I dag takker jeg Herren for den frikirkelige arven

På 1.mai lever jeg med minnene etter far. Helt frem til året før han døde - han døde i 1971 - marsjerte far under røde faner på Maidagen. Den het bare det: Maidagen,i bestemt form, entall, hjemme hos oss. Det var høytid å våkne opp tidlig om morgenen denne helt spesielle dagen, og så ta på seg det fineste vi hadde av klær, og så slå lag med far i 1.mai-toget. Helt fra jeg var en neve stor gikk jeg hånd i hånd med far under vaiende faner og bannere og markerte 'arbeidernes dag'.

På nytt slår det meg.at den frimenighetsbevegelsen jeg er en del av har sine røtter i nettopp arbeiderbevegelsen.  De første forstanderne for de frie menighetene i Norge, de første eldsterådene og de første medlemmene kom fra enkle kår, de var vanlige arbeidere. For første gang i norsk kristenhets historie kunne man som en helt vanlig industriarbeider, skomaker, smed bli valgt inn i et eldsteråd eller bli leder for en fri, uavhengig menighet, uten å bli arrestert og kastet i fengsel. Man trengte ingen embetseksamen, man behøvde ikke gå i kjole og ha pipekrage, og være statens mann for å bli prest.    De første frie menighetene ga verdighet til menneskene. Vanlige mennesker kunne forkynne Guds ord.

Vi har så mye å takke for denne dagen. Både for arbeiderbevegelsen som har kjempet for kristne idealer som frihet, brorskap og solidaritet, og for de frie menighetene uten statlig kontroll og innflytelse.                                                                                              

Billedtekst: Maleriet «Baptistene» (Baptisterna) av Gustaf Cederström 1886 viser troende dåp av baptister i Sverige. Foto: Wikipedia

En gripende martyhistorie

24. januar 1539 skjer det noe svært gripende på bytorget i Rotterdam. En mor, som er dømt til døden for sin tro, spør om noen i folkemengden som skal være vitner til den nært forestående drukningen, kan ta vare på hennes 15 måneder gamle sønn, Isaiah. En baker svarer at han kan ta seg av gutten. Han har fem fra før. Hendelsen er illustrert via et kobberstikk av Jan Luyken (bildet), som har illustrert mange av de grufulle henrettelsene av 'gjendøperne' (anabaptistene).

Anneken Jans er en av mange anabaptister som lider martyrdøden denne dagen, for ganske nøyaktig 480 år siden i dag. Deres eneste forbrytelse var at de hadde et annet syn på dåp, nattverd og menighet, og var pasifister, enn den rådende kirke.

Før Anneken Jans ble druknet skrev hun et gripende brev til sin 15 måneder gamle sønn. Det var hennes testamente. Jeg har brukt deler av dagen i dag til å minnes Anneken ved å lese hennes gripende brev. Det er gjengitt i Martyrs Mirror, en samling martyrhistorier. Hele tittelen er: 'Det blodelige teater eller Martyrspeilet til de forsvarsløse kristne som døpte ene og alene på bekjennelsen av troen og som led og døde for Jesu vitnesbyrd skyld, deres Frelser. Fra Kristi tid til 1660.' De kunne det der med lange titler den gangen. Boken er på hele 1159 sider i stort format.

Brevet til Anneken Jans er egentlig et grundig bibelstudium. Den arven hun etterlater seg er et langt brev full av henvisninger til Den Hellige Skrift, slik at Isaiah, når han er gammel nok til å lese, selv kan finne ut hva Guds ord sier. Brevet er svært interessant, ikke bare som en mors kjærllighetsfulle brev til en sønn hun aldri fikk se vokse opp, men det er samtidig et gripende vitnesbyrd om hvordan disse foraktede kristne verdsatte Bibelen og hvordan de hentet næring til troen ved å lese den og tilegne seg den.

Politiet skal bestemme hva en kirke er

Det er norsk politi som har definisjonsmakt når det gjelder hva som kan kalles en kirke.

Det slår kommunikasjonsrådgiver Daniel Dragseth ved Politiets utlendingsenhet fast overfor Norge idag. Ifølge Dragseth skal 'menighetens egen betegnelse ikke legges til grunn.'

Om dette er riktig er det skremmende. Det betyr at mange frie menigheter i Norge kan vente seg politiet på døra. Uttalelsen burde vekke norske frikirkelige ledere og medlemmer av frikirkelige menigheter. Dette er en alvorlig krenkelse av friheten til religiøs utøvelse og kirkeasylretten. Det er dessuten en grov diskriminering av menigheter som ikke er en del av Den norske kirke. Eller skal norsk politi også ha definisjonsmakten på hvilke kirkebygg som er et kirkebygg tilhørende Den norske kirke? Neppe. Da er norske frimenigheter i realiteten diskriminert.

Uttalelsene fra kommunikasjonsrådgiveren i Politiets utlendingsenhet ligner på stater vi helst ikke vil sammenligne oss med. Men det ligner mye på den situasjonen kristne tilhørende frie menigheter opplever i Sentral-Asia

Marcus Thrane, Arbeiderforeningene og norske frimenigheter

I dag er det på dagen 200 år siden Marcus Thrane (bildet) ble født. Det burde medlemmer av norske frimenigheter feire! Medlemmene av de første frie menighetene i Norge, det være seg både de lutherske og baptistiske, og senere pinsemenighetene, kom i all hovedsak fra nettopp arbeiderklassen.

Det er viktig å kjenne vår historie. Både den sekulære og den religiøse. Dessverre har mange kristne liten eller ingen kjennskap eller for den saks skyld interesse av å kjenne sitt trossamfunns røtter. Fordi vi blir historieløse blir vi også rotløse, og vet ikke helt hvor vi hører hjemme.

Marcus Thrane var en mann som var villig til å ofre sin egen frihet for at andre skulle bli fri. I dag nyter vi alle godt av demokrati og muligheten til å avgi vår stemme. Men det var ikke borgerskapet som reiste kampen for stemmeretten. Tvert om. Det var Arbeiderforeningene. Høyresiden og det kondisjonerte borgerskapet gjorde det de kunne for å kneble kravet om demokratiske rettigheter.

I 1848 - helt mot slutten av det europeiske revolusjonsåret - var bare litt over fem prosent av Norges voksne befolkning stemmeberettiget. Det ville ikke den arbeidsløse avisredaktøren, Marcus Thrane, sitte stille å se på. Heller ikke 160 arbeidere fra Drammens-distriktet. De meldte seg inn i landets første Arbeiderforening 3. juledag 1848. Opprettelsen av Arbeideforeningen skjedde etter initiativ fra Marcus Thrane. Ett år etter etter oppstarten hadde Arbeiderforeninger over 20.000 medlemmer over store deler av Norge. Det grydde av dag for den vanlige mann og kvinne.

Men Arbeideforeningene ble knust. Marcus Thrane dømt til fire års fengsel for å ha vekket misnøye! For hvem? Det kondisjonerte borgerskapet. De som hadde penger, de som hadde makt. Thrane måtte faktisk sone hele syv år i fengsel. Myndighetene trakk nemlig ikke fra tiden han hadde sittet i varetekt.

Ingulf Diesen skriver i sin fremragende kirke- og vekkelseshistorie: Veiryddere: "Februrarrevolusjonens bølger (1848) slår også inn over Norge. Det er på denne tiden Norge får sin første arbeiderbevegelse ved Marcus Thrane, dels med kristent fortegn... Parallelt med de nye klassenes kamp for frigjøring går en av de største vekkelsene over landet..." (Ingulf Diesen: Veiryddere og Veien videre. Hermon forlag 1994, side 13)

Det er vekkelsen med Gustav Adolp Lammers i Skien.

