Det eukaristiske fellesskap

"Når vi feirer eukaristien samles alle medlemmer i fellesskap med hverandre, de overgir til Faderen sammen med Sønnen, for at kommuniteten skal bli en plass for himmelrikets nærvær på jorden og kilden til liv ...

Det er bare når man har spist Kristi kropp at man selv kan gi seg for andre og bli brød for andre. Kristi brutte kropp i eukaristien kan bare tas i mot om man ser den i relasjon til de fattiges brutte kropper og hjerter. Og deres brutte kropper og hjerter finner sin betydning i Kristi brutte kropp. Mange personer med handikap kan ikke tale, men alle uttrykker sin kjærlighet eller frykt gjennom kroppen...Mange personer med handikap har heller ingen mulighet til å forstå ordet, men de kan spise hans kropp.

Ekte økunemikk består ikke å ta bort alle forskjeller, men tvert i mot å respektere og elske dem. Hver og en mp kjenne og elske sin egen tradisjon. Om vi ikke kan spise ved samme eukaristiske bord, så kan vi spise sammen ved den fattiges bord. Om vi ikke kan drikke av den samme eukaristiske kalk, så kan vi drikke av lidelsens kalk. Det er vår særskilte gave,"

- Jean Vanier sitert i Syster Sofie O.P.: Vilket himla liv. Om gemenskap, kloster och nya kommuniteter. Artos 2015, side 215-217

Den Gud som forvandler våre liv

Jeg holder fortsatt på å lese "Vilket himla liv" av dominikanersøster Sofie. Sjeldent har en bok velsignet og utfordret meg så mye. Syster Sofie øser av et friskt kildevell, og med stor og moden livsvisdom.

Hør på dette, her i min oversettelse:

"Det er ikke vår oppgave å bryte ned andres forsvar og rive ned deres masker... Oftest er det bare Gud som har så stor fintfølelse og medfølelse at han kan gjøre det på en måte som blir konstruktiv.

Spontant beskytter vi oss mot tilrettevisning og invadering. Ofte fører det til at vi styrker forsvaret. Men Gud gir seg ikke. Gjennom livets omstendigheter og i relasjonene til dem vi lever med, bryter Gud ned våre overlevelsesmekanismer. Han ødelegger også de avgudene som er skapt av dem vi har gjort oss avhengige av og legger kjepper i hjulene for prosjekter som drives mer av vårt ego enn av vår vilje til å tjene. Det kan skje plutselig eller på lang sikt, avhengig av hver og ens personlighet og karakter.

Vi har alle vårt unike evighetsansikt som Gud skulpturerer fram gjennom livets omstendigheter, vi har våre særegne sår, den 'hoftekam' som gjør at vi alle halter oss frem en anelse etter å ha kjempet med Gud, den Gud som når lengst inn i vår sårbarhet." (side 97-98)

Når livet endres og vi må slippe taket og finne vår identitet på nytt

I forlengelsen av det jeg skrev om hvordan Guds kall og tjenesten for Gud kan forandre seg gjennom årenes løp, blant annet gjennom endringer i våre liv gjennom sykdom, alderdom og andre omstendigheter, henviser søster Sofie til Corrie ten Boom (bildet):

"Under 2. verdenskrig organiserte den hollandske forfatterinnen Corrie ten Boom en motstandsbevegese som reddet hundrevis av jøder fra utryddelsen. Hun gjorde det med sitt eget liv som innsats, hvilket krevde heroisk mot. Etter krigen tok hun initiativet til et annet risikofylt oppdrag. Men hun konstanterte at hun ikke hadde mot til å gjennomføre dette. Det var ikke lenger hennes kall. Mot var ikke hennes 'eiendom',  og hun måtte ganske enkelt akseptere det. Men så kunne hun gå inn i andre oppgaver og tjene på en ny måte gjennom å skrive og forelese."

Så legger søster Sofie til:

"Når man gjør saker for andre identifiserer man seg lett med sin funksjon og de privilegier den fører med seg. Kanskje våker man over den og er forferdelig redd for å slippe taket i den, for det ville innebære at man døde litt og ble konfrontert med sin egen indre tomhet."

Så sant dette er.

Hvor har jeg min identitet? I det jeg gjør eller i hvem jeg er? Og hvem er jeg i så fall? Dette er tanker jeg sysler med om dagen, og som opptar meg.

Visdom når livet kjennes tungt

En bok er blitt meg til stor hjelp den siste tiden. Egentlig har jeg  lest i den ganske lenge, og burde vært ferdig for lengst, men av en eller annen grunn har jeg ikke kommet lenger enn til side 96. Nå tror jeg det er en mening med det!

Søster Sofie O.P, tilhører dominikanerne og lever i St.Dominikus kloster utenfor Lund i Sverige. Jeg vil tro vi er omtrent like gamle. Hun har skrevet flere bøker, blant annet en svært velskrevet bok om kroppens teologi, men den jeg leser er denne: Vilket himla liv.

