag for både metodistene og baptistene på øya. Jeg gleder meg sammen med dem.

Foto: Mark Fullerton.

Dagens rytme og en genser fra Shetland

Den har noen hull her og der, og noen steder er den blitt ganske så tynnslitt, Shetlandsgenseren min. Men jeg elsker den. Varmere genser finnes ikke. Den er god på kalde vinterdager. Jeg jeg tar den også på ellers i året - ikke bare for varmens, men for kosens skyld!

Jeg kjøpte den i 2005 i Lerwick. I en liten butikk. Når innehaveren hørte at jeg var norsk, var det helt uaktuelt å betale full pris. Hun var så glad for at nordmenn var kommet til øya og slo av halvparten av prisen og vel så det.

Så har den fulgt meg siden, og blitt en del av meg. Det er jeg glad for. Det er de små tingene som gleder - og i dette tilfellet - varmer.

Jeg kom til å tenke på denne genseren i går da jeg reflekterte over hverdagslivets gode rytmer. De som gjør livet så rikt å leve. Rutinene. Tommelfingeren, pekefingeren og langfingeren som jeg berører samtidig, og som jeg tegner korstegnet med hver morgen i det jeg berører min panne, mitt hjerte, venstre, så høyre skulder. Korstegnet utgjør min aller første bønn. Den er samtidig en bekjennelse om at hele meg hører Kristus til. Så går jeg ned fra loftet, rusler inn på badet, ordner meg for en ny dag. Så trappa opp til kjøkkenet, for å brygge meg en kopp Yorkshire tea - om jeg er så heldig at jeg har den i boksen jeg oppbevarer teen i. Så den første tidebønnen og Bibelen.

Så begynner dagen, frokosten og dagens gjøremål.

Så følger andre tidebønner og så kommer kvelden. Det siste jeg gjør, etter å ha bedt den siste tidebønnen, og Jesusbønnen, er å tegne korsets tegn på nytt før jeg sover.

Det hender jeg har med meg Shetlandsgenseren opp i senga og legger den over dynen min. Da blir jeg god og varm og sover godt.

La oss ikke forakte dagsrytmen og de gode rutinene. Det er jo dette som er livet flest dager i året. Jeg kjenner på stor takknemlighet for å leve. Det er ingen selvfølge.

Billedtekst: Shetlandsgenseren min.

De ba om bedre vær og fikk bønnesvar

Sara og Andrew Harmsworth (bildet) er våre gode venner på Shetland. I mange år har de stått i forbønnens tjeneste. I dag leder Andrew 'Shetland Intercessor's Team' og i siste nr av bønnebrevet 'Shetland Prayer Link', skriver han om et bønnesvar som jeg gjerne vil dele med bloggens lesere i dag.

Det handler om været og det er jo det vi snakker mest om, er det ikke?

'Forenet bønn forandrer situasjoner', skriver Andrew entusiastisk. Og legger til:

'Etter seks og en halv måned med kaldt, vått og dystert  vær i 2015, ble det sendt ut en epost til alle kirker og fellesskap på Shetland hvor vi ble bedt om å forene oss i bønn om bedre vær.

Nesten umiddelbart - pris Herren - fikk vi bønnesvar. Været bedret seg og det ble fint vær og det var vedvart helt frem til begynnelsen på november, når dette skrives. 14. august ble det publisert et leserbrev i The Shetland Times hvor det ble understreket at det gode været man nøt var et resultat av forent bønn. Leserbrevet ble avsluttet slik:

'Dette viser at forenet bønn i Jesu navn bringer resultater som velsigner alle - så la oss fortsette'. 

Det er godt å kunne rapportere at dette gode (uvanlig gode) været har ført til at gresset har vokst så godt, noe som har ført til velsignelse ikke minst for mange bøndene som ved juni-juli måned heller så for seg en marginal innhøsting.

Som Guds representanter på Shetland (og andre steder) er det en stor oppmuntring å se hvordan forenet bønn gir oss mirakler som taler høyere enn ord. Alle snakker om været - hver dag - så la oss være aktive i å proklamere hva Gud har gjort med været for oss som et svar på bønn.

'Han la en ny sang i min munn, en lovsang til vår Gud. Mange skal se det og frykte og sette sin lit til Herren'. (Salme 40,4)

Her er to vitnesbyrd:

Presidenten for Den nasjonale bondeorganisasjonen i Skottland: 'Jeg er ganske sikker på at jeg ikke er alene når jeg ønsker velkommen 'the indian summer' som har festet taket på Shetland de siste ukene, og fra et bonde-perspektiv, så har det gitt oss svært mye arbeid å gjøre'.

Shetland Gardener: 'Dette er tredje gangen jeg må slå gresset på kort tid'.

Billedtekst: Sara og Andrew Harmsworth utenfor deres hjem ute på heia i Wester Quarff på Shetland. Bildet er tatt i forbindelse med bønnekonferansen 'Fire from the North' i 2005, hvor jeg var en av talerne. Det var så hyggelig å besøke disse to i deres hjem. (Foto: May Sissel Hansen)

Bønnehuset på Fetlar

Jeg ble så fascinert av bønnehuset på Fetlar (bildet), som jeg skrev om på bloggen i går, at jeg forsøkte å finne ut mer om søster Agnes og bønnekommuniteten hun startet, på denne nordligste av øyene på Shetland. Det hele begynner i 1984 da søster Agnes kommer til Fetlar. Jeg har ennå ikke klart å finne ut noe mer om hvem hun er eller noe om hennes bakgrunn, men jeg leter i noen kilder, og vil komme tilbake til dette senere. På Fetlar forsøker hun å leve i kontemplasjon og et isolert liv i bønn. For Jesus alene. I bønn for Shetland, Orkenøyene, Færøyene og Norge. Hun lever alene i fire år, i en liten hytte med et lite fjøs. Fjøset blir omgjort til et kapell, hvor søster Agnes begynner å be tidebønner. Dagene fylles med bønn, arbeid og rytmen fra havet.

Etter hvert føler andre seg dratt til skjønnheten og villskapen i landskapet på Fetlar. En bønnekommunitet ble dannet her i 1988. Det kommer nye bygninger til, med gode overnattingsmuligheter.                                                                                                                        

Det bor snaut 80 mennesker her. Fetlar ligger omlag 129 kilometer fra Sumburgh, som er flyplassen på Shetland, og omlag 80 kilometer fra Lerwick, Shetlands 'hovedstad'. Du må ta to ferjer for å komme hit. Den første tar 20 minutter og går fra Toft, som ligger 45 kilometer fra Lerwick, til øya Yell. Derfra må du kjøre 28 kilometer med bil tvers over Yell, og så en 10 minutters ferjetur til Unst.

Kommuniteten som skulle vokse frem her står i den anglikansk/episkopale tradisjonen. I 2013 levde det fire søstre her. De var alle sterkt influert av den keltiske spiritualiteten. Det finnes også lege medlemmer av denne ordenen, spredt over hele Storbritannia. Nå er nonnene som tilhørte kommuniteten på Fetlar flyttet ut, og stedet skal selges. Det nordligste bønnehuset i Storbritannia er i ferd med å bli historie. Eller? Håpet er at stedet kan sikres for ettertiden. Kanskje ved at norske bedere kunne kjøpe stedet og kanskje drive det videre, som et bønne- og retreatsenter for mennesker som vil trekke seg tilbake i stillheten for å leve i bønn. Er dette noe som rører ved ditt hjerte, la høre fra deg!

Her er en liten film fra Fetlar jeg fant på YouTube. Den viser ikke bønnehuset, men viser likevel noe av den spektakulære naturen:

https://www.youtube.com/watch?v=0kvYaS8EwfQ

En forunderlig opplevelse av Guds kall til å be for et spesielt sted

Denne uken hadde jeg en underlig opplevelse. Jeg tror ikke lenger på 'tilfeldigheter', men på 'gudfeldigheter', så nå tar jeg med denne opplevelsen i bønn og spør hva den betyr. I lengre tid har jeg jeg kjent på et sterkt kall for å be for Shetland. Og Gud har ledet meg til å be for et spesielt sted på denne øygruppa. Nå forstår jeg mer hvorfor Han vil det:

Jeg har fortalt det før her på bloggen: siden jeg var på Shetland for en del år siden, for å tale på den transatlantiske bønnekonferansen 'Fire from the North', har jeg ikke klart å slippe tak i øya. Stadig opplever jeg at Gud driver meg til å be for Shetland, Orkenøyene, Hebridene, Skottland og Færøyene. Og det er underlig: jeg har reist i mange land - 15 for å være nøyaktig - og har sett mye som er strålende vakkert, men det er ikke noe sted jeg lengter tilbake til som Shetland. Jeg spør meg selv hvorfor.

