Alfred Delp, var en jesuittprest, som ble henrettet av nazistene 2. februar 1945 fordi han nektet å godta det tredje riket og forlate jesuittordenen. Mens han satt i fengsel, mediterte han over Fadervår. Her er hans tanker om ordene: "La ditt navn holdes hellig."
Med setningen, "La ditt navn holdes hellig", lærer oss å be for det verdige idealet, for den uangripelige, hellige, ærede standarden. Med mindre de har noe av høyeste verdi, noe i sentrum av deres vesen som de kan ære, forverres menneskene gradvis. Den menneskelige natur er så konstituert at den må ha noe hellig som den kan tilbe, ellers blir den trang og forvrengt, og i stedet for en hellig æresgjenstand vil noe annet ta dens plass. Jeg burde vite det for jeg har nettopp kommet ut av en morderisk dialog med et slikt selvutnevnt æresobjekt. Disse erstatningsverdiene er langt mer autokratiske og krevende enn den levende Gud selv. De har ingen anelse om høflighet eller å vente på deres tur ... Alt de vet er krav, tvang, makt, trusler og likvidering. Og ve alle som ikke samsvarer.
Guds ord bør fremkalle og motta den store æren som denne setningen antyder: lovprisning, ærbødighet, ærefrykt... Guds navn er det aller helligste, den sentrale stillheten, det som fremfor alt annet krever ydmyk tilnærming. Vi burde ikke bare tro på sannheten i sentrum av vårt vesen, på hensikten med vår eksistens, men vi bør også bære vitnesbyrd om denne troen ved den riktige oppfyllelsen av vårt livs formål. Vi bør underlegge alt denne hellighetsloven og avvise alt som ikke harmonerer med den. Gud, det store objektet for vår ærbødighet, vil da også være hele livet vårt. "Det er ingen frelse ii noe annet navn" (Apg 4:12). Hvor lite er det å si når vi har sagt dette. Og hvor mye det er sagt er bare ikke skrånende. Vi har så mange fromme setninger som er helt uten ekte ærbødighet for Gud. Religiøs kyskhet og stillhet går godt sammen.
La oss gjenoppta praksisen med å gi navn til liv og ting. Jeg har vært et nummer lenge nok til å vite hva det vil si å være navnløs og hvilken effekt det har på livet. Så lenge livet i seg selv ikke har noe navn, eller i det minste ikke noe som det hedrer, vil mennesker og ting fortsette å miste sin identitet i det fryktelige regimentet og anonymiteten vi har sunket ned i. Livet har et følsomt nervesystem som alt henger sammen gjennom. Siden Guds navn ikke lenger er det første og fremste av alle navn i landet og folkets stemme, så har alt annet som en gang var dyrebart og verdsatt, mistet navnet sitt og blitt utsatt for falske og forfalskende merkelapper. Klisjeen, merkelappen, uniformen, slagordet, «massenes dominerende trend» – dette er våre herskere. Og det er synd på mannen som våger å skille seg ut, forkynne sine egne tanker eller bruke sitt eget navn.
Bønn er vår vei til frihet og utdanning i bønnmetoden er den mest verdifulle tjenesten vi kan gi menneskeheten. Det gjør det mulig for templet og alteret igjen å innta sin rettmessige plass og for menneskeheten å ydmyke seg og måle sitt ansvar i Guds navn.
Utdrag fra The Prison Meditations of Father Delp, Herder and Herder ©, og gjengitt i det anabaptistiske tidsskrifftet The Plough. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c) Billedtekst: Jan Toorop, Selvportrett
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar