Noen tanker om påskestengte kirker

Det blir en underlig påske med stengte kirker - særlig på 1.påskedag. Underlig blir det også å ikke feire gudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet, vi som i flere år har feiret en tidlig morgengudstjeneste der. Men det er mye som er underlig i den tiden vi lever i. Det er likevel viktig å ta alle de hensyn som må tas for å redde liv. Mange kirker verden over har mistet prester, pastorer og menighetsmedlemmer på grunn av Covid-19.

Men det er et annet forhold jeg vil peke på: de tusener på tusener av kristne som ikke har noe kirkebygg å feire gudstjeneste i på grunn av forfølgelse. De kommer sammen i hjemmene, der det er mulig, eller i skoger, huler eller utendørs. Mange må holde seg skjult. Kanskje påskestengte kirker vil få oss til å huske på den lidende og forfulgte kirke?

Men når alt dette er sagt, er det også viktig å huske at kirken ikke er et hus, men en kropp. Kirkebygg kan være vakre og funksjonelle, men Guds hus er og blir mennesker.

Billedtekst: Katedral på Sicilia. Foto: Pixabay

Menighetsliv blir aldri som før

Avisen Dagen gjengir i dag synspunktene til kristne fremtidsforskere og analytikere i både Storbritannia og USA som mener at pandemien vi nå opplever vil endre kirke- og menighetsliv for alltid.

Det gjenstår å se selvsagt, men det er klokskap i å forberede seg på store endringer. Jeg tror de aller fleste av oss tenker som så, at med det samme vi har fått bukt med viruset, så er vi tilbake i normale rutiner og former.

Men for mange pastorers vedkommende, eksisterer ikke lenger deres virksomhet, og vil kanskje aldri komme til å gjøre det. Hvordan skal vi tenke nytt? Ikke bare om ti år frem i tid, men nå?

Omstillingene er alllerede i gang, ikke minst når det gjelder bruken av sosiale medier. Stadig flere streamer og overfører gudstjenester, og mange er de som har tatt i bruk disse digitale løsningene. Forrige søndag streamet 58.000 kirker sine gudstjenester live bare i Storbritannis. Hvor mange menigheter som gjør dette i Norge vet jeg ikke, men det er mange.

Spørsmålet er om de store menighetenes og de store samlingenes tid er forbi?

Mot slutten av artikkelen peker en av intervjuobjektene på følgende:

'Vi kommer ikke tilbake til den gamle normalen. Den nye normalen kan kreve samlinger på ikke mer enn ti. Og seks fots avstand mellom mennesker.'

Det vil skape store utfordringer. Dette gir meg en fornyet tro på små kommuniteter, hvor troen leves ut i hverdagslivet.

Vi må huske at menigheten aldri har vært en bygning, men mennesker.

Fra trendy menighet til reformasjonens røtter

Det vakte berettiget oppsikt når Magnus Persson (bildet) foretok en radikal u-sving fra å være pastor for Skandinavias kanskje mest trendy kirke, til å gjenfinne de reformatoriske røttene og dermed hjelpe medlemmene i United Malmö til å få en soldig grunnvoll å bygge sine liv på.

Nå har han skrevet bok: "Kristi kyrka" med undertittelen: "Om kyrkans kännetecken", hvor han gir en grundig begrunnelse for hvorfor han har fått hjelp og ballast i livet ved å vende seg til Skriften - og bøkene til Martin Luther, Carl Olof Rosenius og Bo Giertz. Jeg håper virkelig Luther eller Lunde forlag nå kjenner sin besøkelsestid og sørger for en norsk oversettelse av denne boken. De vil si: det kommer flere av Magnus Persson i serien RE: formere.

For boken trengs i en utydelig tid som vår! Selv for en baptistpastor er det mye å hente. Jeg skylder selv Luther, Rosenius og Giertz mye.

Vi trenger virkelig et bibelsk syn på hva kirken er for noe. Kanskje ser den annerledes ut enn det vi tenker? Kanskje vi må gjøre radikale endringer for å få den til å ligne mer på originalen?