La oss ta vare på historien og arven vår.

1. mai, de frie menighetene og Bergprekenen

Så er maidagen her. For far betydde den alt. Når man kjenner hans historie og oppvekstvilkår er ikke det vanskelig å forstå. I går var jeg så heldig at jeg gikk gatelangs i området hvor han ble født og vokste opp. Da ble det enda mer forståelig. Fars historie er arbeiderens historie. Han ble etter hvert skomaker og senere industriarbeider.

Dette er mine røtter. Jeg er stolt av far, og den han var.

Nå var far aldri en del av historien til de frie menighetene, men det er en kjent sak at blant medlemmene av baptist- og pinsemenighetene fantes det mange fra arbeiderklassen. Slik var det lenge. Slik er det ikke lenger. Det har selvsagt sammenheng med utviklingen ellers i samfunnet. Likevel burde vi ikke glemme på en dag som denne at mange baptist- og pinsemenigheter hadde medlemmer fra nettopp arbeiderklassen. Egentlig hører arbeiderklassen og de frie menighetene sammen. Verdigrunnlaget er ganske likt. Om det var slik blant frie lutheranere, vet jeg ikke. Jeg kjenner historien for dårlig.

Statskirken derimot, var ikke stedet for den vanlige arbeider. Presten var jo statens forlengede arm. Han var embetsmann, og var gjerne sammen med lensmannen når noen skulle kastes ut med tvang fra sin bolig. Da talte presten statens sak. Det kom sjeldent noe godt budskap fra presten til arbeideren.

I 1883 samlet for eksempel alle landets biskoper seg rundt "Opraab til Christendommens Venner i Vort Land. Der ble det advart mot de farlige radikale tendensene i tiden. Noe senere da debatten om allmenn stemmerett for menn pågikk skrev biskop J.Chr. Heusch:

"Noe så opprørende og tyrannisk som den alminnelige stemmerett, som i ethvert samfunn legger makten i de umyndiges og vilkårlige massers hånd, må være ordenens og rettferdighets Gud imot." (Kilde: Fri fagbevegelse, 22.01.2007).

I de frie menighetene slapp vanlige arbeidere til. De ble forstandere og eldste. Ofte uten noen form for teologisk utdannelse. De var ulærde menn, men fikk høyt betrodde stillinger. Det myndiggjorde lekmannen og gav verdighet til sliterne i samfunnet.

Lørdag besøkte May Sissel og jeg Prøysenstua på Rudshøgda. Jeg ble spesielt grepet av noe som sto skrevet i en monter utenfor. Der kunne vi lese om Julie Prøysen, mor til Alf. Det sto at hun på sine gamle dager var så redd for å dø. Årsaken var at hun hadde født et barn utenfor ekteskap. Slikt var stor skam på den tiden. Jeg ble gående rundt der på denne lille plassen inni skogholtet og tenke på hvor mye vi har skremt folk med, særlig fra våre talerstoler. Skremt småkorsfolket. At de såkalt "kondisjonerte" i samfunnet fikk barn utenfor ekteskap var ikke så alvorlig. Det kunne skjules. Men ikke blant de fattige. Og da truet man dem like så godt med fortapelsen.

I dag skal jeg plukke blåveis og hvitveis og sette på fars grav. Det er blitt en tradisjon. Jeg vil hedre min far denne dagen, og takke for alt det gode jeg fikk med meg fra ham. Rettferdighetssansen. Solidariteten med de fattige og undertrykte. Brorskapet. Verdier han hadde fått med seg fra sin harde oppvekst. Når jeg ble en kristen i 1972, og leste Det nye testamente for første gang, og da særlig Bergprekenen, så jeg slektskapet. Bare det at Jesus er mye mer radikal! Selv bygger jeg min tro og overbevisning nettopp på den undervisningen Jesus ga oss i Bergprekenen. Det finnes nemlig et løfte knyttet til dette:

"Hver den som hører disse mine ord OG GJØR DET DE SIER, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet styrtet, elvene flommet over, og vindene blåste og slo imot huset. Men det falt ikke, for det var bygd på fjell." (Matt 7,24-25)

Jeg synes dette ordet av og til misbrukes. Man bruker det i så mange sammenhenger hvor man sier f.eks at "jeg bygger mitt liv på Guds ord, og da vil ikke mitt hus blåse ned i stormen." Det er forsåvidt riktig, men disse to versene står i en helt spesiell sammenheng! Når Jesus sier: "Hver som som hører disse mine ord...", så må vi spørre oss hvilke ord Han sikter til. Svaret på det spørsmålet er at Han sikter til Bergprekenen, som begynner i Matt 5,1 flg og slutter med disse ordene i Matt 7. Det er de som hører disse ordene og gjør det de sier som bygger sitt liv på fjell og hvis hus ikke vil blåse ned i stormen. Det er noe å tenke på!

Quid sit imperatori cum ecclesia? Hva har keiseren med kirken å gjøre? Del 3

Her følger tredje del i serien om forholdet mellom stat og kirke og de problemer denne alliansen førte til i den tidlige kirkens historie. Første del ble publisert torsdag 2. juni, andre del fredag 3. juni:

Mente virkelig Jesus det Han sa? Kan en kristen bli en etterfølger av Kristus uten å etterfølge Kristus?

Spørsmålene er radikale - om vi våger oss på dem. Svaret vi gir får nemlig følger for en hel rekke ting. Som det fikk det for de første kristne.

Urkirken var pasifistisk. Det viser kirkehistorien og all forskning rundt dette. Det er først når kirke og stat inngår en vanhellig allianse med keiser Konstantin at det å bære våpen blir uproblematisk for kirkens ledelse. At kristne nå kan bære våpen og bruke dem viser hvilke radikale endringer som skjedde etter at keiseren ble kirkens overhode.

En ledende presbyter i menigheten i Rom ved begynnelsen av det tredje århundre, Hippolytos, som selv ble gjenstand for forfølgelse fra keiseren, og som døde som martyr i år 235, skriver i sin 'Apostoliske tradisjon': "Hvis en dåpskandidat eller en troende ønsker å bli en soldat, må han avvises, for han har foraktet Gud." (15)

Jeg har tidligere redegjort for kildematerialet som finnes rundt dette spørsmålet i en annen artikkelserie her på bloggen, men tar for sammenhengens skyld med meg noen sitater fra toneangivende røster fra den tidlige kirkens historie. Her i min oversettelse.

Tertullian, en frittalende og modig kristen fra Nord-Afrika, skrev dette omlag år 195:

"Den gamle tidens menn var vant til å kreve et 'øye for et øye, en tann for en tann' og til å gjengjelde det onde med det onde ... Men etter at Kristus har grepet inn og har forent nåden og troen med tålmodighet, er det ikke lenger tillatt å angripe andre, selv ikke med ord, eller til bare å si 'din idiot', uten fare for dommen. Kristus sa: elsk dine fiender og velsign dem som forbanner deg, og be for de som forfølger dere."

En annen, Justin Martyr, skrev dette:

"Vi pleide å fylle oss med krig, med gjensidig nedslakting, og all annen slags ondskap. Men nå har vi alle, over alt i denne verden, forandret våre krigslignende våpen. Vi har omgjort våre sverd til plogskjær ..."