Denne uka fikk jeg se noen svært vakre bilder fra Orkenøyene. Og fra Fetlar på Shetland. Det førte til at jeg dro på det lokale biblioteket for å låne noen bøker om nettopp disse stedene. Når jeg kom hjem fra biblioteket fikk jeg en epost fra Ray Simpson, den anglikanske presten som er grunnleggeren av det økumeniske og verdensvide fellesskapet 'Aidan- og Hildakommuniteten', med base på den hellige øya Lindisfarne.

Han skriver om Fetlar og et helt spesielt bønnebehov.

Men først noen få ord om Fetlar. Fetlar som er en av de nordlige øyene på Shetland, og som er blitt kalt for 'Shetlands hage', på grunn av den frodige dyrkbare jorda, har djupe norske røtter. Nå forteller Ray Simpson, at bestyreren for Open Gate på Lindisfarne, Graham Booth, her om dagen kjente et sterkt behov for å be for et retreatsted som finnes på Fetlar. Klokka var 11.00. Når han en tid hadde kjempet i bønn bestemte han seg for å ringe en venn av seg med god kjennskap til stedet.

Vedkommende kunne fortelle at kl.11.00 denne dagen hadde biskopen av Aberdeen og folkene hans bestemt seg for å legge ut den flotte eiendommen hvor retreatsenteret, The Centre of the Society of Our Lady of the Isles ligger, for salg. Dette inkluderer det gamle kapellet og bostedene på Aithness på Fetlar, The Ness, hvor mor Agnes, grunnleggeren av retreatstedet har hatt sitt kapell og sin bønnetjeneste, har bodd, samt St.Sunniva skete, som ligger nær ferjestedet.

Dette sier kanskje ikke leseren noe. Men la meg kort forklare: Mor Agnes fikk for mange år siden et kall til å reise til Fetlar for å be. Hun levde her i stillhet og bønn i flere år. Så kom andre til, og det ble dannet en kommunitet her, med et spesielt kall for å be for øyene i det nordlige Skottland, for Færøyene, Island og Norge. Nå er nonnene tilhørende denne anglikanske nonneordenen blitt gamle, og kan ikke bo her mer. Med mindre noen andre som kan videreføre kallet deres kjøper stedet, vil dette bønnestedet opphøre. Det ville være tragisk om en eller annen 'riking' kjøpte stedet og brukte det til noe helt annet. Stedet er 'innbedt' og ligger usedvanlig vakkert til. Bildet som følger denne artikkelen viser litt av den spektakulære naturen.

I sin epost spør Ray Simpson om ikke det er noen nordmenn som kunne tenke seg å kjøpe stedet og sikre det for fremtiden?

'Hvorfor Norge', spør Ray Simpson, og legger til: 'Fordi Norge hadde herredømme over disse øyene i hundrevis av år'.

Bønnebyrden jeg har kjent så sterkt på for Shetland i flere år er ikke blitt mindre med årene. Jeg har god kontakt med bederne på øya, men har ikke kjent til mor Agnes og bønnesenteret på Fetlar, men nå forstår jeg hvorfor jeg selv har kjent så sterkt for å be for akkurat dette stedet av de øyene som utgjør Shetland den siste tiden.

Kanskje en eller flere av de som leser dette kjenner at Gud kaller dem til å kjøpe dette stedet? Sikre dette bønnestedet for fremtiden?

Du kan lese mer om det her: http://www.d-s-r.co.uk/property/residential-complex-chapel.htm

og her: http://www.d-s-r.co.uk/property/saint-sunniva-skete.htm

Jeg hører gjerne fra deg om det finnes noen der ute som kunne tenke seg å kjøpe dette stedet, og jeg hører gjerne fra de av dere som kjenner dere kallet til å stå sammen med meg i bønn for dette.