Magnus Persson graver djupt i den reformatoriske arven. Her er ingen lettvintheter. Det Magnus Persson presenterer er grundig gjennomarbeidet. Så har han da også gått et stykke vei og gjort seg dyrkjøpte erfaringer. Her finnes kapitler som: "Evangelisk katolicitet om kyrkans identitet", "Nådemedelskristendom - om kyrkans sakramentala nätur", om Bibelen, dåpen og nattverden og om skriftemåålets betydning - og om gudstjenesten. Bare for å nevne noe.

Ikke la deg skremme av at boken er på svensk. Den er lettlest. Og den burde leses av alle som verdsetter vår reformatoriske arv.

Mysteriet som heter kirke

'På samme måte som Jesus både er menneske og Gud er kirken både menneskelig og guddommelig; hun er den nye Adams kropp. Jesus og hans disipler er så djupt forenede i en eneste kropp, at kirken blir den plass på jorden der vi allerede nå får delta i Treenighetens indre fellesskap.

Verken vennskap eller kjærlighet eller enda mindre noen sosial sammenslutning kan på djupet tilfredsstille vår tørst etter fellesskap. Ingenting som mennesket skaper eller som bare beveger seg på det menneskelige plan kan rive oss ut av vår ensomhet.

Kirken er den eneste som kan møte vår innerste lengsel. Hun er 'full av Treenighet', og virkeliggjør vår djupeste lengsel etter tilhørighet og enhet. Det guddommelige fellesskapet inneholder ikke bare hvert enkelt menneskes forening med Gud, men også samtidig alle menneskers forening med hverandre. I Jesus 'sammenfattes alt, alt i himmelen og på jorden'.

'Hvor ulike er ikke menneskene, med motsatt mentalitet og ulike bekymringer, smak og uttrykksmåter. Det er den samme menneskelige natur, som de alle har del i, men den hindrer dem ikke fra å misforstå hverandre. Men takket være kirken kan de som synes å være mest fremmede for hverandre og som gjorde alt for å skille seg fra hverandre, plutselig nærme seg hverandre, svare på samme kall og ha del i samme kjærlighet'. (Henri de Lubac: Méditations sur l'Église).

Den franske poeten Paul Claudel beskriver kirkens mysterium som en 'cummunio' der alle i himmelen og på jorden blir en kropp i Herren.'

Syster Sofie O.P: Vilket himla liv. Om gemenskap, kloster och nya kommuniteter. Artos 2015, side 23-24. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen.

Fremtidens kirke

I går tok jeg fatt på en bok som fra første side har vekket både min nysgjerrighet og begeistring: 'Vilket himla liv, med undertittelen: Om gemenskap, kloster och nya kommuniteter'. Den er skrevet av Syster Sofie, som er samme person som skrev boken om kroppens teologi, en bok som har vakt stor oppmerksomhet.

Jeg kommer tilbake med mer om denne boken senere. De som leser bloggen vet at jeg har stor interesse for den nymonastiske bevegelsen, og drømmer selv om å etablere en slik kommunitet på mitt hjemsted.

Det har jeg skrevet om ved flere anledninger. Det jeg derimot vil nevne nå er en oppsiktsvekkende uttalelse om søster Sofie, nevner allerede i innledningen av boken.

Når den tidligere paven, Benedikt XVI ble spurt om hvordan han så for seg fremtidens kirke og hva som gav han mest håp svarte han at han så den for seg i nye former for fellesskap.

Hør bare:

'Kirken kommer til å bli mindre lik et stort foretak og mer enn minoritetskirke som overlever i små, levende kretser der overbeviste kristne handler i følge sin tro. Men det er på nøyaktig denne måten den igjen blir jordens salt... Nye former for monastisk liv har allerede begynt å formes i verden. Om man ser etter finner man et forbløffende mangfold av kristne livsformer, og takket være disse er morgendagens kirke allerede tydelig iblant oss'. (side 11-12)

Jeg tror sannelig den forrige paven har aldeles rett. Hans utsagn er profetisk.