Senere skrev den samme Justin Martyr til keiseren, for å forklare hva den kristne tro betydde for ham:

"Vi som tidligere drepte hverandre avstår nå fra å gå til krig selv mot våre fiender."

Og la oss heller ikke glemme Irenaeus, som i en egen bok forsvarte den overleverte apostoliske troen mot heretikerne. Han skriver:

"Den nye pakt som gir oss friheten tilbake og loven som gir liv har gått ut over den vide jord, som profeten sier: 'For lov skal utgå fra Sion, Herrens ord fra Jerusalem. Han skal dømme mellom folkeslag og skifte rett for mange folk. De skal smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke løfte sverd mot folk, ikke lenger læres opp til krig.' Disse folkene (d.e kristne) omformet sine sverd og krigslanser til plogskjær - det betyr redskaper brukt i fredelige hensikter. Når de blir angrepet, vender de det andre kinnet til." (17)

Urkirken var en martyrkirke, også fordi den valgte å ta den undervisningen Jesus gir i Bergprekenen på ramme alvor. Det førte til at de ikke under noen omstendighet kunne bøye kne for den romerske keiseren, da dette ble ansett for å være avgudsdyrkelse. Jesus var krystallklar i sin undervisning:

"Dere har hørt det er sagt til forfedrene: 'Du skal ikke sverge falskt' og 'Du skal holde det du har lovet Herren med ed'. Men jeg sier dere: Dere skal ikke sverge i det hele tatt, verken ved himmelen, for den er Guds trone, eller ved jorden, for den er hans fotskammel, eller ved Jerusalem, for den er den store kongens by. Sverg heller ikke ved ditt hode, for du kan ikke gjøre et eneste hårstrå hvitt eller svart. La et ja være et ja og et nei være et nei! Alt som er mer enn dette, er av det onde." (18)

Og ved samme anledning sa Jesus:

"Ingen kan tjene to herrer: Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon." (19)

Urkirken hadde kun en herre, Herren Jesus Kristus. Oldkirken fikk to herrer: Kristus og Keiseren. Og mens urkirken var våpenløs og led martyrdøden, ble oldkirken eller keiserkirken iført våpen og ble selv en kirke som forfulgte andre kristne.

(fortsettes)

Noter:
16) J.Daryl Charles, Timothy J. Demny: War, peace and Christianity, Crossway 2010.
17) Sitatene av Tertullian, Justin Martyr og Ireaneus er hentet fra et foredrag av Dean Taylor som han holdt på en fredskonferanse nylig. Foredraget, som også er en samtale med hans kone, kan lastes ned her: https://www.youtube.com/watch?v=H7y0mqqJwFg Både Dean Taylor og hans kone har bakgrunn som soldater i det amerikanske forsvaret. Deres liv ble snudd opp ned når de begynte å ta Jesus på ramme alvor mht til Hans undervisning i Bergprekenen.
18) Matt 5,33-37. 2011-oversettelsen.
19) Matt 6,24

Quid sit imperatori cum ecclesia? Hva har keiseren med kirken å gjøre? Del 2

Hamar biskopen, Christen Brun (1846-1917), skrev en rekke kirkehistoriske bøker. I en av dem beskriver han det som skjedde med kirken etter at den verdslige makt fikk overtaket over den:

"Det er fra denne, fra det romerske hedenskap overførte tankegang, som bestemmer den statskirkelige løsning. Men det sier seg selv at prinsippet om keiserens selvskrevenhet til å gjøre sin makt gjeldende på kirkens enemerker måtte medføre et betydelig tap for kirkens selvstendige handlefrihet. Innførselen av maktmidler på det området hvor de ikke hadde noen rettigheter, tjente også til å skape begrepsforvirring blant kirkens menn. Dermed fikk den falske læren at når et statsoverhode sluttet seg til kristendommen, så var han i kraft av sin høye stilling kalt og forpliktet til å verne om den kristne lære og virke for dens utbredelse. Istedenfor å kjempe for sannhetens seier med Åndens våpen alene søkte kirken derfor hjelp fra staten." (7)

Hvilke praktiske konsekvenser får så statens innflytelse over den frie kristne forsamlingen? De er mange og tildels også katastrofale. La meg peke på noen få:

I år 382 innfører keiser Theodosios en lov som innebærer dødsstraff for det Storkirken og keiseren omtaler som "sekteriske retninger". Keiseren og hans kirke sitter med definisjonsmakten over sekterisme-begrepet. Dette er i praksis alle som mener noe annet enn Storkirken eller Keiserkirken. Den kirke som ble så kraftig forfulgt av de romerske keiserne, ble nå plutselig selv en kirke som forfølger andre trossøsken. I forbindelse med kirkemøtet i Konstantinopel i 536 blir statskirkemakten konsolidert under ledelse av keiser Justitian (482-565). Han sier det slik:

"I kirken må intet skje uten keiserens vilje og befaling!" (8)

Keiseren var dermed i praksis blitt kirkens øverste leder eller overhode. I aposteltiden var det helt annerledes. Urkirken hadde Jesus Kristus som sin Herre og hodet for Kristi kropp var verken en apostel eller en biskop, men Herren Jesus Kristus selv. Det var nettopp forkynnelsen av Kristi herrevelde som skapte problemer for urkirken. Kirkens første historiker, evangelisten Lukas, forteller om dette i Apostlenes gjerninger kapittel 17. Der leser vi om et opprør i Tessalonika i forbindelse med forkynnelsen av de gode nyhetene om Guds rike:

"Jason har tatt dem inn hos seg, og de virker alle i strid med keiserens påbud og sier at det er en annen som er konge - Jesus." (9)

Den apostoliske undervisningen er ikke til å ta feil av!

"Og Han er hodet for kroppen, menigheten, Han som er begynnelsen, Den førstefødte av de døde, for at Han skal ha overhøyhet i alle ting." (10)

Keiserens makt over kirken var en direkte konsekvens av at kirken takket ja til keiserens invitasjon om å møtes. Den frie forsamlingen var blitt kneblet av den samme makt som hadde vært dens forfølger. Riktignok fikk kirken mange privilegier både økonomisk og i form av kirkebygg som ble reist. Og kirken ble etter hvert også en maktfaktor som sørget for at dens meningsmotstandere ble kneblet, kastet i fengsel og henrettet.

I et edikt fra år 380 sier keiser Theodosios det slik:

"... Vi befaler at alle mennesker som følger denne loven skal bære navnet katolske kristne. I tillegg finnes de andre, som vi ser på som tilbakestående og sinnssyke og som opprettholder de kjetterske dogmer. Deres møtesteder skal ikke bære navnet kirker. De skal rammes av guddommelig hevn og dessuten skal vi på eget initiativ straffe dem i overensstemmelse med den guddommelige rettferdighet." (11)

Tilbake til Hamarbiskopen. Til biskop i en statskirkelig sammenheng som Den norske kirke er det kanskje overraskende det han skriver her:

"Vi må lete utenfor den katolske storkirke til dissentersamfunnene for å kunne finne tilbake til de opprinnelige grunnsetninger om trosfrihet." (12)

Men det er ikke vanskelig å dele hans standpunkt. I overgangen mellom urkirken og oldkirken var det som nå i praksis var blitt keiserkirken et undertrykkende trossamfunn.

