Hva vet vi om den første kristne menigheten i keiserhovedstaden Rom? Del 4

Forfatteren Wes Howard-Brock har i en setning, som forøvrig også er tittelen på en bok han har skrevet, beskrevet det  jordskjelv av omveltninger som kom menigheten til del keiser Konstantin ble kirkens verdslige overhode: 'Empire Baptized', på norsk 'Et døpt imperium'. Boken har forøvrig den megetsigende undertittelen: 'How the Church embraced what Jesus rejected', på norsk: 'Hvordan Kirken omfavnet det Jesus avviste'. Det var akkurat det som skjedde! Den engelske biskopen B.F Westcost har sagt det så beskrivende om denne tiden: "Verden kom inn i kirken i det fjerde århundre, og vi har siden aldri vært i stand til å få den ut igjen."

Eller for å sitere N.F.S Grundtvig, hentet fra hans verdenshistorie: "Kristendommens seier over hedenskapet er langt fra en så gledelig begivenhet som biskop Eusebios og millioner av kristne med ham haar tenkt. Det må alle kristne straks skjønne, for kristendommens såkalte opphøyelse til statsreligion i Romerriket øyensynlig var en djup 'fornedrelse' som på den ene siden åpnet kirkedøren for alle dem, som tenkte lavest og på den andre side gjorde Roms tyrann til menighetens ledende prest - Pontifex Maximus)."

Den svenske forfatteren og pinsevennen Sven Lidman må ha delt Grundtvigs syn på keiser Konstantins opphøyelse til å bli kirkens sekulære overhode, for Lidman skriver: "Den kristne bevegelse som begynte år 33 e.Kr på Golgata, fikk et spedalskhetsårallerede i de dager da keiser Konstantin grep fatt i kirken for gjennom denne å gjøre et forsøk på å redde statsmakten i ennå noen hundre år i et ellers ramponert og råttent politisk system. Han innledet på den måten en serie av åndelige utuktshandlinger, hvori Jesu brud sank ned til å bli en skjøge på den politiske markedsplass." (Kilde: Christen Brun: Religionsfrihetens historie, side 27) 

Kirken gikk fra å være brud, fri og ren til å bli en trellkvinne, bundet av og til et statsapparat. Keiser Konstantins forsøk på helt å legge kirken helt under sitt herredømme, førte Kristi kirke enda lenger bort fra dens opprinnelige stilling som salt og lys i verden, og som sannhetens støtte og grunnvoll. 

Det er for meg komplett uforståelig at keiser Konstantin av alle, av Den ortodokse kirke, regnes som en helgen på linje med Herrens hellige apostler. Faktum er at denne keiseren lot drepe sin egen svigerfar, Maximilian, sin svoger Licinius, som var keiser av Orientten, sønnen Crispus og sin andre hustru Fausta og nevøen Licinian. Først på dødsleiet lot han seg døpe. Det var keiser Konstantin som ga kirken Rom som gave. Han overloot den til pave Sylvester, da han forlot byen for å bygge opp Konstantinopel.

Pervertert kristendom

Det er med stor sorg jeg skriver disse linjene, sorg over det som skjer i Kristi kropp, og med stor forferdelse over den perversjon av den kristne tro som kommer til uttrykk gjennom den uforbeholdne støtte, ja, velsignelse den russisk-ortodokse patriarken gir til president Putin og dennes blodige angrep på deres kristne trossøsken i Ukraina. Det er en vanhellige allianse mellom stat og kirke vi er vitne til.  Patriarken brukte for eksempel ordene 'hellig krig' om Russlands krigføring i Syria. Som om det finnes noe hellig med en krig. Er det noen som har lest Bergprekenen, som ser for seg Jesus som militant forsvarer av Guds rike? Frem til keiser Konstantins dager var den kristne kirke ikke-voldelig. 

Det har skjedd noe i den russisk-ortodoke kirke etter Sovjetuionens fall. Det kom tydelig til uttrykk under den sedvanlige militærparaden på 1.mai i året 2018. En konvoi av militære lastebiler kom trekkende med langdistanseraketter. Det var ikke det oppsiktsvekkende, men det som så skjedde: tom ortodokse prester dukker så opp og kaster vievann over de to balliistiske rakettene som kan bære atomvåpen! 

Men dette var slett ikke noe særtilfelle! Det er flere eksempler på dette, spesielt etter at Russland annekterte Krim i 2014. Russisk-ortodokse prester har velsignet våpen, soldater, utskytningsramper for raketter, bare for å nevne noe. Hver russiske våpengren har fått sin egen skytshelgen. Til og med den mest den kjente av dem alle, den hellige Serafims navn, tas til inntekt for russiske atomvåpen-styrker. Serafim av Sarov er kjent for sin ydmykhet og mildhet! Det er helt utrolig, hvilket tyveri! 

Dette går ikke upåaktet hen i Russland heller. Det finnes russisk-ortodokse prester som sier fra, og som våger å ta konsekvensene. Som presten Dmitrij Tsorionov. Han brøt, i følge Christianity Today, med den militante ortodoksien da han i 2015 så unge russiske menn gripe til våpen og dra til Ukraina for å kjempe for utbryterrepublikkene der. De ville krige under 'Kristi banner'.

La oss be for patriark Kirill at han vender om fra sin villfarne vei, og finner tilbake til Kristi vei, fredens og forsoninges vei.

Guds vitnesbyrd på jorden

Fordi vi har så mange vakre kirkebygg, katedraler og storartet kirkekunst, er det blitt skapt en forestilling om at kirken er en bygning. 'Velkommen til Guds hus', hører vi det ofte blir sagt når noen innleder en gudstjeneste eller et møte. Men er dette bibelsk? Nei, og det er med på å fordunkle den nytestamentlige læren om menigheten slik den ser ut fra Guds synsvinkel.

Diakonen Stefanus, kirkens første martyr, slår fast: 'Men Den Høyeste bor ikke i hus som er gjort med hender.' (Apg 7,48) I verset forut for dette sier han noe som gjaldt 'den gamle pakt': 'Men Salomo bygde ham et hus.' I 'Den nye pakt' derimot har Gud tatt sin bolig i mennesker, de menneskene som er en del av Hans nye pakt gjennom gjenfødelsen: 'Eller vet dere ikke at deres legeme er et tempel for Den Hellige Ånd som bor i dere.' (1.Kor 6,19)

Alle menighetene vi omtaler som urkirken var husmenigheter. De første kristne kom sammen i private hjem på oppstandelsesdagen, som er søndag, og feiret Herrens måltid. I flere byer, som for eksempel Rom, fantes det flere husmenigheter. Noen av disse husmenighetene i det daværende Romerriket var små, andre ganske store, og jo større de ble jo mer avhengig var de av større hus for å få plass til alle. Velstående mennesker som var kommet til tro stilte gjerne husene sine til disposisjon for gudstjenester og bønnemøter. Et eksempel på det slikt hus var huset til Maria i Jerusalem, hvor de første kristne fra husmenighetene i Jerusalem var kommet sammen for å be, ifølge Apg 12. Denne Maria var ifølge Apg 12,12 mor til Johannes Markus, som vi kjenner som forfatteren av Evangeliet etter Markus. I disse store husene ble det etter hvert bygget baptisterier, altså dåpsbasseng. Det er først når vi nærmer oss 300-tallet - altså 300 år etter Jesu fødsel - at vi kan se de første tegn på at det bygges egne hus til gudstjenesteformål. Og det kommer samtidig med at kirken inngår en vanhellig allianse med keiser Konstantin (324-337), som blir det som var en martyrkirke og en forfulgt minoritet til en kirke med et sekulært overhode, en keiser, som først på sitt dødsleie antar den kristne tro.

Personlig er jeg av den overbevisning at slik tiden er og utvikler seg, og med stadig flere kristne som vil bli forfulgt i Europa - og også Norge - vil vi måtte vende tilbake til husmenighetene. Det er der troen vil overleve. Den lutherske presten Richard Wumbrand, så dette allerede på 1980-tallet. Prokla Media var forutseende nok til å utgi et hefte Wurmbrand skrev: Kirken under jorden.

Jeg studerer Efeserbrevet for tiden, både for egen del og med tanke på et seminar jeg skal ha i en menighet til høsten. Også her fantes det en husmenighet, og det er blitt nesten litt overveldende å tenke på at Gud hadde et uttrykk for seg selv i denne byen. Jeg skal forsøke å forklare hvorfor dette virker så sterkt på meg:

Efesos var på den tiden Efeserbrevet skrives en viktig by, et sentrum om du vil, for handel og næringsliv. Her lå en svært viktig havn, men dette var også sentrum for et okkult fenomen, dyrkelsen av fruktbarhetsgudinnen Artemis eller Diana, som hun også kalles. Mye av den økonomiske fremgangen og velstanden i Efesos var knyttet til denne avgudsdyrkelsen, og avgudsdyrkelsen var gjerne forbundet med rtempelprostitusjon.

I denne byen reiser altså Gud opp et vitnesbyrd om seg selv. Ikke i form av et konkurrerende tempel eller kirkebygg, men i form av mennesker som er født på ny, døpt og lagt til 'de andre', som det heter i Apgj 2,47. Forsamlingen i Efesos bestod av mennesker.

Han reiser opp dette vitnesbyrdet i en by full av materialisme, avgudsdyrkelse og prostitusjon. Ut fra denne sammenhengen kaller Han mennesker og adskiller dem. I Rom 1,1 skriver Paulus om seg selv at han er 'utskilt for Guds evangelium'. Det er hva den kristne forsamlingen er.  Skilt ut, helliget, gjort rene for å være lys og salt i en mørk verden, i dette tilfellet Efesos.