Å være menighet, del 2

I brevet apostelen Paulus skriver til den kristne forsamlingen i Efesos, skriver han om at vi skal nå frem til 'manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde' - eller for å sitere den nye bibeloversettelsen: '... og blir det modne mennesket som er fullvoksent og har hele Kristi fylde'. (Ef 4,13)

Det er ingenting som tyder på at Paulus skrev om himmelen når han skrev disse ordene. De var ment for tiden her på jorden.

Det er en utrolig tanke tatt i betraktning dagens kirke. Like utrolig er det at det mest vanlige navn for å beskrive en kristen i Det nye testamente er ikke det - kristen altså - men hellig! Lenge før det var vanlig å kalle Jesu etterfølgere for 'kristen' - altså en mini-utgave av Kristus! - ble de kalt 'hellige'. La meg ta et eksempel: Når Paulus skriver til menigheten i Filippi heter det: 'Paulus og Timoteus, Kristi Jesu tjenere - til alle de hellige i Kristus Jesus som er i Filippi ...' (Fil 1,1)

59 ganger kaller Det nye testamente oss 'hellige'. 59 ganger. Ordet er ikke bare for Mor Teresa eller Frans av Assisi. Det er for oss alle. I Det nye testamentes verden finner du ingen helgener. Men du finner en mengde helt vanlige mennesker som kalles 'hellige'. Og ordet betyr nettopp det - hellige!

I dag brukes det ordet om spesielt bemerkelsesverdige personer. På godt eller vondt. Ikke slik i den første kristne tiden.

I det hele tatt er Det nye testamente fullt av ekstraordinære løfter og ekstraordinære forventninger. Vi har lest det, men vi forstår likevel ikke hvordan dette henger på greip! På den ene siden forstår vi at det forventes av oss at ordinære mennesker blir hellige - for det er sant kristent liv - på den andre siden føler de aller fleste av oss at det er langt til målet. Vi kjenner på avstanden mellom lære og levd liv. Og frustrasjonen er ikke langt unna.

Eller ta et annet eksempel: Jesu bønn om enhet. Han ba: '... at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg - at de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg'. (Joh 17,21)

Hva er det Jesus sier! En tror nesten ikke sine egne øyne når man leser dette! Han ber faktisk om at vi skal være forenet - ett - som Treenigheten er det - forenet med Ham og derfor også med hverandre.

Igjen: dette handler ikke om en 'fjern' himmel, det handler om noe her på jorda - her og nå!

Dette er på linje med det Paulus skrev om: at menigheten skulle være et modent menneske, som er fullvoksent og har hele Kristi fylde.

Eller ta ordet fra Galaterbrevet: 'Jeg er korsfestet med Kristus. Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg'. (Gal 2,20)

Jeg tror mange har et teoretisk forhold til det ordet. De leser det, registrerer hva som står og innerst inne sier de: 'Det fungerer ikke i mitt liv'. Jeg lever ikke noe korsfestet liv, og det er nok mer 'meg' enn Kristus som er fremtredende i mitt liv.

Eller ta Jesu ord om at 'dere er verdens lys'. At Han er Verdens Lys - ja, det er ikke noe vanskelig å forstå. Men at jeg er det! Nei, det er hinsides min erfaring.

Hør bare hva Paulus og Barnabas sier: 'For dette er Herrens bud til oss: Jeg har satt deg til et lys for hedningene, for at du skal være til frelse like til jordens ender'. (Apgj 13,47)

Vennligst les det ordet en gang til. Hvem er lys for hedningene? Hvem skal være til frelse like til jordens ender?

(fortsettes)

Å være menighet, del 1

Om noen skulle undre seg over hva som virkelig opptar meg for tiden, så kan jeg røpe det nå! Jeg er opptatt av hva det vil si å være menighet. Og det har jeg vært riktig lenge.

Det handler ikke så mye om å gå til gudstjeneste, eller være til stede på et møte, som det handler om å være kirke!