Du kan skrive til meg på: bjornolav58@gmail.com

Bønnebyrde for Shetland og et fornyet bønneengasjement for nasjonene

Som jeg har skrevet på bloggen ved en tidligere anledning har jeg ikke klart å slippe tak i Shetland, etter at jeg var der og talte på Fire from the North konferansen i 2005. Jeg har hatt det store privilegiet å få besøke mange land i forbindelse med vårt internasjonale bønneengasjement. Å være vitne til hva Gud gjør i Russland, Frankrike, Spania, Storbritannia, Israel, Tyskland, Estland, Latvia - for å nevne noen av de landene vi har besøkt, har vært trosstyrkende og har gitt oss del i mange sterke opplevelser. Men det er likevel ikke noe sted jeg heller vil tilbake til enn Shetland! Det skjedde noe med meg der ute i havgapet, og Gud gav meg en bønnebyrde for øya og folket.

I går ringte jeg Andrew Harmsworth (bildet), lederen for Shetland Intercessors' Team. Jeg hørte stormen ule i bakgrunnen. Det blåser alltid på Shetland! Det var godt å høre hans stemme igjen, og den gode latteren! Jeg glemmer ikke besøket hjemme hos Sarah og Andrew, og jeg fortalte ham om Shetlands-genseren jeg kjøpte, og som jeg bruker hjemme for å holde varmen i vinterkulden. Den minner meg om å be for Shetland hver gang jeg tar den på meg! Men jeg trenger ikke en genser for å bli minnet om det. Det går ikke en uke uten at Shetland ligger tungt på meg. Og Andrew forteller at det skjer mye spennende der for tiden. Ting som ikke skaper overskrifter i avisene, men som gjør at Guds rike vokser. Jeg skal komme tilbake til det senere.

Nå ber May Sissel og jeg over om vi skal tilbake til Shetland i år? Siden denne bønnebyrden ikke vil slippe taket, er det fordi vi er kalt til å reise tilbake for å be på stedet, eller skal vi fortsette her hjemme? Hvorfor ligger denne bønnebyrden så tungt på meg? Jeg kjener på et fornyet kall til internasjonal bønnetjeneste, men jeg kjenner begrensningene. Vi har ikke de økonomiske midlene som skal til, og helseproblemene er hver dag en utfordring. Men jeg er sikker på at Gud har en plan. Og når man er i Guds vilje, så er man aldri på et tryggere sted, selv på det mest urolige sted i verden!

Til minne om Alan - en som tilbad midt i sykdommen

Gårsdagen ble annerledes. Den ble gråere - til tross for det vakre septemberværet. Brått og uventet fikk jeg beskjeden om at Alan Andrews (bildet) var gått hjem til Gud. Jeg visste ikke at han var syk, vi hadde mistet kontakten.

Jeg traff Alan og hans kone Lynda på Shetland i 2005. Av og til er det bare slik at man treffer et annet menneske, og når man gjør det, er det som om man alltid har kjent hverandre. Slik var det med Alan. Jeg var invitert som en av talerne til denne transatlantiske bønnekonferansen. Blant de mange deltagerne var Alan og Lynda. Jeg merket fra første stund at det var mennesker med en lidenskap for Jesus, som er sjelden vare. De gjorde inntrykk på meg med sin ekthet, tilstedeværelse, med sine spørsmål, med hungeren etter mer av Gud. Etter konferansen holdt vi kontakt via mail, og håpet var en dag at vi skulle sees igjen. Slik gikk det ikke.

6. september døde Alan av lungekreft, bare 62 år gammel.

En annen venn, Andy Raine - en av lederne for Northumbria Community, en keltisk kommunitet, skriver for å informere om det som har skjedd, og beskriver Alan på denne måten:

Høyt elsket og verdsatt.

Det er sant. Høyt elsket av Gud, og av alle sine mange venner, og verdsatt av alle som kjente ham.