Donatistene utgjorde det første frikirkesamfunn vi kjenner til ved siden av keiserkirken. Jeg har skrevet om dem i boken min: Er din tro verd å dø for, Frihet forlag, men skal kort nevne dette om dem i denne sammenheng:

Donatistene var på mange måter en vekkelsesbevegelse. Slett ikke feilfri. Men den bar på en inderlig lengsel om å vende tilbake til urkirkens idealer. Denne vekkelsesbevegelsen, som brøt frem i Nord-Afrika og som bredte seg raskt og fikk stor innflytelse, hadde følgende motto:

"Det er ikke mengden det kommer an på. Heller en liten flokk av ekte, avgjorte kristne, enn en stor lunken masse." (13)

Keiser Konstantin på sin side anså donatistene for ikke bare å være heretikere - altså vranglærere - men også som fiender av den romerske staten, og som sådanne skulle de også behandles. Keiseren sammenkaller til to synoder, og vi ser nå i praksis hvordan keisermakten styrer kirken. Den ene holdes i Rom i år 313 og den andre i Arles i Sør-Frankrike år 314. Begge holdes i den hensikt å knuse donatistene.

Donatistene hadde dette å si om keiser Konstantin:

"Nå kjemper vi mot den antikristelige keiser, som ikke hugger hodet av noen med sverd, men dreper sjelene som bekjenner Kristus med gull for å fornekte Ham, og som bygger kirkelige hus for å rive troen ned." (14)

Donatistene skulle senere bli utsatt for tvang og vold for å drives tilbake til storkirken. Augustin sto i bresjen for dette. Til dette svarte donatistene:

"Har vel apostlene noensinne forfulgt eller Kristus overlevert noen til den verdslige makt? Du som kaller deg en Kristi disippel, bør ikke etterligne hedningenes ondskap. Tror dere at dere kan tjene Gud, ved å myrde oss? Nei, Gud har ikke bødler til prester! Kristus sier: Ingen kan komme til meg uten at Faderen har dratt ham. Har Gud selv ikke gitt menneskene fri vilje, ikke skapt det etter sitt bilde? Det er en stor fornærmelse mot Ham at Han blir forsvart av mennesker med vold: Kristus sendte jo fiskere og ikke soldater for å forkynne troen." (15)

Noter:
7) Christen Brun: Religionsfrihetens historie i sine grunntrekk, 1918, side 27.
8) Fridtjof O. Valton: Kristendommens verdenshistorie, Oslo, 1938, side 54.
9) Apg 17,7. Bibelen Guds Ord, 1997.
10) Kol1,18. Bibelen Guds Ord, 1997.
11) J. Stevenson: Creeds, Councils and Controversies. SPCK London, 1989, side 150.
12) Christen Brun: Religionsfrihetens historie, side 39.
13) Fenger: Fortælinger af den gamle kirkes historie, København 1908, side 221.
14) Fr. Hammerich: Kirkehistorisk foredrag. Iversens forlag, Køøbenhavn, side 61
15) Hammerich, side 59.

(fortsettes)

Quid sit imperatori cum ecclesia? Hva har keiseren med kirken å gjøre? Del 1

Jesu Kristi forsamling - den apostoliske kirke - ble født i bønnens atmosfære på Øvresalen mens Åndens vind blåste, og pinseilden brant.

Og den brant veldig, som det stormvær den er. Det er anslått at det cirka år 100 etter Kristus fantes omlag 200.000 kristne (1). Menighetsveksten var eksplosiv! Omkring år 300 - mens menigheten fremdeles var en martyrkirke - blir det anslått at det fantes 8 millioner kristne, noe som utgjorde en femtedel av hele Romerrikets befolkning. (2)

Den romerske keisermakten gjorde alt det som sto i dens makt for å knuse denne radikale apostoliske bevegelsen av selvstendige, frie menigheter. Omkring år 100 var disse menighetene preget av bønn, sang, skriftlesning, forkynnelse og feiring av Herrens måltid. De ble ledet av et lokalt eldsteråd, og man kom sammen i hus, store nok til å romme alle som lot seg døpe på bekjennelsen av sin tro.

Kraftige forfølgelser gjorde apostelkirken til en martyrkirke. Men forfølgelsene satte ingen stopper for dens utbredelse. Heller tvert om. Slik vi også har sett det i moderne tid. Forfølgelsene fører til at menigheten renses som i en ilddåp. Og mennesker som blir vitne til grusomhetene som gjøres mot menigheten blir grepet av å se det mot og den sterke overbevisning den lidende kirke har.

Lewi Pethrus skriver i sin bok: "Urkristna Kraftkällor":

"Når fienden raste som verst, feiret menigheten sine største triumfer ... Forfølgelsen har alltid hjulpet Guds rike fremover. Hva stormen er for luften, og hva den overskyede regnværsdag er for jorden, det er forfølgelsen for Guds menighet - en forkledt velsignelse." (3)

Ulike romerske keisere forsøkte på forskjellig vis å ta kvelertak og drepe urkirken - de mislykkes en etter en. Da sto det i grunnen bare et alternativ igjen: slutte fred med de kristne og på den måten overliste de og få makt over den. Det var nøyaktig denne slue planen keiser Konstantin satte i verk.

Den danske salmedikteren, presten, forfatteren, filosofen og historikeren, N.F.S Grundtvig sier det så treffende:

"Kristendommens seier over hedenskapet er langt fra en så gledelig begivenhet i kirkehistorien som biskop Eusebios og millioner med ham har tenkt. Det må alle kristne straks skjønne, for kristendommens såkalte 'opphøyelse' til statsreligion i Romerriket øyensynlig var en dyp 'fornedrelse' som på den ene siden åpnet kirkedøren for alle dem, som tenkte lavest og på den andre siden gjorde Roms tyrann til menighetens ledende prest (Pontifax Maximus)." (4)

En av lederne for den frie menighetsbevegelsen ved siden av det som skulle bli kjent som Oldkirken, eller Storkirken, var Donastus Magnus, uttrykte det slik:

"Quid sit imperatori cum ecclesia?" (5)

Sagt på norsk: "Hva har keiseren med kirken å gjøre?"

Konsekvensene av sammenblandingen som nå skjedde ble nemlig store. På mange områder, både teologisk og politisk. Vi skal i denne artikkelserien se nærmere på noe av dette.

Først litt om keiser Konstantin og dennes forhold til den kristne tro. Han ble døpt først på sitt dødsleie. Årsaken skal visstnok være at man på den tiden ikke kunne gi syndsforlatelse etter at noen var døpt. Og denne keiseren, som av enkelte kristne blir karakterisert som 'apostel-lik' og er kanonisert som helgen, hadde litt av hvert å svare for:

"Konstantin kan vanskelig kalles helgenaktig av karakter. Han lot myrde alle sine konkurrenter til keisertronen, fra Maxentius til Licinius. Hans andre søster Anastasia var gift med Bassanius, som Konstantin også lot henrette. Han drepte ikke bare begge sine svogere, han gjorde også Licinius’ sønn til slave da gutten ble voksen, og lot ham slå i hjel. Konstantin sørget for å få sin svigerfar Maximian kvalt. Han hadde heller ingen skrupler da han også beordret sin kone Fausta kvalt i badet fordi hun angivelig hadde vært ham utro med hans sønn Flavius Julius Crispus. Noe tidligere i 326 hadde han beordret Crispus henrettet. Crispus hadde vært konsul tre ganger og nylig utmerket seg i felttoget mot Licinius. Et epigram i samtidens Roma sidestilte Konstantins drap på sine nærmeste med Neros drap på slektninger. Man mistenker at kristendommen for ham bare var et middel til å herske eneveldig over imperiet. Men han var ingen kyniker som bare utnyttet kristendommen – som tidens mennesker var han levende opptatt av guder og det overnaturlige, og fra 312 har han antakelig følt seg utpekt av de kristnes gud til å styre riket." (6)