Eller for å si det på en annen måte: hvordan leve ut i praksis det livet som Det nye testamente beskriver for oss.

En av de som hjelper meg til å sette ord på denne prosessen jeg opplever å befinne meg i er John F. Alexander. Han var en profetisk pioner i sin levetid. Alexander var høyt utdannet både fra Oxford University, Trinity Evangelical Divinity School og Northwestern University. Han underviste ved Wheaton College og var redaktør for bladet 'The Other Side', men han var også pastor for en meget spennende menighet - Church of the Sojourners - som presenterer seg som 'en-leve-sammen-kirke' i San Francisco, helt frem til sin død i 2001. John F. Alexander fikk det vitnesbyrdet at han levde som han lærte!

I boken 'Being Church - reflections on How to Live as the People of God' (Cascade Books, Eugene, Oregon, USA) beskriver han noe som mange av oss er opptatt av: de høye bekjennelsene i NT om det å være en kristen, og det å være kirke, og hvor sørgelig kort vi har kommet når det gjelder å leve dette ut i praksis.

Men John F. Aleksander er ikke så opptatt av å gi oss en elendighetsbeskrivelse! Han er opptatt av noe annet! Mens vi gjerne fokuserer på at vi ikke får til å leve ut Bergprekenen eller det livet vi ser levd ut i den første menighet, fordi vi kommer til kort, enten på grunn av synd eller skrøpeligheter - eller begge deler, stiller John F. Aleksander et mye viktigere spørsmål:

Har vi forstått hva menigheten er i det hele tatt?

Er vår oppfatning av og vår forståelse av menigheten i tråd med hva Det nye testamente har å si om den?

Viktigere spørsmål om dette kan vi ikke stille oss. Ikke om vi skal ta livet med Jesus på ramme alvor, for det livet kan ikke leves uavhengig av menigheten! Nei, virkelig ikke. Får den påstanden deg til å reagere? Tenk etter selv: Kan en kristen leve på utsiden av menigheten?

I denne artikkelserien skal jeg reise en del problemstillinger. Kanskje det ikke kommer noen svar. Jeg vet ikke ennå. Jeg er i en prosess fordi jeg ser at mye av det som skjer i og rundt våre menigheter ikke fungerer. Jo, vi samles til møter og gudstjenester. Men er det vi gjør eller det vi representerer menigheten? Slik den fremstår i lys av Det nye testamente?

(fortsettes)

Kristen kirke fra tidlig kristen tid gravet frem i Syria

En syrisk arkeologisk ekspedisjon som har arbeidet i områdene ved Tal Hasaka (bildet), i det nordøstlige Syria, har avdekket ruinene av en kirke og en kirkegård fra tidlig kristen tid. Det dreier seg om en katedral fra det 5.århundre. Tal Hasaka betyr 'høyde' og ligger i nærheten av byen Hasaka, nær den syriske grensen til Tyrkia.

Lederen for utgravingen, Abdul-Masih Baghdo, forteller at kirken er 22,5 meter lang, 14,5 meter bred. Kirken er bygget i stein, og veggene er malte med gips. Den er inndelt i ulike rom. Første del av kirkebygget er 8,6 meter langt, og 12,9 meter bredt. Det er tre innganger til denne delen av bygningen. Det finnes også et annet rom som er 5,1 meter langt, og som er 2,1 meter bredt. I begge rommene er det funnet to stoler, den ene flottere enn den andre. Den flotteste er laget av stein, dekket med gips, og tilhørte sannsynligvis kirkens biskop.

I tilknytning til katedralen er det også funnet en kirkegård, som er 18 meter lang og 2,1 meter bred. Her har man funnet 18 graver.

Damaskus i Syria fikk tidlig stifte bekjentskap med den kristne tro gjennom virksomheten til apostelen Paulus. Det var på et tidspunkt flere kristne i Damaskus enn noe annet sted, og den kristne tro spredte seg vidt og bredt i landet.