I den skriver søster Sofie noe om noe som berører meg så sterkt, nemlig om kallet og hvordan det kan endre seg når livet endrer seg, som for eksempel når man blir alvorlig syk.

Søster Sofie skriver om de gavene Gud har gitt oss: "Det skjer at gavene blir tatt fra oss. Om Gud vil så får vi dem tilbake på en ny måte langt senere, kanskje man da allerede har sluttet å tenke på dem."

Det er så lett at gavene Gud har gitt oss, kallet Gud har gitt oss, blir vår identitet. Men det er Jesus, Hans liv, som må bli vår identitet. Dette er lettere sagt, enn gjort og det å slippe tak i ens gave og kall er ikke gjort i en håndvending.

Søster Sofie forteller om en prior i et kloster som hadde et klostermedlem som var en svært begavet komponist. Prioren ba denne broderen om å legge musikken til side. Han gjorde det for å prøve ham. Det var ikke lett for denne broderen, særlig ikke når inspirasjonen kom til å komponere ny musikk. Men han adlød. Og litt om litt oppdaget han at de gavene han ble tvunget til å ofre kom tilbake til ham på en eller annen måte, om han bare fortsatte å tjene i andre oppgaver. Iblant i form av ny musikk, lengre fremme, men også i form av andre gaver som større tålmodighet, ydmykhet, sinnets fred eller en følelse av frihet.

"Det hører med til ydmykheten å bekrefte sine gaver," skriver søster Sofie og så legger hun til: "Ydmykhet handler ikke om å si at man er dårlig til å gjøre ting, men har med sannhet å gjøre." Så siterer hun fra boken: "Icke vetandets moln": "Hvert menneske som virkelig ser og oppdager seg selv slik som hun er, er virkelig ydmyk." Så legger søster Sofie til: "En overdreven selvforakt er en annen form for stolthet."

Søster Sofie understreker sterkt at en gave vi får ikke er et mål i seg selv.

"Man må ikke klamre seg til dem og forveksle dem med sin identitet. Vi har bare fått dem til låns og forvalter dem så lenge Gud vil. En ny utnevning, sykdom eller ganske enkelt vår alder kan gjøre at vi må slippe tak i alt dette. Iblant drar Gud resolutt tilbake sin nåde, slik at vi ikke lenger klare å utføre det vi skal. Da gjelder det å være følsom og slippe taket, hvilket for det meste er svært vanskelig."

Dette treffer meg der hvor jeg befinner meg i livet akkurat nå. Jeg er kanskje ikke alene om det.

Å knyttes til alle dem som tror på Ham

'Fra det øyeblikk vi sier at vi tror på Kristus preges våre relasjoner av noe nytt: Vi knyttes til alle dem som tror på Ham, og relaterer til dem som søsken.

I Matt 12,50 sier Jesus: "For dem som gjør min himmelske Fars vilje, er min bror og søster og mor."

Dette er noe helt nytt i verdenshistorien, en revolusjon, som ikke finnes noe annet sted enn i Bibelen. Når man tror på Kristus blir man bror og søster med alle andre troende. Det finnes ikke lenger noen fremmede:

"Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri, her er ikke mann og kvinne. Dere er alle én i Kristus Jesus." (Gal 3,28)

I det kommunistiske manifestet finnes tanken på et universelt brorskap, men der blir man 'kamerater'. Det er ikke sanne sak. Venner og omgangskrets kan man velge, foreninger, partier og klubber likeså, men søsken velger man ikke. Man er bundet til hverandre. Den dimensjonen preger det kristne fellesskapet til forskjell fra hvert annet kollektiv eller parti.'

Syster Sofie O.P: Vilket himla liv. Om gemenskap, kloster och nya kommuniteter. Artos, side 24-25. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Mysteriet som heter kirke

'På samme måte som Jesus både er menneske og Gud er kirken både menneskelig og guddommelig; hun er den nye Adams kropp. Jesus og hans disipler er så djupt forenede i en eneste kropp, at kirken blir den plass på jorden der vi allerede nå får delta i Treenighetens indre fellesskap.

Verken vennskap eller kjærlighet eller enda mindre noen sosial sammenslutning kan på djupet tilfredsstille vår tørst etter fellesskap. Ingenting som mennesket skaper eller som bare beveger seg på det menneskelige plan kan rive oss ut av vår ensomhet.

Kirken er den eneste som kan møte vår innerste lengsel. Hun er 'full av Treenighet', og virkeliggjør vår djupeste lengsel etter tilhørighet og enhet. Det guddommelige fellesskapet inneholder ikke bare hvert enkelt menneskes forening med Gud, men også samtidig alle menneskers forening med hverandre. I Jesus 'sammenfattes alt, alt i himmelen og på jorden'.