(fortsettes)

Noter:
1) Henry Ussing; Evangeliets sejergang ud over jorden. Gads forlag, København , 1924, side 380
2) samme bok, side 13.
3) Lewi Pethrus: Urkristna Kraftkällor, side 105-106
4) N.F.S Grundtvig: Håndbog i middelalderens historie. Karl Schønbergs forlag, København, 1862, side 51.
5) A.Fabricius: Kirkehistorie for folket. Em. Langhoffs forlag, 1901, side 35.
6) Den salige keiser Konstantin I den store. www.katolsk.no

Forbilledlig fra frimenighetene i Kristiansand

Frimenighetene som står bak 'Sammen for byen' i Kristiansand har samlet seg om en uttalelse om bibelsynet, som er forbilledlig. Jeg skulle ønske frimenigheter over hele landet kunne gjøre det samme!

Her er uttalelsen fra Kristiansand:

"- I de siste uker og måneder har det stått en kamp om bibeltroskap. Debatten om likekjønnet ekteskap har rast i Den norske Kirke. Parallelt har ledernettverket «Sammen for Byen» jobbet frem et nytt verdidokument. Et viktig punkt er tilslutning til Lausanne bevegelsens siste manifest kalt «Cape Town erklæringen fra 2010». Et dokument på 62 sider som omhandler svært viktige og sentrale punkter og gir en sterk stemme inn i å erklære bibeltroskap. Det sies at 98% av de evangeliske kristne i verden har samlet seg om dette dokumentet.

Bibelen som høyeste autoritet

Det er gledelig at det rundt om i verden er så klar og entydig oppjustering av Guds ord. Noen av de viktigste formuleringer er:
1. Vi mottar hele Bibelen som Guds ord, inspirert av Guds Ånd, talt og skrevet ned av menneskelige forfattere.
2. Vi bøyer oss for den som høyeste og eneste autoritet, som styrer vår tro og vår handling. Vi vitner om Guds ords kraft til å fullføre hans frelsesplan.
3. Vi slår fast at Bibelen er Guds endegyldige skrevne ord, som ikke blir overgått av noen annen senere åpenbaring, men vi gleder oss også over at Den hellige ånd opplyser Guds folks tanker slik at Bibelen fortsetter å tale Guds sannhet på nye måter til mennesker i alle kulturer.


Tydelig tale om Den Hellige Ånds funksjon

1. Vi elsker Den hellige ånd i Treenighetens enhet, sammen med Gud Fader og Gud Sønn.
2. Han er den misjonerende Ånd sendt av den misjonerende Far og den misjonerende Sønn, og ånder liv og kraft inn i Guds misjonerende kirke.
3. Vi elsker og ber om Den hellige ånds nærvær, for uten Åndens vitnesbyrd om Kristus er vårt eget vitnesbyrd nytteløst.
4. Uten Åndens overbevisende gjerning er vår forkynnelse forgjeves.
5. Uten Åndens gaver, ledelse og kraft er vår misjon bare menneskelig strev.


Et sterkt fokus på Jesus og en rett forståelse av hva det betyr

1. Vi tror evangelienes vitnesbyrd om at Jesus fra Nasaret er Messias.
2. I Jesus, unnfanget ved Den hellige ånd og født av Jomfru Maria, tok Gud vårt menneskelige kjøtt på seg og levde blant oss, helt og fullt Gud og helt og fullt menneske.
3. Ved sin død på korset tok Jesus vår synd på seg i vårt sted og bar dens fulle pris, straff og skam; han beseiret døden og ondskapens makter og brakte i stand forsoning og gjenløsning for hele skaperverket.
4. I sin legemlige oppstandelse ble Jesus rettferdiggjort og opphøyd av Gud og fullførte og demonstrerte med dette den fulle seier på korset. Slik ble han forløperen for den forløste menneskehet og det gjenopprettede skaperverk.


Et bibelsk syn på ekteskapet 

1. Guds skaperplan er at ekteskapet konstitueres ved det forpliktende, trofaste forholdet mellom én mann og én kvinne, der de blir ett i en ny sosial enhet som er forskjellig fra de familier de er født inn i.
2. Det seksuelle samliv som uttrykk for det å være ett, skal nytes utelukkende innen rammen av ekteskapet. Denne kjærlige seksuelle forening innen ekteskapet, der ”to blir ett”, avspeiler både Kristi forhold til kirken og enheten av jøder og hedninger i den nye menneskehet.

- Det er oppmuntrende å merke at det både på verdensbasis og blant frimenighetene i Kristiansand er stor enighet om disse viktige og sentrale bibelske sannheter.  Hverken Gud eller hans ord har forandret seg. Da må heller ikke vi tillate at tidsånden bestemmer hva som er rett og galt. Sannheten setter oss fri og nåden gjør at vi kan elske og omfavne sannheten.

Barratts syn på menigheten, del 6

T.B Barratt var ikke i tvil når det gjaldt synet på Den romersk-katolske kirke. Han skriver i boken: "De kristne menigheter':

'Et av den romersk-katolske kirkes store feilgrep bestod i at den ville konsentrere ledelsen i ett menneske, som skulle opptre som Jesu stedfortreder og talerør i verden. Hans ord skulle bli det siste og avgjørende i alle spørsmål. Derfor ble han også erklært ufeilbar og hans ord og avgjørelser ufeilbare. Det hele var naturligvis en menneskelig forordning eller mer konkret sagt: en satantisk bestemmelse!  Vi kan kun anerkjenne de inspirerte skrifters ufeilbarlighet. Når man dernest legger binde- og løsemakten i pavens hånd som Peters stedfortreder, så vet vi at den samme makt ble overdratt av Jesus selv til menighetens ringe tjenere (Matt 16,19 og 18,18; Joh 20,23)

Det kan dog ha sin interesse å se hvordan man kom bort fra den opprinnelige enkle og av Guds Ånd anviste form som apostlene benyttet. Det gikk for seg som en evolusjon og begynte da de ledende menn gav etter for kjødelig maktbegjær.

Da menigheten ble storkirke
Til en begynnelse betegnet uttrykket 'eldste' og 'presbyter' og 'biskop' ensbetydende stillinger. I Apg 20,17 brukes 'eldste', men i vers 28 kalles de (i vår oversettelse) 'tilsynsmenn'. Dr David Brown (anglikansk bibeltolker) sier om dette: 'Her (i vers 28) skulle uttrykket være biskoper i stedet for tilsynsmenn, fort det faktum kunne gjøre seg gjeldende at eldste og biskoper var etter apostolisk synsmåte ett og det samme. Man kan ikke merke med bestemthet noen forskjell mellom disse to før enn i det andre århundre, og det ble først en avgjort kjensgjerning sist i det århundret'.

Det var således ikke apostlenes mening at en biskop skulle bekle en høyere stilling enn en eldstebror. De bestemmelser som siden er vedtatt for å gi biskopen større makt og autoritet, er derfor ubibelske.