Ville noen lete etter et vitnesbyrd om Gud i Efesos måtte de finne noen av Kristi disipler. I dem hadde Gud gjort sin bolig. Er det noe rart at jeg er bittelitt begeistret?

Hvorfor jeg stiller ubehagelige spørsmål om Donald Trump

Lite skulle jeg ane på begynnelsen av 1970-årene at akkurat denne mannen - Eberhard Arnold (bildet) - skulle få en slik avgjørende innflytelse på mitt liv og min teologiske tenkning. Her i Norge er han relativt ukjent, i europeisk sammenheng betydelig undervurdert, men er i ferd med å gjenoppdages.

Eberhard Arnold, født 26.juli 1883 i Königsberg i Tyskland og død  22.november 1935 i Darmstadt, Tyskland, var teolog, filosof, forfatter og grunnlegger av Bruderhof-bevegelsen. Et svensk tidsskrift som for lengst har gått inn, kom med en reportasje om Bruderhof, som gjorde meg nysgjerrig, og jeg skrev til dem til en adresse i Storbritannia, og fikk tilsendt et eksemplar av deres tidsskrift, The Plough (Plogen), og siden har jeg vært abonnent.

Det var Eberhard Arnold som inspirerte meg til å gjøre djupdykk i Bergprekenen, urkirkens og senere døperbevegelsens historie og som forsterket mitt engasjement for de fattige, undertrykte, marginaliserte, og som hjalp meg til å se ar dette var en integrert del av 'Evangeliet om Guds rike', som Jesus kom for å forkynne.

Senere skulle en annen person, Leonard Verduin, hjelpe meg til å forstå de kolossale endringene som fant sted med kirken etter at keiser Konstatin ble kirkens verdslige overhode. Boken til Verduin: 'The Anatomy of a Hybrid', med undertittelen 'A Study in Church-State Relationships', skulle få avgjørende betydning for meg.

Både Eberhard Arnold og Leonard Verduin har vært premissleverandører for at jeg i dag stiller brysomme spørsmål om evangelikale kristnes støtte til president Donald Trump.

For både Eberhard Arnold og Leonard Verduin, løfter frem igjen Jesu radikale ord om at 'ingen kan tjene to herrer. Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.' (Matt 6,24)

Ja, ikke bare det, disse to, løftet også frem igjen et annet ord fra Bergprekenen, som handler om edsavleggelse: 'Dere skal ikke sverge i det hele tatt...' (Matt 5,34)

I den første kristne tiden måtte man sverge sin lojalitet til keiseren. Det kunne ikke de kristne gjøre. Deres lojalitet sto til Kristus. Han var Herre! Det var en av årsakene til at de ble forfulgt og forfulgt ble de, men de vokste, og ingen av de romerske keiserne klarte å overvinne dem. Bortsett fra keiser Konstantin. Han fridde til dem og spilte på lag med dem. Forfølgelsen opphørte, men til hvilken pris? Kirken fikk nå keiseren som sekulært overhode, og kirke og stat fløt sammen i en vanhellig allianse. Nå ble det plutselig mulig å avlegge ed til keiseren og til Kristus samtidig. Før keiser Koonstatin var det umulig for en kristen å bære våpen - man kunne ikke bli døpt om man gjorde det og man fikk ikke del i nattverden. Etter Konstatin var  det en ære for en kristen å bære våpen, og så begynte også forfølgelsen av kristne som ikke ville bøye kne for keiseren eller bli en del av en kirke som hadde keiseren som sitt overhode.

Historien som følger kjenner vi. Kristne underlegger seg servilt den keiserlige makt, og kirken dreper andre kristne, som ikke tenker som dem. Vi får kristne land og stat og kirke sauses sammen, og kristne står mot kristne med våpen i hånd for å kjempe om et stykke jord. De dreper hverandre for geografiens og maktens skyld.

Så fjernt fra opprinnelsen, fra urkirken, som hadde andre våpen, ikke-voldelige våpen, først og fremst bønnen.

Dette har fulgt oss helt frem til vår egen tid. Kristne står mot kristne på grunn av politikk og makt, og noen bøyer kne for moderne keisere, og tjener to herrer.

Jeg tror anerikanske kristne var oppriktige da de så seg om etter en presidentkandidat de kunne gi sin stemme til. Så tror jeg den moderne keiseren kom med et forlokkende tilbud: stemmer dere på meg skal jeg gi dere alt dere vil ha! Jeg flytter den amerikanske ambassaden fra Tel Aviv til Jerusalem, min administrasjon vil helhjertede støtte Israel, vi vil omgjøre abortlovgivningen, sørge for religiøs frihet, arbeidsplasser, konservative høyesterettsdommere etc.

Tilbudet var ikke ulikt det de første kristne fikk. Da skulle forfølgelsen opphøre, de skulle få muligheten til å få sine egne forsamlingslokaler etc.

Men når et tilbud er for godt til å være sant, er det nettopp det. Alt har sin pris. Det koster lojalitet. Innerst inne koster det friheten og selvstendigheten.

Israels konger hadde hoffprofeter, profeter som snakket kongen etter munnen, ga han dem støtte han trengte, med et 'så sier Herren'. Trump har også sine profeter. Daglig i flere måneder nå har jeg hørt på en av dem, og ganske ofte en annen. Det jeg hører er politikk, politikk, politikk, i form av en helt ukritisk støtte til Trump. Ingenting om Jesus. Ingenting om korset. Ingen ting om hva sann etterfølgese koster. Bare Trump, Trump, Trump.

De visste at de måtte overse Trumps umoral, hans overdrivelser, direkte løgner, hans nedrige syn på kvinner, hans hybris og narsissme fordi de fikk så mye av det de virkelig ville se, men til hvilken pris? Hvem sin herre har de nå? Kristus eller Mammon? Kan de virkelig tjene to herrer?

Da må Jesu ord omskrives.

Et døpt imperium - noen uferdige tanker

Det er noe som har uroet meg lenge. Veldig lenge. To ord av Jesus. Radikale ord, om de blir tatt på ramme alvor. I sitt møte med den romerske okkupasjonsmakten sier Jesus: 'Mitt rike er ikke av denne verden. Var mitt rike av denne verden, da hadde mine tjenere kjempet... men nå er ikke mitt rike av denne verden.' (Joh 18,36) Og - i Bergprekenen, hvor Jesus meisler ut selve prinsippene for det Riket Han er kommet for å forkynne, heter det: 'Ingen kan tjene to herrer: For enten vil han hate den ene og elske den andre, eller han vil holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og mammon.' (Matt 6,24)

Likevel er det det vi gjør i 2020. Vi tjener to riker. Tydeligst for mitt vedkommende er dette gjort til kjenne gjennom den enorme polariseringen som har skjedd de siste årene i det amerikanske samfunnet, med Donald Trump og evangelikale kristne, og deres støttespillere her på berget. Skal man være kristen på ramme alvor i enkeltes øyne må man være Donald Trump-tilhenger med alt hva det innebærer på godt og på vondt. Ekvivalenten her hjemme er at man stemmer Fremskrittspartiet.5To riker blandet sammen. To herrer å tjene. Innebærer det et annet evangelium.,
De første kristne måtte utstå hardhendt og brutal forfølgelse fra den romerske okkupasjonsmakten. For å bli medlem av de kristne forsamlingene måtte man la seg døpe, og for å bli døpt ble det satt tydelige krav. Et av dem var at man ikke kunne avlegge ed. De første kristne tok Bergprekenen på alvor, og der hadde Jesus sagt: 'Dere skal i det hele ikke sverge...' (Matt 5,34) En romersk soldat måtte avlegge lojalitetsed overfor den romerske keiseren, og kom dermed i strid med Jesu ord om at vi ikke kan tjene to herrer. Konsekvensen var at han ikke kunne bli døpt.

Det var også en annen grunn: en romersk soldat bar våpen. Han kunne drepe. Dette var uforenelig med Jesu ikke-voldelige lære, slik den kommer til uttrykk i Bergprekenen.

Jeg har tidligere, gjennom en rekke tidlige kristne kilder, dokumentert at urkirken var pasifistisk.

Endringene kommer når keiser Konstantin blir kirkens sekulære overhode. Med keiser Konstantin døpes det romerske imperiet, og en av konsekvensene er at man i stedet for å ha Jesus som Herre, måtte forholde seg til to herrer: Kristus og keiseren. Helst i omvendt rekkefølge. Som en kuriositet, men en med dramatiske følger, kan nevnes at det nå ble en ære for en kristen å bære sverdet og avlegge lojalitetsed til keiseren.

Fikk man ikke dermed også et annet evangelium?

Tjente man nå Fredsfyrsten? Eller lå lojaliteten to steder? Var Kristus blitt en krigerkonge? Det tok ikke så lang tid før kristne begynte å drepe andre kristne, de såkalte heretikerne. På keiserens befaling og med hans velsignelse.

Så følger historien: med eden som avlegges til nasjoners flagg og altere, gudebilder og mammon, kolonisering og Gott mit uns, og pengesedler med 'In God we trust', forfølgelse av kristne som av overbevisningsgrunner ikke kan være en del av keiserkirken, og tusener på tusener av martyrer, kristne drept av andre kristne.

To riker, to herrer, to evangelier.

Lojalitet til Kristus og Cæsar.
Lojalitet til Kristus og Donald Trump.

Hvor er det radikale budskapet om at Jesus er Herre blitt av?