Jeg ble sittende å se på bilder på Facebook i går, og der - på bilder fra en 48 timers bønn og lovsangskonferanse i Bangor i Nord-Irland i 2010, finner jeg igjen Alan. Jeg ser han er stert preget av kreftsykdommen. Men midt blant de som lovpriser og tilber Gud står han: I ærbødighet, i tilbedelse.

Det gjør et veldig inntrykk. En mann så preget av sykdommen som har gjort ham gusten, gir alt han har og mer til i tilbedelse av Ham som Alan elsket mer enn noe annet på jord: Herren Jesus.

Nå er han hjemme hos Gud. Når jeg hørte om hans død, kom jeg til å tenke på ordene fra Salme 112,6:

"For den rettferdige skal være i evig minne".

Ja, Alan vil bli husket - av mange. Måtte Guds shalom hvile over de han etterlater seg.

Kristne på Shetland forbereder seg til å gi evangeliet til tusenvis av turister

Kristne på Shetland er klare til å ta imot tusenvis av turister i forbindelse med seilregattaen "The Tall Ships Races" som går av stabelen 21.-24. juli. I tillegg til dette ankommer 52 cruisebåter Shetland dette året. For å gi disse muligheten til å høre evangeliet har kristne på øya trykket opp et evangeliseringshefte. Shetland Voice er blitt trykket i 10.000 eksemplarer og heftet inneholder fire personlige vitnesbyrd fra kristne på Shetland, en side med Guds løfter, en bønn man kan be om man ønsker å motta Jesus som sin personlige Frelser og Herre, tilbud om oppfølgingslitteratur og kontaktinformasjon til en lokal menighet.

La oss stå sammen med vennene på Shetland om at dette heftet må bære rik frukt og at mange må komme til tro på Jesus ved å lese det.

På bildet ser du min gode venn Andrew Harmsworth, som leder Shetland Intercessors Team.

Tenk om vi kunne ta søndagen tilbake!

Jeg drømmer om at kristenfolket i Norge tar søndagen tilbake!

I går fikk jeg et bønnebrev fra Shetland. Der skriver Jean Keith fra Skellister (kart og bilde) om minnene hun har fra sin barndoms søndager. Jeg har valgt å oversette deler av det hun skriver. Dette er selvsagt historie, men likevel: Tenk om vi kunne gjøre søndagen - Kristi oppstandelsesdag, til noe spesielt - igjen!

"Når jeg vokste opp var søndagen hviledag. Forberedelsene startet på lørdagen, når huset ble gjort rent, bakingen unnagjort, innkjøpene foretatt på butikken, vann hentet fra brønnen og dyrene hadde fått fòr.

Søndag morgen kunne folk sove en time lenger. Etter at vi hadde melket kyrene og gitt dem mat, tok vi på oss søndagsklærne. De hadde blitt lagt frem kvelden før. Jeg likte å besøke naboen vår, Eliza, som var blind og vanfør. Mannen hennes og de to sønnene de hadde skiftet på meg å lese i Bibelen for henne. Jeg likte å dra stolen inntil peisen som brant med en nydelig ild, på en krok over ilden hang kjelen med teavannet. Å, som jeg skulle ønske at jeg kunne ha startet på skolen så jeg kunne lære å lese og ta min del av lesningen!

På kvelden dro vi til kapellet. Folk kom fra alle retninger til fots - det var ikke mange bilene den gangen. Kvinnene bar vakre hatter på hodene (1.Kor 11,5). Når vi nådde døra inn til kapellet kunne vi høre noen spille på orgelet. Sangen var så nydelig. Noen sendte alltid rundt en pose med sukkertøy. Barna elsket å slippe myntene ned i kollektkurven med trehåndtak. Etterpå dro vi hjem på tea. Da var klokka blitt åtte. Så skrev vi brev til de som var ute på sjøen. Når vi var ferdige med dette var det kveldsbønn og så gikk vi til ro for natten."

Evangelist fra Skottland grunnla Brødrasamkoman på Færøyene

I dag har jeg lest om William Gibson Sloan (bildet), evangelisten fra Skotland, som ble grunnleggeren av Brødrasamkoman på Færøyene. Dette er evangeliske menigheter som tilhører det som går under navnet Plymouth Brethren. Nå er jeg interessert i både Plymouth Brethren og Færøyene, så dette passet i grunnen veldig bra! Interessen for Færøyene er noe jeg deler med min kone, og vi håper begge en dag å komme dit. Jeg ble invitert for noen år siden, men sykdom gjorde det umulig for meg å reise.