I herr Johs Laviks anmeldelse av boken 'Keiser Konstantin' av dr A Ræder i Dagen som påviser hvorledes storkirken ble til, fremkommer hva vi gjentatte ganger har påpekt at det er avvikelsen fra apostlenes enkle og rettlinjede virksomhet som har gjort storkirken til en storstilet, imponerende organisasjon - men uten pinsekraften! Den har 'navn av å leve, men er død'!'

(fortsettes)

Barratts syn på menigheten, del 5

Et eget kapittel i boken til T.B Barrat: 'De kristne menigheter' har tittelen: 'De kristne menigheters tilblivelse', med undertittelen: 'Da storkirken ble til - bruddet med det apostoliske ideal'.

Det følgende er utdrag av dette kapitlet. Jeg modernisert språket litt, men beholder noen av de for oss gammelmodige ordene for å yte teksten rettferdighet:

'På pinsedag ble den første kristne menighet grunnlagt, og besto av sådanne som trodde på Jesus av Nasaret, som Messias og gjenløser. Medlemmene - først de 120 og så de 3000 - var født av Den Hellige Ånd og var således frelste sjeler. På pinsedag ble de smeltet sammen som ett legeme ved Den Hellige Ånds dåp, og 'Herren la hver dag dem som lot seg frelse til menigheten' (Apg 2,17) Apostlene hadde god orden med medlemmene, og hadde alltid oversikt over medlemstallet (Apg 4,4).

Det var imot denne 'menighet i Jerusalem' den første forfølgelse brøt løs (Apg 8,1). Rundt omkring i de forskjellige lands byer ble det ordnet nye menigheter etter som Guds ord grep hjertene og jøder og hedninger antok troen på Jesus. Paulus ordnet selv en mengde av disse og reiste senere omkring og styrket dem (Apg 15,41 og 16,5)

Apostlene og deres skrifter dannet et bindeledd mellom menighetene, og dertil kom profetenes og evangelistenes arbeid rundt om i landene.

Den lokale menighet
ble et sentrum for lys og liv. åndelig og sosial utvikling. Enhver menighet ble en kanal for Den Hellige Ånds kraftige liv, og det viste seg at alt er dømt til undergang og død, alt som hevder det menneskelige maktstyre og innskrenker Guds Ånds frie adgang til hjertene og Hans gjerning i menighetene!

Uttrykket 'menighet' omfatter i bred forstand alle frelste mennesker (Ef 1,22-23). Enhver som tror til frelse tilhører den menighet som er oppskrevet i himmelen, de har i tro annammet Jesus og opplevd gjenfødelsens under og er således født for andre gang - ved Guds Ånd. Disse og ingen annen tilhører denne store fellesmenighet, de er Guds barn og har sitt borgerskap i himmelen.

Men det er også like sikkert at denne store fellesmenighet skal, i følge Kristi og Hans apostlers ordning, gjøre seg gjeldende i mindre grupper eller menigheter overfor verden, og enhver troende skal søke samfunn med de andre troende og bli medlem i en av disse gruppene eller lokalmenigheter, som har hver sin bestemte ledelse og sine bestillingsmenn og kvinner, for den store fellesmenighet er fra begynnelsen av blitt inndelt i større og mindre lokalmenigheter.

Mange forbigår denne bestemmelse og mener at det er nok når de tilhører fellesmenigheten hvis medlemmenes navn er oppskrevet i himmelen. Men så er ikke tilfelle'.

(fortsettes)

Carl Ivar Hagen vil fjerne støtten til norske frimenigheter

Mange norske frimenigheter vil få store økonomiske utfordringer om Carl Ivar Hagen får gjennomslag for sitt forslag om å frata trossamfunn med mindre enn 300 medlemmer den såkalte 'statsstøtten'. For det er jo egentlig ikke snakk om noen statlig støtte. Vi snakker om tilbakebetaling av den delen av kirkeskatten, som ikke går til Den norske kirke.

Det var i et møte i Oslo bystyre onsdag denne uken at Carl I Hagen tok til orde for at det innføres en nedre grense for hvor mange medlemmer trossamfunn må ha for å være kvalifisert offentlig støtte.

Hagen vil ha grensen satt til 300 medlemmer, og får støtte av Fremskrittspartiet. Han avviser at dette er et angrep på trosfriheten. Jeg vil tro Hagen har de mange muslimske samfunnene i bakhodet, når han fremmer dette forslaget, men ser da samtidig bort fra at han rammer norsk frikirkelighet hardt. For en menighet med 100 medlemmer så kan dette bety at de får 100.000 kroner mindre å rutte med. Det er dramatisk for en liten menighet.

Det er ikke første gang det reises et slikt forslag. Det såkalte Stålsett-utvalget har foreslått å kutte kommunale- og statlige overføringer til forsamlinger under 100 medlemmer. Dette utvalget viser til at 351 forsamlinger dermed vil miste denne årlige overføringen. Hardest rammet vil Pinsebevegelsen bli der over halvparten av forsamlingene , 160 av 300, vil miste støtten.

Hagen får støtte av stortingsrepresentant Bente Thorsen, som sitter i Kirke- Utdannelses- og forskningskomiteen. Hun sier til Vårt Land:

- Det er helt relevant det Hagen tar opp.

Men Hagen og hans støttespillere ser bort fra det faktum at dette ikke er en statlig støtte. Dette er penger vi alle betaler inn til staten i skatt. En andel av skatten vår går til å finansiere Den norske kirke. Fordi vi ikke er medlemmer av denne kirken, så går vår skatteandel til de menighetene vi tilhører. Det er derfor en stor urett som begås mot oss når vår skatt dermed går til å finansiere en kirke vi ikke tilhører.

Men dette vil nok komme. Ikke bare på grunn av Hagens forslag, men også på grunn av det press myndighetene vil legge på norske menigheter om å følge lover som ikke er forenelige med kristen tro. Riset bak speilet for ikke å følge disse lovene, vil da bli at vi mister denne årlige overføringen av kirkeskatten. Vi må dermed forberede oss på å bli helt uavhengige av staten, om vi skal ha troverdighet overfor Guds ord.

Så gjenstår det å se om Solberg-regjeringen følger dette opp, men det er grunn til å tro at dette får de gjennomslag for. Dette er i første omgang et forslag som gjelder for Oslo.

Foto: Wikipedia

Barratts syn på menigheten, del 4

I T.B Barratts bok om den kristne menighet nevner han også de såkalte 'gjendøperne' eller anabaptistene:

'Gjendøperne, som de kaltes, hadde håpet på at Luther skulle føre deres sak frem til seier. De mangfoldige småmenighetene håpet på i ham å finne en anfører som kunne føre de troende menighetene frem i bibelsk retning, men de ble sørgelig skuffet'.

Barratt nevner i denne forbindelse Melanchton:

'Melanchton gikk så langt at han latterliggjorde bestrebelsene etter en ren kirke, han sa endog at det var en villfarelselse. Og Luther gikk mer og mer over til hans syn. Til en begynnelse altså, formante han til en kristelig toleranse mot annerledes tenkende, men det var i de første år av hans offentlige virksomhet. Da sa han:

"Å brenne kjettere er mot Den Hellige Ånds vilje". Og: "til troen kan og må man ikke tvinge noen!"

Men idet Luther begynte på den vei som førte til grunnleggelse av statskirken, måtte han overlevere den høyeste myndighet til landsfyrsten, og dette førte til at hans anskuelse om toleranse og samvittighetsfrihet opphørte.

I sin "Formaning til fred" under borgerkrigen år 1525, skrev Luther: "Øvrigheten skal ikke hindre hva folket vil tro eller lære, hva enten det er evangelium eller løgn. Det er nok at den forhindrer utbredelsen av opprør og ufred". Men allerede i 1527 ble alle som var uenige i hans oppfatning av sakramentene, spesielt 'gjendøperne', utvist av landet. Men straffet dem ikke med døden den gang, men Luther skrev til Link i Nürnberg:

"Den som har falsk lære, i strid med Skriften og Guds ord, skal utvises, men utrydde dem bør man ikke".

I år 1528 utvirket Luther av kurfyrsten Johan av Sachsen en streng lov mot alle som 'kjøper, selger eller leser gjendøpernes bøker og skrifter". Dette gjaldt også zwinglianerne og calvinistene'.

T.B Barratt går grundig til verks for å dokumentere hva som faktisk skjedde på denne tiden. Han siterer det Melachton skrev til en mann ved navn Mykonius i 1530:

"I begynnelsen da jeg først lærte å kjenne Stoch og hans sekt, fra hvilken gjendøpernes sekt utledes, henga jeg meg til en dåraktig mildhet. I de dager tenkte jo også andre at kjetterne burde ikke utryddes ved sverdet - men nå angrer jeg ikke så rent lite min forrige mildhet. Jeg har nå den forståelse at også de, som ikke opptrer som opprørere, men som dog offentliggjør gudsbespottelige artikler, burde henrettes av offentligheten, for myndighetene må straffe offentlig gudsbespottelse, som all annen offentlig forbrytelse. Dette lærer loven til Moses oss".  (understrekningen og uthevingen er min)'

Martin Luther var ikke snauere. T.B Barratt siterer følgende:

"Man skal akte seg for sådanne skurker, og unngå dem som djevelens sikre sendebud ... man må overgi sådanne skurker til den rette mester, som heter mester Hans (skarpretteren)".

Til Nykonius skriver Melachton:

"Hva gjendøperne angår, er vi kommet til følgende slutning: Da de grunnlegger en djevelsk sekt, bør de ikke fordras, for de oppløser kirkene og har selv ingen bestemt lære. Derfor er denne sekt intet mindre enn en forvillelse blant kirkene, især da den offentlig forkaster presteembetet. Vi har derfor besluttet at disse opprørerne på noen steder, må straffes med døden".

(fortsettes)

Illustrasjon fra Martyrs Mirror (fra 1660). En kvinnelig anabapist henrettes ved å brennes levende.

Barratts syn på menigheten, del 3

Her følger tredje del av artikkelserien om T.B Barratts syn på menigheten. De to foregående artiklene ble publisert 30.september og 1.oktober:

'Luther innså til å begynne med det ubibelske i det statskirkelige system, og visste at forutsetningen for en bibelsk menighet var troende mennesker, og dermed en frivillig sammenslutning av disse', skriver Barratt og legger til: 'Dette preket Luther meget tydelig allerede før den protestantiske kirke ble grunnlagt. Han sa: "Jeg sier: Gud tvinger ingen til sin tjeneste, jeg sier det hundre tusen ganger: Gud vil ikke tvinge noen til å tjene Ham! Det er meget skammelig å ville innfor Gud regjere med menneskelige lover og hevdvunnen rett." Og atter igjen: "Hverken paven eller noen biskop eller noe annet menneske har rett å gi et kristent menneske den minste befaling, hvis det skjer mot vedkommendes samtykke, alt som skjer på annen måte, er i tyranniets ånd".'                                                            

Barratt henviser så til det Luther skriver i boken 'Tysk messe og gudstjenestelig ordning' fra 1526:

"Den evangeliske menighet bør ikke bestå av alle på torget værende mennesker, men kun omfatte dem som for alvor vil være kristne og bekjenner seg til evangeliet med hånd og munn. De bør innskrive sine navn (det vil si i en menighetsprotokoll) og holde særskilte møter, for eksempel i et hus, for å be, lese, døpe, motta sakramentet og øve andre kristne gjerninger. Med en slik ordning ville man kunne holde rede på dem som ikke fører et kristelig liv, samt straffe, forbedre eller utelukke, i følge Kristi befaling".

Barrett kommer så inn på den uenighet som oppstod i oppfatningen av hva menigheten er mellom Luther og Melanchton. Sistnevnte kalte fyrstene for "kirkens fornemste medlemmer"! Luther kalte dem bare "nødbiskoper"!

Barratt skriver: 'Melanchton synes ikke å forstå så klart at statskirkesystemet sto i motsetning til Skriftens lære, derimot fremholder Luther til å begynne med at et kristent menneskes frihet og den kristne menighets selvstendighet måtte ikke knekkes'.

T.B Barratt siterer baptistteologen Johannes Warns som i denne sammenheng har skrevet:

"Luther fikk lide følgene av sin ettergivenhet og sin avvikelse fra bibelske prinsipper, av sitt feilgrep i den kritiske tid, når det kom til det praktiske liv å virkeliggjøre den 'tyske messens' bibelske menighetsideal; på dette punkt sviktet den ellers så viljesterke mannens tro og energi. Følgene av dette feilgrep ble ubeskrivelig sørgelig for hele framtiden, endog den dag i dag. Luther selv fikk kjenne følgene av disse sørgelige følger. De forbitret hans liv".

(fortsettes)

Barratts syn på menigheten, del 2

Her følger andre del av artikkelserien om menighetssynet til T.B Barratt (bildet), basert på en serie med forelesninger han holdt på begynnelsen av 1930-tallet. Forelesningene som ble holdt for bibelskolen i Filadelfia ble utgitt som egen bok i 1933. Artikkelserien er utdrag fra forelesningene:

Statskirken er bare en annen form for det falske kirkestyre. Det hele har sin rot i den ubibelske barnedåp som praktiseres. Alle som føres innom en viss grense døpes mens de er uvitende om hva som foregår, og legges så til den såkalte menighet, som ikke er stort annet i mange tilfeller, enn en geografisk menighet. Alt som fødes innom det geografiske område som myndighetene har bestemt og døpes i vann som spedbarn, kalles kristne. Når prestene stiller seg foran sin 'menighet', hilser de dem med 'Dere gode kristne', men størsteparten av dem har aldri kjent kristendommens kraft.

Biskop Støylen uttalte at der fantes kun ca tre prosent dissentere her i landet. Statskirken derimot utgjorde den store majoritet. Men mon denne majoritet, hvis den ble veid på Herrens vektskål, ville inneholde mer enn tre prosent ekte kristendom? Jeg tviler sterkt på det. Statskirken, som den arter seg i Norge idag, er så oppfylt av verdslige mennesker, hvorav en masse er rent ugudelige og en hel del fornekter helt ut Skriften som de kristnes grunnlov, den er oppfylt av teologer og lærere og en hel masse mennesker som slett ikke antar den lutherske lære, men står i statskirken like fullt. At der er mange alvorlige prester og menige der, har jeg ingen tvil om, jeg kjenner mange av dem....

Til en begynnelse hadde Luther og Melanchton et ganske annet syn vedrørende de kristne menigheter enn de siden forkynte og praktiserte. Men det gikk med dem som professor dr Schatter uttalte: 'Den storslagne tanke om rettferdiggjørelse ved troen hadde brutt igjennom Roms murer. Men likevel må vi si at endog ikke Luther kunne helt løsrive seg fra den mange århundrer gamle blanding av det åndelige og det verdslige, av dette kirkebegrep fra Rom, som bandt alle land og folk'.

Professor Baumgarten uttalte i en kirkehistorisk forelesning: 'Hvis kirken da var blitt bygget på grunnvollen, av en gjennom Kristus befridd forsamling av troende, ville dette faktum ha avstedkommet en virkelig skilsmisse på den ene side og vitenskapen og vantroen på den andre'.

Luther var nemlig påvirket av den enkle måte hvorpå de mange små gjendøperforsamlinger var organisert. Det viser seg som Johannes Warns sier i 'Dopserien' at 'under de gjennom århundrer pågående stridigheter mellom kirkene og de troendes frie forsamlinger, var det alltid spørsmålet hvorvidt det var riktig å ordne selvstendige forsamlinger etter bibelsk mønster, som var stridsemnet. Dåpen var slett ikke det eneste stridsspørsmål og hadde slett ikke noen fremskutt plass i diskusjoner. Den som studerer f.eks valdensernes, de bøhmiske brodres, de middelalderske døpernes, mennonittenes og alle beslektede retningers historie, skal snart nok oppgi den sterkt utbredte oppfatning at det var dåpen som hadde hovedplassen i disse stridigheter. Spørsmålet var: Statskirke - eller en forsamling av troende. Dåpen var alltid et kirkelig spørsmål, og det er det den dag i dag. Det er fordi vi har et spørsmål oppe om statskirke eller ikke statskirke, at vi har et dåpsspørsmål. Dåpen leder hen til kirkespørsmålet, og straks noen blir tvilrådig om folkekirkens opprettelse, så støter han på dåpsspørsmålet'.

(fortsettes)

Barratts syn på menigheten, del 1

I 1933 utga daværende Korsets Seiers forlag en serie med forelesninger av T.B Barratt (bildet), som ble holdt på bibelskolen i menigheten Filadelfia i Oslo. Boken fikk tittelen 'De kristne menigheter', og gir et godt innblikk i det syn som Barratt forfektet når det gjelder menigheten slik den fremstår i Det nye testamentes skrifter. Jeg tror flere av bloggens lesere vil ha glede av å stifte bekjentskap med Barratts syn, og skal i denne artikkelen gi noen smakebiter:

Barratt skiller mellom det han omtaler som 'fellesmenigheten' i betydningen den universale menighet, og den lokale forsamlingen. Han forteller om et møt med en kvinne som han spør: 'Er du frelst?' Til dette svarer kvinnen bekreftende, og Barratt vil gjerne vite hvilken menighet hun tilhørte: 'Jeg tilhører Guds menighet', svarte hun. 'Ja, det gjør jeg også,' svarer Barratt, 'men hvilken menighet tilhører De?' Kvinnen svarer at hun tilhører den store menigheten som er oppskrevet i himlene. 'Det er galt', svarer Barratt og så legger han til: 'for de første kristne, på samme tid som de tilhørte fellesmenigheten, så tilhørte de også lokalmenighetene'.

Statskirken
Storkirken eller statskirken har ikke Barratt mye til overs for: 'Villfarelsen er oppstått fordi man har avveket fra den enkle og bibelske metode,' slår han fast allerede i innledningen til det han skriver om den.

Her er hva Barratt selv skriver. Språket er lett modernisert, men jeg har forsøkt å beholde måten Barratt uttrykte seg på. Understrekningene er mine:

'Kirkestaten er en av de mektigste retninger som finnes utenom de kristne menigheters system. Litt etter litt avvek man fra den apostoliske tanke. Det grunnet seg storlig i et spørsmål om makten, det var den gamle strid mellom apostlene som blusset opp: Hvem er den største? Man begynte å skjelne mellom legfolket og presteskapet inntil man nådde frem til et hierarkisk system som samlet all makt i sine hender og utga seg til og med å vær ufeilbar. Så lenge menighetene bibeholdt sin enkelhet og sine åndelige retningslinjer, var de en kraft i samfunnet. De kunne også motstå de største forfølgelser som Romerriket overøste dem med, så den siste keiser som forfulgte dem ble trett av det hele. Da Konstantin ble keiser, så ble spirene sådd i de kristne menigheter, og dermed ble de solgt til den verdslige øvrighetens innflytelse.

Konstantin lovte dem støtte i hele sitt veldige rike, og ingen fikk lov til å forfølge de kristne eller frata dem deres eiendeler. Under beskyttelse av staten dro så menighetene med presteskapet i spissen sin vei mot åndelig undergang. Kristus hadde jo sagt at Hans rike ikke var av denne verden, men i ulydighet mot Hans tanke slo kirkens ledende menn inn på denne vei og søkte selv å erholde makt, ikke bare kirkelig men også politisk. Ifra Konstantins tid til reformasjonen, hele tolv hundre år, var der en statlig utvikling av villfarelsens spire som begynte med noen av de eldste kirkefedre, som skilte mellom biskoper og eldste eller presbytere hvorved den biskoppelige orden i særlig grad skulle representere Kristus. Biskopene alene fikk retten til å ordinere.                                                        

Etter år 395 da riket deltes mellom øst og vest fikk dette hierarki to hoder, nemlig patriarkene i Rom og Konstantinopel. Der pågikk en lang kamp mellom de to, men Rom vant endelig seier. Biskopen i Rom gjorde krav på å være papa, pave, eller hele kirkens øverste, med myndighet over alle de andre biskoper.

Paven fikk også verdslig makt og var i stand til å diktere konger og fyrster sin vilje. I en lang tid har denne makt vært brutt, men ved Mussolinis innflytelse er den blitt øket på ny, i hvertfall foreløpig.

Retningen er iallefall uriktig, og kirkehistorien beviser hvilket mørke folkemassen har vært stett i  på grunn av dette, og hvilke lidelser og forfølgelser oppriktige kristne har måttet gjennomgå på grunn av paveveldets forferdelige og ubibelske makt'.

(fortsettes)

Italia: Naboene forsøkte å hindre menigheten fra å holde dåp

Jeg har ved en anledning skrevet en artikkel på bloggen om den evangeliske menigheten i Pozzuoli i Italia. Nylig fikk jeg en ny rapport derfra, for de forteller begeistret om at flere er blitt døpt og lagt til menigheten. Men de har problemer med de som bor rundt møtelokalet de benytter. Forrige gang de hadde dåpsgudstjeneste, ringte naboene til politiet for å forsøke å få dem til å stanse dåpshandlingen! Derfor bestemte menigheten seg for å holde neste dåpshøytidelighet hjemme hos et av medlemmene, som har et lite svømmebasseng for barn hjemme hos seg! Mange ikke-kristne hadde samlet seg der, og dermed ble dåpshandlingen en mulighet til å forkynne evangeliet for dem.

Pozzuoli (bildet) er en by i provinsen Napoli i regionen Campania, og har omlag 80.000 innbyggere. Den ble grunnlagt som en gresk koloni i år 194 f.Kr.

Søndags kveldene bruker menigheten å holde møter utendørs. De holder dem gjerne ved stranda, hvor mange stanser opp - både voksne og barn - og de blir gjerne stående å lytte til møtet er over.

Nå er menigheten tilbudt et dobbelt så stort lokale som den har i dag. Dette lokalet er beliggende i en annen del av Pozzuoli enn det nåværende møtestedet, hvor menigheten har hatt tilholdssted de siste 14 årene. Dette er en stor utfordring for vennene der, som nå søker Gud om Hans ledelse.