I dag forkynnes ikke Guds rike, men denne verdens riker + Kristus. Skal man være ordentlig kristen må man ha Jesus, være Trump tilhenger, klimaskeptiker, vaksinemotstander, motstander av 5G, pluss, pluss, pluss.

'For ordet om korset er en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft,' 1.Kor 1,18

Kirken som eksilbevegelse

"Den før-konstantinske kirke, så på seg selv som en eksil-bevegelse innen den dominerende kulturen."

Sitert fra boken "The New Conspirators" av Tom Sine. IVP Books, 2008, side 19.

Noe å tenke på i den situasjonen dagens kirke befinner seg i. Burde den ikke være motkulturell? Som salt og lys i en mørk verden. Ikke konform, men radikal.

Bysten forestiller keiser Konstantin.

Guds rike, Sylvi Listhaug og myten om den "kristne" nasjonen

Etter helgens mange reaksjoner på Facebook på det jeg skrev om Sylvi Listhaug, forstår jeg enda mer av hvor radikal Jesu undervisning i Bergprekenen er:

"Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende. Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere og be for dem som mishandler dere og forfølger dere. Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen ..." (Matt 5,43-45)

De versene siteres ikke så ofte i dagens flyktninge- og asyldebatt. Jesu ord i Bergprekenen tilhører ikke et fremtidig 1000-års rike slik enkelte tror. Det trengs jo ingen til å skape fred i fredsriket! Da er jo freden kommet til jorden.

En som forsto dette godt var Leo Tolstoj (bildet). Hans bok, utgitt på dansk i 1889: "Hvori består min tro", gjorde det djupt og varig inntrykk på meg når jeg leste den for mange, mange år siden. Tolstoj tar i denne boken et helt nødvendig oppgjør med den institusjonaliserte kirken. Det skjer nemlig en stor endring av kirken under keiser Konstantin og senere keiser Justinian. Stat og kirke blandes sammen, og plutselig får man kristne som bevæpner seg og skal kjempe for et "kristent" rike. Før det var det helt utenkelig at kristne iførte seg våpen og kjempet for noe verdslig rike. For de første kristne var opptatt av bare en ting: Guds rike. Annerledesriket.

Men med keiser Konstantin og keiser Justinian endres så mye. Det fremstår en kirke som ligner svært lite på den opprinnelige. Og det fikk store følger. Gjennom historien skulle kristne kjempe mot andre kristne, og kristne skulle drepe en annen kristen, for et stykke land. Det fremsto "kristne" land! Som om et stykke jord kan bli kristent. Det er bare mennesker som kan fødes på ny, men plutselig fikk vi en forestilling om at et stykke jord kan bli kristent, og dette stykke jord må forsvares med blod.  Etter hvert ble det slik at det ble en kristen dyd å kjempe for et land og dø om så det gjelder. Og man opplevde stor ære og heder ved å dø for denne saken.

De første kristne bøyde ikke sine knær for keiseren. Nå bøyde tusenvis av kristne sine knær for andre konger og keisere, blankpusset sine våpen og kjempet for Gud og fedrelandet.

Jeg tror at mange av våre problemer ligger her. Derfor blir Jesu ord i Bergprekenen, som er selve programerklæringen for Guds rike, så radikale og vanskelige å forstå og ikke minst utfordrende for oss. En kristen er borger av DETTE riket, og er en fremmed i denne verden.

De foraktelige "gjendøperne" forstod dette. De ble forfulgt, ikke først og fremst fordi de nektet å døpe barn, men fordi de nektet å bøye kne for statsmakten og med den statskirken. De nektet å iføre seg våpen for å forsvare et "kristent" land, og ble drept i tusentalls av andre kristne som støttet opp om forestillingen om et "kristent" land. Den dag i dag er det slik blant det folket som kaller seg "anabaptister". De bærer ikke våpen, de stemmer ikke ved politiske valg, og forsøker så godt de kan å være fredsstiftere og elske alle mennesker.

Melkedrikkerne, del 1

Jeg har skrevet om Molokanerne -eller Melkedrikkerne - på bloggen ved flere anledninger. Men nå har jeg kommet over flere nye opplysninger om denne særegne russiske bevegelsen, som jeg synes er så interessante, at jeg like så godt starter en ny artikkelserie om dem. Jeg vil tro flere av bloggens lesere vil finne det interessant:

Det finnes to teorier om opprinnelsen til denne kristne gruppen som oppsto på slutten av 1800 tallet, og som den russisk-ortodokse kirke karakteriserer som heretikere - vranglærere.

Tradisjonelt har de levd i Kaukasus-området, i Kars-regionen, som i sin tid var annektert fra det ottomanske riket av Russland under tsar Aleksander II. Da Lenin kom til makten ble dette området gitt tilbake til Tyrkia, så alle molokanere snakket både tyrkisk og russisk.

Det er en misforståelse, mener molokanerne, at ordet 'molokanere' stammer fra ordet 'melk'. Men det er det de kalles: 'melkedrikkerne'. I Bibelen finnes det en metafor - den åndelig uforfalskede melk. Apostelen Peter skriver om dette i sitt første brev: "Som nyfødte barn må dere lengte etter den uforfalskede åndelige melk, for at dere ved den kan vokse til frelse ..." (1.Pet 2,2) Melken det er snakk om er ikke vanlig melk, men åndelig melk - Guds ord.

De er ikke melkedrikkere, men store te-drikkere! Alle måltider begynner og avslutter med te. Samovaren er alltid varm. Det de spiser dyrker de selv. Men de spiser ikke svin. De feirer sabbaten og de holder mange av de bibelske høytidene. Jeg skal komme tilbake til dette, og de er overbeviste pasifister. De har sine egne åndelige ledere som kalles eldste. I dag finner vi molokanere USA, Mexico, Georgia, Armenia, Aserbajdsjan. På midten av det forrige århundre flyttet flere tusen molokanere fra Tyrkia til Stavropol-området som ligger litt i underkant av 1500 kilometer sør for Moskva.

Det finnes likheter mellom molokanerne, kvekere og mennoniter. Men det er også ting som skiller dem fra hverandre. Vi skal se på det som er særegenheter.

Først er det viktig å presisere at disse melkedrikkerne kan være så mangt, litt avhengig av hva slags gruppe man støter på. De er alle opptatt av at de ønsker å vende tilbake til den opprinnelige kristentroen, det vi gjerne kaller urkirken. Til tiden før keiser Konstantin og keiser Justinian og deres statsreligion. Molokanerne avviser den institusjonaliserte kristendommen med dens kirkesamfunn, og betoner for eksempel at dåpen først og fremst er et synlig tegn på en langt viktigere åndelig sannhet. De fleste gruppene avviser også bruken av ikoner, men det finnes molokanerne som har ikoner hengende på veggen i husene sine. De avviser det hierarkalske presteskapet, men velger sine eldste som utgjør et eldsteråd som skal ivareta den apostoliske suksesjonen.

De anser Bibelen for å være den troendes absolutte autoritet.

Men det finnes også noen merkverdigheter. Som for eksempel at de mener at Kristus vil komme tilbake til Ararat-fjellet i Tyrkia. Det er derfor de så gjerne ville ha blitt boende i Tyrkia, slik at de kunne være nærmere dette fjellet. Men der har det ikke vært trygt for dem. Dette synet på endetiden har nok mer å gjøre med geografi enn teologi.  I 1962 inviterte det sovjetiske regimet molokanerne til å komme tilbake til det som da var Sovjetunionen. Hele 3000 av dem valgte å flytte tilbake den gangen.

(fortsettes)

Billedtekst: To molokanere. Disse kommer fra Aserbajdsjan. Foto: Vladic Ravich.

Quid sit imperatori cum ecclesia? Hva har keiseren med kirken å gjøre? Del 3

Her følger tredje del i serien om forholdet mellom stat og kirke og de problemer denne alliansen førte til i den tidlige kirkens historie. Første del ble publisert torsdag 2. juni, andre del fredag 3. juni:

Mente virkelig Jesus det Han sa? Kan en kristen bli en etterfølger av Kristus uten å etterfølge Kristus?

Spørsmålene er radikale - om vi våger oss på dem. Svaret vi gir får nemlig følger for en hel rekke ting. Som det fikk det for de første kristne.

Urkirken var pasifistisk. Det viser kirkehistorien og all forskning rundt dette. Det er først når kirke og stat inngår en vanhellig allianse med keiser Konstantin at det å bære våpen blir uproblematisk for kirkens ledelse. At kristne nå kan bære våpen og bruke dem viser hvilke radikale endringer som skjedde etter at keiseren ble kirkens overhode.

En ledende presbyter i menigheten i Rom ved begynnelsen av det tredje århundre, Hippolytos, som selv ble gjenstand for forfølgelse fra keiseren, og som døde som martyr i år 235, skriver i sin 'Apostoliske tradisjon': "Hvis en dåpskandidat eller en troende ønsker å bli en soldat, må han avvises, for han har foraktet Gud." (15)

Jeg har tidligere redegjort for kildematerialet som finnes rundt dette spørsmålet i en annen artikkelserie her på bloggen, men tar for sammenhengens skyld med meg noen sitater fra toneangivende røster fra den tidlige kirkens historie. Her i min oversettelse.

Tertullian, en frittalende og modig kristen fra Nord-Afrika, skrev dette omlag år 195:

"Den gamle tidens menn var vant til å kreve et 'øye for et øye, en tann for en tann' og til å gjengjelde det onde med det onde ... Men etter at Kristus har grepet inn og har forent nåden og troen med tålmodighet, er det ikke lenger tillatt å angripe andre, selv ikke med ord, eller til bare å si 'din idiot', uten fare for dommen. Kristus sa: elsk dine fiender og velsign dem som forbanner deg, og be for de som forfølger dere."

En annen, Justin Martyr, skrev dette:

"Vi pleide å fylle oss med krig, med gjensidig nedslakting, og all annen slags ondskap. Men nå har vi alle, over alt i denne verden, forandret våre krigslignende våpen. Vi har omgjort våre sverd til plogskjær ..."

Senere skrev den samme Justin Martyr til keiseren, for å forklare hva den kristne tro betydde for ham:

"Vi som tidligere drepte hverandre avstår nå fra å gå til krig selv mot våre fiender."

Og la oss heller ikke glemme Irenaeus, som i en egen bok forsvarte den overleverte apostoliske troen mot heretikerne. Han skriver:

"Den nye pakt som gir oss friheten tilbake og loven som gir liv har gått ut over den vide jord, som profeten sier: 'For lov skal utgå fra Sion, Herrens ord fra Jerusalem. Han skal dømme mellom folkeslag og skifte rett for mange folk. De skal smi sverdene om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke løfte sverd mot folk, ikke lenger læres opp til krig.' Disse folkene (d.e kristne) omformet sine sverd og krigslanser til plogskjær - det betyr redskaper brukt i fredelige hensikter. Når de blir angrepet, vender de det andre kinnet til." (17)

Urkirken var en martyrkirke, også fordi den valgte å ta den undervisningen Jesus gir i Bergprekenen på ramme alvor. Det førte til at de ikke under noen omstendighet kunne bøye kne for den romerske keiseren, da dette ble ansett for å være avgudsdyrkelse. Jesus var krystallklar i sin undervisning:

"Dere har hørt det er sagt til forfedrene: 'Du skal ikke sverge falskt' og 'Du skal holde det du har lovet Herren med ed'. Men jeg sier dere: Dere skal ikke sverge i det hele tatt, verken ved himmelen, for den er Guds trone, eller ved jorden, for den er hans fotskammel, eller ved Jerusalem, for den er den store kongens by. Sverg heller ikke ved ditt hode, for du kan ikke gjøre et eneste hårstrå hvitt eller svart. La et ja være et ja og et nei være et nei! Alt som er mer enn dette, er av det onde." (18)

Og ved samme anledning sa Jesus:

"Ingen kan tjene to herrer: Han vil hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre. Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon." (19)

Urkirken hadde kun en herre, Herren Jesus Kristus. Oldkirken fikk to herrer: Kristus og Keiseren. Og mens urkirken var våpenløs og led martyrdøden, ble oldkirken eller keiserkirken iført våpen og ble selv en kirke som forfulgte andre kristne.

(fortsettes)

Noter:
16) J.Daryl Charles, Timothy J. Demny: War, peace and Christianity, Crossway 2010.
17) Sitatene av Tertullian, Justin Martyr og Ireaneus er hentet fra et foredrag av Dean Taylor som han holdt på en fredskonferanse nylig. Foredraget, som også er en samtale med hans kone, kan lastes ned her: https://www.youtube.com/watch?v=H7y0mqqJwFg Både Dean Taylor og hans kone har bakgrunn som soldater i det amerikanske forsvaret. Deres liv ble snudd opp ned når de begynte å ta Jesus på ramme alvor mht til Hans undervisning i Bergprekenen.
18) Matt 5,33-37. 2011-oversettelsen.
19) Matt 6,24

Quid sit imperatori cum ecclesia? Hva har keiseren med kirken å gjøre? Del 2

Hamar biskopen, Christen Brun (1846-1917), skrev en rekke kirkehistoriske bøker. I en av dem beskriver han det som skjedde med kirken etter at den verdslige makt fikk overtaket over den:

"Det er fra denne, fra det romerske hedenskap overførte tankegang, som bestemmer den statskirkelige løsning. Men det sier seg selv at prinsippet om keiserens selvskrevenhet til å gjøre sin makt gjeldende på kirkens enemerker måtte medføre et betydelig tap for kirkens selvstendige handlefrihet. Innførselen av maktmidler på det området hvor de ikke hadde noen rettigheter, tjente også til å skape begrepsforvirring blant kirkens menn. Dermed fikk den falske læren at når et statsoverhode sluttet seg til kristendommen, så var han i kraft av sin høye stilling kalt og forpliktet til å verne om den kristne lære og virke for dens utbredelse. Istedenfor å kjempe for sannhetens seier med Åndens våpen alene søkte kirken derfor hjelp fra staten." (7)

Hvilke praktiske konsekvenser får så statens innflytelse over den frie kristne forsamlingen? De er mange og tildels også katastrofale. La meg peke på noen få:

I år 382 innfører keiser Theodosios en lov som innebærer dødsstraff for det Storkirken og keiseren omtaler som "sekteriske retninger". Keiseren og hans kirke sitter med definisjonsmakten over sekterisme-begrepet. Dette er i praksis alle som mener noe annet enn Storkirken eller Keiserkirken. Den kirke som ble så kraftig forfulgt av de romerske keiserne, ble nå plutselig selv en kirke som forfølger andre trossøsken. I forbindelse med kirkemøtet i Konstantinopel i 536 blir statskirkemakten konsolidert under ledelse av keiser Justitian (482-565). Han sier det slik:

"I kirken må intet skje uten keiserens vilje og befaling!" (8)

Keiseren var dermed i praksis blitt kirkens øverste leder eller overhode. I aposteltiden var det helt annerledes. Urkirken hadde Jesus Kristus som sin Herre og hodet for Kristi kropp var verken en apostel eller en biskop, men Herren Jesus Kristus selv. Det var nettopp forkynnelsen av Kristi herrevelde som skapte problemer for urkirken. Kirkens første historiker, evangelisten Lukas, forteller om dette i Apostlenes gjerninger kapittel 17. Der leser vi om et opprør i Tessalonika i forbindelse med forkynnelsen av de gode nyhetene om Guds rike:

"Jason har tatt dem inn hos seg, og de virker alle i strid med keiserens påbud og sier at det er en annen som er konge - Jesus." (9)

Den apostoliske undervisningen er ikke til å ta feil av!

"Og Han er hodet for kroppen, menigheten, Han som er begynnelsen, Den førstefødte av de døde, for at Han skal ha overhøyhet i alle ting." (10)

Keiserens makt over kirken var en direkte konsekvens av at kirken takket ja til keiserens invitasjon om å møtes. Den frie forsamlingen var blitt kneblet av den samme makt som hadde vært dens forfølger. Riktignok fikk kirken mange privilegier både økonomisk og i form av kirkebygg som ble reist. Og kirken ble etter hvert også en maktfaktor som sørget for at dens meningsmotstandere ble kneblet, kastet i fengsel og henrettet.

I et edikt fra år 380 sier keiser Theodosios det slik:

"... Vi befaler at alle mennesker som følger denne loven skal bære navnet katolske kristne. I tillegg finnes de andre, som vi ser på som tilbakestående og sinnssyke og som opprettholder de kjetterske dogmer. Deres møtesteder skal ikke bære navnet kirker. De skal rammes av guddommelig hevn og dessuten skal vi på eget initiativ straffe dem i overensstemmelse med den guddommelige rettferdighet." (11)

Tilbake til Hamarbiskopen. Til biskop i en statskirkelig sammenheng som Den norske kirke er det kanskje overraskende det han skriver her:

"Vi må lete utenfor den katolske storkirke til dissentersamfunnene for å kunne finne tilbake til de opprinnelige grunnsetninger om trosfrihet." (12)

Men det er ikke vanskelig å dele hans standpunkt. I overgangen mellom urkirken og oldkirken var det som nå i praksis var blitt keiserkirken et undertrykkende trossamfunn.

Donatistene utgjorde det første frikirkesamfunn vi kjenner til ved siden av keiserkirken. Jeg har skrevet om dem i boken min: Er din tro verd å dø for, Frihet forlag, men skal kort nevne dette om dem i denne sammenheng:

Donatistene var på mange måter en vekkelsesbevegelse. Slett ikke feilfri. Men den bar på en inderlig lengsel om å vende tilbake til urkirkens idealer. Denne vekkelsesbevegelsen, som brøt frem i Nord-Afrika og som bredte seg raskt og fikk stor innflytelse, hadde følgende motto:

"Det er ikke mengden det kommer an på. Heller en liten flokk av ekte, avgjorte kristne, enn en stor lunken masse." (13)

Keiser Konstantin på sin side anså donatistene for ikke bare å være heretikere - altså vranglærere - men også som fiender av den romerske staten, og som sådanne skulle de også behandles. Keiseren sammenkaller til to synoder, og vi ser nå i praksis hvordan keisermakten styrer kirken. Den ene holdes i Rom i år 313 og den andre i Arles i Sør-Frankrike år 314. Begge holdes i den hensikt å knuse donatistene.

Donatistene hadde dette å si om keiser Konstantin:

"Nå kjemper vi mot den antikristelige keiser, som ikke hugger hodet av noen med sverd, men dreper sjelene som bekjenner Kristus med gull for å fornekte Ham, og som bygger kirkelige hus for å rive troen ned." (14)

Donatistene skulle senere bli utsatt for tvang og vold for å drives tilbake til storkirken. Augustin sto i bresjen for dette. Til dette svarte donatistene:

"Har vel apostlene noensinne forfulgt eller Kristus overlevert noen til den verdslige makt? Du som kaller deg en Kristi disippel, bør ikke etterligne hedningenes ondskap. Tror dere at dere kan tjene Gud, ved å myrde oss? Nei, Gud har ikke bødler til prester! Kristus sier: Ingen kan komme til meg uten at Faderen har dratt ham. Har Gud selv ikke gitt menneskene fri vilje, ikke skapt det etter sitt bilde? Det er en stor fornærmelse mot Ham at Han blir forsvart av mennesker med vold: Kristus sendte jo fiskere og ikke soldater for å forkynne troen." (15)

Noter:
7) Christen Brun: Religionsfrihetens historie i sine grunntrekk, 1918, side 27.
8) Fridtjof O. Valton: Kristendommens verdenshistorie, Oslo, 1938, side 54.
9) Apg 17,7. Bibelen Guds Ord, 1997.
10) Kol1,18. Bibelen Guds Ord, 1997.
11) J. Stevenson: Creeds, Councils and Controversies. SPCK London, 1989, side 150.
12) Christen Brun: Religionsfrihetens historie, side 39.
13) Fenger: Fortælinger af den gamle kirkes historie, København 1908, side 221.
14) Fr. Hammerich: Kirkehistorisk foredrag. Iversens forlag, Køøbenhavn, side 61
15) Hammerich, side 59.

(fortsettes)

Quid sit imperatori cum ecclesia? Hva har keiseren med kirken å gjøre? Del 1

Jesu Kristi forsamling - den apostoliske kirke - ble født i bønnens atmosfære på Øvresalen mens Åndens vind blåste, og pinseilden brant.

Og den brant veldig, som det stormvær den er. Det er anslått at det cirka år 100 etter Kristus fantes omlag 200.000 kristne (1). Menighetsveksten var eksplosiv! Omkring år 300 - mens menigheten fremdeles var en martyrkirke - blir det anslått at det fantes 8 millioner kristne, noe som utgjorde en femtedel av hele Romerrikets befolkning. (2)

Den romerske keisermakten gjorde alt det som sto i dens makt for å knuse denne radikale apostoliske bevegelsen av selvstendige, frie menigheter. Omkring år 100 var disse menighetene preget av bønn, sang, skriftlesning, forkynnelse og feiring av Herrens måltid. De ble ledet av et lokalt eldsteråd, og man kom sammen i hus, store nok til å romme alle som lot seg døpe på bekjennelsen av sin tro.

Kraftige forfølgelser gjorde apostelkirken til en martyrkirke. Men forfølgelsene satte ingen stopper for dens utbredelse. Heller tvert om. Slik vi også har sett det i moderne tid. Forfølgelsene fører til at menigheten renses som i en ilddåp. Og mennesker som blir vitne til grusomhetene som gjøres mot menigheten blir grepet av å se det mot og den sterke overbevisning den lidende kirke har.

Lewi Pethrus skriver i sin bok: "Urkristna Kraftkällor":

"Når fienden raste som verst, feiret menigheten sine største triumfer ... Forfølgelsen har alltid hjulpet Guds rike fremover. Hva stormen er for luften, og hva den overskyede regnværsdag er for jorden, det er forfølgelsen for Guds menighet - en forkledt velsignelse." (3)

Ulike romerske keisere forsøkte på forskjellig vis å ta kvelertak og drepe urkirken - de mislykkes en etter en. Da sto det i grunnen bare et alternativ igjen: slutte fred med de kristne og på den måten overliste de og få makt over den. Det var nøyaktig denne slue planen keiser Konstantin satte i verk.

Den danske salmedikteren, presten, forfatteren, filosofen og historikeren, N.F.S Grundtvig sier det så treffende:

"Kristendommens seier over hedenskapet er langt fra en så gledelig begivenhet i kirkehistorien som biskop Eusebios og millioner med ham har tenkt. Det må alle kristne straks skjønne, for kristendommens såkalte 'opphøyelse' til statsreligion i Romerriket øyensynlig var en dyp 'fornedrelse' som på den ene siden åpnet kirkedøren for alle dem, som tenkte lavest og på den andre siden gjorde Roms tyrann til menighetens ledende prest (Pontifax Maximus)." (4)

En av lederne for den frie menighetsbevegelsen ved siden av det som skulle bli kjent som Oldkirken, eller Storkirken, var Donastus Magnus, uttrykte det slik:

"Quid sit imperatori cum ecclesia?" (5)

Sagt på norsk: "Hva har keiseren med kirken å gjøre?"

Konsekvensene av sammenblandingen som nå skjedde ble nemlig store. På mange områder, både teologisk og politisk. Vi skal i denne artikkelserien se nærmere på noe av dette.

Først litt om keiser Konstantin og dennes forhold til den kristne tro. Han ble døpt først på sitt dødsleie. Årsaken skal visstnok være at man på den tiden ikke kunne gi syndsforlatelse etter at noen var døpt. Og denne keiseren, som av enkelte kristne blir karakterisert som 'apostel-lik' og er kanonisert som helgen, hadde litt av hvert å svare for:

"Konstantin kan vanskelig kalles helgenaktig av karakter. Han lot myrde alle sine konkurrenter til keisertronen, fra Maxentius til Licinius. Hans andre søster Anastasia var gift med Bassanius, som Konstantin også lot henrette. Han drepte ikke bare begge sine svogere, han gjorde også Licinius’ sønn til slave da gutten ble voksen, og lot ham slå i hjel. Konstantin sørget for å få sin svigerfar Maximian kvalt. Han hadde heller ingen skrupler da han også beordret sin kone Fausta kvalt i badet fordi hun angivelig hadde vært ham utro med hans sønn Flavius Julius Crispus. Noe tidligere i 326 hadde han beordret Crispus henrettet. Crispus hadde vært konsul tre ganger og nylig utmerket seg i felttoget mot Licinius. Et epigram i samtidens Roma sidestilte Konstantins drap på sine nærmeste med Neros drap på slektninger. Man mistenker at kristendommen for ham bare var et middel til å herske eneveldig over imperiet. Men han var ingen kyniker som bare utnyttet kristendommen – som tidens mennesker var han levende opptatt av guder og det overnaturlige, og fra 312 har han antakelig følt seg utpekt av de kristnes gud til å styre riket." (6)

(fortsettes)

Noter:
1) Henry Ussing; Evangeliets sejergang ud over jorden. Gads forlag, København , 1924, side 380
2) samme bok, side 13.
3) Lewi Pethrus: Urkristna Kraftkällor, side 105-106
4) N.F.S Grundtvig: Håndbog i middelalderens historie. Karl Schønbergs forlag, København, 1862, side 51.
5) A.Fabricius: Kirkehistorie for folket. Em. Langhoffs forlag, 1901, side 35.
6) Den salige keiser Konstantin I den store. www.katolsk.no

Kinas husmenighetsledere holdt på å gjøre samme feil som urkirken

Nyheten jeg delte her på bloggen i går - om topplederne i den kinesiske undergrunnsmenigheten som har forhandlet med landets myndigheter om muligheten til å bli registrert og dermed lovlig - har en skremmende likhet med det som skjedde med de første kristne som lot seg lure og overtale av keiser Konstantin.

Den første kristne menighet var en undergrunnsmenighet. Den ble forfulgt av det despotiske styret til flere av de romerske keiserne. Menigheten var på sin side vital og vokste kraftig - forfølgelsene til tross. Den lot seg ikke knekke uansett hvor sterkt den ble presset og forfulgt. Ingen av de romerske keiserne som brukte forfølgelsene som et middel til å knekke menigheten og dens kolossale vekst lykkes.

Keiser Konstantin (bildet) forsøkte et annet sjakktrekk. Det var genialt. Han ville bli venn med menigheten og få kontroll over den innenfra. Han lykkes. I løpet av kort tid var så mye endret den fremsto som noe annet enn den menigheten som ble grunnlagt i Jerusalem på pinsedagen. Stat og kirke var plutselig blitt en størrelse. Ørkenvekkelsen skulle komme som en reaksjon på den sekularisering og verdsliggjøring som ble kirken til del med keiseren som kirkens overhode.

Det fortelles at biskopene som svarte på keiser Konstantins invitasjon til å slutte fred var ganske miserabel flokk. De bar preg av mange års forfølgelse og lidelser og ble lokket med pengegaver og ikke minst en slutt på forfølgelsene.

Topplederne for den kinesiske undergrunnskirken - som ved to anledninger møtte Kinas president og hans nasjonale sikkerhetsråd - fikk også løfte om fred. Kanskje er mange av dem slitne og lei av år med forfølgelse og trakassering.

Nå ble det ikke noe av avtalen med myndighetene. Før de rakk å undertegne avtalen har Kinas president slått kontra - og Kinas undergrunnskirke er igjen utsatt for en intens og massiv forfølgelse. Var det Gud som grep inn og hindret at det samme skjedde med Kinas undergrunnsmenighet som skjedde med urkirken og dens møte med Keiseren? Hva ville ha skjedd om Kinas undergrunnsmenighet skrev under på en 'freds'-avtale med de som har forfulgt den siden kommunistenes maktovertagelse? Ville den da ha mistet sin vitalitet og kraft. Jeg er redd for det. Kinas undergrunnskirke har lenge sagt at vi ikke må be om at forfølgelsene avtar, men at de skal få kraft til å utholde dem. Forfølgelsene lutrer nemlig menigheten og holder den ren. Når man slår seg i lag med et lands myndigheter mister man kraften og blir en slave av et system og materialismen blir menighetens død.

Et Europa i forandring - hvordan skal Kristi forsamling møte utfordringene? Del 6

En av de som har bidratt til å forstå det som skjedde på utsiden av keiserkirken som fremstod på begynnelsen av den tid av kirkehistorien som vi kaller Oldkirken - til forskjell fra Urkirken - og som ble profetiske korrektiver til en kirke som mer og mer ble verdsliggjort og drukken av politisk makt, er nå nylig avdøde Ivan J. Kauffman (bildet).

Han har skrevet boken: 'Follow me' med undertittelen 'A History of Christan Intentionality' (Lutterworth Press). Han vokste opp blant Amsih-folket.

Først litt om Ivan Kauffman, for de av dere som ikke kjenner ham, før jeg går videre med noen av de tingene han peker på og som er en del av forsøket på å se etter røtter og linjer vi kan følge for å møte avkristningen av Europa og de utfordringer den gir oss i en post-kristen æra.

Ivan Kauffman ble født i 1938 og døde 15. juli i år i Philadelphia i Pennsylvania, USA. Han var poet, forfatter og en lærd mann som fokuserte på fredsarbeid, sosial rettferdighet og økumenisk dialog. Det som er så spennende med Kauffmann er at man forsket nitidig på kirkehistorien, og med vidåpne øyne, uten forutinntatthet og ledet an i en dialog med mennoniter og katolikker.  I 1999 var han medstifter av 'Bridgefolk' (Brobyggerne), en bevegelse av likesinnende mennoniter og romersk-katolske kristne som møttes årlig i Goshen, og sammen med sin kone, Lois, grunnla han i 2012 'Michael Sattler House' i Collegeville i Minnesota, et retreatsted hvor målet var å binde sammen spiritualitet, tjeneste og arbeidet for sosial rettferdighet.

Ivan Kauffman skriver:

"Helt fra begynnelsen ville enkelte kristne - 'gå hele veien' - i stedet for å spørre: 'Hva må jeg gjøre for å være en kristen'. De har heller spurt: 'Hva kan jeg gjøre for å være mer kristen?' Disse svært bevisste kristne har hatt en innflytelse på utviklingen av både kristendommen og den vestlige sivilisasjonen som har vært fullstendig ute av proposjoner om vi ser på antallet. Deres største innflytelse kom kommuniteter bestående av likesinnede troende - enten det var snakk om leke evangelikale eller sølibatære klostre. Begge var formet ut fra et felles ønske om er mer bevisst kristent liv."

Og det er her de kommer på rekke og rad disse profetiske røster Gud reiser opp gjennom historiens gang. Jeg never noen av dem: de tusener som søkte ut i ørkenen og ødemarkene i Syria, Egypt og Israel, som en reaksjon på endringene og verdsliggjøringen av menigheten. De søkte ut i ødemarkene for å leve liv i Guds nærhet, og for å be. Ørkenvekkelsen skulle berøre så mange, og kalle mennesker tilbake til evangeliets enkelhet og radikalitet. Gud reiser opp en Antonios, en Evagrios av Pontos, Isak Syreren. Efraim Syreren

Ved siden av dette finner vi også alternative menighetsdannelser og bevegelser. Og Gud reiser opp en Benedict av Nursia, en Martin av Tours, en Brigid, Frans av Assisi, en Sergeij av Radonesh, en Nil av Sora - bare for å nevne noen svært få av de menn og kvinner som fikk øve stor innflytelse gjennom sine levde liv - et kall tilbake til opprinnelsen, til røttene.

På samme måte kaller Gud i dag menn og kvinner ut av deres komfortsoner, for å leve sammen, enten som bofellesskap i eget hus, eller som enkeltindivider som kommer sammen, for å finne tilbake til utgangspunktet: til gudstjenestefellesskapet, måltidsfelleskapet, brødsbrytelsen og bønnene. For å ta seg av de syke, løfte de fattige og arbeide for sosial rettferd. Det er disse kommunitetene og fellesskapene Gud nå reiser opp i det som har fått navnet 'den nymonastiske bevegelsen'. De er ikke monastiske i den forstand at vi her snakker om klostre, men de følger en bønnerytme som ligner de som man finner i klostrene. Her bes tidebønner, her leses Bibelen, her deles liv.

Og det er akkurat dette jeg ser som redningen for den krisen Europas kirker har rotet seg inn i. Redningen er ingen liberal kirke, men en kirke som vender tilbake til sine røtter, til 'apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene' (Apg 2,42) En kirke som er tydelig utadrettet, som lever med i samfunnet, og blir det salt og lys den var ment å være.

(fortsettes)

Et Europa i forandring - hvordan skal Kristi forsamling møte utfordringene? Del 5

Ingen av de romerske keiserne klarte å knuse den livskraftige menigheten. Den fortsatte å vokse, de grusomme forfølgelsene til tross.

Det måtte politisk kløkt og taktikk og lurendreieri for å få makt over den. Den som klarte det var keiser Konstantin og hans senere etterfølger, Justinian. Med dem endret menigheten karakter, og mistet dermed sin identitet som en profetisk motkultur.

Når keiser Konstantin konverterer til den kristne tro i år 312 og gjør den kristne tro til den romerske statens egen religion så skjer det på et sårbart tidspunkt for den kristne forsamlingen. Den har overlevd århundrer med forfølgelse. Nå får den et tilbud som den ikke klarer å takke nei til. Menigheten kan få fred og fordragelighet, ja, ikke bare det, men en sentral plassering i det romerske samfunnet. Den går fra å være en rebell uten verdslig makt til å bli akseptert i samfunnet og av makteliten.

Fra å være en husmenighetsbevegelse ble den nå en kirke med keiseren som dens øverste leder med sine katedraler. Menigheten ble med ett institusjonalisert og fikk statens beskyttelse. Gudstjenestens karakter ble endret. I stedet for å være en menighet av døpte og bekjennende kristne, fremsto en kirke som tvang mennesker til å bli en del av den gjennom dåp av spedbarn. Dens overnaturlige liv forsvant mer eller mindre, og den keiserlige kirke som nå fremsto skulle etterhvert bli drukken av politisk makt.

Keiseren ble etter hvert å anse som helgen sammen med keiserinnen og hver eneste romerske borger ble tvunget til medlemskap gjennom 'lex fidei' - trosloven. Andre grupper og bevegelser enn keiserkirken ble forbudt. Blant annet ble det forbudt å møtes i hjemmene, og dermed forsvinner også etter hvert måltidsfellesskapet.

Helt fram til keiser Serverus (222-235) var det strengt forbudt for kristne å komme sammen i egne bygninger, og den eneste måten å kunne komme sammen på var i skogene, ved møteplasser ved elver og i hjemmene. Fra nå av var det forbudt å komme sammen i et hjem til gudstjeneste. Brøt man loven var det ensbetydende med å bli stemplet som kriminell. Og fra nå av inntreffer noe verden ennå ikke hadde vært vitne til: kristne som forfulgte andre kristne på grunn av deres trosoverbevisning.

Men dette er ikke de eneste endringene vi ser. Det skulle komme flere, her er bare noen av dem:

* Den italienske aristokraten Leo (ca 400-461) erklærte seg selv som biskop av Rom og fikk navnet 'den store'.

* Keiser Valentian (445) bekrefter sin stilling som hele det vestlige keiserrikets åndelige leder.

* Rundt år 500 begynner prestene i keiserkirken å følge en spesiell kleskodeks

* Keiser Justinian (527-565) gjør alle prestene i keiserkirken til offentlige tjenestemenn.

* I år 697 - etter Romerrikets fall - ble Bonifatius den tredje den første biskop som tok navnet 'pave'.

* I år 709 begynte man å kysse pavens fot.

* I år 850 innføres bruken av vievann.

* I år 995 kanoniseres de første helgener

* I år 1079 innføres sølibatet for prestene

* I år 1190 innføres avlatsbegrepet - dvs syndsforlatelse mot betaling

* I år 1229 ansees Bibelen å være for hellig til å kunne leses, og forbys for lekfolk.

* I år 1414 blir nattverdkalken forbudt for lekfolk

* I år 1439 innføres skjærsilden som begrep

Men alt dette skjedde ikke stilltiende. Det fantes motstand også mot keiserkirken, og parallelt med den finnes det menighetsbevegelser som forsøkte å ta vare på urkirkens idealer og liv. Blant annet er den såkalte ørkenvekkelsen en reaksjon på frafallet i menigheten. Men mer om det senere.

(fortsettes)

Et Europa i forandring - hvordan skal Kristi forsamling møte utfordringene? Del 4

Dagens menigheter 'lokker' med søkervennlige gudstjenester. Gudstjenesten forsøkes å gjøres så attraktiv som vel mulig: gode, myke stoler, møteverter med drops og en kaffekopp, store plakater utendørs og markedsføring via aviser og nettet. Alt gjøres - og vel så det - for å få folk inn i et lokale.

Og gudstjenesten er lagt opp slik at den skal treffe ulike målgrupper. Dermed må man ha ulike aktiviteter. Ulike trender kommer og går, og mange menigheter forsøker å være så tilpassningsdyktige som mulig.

Det er omtrent så langt det er mulig å rote seg bort fra den første menigheten og dens gudstjenester som vel mulig!

Faktum er at det var ingen fri adgang til noen av menighetene i den første kristne tiden! Gudstjenestene var lukket for de som ikke hadde omvendt seg og latt seg døpe. Det var ingen kampanjer eller spesielle tilretteleggelser for å få folk til å komme til gudstjenester eller andre sammenkomster. Men så var da dette i seg selv noe som økte folks interesse for menigheten. Den var helt annerledes enn alt annet.

Det er tydelig at Guds ord ble forkynt i det offentlige rom. Vi ser dette både på pinsefesten og vi ser det i virksomheten til evangelisten Filip, som forkynner i Samaria:

'Filip kom da ned til en by i Samaria og forkynte Kristus for dem ... Og det ble stor glede der i byen'. (Apg 8,5 og v.8)

Forkynnelsen av Kristus var offentlig, gudstjenestene var ikke det. Jesus talte jo til massene i lignelser, mens Han underviste disiplene for seg selv. Bergprekenen er jo et godt eksempel på dette. Den undervisningen ble gitt til Jesu disipler. Ved en anledning sa Jesus: 'Dere er det gitt å kjenne Guds rikes hemmeligheter. Men de andre får det i lignelser, for at de skal se, men ikke skjelne, og høre, men ikke forstå'. (Luk 8,10)

Evangeliets mysterium måtte søkes, oppdages, letes fram og det man fant fikk man på grunn av at det ble åpenbart for en.

Et annet særtrekk fra den første kristne tiden var det vitnesbyrdet martyrene var. Folk var vitne til at de ble korsfestet, kastet til de ville dyrene, brent. De utholdt forferdelige lidelser. Dette gjorde folk nysgjerrige på hva det var som gjorde at de holdt fast ved sin tro, alle disse lidelsene til tross. Det at de var villige til å dø for sin tro var så gripende at andre ville utforske denne troen. Er din tro verd å dø for?

Folk var også vitne til de tegn og under som ble gjort der hvor kristne ba for syke og plagede. Mennesker ble satt fri fra onde ånder. Irenaeus (130-210) sier ved en anledning: 'De som er blitt renset ofte både tror på Kristus og blir med i kirken'.

En annen - Justinius av Roma - som skrev omlag år 150 e.Kr, forteller om hvordan kristne hjalp andre mennesker ved å sette dem fri fra demonisk aktivitet. Med andre ord: tegn og under fremmet veksten i de tidlige menighetene.

Som vi ser av Apostlenes gjerninger finner vi at de kristne også ble kalt for 'Veien'. Årsaken til dette var at de var tydelige på forkynnelsen av Jesu død og oppstandelse. Ser du nærmere på de prekenene som er gjengitt i denne første kirkehistorien vil du se at dette er helt sentralt i trosformidlingen. Dermed understreket de Jesu egne ord om at Han er 'veien, sannheten og livet' og at 'ingen kommer til Faderen uten ved meg'. (Joh 14,6)

Når folk så de kristne så de dem som tilhørte Veien. Dette var spennende og dette var tiltrekkende i den antikke verden. Det måtte også ha vært veldig attraktivt å se på det livet de kristne levde. De hadde alt felles, de dekket behovene til de trengende, de var anti-materialister og de var pasifister. I en voldelig tid som Romerrikets tid var det svært attraktivt.

Dessuten: de kristne forsamlingene tiltrakk seg mange kvinner. Allerede mens Jesus samlet sine første disipler, var kvinnene med. Det er bare å lese evangeliene så ser man dette. I en mannsdominert kultur var dette frigjørende. Augustin sier ved en anledning: 'Det er kvinnenes tilstedeværelse i stort antall som gjør at kirken vokser'.

(fortsettes)

Et Europa i forandring - hvordan skal Kristi forsamling møte utfordringene? Del 3

De første kristne forsamlingene hadde absolutt ingen ting med de romerske myndighetene å gjøre. Forsamlingene i Rom, Korint, Efesos, Filippi, Kolossæ, Tessaloniki, Kappadokia, Bitynia, Galatia-området - alle disse og alle som ikke er nevnt her var frie selvstendige menigheter.

Disse forsamlingene kom sammen i husene tilhørende noen av forsamlingenes medlemmer, men de var ikke husmenigheter i den betydningen vi legger i dette ordet i dag, med uformelle samlinger i et hjem. Til det var deres gudstjenester mer liturgiske i det mye av gudstjenestens innhold var hentet fra synagogegudstjenesten. Til de første kristnes gudstjenestefeiring hørte skriftlesningen og bønnene, utleggelse av Guds ord og ikke minst feiringen av Herrens måltid. I urkirken i form av agapemåltidet - kjærligetsmåltidet - hvor så brødsbrytelsen inngikk som en del av måltidet. Og Herrens måltid ble feiret hver eneste gang menigheten kom sammen for å feire gudstjeneste. Husene de kom sammen i måtte være så store at det var plass for alle til å spise sammen.

Disse forsamlingene ble utsatt for kraftig forfølgelse - helt fra begynnelsen av og frem til endringene som fant sted med keiser Konstantin og keiser Justinian. Som jeg skrev i forrige artikkel var hovedårsaken til dette at de første kristne bekjente Jesus som HERRE. Det fikk store konsekvenser for deres liv. Vi vet - av historisk kildemateriale - at det var visse yrker de første kristne ikke kunne ha. Blant annet kunne de ikke være stridende soldater. Soldater som bar våpen i keiserens tjeneste fikk ikke del i Herrens måltid.

Til tross for forfølgelsene vokste antallet menigheter og medlemmer av disse menighetene raskt. Medlemsbetingelsene var krystallklare: omvendelse, tro og dåp. Ingen ble medlemmer på noen annen måte. Man ble ikke medlem av noen av de første kristne forsamlingene fordi man sympatiserte med menigheten, eller var venn med noen i forsamlingene eller hadde en far eller mor som var medlem. Standarden ble satt allerede fra pinsedag:

'Omvend dere, og la dere døpe på Jesu Kristi navn til syndernes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave ... De som nå tok imot hans ord, ble døpt. Og den dagen ble det lagt til omkring tre tusen sjeler'. (Apg 2,38 og v.41)

Vi ser med andre ord at menigheten ikke var en folkekirke. Folkekirken er Det nye testamente fremmed, og som størrelse ikke noe som finner sted før etter at keiser Konstantin og keiser Justinian skaper keiserkirken eller storkirken, hvor medlemskriteriene er annerledes. Blant annet endres dåpspraksisen til å gjelde dåp av spedbarn og tvangsinnmeldelse av mennesker i de geografiske områdene til de ulike kirkene som nå ikke lenger er husmenigheter, men menigheter som møtes i kirkebygg.

De første forsamlingene ble ledet av presbytere - eldste. Det foregikk ikke noe kirkevalg etter 'demokratiske retningslinjer' slik vi kjenner det i vår tid, når noen skulle velges eller innsettes i de ulike kirkelige embetene. Fra begynnelsen av ble de eldste og diakonene valgt og innsatt av apostlene, så innsatte de eldste andre eldste og diakoner til tjeneste i de lokale forsamlingene. I menighetsmøtene fikk medlemmene anledning til å si sitt i saker av betydning for menigheten, men beslutningene ble fattet av de eldste. Og da eldste i betydningen flere enn en. Med andre ord et eldsteråd.

Ingen søkervennlige gudstjenester
For oss som lever i dag er det kanskje underlig å tenke på at de første kristnes gudstjenester ikke var søkervennlige gudstjenester eller vekkelsesmøter som vår tid er kjent med. Ikke-kristne ble vanligvis ikke ønsket velkommen! Selv katekumenene - det vil si dåpskandidatene - som fikk undervisning av en av menighetens lærere, ble sendt vekk når de kristne feiret Herrens måltid. Denne delen av gudstjenesten, med det 'hellige kyss', dåp og brødsbrytelsen hørte til de som var døpt.

Gudstjenesten var leitourgeo - liturgi. I Apg 13 - som gir oss innsyn i den kristne forsamlingen i Antiokia - heter det: 'Mens de tjente Herren og fastet ...' (Bibelen Guds Ord - Bibelforlaget). De første kristnes gudstjenester hadde et sentrum: Herren. Ikke seg selv. Menigheten kom ikke sammen først og fremst for å få dekket et behov den selv hadde, men for å lovsynge, tilbe og ære Gud.

I midten av det tredje århundre sammenlignet biskop Cyprian i Kartago menigheten med den 'lukkede hagen' i Høy 4,12. De kristne var i stor grad det Celsus, en kritiker av den tidlige kirken, kalte 'et hemmelig samfunn'.

Og det stemmer godt med det faktum at kristne i det første århundre kalte seg selv for 'paroikoi' - utlendinger, fremmede, slik apostelen Peter beskriver dem i 1.Pet 2,11.

Forståelsen av seg selv som kristne var at de var 'en koloni av fremmede' midt i det keiserlige Romerriket. De var ikke nybyggere og pliktoppfyllende borgere med en spesiell religiøs overbevisning, med fremmede og utlendinger som hørte til et annet rike - Guds rike - med en annen Herre enn Keiseren - nemlig Herren Jesus.

Når mennesker ble kristne - ved omvendelse, tro og dåp - ble de omvendt til en marginalitet, til en motkultur. Det er interessant hvordan apostelen Paulus beskriver seg selv for en representant for den romerske keisermakten:

'Men det vedgår jeg for deg, at etter den Veien som de kaller en sekt, tjener jeg våre fedres Gud ...' (Apg 24,14)

Og litt tidligere i dette kapitlet beskrives Paulus som en mann som er 'en pest og en oppvigler blant alle jødene rundt om i verden. Han er lederen for nasareerens sekt'. (v.5)

Hvordan kunne da menigheten oppleve en slik fenomenal vekst som den gjorde? Det skal vi se nærmere på i neste artikkel.

(fortsettes)

Et Europa i forandring - hvordan skal Kristi forsamling møte utfordringene? Del 2

Vi må begynne med begynnelsen! Med urkirken og de forholdene de første kristne levde under. Det vil gi oss en bedre forståelse av hvordan menigheten skal overleve i dagens Europa.

Når Paulus skal beskrive den tjenesten som Gud har betrodd ham, om å være apostel, så beskriver han dette for den kristne forsamlingen i keiserhovedstaden, Rom, på med det greske ordet 'aforizo': 'Paulus, Jesu Kristi tjener, kalt til apostel, utskilt for Guds evangelium'. (Norsk Bibel 88/07). Og med dette lille ordet 'aforizo', som her oversettes 'utskilt' og som betyr 'å skille det ene fra det andre, holde seg borte fra', har han beskrevet både tjenestens særpreg, men samtidig menighetens helt spesielle kjennetegn. Menigheten - 'ekklesia' av det greske ordet 'ek-kaleo', de som er 'kalt ut fra' eller 'utskilt'. 

Det nye testamente beskriver menigheten bestående av mennesker som er gått over 'fra mørke til lys':

'Han er den som fridde oss ut av mørkets makt og satte oss over i sin elskede Sønns rike' (Kol 1,13)

Den menighet Kristus vant med sitt dyrebare blod, beskrives som 'en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skulle forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørke til sitt underfulle lys, dere som før ikke var et folk, men som nå er blitt Guds folk, dere som før ikke har fått miskunn, men som nå har fått miskunn'. (1.Pet 2,9-10)

Folkekirketanken er ukjent for Det nye testamente. Den er et fenomen som først oppstår med keiser Konstantin og keiser Justinian som gjør den kristne tro til statens religion. Og med det endres mye av urkirkens tro og liv.

Forutsetningene for medlemskap i de første kristne forsamlingene var disse: 'Og mange korintere som hørte Ordet, kom til troen og lot seg døpe'. (Apg 18,8) Rekkefølgen her er ikke tilfeldig eller likegyldig: Man fikk forkynt Ordet om korset, man kom til tro og lot seg så døpe på bekjennelsen av sin tro. I Storkirken som oppstod etter keiser Konstantin og keiser Justinian fikk kirken etter hvert sine medlemmer med tvangsmessig dåp av spedbarn, og menigheten besto ikke lenger av gjenfødte troende, men av alle mennesker som bodde innenfor et bestemt geografisk område. Urkirken var ingen institusjonell kirke, men frie menigheter spredt rundt omkring, bestående av mennesker som var kommet til en personlig tro på Jesus.

Og ikke bare som Frelser, men også som Herre.

Dette er et særdeles viktig poeng. De første forsamlingene levde i en tid med stor undertrykkelse og forfølgelse av de troende. En av årsakene var at som kristne hadde de nå fått en annen Herre, og kunne ikke lenger være tro mot keiseren. Ikke i de sammenhenger hvor den nye troen kom på kollisjonskurs med Guds ord. Da måtte de lyde Gud mer enn mennesker. Og det kostet dem av og til livet.

Vi ser dette eksemplifisert i Apg 17:

'Men da de fant dem, slepte de med seg Jason og noen av brødrene til bydommerne og ropte: Disse som oppvigler hele verden, er også kommet hit. Jason har tatt imot dem. Alle handler de stikk imot keiserens bud og sier at en annen, som som heter Jesus, er konge'. (Apg 17,6-7)

Den første kirkehistorien som er skrevet, den av Lukas som har fått navnet Apostlenes gjerninger, beskriver den første menigheten på denne måten:

'De som nå tok imot hans ord med glede, ble døpt. Og den dagen ble omkring tre tusen sjeler lagt til de andre. Og de holdt hele tiden urokkelig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og bønnene. Da kom det frykt over hver sjel, og mange under og tegn ble gjort ved apostlene. Alle som trodde, var sammen og hadde alle ting felles. De solgte av eiendelene og det de hadde, og delte det ut til alle, etter som enhver hadde behov. De holdt seg daglig og med ett og samme sinn i templet, og de brøt brødet i hjemmene...' (Apg 2,41-46)

'Hele flokken av de troende var av ett hjerte og en sjel. Heller ikke var det noen som sa at noe av det han eide, var hans eget, men de hadde alt felles. Og med stor kraft avla apostlene vitnesbyrd om den Herre Jesu oppstandelse. Og stor nåde var over dem alle. Det var heller ikke noen blant dem som led mangel. For alle som eide jordeiendommer eller hus, begynte å selge og kom med betalingen av det de hadde solgt og la den ved apostlenes føtter, og de delte ut til hver enkelt ettersom de hadde behov'. (Apg 4,32-35)

I neste artikkel skal vi se nærmere på hvordan de første kristne forsamlingene var organisert og fungerte,  deres samtid og vi ser nærmere på endringene som kom med keiserens storkirke.

(fortsettes)

Billedtekst: Et eksempel på en husmenighet fra den første kristne tiden: Hl.Ananias kapellet i Damaskus, Syria. Fra det 1. århundre etter Kristus. (Foto: Wikipedia)

40 sitater fra urkirken om vold, patriotisme og kjærlighet til sin neste, del 4

Vi fortsetter med å lytte til stemmene fra urkirken og hva de har å si om vold, patriotisme og det å elske sin neste:

Hippolyt (170-236 e.Kr):

Vi må undersøke nærmere yrkene til de som skal bli en del av vårt fellesskap... De som arbeider ved bordellene, lager avgudsbilder, kjører veddeløp, er atlet, gladiator - gi det opp eller bli avvist. En som er ansatt i det militære må forbys å drepe, han kan heller ikke sverge; hvis han ikke er villig til å følge disse instruksjonene, må han avvises. En prokonsul eller magistrat som bærer purpurdrakten og som styrer med sverdet må gi dette opp dette, eller bli avvist. De som enten vil bli døpt eller er døpt og som ønsker å bli soldat, skal sendes bort, for han har vanæret Gud'.

Mathetes i et brev til Diognetys (sent 2.århundre):

Kristne elsker alle mennesker, og blir forfulgt av alle, de blir gjenopplivet, og velsigner, de blir krenket, men viser respekt.

Mercellus, romersk soldat, sagt i det han forlot hæren til keiser Diocletian i år 298 e.Kr:

Jeg tjener Jesus Kristus, den evige Konge. Jeg vil ikke lenger tjene dine keisere. Det er ikke rett av en kristen å tjene denne verdens armeer.

Tertullian (160-220 e.Kr:

Skal vi bære flagg? Det er en rival til Kristus.

(fortsettes)

40 sitater fra urkirken om vold, patriotisme og kjærlighet til sin neste, del 3

Vi fortsetter å lytte til stemmene fra urkirken om deres syn på vold, patriotisme og nestekjærlighet:

Tertullian (160-220 e.Kr):

'Folk spør: Først, kan troende verve seg til militæret? For det andre: kan menige, eller de som er av lavere rang, som verken deltar i hedenske ofringer eller utfører dødsstraff, bli medlem av menigheten? Svaret på begge spørsmålene er nei'.

2.Klemensbrev 13,3-4 (140-160 e.Kr):

'For når hedningene hører Guds ord av vår munn, beundrer de dem fordi de er vakre og mektige. Men når de deretter lærer våre gjerninger å kjenne, at de ikke holder mål med de ordene vi taler, sa slår de over til spott og sier at det er en slags myte og bedrag. For når de hører av oss at Gud sier: Det er ikke noe å takke dere for om dere elsker dem som elsker dere. Bare da fortjener dere takk om dere elsker fiendene og de som hater dere. Men når de ser at vi for det første ikke elsker dem som hater oss, og dernest ikke engang dem som elsker oss, da ler de av oss og Navnet blir spottet'.

Athenagoras (133– 190 e.Kr):

'Vi kristne kan ikke tåle at noen blir henrettet, selv ikke om det er rettferdig'.

Tertullian (160-220 e.Kr):

'Lær om den uforgjengelige kongen, og kjenn Hans helter som aldri vil være med på å slakte ned folket'.

Aristides av Athens (2 århundre):

'Kristne appellerer til de som som gjør galt mot dem, og gjør dem vennlig innstilt mot seg, de er ivrige etter å gjøre godt mot sine fiender; de er milde og forsonende'.

Speratus (martyr år 180 e.Kr)

'Jeg anerkjenner ikke noe imperium i denne nåværende tidsalder'.

(fortsettes)

40 sitater fra urkirken om vold, patriotisme og kjærlighet til sin neste, del 2

Her fortsetter serien med urkirkens egne stemmer om deres syn på vold, patriotisme og nestekjærlighet:

Klemens av Aleksandria (150-214 e.Kr):

"De fattige kristne er en arme uten våpen, uten krig, uten blodsutgytelse, uten sinne, uten skam."

"Fremfor alt: en kristen har ikke lov til å rette opp igjen syndefulle feil som er gjort, ved bruk av vold."


Tatian av Assyria (død ca 185 e.Kr):

"Jeg ønsker ikke å bli en hersker. Jeg streber ikke etter velstand. Jeg nekter å arbeide i en stilling som står under militær kommando."

Tertullian (160-220 e.Kr):

"En kristen skader ingen, selv ikke hans fiende."

"Bare uten sverdet, kan en kristen krige; Herren har avskaffet sverdet."

"I det Kristus avvæpnet Peter, avvæpnet Han enhver soldat."

Origenes (185-254 e.Kr):

"Du kan ikke kreve militærtjeneste av kristne noe mer enn du kan av prester. Vi trenger ikke dra ut som soldater med keiseren selv om han krever dette."

Theofilos av Anitokia (død ca 185 e.Kr):

"Si til de som hater og forbanner dere: Dere er våre brødre." 

(fortsettes)