Mens jeg leste om William Gibson Sloan oppdaget jeg at Brødremenigheten på Færøyene kan feire 130 års jubileum i år. Da ble nemlig den aller første Ebenezer Hall bygget i Torshavn. Brødremenigheten er forøvrig det nest største trossamfunnet på Færøyene, etter Folkekirken.

William Gibson Sloan ble født 4. september 1838 i Dalry i North Ayrshire i Skotland og han dør faktisk på sin fødselsdag i Torshavn i 1914. Han kom fra en katolsk bakgrunn, men kom tidlig i kontakt med Plymouth Brethren på hjemstedet. Begreper som "troende dåp" og "brødsbrytelse" ble aktuelle for ham, og etter en tid ble han døpt. Det skjedde etter at han reiste ut som misjonær for Traktatmisjonen til Shetland. Her kom han i kontakt med øyas baptister, ble som sagt døpt, og han feiret nattverdfellesskap med dem. Men han så aldri på seg selv som baptist.

I 1865 fikk han kall til å reise til Færøyene. Han hadde hørt om øya via fiskere på Shetland som hadde vært på Fæøyene. De kunne fortelle om det store behovet for evangelisk forkynnelse. Sloan virket også en tid på Orkenøyene. Færøyene var ingen enkel arbeidsmark for Sloan. Han møtte sterk motstand, blant annet fra sognepresten i Toshavn som holdt en serie foredrag hvor han advarte mot William Gibson Sloans forkynnelse. Avisenes leserbrevspalter var også fulle av angrep på Sloan fra andre prester og lutheranere.

Men i 1880 kom de første gjennombruddene ved at mennesker bøyde kne for Jesus, og lot seg døpe på sin bekjennelse. 12. november 1880 regnes som Brødreforsamlingenes fødselsdag da den første forsamlingen feiret nattverd for aller første gang. Etter denne dagen ble det grunnlagt forsamlinger en rekke steder på Færøyene, og Brødrasamkoman teller i dag oveer 30 forsamlinger. 12 prosent av befolkningen på Færøyene tilhører Brødremenigheten.

William Gibson Sloans giftet seg med Elsebeth Isaksen fra Geil, de fikk seks barn. Deres yngste sønn, Andrew, fulgte i sin fars fotspor og ble også evangelist på Færøyene. Elsebeth døde i 1939.

Brødremenigheten Ebenezer i Torshavn har egen nettside. Du finner den her:

http://www.ebenezer.fo/

En ivrig forbeder og arbeider i Guds rike har gått hjem til Herren

Shetland har mistet en trofast forbeder. Denne helgen fikk jeg vite at Sandra Watt (54) døde etter en tids sykdom 1. juli. Jeg traff Sandra i forbindelse med "Fire from the North" konferansen i 2005, hvor jeg var en av talerne, og hun gjorde et sterkt inntrykk på meg. I bønnebrevet fra den nasjonale bønnebevegelsen på Shetland skriver de at "hele kirken" opplever sorg ved Sandra Watt's død. Det er ikke vanskelig å forstå, for Sandra satte djupe spor etter seg på Shetland og var elsket i alle sammenhenger. Ikke minst var hun en ivrig forbeder for alt Guds verk på Shetland.

Hun var et aktivt medlem av Baptistmenigheten i Lerwick (bildet) hele sitt liv. Sandra, som var født i Lerwick, som er hovedstaden på Shetland, i en søskenflokk på åtte - Sandra var eldst - tok i mot Jesus som sin Frelser og Herre som ei ung jente. Siden den gang var hun aktivt med i baptistmenigheten, men også i felleskristent arbeid. Sin mann, George, traff hun da også på en felleskristen kafe som ble drevet i Lerwick etter gudstjenestetid og som samlet mye folk.

Ekteparet Watt var involvert i sommerleire for barn, drev et aktivt ungdomsarbeid og var ansvarlige for søndagsskolearbeidet. Den siste tiden Sandra levde drev de "Pepperklubben", et bibelstudieopplegg for ungdom i sitt hjem.

Sandra var virkelig hengitt til alle barn og unge. De lå på hennes hjerte. Og så var hun så glad i å synge. Først sang hun sammen med sine søstre, senere sammen med George og ulike grupper. Aktiv var hun også i Gideons arbeid, og i støtte til radiomisjon. Hun holdt god kontakt med misjonærer og var deres store støttepartner på Shetland. Ikke minst gjaldt dette Far East Broadcasting Associates på Kypros.

Sandra Watt levde virkelig i tråd med ordene fra 1.Kor 15,58:

"Derfor, mine elskede brødre, vær faste og urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning, da dere vet at deres arbeid ikke er forgjeves i Herren."

Hva Baptistmenigheten i Lerwick angår så er det en menighet som ble grunnlagt før 1894, da kirkebygget som du ser på bildet ble bygget dette året. Menigheten bygger nå nytt menighetslokale for sin virksomhet. Det gamle kirkebygget skal omgjøres til leiligheter og drives av noe som kalles Hjartland Housing Associations. De norske navnene går igjen!

En bønn, syndsbekjennelse og velsignelse

På denne dagen for Kristi lidelse og død la oss være ett med Ham og Hans sår. Vi søker å trå i Kristi fotspor, Han som har vist oss veien, i styrke, i svakhet.

Jesus, du ble drevet ut i ørkenen, ledet av Ånden. Ta fra oss alt som ikke er av deg.

Syndsbekjennelse i stillhet eller som følger.

Tilgi oss for våre selviske handlinger,
våre tomme ord og våre sårende ord.

Pause

Tilgi oss for våre falske begjær, vår hevnlyst
og for det vi ikke har brydd oss om.

Hellige Jesus, hengt på et tre, seierherren over døden,
tilgi oss for disse syndene våre,
fri oss fra det onde og gi oss kraft til nytt liv.

Må Kristus, som vandrer med sårmerka føtter,
gå sammen med deg på veien.
Må Kristus, som tjener med sårmerka hender,
strekke ut dine hender til tjeneste.
Må Kristus, som elsker med et sårmerka hjerte,
åpne ditt hjerte til kjærlighet.

(Utdrag fra morgenbønnen fredag, som bes i St.Hilda og St Aidan kommuniteten på Lindisfarne, forfattet av kommunitetens leder, Ray Simpson.)

Dagens bloggbilde er fra reisen vi foretok for noen år siden til Shetland.

Guds svar på Janteloven, del 2

Her følger andre del av Guds svar på Janteloven. Bakgrunnen for at disse svarene gis er den transatlantiske bønnekonferansen på Shetland (bildet) i 2005.

6. "Du skal ikke tro at du er mere enn oss". (Dette er fiendens løgn) Sannheten er at "han som er i dere, er større enn han som er i verden." (1.Joh 4,4)

7. "Du skal ikke tro at du duger til noe". (Dette er fiendens løgn) Sannheten er "alt makter jeg i ham som gjør meg sterk." (Fil 4,13)

8. "Du skal ikke le av oss". (Dette er fiendens løgn). Sannheten er at det er "ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus." (Rom 8,1)

9. "Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg". (Dette er fiendens løgn). Sannheten er "verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre." (Rom 8,39) "Kan en kvinne glemme sitt diende barn, og ikke ha ømhet for sønnen hun fødte? Og selv om en mor kan glemme, så kan jeg aldri glemme deg." (Jes 49,15)

10. "Du skal ikke tro at du kan lære oss noe". (Dette er fiendens løgn). Sannheten er "det han sier dere, skal dere gjøre." (Joh 2,5)