'Hvor ulike er ikke menneskene, med motsatt mentalitet og ulike bekymringer, smak og uttrykksmåter. Det er den samme menneskelige natur, som de alle har del i, men den hindrer dem ikke fra å misforstå hverandre. Men takket være kirken kan de som synes å være mest fremmede for hverandre og som gjorde alt for å skille seg fra hverandre, plutselig nærme seg hverandre, svare på samme kall og ha del i samme kjærlighet'. (Henri de Lubac: Méditations sur l'Église).

Den franske poeten Paul Claudel beskriver kirkens mysterium som en 'cummunio' der alle i himmelen og på jorden blir en kropp i Herren.'

Syster Sofie O.P: Vilket himla liv. Om gemenskap, kloster och nya kommuniteter. Artos 2015, side 23-24. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Hvilket himla liv!

'Ingen kan leve uten åndelige røtter. Eller djupe bånd av tilhørighet, akkurat de bånd som blir strukket og svekket når tempoet øker og alle konkurrerer med alle...

I 1975 ble 'Les fraternités monastiques de Jérusalem', en ny klosterbevegelse bestående av brødre og søstre grunnlagt, som hver dag drar hundretalls stressede og isolerte bybeboere til kirker i Paris, Brussel, Köln, Rom, Montreal... Der finner de et åndelig hjem. En kilde midt i ørkenen. En oase av indre skjønnhet mitt i støvet. Stillhet som drukner støyen...

Symbolet på denne lykksalige tilstand av samhørighet er ikke en hage, et tapt paradis i Eden, men en by: det nye Jerusalem. På 300-tallet, når den monastiske bevegelsen ble født, hadde de kristne begynt å bli en majoritet i samfunnet. Da trengte de mest voldsomt lengtende gudssøkerne å slite seg løs fra bylivet og sivilisasjonen for å dra ut i ødemarken ...

I vår tid begynner hittil ukjente profetrop å bli hørt på ulike steder i verden, som et symptom på den alt mer akutte isolasjonen og anonymiteten. Det har dukket opp nye former for ordensliv og kommuniteter i Frankrike, Italia, Sør-Amerika, USA ... De fleste er ikke blitt født for å utføre noe særskilt verk, som å åpne skoler eller sykehus, men helt enkelt for å skape fellesskap; ikke først og fremst for å hengi seg til botshandlinger og streng askese, men for å hjelpe hver og en til å finne seg selv ved å leve sammen med andre; ikke for å flykte fra verden men for å gi verden et hjem. Omkring disse monastiske fellesskapene knyttes ofte lekfolk og familier til en utvidet familie. Ikke noe profetisk tegn kan være like sterkt for vår tids rotløse mennesker.

Når den tidligere paven Benedikt XVI ble spurt om hvordan morgendagens kirke så ut for ham og hva som ga ham håp svarte han at den lå i nye former for fellesskap:

"Kirken kommer til å bli mindre lik et stort foretak og mer en minoritetskirke som overlever i små, levende kretser der overbeviste kristne kommer til å bli kirkens salt ... Nye former for monastisk liv har allerede begynt å bli formet i verden. Om man ser etter finner man et forbløffende mangfold av kristne livsformer, og takket være disse er morgendagens kirke allerede midt iblant oss."

Oversatt fra Syster Sofie O.P: Vilket himla liv. Om gemenskap, kloster och nye kommuniteter. Artos 2015. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Billedtekst: Syster Sofie. Foto: Dagen.se

Fremtidens kirke

I går tok jeg fatt på en bok som fra første side har vekket både min nysgjerrighet og begeistring: 'Vilket himla liv, med undertittelen: Om gemenskap, kloster och nya kommuniteter'. Den er skrevet av Syster Sofie, som er samme person som skrev boken om kroppens teologi, en bok som har vakt stor oppmerksomhet.

Jeg kommer tilbake med mer om denne boken senere. De som leser bloggen vet at jeg har stor interesse for den nymonastiske bevegelsen, og drømmer selv om å etablere en slik kommunitet på mitt hjemsted.

Det har jeg skrevet om ved flere anledninger. Det jeg derimot vil nevne nå er en oppsiktsvekkende uttalelse om søster Sofie, nevner allerede i innledningen av boken.

Når den tidligere paven, Benedikt XVI ble spurt om hvordan han så for seg fremtidens kirke og hva som gav han mest håp svarte han at han så den for seg i nye former for fellesskap.

Hør bare:

'Kirken kommer til å bli mindre lik et stort foretak og mer enn minoritetskirke som overlever i små, levende kretser der overbeviste kristne handler i følge sin tro. Men det er på nøyaktig denne måten den igjen blir jordens salt... Nye former for monastisk liv har allerede begynt å formes i verden. Om man ser etter finner man et forbløffende mangfold av kristne livsformer, og takket være disse er morgendagens kirke allerede tydelig iblant oss'. (side 11-12)

Jeg tror sannelig den forrige paven har aldeles rett. Hans utsagn er profetisk.