Guds svar på Janteloven, del 1

Som jeg har skrevet tidligere på bloggen er jeg i tanken og i mine bønner stadig tilbake på Shetland (bildet). Jeg klarer ikke å gi slipp på inntrykkene herfra, og konferansen "Fire from the North" i 2005, hvor jeg var en av talerne, blir jeg stadig minnet om. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg ber Gud vise meg om Han har noen plan med dette. Jeg har reist til mange steder, og sett mye vakkert og flott, men Shetland er det eneste stedet jeg virkelig lengter tilbake til. Vil du være med på å be om hvorfor det forholder seg slik, og om Gud vil at jeg skal reise tilbake dit? 26 nasjoner var representert på denne meget strategiske bønnekonferansen, ja jeg vil kalle det en særdeles viktig profetisk bønnekonferanse for hele Skandinavia, Storbritania, Irland, Færøyene, Island og selvsagt Shetland. En av de tingene som ble tatt opp, både i undervisningen til Rev Mark Stibbe fra St Andrew's Church i Chorleywood, og i de ulike bønnesamlingene var hvilken innflytelse Janteloven har hatt og har på våre nasjoner. Janteloven representerer djevelens løgn over oss, og vi trenger virkelig å ta tak i det åndelige feste den representerer over våre liv, våre menigheter og våre nasjoner. Jeg skal i denne artikkelen og i de kommende se på hva Janteloven faktisk sier, og sammenligne dette med hva Guds ord sier om det tilsvarende. Jeg har fått god hjelp fra Jean Black som var med på konferansen. Teksten til Janteloven er hentet fra Aksel Sandemoses bok: En flyktning krysser sitt spor, som utkom første gang 1933:

1. "Du skal ikke tro at du er noe." (Dette er fiendens løgn) Sannheten er at jeg er Guds favoritt. "Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet, for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt undefulle lys." (1.Pet 2,9)

2. "Du skal ikke tro at du er like så meget som oss." (Dette er fiendens løgn) Sannheten er at jeg ble håndlaget av Gud. Han har en spesiell hensikt og plan for meg. "Jeg takker deg fordi jeg er skapt på skremmende, underfullt vis." (Salme 139,14) "For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp." (Jer 29,11)

3. "Du skal ikke tro at du er klokere enn oss." (Dette er fiendens løgn) Sannheten er at jeg er vis i Kristus. "For hvem kjente Herrens sinn så han kan gi ham råd? Men vi har Kristi sinn." (1.Kor 2,16)

4. "Du skal ikke innbille deg at du er bedre enn oss." (Dette er fiendens løgn) Sannheten er at jeg er Kristi medarvinger. "Men er vi barn, er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham, så vi også skal få del i herligheten sammen med ham." (Rom 8,16-17)

5. "Du skal ikke tro at du vet mere enn oss." (Dette er fiendens løgn) Sannheten er at Gud vil øke vår kunnskap om seg. "Da skal dere leve et liv som er som er Herren verdig, og som helt og fullt er til glede for ham, så dere bærer frukt i all god gjerning og vokser i kjennskap til Gud." (Kol 1,10)

De neste fem punktene i Janteloven følger i neste artikkel.

(fortsettes)

Bønnekonferanse på Orkenøyene

4.-8.april arrangeres det en bønnekonferanse på Orkenøyene. Dit skulle jeg svært gjerne ha reist. For fire år siden var jeg en av hovedtalerne på en bønnekonferanse på Shetland, og har mange ganger drømt om å reise tilbake dit - og håper også det skal kunne la seg gjøre, kanskje i år eller neste år. Jeg har fått en slik kjærlighet og nød for disse øyene ute i havgapet! Det må være Gud som har lagt det slik inn over meg. Jeg har besøkt mange steder rundt om i verden, men intet sted, ved siden av Israel, har jeg lengtet slik tilbake til som til Shetland. Bønnekonferansen på Orkenøyene vil bli holdt på Kirkwall, som er hovedstaden på Orkenøyene. Det legges opp til et variert program, med rik anledning til å be. Flere av talerne er enten fra Orkenøyene eller Skotland. Det synes jeg er veldig flott, for ved slike konferanser er det ofte utenlandske talere. Søndag 6. april legges det opp til at konferansens deltagere tar del i gudstjenesten i en av de lokale kirkene på øya. Bak bønnekonferansen står seks kirkesamfunn: The Church of Scotland, Christian Brethren, Baptistene, Frelsesarmeen, United free Church of Scotland og Christian Growth Centre. Ta kontakt om du ønsker informasjon om bønnekonferansen.